Bokomtaler

av Mikael Niemi

Mikael Niemi kjenner nok mange godt fra før. Han debuterte med «Populærmusikk fra Vittula» i 2000. Bøkene hans foregår stor sett i Nord-Sverige, det gjør denne også, men det er første gang Niemi skriver krim.

Året er 1852 og vi befinner oss i bygda Kengis lang nord i Sverige, ikke så langt fra grensetraktene mot Norge.Vi møter Jussi, en samisk hittegutt med en ullen og mørk barndom som fra 10-årsalderen er blitt tatt hånd om av stedets lokale prest. Han har gitt Jussi et navn, en identitet og lærer han å lese – han har rett og slett gitt han et liv.

Presten er ikke en hvem som helst, det er den historiske Lars Levi Læstadius vi møter, mannen bak den store karismatiske vekkelsen som feide over hele det nordlige Sverige og Norge, og som vekket den samiske befolkningen og som fortsatt «lever» i dag. Noe som var viktig i denne vekkelsen og som var viktig for Læstadius var kampen mot brennevinshandelen, og mot de styrende kreftene i nord. I Norge utløste denne vekkelsesbevegelsen blant annet Kautokeino-opprøret, der den lokale handelsmannen og lensmannen ble drept.

Mikael Niemi gir oss fascinerende innblikk i Læstadius flammende prekener, der voldsomme krefter ble sluppet løs og som også noen ganger kom ut av kontroll under hans gudstjenester.

Læstadius både er og var nok i sin samtid mest kjent som en religiøs fanatiker. Det mange ikke vet er at han også var en dyktig botaniker, og dette blir viktig i bokens motiv, brytningen mellom religion og rasjonalitet, mellom opplysning og overtro.

Men, dette er jo en krimbok. En ung jente blir funnet drept i myra, de fleste tror at hun er tatt av bjørn. Læstadius og Jussi, tar i bruk moderne deduktive metoder og kommer snart til en annen konklusjon. Det er en morder løs i bygda.

Mikael Niemis roman gir en ubarmhjertig skildring av en vond og vanskelig tid som føles så uendelig lenge siden, men som du nesten kjenner på kroppen. Det er smerte, svette, svik, stank og sadisme, bunnløs armod, hat og uendelig dumhet.

Jeg har aldri lest noe lignende krim. Den har strålende anmeldelser og jeg må bare si meg enig - det er et mesterverk.

Linn Mira Lassen Bibliotekar, Ullensaker bibliotek

av Anders Totland

«– Du veit han er for stolt til å ringa sjølv, seier Jon. Det er berre så vidt orda når gjennom telefonen. Eg trekker pusten djupt og kjenner uroa veksa i heile kroppen. Den sydande kjensla av at noko ikkje er som det skal. Eg veit kor ho sit, har kjent det før.»

Slik begynner historien om Isak, som vender tilbake til hjembygden på Vestlandet som han forlot for et halvt liv siden. En telefonsamtale med dårlige nyheter når ham i hans nye tilværelse og driver ham til å reise hjem. Tilbake i hjembygden møter han den delen av familien som ble igjen på gården, og familiehemmelighetene som har ligget urørt siden han dro. Hvordan skal han nærme seg familien på gården igjen, og ønsker han egentlig å gjøre det? Det er smertefullt å skulle tråkke opp gjengrodde stier. Etterhvert oppdager Isak at den versjonen av oppveksten han har tviholdt på, kanskje ikke er hele sannheten. Kan han stole på minnene sine? Kan vi mennesker egentlig det? Isak prøver å pusle sammen familiens historie ved hjelp av sine egne mangelfulle minner, morens dagbok, og møtet med faren og søsteren Rakel.

Boka er skrevet i et langsomt tempo, og historien er ikke spekket med handling. Likevel blir leseren sterkt engasjert i historien og den indre følelsesmessige stormen hovedpersonen Isak gjennomlever. Vil han klare å nøste opp i fortiden? Hva skjedde egentlig mellom mor og far? Boka er stillferdig, men likevel spennende. Leseren blir umåtelig nysgjerrig på familiehemmelighetene til Isak, og forfatteren avslører litt og litt med dyktige grep, slik at spenningen hele tiden vedvarer.

Karakterene i boka er sterke, men utydelige. Det er mye Isak ikke husker, og mangt han ikke selv vet svaret på. Derfor kan hverken han eller leseren være skråsikre på noe som helst. Alle karakterene fremstår uansett som sterke og steile, og det er ikke vanskelig å forstå at konflikten er dyp. Den eneste leseren kommer under huden på er Isak, men det er ikke vanskelig å føle sympati med dem alle. Forfatteren gjør dem nemlig både levende, ekte og menneskelige.

Tonen i boka er dempet og noe urovekkende. Den trykkende stemningen i familien formidles i stor grad gjennom det usagte. Samtidig dukker det opp glimt av håp. Håp om å møtes på halvveien og om mulig forsoning.

Språket er likefremt og hverdagslig, og det er mye å lese mellom linjene. Boken er på samme tid lettlest og velskrevet. Den er ujålete, men god.

Vintertonar er Anders Totlands første roman for voksne, men varemerket fra ungdomsbøkene beholder han, nemlig å skrive om det som er vondt og vanskelig, og det gjør han umåtelig godt.