Stavanger Aftenblad
Publisert på nett 15. november, i papiravisen 17. november 2020 Anmeldt av Trond Borgen
Langt inn i dødens mysterium Roar Werner Eriksen, Der i det dype mørket, maleri Det er sorgen som går med meg inn i denne utstillingen, men det er gleden jeg tar med meg ut igjen. Roar Werner Eriksen, en av Norges fineste utøvere av det nonfigurative maleriet, døde kort tid før utstillingen hans på Hå skulle åpne, og det farger mitt blikk i møtet med kunsten hans. Det jeg ser her er det aller siste han skapte, i løpet av de to siste årene av en lang sykdomsperiode med harde prøvelser. Når gleden langsomt tar over etter sorgen, er det fordi jeg opplever utstillingens flotte kvaliteter fortrenge triste tanker, for her går form og innhold opp i en høyere enhet. Og jeg ser de lange linjene i kunstens hans, at det er dette Eriksen har formidlet i hele sitt virke, lenge før sykdom satte inn: den eksistensielle smerten og håpet om å kunne unnslippe tidens og stedets begrensninger gjennom en kunst som er overskridende, som ikke lar seg binde til det jordiske, det trivielle. Det ligger en besvergelse i maleriene hans, et forsøk på å fastholde det flyktige, det som blir hengende i luften etter at alt er sagt, alt er tenkt. Jeg ser et paradoks som én kjerne i Eriksens kunst, for dette er et umulig prosjekt, men derfor nødvendig. Det er nødvendig for Eriksen fordi det er hans måte å bringe malerkunsten stadig videre; han risikerer noe i hvert eneste bilde, for han maler et innhold uten noen form for figurasjon – vi ser ikke hva det er, som noe gjenkjennelig, for motivene er løsrevet fra den kjente verden. Men de kan gi oss glimt av gjemte og glemte sinnstilstander, de kan vekke dype følelser og åpne for en åndelig lengsel og innsikt. Det skjer gjennom Eriksens høyt utviklede følsomhet for fargen. Fargenes kraft I disse maleriene er han en søkende i fargen, i alle dens subtile muligheter for nyanser. Og ikke minst i fargenes svimlende kraft mot et uendelig mørke – det mørket som kun kan formidles gjennom glimt av lys. Dette er Eriksens metode og hans eksistensielle prosjekt: å legge lag på lag av fargenyanser på og ved siden av hverandre, for å mette lerretene mot et mørke som ingen ende har, men som likevel åpenbarer små glimt av lys som ikke lar seg slukke, og som gir rom for eruptive strømmer av et lysvelde som synes å bo langt der inne et sted, bakenfor malerienes overflate. Bak de mange slørene som både skjuler og avdekker. Her er et berøringspunkt med Lars Hertervigs lysfylte papirarbeider; det lyset som skinner innenfra motivet selv og ut mot betrakteren. I Eriksens malerier er det nettopp dette som skjer, men til forskjell fra Hertervig lar Eriksen lyset skinne gjennom mørket. Det er den samme slags opplevelse jeg får foran mange av Kjell Pahr-Iversens malerier; men mens hans billeduttrykk er ekstatisk, er Eriksens langt mer meditativt og dempet. Han åpner for spørsmål om liv og død, om menneskets eksistensielle søken, alene med sine opplevelser og følelser. Dette gir Eriksen et stramt og rikt estetisk uttrykk, en malerisk form full av subtile fargenyanser.
Et stille rom Jeg opplever utstillingen som en sammenhengende malerisk gest som håndterer en melankolsk grunntone på et vis som fortrenger forestillingen om mørket som et sted for fortapelse. I stedet viser Eriksen oss et stille rom, et sted for åndelig ro. Det er en ro som strekker seg inn i dødens visshet, og langt inn i dødens mysterium. Det er dette han alltid har malt fram som bildenes innhold: måten å overvinne døden på, metaforisk, er å gi det nonfigurative maleriet en estetisk sterk form hvor lyset alltid eksisterer som en mulighet som kan gi oss denne indre roen. Midt inne i denne praktfulle utstillingen tenker jeg på middelaldermystikeren Mester Eckharts ord om lyset: «Når sjelen ikke går ut til ytre ting, så er den kommet hjem og bor i sitt enkle, rene lys». Så er det denne gleden jeg tar med meg ut av utstillingen: en kunstner er død, men han etterlater seg kulminasjonen av et livsverk – opplevelsen av at det langt der inne i det nattsvarte mørket finnes det enkle, rene lys.
«Der i det dype mørket» Foto: Trond Borgen