Min side
KUNST
Jonas Daatland er en intergalaktisk fargemester Motivene er superkonvensjonelle, og samtidig noe helt for seg selv.
Jonas Daatlands utstilling på Galleri Semmingsen begeistrer vår anmelder. (Jonas Daatland / Galleri Semmingsen)
06/08/2021 00:06
Av Aleksi Mannila, anmelder
Lett sjanglende etter en dose Pfizer ramler jeg inn på Galleri Semmingsen. Avbrekket fra ferieidyllen i Vestfoldskjærgården har brakt meg til Oslo for noen timer, og jeg rekker akkurat å få med meg Jonas Daatlands separatutstilling, slik jeg håpet på. Jeg har vært bevisst kunstnerskapet til Daatland i minst femogtyve år. Likevel har jeg bare sett et og annet bilde her og der i forbifarten. Grunnene til det er nok flere enn jeg tør å spekulere på her. Poenget er at jeg har fornemmet ham som en svært god maler, men en som ikke når helt gjennom til den større samtalen om kunst i Norge i dag. For denne typen kunst mangler språk i dagens diskusjon, blant annet fordi setningene Daatlands bilder fremkaller, nærmer seg kunstkritikkens klisjeer. Heldigvis har situasjonen endret seg gradvis de siste årene, og vi nærmer oss et klima der de store følelsene i kunsten igjen får rotfeste i samtalen. Jonas Daatland Galleri Semmingsen 8. juli til 15. august
Tretti menn og noen hus
Den aktuelle utstillingen til Jonas Daatland er styrt av intuisjon, et indre følelsesliv, og en overveldende fargesans. Motivene er superkonvensjonelle, og samtidig noe helt for seg selv. For å virkelig se utstillingens rikdommer, må man benytte følehornene, og legge igjen det Wikipedia-infiserte blikket fra samtidens fornuftshunger utenfor galleriet. Dette er bilder som ikke serverer en logisk historie eller gjør opprør mot malerikonvensjoner, de kommuniserer ikke et samfunnsengasjement, og de er heller ikke strengt konseptuelt forankret. I tillegg er de svært enkle ved første øyekast, bilder folk kanskje vil si hører hjemme mellom klaveret og vitrineskapet i gammelt, borgerlig hjem. Ved nærmere omgang vokser de seg imidlertid til, og blir særegne koloristiske størrelser på kryss og tvers av regler og konvensjoner. Bildene oppfører seg som frie fargemanøvreringer, der motivene, for eksempel portretter (av cirka. tretti vilkårlige menn hentet fra aviser og den slags), hus og helfigurer (også av menn!) egentlig er sekundære, og fungerer mer som påskudd og støtteapparat for malingens og malerens kommunikasjonstrang. Med andre ord: Se motivene, ikke glem dem, men se også forbi dem, videre og dypere. Gi slipp og bli med inn i Daatlands detaljunivers, for der ligger nemlig kjernen i dette kunstnerskapet. Gjør du det, står du nesten garantert igjen med ny innsikt og en uventet helhet. Men det tar noen øyeblikk, eller år, alt ettersom.
Tar i bruk hele paletten: Jonas Daatlands aktuelle utstilling er «styrt av intuisjon, et indre følelsesliv, og en overveldende fargesans». (Jonas Daatland / Galleri Semmingsen)
Finstemt nervesystem
Jeg finner ingen titler noe sted, hverken på utstillingen eller verkene, ikke engang Uten tittel. Og det er egentlig ikke noe poeng i å forsøke å beskrive fargene her heller, for de gjør seg uansett ikke på trykk eller i hodet før du opplever dem. Det er derimot rommene som disse formog fargesammensetningene konstruerer inni deg når du konfronteres med dem over tid, som er poenget her, følelsesrom du ikke vet du har plass til før du opplever dem. Målt mot samfunnsmaskineriets grå, kjedelige og fornuftsbaserte systemer, er dette som befriende science fictionkorstog innover i sinnets randsoner å regne. Bildene er faktisk så til de grader finstemte at jeg ser det som en umulighet å redegjøre for deres detaljkompleksitet. Jeg tør derimot påstå at denne typen billedfremkallinger i akryl på lerret, best lar seg sammenligne med fortellerkunst av ypperste sort. Disse bildene kobler poesiens nervesystemer på et finstemt, sammensatt og personlig fargesystem. Og de bidrar således til en dypere forståelse av den merkelige og uhåndgripelige tingesten kunst er: materie, men samtidig også illusjon og tankestoff. Bildene gir inntrykk av å ha blitt skapt i en slags transe der maleren har satset alt for bildets skyld og tvilen synes totalt fraværende. Den super-raffinerte fargesansen, som man her ser forvaltet gjennom et halvt liv, gir i alle fall de kraftigste utslag på denne skribentens Richters skala. Dette er kunst som tåler både opp og nedturer i den ellers moterelaterte kunstverdenen, med bilder som vil bli stående. For en seier, tenker jeg stille for meg selv idet jeg forlater galleriet, hvilken triumf for kunstneren. redaksjon@morgenbladet.no
kunst
Mer fra Kunst
+ KUNST
Hvordan feller man 1500 trær ved en feil?
+ KULTUR
+ KUNST
Monumentet til Alexander Kiellandulykken er nøkternt og gripende
Skogen blir tapet, og tapetet blir skog, i Andreas Siquelands verden
Dannet oppgjør
«Vesentlige mangler» avdekket ved Khio
Cuba fengsler kritiske kunstnere
Skeptisk til «kunstig» kunstformidling
+ KUNST
+ KUNST
Overveldet av den gode vilje
Et stort urk og en fascinerende klump
+ KUNST
Visuelt mangfold i medvind
+ KUNST
+ KUNST
Ny næring fra dype kilder
Et kunstnerskap som ligner på lite annet her til lands
– Det finnes et tomrom etter ødeleggelsen av samisk kunnskap
Norsk folkemuseum vil fornye den samiske utstillingen
Stjerner på feriekoloni
Sannsynligvis den sterkeste utstillingen ingen av oss får sett i 2021
+ KUNST
+ KULTUR
– Vi trenger andre stemmer inn i museene
Ødelagt byste av Frederik V er blitt salgssuksess
Opphavsrett Morgenbladet © 2021
Vi og vårt Ansatte Om Morgenbladet Vilkår Ansvarlig redaktør og administrerende direktør: Sun Heidi Sæbø. Organisasjonsnummer: 866 948 542 Deg og ditt Min (din) side Personvern Informasjonskapsler Andre produkter Nyhetsbrev E-avis Kontakt Kundeservice Annonser Abonnement Vilkår Løssalg