KULTUR&MEDIER
KLASSEKAMPEN
STAVANGER: I skulpturer og et videoverk utforsker Linda Lamignan kultur, identitet og det å være knyttet til to steder. Utstillingen «Those who do not travel never arrive: Carry Your Home» åpner på Rogaland Kunst senter i morgen.
OSLO: Høstutstillingen på
KH
Kunstnernes Hus er åpen, og på torsdag foregår Oslo kulturnatt, med utstilling med blant andre Sissel Blystad og Odd Sama hos Kunstnerforbundet (åpent for snikkikk i dag) og ellers mye på programmet i hovedstaden. KH
Onsdag 15. september 2021
31
Tørr bak ørene Samtidsmusikkfestivalen Ultima fyller 30 år i år og foregår i Oslo fra i dag og fram til 25. september. De samarbeider blant annet med Black Box Teater, der Janne-Camilla Lysters «Metamorphoses» – som tar opp i seg både dans og litteratur – undersøker hva det vil si å lytte. I tillegg blir det ei reise i ambientsjangeren på Henie Onstad Kunstsenter, og ikke minst en mulighet til å sjøl kunne flyte rundt på vannet i ei lydboble i Marianne Strangers audiovisuelle performance «Vannverk» på Voksenkollen. KH
sentrum. «I en tid preget av et endeløst antall selvfremstillinger vekker det særlig gjenklang»
VIBRERER: Man fornemmer lukta av høysommer, blant annet i «Byggåker, landskapsstudie» (2021). FOTO: GALLERI SEMMINGSEN
Det ser ut sånn! Marius Moe: «Nye Malerier 2021 – Pastorale fragmenter» Galleri Semmingsen i Oslo. Står til 19. september.
ANMELDELSE Naturlig grenseløst. Det burde ikke være naturlig
– heh! – å referere til evig savnede Pushwagner, stilt ovenfor et nesten fotorealistisk landskapsmaleri, men nå erfarte jeg tilfeldigvis den samme panikken når det kommer til kunstnerens metode. Du skal være bra sta, og over middels snål, for å ri dette her i land, altså. Det er en gammel historie, basert i min egen utålmodighet. Møter jeg en potensiell uendelighet, knaker det i skallebeinet mitt av ikke å ha ord å orientere meg med i tomrommet. Ord er tross alt viktige verktøy for en som skriver, så min angst er ikke vanskelig å forstå. Men det er minst like viktig for et skrivende menneske å utsette seg for nettopp det, for ikke å glemme at man aldri kan ta sine ord for gitt. Som her. Så, helt først: Tusen takk for nesten å ha sprengt hodet mitt i filler.
Og så: Dette her er ved første
HELHETLIG: De ulike verkene i «Feber» henger så tett sammen at det er nærliggende å betrakte utstillingen som én installasjon. FOTO: HERMAN KIM, OSL CONTEMPORARY sjarmerende vis forankrer det i historien. Det avgjørende og krevende – spørsmålet i utstillingsteksten er inspirert
av surrealismeideologen André Breton og lyder: Hvem er jeg? Svaret på det blir man i alle fall ikke sikrere på etter
å ha sett Tandbergs tallrike og stadig skiftende selvbilder. Kåre Bulie
kunst@klassekampen.no
øyekast ikke noen uventet vri på landskapstradisjonen. Den dominerende fargen er grønn, og dette er faen hakke meg dønn landskap. Der er ingen annen måte å forholde seg til det på. Men det var det med metoden. Penselen har ikke mange strå – og det er snakk om å male hvert strå i gresset. Og det aller meste er gress her. Naturlig nok, på bakgrunn av denne krevende framgangsmåten, er mange av bildene heller beskjedne i format – men det er også i
denne nesten postkortaktige størrelsen at prosjektet virkelig vibrerer med full konsentrert styrke. Det er uvisst hvorfor dette skjer, men man fornemmer følelsen av vind gjennom buskene og lukta av høysommer langt unna bebyggelse og hippe utesteder. Det er ikke mye som går tapt på veien når dette manifesteres i større format – virkelig, effekten er den samme, men det treffer altså mer direkte i den mer hardkokte og begrensede bildeflata. Kontrasten mellom snaue centimeter og maleriets grenseløse ambisjoner, sannsynligvis.
Det er ikke veldig vanskelig å se for seg at dette universet faktisk er der ute et sted, og at dette bare er en serie snapshots fra deler av noe uten slutt. Det er det jeg bestandig vil kollapse internt av: mine egne begrensninger i møte med det ubegrensede. Men er det ikke nettopp der, i det skjæringspunktet horisontlinja utgjør, at ikke bare landskapsmaleriet, men alt maleri og nær sagt all slags lyrisk og visjonær produksjon – samme hva form og uttrykk den tar seg – oppstår som en livsavgjørende nødvendighet? Det er godt noen tar på seg å gjøre denne viktige jobben, og særlig i tider som disse. Marius Moe har kanskje en særdeles tynn pensel, men han gjør det jo på denne måten av en grunn – fordi vi trenger akkurat denne formen for gjengivelse sårt, selv om det langt fra er det eneste vi trenger. Jeg tipper han vil bli husket lenger i den kollektive bevisstheten enn Erna Solberg. Det vil jeg og, forresten. Tommy Olsson
kunst@klassekampen.no