Galleri Semmingsen 8. juli til 15. august
En stillfaren triumf
Jonas Daatland er en intergalaktisk fargemester
Lett sjanglende etter en dose Pfizer ramler jeg inn på Galleri Semmingsen. Avbrekket fra ferieidyllen i Vestfoldskjærgården har brakt meg til Oslo for noen timer, og jeg rekker akkurat å få med meg Jonas Daatlands separatutstilling, slik jeg håpet på. Jeg har vært bevisst kunstnerskapet til Daatland i minst tjuefem år. Likevel har jeg bare sett et og annet bilde her og der i forbifarten. Grunnene til det er nok flere enn jeg tør å spekulere på her. Poenget er at jeg har fornemmet ham som en svært god maler, men en som ikke når helt gjennom til den større samtalen om kunst i Norge i dag. For denne typen kunst, mangler språk i dagens diskusjon, blant annet fordi setningene Daatlands bilder fremkaller, nærmer seg kunstkritikkens klisjeer. Heldigvis har situasjonen endret seg gradvis de siste årene, og vi nærmer oss nå et klima der de store følelsene i kunsten igjen får rotfeste i samtalen.
Tretti menn og noen hus Den aktuelle utstillingen til Jonas Daatland er styrt av intuisjon, et indre følelsesliv, og en overveldende fargesans. Motivene er superkonvensjonelle, og samtidig noe helt for seg selv. For å virkelig se utstillingens rikdommer, må man benytte følehornene, og legge igjen det Wikipedia-infiserte blikket fra samtidens fornuftshunger utenfor galleriet. Dette er bilder som ikke serverer en logisk historie eller gjør opprør mot malerikonvensjoner, de kommuniserer ikke et samfunnsengasjement, og de er heller ikke strengt konseptuelt forankret. I tillegg er de svært enkle ved første øyekast, bilder folk kanskje vil si hører hjemme mellom klaveret og
vitrineskapet i gammelt, borgerlig hjem.
Jonas Daatland