Portrettet Thomas Knarvik Ordet ”symmetri” stammer fra det gammelgreske summetría, som består av de to delene sún = "sammen" og métron = "mål" hvilket utgjør et "sammål". Et portrett kan sees/leses/oppfattes symmetrisk (se) eller asymmetrisk (lese). Vanligvis fremstår den ene halvdelen av objektet som et speilbilde av den andre, og speillinjen kalles et symmetriplan. Forskjellige objekter kan ha alt fra ett til uendelig mange symmetriplan. For eksempel har en likesidet trekant tre symmetriplan, mens en sirkel har uendelig mange symmetriplan. For å se hvor abstrakt tenkt et portrett er, være seg godt eller mindre godt, kan man se hvor ute av senter selve ansiktet er bygget opp og allikevel innehar full harmoni. I et ansikt er senteret den linjen man trekker fra hodet gjennom nesen og ned til haken. Begge sidene på hver side av streken er så å si identiske i avstand og volum når man betrakter portrettet forfra. Linjen følger så hodets bevegelse mot en ofte benyttet tre fjerdedels profil. Speilet er et velkjent verktøy i portrettmaleriet. Ved å speilvende det malte ansiktet kan man avgjøre om symmetrien er god eller ikke. Teknikken avslører asymmetrien hvis man ønsker symmetri, og vice versa. Den asymmetriske øvelsen er ”å dra strikken så langt som mulig” uten at hjernen oppfatter det som uharmonisk skjevt. Manipulasjon gjennom fysikk. Et punkt er begynnelsen på all visuell matematikk. Jeg tenker metaforisk på det symmetrisk tenkte ansiktet som et punkt uten dimensjon. Et punkt som er prisgitt leserens intellektuelle eller
emosjonelle lesning. Et punkt uten en innside eller utside, og i denne sammenheng et utgangspunktpunkt for å lese et uttrykk. En lesning kunstneren sjelden kan manipulere annet enn ved bruk av emosjonelle tegn, som en tåre, en gapende munn, et nedadvendt uttrykk osv. Linjen uttrykker tid og håndverk samt lesning av både form og innhold. Det symmetriske ansiktet kommuniserer uttrykk utelukkende i formen. Det asymmetriske ansiktet veksler mellom form og innhold – to komplementære størrelser. Av og til kan man si at en linje ikke har noen ende, hvilket også kan sies om et asymmetrisk ansikt. Linjen skaper en resonans og dissonans som lar øyet vandre dynamisk over lerretsflaten etter et subjektivt system. Kunstnerens abstrakte forståelse styrer linjens synlige eller usynlige bevegelse. En vanlig oppfatning har vært at innholdet i et ansikt er uttrykket, selve ansiktsuttrykket, slik innholdet i en vases form er blomster. Uttrykket i portrettet kan imidlertid vel så mye være formen som et ansiktsuttrykk. Hos for eksempel Modigliani fungerer begge disse forsterkende på hverandre, slik det også i mine bilder er avgjørende at ekstern form (omriss) og indre form (ansiktsuttrykk) virker selvforsterkende. De evige verdier i maleriet er ikke mer mystiske enn fysikken maleriet intendert eller ubevisst befatter seg med til enhver tid: Er malingen for tung og seig vil den sige, er den for tynn vil den renne, for mye sikkativ (oksyderings-katalysator) og den vil tørke og antagelig sprekke osv.