Et lite stort sted Urnes UNESCO verdensarvsenter En hyllest til Norges vannveier Dypt i en fjordarm, langt fra kysten dog nær fjerras brusen. Ved foten av Norges is-magasiner, der hvor vanntårn nærer fjordens kraft, og lar det ferske møte det salte. Borte fra den fagre verden, men tett på himmelen. Her finner du Ornes. En liten bygd, som har hvilet hjem for mennesker siden Bronsealderen, ligger som et motiv fra Adolf Tidemand, og virker så drømmende langt fra det globale sus og dus. Men se igjen - Ornes er tettere på resten av verden enn du tror. Urnes stavkirke er et eksempel på mennesket verdsetting av det Høye og uendelig nysgjerrighet. Fra breen i Sognefjordens dype, har farende kunne forbinde seg via vannveier til resten av verden - det merker du når du besøker stavkirken. Det Arabiske møter det Norrøne, den kristne tro møter den norske kultur - dette en sannhet om et globalt fenomen forankret i det lokale.
Prosjektet aspirerer etter å hylle de norske vannveier, som gjennom tusener av år har skapt levevilkår og eksistensgrunnlag for bosetting og kulturens utfoldelse i Norge. De rutene den kultur farende har daget av, fortolkes i prosjektet, som en fortsettelse av deres reise. Du begir deg ut på en ferd, for å ta del i den historien som har gjort Urnes Stavkirke og Norge til hva og ikke minst hvem. Færden tas ut gjennom et tun, som via vannveiene tilpasser seg landskapet og gir muligheten for å utfolde din opplevelse via formidling eller aktivitet. Din rute forankres til slutt i det fagre landskapets frukter - i Urnes Hagen kan du gå på opplevelse i et dyrkingslandskap, som har eksistert her siden Romerrikets fall. Hva med et glass most av lokale epler, og nyte Lustrafjordens mektige fremtidsbilde? Velkommen til «Et lite stort sted».
Konseptskitse
Tradisjonell forankring Urnes Stavkirke bygger på en lang utvikling av Norges historie, med en norrøn kultur som omstilles i tilpasningen av den kristne verdens inntog i Norden. Prosjektet «Et lite stort sted» forankrer denne notasjonen i det klassiske norske tun. Prosjektet søker etter å flyte inn og hvile i Ornes landskap, som at det alltid har ligget der. I en porøs kontekst med et mektig landskap, lar verdensarvsenteret stedet tale for seg selv - og forsøker å ikke «gjøre et vesen ut av seg» En klar fortolkning av det tradisjonelle norske, danner grunnlag for verdensarvsenteret sine volumer. Konstruksjonens tektoniske preg, drar paralleller fra stavkirkens «skrin» struktur, som deler rom opp i flere forløp. Disse «skrin» utgjør utstillingens romforløp som konstant relaterer seg til tunets gårdsrom, som vestibyle - et samlende rom, hvor vannets og kulturens ruter møtes, og tar hvert til sitt.
Lokale boende i Ornes vil ha gleden av deres nye forsamlingssted, som året rundt vil virke som varmestuen som byr deg velkommen og lar deg nyte blikket fra tomten gjennom Urnes Hagen til fjorden. Rundt de bygde volumer legger det seg et organisk forløp av granittstein, en naturlig forlengelse av berget under oss, minner oss om fjellenes uendelige tilstedeværelse i hverdagen vår. Fra tur-opplevelser, enten på ski eller til fots, til forsyning av glede og ressurser som vann og ved, til drømmen om det uendelige, uovervinnelige og heldigvis, om den faste grunnen vi står på. «Et lite stort sted» er en fortolkning av kulturens ruter som muliggjøres av vannveiens kraft. God fornøyelse.
Kl. 09.30 - Morgen på Ornes. Jeg ankommer med ferga fra Solvorn. Jeg ser hvordan det nye verdensarvsenteret hviler på fjellsiden, som et tun der alltid har ligget der. Mitt blikk følger fjellsiden oppover og der ser jeg Urnes Stavkirke reise seg opp av morgendisen. Til venstre: Gammelt foto af Torvetjønn. Til Højre: Plan af Urnes stavkirke etter H. Christie, Stav og Laft, Bugge og Norberg-Schulz.