Formue 2018/2019

Formue er å skape

Evolusjon, revolusjon og innovasjon:

Hva skaper økonomisk vekst?

Jus:

Jus for oppstartsselskaper

Makro:

Tar Kina teten?

Mennesket og maskinen

Gründerintervju:

Forvaltning:

Ung gründer Ta del av den fyller havet med samlede verdiøyne skapningen

Innhold

Artikkel, side 8:

Når de beste økonomene blir spurt om hvorfor de begynte å studere økonomi, svarer mange at de ville endre verden. Og om ikke de kunne endre verden, så i hvert fall forstå den. Da er økonomisk vekst helt sentralt, for vekst og framskritt henger sammen.

Jus Jus for oppstartsselskaper Skattemessig og juridisk gjennomgang

Makro Evolusjon, revolusjon og innovasjon: Hva skaper økonomisk vekst? Økonomisk vekst uten industrialisering?

Tar Kina teten?

Mennesket og maskinen

8 18 20 24

Gründerintervju Ung gründer fyller havet med øyne: Christine Spiten

27

Portrettintervju Forskeren som ville få barn til å bli forskere: Hanne S. Finstad

30

Forvaltning Diamanter varer evig, eller?

Ta del av den samlede verdiskapningen

4 6

36 38

Bokomtale Bokomtale av «The Aspirational Investor» av Ashvin Chhabra

41

Kunst En kunstsamlers bekjennelser

44

2 FORMUE

Leder

I kundens tjeneste Det er over 18 år siden at jeg som 31-åring og leder i et norsk finanskonsern, bestemte meg for å bli en av tre som skulle starte det langsiktige og møy­ sommelige arbeidet med å bygge et nytt selskap innenfor rådgivning og forvaltning – Formues­ forvaltning. I 2000 var alle aktørene i bransjen selgere av finans­produkter og samfunnsoppdraget til Formuesf­orvaltning skulle være å sette kundens interesse først og jobbe på oppdrag for kundene.

Ikke bare som en forvalter av kundens formue, men også samtale­partneren, den «økonomiske huslegen».

Det ble tøft de første årene, tre år med betydelig underskudd, men vi holdt fast på vårt samfunns­ oppdrag og på vår strategi. Det var tungt de gangene en investering ikke utviklet seg som forventet. Det området hvor virksomheten og jeg selv kanskje har lært mest, både før og etter finanskrisen i 2008, er hvordan forholde seg til risiko og kontrollere risiko.

Et nøkkelord vi alle bør ta med oss er betydningen av risikospredning. Å lykkes med å ta en virksomhet fra oppstartsbedrift til et godt etablert selskap, krever mye av mange, men kanskje viktigst av alt, enormt med stayerevne.

Jeg er stolt over at våre 275 kompetente med­ arbeidere legger sin innsats, karriere og tid i å stadig utvikle Formuesforvaltning. De kan alle velge blant jobber i en rekke selskaper i og utenfor finans­ bransjen. I medarbeiderdialogen kommer det tydelig frem at det er selskapets grunnverdier og samfunns­ oppdrag som engasjerer, å tenke kundens beste og fra det utgangspunkt å være med å forme selskapets og bransjens utvikling videre. Det har vært en styrke å ha langsiktig og klok kapital i ryggen for å utvikle selskapet over disse 18 årene.

Jeg har i alle år hatt, og har stadig, kontakt med våre kunder. Det skaper alltid positiv energi å delta i dialog med våre kunder og høre om familieselskaper

som har utviklet seg over generasjoner, eller ha dialog med gründere som har evnet å skalere en virksomhet over de siste 10-15 år. Det er godt å kunne være til hjelp når familier på tvers av 2–3 generasjoner skal finne gode løsninger for fremtidige roller og planlegge for hvordan verdier skal bevares og utvikles i fremtiden. Det er i dialog med våre kunder at konstruktive og gode tilbakemeldinger om forbedring av virksomheten kommer. Selv om Formuesforvaltning har blitt en ledende aktør i vår bransje, har vi mye som kan gjøres bedre og den viktigste motivasjonen i hverdagen finnes i å stadig kunne gjøre en bedre jobb og skape en bedre opplevelse for våre kunder.

Jeg er glad jeg tok beslutningen for over 18 år siden i å bidra til at Formuesforvaltning kom til verden, ta del i alle utfordringene og alt ansvaret. Det som overskygger alt er imidlertid gleden over å ha skapt en bedrift med 275 medarbeidere i Sverige og Norge med over 4 000 kunder hvor vi samarbeider om å bevare og utvikle 90 milliarder norske kroner.

Visjonen er i dag som for 18 år siden – å bidra til at våre kunder kan oppleve alle dimensjoner ved et rikere liv. Øystein Bø Adm. dir.

FORMUE 2018/2019 • UTGITT AV FORMUESFORVALTNING AS • ANSVARLIG REDAKTØR: DANIEL KOBBERSTAD MOE (DKMOE@FORMUE.NO) REDAKSJON: NICLAS HILLER, ERLING RØED LARSEN, JULIE TVEITEN, TRYM RIKSEN, ALEXANDER HEIBERG, FREDRIK LIE-NIELSEN, LARS-HENRIK RØREN • BILDER: NTB SCANPIX, ISTOCK PHOTO, ADOBE STOCK • LAYOUT: BOLT COMMUNICATION AS • TRYKK: BODONI OSLO AS • OPPLAG: 5000

FORMUE 3

Jus

Jus for

oppstartsselskaper AV MATS BRATLIEN STOKKE ADVOKATFULLMEKTIG FORMUESFORVALTNING ADVOKATFIRMA AS

Entreprenørskap er kilden til mange formuer. Selv om bedriften nå er solgt og verdiene realisert, har mange et stadig ønske om å skape ny virksomhet.

Jus er sjelden hovedgrunnen til å starte noe, men veldig ofte kan god håndtering av jusen være helt avgjørende for å lykkes. Vi har tatt for oss noen av de viktigste tingene du bør tenke på.

Ved etableringen av ny virksomhet, er det gjerne andre ting enn jus som står i hovedfokus. Det er imidlertid en rekke juridiske forhold som allerede i oppstartsfasen bør vurderes og reguleres på riktig måte. En artikkel som denne kan ikke ta for seg alt, men det i seg selv er kanskje et viktig signal. Det er i denne fasen nemlig viktig å prioritere de viktigste tingene.

Temaet er naturligvis aktuelt for deg som selv ønsker å etablere ny virksomhet, men flere av rådene vil være like relevante for deg som vurderer å investeres i andres virksomhet. At disse tingene er godt håndtert kan som nevnt ha stor betydning for risikoen ved din investering.

1. ORGANISASJONSFORM

Hvordan man organiserer sin virksomhet er et grunnleggende spørsmål. Valg av organisasjonsform får betydning for en rekke praktiske og juridiske forhold, blant annet ansvar, risiko, skatt og mulig­ heter og tilgang til avkastning, for å nevne noen.

Statistisk sett er enkeltpersonforetak og aksje­

4 FORMUE

selskap de dominerende organisasjonsformene.

Hva som passer best for akkurat din virksomhet må alltid vurderes konkret. Med dagens krav til aksjekapital (kr 30 000) vil nok i de fleste tilfeller aksjeselskapsformen være å foretrekke. I fortsettelsen legger vi til grunn at virksomheten drives gjennom et aksjeselskap. Ikke minst vil ofte det begrensede ansvaret eierne har for aksjeselskapets virksomhet i seg være nok til at mange velger denne selskapsformen.

2. FINANSIERING

Det innledende finansieringsbehovet for oppstarts­bedriften må som regel dekkes gjennom egenkapitaltilskudd fra eierne. Men hvordan skal man innhente kapital til finansiering av videre vekst og utvikling?

For investorens del er det et spørsmål om hvilken investeringsform som vil være den mest hensiktsmessige. Skal kapitalen skytes inn i form av aksjekapital (eller overkurs)? Eller skal kanskje kapitalen helt eller delvis tilføres som lån? Og ikke minst; skal kapitalen hentes fra investeringsselskapet, eller fra investoren privat?

Måten kapitalen tilføres på, og fra hvem, får betydning for investorens og andre aksjonærers rettigheter i selskapet, den skattemessige behandl­ ingen av tap/gevinst, samt hvilken økonomisk risiko investoren løper. For eksempel vil en privat investor som investerer i form av egenkapital kunne fradragsføre et eventuelt tap på investeringen. Den private investorens tap på fordring/lån er imidlertid som den klare hovedregel ikke fradragsberettiget.

3. AKSJONÆRAVTALE

Der det er flere aksjonærer blir det viktig å sikre gode og forutsigbare spilleregler mellom disse. Aksjeloven inneholder en rekke bestemmelser som regulerer forholdet mellom aksjonærene, men lovens løsning

Jus

passer ikke for alle. På mange områder både kan og bør aksjelovgivningen suppleres (eller fravikes) gjennom en avtale mellom aksjonærene.

En aksjonæravtale kan regulere en rekke ulike forhold, alt avhengig av hvilken type selskap/ virksomhet det dreier seg om, og hvilke behov aksjonærene har. Enkelte forhold er imidlertid gjennomgående aktuelt å regulere i en aksjonær­ avtale: • Styreplass: skal aksjonærene være sikret en plass i selskapets styre?

• Stemmerettsavtaler: skal det gjelde skjerpede flertallskrav for vesentlige beslutninger i selskapet?

• Omsetningsbegrensninger: skal det være begrens­ ninger på aksjonærenes adgang til å selge aksjene?

• Konkurranseforbud: skal partene under eierskapet/for en periode være avskåret fra å drive konkurrerende virksomhet?

• Medsalgsrett og -plikt: skal aksjonæren være forpliktet eller berettiget til å selge sine aksjer dersom en nærmere angitt andel av selskapets øvrige aksjer overdras?

• Exit: skal det foreligge mekanismer som regulerer aksjonærs mulighet til å kreve sine aksjer innløst?

Det er viktig å være klar over at en rekke be­slut­ ninger som fattes i et selskap kan være selskaps­ rettslig gyldige (og dermed bindende), selv om de strider mot bestemmelser i aksjonæravtalen. Husk derfor at en aksjonæravtale alltid bør regulere sanksjonsmulighetene overfor en part som ikke overholder avtalen. Hvis ikke blir aksjonæravtalen fort bare ord på et papir, og ikke et effektivt styrings­ dokument for aksjonærene.

4. BESKYTT VERDIENE

Såkalte immaterielle verdier kan ut­ gjøre en vesentlig andel av verdiene i en oppstarts­bedrift. Litt forenklet

snakker vi om verdien av gode (og unike?) tanker og ideer. I den grad bedriften besitter slike verdier, og det er mulig å sikre disse gjennom formell registrering, bør dette gjøres. Immaterielle rettigheter som kan registreres er for eksempel varemerker, patenter og domener.

I mange tilfeller har imidlertid hverken idé eller konsept kommet så langt at det vil være naturlig å sikre rettighetene gjennom formell registrering.

En rekke immaterielle verdier, som for eksempel en forretningshemmelighet, vil det heller ikke være adgang til å registrere. Dette krever derfor andre tiltak.

I samarbeid med potensielle investorer, andre aksjonærer og ansatte er det fullt like viktig å forsikre seg om at idéen ikke blir misbrukt eller stjålet. En konfidensialitetsavtale mellom aksjonærene og med leverandører, og taushetsplikt i arbeidsavtaler, kan i slike situasjoner være helt nødvendig. At selskapet ivaretar sine verdier på en betryggende måte er naturligvis også av stor betydning for en potensiell investor. Ofte er jo ideen den største verdien i et oppstartsselskap.

5. RELEVANT LOVVERK OG VESENTLIGE KONTRAKTER

Arbeidsavtaler, incentivordninger for nøkkelansatte, opsjonsavtaler, leverandøravtaler og husleieavtaler, er noen eksempler på andre viktige juridiske forhold som bør være i orden fra tidlig fase. Dessverre er det ikke uvanlig at man tar litt for lett på disse tingene ved oppstarten, noe man fort kan angre på senere.

I tillegg til et omfattende avtaleverk er det også et stort omfang av lovgivning å forholde seg til. Som regel vil aksjeloven, regnskapsloven, skatteloven, merverdiavgiftsloven og arbeidsmiljøloven være sentrale for de fleste virksomheter. I tillegg vil det gjelde særlover for den enkelte bransje, enten det er forbrukerkjøpsloven for handelsvirksomheten eller tekniske krav for produksjonsbedriften. Et godt råd er å ha oversikt over hvilke lover og regler som gjelder for akkurat din virksomhet, samt å opparbeide seg forståelse for de vesentligste bestemmelsene. Det hjelper nemlig ikke å hevde at du ikke kjente til de lovene og reglene som gjaldt.

Da har du tapt allerede fra starten.

Dette er bare noen av de tingene du bør tenke på når du starter eller investerer i ny virksomhet.

Det er i dag heldigvis blitt mye enklere å stifte og registrere selskaper. Digitale løsninger gjør det enkelt å registrere varemerker, og det finnes et hav av maler og eksempler på internett. Det kan likevel fortsatt være lurt å søke råd hos advokat for å være sikker på at du har tenkt på alt, og at du har valgt en mest mulig optimal løsning. Med et godt juridisk rammeverk er sannsynligheten for å lykkes enda større.

FORMUE 5

Jus

Skattemessig og juridisk gjennomgang Fra 1. januar 2018 får alle nye kunder av Formuesforvaltning en skatte­ messig og juridisk gjennomgang (SJG) av sin situasjon ved oppstarten av kundeforholdet. Det er advokatene i Formuesforvaltning Advokatfirma som står for gjennomgangen, men arbeidet skjer i tett dialog med kundens formuesforvalter. I denne artikkelen oppsummeres noe av det vi ofte ser i våre gjennomganger. Kanskje kan dette være forhold som er relevante for deg å se nærmere på?

AV TONJE JOHNSRUD ADVOKAT OG DAGLIG LEDER FORMUESFORVALTNING ADVOKATFIRMA AS

Formuesforvaltning er opptatt av helhetlig formuesforvaltning, og god risikojustert avkastning er en viktig del av dette. Men det er også viktig at formuen kan videreføres til neste generasjon på en god måte, at det ikke forsvinner unødvendig mye til skatt underveis og ikke minst at det tas høyde for livskriser som sykdom, skilsmisse eller dødsfall. Slike hendelser kan være vel så ødeleggende for formuen som svingninger i markedet, og er derfor like viktige å planlegge for.

Den skattemessige og juridiske gjennomgangen er basert på den dokumentasjon vi mottar fra kunden.

Resultatet er et notat der vi gir vår vurdering og kommer med forslag til eventuelle oppfølgingstiltak.

Aller best blir resultatet der kunden, advokaten og formuesforvalteren sammen setter seg ned og gjennomgår notatet. Kompliserte juridiske forhold kan da forklares, spørsmål besvares og gode løsninger diskuteres. Notatet og dialogen blir dermed en viktig byggesten i det videre arbeidet med Formuesplanen, og et godt utgangspunkt for det videre samarbeidet

6 FORMUE

‒ mellom kunde og formuesforvalter ‒ i årene som kommer.

HVA OPPDAGER VI TYPISK I EN SLIK GJENNOMGANG?

Som navnet tilsier, vil den første delen av gjennomgangen fokusere på skattemessige forhold.

Overraskende mange kunder har gunstige (eller ugunstige) skatteposisjoner som de ikke selv er klar over. Innskutt kapital er et eksempel på en slik gunstig skatteposisjon. De fleste vil vel være enige i at det er dumt å ta ut skattepliktig utbytte, hvis man heller kan ta ut skattefri innskutt kapital?

Mange skatteregler er svært kompliserte – ikke minst reglene om skjermingsfradrag, som er særlig aktuelle for kunder med investeringsselskap. Med notatet i hånd, der reglene forklares og de foreslåtte tiltakene beskrives, vil det for de fleste likevel være mulig å gjennomføre tiltakene (eventuelt i samarbeid med regnskapsfører, revisor eller advokat).

Skal jeg investere via en aksjesparekonto eller i et investeringsselskap? Bør fritidseiendommen eies av selskapet vårt? Skal vi ta ut utbytte i stedet for lønn?

Dette er bare noen av veldig mange problemstillinger som ofte dukker opp under en gjennomgang, og som kunden kan be om å få en vurdering av. Ofte finner advokaten selv ting i dokumentene fra kunden som gir grunnlag for vurderinger og anbefalinger.

Svært mange har for eksempel lånt penger til eller fra selskapet sitt, uten å tenke på hvilken rente eller andre vilkår som bør gjelde, og uten å medta

Jus

lånet i skattemeldingen. At alle lån fra aksjeselskap til aksjonær (eller aksjonærens nærstående) nå skal skattlegges som utbytte, tilsier dessuten at uttak bør skje på annen måte.

Den andre delen av notatet knytter seg til det jeg vil kalle sikring av formuen. Fem år etter at ny vergemålslov ble vedtatt er det fortsatt altfor mange som aldri har hørt om fremtidsfullmakt.

Dette til tross for at så og si alle kunder av Formuesforvaltning vil bli anbefalt å opprette en slik fullmakt, som nettopp sikrer at man selv kan bestemme hvordan verdiene skal forvaltes den dagen man selv er ute av stand til å fatte beslutningen. At fylkesmannen overtar kontrollen og setter pengene i bankinnskudd oppleves av de fleste som et svært dårlig alternativ.

Uten en ektepakt eller et testament har man valgt lovens løsninger for fordeling ved skilsmisse, rett til uskiftet bo og fordeling av arv, for å nevne noe. De færreste vet likevel hva dette valget egentlig innebærer. For eksempel har arveloven bestemmelser om hvordan verdiene i et bo skal fordeles mellom arvingene, men den sier ikke noe om hvordan gjenstandene skal fordeles eller hvilke verdsettelsesprinsipper som skal brukes. Ett av flere viktige formål med testamentet er å unngå konflikt mellom arvingene, og det er noe av det vi baserer

våre anbefalinger på.

Vår skattemessige og juridiske gjennomgang gir kunden relevant informasjon om hvilke regler som gjelder på de ulike rettsområdene vi omtaler, men også konkrete anbefalinger basert på den enkelte kundes situasjon. I den forbindelse tar vi, for eksempel, gjerne en gjennomgang av eventuell fremtidsfullmakt, ektepakt eller testament, hvis kunden allerede har satt opp dette.

Skattemessig og juridisk gjennomgang er fortsatt relativt nytt, og det jobbes derfor stadig med utvikling av konseptet. Helt nytt er for eksempel at tjenesten også vil bli tilgjengelig for kunder som utvider sitt kundeforhold. Tilbakemeldingene så langt tyder på at gjennomgangen og grundigheten er noe kundene setter stor pris på, og som gir et godt fundament for veien videre. Så håper vi å få gå sammen med kunden på denne veien.

Generasjonsskifte: En skattemessig og juridisk gjennomgang innehold­ er blant annet gjennom­ gang av testament og fremtidsfullmakt.

FORMUE 7

Makro

Evolusjon, revolusjon og innovasjon:

Hva skaper økonomisk vekst?

Når de beste økonomene blir spurt om hvorfor de begynte å studere økonomi, svarer mange at de ville endre verden. Og om ikke de kunne endre verden, så i hvert fall forstå den. Da er økonomisk vekst helt sentralt, for vekst og framskritt henger sammen. Nobelprisvinner Robert Lucas har sagt at «når du først har begynt å tenke på økonomisk vekst, er det vanskelig å tenke på noe som helst annet.» (The Economist, 7.10.10). Lucas sier dette fordi det er økonomisk vekst som løfter land ut av fattigdom.

Det er økonomisk vekst som forbedrer levestandarden. Det er økonomisk vekst som gjør det mulig med mer medisinske gjennombrudd.

AV ERLING RØED LARSEN PROFESSOR II HANDELSHØYSKOLEN BI OG SENIORØKONOM II FORMUESFORVALTNING

1

Krugman, Paul (1997): The Age of Diminished Expectations. Cambridge: MIT Press, s 11.

8 FORMUE

Hvordan? Økonomisk vekst innebærer at samfunnet får arbeidstimer til disposisjon. Det skjer enten ved at arbeidstimene blir flere eller ved at arbeidstimene blir bedre. Hvis det blir flere arbeidstimer, betyr det at økonomien klarer å rekruttere flere arbeidere eller inspirere dem til å jobbe mer. Hvis arbeidstimene blir bedre, er det fordi innovasjoner har ført til at man jobber smartere. Da har produktiviteten økt.

Fordi det kan være vanskelig å få mer arbeidstimer, skjer veksten oftest ved at arbeidstimene blir bedre. Sagt på en annen måte: økonomisk vekst opptrer ofte gjennom økt produktivitet. Og økt produktivitet kommer fra oppfinnelser og

oppdagelser. Dette kan lyde uskyldig og uviktig.

Men husk det som Nobelprisvinner Paul Krugman har sagt: «Productivity isn’t everything, but in the long run it is almost everything.»1 Det er nemlig det som gjør at en mor i dag kan si til sin datter med lungebetennelse: «Dette går fint, Kari! Vi har medisiner mot den sykdommen nå.» For bare hundre år siden var lungebetennelse en farlig sykdom som mange døde av. Ja, det er medisinsk forskning som har levert oppdagelsen. Og, ja, det er produktivitetsforbedringer som gjorde det mulig for samfunnet å overføre arbeidstimer fra jordbruk og industri til medisinsk forskning.

Så det er med oss som med Lucas, når vi begynner å tenke på økonomisk vekst, er det ikke lett å slutte. For eksempel er det ikke uten grunn til at flere tror at det er økonomisk vekst vil bidra til at verden unngår store klimaproblemer. Til tross for at det finnes dem som mener at økonomisk vekst er uforenlig med grønn vekst, vil økonomer poengtere at skiftet vekk fra å produsere ting til å produsere tjenester nettopp reduserer karbonavtrykket. Med andre ord kan det grønne skiftet være foranlediget

Makro

av økonomisk vekst ettersom tjenester som regel har mindre karbonavtrykk enn ting, og fordi det er en type tjenesteleveranse – kunnskap – som skal til for å sikre at vind-, vann- og solkraft etter hvert kan erstatte kull og olje.

Hva er det som gjør at økonomiene innoverer?

Hvilke faktorer ligger bak når samfunnet finner nye måter å organisere seg på, og klarer å øke verdien av det den frambringer? I denne artikkelen skal vi gå i inn i noen av svarene på dette kolossalt viktige spørsmålet: Hva skaper økonomisk vekst?

TOPP-3-LISTEN

Dette spørsmålet kunne ha vært delt opp i tre delspørsmål: 1. Hva vet vi om faktorer som får land til å begynne å vokse?

2. Hvorfor vokser noen land noen ganger veldig fort?

3. Hvorfor vokser noen land noen ganger veldig sakte?

Siden disse tre spørsmålene henger sammen, kan de formuleres på mange måter. Det første handler om innovasjon, det andre om revolusjon og det siste om evolusjon. Her er en topp-3-liste over noen av de aller viktigste spørsmålene i økonomifaget siden andre verdenskrig: A. «Hvorfor klarer noen land å komme seg ut av fattigdom?»

B. «Hva skapte den industrielle revolusjonen?»

C. «Hva forårsaket Den store depresjonen?»

Ved å smake på spørsmålene A, B og C ser vi likhetstrekk med spørsmålene 1, 2 og 3. Spørsmål A er bare en konkret variant av spørsmål 1. Hvis du kan svare på spørsmål 2, kan du også svare på spørsmål B. Spørsmål 3 og C henger nøye sammen, for under Den store depresjonen var veksten ikke bare lav, den var negativ. Av dette lærer vi at dette med økonomisk vekst, er noe samfunnsengasjerte tenkere grubler mye på. En økonomis kapasitet bestemmer jo styrken på landets militære forsvar, kvaliteten på landets sykehus og tilstanden til dets veier. Vi begynner derfor å pirke borti hva det er som avgjør om et land har stor eller liten økonomisk kapasitet, altså spørsmålene 1 og 2 (A og B) – og så lar vi det tredje spørsmålet ligge til en annen gang.

Det har nemlig en god del å gjøre med utnyttelsen av kapasiteten, ikke størrelsen på den.2 JAKTEN PÅ SVARENE

Her ligger det nemlig mye å gruble over, for innbakt i svarene på disse spørsmålene ligger altså oppskriften på hvordan Japan vokste seg ut av fattigdom og klarte på 50 år det samme som England brukte 150 år på. Her ligger oppskrifter på hvordan vi kan få Bolivia og Sør-Afrika til å blomstre og hvordan å

sørge for at Norge klarer seg også etter oljen.

Det som imidlertid er synd, er at alle svarene ikke er funnet ennå. I hvert fall er de ikke funnet på en måte som vi kan kalle oppskrift. I denne artikkelen skal vi se på hva vi vet og risse konturene av hva vi ennå ikke vet. Vi skal ikke her ta dem for oss, kulepunkt etter kulepunkt. I stedet skal vi lage en historie som starter ut med den industrielle revolusjonen, og så diskutere og resonnere oss fram til noen kjennetegn ved det som bidrar til økonomisk vekst. Hovedfokuset her er å begynne å få en idé om hva som må ligge til rette for at økonomien skal ha gode vekstvilkår. La oss starte med økonomisk historie.

Den industrielle revolusjon: Damp­ lokomotivet kom til Norge på 1850-tallet.

HVOR SKULLE DEN INDUSTRIELLE REVOLUSJON FINNE STED?

Professor Brad DeLong ved University of California, Berkeley3 forteller gjerne følgende historie for å forklare sine studenter hvor overraskende det egentlig var at det ble England som stod vertskap for den industrielle revolusjonen.

Tenk deg at du stod i verden i år 1000, og noen fortalte deg at om 770 år skulle det finne sted en industriell revolusjon. Hvor ville du da tro den skulle finne sted? Du ville svare Kina. For Kina var verdensledende på teknologi i år 1000. De hadde kompass, vannklokker, astronomi og en rekke avanserte kunnskapsområder. De lå helt i tet. Men Kina somlet bort lederskapet på grunn av dårlige herskere.

Tenk deg så at du stod i verden 400 år senere, på begynnelsen av 1400-tallet, og fikk samme spørsmål. Da ville du – som informert person – trolig ha svart Nord-Italia. På det tidspunkt boblet det opp ideer i raskt tempo i Nord-Italia. De førte an i verdensutviklingen, og dette foregikk i så høyt

2

3

En vitenskapelig tilnærming til flere av momentene kan finnes i denne artikkelen: Røed Larsen, E. (2005): The Top Three Questions in Economics: When Theory Is Confronted with History, Scandinavian Economic History Review, 53: 3, pp.

34-57. I denne artikkelen kan leserne også finne referanser som er nyttige for å se hvordan en kan underbygge det som står her.

Fritt etter hukommelsen. Hvis det er noen unøyaktigheter, er det undertegnedes feil, ikke professor DeLongs.

FORMUE 9

Makro

tempo at fenomenet i etterkant har blitt gitt navnet «renessansen», altså gjenfødelsen. Firenze viste verden hvordan handel og kunst kunne gå sammen. Medicifamilien var førende i finans, og bidro til å skape en heftig vekst i kunnskapsutviklingen.

Spol så ytterligere 200 år fram, og du er på 1600-tallet. Da ville svaret trolig ha vært Nederland.

Der fantes de beste skipene og de ledende handelssjøfolkene. Amsterdam var en viktig havn.

Først på begynnelsen av 1700-tallet ville du kanskje kunne fristes til å svare England på spørsmålet om hvilket sted som ville være vertskap for den industrielle revolusjon, og da kun 70 år senere. Så usannsynlig var egentlig Englands reise fra å være langt bak til å bli verdens førende nasjon.

HVA FORÅRSAKET DEN INDUSTRIELLE REVOLUSJON?

Hvordan kan det ha seg at England først kom i ledende posisjon så sent? Dette er svært hett tema, og økonomisk historikere er ikke enige i hvilke forutsetninger som banet veien for England. Mye står på spill, for vi skjønner at hvis vi kan forstå hva som skapte den industrielle revolusjonen, har vi kommet et godt stykke på vei til å forstå økonomisk vekst.

Noen peker på politiske forhold, andre på kulturelle; atter andre på geografiske. Det har blitt nevnt at England gikk tom for trær og tømmer, og i desperasjon måtte tenke annerledes. Det har blitt pekt på den muligheten en rik person i England hadde for å bli tatt opp i eliten sammenliknet med sjansene på kontinentet. I England ville du ha en sjanse til å kunne komme inn i det gode selskap uten å være født inn i det mens forholdene på kontinentet var preget av arvet aristokrati. Dermed kan vi si at England var et gryende meritokrati.

Historikere har også pekt på at det i England på denne tiden hadde vokst fram en kultur for å fikle med små innovasjoner, altså at nysgjerrighet nærmest var et kjennetegn for mange virksomheter. I studier har det blitt trukket fram at samfunnssystemet var

10 FORMUE

relativt liberalt, og ikke minst at likhet for loven var lengre framme enn andre steder. Du eide dine egne triumfer. Ingen maktperson kunne stjele fruktene av dine ideer.

FORDELAKTIGE KJENNETEGN

Hvis vi likevel skal trekke ut flere viktige punkter, kan vi gå til en av de historikerne som i vår tid regnes som en autoritet på spørsmålet, David Landes. Han skrev i 1998 boken «The wealth and poverty of nations: Why some are so rich and some are so poor» at England hadde flere fordelaktige kjennetegn. I den peker han på en rekke faktorer: • Det fantes et forretningsvennlig klima • Individet hadde ansvar for seg selv og samtidig mulighet til å utnytte det • Det var politisk frihet • Det var religionsfrihet • England hadde en middelklasse med en etterspørsel som andre ønsket å levere til Ta det første. Landes forteller (s. 215) at mens den franske konge hadde bygget noen få hovedveier for kongen – like mye for å sikre kontroll over landet som for å stimulere handel – hadde britene bygd private veier for business. Langs dem var det små vertshus hvor handelsreisende kunne spise og sove. Disse veiene, skriver Landes, økte vekst og spesialisering. På punkt to utdyper Landes at mens andre land hadde leilendinger og hierarkiske strukturer, hadde England kommersielt orienterte individer som var villige til å droppe sedvane for profittmuligheter.

Om middelklassens betydning siterer Landes markien av Biencourt som skrev at «Engelskmenn var smarte, for de lagde ting for folket i stedet for å lage dem til de rike». Landes poengterer at den inntekten salg til folk genererte, representerte «et mulighetenes vindu» for teknologisk endring.

Om frihetens betydning skriver Landes at den ikke nødvendigvis var direkte medvirkende, men i hvert fall indirekte. Den lokket til seg utlendinger som var på flukt eller som søkte muligheter. Han nevner vevere fra Nederland, jøder, handelsmenn og hugenotter. Disse brakte med seg kunnskaper som raskt spredte seg.

Makro

Av alle disse punktene – og av det at de spenner så vidt – ser vi at det ikke er noen enighet om dette.

Noen har til og med gått så langt som å si at det egentlig ikke var noen brå revolusjon, snarere en evolusjon. De sier det fordi det som var nytt, var begrenset til små bransjer, som bomullsbehandling og klesproduksjon, og til noen få oppfinnelser knyttet til damp og tekstiler. Imidlertid er de fleste historikere ganske enige om at det var en revolusjon og at den fant sted i England.

Når vi imidlertid ser nærmere på punktene til Landes, ser vi at de ikke akkurat kan kalles en oppskrift. Vi kan ikke ta disse punktene og skape en industriell revolusjon i Bolivia eller en nanorevolusjon i Canada. Punktene er vage og ulne. Og da står vi ved terskelen til en tøff erkjennelse: Det som skapte den industrielle revolusjon – og som skaper suksess for land generelt – det er ikke så lett å skrive ned i en liste.

SJEKKLISTE FOR ET LAND

Selv om vi ikke har en oppskrift på hvordan å iverksette en ny økonomisk revolusjon i land som trenger det, vet vi likevel en god del om gode forutsetninger. Her er et forslag til en grov sjekkliste for hva et land må sørge for: 1. En godt utdannet befolkning. Det gjør det mulig for folk å hente inn lærdom fra oppdagelser gjort andre steder og for folk å kommunisere seg imellom hva de finner 2. Gode institusjoner og rettsstat. Da vil folk oppleve rettferdighet, forutsigbarhet, inkludering og ikke minst kan de stole på at transaksjoner er bindende og at åndsverk beskyttes 3. En kultur for å utforske. Da vil folk prøve å skape innovasjoner og ta patenter 4. En velorganisert, fleksibel og åpen markedsøkonomi.

Da vil arbeidskraft med bestemte ferdigheter raskt matches med bedrifter med behov for nettopp den kompetansen. Handel hjemme og ute lokker fram spesialisering

5. Privat eiendomsrett. Det sikrer at folk er trygge på at ingen kan konfiskere det de eier og det de skaper.

La oss ta noen eksempler som underbygger viktigheten av noen av dem.

DA SOVJET BLE RUSSLAND

Når historien skrives om epoken etter 2. verdenskrig og fram til president Trump – en epoke som kan karakteriseres som «USAs lederskapstidsalder» – vil noen store begivenheter stå fram. Sovjetunionens fall er blant de største.

I tiden etter 1991 innhentet nye russiske ledere råd for å etablere gode strukturer og for å organisere Russlands økonomi. På vår 5-punktsliste oppfylte det nye Russland egentlig bare det første punktet sånn noenlunde. Det ble satt fokus på punktene fire og fem, dem om markedsøkonomi og privatisering. Ønsket var en desentralisert markedsøkonomi av vestlig type og det ble ivret for rask privatisering.

MARKEDSØKONOMIEN

Markedsøkonomi og privatisering henger sammen. Markedet er et uovertruffent koordineringsinstrument fordi det involverer så mange hoder. Millioner av forbrukere stemmer med sine lommebøker og gir produsenter uvurderlig informasjon om hva forbrukere ønsker og hva de er villige til å betale. Denne informasjonen sendes med enkle, individuelle beslutninger: Forbrukere simpelthen kjøper eller lar være. Én enkelt handling alene gir begrenset med informasjon, men summen av millioner av slike handlinger gir innholdsrik informasjon.

Samtidig vil tusenvis av produsenter sammenholde prislapper med kostnader, og selv foreta enkle, individuelle beslutninger: De vil produsere eller la

Crossing of the ­Dnieper: National Museum of the History of Ukraine in the Second World War.

FORMUE 11

Makro

være. De mest effektive vil og de minst effektive vil ikke. På denne måten sorterer markedet oppgaven med å produsere etterspurte varer og tjenester til de produsentene som best kan lage dem.

I Sovjetunionen brukte man ikke markedsløsninger, men i stedet kommandoer fra komiteer. Det innebar at økonomien ikke utnyttet informasjonskoordinering i millioner av desentraliserte og uavhengige enkeltbeslutninger, men i stedet lot små grupper av «eksperter» bestemme. Disse komiteene klarte rett og slett ikke å innhente og håndtere informasjon som muliggjorde gode valg. I det nye Russland skjønte man at man måtte gjøre dette annerledes.

Samtidig forstod man også at fraværet av privat eiendomsrett i Sovjetunionen måtte byttes ut med noe annet. For de hadde opplevd at statlige fabrikker led under ugunstige insentivopplegg siden belønningsstrukturene ikke fikk lederne til å jobbe hardt for å finne riktige varer, riktige produksjonsmengder og effektive produksjonsmåter.

I stedet overlot lederne dette til komiteene, og aksepterte sin rolle som kommandomottakere.

Denne dysfunksjonelle ordningen førte til at over tid kunne Sovjetunionen ikke klare å matche talenter med oppgaver på hensiktsmessige måter. Riktignok gjorde landet framskritt militært, i sport og i vitenskap, men ressursene ble ikke optimalt utnyttet og det ble lite igjen til publikum.

HVA SKULLE DET NYE RUSSLAND GJØRE?

4

Rodrik, D. (1994): Getting interventions right: How South Korea and Taiwan grew rich. NBER Working Paper No. 4964.

12 FORMUE

I det nye Russland innså man at det var viktig å forbedre punkt fire og fem. Det ble derfor gjennomført en rask og omfangsrik privatisering.

Dessverre er det mulig å argumentere for at dette undervurderte ett om mulig enda viktigere punkt, nemlig punkt to om rettsstat og rettssikkerhet. Et gjennomtenkt juridisk system der det gjelder likhet for loven, er helt grunnleggende for at en moderne markedsøkonomi skal kunne fungere – og ikke minst i overgangen fra en kommandoøkonomi til en markedsøkonomi.

For å se hvorfor, kan vi forestille oss en situasjon der en tenkt person, Oleg Barov, låner ti millioner rubler (kanskje på en noe lyssky måte), byr på en større produksjonsressurs, får tilslaget (kanskje på en noe lyssky måte) og overtar ressurser for 100 millioner rubler. Har samfunnet plassert disposisjonsretten for ressursene til den som vet å ivareta mulighetene best mulig? Det er lite trolig når rettsvesenet er svakt. For med et svakt rettsvesen, vil andre forhold enn kvalifikasjoner bestemme, for eksempel bekjentskaper, korrupsjon eller til og med trusler og mafiavirksomhet.

I etterkant ser vi at i transisjonen fra Sovjetunionen til Russland ble ressurser ikke privatisert på en gunstig måte for samfunnet. En del

personer ble ufattelig rike og uhyre mektige svært raskt, og det satt dem i stand til å øke sin rikdom og makt enda mer. Resultatet ble at: i) det nye Russland ikke opplevde en økonomisk revolusjon ii) det nye Russland heller ikke klarte å hente inn tilgjengelig lærdom fra vestlige markedsøkonomier i høy grad Dermed ble det ikke høy vekst slik mange hadde sett for seg. I stedet har Russland en harkende økonomi som er dårlig organisert og er avhengig av prisene på noen få ressurser.

DET MOTSATTE EKSEMPLET: SØR-KOREA

Det kunne være fristende å sammenlikne det som skjedde i Sovjetunionen med det som skjedde i Øst-Tyskland. For Øst-Tyskland ble løftet opp mot vestlig standard. Likevel skal vi ta et mer ekstremt eksempel. La oss trekke fram Sør-Korea. Økonomer har gjort et stort poeng av at i 1960 lå Sør-Koreas bruttonasjonalprodukt per innbygger svært lavt (Rodrik (1994)4). I løpet av noen tiår gjennomførte Sør-Korea et økonomisk mirakel. Mens landet i 1960 hadde bruttonasjonalprodukt per innbygger på ¼ av Argentinas, var tallet i 1989 1,7 ganger så stort som Argentinas (Rodrik (1994)). Sør-Korea hadde på tre tiår så å si innhentet de vestlige økonomiene i økonomisk kapasitet.

Hvordan? Eksperter i økonomisk historie vil peke på at 5-punktslisten på side 11 er altfor kort.

De vil nok ikke bestride punktene, men de vil si at de er nødvendige, men likevel ikke tilstrekkelige faktorer. La oss se på noen nyttige detaljer. En vanlig forklaring på Sør-Koreas lysende økonomiske framgang er at de lyktes med eksport. Økonomer kaller denne typen utvikling gjerne for eksportledet vekst.

Men Professor Rodrik (1994) ved Harvard University argumenterer for at riktignok var eksport viktig, men myndighetenes subsidiering og koordinering av investeringer hjalp også til i betydelig grad. Siden myndigheter opererer via organer, komiteer og utvalg, vil dermed Sør-Koreas utvikling kunne være et moteksempel til punkt fire om markedsøkonomi. Standardhistorien om SørKorea, som Rodrik kritiserer, handler om hvordan myndighetene sluttet med flere valutakurser, tollbarrier og begrensinger på finansmarkedene og innførte en mer handelsvennlig og markedsorientert politikk – som altså ledet til en ekspansiv eksportsektor. Men, skriver Rodrik, dette er ikke hele historien. Myndighetene klarte også å hjelpe til med målrettede tiltak for å øke investeringer og eksport. Rodrik peker på strategiske intervensjoner – som inkluderer investeringssubsidier, veiledning og offentlige tiltak – som er mye sterkere enn

Makro

I Nordsjøen: Oseberg Oljeplattform

det som er vanlig hos myndigheter som kun er eksportvennlige. Senere har faktisk noen brukt Rodrik i argumentasjon for myndighetenes rolle i en markedsøkonomi.

Imidlertid vil det raskt innvendes at selv om det kan se ut som om myndighetenes aktive rolle i Sør-Korea kan ha hjulpet – og ikke hindret – vekst, er det nok av eksempler på det motsatte. Et klassisk eksempel er Argentina.

Her vil vi legge vekt på at en rettstat er gunstig ikke bare fordi den skaper forutsigbarhet, rettferdighetsfølelse og trygghet, men også fordi den bidrar til å kanalisere talent dit det kan kaste av seg.

Korrupsjon, mafiavirksomhet og nepotisme fører ikke til at den mest talentfulle personen får jobben; i stedet for går jobben til den som har dypest lommer eller videst nettverk. Eller kommer med de råeste truslene.

NÅR GOD VILJE GIR DÅRLIGE UTFALL

NATURRIKDOMMER

Argentina var et rikt land – som navnet antyder. På latin er sølv argentum, så ordet «sølvlandet» avslører at det fantes rikdommer i området. I 1913 var inntekt per capita i Argentina på linje med Frankrike og Tyskland (Wikipedia).

Men etter statskupp i 1930 prøvde landets ledere seg på en «import-substitusjons-politikk» som innebar handelsbegrensninger og tollbarrierer – og økt statlig aktivitet. Dette gikk raskt dårlig, og Argentinas utvikling ble alt annet enn fordelaktig.

I fagtidsskriftet Explorations in Economic History skriver Alston og Gallo i 20105 i sin oppsummering at «The future looked bright for Argentina in the early twentieth century. It had already achieved high levels of income per capita.» Artikkelen tar så for seg hvordan statskuppet endret utviklingsbanen til Argentina, og den første setningen er kanskje den viktigste: «Institutions matter and are instrumental for achieving sustained economic growth.»

Forfatterne viser hvordan Argentina gjorde dårlige institusjonelle valg.

En rettsstat er også nødvendig for å stoppe misbruk av landets formue. Nå er det på tide å se nærmere på naturrikdommer, fordi det nok på dette tidspunkt er slik at det er fristende å tenke at det et land har fra naturens side, er mye viktigere enn det et land har fra samfunnets side. En vanlig myte er at økonomisk vekst er nødt til å henge sammen med naturrikdommer. Og da er det på tide å stikke hull på den myten. Selv om det er klart at naturressurser kan hjelpe et land dersom de blir utnyttet riktig, viser det seg at naturressurser ofte er eksepsjonelt vanskelig å håndtere.

I en berømt artikkel fra 2001 kalt «The curse of natural resources» viser for eksempel Sachs og Warner6 at blant de landene i 1970 som hadde mest – oppdagede og kjente – naturlige ressurser i 1970, var det ingen som vokste fort de neste 20 år. (Her er Norge ikke med fordi oljeoppdagelsen bare så vidt var registrert i 1970.) Forfatterne viser også at det nesten ikke er noen sammenheng mellom rike land og naturrike land.

5

6

Volum 47, nummer 2, sidene 179 – 197.

European Economic Review 45, pp. 827 – 838.

FORMUE 13

Makro

HVA ER DET MED GAVER?

Sachs og Warner stilte det naturlige spørsmålet: Hvorfor ser det ut som om gaver fra naturens side blir en forbannelse for det landet som blir tildelt gaven? Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette viktige spørsmålet ikke har helt åpenbare svar. For da hadde selvsagt alle land bare rettet opp feilene. Sachs og Warner argumenterer for en forskyvnings-forklaring, altså at utvinning av naturressurser forskyver en aktivitet X som er bedre for landet på lang sikt. De har selv tidligere ment at aktivitet X er konkurranseutsatt industri.

Det er ikke rett fram å forklare akkurat hva det skulle være med konkurranseutsatt industri som er gunstig for økonomisk vekst på lang sikt, men her er ett tips: Husk på at det er vanskelig å lykkes i konkurranse med andre land. Så de firmaene som klarer det, de har klart noe vanskelig. Og har de klart noe vanskelig, så klarer de noe annet vanskelig også. Det betyr at land som har en del firmaer i konkurranseutsatt sektor kan ha en tendens til å klare å omstille seg og drive nyskapende virksomhet i høyere grad enn andre.

Det har også vært holdt fram at i land med store naturrikdommer finnes det ofte korrupsjon og «rent-seeking». Det siste er en merkelapp på en aktivitet som best kan forstås ved å se for seg at folk i stedet for å oppfinne noe nytt og gjøre noe produktivt, bruker all sin tid på å posisjonere seg nær dem som bestemmer. De søker seg nær makten, derav ordet «seeking» i betegnelsen. Det skal et gjennomorganisert og svært godt strukturert land til for å motstå dette. Det er derfor til Norges ære at vi har blitt rike på naturgaver. Selv om oljen var flaks, var håndteringen av oljen ikke det.

HVA VET VI NÅ?

På dette tidspunkt tar vi en rask oppsummering før vi går videre. Vi har vært på jakt etter hva som skaper økonomisk vekst, og startet ut med å se på så rask vekst at den fortjente betegnelsen «revolusjon». Vi stiftet bekjentskap med tanker om hva det var som gjorde at England ble vertskap til den industrielle revolusjon; ett av de viktigste økonomiske fenomener gjennom alle tider – kanskje på høyde med introduksjonen av handel og oppfinnelsen av jordbruket. Vi så at det langt fra var enighet blant økonomisk historikere om opphavet til revolusjonen, og vi så nærmere på flere viktige momenter.

De var av en slik karakter at de også kunne brukes til å analysere vekst ander steder. Vi anvendte dette til å se på Sovjetunionens forfeilede overgang til Russland med altfor raske privatiseringer, Sør-Koreas svært vellykkede vekstprogram som inneholdt vellykkede offentlige støtteprogrammer og Argentinas uheldige satsning på tollmurer.

Hittil har framstillingen vært problematiserende og

14 FORMUE

historieorientert. Nå skal den bli mer systematisk.

KLASSISK VEKSTTEORI

Vi går til moderne forskning. Den personen som tidlig systematiserte arbeidet med kildene til vekst, var Nobelprisvinner Robert Solow. Hans vekstmodell formet måten økonomer tenkte på vekst i lang tid.

I denne tankerammen analyserer man seg fram til vekstkilder ved å se på: 1. Arbeidskraft 2. Kapital (fabrikker og maskiner) 3. Samvirkemåten mellom arbeidskraft og kapital Det siste er særlig interessant, for det er en indikasjon på at veksten skyldes bedre organisering og smartere utnyttelse av innsatsfaktorene. Dessverre har denne uhyre viktige størrelsen – kanskje en av de aller mest sentrale i hele økonomifaget – fått et lite inspirerende navn. Det kalles for «total faktorproduktivitet», TFP i kortform.

VI GÅR TIL PETTER NORTHUG

For å forstå hva TFP er, skal vi bruke en analogi.

Ta Petter Northug. Det er tre måter for Petter å gå raskere i langrennskonkurranser. Den ene måten er at han forbedrer sin fysiske kapasitet. Det kan vi si tilsvarer arbeidskraft i Solows modell. Den andre måten er at han får bedre utstyr eller skismøring.

Det tilsvarer kapital i Solows modell. Den siste måten er at han forbedrer sin måte å utnytte fysikk og utstyr på, altså at han får bedre teknikk, går mer strategisk smart i forhold til konkurrentene og utnytter terrenget lurere. Det er denne siste måten som i økonomifaget kalles TFP. Han kombinerer da sin fysiske kapasitet og utstyret på en smartere måte.

Fordelen med den – i samfunnsøkonomien – er at den ikke har noen øvre grense.

Det er nemlig slik at et land har begrenset med arbeidstimer og fysisk kapital til disposisjon, men det foreligger ingen begrensinger på ideer, smarthet, lure løsninger og nyskapninger. Av den grunn vil ofte økonomer være spesielt opptatt av vekst i TFP fordi det indikerer vekst på lang sikt.

PAUL KRUGMANS KRYSTALLKULE

For eksempel pekte Nobelprisvinner Paul Krugman på at den eksplosive veksten til de asiatiske tigre på 80- og 90-tallet i mange tilfeller bare baserte seg på mer innsatsfaktorer, ikke smartere bruk av dem.

Han sa han ventet en utflating av veksten. Veldig populært sagt kan vi si at jordbruket produserte mer fordi bøndene brukte flere timer og byttet ut spade med traktorer.

Professor Krugmans innvending innebar at dette ville stoppe opp. Timetallet er begrenset oppad til 24 timer i døgnet og til hvor mange mennesker som finnes i landet. Det er heller ingen vits i å gi en

Makro

Nobelprisvinner: Paul Krugman Foto: Fred R. Conrad/The New York Times

FORMUE 15

Makro

bonde en traktor nummer to når hun allerede har fått én. Så hvis all vekst baserer seg på mer arbeid og kapital, vil veksten stoppe opp. TFP-vekst, derimot, trenger aldri stoppe. Krugmans skepsis til den asiatiske veksten grunnet i at han pekte på at bærekraftig vekst krever vekst i «output per unit of input».7 Denne lille frasen rommer en god del innhold. Krugman var faktisk på 90-tallet i stand til å forutse at Asias vekst ville avta fordi veksten var en engangsvekst i maskiner mer enn en langvarig vekst i produksjon per arbeidstime. Han kalte dem «papirtigre».

Krugman fikk rett – og investorer som lyttet til ham, reddet nok atskillige millioner. Så etter Asiakrisen i 1997/98 økte lytterskaren hans. Men det Krugman ikke har gitt noen oppskrift på, er hvordan et ivrig land kan få TFP til å øke. Og – svært relevant i våre dager – det er heller ikke slik at vi kan bruke TFP-utviklingen til å spå presist hva som vil skje i Kina – som jo har hatt en vekst som likner på de asiatiske tigrene.

KINA

Det er nemlig ikke mulig å gå gjennom historien om økonomisk vekst uten å beskrive Kina, for Kinas eksplosive vekst de siste tiår har vært på alles lepper. Faktisk er det mulig å argumentere for at når verdenshistorien skrives om tusen år, og noen linjer skal avsees til perioden rundt år 2000, vil nettopp Kinas åpning mot verdensmarkedet, være hovedtemaet.

Temaet er for stort til at vi kan yte det rett­ ferdighet. Hovedspørsmålet er: Siden Sovjetunionen falt fordi kommandoøkonomien ikke klarte å kanalisere ressurser riktig, hvordan kan da Kina med såpass store innslag av kommandoer ha vokst så fenomenalt?

7

Side 67 Foreign Affairs, November/December 1994.

16 FORMUE

Husk da på at det er lettere å vokse fra et lavt nivå enn fra et høyt nivå. En del av Kinas vekst kan simpelthen forklares ved at de tok i bruk kjente teknologier – og at denne veksten likner på Tysklands på 1800-tallet og Japans på 1900-tallet.

Kina utstyrte jordbruket med maskiner, noe som gjorde det mulig å flytte arbeidskraft fra jordbruk til industri. Det er ikke åpenbart at Kina klarer å lede an i verdensøkonomien etter at alle andre land er tilbakelagt.

Likevel har veksten foregått i rekordfart. Da professor Joseph Stiglitz mottok sitt æresdoktorat på Handelshøyskolen BI 12. september i år, stilte han selv spørsmålet om hvorfor Kina har vokst så mye mer enn Russland siden 1990. Begge land har fått råd fra amerikanske økonomer. Stiglitz fortalte at professor Arrow og ham selv fokuserte på konkurranse mens rådgiverne til Russland fokuserte på eiendomsrettigheter. «The rest is history», som han selv kunne ha sagt.

MODERNE VEKSTTEORI

Vi vender igjen tilbake til økonomenes hellige gral: hvordan kombinere arbeidskraft og kapital på en smart måte? Finner du svaret på dette, kan du løfte Bolivia ut av fattigdom. Du kan trolig også løfte firmaet ditt fra å være bra til å være superb. Men det er også på dette tidspunktet økonomer føler at det er vanskelig å tallfeste kildene, ja, i det hele tatt å finne dem. Hvorfor er Kari ivrigere enn Ola? Hvordan klarte Norge å organisere seg på mer hensiktsmessige måter enn Bolivia?

Denne korte artikkelen kan ikke beskrive de tusenvis av forskningsartikler som har studert dette.

La oss bare tilby noen smakebiter. Paul Romer lanserte det som ble kalt «endogen vekstteori», og den fokuserte på rollen til læring og utdanning, det som økonomer kaller humankapital. I denne tenkningen vil mye av veksten kunne knyttes til det at folk lærer, og at denne lærdommen kan påvirkes ved måten firmaer og land organiserer seg.

En naturlig forlengelse av de tankene er da å se på et lands institusjoner, altså skolevesen, rettsvesen, lovverk, regjering og innenrikspolitikk. Acemoglu og Robinson skrev i 2012 en kjempestor bok som hadde den meget ambisiøse tittelen «Why nations fail: The origins of power, prosperity, and poverty».

I den argumenterer de for at et lands rikdom ikke har å gjøre med geografi, klima eller kultur, men dets institusjoner. Det er om å gjøre å opprette institusjoner som tillater og oppmuntrer til gode spiraler av innovasjon, formue og fred.

NOEN ADVARENDE ORD

Men når vi studerer den siste setningen, får vi ikke følelsen av å ha kommet i mål – snarere tvert imot.

Vi føler oss litt som friidrettstalentet som spør treneren hvordan hun skal løpe raskere – og får følgende svar: «flytt beina raskere». Det er jo sant, men totalt ubrukelig. «Gode spiraler av innovasjon» er så ullent som det er mulig å komme. Det er ikke bare å si at et land skal anskaffe seg det. Riktignok har Acemoglu og Robinson en del mer konkrete forslag, men vi kan ikke underslå at det ennå er noe mystisk – i hvert fall uforstått – med hva som får land til å oppleve høy økonomisk vekst.

Det ville ha vært fordelaktig om det hadde vært mulig å trykke opp en liste over hva et land skal gjøre for å skape økonomisk vekst. Den finnes ikke – men heldigvis stopper det ikke ivrige økonomer fra stadig å lete etter viktige faktorer. En av de aller viktigste er motivasjonen som driver arbeidskraften.

Viljen. Ønsket. Drivet.

Motivasjonsstudier er imidlertid notorisk vanskelige. Paul Krugman siterer Robert Solow som forteller hvordan en rekke studier ender opp med enda flere spørsmål enn de startet med, og

Makro

dermed blir diskusjoner som ender i «flammer av amatørsosiologi».8 Så økonomifaget er ikke i mål.

Shanghai: Kina har gjennomgått en eksplosiv økonomisk vekst de siste tiårene.

SISTE ORD

I denne artikkelen stilte vi spørsmål om hva som skaper økonomisk vekst. Vi startet ut med å vise at det spørsmålet er blant de aller største og viktigste i økonomifaget, og at spørsmålet kommer i flere varianter: Hvorfor finnes det fremdeles fattige land etter at Japan og Sør-Korea har vist hvordan et land kan løfte seg fra fattigdom til rikdom? Hvorfor kom det en industriell revolusjon, og hvorfor kom den der og da? Disse spørsmålene går rett til hjertet av samfunnsøkonomisk tenkning, og knytter seg opp til hvordan samfunn innrettes – og i hvilke omgivelser mennesker blomstrer. Vi har sett at det er om å gjøre å sette sammen økonomien fornuftig, koordinere informasjon, matche talenter med arbeidsoppgaver, utnytte både naturressurser og kapital samt sørge for gode institusjoner. Men det ultimate spørsmålet henger i luften: Hvorfor gjør ikke alle land det?

8

Krugman, P. (1994): The Age of Diminished Expectations.

Cambridge: MIT Press. Side 17.

FORMUE 17

Makro

Økonomisk vekst uten industrialisering?

Til tross for at prisene på verdensmarkedet for råvarer – som de er avhengig av – er lave, har mange av verdens fattigste land gjort det godt.

I Afrika har land sør for Sahara imidlertid bremset opp siden 2015, men dette gjenspeiler problemer i dette områdets tre største økonomier (Nigeria, Angola og Sør-Afrika). Etiopia, Elfenbenskysten, Tanzania, Senegal, Burkina Faso og Rwanda er alle forventet til å klare en vekst på 6 % eller høyere i 2017. I Asia ser vi det samme i India, Myanmar, Bangladesh, Laos, Kambodsja og Vietnam.

AV DANI RODRIK OVERSATT AV ERLING RØED LARSEN

Dette er gode nyheter, men det er også et mysterium. Det typiske for utviklingsland som klarer å vokse hurtig over tid uten at veksten består av høykonjunkturer skapt av naturressurser – som de fleste av disse landene har gjort for et tiår eller mer – gjør dette gjennom eksportledet industrialisering. Men få av disse landene opplever noe særlig industrialisering. Andelen av industri i lavinntektsland sør for Sahara er i hovedsak stagnerende, og i noen tilfeller fallende. Til tross for mye snakk om «Lagd i India» – en av statsminister Narenda Modis slagord – viser India få tegn til rask industrialisering.

Historisk ble industrialisering en viktig driver av økonomisk utvikling for lavinntektsland av tre grunner. For det første var det relativt lett å innhente teknologi fra utlandet og derved generere høyproduktivitetsjobber. For det andre krevde industrijobber ikke altfor mange ferdigheter ettersom bønder kunne bli overført til industrijobber i fabrikker uten mye investering i etterutdanning.

For det tredje var etterspørselen etter industrielle produkter ikke begrenset av lave innenlandske

18 FORMUE

inntektsnivåer, så produksjonen kunne så å si ekspandere uten begrensning gjennom eksport.

Men ting har endret seg. Det er nå godt dokumentert at industrialisering har blitt stadig mer ferdighetsbasert i de siste tiår. Sammen med globalisering har dette gjort det svært vanskelig for nykommere å komme seg inn i verdensmarkedet for industriprodukter i stor stil, for så å replikere erfaringene til Asias industrialiseringsstjerner.

Unntatt en håndfull eksportland, har utviklingsøkonomiene opplevd prematur deindustrialisering. Det ser ut som om heisen har blitt fjernet fra de økonomiene som ligger lengst bak.

Hvordan skal vi så forstå den nye oppgangen i noen av verdens fattigste land? Har disse landene oppdaget en ny vekstmodell?

I ny forskning har Xinshen Diao ved International Food Policy Research Institute, Margaret McMillan ved Tufts University og jeg sett på vekstmønstre blant disse nye vekstlandene. Vårt fokus er på de mønstrene av strukturell endring som de har opplevd. Vi dokumenterer to paradoksale funn.

For det første har vekstfremmende strukturell endring vært signifikant blant lavinntektsland som Etiopia, Malawi, Senegal og Tanzania, til tross for fraværet av industrialisering. Arbeidskraft har flyttet seg fra lavproduktivitets-aktiviteter som jordbruk til høyproduktivitets-aktiviteter. Det siste ser imidlertid ut til å være tjenester mer enn industriproduksjon.

For det andre har rask strukturell endring i disse landene kommet på bekostning av for det meste

Makro

negativ produktivitetsvekst i ikke-jordbrukssektorer.

Sagt annerledes, selv om tjenesteproduksjonen som absorberte nyansettelser, leverte god utvikling tidlig, så har deres fortrinn avtatt ettersom de ekspanderte.

Dette mønsteret står i kontrast til den klassiske øst-asiatiske vekstmodellen (slik som Sør-Korea og Kina) der strukturell endring og vekst utenfor jordbrukssektoren bidro sterkt til total vekst.

Denne forskjellen ser ut til å være forklart av det faktum at ekspansjonen av urbane, moderne sektorer i de aller nyeste høyvekst-stedene er drevet av innenlandsk etterspørsel snarere enn eksportorientert industrialisering. Spesielt ser det ut som om den afrikanske modellen er støttet av positive økninger i aggregert etterspørsel som er generert av overføringer fra utlandet eller av produktivitetsvekst i jordbruket.

I Etiopia, for eksempel, har offentlige investeringer i drenering, transport og kraft forårsaket en betydelig økning i jordbruksproduktivitet og inntekter. Dette har resultert i vekstfremmende strukturell endring ettersom økt etterspørsel har flyttet seg til ikkejordbruksbaserte sektorer. Men ikke-jorbruksbasert arbeidsproduktivitet har blitt dratt ned som en sideeffekt siden avkastning på kapital avtar og mindre produktive firmaer har blitt trukket inn.

Dette må ikke undervurdere betydningen av rask produktivitetsvekst i jordbruket, den erketypiske tradisjonelle sektor. Vår forskning foreslår at jordbruk spiller en nøkkelrolle i Afrika. Ikke bare i seg selv, men også som en driver av vekstfremmende strukturell endring. Diversifisering inn i ikketradisjonelle produkter og adoptering av nye

produksjonsteknikker kan transformere jordbruk til en kvasimoderne aktivitet.

Men det er grenser for hvor langt denne prosessen kan dra en økonomi. Delvis fordi lav inntektselastisitet av etterspørsel etter jordbruksprodukter uunngåelig fører til at arbeidskraft forlater jordbruk gjennom utviklingsprosessen. Den frigjorte arbeidskraften må bli tatt opp i moderne aktiviteter. Og hvis produktiviteten ikke vokser i de moderne sektorene, så vil økonomiens vekst som helhet stagnere.

Bidraget fra komponentene med strukturelle endringer er nødvendigvis selvbegrensende hvis den moderne sektoren ikke opplever vekst i produktiviteten på egen hånd.

Lavinntektsland i Afrika kan ha bærekraftige moderate nivåer på produktivitetsvekst i framtiden, båret av gradvise forbedringer i humankapital og styring. Fortsatt innhenting av de rike lands inntektsnivåer ser ut til å kunne være mulig. Men data tyder på at vekstratene som framkommer av rask strukturell endring er uvanlige og det kan være de ikke fortsetter.

Dani Rodrik er professor i internasjonal politisk økonomi ved Harvard University, John F. Kennedy School of Government. Han har skrevet boken Economics Rules: The Rights and Wrongs of the Dismal Science.

Copyright Project Syndicate 2017.

Jordbruk: Risåker i Vietnam

FORMUE 19

Makro

Tar Kina teten?

AV ARNE JON ISACHSEN PROFESSOR I SAMFUNNSØKONOMI HANDELSHØYSKOLEN BI

I 1820 stod Kina, med nær fire hundre millioner innbyggere, for en tredjepart av den samlede produksjonen av varer og tjenester i verden. USA, med sine snaue ti millioner innbyggere, måtte nøye seg med to prosent av den globale produksjonen.

Utsendinger fra andre land måtte gjerne avlegge Kina besøk. Keiseren – Solens sønn – forventet da at andre lands utsendinger gjorde «kowtow», det vil si at de bøyde seg for ham og lot pannen berøre bakken syv ganger.

Dette arnestedet for alt som heter kultur og dannelse ville folk fra andre land ha stor nytte og glede av å se med egne øyne, mente keiseren. Men å handle med andre land hadde han ingen interesse av.

Kina hadde alt.

«HUNDRE ÅRS YDMYKELSE»

I 1839 inntraff en skjellsettende begivenhet. Kina, eller Midtens rike, som anser alle som ikke er kinesere for barbarer, ble feid av banen av noen engelske krigsskip. Keiseren som tidligere hadde avvist et hvert forsøk fra britene på å få i stand en handelsavtale, måtte i stedet skrive under på en fredsavtale som gav britene rettigheter til å handle. Ikke bare det. Opium som byttemiddel måtte kineserne også godta, selv om virkningene av dette stoffet er helt ødeleggende for dem som blir avhengige av det.

Den første opiumskrigen ble etterfulgt av Den

20 FORMUE

andre opiumskrigen femten år senere. Den endte som den første; Qing-dynastiet måtte gi store innrømmelser ikke bare overfor Storbritannia. Også Frankrike og Russland krevde sitt. Uro og opprør fulgte. I 1912 var det slutt for keiserdømmet i Kina. Det ble etterfulgt av borgerkrig og krig mot japanerne. Først da Mao i oktober 1949 på Den himmelske freds plass kunne erklære opprettelsen av Folkerepublikken Kina, var kineserne igjen herre i eget hus.

«Hundre års ydmykelse» er et levende begrep i dagens Kina. Man har ikke glemt Vestens – og Japans – nedlatende og brutale behandling av Kina.

MAO ER HELTEN

For de fleste kinesere er Mao helten. «The Great Helmsman» som heiv ut japanerne, frigjorde Kina fra kommunistene i Moskva, tok imot USAs president Richard M. Nixon i Beijing, og startet Kinas inntreden på den internasjonale arena.

Men utrolig brutal var han. Under «Det store spranget fremover» mistet mer enn 30 millioner kinesere livet. Som om ikke denne tragedien skulle være nok, etter denne hungersnøden iverksatte Mao kulturrevolusjonen. Og påførte dermed sitt eget folk nye ydmykelser og nye lidelser.

Rent økonomisk var Kina under Mao ingen stor suksess. I 1978, to år etter Maos død, var Kinas andel av den globale produksjonen sunket til fem prosent, mens USAs andel var steget til 27 prosent.

250 millioner amerikanere produserte altså mer enn fem ganger så mye som fire ganger så mange kinesere. Det er tyveganger’n for dem som er glade i tall.

DENG LEGGER OM STILEN

Deng Xiaoping var trolig glad i tall. Da han i desember 1978, i en alder av 74 år, tok over som Kinas ubestridte leder, la han om kursen; nå var

Makro

det økonomisk vekst som gjaldt. Oppskriften var grei: «Reformere og åpne opp». Systemet med kollektivbruk på landet og statseide foretak i byene ble raskt løst opp. Incentiver til den enkelte snarere enn appell til de mange, skulle sørge for at folk jobbet bedre og at produksjonen økte.

På landsbygda økte produksjonen kraftig nå som bøndene selv fikk beholde det meste av avlingene.

Men jorda forble fellesskapets eie, det vil si den enkelte landsbyen. Dog således at bonden hadde leierett på sitt jordstykke i opptil tredve år. Etter hvert tillot man fremleie av denne retten. Men planen om en jordreform der eiendomsretten til jorda ligger hos den enkelte, har forblitt på tegnebrettet.

I byene ble forholdene lagt til rette for fremveksten av privat næringsvirksomhet. Men i første omgang uten å stille for strenge krav til de statseide bedriftene. En reform uten tapere er en reform uten stor motstand.

Etter et par tiår mistet statseide foretak mange av sine fordeler som billige lån og subsidier. De som ikke klarte seg i konkurransen, ble slått konkurs.

Eller omorganisert om produksjonen var viktig for Kina og Partiet. I løpet av få år ble antall ansatte i de statseide foretakene halvert. Mer enn 30 millioner kinesere mistet jobben.

I 1979 etablerte Deng fire såkalte Special Economic Zones. Her ble det lagt til rette for at heleide, utenlandske foretak kunne etablere seg.

SEZ-ene ble et vindu mot verden.

Samme år gikk president Jimmy Carter med på USAs diplomatiske forbindelser med Kina nå skulle være med Fastlands-Kina, og ikke lenger med Taiwan.

LAV PROFIL – SOLID VEKST

På tampen av sin karriere gav Deng sine etterfølgere råd om å holde en lav profil internasjonalt, ikke ta lederskap og å arbeide i det stille. Det rådet fulgte Jiang Zemin (Kinas leder frem til 2002) og Hu Jintao (2002-2012). Videre sørget Deng for å institusjonalisere et kollektivt lederskap, der posisjonen som Kinas mektigste mann kun skulle gjelde i to ganger fem år.

I 2002, da Jiangs tid var ute, skjedde overgangen til nytt lederskap på fredelig vis. Det hendte aldri i de 74 årene Sovjetunionen eksisterte.

I desember 2001 kom Kina med i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Med verdens­ markedene som dermed åpnet seg, lå forholdene godt til rette for en eksportbasert vekst. I årene 2001-2007 vokste den årlige eksporten fra Kina med i gjennomsnitt 25 prosent. Det skapte uro i andre land som mente at Kina, ved å holde en kunstig lav valutakurs, gav seg selv urimelige fordeler i utenrikshandelen. Men amerikanske presidenter som

skulle ta stilling til om Kina «manipulerte valutakursen», avviste dette klagemålet fra Kongressen.

Hva som egentlig var mer bemerkelsesverdig enn den raske veksten i eksport, var den eksepsjonelt høye spareraten. Ikke bare sparte kineserne nok til å kunne finansiere innenlandske investeringer på om lag 40 prosent av BNP, de hadde sågar penger til overs for investeringer i utlandet. Hvilket førte til store valutareserver, i stor grad basert på kjøp av amerikanske statsobligasjoner. For USA var dette fint; det gav billig finansiering av underskuddene på statsbudsjettet.

Etter hvert ble Kina mer interessert i selv å kjøpe foretak i andre land. Ikke lenger bare stå som mottaker av direkteinvesteringer, men også selv foreta slike. De siste årene har utgående direkteinvesteringer vært i samme størrelsesorden som inngående.

God økonomisk vekst fordrer solid tilgang på kapital, godt utdannet arbeidskraft, et velfungerende kapitalmarked, samt evne til å fange opp og helst ligge i tet hva gjelder den teknologiske utviklingen.

Solid sparing har gitt nødvendig kapital. Den kinesiske arbeidskraften er blitt kraftig oppgradert.

Blant annet har Kina benyttet seg av fremragende universiteter i utlandet, og sendt mange av sine dyktigste studenter dit. I de senere årene kan Kina glede seg over at en økende andel av kineser i utlandet kommer hjem, «sea turtles» kalles de.

Kapitalmarkedene i Kina er noe spesielle. Til tross for mye snakk om at de skal internasjonaliseres ved at utenlandske finansforetak skal få fri adgang til etablering i Kina, samt at man vil tillate fri bevegelse av kapital ut og inn av landet, har utviklingen

Kina: Verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon.

FORMUE 21

Makro

her gått tregt. Jeg tror vi må innse at i et diktatur der myndighetene vil ha kontrollen på viktige parametre, er det lite trolig at kapitalmarkedene blir frie. Ikke bare vil Kina beholde den kontrollen med fordelingen av kreditt som et dominerende statlig bankvesen gir. Man vil også ha rimelig styring på rente og valutakurs hvilket i sin tur gjør at muligheten for hurtig å flytte store pengesummer ut og inn av landet må begrenses.

Til sist, for å henge med i den teknologiske utviklingen, har kineserne vært temmelig kreative. I tillegg til egen forskning og gode utdanningsinstitusjoner, har Kina insistert på etablering av «joint ventures» når utenlandske selskaper ønsker å starte opp produksjon i Kina, gjerne for det enormt store innenlandske markedet.

På denne måten får den kinesiske partnerbedriften innsikt i produksjonsmetoder og annet som ikke

22 FORMUE

ellers ville vært tilgjengelig. Forskning tyder på at slike JVs er en viktig årsak til teknologisk fremgang i Kina.

XI JINPING – EN MER MARKANT LEDER

I den senere tid har kineserne også blitt langt mer aktive med å kjøpe opp foretak i utlandet som ligger langt fremme rent teknologisk. For noen år siden skapte det stort rabalder i Tyskland da myndighetene der ikke evnet å hindre kinesisk oppkjøp av Kuka, et selskap helt i front hva gjelder utvikling av roboter.

Tyskland hadde ganske enkelt ikke et egnet lovverk på plass som kunne hindre dette. Om handelen hadde vært motsatt vei – at et tysk selskap ville kjøpe opp et kinesisk helt i front med robot-teknologi – hadde det ganske sikkert vært stanset.

Ekornes møbelfabrikk i Sykkylven ble nylig kjøpt av et kinesisk foretak. Ekornes er en stor bruker av roboter fra Kuka. Tilfeldig? Neppe.

Dagens toppleder i Kina, Xi Jinping, har helt klart trådd ut av skyggen etter Deng og Mao. Han elsker

Makro

å peke på seg selv. At Xi i vår klarte å få med seg Partiet slik at han nå kan sitte som president utover to ganger fem år som Deng foreskrev, tyder det på at han er litt «høy på seg selv»?

På det økonomiske området har Xi møtt mye motbør det siste halve året. Handelskrigen med USA ble raskere trappet opp enn ventet. Og ettersom Kinas vareeksport til Amerika er fire ganger så stor som motsatt vei, skal det godt gjøres for Xi å vinne en slik krig.

Mer alvorlig er kampen om hegemoni rent teknologisk. Amerikanerne har sett seg lei på at Kina «surfer» på dagens system, særlig hva gjelder å tilegne seg andre lands teknologi. Behovet kineserne har for å lykkes her kom klart frem i 2015 da prosjektet «Made in China 2025» ble lansert. Prosjektet går ut på at Kina skal ta globalt lederskap i mer avanserte bransjer. I ettertid tror jeg kineserne angrer på at de utbasunerte dette prosjektet så kraftig.

Hong Kong: Tilhørte britisk herredømme fram til 1997, og har siden vært en spesiell administrativ region i den sydlige delen av Fastlands-Kina.

FORMUE 23

Makro

Mennesket og

maskinen

Du kan knapt åpne et nyhetstidsskrift uten å støte på begrepet «kunstig intelligens». Samfunnseksperter sier at maskinene kommer til å bli så tett integrert i hverdagen vår at kunstig intelligens vil erstatte en stadig større del av de kompliserte oppgavene som vi mennesker gjør i dag. Gjør vi rett i å skjenke temaet «kunstig intelligens» så mye oppmerksomhet? Står vi overfor en revolusjon?

AV TRYM RIKSEN LEDER FOR STRATEGISK OG TAKTISK AKTIVAALLOKERING FORMUESFORVALTNING

TERMINATOR VISTE VEI

Populærkulturen er som regel flinkere til å snappe opp nye temaer enn en del samfunnseksperter.

Allerede for 34 år siden satte «The Terminator» kinorekorder. Filmen handler om en dyster fremtid hvor maskinene har tatt over kontrollen på jorden.

Skynet, et intelligent forsvarsnettverk, ble ifølge fortellingen bevisst sin egen eksistens i 1997 og forsøkte å utrydde menneskeheten. Fordi de få gjenlevende menneskene lærte seg å skille mellom menneske og maskin – og dermed unngå maskinenes utryddelsespatruljer – utviklet maskinene roboter, såkalte «terminators», som ser ut som mennesker slik at infiltrering og utrydding av mennesker skjer mer effektivt. Filmen «The Terminator» etablerte den tidligere kroppsbyggeren Arnold Schwarzenegger som en av de største skuespillerne på 1980- og 1990-tallet, en karriere som utvilsomt hjalp ham med å bli guvernør i California fra 2003 til 2011. I 2008 ble «The Terminator» valgt ut av The Library of Congress for bevaring i National Film Registry på

24 FORMUE

grunn av filmens «kulturelle, historiske og estetiske betydning».

34 år etter at «The Terminator» gjorde suksess på kinoene, er det omtrent samme story som i dag fortelles av samfunnseksperter; maskinene kommer til å ta over menneskers jobber, ikke bare de tunge og grove løftene, men i økende grad oppgaver som krever sofistikert kognitiv kapasitet; den menneskelige hjerne vil utkonkurreres, hevdes det.

Jeg synes slike påstander er fascinerende. For i filmen om «The Terminator» – med den iøynefallende Schwarzenegger i rollen som en tenkende maskin – er det ingen tvil om at forfatterne ønsket å under­ holde, fortelle en utrolig historie; og «utrolig» er det sentrale i tilfellet med «The Terminator», for det er ingen som krever at kinogjengerne tror på storyen som fortelles.

EKSPERTER SOM MISFORSTÅR, IGJEN

Med selvhøytidelige samfunnseksperter stiller det seg annerledes. De forteller om maskiner i fremtiden og krever å bli trodd; uten verken humoren eller selvironien fra «The Terminator»-filmene. Derfor er det interessant å reise spørsmålet: Er det mulig å etterprøve samfunnsekspertenes spådommer om kunstig intelligens? Heldigvis har vi empiri som kan hjelpe oss med å besvare spørsmålet.

I 1965 skrev Intel-grunnleggeren Gordon Moore en fagartikkel hvor han påpekte det faktum at antallet transistorer i silisiumbrikker hadde doblet seg hvert år. Han spådde at utviklingen ville

Makro

fortsette, men i et noe lavere tempo enn før. Han så derfor for seg en dobling av antall transistorer hvert annet år, men det viste seg lenge at prediksjonen var for pessimistisk; antallet transistorer doblet seg omtrent hver 18. måned.

Spådommen om en eksponentiell utvikling på det området som utgjør hardware-siden i datamaskiner har fått tilnavnet Moores lov. Og Moores lov har avstedkommet en hel del optimistiske prognoser om en fremtid preget av uendelig regnekraft og til slutt kunstig intelligens.

SJAKK SOM PRØVEKANIN

Mens Moores lov har vært et faktum, er det færre som har sett på betydningen av doblingen av transistorer i den virkelige verden. Derfor tenkte jeg å bruke sjakk som illustrasjon for å vurdere datakapasitetens betydning for kognitiv kapasitet.

Sjakk er et spill som setter krav til hjernekapasiteten vår. Stormestre i sjakk forsøker å se mange trekk frem i tid og i denne prosessen vurderes et enormt antall mulige kombinasjoner. En form for velutviklet intuisjon skiller de beste fra de middelmådige sjakkspillerne. Fordi sjakk er et spill med klare regler og spilles på et brett med 64 felter og 16 brikker, egner spillet seg for datamaskiner. I teorien kan en datamaskin regne ut den endelige løsningen på sjakkproblemet, men dit er det ennå et stykke.

Derfor bruker datamaskinene såkalte intelligente algoritmer – det vil si generelle, matematiske formler sammen med unike brettkombinasjoner – for å vurdere fordeler og ulemper ved hvert trekk den gjør.

Den Svenske schackdatorföreningen SSDF følger spillestyrken til moderne sjakkcomputere. I 1984, det første året de har data for, spilte datidens maskin på nivå med en god klubbspiller, jf. ratingen i figuren. I årene etterpå steg computerratingen videre, fra klubbnivå til kretsmesternivå. På 1990-tallet var ratingen kommet opp på nasjonalt nivå, og snart var spillestyrken som en internasjonal spillers.

I 1996 ønsket IBM å promotere en super­ computer de kalte Deep Blue. Derfor arrangerte de en sjakkmatch mellom Garry Kasparov – datidens verdensmester i sjakk – og Deep Blue. Kasparov 4 000

3 500

vant dette oppgjøret. Året etter ble det arrangert en ny match, og denne gang vant computeren.

Dette var første gang en datamaskin vant over en verdensmester i sjakk under turneringsliknende forhold. Oppgjøret fikk en enorm symbolikk fordi det viste at maskinen slo mennesket på et område hvor intelligente mennesker gjør det best. IBM og dataindustrien benyttet naturligvis utfallet av «The Man vs. The Machine» til å styrke sin egen sak; det vil si å tegne et bilde av en spennende fremtid hvor maskinene tenker selv.

Gorden E. Moore: Tidligere CEO i Intel Corporation og forfatter av Moores lov.

Foto: Intel Corporation.

3 000

DET EKSPONENTIELLE OG LINEÆRE

2 500

2 000

1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018

1 500

Figuren viser sjakkcomputerens spillerstyrke målt i rating-poeng over de siste 35 årene. Til sammenligning har Magnus Carlsen litt over 2800 rating-poeng.

Fortellingen fra den virkelige verden skjuler imidlertid en viktig detalj som man kan lese ut fra figuren. Mens Moores lov har dokumentert en eksponentiell utvikling i regnekraft (eg. transistortetthet), har denne regnekraften resultert i en lineær utvikling i reell spillestyrke i sjakk. Dette gapet mellom det eksponentielle og det lineære er

FORMUE 25

Makro

kjernen i poenget mitt. Mens dataindustrien forteller storyer basert på deres evne til å skape produkter med eksponentielle egenskaper, har de ikke klart å dokumentere at eksponentielle sammenhenger i maskinen gir eksponentielle sammenhenger i den virkelige verden. Enhver som så figuren fra den svenske sjakkforeningen SSDF på midten av 1990-tallet, kunne begynne å leke med tanken om at maskinens spillestyrke ville forbigå verdensmesterens en gang i fremtiden; det var bare å trekke en lineær linje inn i fremtiden. Men spillestyrken har ikke tatt av i transistortetthetens eksponentielle veksttakt; styrken har bare fortsatt å øke på samme lineære vis som for 20 og 30 år siden.

En annen viktig detalj er at maskinens eksponentielle utvikling har blitt omgjort til lineære fremskritt på et ytterst snevert område; den virkelige verden er langt mer kompleks enn et brett med 64 felter og 16 spillebrikker, hvor spillereglene sågar endres fra en periode til den neste. Hvis vi går fra sjakkbrettet til den virkelige verden – for eksempel økonomisk verdiskaping pr. innbygger – vil eksempelvis tall fra USA fortelle oss at det amerikanske produktivitetsmirakelet er et tilbakelagt stadium. Med andre ord har produktiviteten falt på det tidspunktet hvor samfunnsekspertene for alvor begynte å snakke om kunstig intelligens – i flere tiår etter «The Terminator». Med andre ord støtter ikke empirien opp om dataindustriens spådommer om effektene av mer regnekraft: 1. Eksponentiell utvikling i regnekraft har bare gitt en lineær utvikling på det snevre sjakkbrettet.

2. På det langt mer komplekse «sjakkbrettet», hele økonomien i velutviklede land, finnes ingen beviser for at produktiviteten er økende; tvert om har den falt i blant annet USA.

The Terminator: Arnold Schwarzenegger spilte The Terminator for første gang i 1984.

Foto: Paramount Pictures

26 FORMUE

HVA MED SOSIAL INTELLIGENS?

Så lenge verden befolkes av mennesker og ikke maskiner, er det åpenbart at bruksområdene vil begrense seg selv. I sosiale sammenhenger eksisterer det en hel del koder som skifter fra land til land, fra region til region og fra vennekrets til vennekrets. Det som er politisk korrekt i dag, er ikke nødvendigvis politisk korrekt i morgen; og geografisk finnes store forskjeller i politisk korrekthet. Allerede i dag ser vi at maskinene kommer til kort når sensitive temaer som hudfarge, kjønn, sosial status, sosialdemografi og mye annet bringes inn i likningen. Så lenge det er mennesker som endrer de sosiale spillereglene, vil maskinene naturligvis være i utakt med den sosiale kontekst i en spesiell situasjon.

Dette er ikke et forsøk på å avskrive maskinens «intelligens» og dens fremtidige betydning. Men det spørs om en dose nøkternhet er mer praktisk enn å tro på alle spådommene fra dataindustrien; «The Terminator» er en underholdningsfilm og ikke en seriøs fremtidsprognose.

Fra et mer nøkternt perspektiv kan man se på maskinene evne til å «tenke» på avgrensede områder som en fortsettelse av en utvikling vi allerede er vel kjent med. Mennesket har i årtusener brukt verktøy, sofistikerte innretninger og senere enkle maskiner for å øke produktiviteten sin. Interessant nok har de beste sjakkspillerne funnet ut for lengst at de fortsatt kan slå datamaskinen når de bruker maskinen i kombinasjon med menneskelig intuisjon; spilleformen kalles «advanced chess» eller kyborgsjakk. Det er neppe annerledes på mer komplekse områder enn sjakk; det vil si at menneske i kombinasjon med en «intelligent» maskin ofte vil være mer produktiv enn mennesket eller maskinen alene.

Gründerintervju

Ung gründer fyller havet med øyne:

Christine Spiten

Fire år gammel ramlet hun i sjøen, åpnet øynene og oppdaget en ny, ukjent verden under vannflaten. I dag, 24 år senere, bruker Christine Spiten undervannsdronen Blueye Pioneer til å åpne folks øyne for verden under overflaten, og til å hjelpe bedrifter i maritime næringer med å redusere både utgifter og miljøbelastninger.

AV LARS HASVOLL BAKKE

Blueye Robotics ble grunnlagt i Trondheim i 2015 for å utvikle og selge små, brukervennlige og rimelige fjernstyrte undervannsdroner, utstyrt med videokamera og andre sensorer. Medgründer og Chief Global Strategist, Christine Spiten, ble nylig plukket ut til Forbes’ 30 under 30-liste innen teknologi i Europa. Vi tok en prat med henne om Blueye, havet og hvordan undervannsdroner kan bidra til alt fra lavere utslipp fra sjøfartsnæringen, til økt interesse i og kunnskap om verden under vann.

Fjernstyrt undervannsfartøy: Christine Spiten med en Blueye ROV. Foto: Pia Ve Dahlen

Hvordan vokste idéen til Blueye fram?

– Vi var fire medgründere i Blueye – Erik Dyrkoren, Martin Ludvigsen, Roger Skjetne og meg – som kunne fortalt fire forskjellige historier om hvordan det hele startet. For meg begynte det i 2012, under et internship hos Kongsberg Oil and Gas Technology på et prosjekt som handlet om integrert miljøovervåkning av havbunnen før, under og etter boring. Det var første gang jeg så et fjernstyrt undervannsfartøy (ROV) i bruk. Her snakker vi om maskiner på flere tonn, som kostet millioner og krevde spesialutdannede piloter. Jeg spurte meg selv hvorfor det bare var industrien som hadde tilgang til å utforske havet med slike verktøy? Det var ingen åpenbar grunn til at dette ikke skulle kunne skaleres ned i størrelse og pris, og dermed tilgjengeliggjøre havet for hvermansen, forteller hun.

– I 2014 reiste jeg til San Francisco med Gründerskolen og jobbet for et firma som lagde byggesett for undervannsdroner. De fungerte

FORMUE 27

Gründerintervju

Fjernstyrt: Undervanns­ dronen styres med fjernkontroll.

Foto: Anki Grøthe

28 FORMUE

som et leketøy for de litt teknisk interesserte.

Da jeg i 2015 skrev masteroppgave ved NMBU, valgte jeg å undersøke mulige bruksområder og markedsmuligheter for undervannsdroner, med spesielt fokus på miljøovervåking rundt korallrev.

Etter å ha lest en artikkel i Teknisk Ukeblad om havbunnsforskning ved NTNU, skjønte jeg at det var dit jeg måtte – selve høysetet for marin teknologi i Europa. Der traff jeg mine medgründere for første gang, som også lekte med ideen om å tilgjengeliggjøre undervannsdroner for flere enn kun industrien. Vi ble enige om å starte Blueye så snart jeg var ferdig med masteroppgaven, sier Spiten – Ti uker etter oppstarten skulle jeg delta på en forskningsekspedisjon over Atlanterhavet, fra Senegal til Brasil. Vi var et fullsatt «kvinnskap» på fjorten; forskere, leger, seilere og endringsledere – som skulle se på sammenhengen mellom mikroplast og menneskers helse. Det var klart vi måtte ha med en prototype av Blueye på denne turen! Alt vi hadde var noen skisser, og ti uker på å få det gjort. Det var så vidt det gikk, men det gikk. Ingen av forskerne om bord hadde hatt tilgang til et sånt verktøy før – det var en fantastisk mulighet for oss til å få deres feedback så tidlig, og til å faktisk benytte prototypen i et reelt prosjekt for å kartlegge søppel på havbunnen, forteller hun.

– Men det å lage prototype er én ting. Å utvikle en undervannsdrone for salg og masseproduksjon er et helt annet ballgame. Da skal det en LANG rekke med sertifiseringer på plass, for hver enkelt komponent og for systemet som helhet, alt skal testes opp og i mente. Hvis det er noe jeg skulle ønske jeg hadde visst før vi startet opp, så er det hvor mye tid og innsats som kreves for et slikt komplekst utviklingsløp, sier hun.

Du tror ikke det kunne ha stanset deg, å vite omfanget på oppgaven du faktisk sto overfor?

– Jo, det er en tosidig sak – hadde jeg visst hva det innebar av tid og krefter hadde jeg kanskje tenkt at det var like greit å finne på noe annet. Men på den andre siden, hvis vi hadde visst lang tid i forveien, hvor mye tid visse prosesser krever, kunne vi kanskje ha planlagt bedre, og dermed brukt tiden bedre, forteller Spiten.

Dere har gjennomgått en betydelig kursendring siden starten, med et fokusskifte fra forbrukermarkedet til maritime næringer. Fortell hvordan det gikk til.

– Opprinnelig skulle vi lage enkle, rimelige undervannsdroner for forbrukermarkedet og vurderte ikke proffmarkedet som vår målgruppe.

Gründerintervju

Men det tar tid å modne et marked – bare se på hvor lang tid det har tatt for flyvende droner fra militær bruk til lekebutikken – så vi skjønte raskt at det ville være smart å la teknologien modnes hos dem som har umiddelbare behov. Vi har blant annet lært av rederier og oppdrettsnæringen at det er enorme summer å spare ved å bruke vår undervannsdrone til overvåking av skip og merder. Fremdeles bruker man i stor grad dykkere til denne typen inspeksjonsarbeid, noe som dessuten innebærer økt risiko, sier Spiten.

– Da vi så kostnadene alt dette medførte, og innså hvor enorme besparelser maritime næringer kunne oppnå ved å ha tilgang til hyppigere og enklere inspeksjoner ved hjelp av undervannsdroner, skjønte vi at her fantes det et stort marked, nå. Så vi endret salgsfokuset, men produktet vårt skulle være det samme, rimelig, kompakt, lett å bruke. Sluttmålet vårt er uendret, men vi endret veien dit, forteller hun.

Du er svært engasjert i og for havet. Hvilken rolle tror du Blueye Pioneer kan få?

– Visjonen vår er å tilgjengeliggjøre havet. Det dekker mesteparten av kloden, men de fleste mennesker har ikke engang sett det, langt mindre sett hvordan det ser ut under overflaten. En forutsetning for å skape mer engasjement og omsorg for havet, er å gjøre det lettere tilgjengelig, noe vi kan gjøre gjennom Blueye. En annen veldig konkret rolle er ved å bidra til minskede utslipp fra blant annet shipping. Utslipp og global oppvarming påfører havmiljøet store belastninger, alt som lever i det og av det. Det innebærer også oss mennesker. Dessuten kan Blueye utstyres med en rekke sensorer for måling av temperatur, pH, oksygen, og så videre, og kan dermed samle inn viktig data for å forstå havet bedre og på den måten bidra til forskning og kartlegging av havrommet, sier hun.

– Hva Blueye etter hvert blir brukt til, og hvilken effekt dette vil få, ligger imidlertid vel så mye i brukernes hender som i våre. Vi tilbyr et verktøy, og gjennom det, tilgang til havet. Hvordan verktøyet brukes og videreutvikles avhenger i stor grad av enkeltbrukeres behov og idéer. Det blir utrolig spennende å se, forteller Spiten.

Finnes det noen egenskaper alle gründere må ha?

– Enten man kaller det stå-på-vilje, stahet eller utholdenhet, er det en viktig egenskap å ikke gi seg, og jeg mener det bør bunne i en genuin og ekte tro på den reisen du har lagt ut på. Jeg tror at hvis motivasjonen din som gründer er å bli rik på kortest mulig tid, da får du det ikke bare tøft, men også mindre givende, sier hun.

– Samtidig må du være fleksibel og villig til å omstille deg. Det er jo en drøss med ting du ikke vet

når du starter opp. Du lærer, får ny innsikt, samtidig som teknologi, markeder og finansiering kan endre seg underveis. Da kan du ikke nødvendigvis holde hardt på plan A. Selv om sluttmålet er det samme, er kanskje plan B en bedre vei dit. Det å ha et åpent sinn er viktig, for det kan dukke opp en masse muligheter du ikke hadde sett for deg. Eller som i vårt tilfelle, hele markeder vi ikke hadde sett for oss, men som viste seg å være en bedre vei til målet enn vår opprinnelige plan A, avslutter Spiten.

iPhone på fjern­ kontrollen: Kameraet på dronen kan koples opp til telefon.

Foto: Anki Grøthe

BLUEYE ROBOTICS

Grunnlagt i 2015 av Erik Dyrkoren, Christine Spiten og NTNU-professorene Martin Ludvigsen og Roger Skjetne sammen med engleinvestor Erik Haugane. Hovedkontor i Trondheim.

Utvikler Blueye Pioneer, en fjernstyrt miniundervannsdrone (mini-ROV). Dronen er i disse dager på vei ut på markedet, etter en pilotfase med testing hos bla. Kystverket, Salmar, Hurtigruten og Redningsselskapet.

CHRISTINE SPITEN

• Alder: 28 • Utdanning: Master i industriell økonomi, NMBU • Rolle: Medgründer og Chief Global Strategist i Blueye Robotics

FORMUE 29

Portrettintervju

Hanne S. Finstad: ­Grunnlegger av Forsker­ fabrikken.

Foto: Forskerfabrikken

30 FORMUE

Portrettintervju

Forskeren som ville få barn til å bli forskere:

Hanne S. Finstad AV ERLING RØED LARSEN PROFESSOR II HANDELSHØYSKOLEN BI OG SENIORØKONOM II FORMUESFORVALTNING

Hanne kommer med raske, bestemte skritt gjennom cafeen, og når vi får øyekontakt ler hun en ivrig latter som røper både energi og få-det-gjort-holdning.

Latteren er hurtig, men ivrig – som om den selv baler med to motstridende krefter. Én trekker i retning av å komme i gang. Én annen ønsker å få holde på gleden. Så vidt jeg kan bedømme ble det uavgjort – og det er lett å kjenne oppriktigheten som lå bak. Vi møtes på Louis XVIII, en café som ligger i Grefsen og Disen Velhus i Oslo, en ærverdig bygning fra 1928.

Vi hilser kjapt mens hun lurer på om jeg har ventet lenge. Hun er selv presis, og spørsmålet er kun et utslag av at jeg beregnet meg god tid siden jeg ikke var helt sikker på hvor cafeen lå. Jeg tenker at hun i minuttene før vi møttes rakk å lage et TVprogram, starte opp enda et selskap og gjennomføre et vitenskapelig eksperiment. Ja, hun er så effektiv.

Ja, hun er så mangesidig.

Hvem er hun? Hanne Serine Finstad er bio­ kjemikeren som for snart 20 år siden startet Forskerfabrikken, et selskap som arbeider for å spre nysgjerrighet for, interesse av og kunnskap om naturvitenskap blant barn. Dette har vært en braksuksess og Forskerfabrikken har et budsjett på 38 millioner kroner. De selger tusenvis av julekalendre før jul. De arrangerer kurs, lager TVprogrammer, holder stands og produserer bøker. Nå er de midt oppi en serie om slim – og det har blitt fire filmer om slim.

– Hvorfor du? spør jeg. – Hvorfor var det nettopp du som måtte starte Forskerfabrikken?

Hun gløder.

– Jeg elsker å eksperimentere. Og jeg visste at den kjærligheten kunne jeg spre. Jeg kan få ting til å smelle, bråke, lukte, endre farge – samtidig som aktiviteten kan avsløre dype ting om tingenes relasjoner.

Hun sier det med en så stor overbevisning at jeg ikke er et øyeblikk i tvil. Hun forteller at da hun disputerte for sin naturvitenskapelige doktorgrad i 1998, var tankene allerede godt på vei mot formidlingsbiten. Hun jobbet med «Nysgjerrigper» for Norges forskningsråd, og dro sønnen sin med på eksperimenter. Hun merket at det var moro.

Og før vi vet ordet av det, er vi over på hva som rører seg av tilsvarende formidling verden over. Det viser seg at hun skal reise på konferanse i Los Angeles om en uke, og gleder seg helt vilt. Sammen med en kollega skal hun ikke bare delta på konferansen, men også snuse rundt på hva som skjer – selvsagt med Forskerfabrikkøyne – på andre siden av Atlanterhavet.

– Men vet du hva jeg har gjort rett før vi møttes? spør hun plutselig med en ikke ubetydelig entusiasme. Før jeg rekker å prøve, utbryter hun: OM FORSKERFABRIKKEN

• Grunnlagt i 2002 av Hanne Finstad.

• Arbeider for at barn skal bli interessert i realfag.

• Tilbyr kurs i forskning og teknologi.

• Holder til i Frysjaveien i Oslo.

• Har en nettbutikk med den populære jule­ kalenderen og i tillegg masse forskerutstyr.

• Har et budsjett på 38 millioner kroner for 2018.

FORMUE 31

Portrettintervju

Kjemi: Hanne Finstad (t.h.) lærer blant annet bort kjemi til barna på Forskerfabrikken.

Foto: Frank Holm

32 FORMUE

– Jeg har vært hos hesten min. Jeg har vært og ridd.

Det viser seg nemlig at hun er hesteinteressert – eller hesteelsker mer presist – og bruker alle anledningene hun har til å ta hesten med på fine turer. Hun forteller hvordan hun i mange år egentlig bare «satt på hesten» og at det tok tid å skjønne det hun ble forklart av ridetrenerne. At hun måtte få hesten i balanse, for virkelig å kunne utnytte kraften i de store, bakre lårmusklene for å skyte fart. Dette er selvsagt også naturvitenskap.

Det meste er det, egentlig, naturvitenskap.

Samtalen vender tilbake til Forskerfabrikken og hvordan oppstarten skjedde. Hanne forteller at det hun følte, liknet på et kall. Et ønske som er sterkere og dypere enn bare et yrkesvalg.

– Dette må vi få de unge med på, tenkte hun. – Naturvitenskapen er så spennende!

Ingen kunne være bedre egnet enn Hanne. Og nå har Hanne Serine Finstad blitt 55 år, men hun har beholdt den umiddelbare nysgjerrigheten vi ellers forbinder med dem som ikke ennå har erfart hvordan livet kan røffe deg opp og tvinge deg til å maskere entusiasme. Nysgjerrigheten pipler fram.

«Hvordan vet vi dette?» kan hun spørre før du får avsluttet en setning. Vi samtaler nemlig om USA og den politiske tilstanden der borte. Både hun og jeg trekker et dypt pust og tar store slurker kaffe. Dette er forhold som er større enn oss begge.

Hannes nysgjerrighet fikk ikke plass i den vanlige akademiske tvangstrøyen, der en forsker først gjør en oppdagelse, dernest bruker et halvt tusen timer på å beskrive prosessen i en vitenskapelig artikkel som leses av kun femten personer i hele verden; hvorav tre av dem redaksjonelt ansatte. For selv om hun tok doktorgraden i biokjemi på fettsyrer, fristet den konvensjonelle vitenskapelige karrieren ikke spesielt.

Hun ville noe eget, noe kreativt, noe spennende, noe med trøkk, spenst og fart i. Hanne innrømmer at det var et stort og vanskelig valg å gi opp forskningen – ikke minst fordi hun hadde to tilbud om postdocstillinger etter disputasen. Postdoc-stillinger er grovt underbetalte stillinger uten jobbsikkerhet, men med seksti timers uker. Som leseren kan ane, er akademikere så sultefôret at postdoc-stillingene er gjeve, ærefulle og ettertraktede. Hanne sier hun ikke var noe unntak – og poengterer at når man har vært

Portrettintervju

i akademia i flere år, vil det virke som det viktigste i verden å produsere forskningsartikler. Heldigvis for barna lokket leken og moroa mer enn statusen i akademia.

– Hvordan finansierte du oppstarten?

– Jeg begynte å jobbe med forskningsformidling i 1999, mens Forskerfabrikken ikke ble grunnlagt før i 2002, forteller Hanne. Ivrig nå. – Disse årene fikk jeg stadig flere oppdrag som skribent, foredragsholder og konsulent og hadde slik en helt grei inntekt da jeg startet med Forskerfabrikken.

Her jobbet jeg de første tre årene uten lønn på toppen av andre oppdrag, men alle andre har fått lønn hele veien, og jeg hadde jo inntekt gjennom Communicating Science, et selskap jeg hadde startet tidligere.

Det neste spørsmålet bare faller ut av meg: – Når fikk du egentlig ideen til Forskerfabrikken?

– Ideen startet med at navnet dukket opp i hodet mitt mens jeg kjørte nedover Grefsenveien en dag i 2001. Det var nok et resultat av at vi nettopp hadde besøkt vitensentre og museer i USA, og jeg undret meg på hvordan vi kunne få til noe lignende i Norge. Da visste jeg umiddelbart at jeg ville starte en forskerfabrikk og gikk rett hjem og reserverte domenet selv om jeg ikke visste hva en slik fabrikk skulle være.

Nettopp det å ha en visjon og misjon, før man har innhold og utforming, det lyder som et ekko fra Gates, Jobs og Bezos. For oss andre – som har lekt med tanken, men latt det bli med tanken – er det nok lett å romantisere oppstarten. Samtidig kan vi kjenne lukten av risiko. Av sene kvelder, uro, angstbiterske bitt i kulepennen.

– Var det noen nervepirrende øyeblikk eller søvnløse netter i starten?

– Nei, ikke egentlig, for jeg tok ingen stor risiko til å begynne med, men hadde mange oppdrag mens jeg startet dette på si. Hanne blir ettertenksom. – I ettertid skulle jeg ønske jeg hadde satset mer før, for det tok veldig lang tid å få det hele til å bli lønnsomt.

Jeg skulle nok også kunnet mer om entreprenørskap.

I dag tilbyr heldigvis UiO slike kurs til sine studenter. Det syns jeg er kjempebra.

Det passer å skifte spor. Vi som er norske, men har bodd lenge i USA, vi har merket oss hvor vanskelig det er for nordmenn å snakke om suksess.

Jeg prøver meg forsiktig: – Hvilke triumfer og nederlag henger med?

Hanne blir tatt litt på sengen, og er forsiktig. – Vår største triumf på veien er at vi ble en av Ferds sosiale entreprenører. Det ble et veiskille som gjorde det mulig å utvikle Forskerfabrikken fra en ideell

forening til en lønnsom bedrift. For meg personlig har det også betydd mye å bli anerkjent som en sosial entreprenør og fellow i den internasjonale organisasjonen Ashoka. Her møter jeg likesinnede fra hele verden og får masse inspirasjon og støtte nå som vi går internasjonalt.

Og anerkjennelsen kommer. I 2010 fikk hun prisen «Årets seigmann» av astronauten Christer Fuglesang, en pris som inkluderte seigmenn som hadde vært i verdensrommet. Nå ser Forskerfabrikken utover Norges grenser: Sverige, Danmark, Frankrike, Tyskland, Spania.

«Vår største triumf på veien er at vi ble en av Ferds sosiale entreprenører. Det ble et veiskille som gjorde det mulig å utvikle Forskerfabrikken fra en ideell forening til en lønnsom bedrift.»

– Hvordan har dere vokst?

Hanne tenker. – Med hjelp fra Ferd fikk vi inn mennesker både i styret og i daglig drift med kompetanse på merkevarebygging, salg, logistikk, økonomistyring og administrasjon. Sammen har vi utviklet en forretningsmodell som i dag er bærekraftig. Vi finansierer oss selv uten statsstøtte og når ut til 20 ganger flere barn i året enn da vi var en ideell forening. Vi gir også bort kursplasser til barn som ikke har råd til å betale.

Det har vært en spennende reise, som de sier.

Hanne nevner at det har vært spennende – for å bruke et ord som dekker mye – for … mann, barn, aksjonærer. Og ikke minst seg selv. Jeg benytter anledningen til å legge litt press på hva som er nedsidene ved gründervirksomhet. Da må hun medgi at hun etter noen år hadde måttet innse at all jobbingen gikk utover familien. Men hun sier det er sånn det må være. Hun er tydelig på at for å lykkes, må man ofre – i perioder mye. Helger går med.

Kvelder blir tatt. Netter blir brukt. Ferier forsvinner.

Likevel sier hun det med den erkjennelsen man kan få når det dreier seg om fortid. Og hun nikker og puster ut. Nå er det vind i seilene – og mulig å ha balanse mellom jobb og fritid.

– Har du angret?

– Ja, utallige ganger. Det var spesielt vanskelig de siste årene før vi fikk Ferd på laget. Jeg så ikke hvordan vi skulle få en tryggere økonomi. Samtidig var CV-en min så underlig at ingen ville ha ansatt meg. I slike stunder har det vært av stor betydning å ha en mann som ga klar beskjed om at jeg kunne slutte med alt, bare ikke Forskerfabrikken. Den måtte jeg fortsette med.

Når vi løfter blikket og tenker på hvordan Norge

FORMUE 33

Portrettintervju

behandler gründere og hva slags levekår gründere har, blir hun filosofisk. Vi sitter begge og drodler på tanker om hva som får et land til å bli innovativt.

– Du er innovasjonsminister med uinnskrenket makt på innovasjonslovgivning. Hva gjør du?

– Jeg ville sørget for at sosiale entreprenører fikk større mulighet til å fornye offentlig sektor enn i dag, og jeg ville tatt et oppgjør med begrepet «velferdsprofitør». Det mener jeg misbrukes i stor grad om f. eks. private barnehager. Jeg ville også fjernet formuesskatten på arbeidende kapital.

Da de gjorde det i Sverige, økte innovasjonen og skatteinntektene. Jeg ville også gjort det enklere økonomisk å få barn mens man studerte, dvs. mer fødselspenger. Da øker sjansen for at ferdig utdannede kvinner tør å satse på å lage bedrifter i stedet for å gå inn i faste stillinger.

Dette er store og viktige temaer, så vi tar dette fram og tilbake, men vi ender med at det til syvende og sist er menneskene det kommer an på. Politikk når bare så langt. Det må jo starte med mennesker, mennesker som er kreative og har lyst til noe.

«Jeg ville sørget for at sosiale entreprenører fikk større mulighet til å fornye offentlig sektor enn i dag, og jeg ville tatt et oppgjør med begrepet ’velferdsprofitør’.»

– Hvilke råd har du til gründere i oppstartsfasen?

– Det er bedre å være flere enn én. Jeg har heldigvis hatt uvurderlig støtte i mannen min hele veien. Han er programmerer, og har jobbet uten lønn i mange år for å gi oss den programvaren vi bruker når vi holder orden på alle barna som går på kurs. I tillegg er det viktig med et profesjonelt styre og en gjennomtenkt profil visuelt som henger sammen med misjon og visjon. Samtidig er det viktig å ikke tenke og gruble så mye at man aldri tør å begynne. Det er bedre å tenke at dette er pilotfase 1, og tillate seg selv å gjøre en del feil. Deretter lærer man av dem, og så går man over i pilotfase 2. Gradvis faller ting på plass.

– Du starter på nytt. Hva gjør du annerledes?

– Jeg startet faktisk på nytt i fjor, med vårt søsterselskap Scientist Factory som skal bringe det beste fra Forskerfabrikken ut i verden. Her er hovedsatsningsområdene pedagogiske leker og e-læring mot foreldre, skole og barnehager. Her gjør vi det meste annerledes enn i 2002. Vi startet med å revidere visjon og misjon. Så utviklet vi en designprofil ved hjelp av et profesjonelt byrå.

Samtidig fikk vi på plass et profesjonelt styre, og forretningsmodellen ser ut til å bli lønnsom allerede i år. Når det er på plass, har vi også som mål å nå ut til barn i mange land med spennende sommerskoler

34 FORMUE

om naturvitenskap og matematikk. Disse fagene er jo globale og engasjerer uavhengig av kultur. Her ønsker vi å nå alle typer barn ved å samarbeide med internasjonale bedrifter.

– Hvordan blir veien videre?

– Her er jeg i tenkeboksen. Vi er i ferd med å bygge et konsern og vil snart invitere inn flere eiere i en rettet emisjon for å bli med i vår satsning internasjonalt. I en slik prosess er det viktig å bidra der man er best. Min største styrke ligger i formidling av vitenskap og forretningsutvikling.

Jeg satser på å finne en rolle som passer min profil og jobbe på lag med resten av gjengen. Jeg er for eksempel ikke så glad i rollen «daglig leder» – Samtidig syns jeg det er spennende å innse at vår bedrift i stor grad er en familiebedrift ettersom vi eier de fleste aksjene. Den hadde ikke eksistert uten masse ekstra innsats både fra mannen min, Sverre Huseby, og meg selv, og nå jobber sønnen vår her også. Han er i stor grad med-gründer når vi nå går internasjonalt ettersom han har studert både IT og business i tillegg til å ha jobbet for oss i ferier og helger i mange år. Da jeg ble kjent med Andresen-familien gjennom Ferd, begynte jeg å reflektere over verdien av familiebedrifter. Jeg ser at det er mye kompetanse og nettverk som overføres fra en generasjon til den neste, og det mener jeg styrker norsk næringsliv. Det samme har jeg sett i Eierforum i NHO når vi besøker familiebedrifter.

Ledelse er et tema som diskuteres overalt.

Inntrykket er at mens man for fem-seks år siden diskuterte Birken når man møtes, så er det nå ledelsesfilosofier. Jeg nevner dette for Hanne, og sier at det er lettere å lede om man har de riktige personene.

– Men hvordan man kan få tak i de rette personene?

– Dette har jeg tenkt mye på uten å finne noen sikre svar. Mennesker er så komplekse at det er umulig å spå hvordan de vil fungere i din bedrift, man kan bare anta med mer eller mindre sannsynlighet. Her oppstår også gruppedynamikk som er vanskelig å forutse. Men jeg opptatt av det som kalles «growth mindset» både på individ- og bedriftsnivå. Vi skal tørre, og da må vi våge å gjøre feil, og det er ok bare vi lærer av dem. Alt må ikke være perfekt første gangen.

– Har du noen tanker om hvordan å lede de personene du allerede har?

– Jeg har funnet andre til å lede Forskerfabrikken Norge, da jeg nå starter opp Scientist Factory, vår internasjonale søster. Her er jeg leder på papiret, men i praksis er vi et lite team, og det trives jeg best med. Når det blir større, ønsker jeg en annen leder så

Portrettintervju

jeg kan bruke tiden der jeg er mest til nytte, og det er å formidle vitenskap.

– Adam Grant er organisasjonspsykolog og han har snakket om «the bouncing effect» som går ut på at folk får ideer når de er sammen. Er dette noe dere har utnyttet?

– Ikke bevisst, men det er jo ingen tvil om at møter og diskusjoner der alle jobber mot det samme målet og snakker fritt og ærlig er veldig inspirerende og gir gode resultater. Jeg hater møter der noen har en skjult agenda. Det blir ikke den samme stemningen.

Intervjuet går mot slutten, men jeg vil ikke slippe taket. Vi som jobber med undervisning, kjenner på dette med å motivere studenter. Kanskje er det faktisk lettere med barn?

– Du har jo jobbet med barn. Hva gjør det spesielt gøy og spesielt vanskelig?

– Barn er stort sett veldig ærlige og direkte. De er også i rask utvikling, og det er veldig inspirerende å merke at man kan hjelpe et barn videre ved å øke mestringsfølelsen på et område. De mest krevende situasjonene jeg har når jeg underviser barn, er når jeg møter de barna som sliter på ulike måter.

De krever ofte mer oppmerksomhet enn jeg har kapasitet til å gi dem. Samtidig ser jeg alltid et stor potensiale. Ofte kommer de med veldig gode spørsmål. En gang spurte en gutt meg om hvorfor månen er oppe om dagen. Jeg hadde aldri tenkt over det, og vi måtte sette oss ned å se på hvordan månen beveger seg i forhold til jorda og sola.

Etter at vi har kommet dypt ned i samtalen, blir det lettere å komme helt innpå. Jeg våger meg derfor frampå med noen mer nærgående spørsmål.

– Hvis du legger norsk beskjedenhet til side, hvilke egenskaper ved deg selv er du mest glad for at du har?

– Jobbmessig er det nok at jeg både er kreativ, analytisk og systematisk. Jeg skifter hele tiden mellom disse tankesettene. Ellers er jeg ganske utholdende, jeg gir meg ikke så lett, for jeg har opplevd at det er utrolig hva som kan gå bare man holder ut.

minst en idé til et nytt selskap, men nå blir det stort sett med tanken, bortsett fra min brors idé om å importere chilisauser til Norge gjennom chilisauser. no. Her er jeg med fra sidelinjen og sausene er jo helt fantastiske.

Forskning og tekno­ logi: Forskerfabrikken gir barn kunnskap om realfag.

– Tror du det finnes et øyeblikk i ditt liv som er slik at det kun varte noen få sekunder, og hvis det hadde gått den andre veien, så hadde livet ditt blitt helt annerledes?

– Ja, det finnes mange slike øyeblikk. Kommer ikke de hele tiden? Mitt største valg var nok allikevel øyeblikket da jeg bestemte meg for å ikke studere i USA, men i Norge. Jeg hadde hybel på Manhattan, plass på Columbia og fly neste dag, men utfordringer i familien gjorde at jeg i stedet tok siste året på idrettslinja og deretter begynte på UiO. Men jeg har aldri angret. Slik måtte det bli.

Med denne filosofiske fanfaren grep vi begge etter kaffekoppen. For å la tankene fare til det som kunne ha vært. Og det var mye kaffe igjen – men den hadde for lengst blitt kald.

Erling Røed Larsen er barndomsvenn med Sverre Holmsen Huseby, som er gift med Hanne Finstad.­

– Hva er forskjellen på Hanne 20 år og Hanne 50 år?

– Da jeg var 20, var jeg helt ubegrenset optimist; full av tro på alt og alle. Nå er jeg nok noe mer realist og har innsett at livet er fullt av utfordringer, men heldigvis også mange muligheter. Jeg har også lært meg å velge vekk ganske mye. Jeg gjentar stadig en gruk av Piet Hein for meg selv: Kunsten er ikke å få en idé eller to, men å se hvilken som er god.

Dette med mange ideer ligger i familien. Vi har ikke en eneste familiemiddag uten at det kommer opp

FORMUE 35

Forvaltning

Diamanter varer evig,

eller?

AV TRYM RIKSEN LEDER FOR STRATEGISK OG TAKTISK AKTIVAALLOKERING FORMUESFORVALTNING

I Formuesforvaltning står ordene «bevare og utvikle» sentralt. Men hva ligger i disse ordene når man står overfor omfattende endringer?

«Diamanter er en jentes beste venn», sang Marilyn Monroe i musikalkomedien «Herrer foretrekker blondiner» fra 1953. Monroes fremføring er fortsatt på Det amerikanske filminstituttets 12. plass over de 100 beste filmsangene.

I 1956 skrev Ian Fleming boken «Diamanter varer evig», men her bringes hverdagen inn i bildet; for det fokuseres på diamanter som smugles ut av et konfliktområde, Sierra Leone. Filmplakaten av «Diamanter varer evig» bruker likevel bildet av diamanter som noe glamorøst og ettertraktet.

Marilyn Monroe og strofer som «diamanter er en jentes beste venn» og «herrer foretrekker blondiner» føles håpløst akterutseilt i 2018. Aktualiteten kan ikke sies å være bevart siden musikalen ble skrevet for 65 år siden. James Bond sliter med noe av det samme; Flemings karakter står i fare for å miste sin verdi hvis den ikke utvikles. Men hva med diamantene; de varer vel evig?

er tvilsom og affeksjonsverdien helt avhengig av øynene som ser.

I det stille har det vokst opp en liten gruppe produsenter av diamanter. Disse nye produsentene, som lager diamanter på en fabrikk i stedet for å hente dem ut i naturen, har nå fått følge av en av verdens største diamantaktører, De Beers. De andre diamantprodusentene anklager De Beers for å ødelegge markedet for diamantproduksjon ved å drive salgsprisene under produksjonskostnad. Så det begynnende markedet for produserte diamanter er allerede omfattet av konflikter og anklager, slik det alltid har vært i diamantmarkedet. ØKT TILBUD GIR PRISKOLLAPS

For en økonom er det kanskje mest interessant å følge med på selve prisen for produksjonsdiamanter.

Figuren viser at rabatten i forhold til ordinære diamanter, hentet ut fra naturen, var minimal inntil nylig, men i det siste har prisen på produserte diamanter falt betydelig i forhold til prisen på naturlige diamanter. Merk at det i praksis ikke er noen forskjell på produksjons- og naturdiamanter; man må bruke en maskin for å finne forskjeller mellom de to steintypene.

Prisutviklingen er egnet til å reise spørsmålet om 0,5 karat

1 karat

1,5 karat

­10 %

­20 %

­30 %

­40 %

HØY PRIS, LITEN NYTTEVERDI

En liten diamant koster fort hundre tusen kroner eller mer. En håndfull diamanter i småsteinstørrelse har lenge representert verdier for mange millioner kroner. Det er litt pussig, ikke sant, for nytteverdien

36 FORMUE

­50 % 2016­Q1 2016­Q2 2016­Q3 2016­Q4 2017­Q1 2017­Q2 2017­Q3 2017­Q4 2018­Q1 2018­Q2 2018­Q3

Grafen viser rabatten mellom naturlige diamanter og produserte diamanter. Vi ser at gapet har økt betydelig over relativt kort tid.

Forvaltning

verdi og det å bevare og utvikle verdier. Hvordan skal man forholde seg til verdien av en diamant fra naturen, hvis mennesker ikke ser forskjellen på produksjons- og naturdiamanter – samtidig som prisen på produserte diamanter er en brøkdel av naturlige diamanter? Er man fortsatt villig til å betale en million kroner for en naturdiamant hvis en tilsvarende diamant fra industrien koster ti tusen?

Og illustrerer ikke problemstillingen det narraktige i mye av det vi mennesker foretar oss; hvorfor betaler vi en høy pris for vår forfengelighet hvis vi samtidig vet at opprettholdelsen av diamantmarkedet har sin pris i form av miljøskader, korrupsjon, konflikter, smugling og svart økonomi?

Kilde: Burden, E., Biesheuvel, T. (2018, 4. september).

Lab-­Made Diamonds for Less: Why De Beers’s Plan Worries Rivals. Hentet fra https:// www.bloomberg.com/news/ articles/2018-09-04/lab-madediamonds-for-less-why-de-­beerss­-plan-worries-rivals

«Er industrielle diamanter i ferd med å omgjøre juveler til noe som etter hvert vil føles like passé?»

NÅR MOTEN SKIFTER

Er industrielle diamanter i ferd med å omgjøre juveler til noe som etter hvert vil føles like passé som Marilyn Monroe og Sean Connerys James Bond? Eller er det noe evig skjønt med perfekt slipte diamanter som glitrer? På nettsiden til den ene selgeren av industrielle diamanter reklameres med at et par øreringer med en totalvekt på én karat koster 1000 dollar. Det er billigere enn det var før. Men er det best å vente til prisen kommer enda lengre ned?

FORMUE 37

Forvaltning

Ta del av den samlede

verdiskapningen AV NICLAS HILLER INVESTERINGSDIREKTØR FORMUESFORVALTNING

Bidrar teknologi og nyskapning til at flere selskaper startes, og forblir lengre utenfor børs?

Er det viktigere nå enn tidligere at porteføljen eksponeres for hele selskapsuniverset, både børsnoterte og private selskap, fra tidlig fase fram til mer modne vekstselskap, for å sikre risikojustert avkastning?

«Det er et paradoks at vi har så mye data og kunnskap på detaljnivå når det gjelder markedet for børsnoterte selskaper, og det rakt motsatte for det unoterte markedet.»

38 FORMUE

BAKGRUNN OG FAKTA

Teknologi og nyskapning har alltid bidratt til at nye selskaper startes og utvikles. Denne utviklingen har imidlertid ikke vært konstant, men økende med tiden. Ting går rett og slett mye raskere i dag enn hva det gjorde for 10-20 år siden. Det betyr at det startes mange flere selskaper på kortere tid i dag, enn det det gjorde tidligere. Den såkalte livssyklusen til selskapene har også blitt kortere, som vil si at flere selskaper forsvinner – avvikles, endres eller blir kjøpt opp. Teknologien som vi kjenner den i dag, har bidratt mye og dermed gjort dette mulig. Men om det er ene og alene teknologien som bidrar til at flere selskaper forblir helt eller lenger utenfor børs, er mer usikkert. Det vi vet med sikkerhet er at noterte selskaper i den utviklede verden har minsket i antall siden slutten av nittitallet. Graf 1 viser den prosentvise endringen av noterte og unoterte selskaper i USA. Fra slutten av nittitallet og frem til i dag har antall børsnoterte selskaper minsket med ca. 45 %.

Dette tilsvarer nesten en halvering. Det er store tall

som gjør en nysgjerrig på å finne ut mer. Vi satte to studenter og tidligere traineer i Formuesforvaltning på oppgaven.

De fant ut at dette ikke bare skjer i USA, men også i resten av den utviklede verden og deres markedsplasser. Endringene i resten av den utviklede verden er ikke like kraftig som i USA, men en endring det er verdt å legge merke til. I fremvoksende land er det fortsatt vekst i antall selskaper på børs, men trenden er minkende. Vi vet samtidig at markedsverdien på børsen, og spesielt den amerikanske, har økt i verdi i samme periode (som børsene har gått opp). Økt, samlet markedsverdi fordelt på færre selskaper betyr at vi i dag, kontra på slutten av nittitallet, har børser som består av ikke bare færre, men også større selskaper.

Demografiske forandringer skjer på børsene, og den eldste (USA) har kommet lengst i denne prosessen. Vi forventer at utviklingen til de yngre markedsplassene (Europa, Asia og fremvoksende land) vil følge en lignende trend.

Hvordan ser da dette ut for Norge? Vi brukte samme tilnærming som blant annet World Bank og Blackrock benytter seg av. Vi tok frem data fra SSB på det totale antallet private selskaper med mer enn USA Unotert

Notert

20 %

10 %

0%

­10 %

­20 %

­30 %

­40 % 1988

1990

1992

1994

1996

1998

2000

2002

2004

2006

2008

2010

2012

Kilde: U.S Census Bureau. (2017). Statistics of U.S. Businesses (SUSB). (1988-2006 totals og 2007-2015 totals). USA

2014

Forvaltning

fire ansatte minus antall noterte selskaper hvert år.

Vi kan se utviklingen i antall noterte og unoterte selskaper i Norge i graf 2.

Utviklingen i Norge er den samme som i USA. Antall unoterte selskaper har økt, samtidig som antall noterte har minket. Det er verdt å notere seg at det finnes mer enn 2,2 millioner selskaper med flere enn fire ansatte i USA, hvor under 0,2 % er notert på den amerikanske børsen. I Norge er det 102 000 selskaper med flere enn fire ansatte, og av disse er også mindre enn 0,2 % av de notert på Oslo børs. Antall selskaper i Norge stemmer ganske bra overens med de 127 000 selskapene som omsetter for minst en million i året som Bisnode rapporterer om. ÅRSAKER OG FORKLARINGER

Den store nedgangen av antall børsnoterte selskaper i USA kan til dels forklares med det ekstraordinære antallet børsnoteringer under dot-com-boblen (internett- og telecomboblen som kom på slutten av nittitallet). Det er trolig at mange av disse selskapene aldri skulle ha vært børsnoterte i det hele tatt.

Justerer man i henhold til dette finner man likevel ut at antall selskaper som børsnoteres i senere tid, er vesentlig lavere enn perioden frem til år 2000.

Hva består denne nedgangen av? Er det slik at alle typer og størrelser av selskaper har minsket, eller har sammensetningen endret seg?

Graf 3 gir svar på hva nedgangen består av.

Grafen viser at samlet antall børsnoteringer har gått ned, og at det er antall noteringer av mindre selskaper (mørk farge) som veier mest, mens antall større selskaper holder seg relativt stabilt (lys farge).

Omsetningshastigheten, som vil si hvor lenge selskapene forblir noterte, har også endret seg. I USA i perioden 1997-2003, ble i gjennomsnitt 300 selskaper strøket fra børs årlig. Det er mye sammenlignet med totalt 100 selskaper i perioden 2003-2012 (EY).

Vi sitter altså i dag igjen med en markedsstruktur som består av færre, større og til dels eldre selskaper.

Når den nye økonomien og nye bedrifter i all

hovedsak utvikles utenfor børsen, kan man tenke over om børsene representerer mer og mer en gammel og moden økonomi som ikke tilsvarer dagens økonomi.

HVA HAR FORANDRET SEG, OG HVA HAR GJORT DENNE ENDRINGEN MULIG?

Børsen og bankenes monopol på kapitalinnhenting er forandret. En av forklaringene til dette er globalisering og «delingsøkonomien». I dag finnes det et nettverk, en hastighet og tilgjengelighet som gjør at alt når ut til alle. Å samle sammen de som trenger kapital med de som har kapital, trenger ikke lenger å gå via banken eller børsen. Med andre ord; det forgår en distribusjon og endring av spilleregler. Fremveksten av private fond, som har som hovedoppgave å investere i unoterte selskaper før andre, har også økt kraftig. Antall fond har økt med mer enn tre ganger siden år 2000, samtidig som kapitalen fondene reiser hvert år, har økt med ca. fire ganger så mye. Se graf 4 på neste side som viser utviklingen i antall fond og kapital som disse fondene har reist.

At antall børsnoterte selskaper har minket har gjort at også de private fondene i senere tid har solgt

NORGE

BØRSNOTERINGER USA Unotert

Notert

Under mUSD 100

Over mUSD 100

2000

35 %

25 % 1500

15 % 1000

5% 500

­5 %

2002

2004

2006

2008

2010

2012

2014

2016

Kilde: World Bank Databank. (2018). Listed domestic companies, Norway. USA. SSB (2018). Virksomheter i Norge. Norge. * Antallet private selskaper er regnet som antall selskaper med mer enn fire ansatte, minus antall noterte selskaper hvert år.

31.12.1981 31.12.1982 31.12.1983 31.12.1984 31.12.1985 31.12.1986 31.12.1987 31.12.1988 31.12.1989 31.12.1990 31.12.1991 31.12.1992 31.12.1993 31.12.1994 31.12.1995 31.12.1996 31.12.1997 31.12.1998 31.12.1999 31.12.2000 31.12.2001 31.12.2002 31.12.2003 31.12.2004 31.12.2005 31.12.2006 31.12.2007 31.12.2008 31.12.2009 31.12.2010 31.12.2011 31.12.2012 31.12.2013 31.12.2014 31.12.2015 31.12.2016 31.12.2017

0

­15 %

Formuesforvaltnings kalkuleringer basert på tall fra Bloomberg.

Periode 13.12.1980 til 31.12.2017. Amerikanske selskaper på amerikanske børser. Basert på trade date.

FORMUE 39

Forvaltning

en mindre del av sine innhav til børsen (gjennom notering), og i større grad solgt til andre bedrifter.

I følge en undersøkelse gjort av Credit Suisse1), var ca. 25 % av salget fra private fond en børsnotering i perioden 1970-1990. Tilsvarende tall i dag er at det er mindre enn 10 % av salget som går denne veien.

Regulatoriske endringer og krav har skjedd.

Endringene i reglene i for eksempel USA, muliggjør at antall investorer som et privat selskap kan ha innen de må registrere seg hos tilsynsmyndighetene med tilhørende krav, har økt fra fem hundre til to tusen (JOBS Act, 2012)2). Et annet eksempel er Sarbanes-Oxlet-loven fra 2002 som innførte mer omfattende rapportering og økt økonomisk ansvar for noterte selskaper.

Bedriftstrategiske hensyn, økt fokus på kortsiktighet fra investorer, rask og omfattende informasjon, kvartalsrapportering og informasjons­plikt har gjort at mange mener at dette leder til kortsiktig og feil fokus, som hindrer gode, langsiktige beslutninger og dermed god, langsiktig lønnsomhet. Evnen til å forstå og gjennomføre beslutninger på kort tid, har også vist seg å være en stor fordel for et ikkebørsnotert selskap.

Gjeldsfinansiering, som vil si utviklingen av gjeldsalternativ som finansieringskilde, har også endret seg. Fra å ha vært bankenes marked og monopol, finnes det i dag et utviklet obligasjonsmarked i Europa som ikke var der i århundreskiftet. Det har også delingsøkonomien.

Private aktører åpner opp for mange ulike finansieringskanaler som har muliggjort mange flere alternativer for finansiering av vekst og investeringer.

Endring i næringsstruktur, økonomien har endret seg mer og mer fra en hardvare-økonomi (maskiner, råvarer), til en mer mykvare-økonomi (kunnskap, service). Den nye økonomien er mindre kapitalintensiv, og det private markedet passer dermed bedre nå enn tidligere. Formuesforvaltning tilbyr også sine kunder å investere (låne ut penger) til det private gjeldsmarkedet.

KONKLUSJON

Den samlede verdiskapingen er stor, faktisk større utenfor børs enn på børs. Det er et tegn på at denne type verdiskapning utenfor børs vokser relativt med det børsnoterte markedet. Det er et paradoks at vi har så mye data og kunnskap på detaljnivå når det gjelder markedet for børsnoterte selskaper, og det rakt motsatte for det unoterte markedet. Det å finne ut den samlede markedsverdien for det unoterte markedet er svært vanskelig, og det finnes få undersøkelser som kartlegger dette. En undersøkelse gjort av P. Anderson, «The value of Private Businesses in United States», Business Economics 2009, viste til at det unoterte markedet i USA var nesten dobbelt så stor som det noterte i verdi.

Gamle måter og monopol for å innhente vekstkapital, har blitt erstattet av de mulighetene som den nye økonomien tilbyr. En stor vekst i private fond og en endring i innstillingen hos eiere av bedrifter har ført til en stor fordel i det å forbli privat.

Formuesforvaltnings overordnede målsetting i forvaltning av våre kunders midler, er å være så produktive som mulig, gitt de begrensningene som finnes. Dette betyr at vi ønsker å ta del i den totale verdiskapingen. Ved å gjøre dette på best mulig måte, tar vi bort unødvendig risiko, uten at det skal gi utslag på avkastningen. Forhåpentligvis vil også avkastningen øke.

Når den største verdiskapingen skjer utenfor børs, er det helt naturlig at vi anbefaler våre kunder å også ta en del i verdiskapingen, som vil gi et mye bedre resultat enn hvis de ikke tok del i den. Men det krever at man gjør dette på riktig måte, og at man har riktig kunnskap for å forvalte dette best mulig.

Hvordan man gjør det er like viktig som at man gjør det.

Svaret på begge innledningsspørsmålene er dermed ja.

ANTALL PRIVATE FOND

40 FORMUE

KAPITAL REIST (MRD USD)

2500

1000

800 2000

600 1500

400 1000

200

500

Kilde Preqin. (2018). Historical Fundraising Statistics. USA.

2017

2016

2015

2014

2013

2012

2011

2010

2009

2008

2007

2006

2005

2004

2003

2002

2001

2000

2017

2016

2015

2014

2013

2012

2011

2010

2009

2008

2007

2006

2005

2004

2003

2002

0 2001

2)

Kilde: Mauboussin, M., ­Callahan, D., Majd, D. (2017). The incredible ­Shrinking Universe of Stocks.

USA: Credit Suisse.

Kilde: Jobs Act (2012).

Jumpstart Our Business Startups Act, signed 05.04.2012, Washington DC, USA, Sec. 501. Hentet fra: https://www.gpo.gov/ fdsys/pkg/BILLS112hr3606enr/pdf/ BILLS-112hr3606enr.pdf

2000

1)

Bokomtale

Bokomtale av «The Aspirational Investor» av Ashvin Chhabra AV ALEXANDER HEIBERG ADVOKAT/LEDER FORMUESFORVALTNING FAMILY OFFICE

Formuer oppstår ikke av seg selv – de skapes. Hver dag bidrar formuer til å skape nye bedrifter, trygghet for familien og et bedre samfunn. Likevel måles suksess i forvaltning alltid opp mot markedet. Målet blir å skape høyere avkastning enn en valgt indeks (eller de investorene man leser om i avisen).

Men er finansiell avkastning vårt største mål i livet? Og hvis ikke, hvordan kopler vi da sammen forvaltningen av vår formue med våre mål?

Ashivn B. Chhabra, tidligere Chief Investment Officer i Merrill Lynch, er banebrytende i sin tilnærming til akkurat dette. Han underviser i dag i temaet blant annet på Yale University og Columbia Business School, og er forfatteren av boken «The Aspirational Investor».

ESSENSEN I CHHABRAS BOK ER FØLGENDE:

Målet med forvaltning av formue – eller for den saks skyld livet – er ikke å slå markedet, men å gjøre det mulig å oppfylle våre livsmål.

Dette er to veldig forskjellige tilnærminger, og det å endre fokus til det siste kan ha stor positiv effekt, både for formuen og oss selv. Det gjør deg faktisk også til en bedre investor.

Forfatteren tar utgangspunkt i alle menneskers behov for «Safety», «Comfort» og «Opportunities».

Vi trenger finansiell trygghet – at vi får dekket våre viktigste behov. Vi mennesker ønsker å kunne opprettholde familiens levestandard over tid, til

FORMUE 41

Bokomtale

slå markedet, men å være relativt sikker på at du når dine mål når det kommer til «Safety», «Comfort» og «Opportunities».

DEN EMOSJONELLE INVESTOREN

Forfatter: Ashvin Chhabra holdt blant annet foredrag om boken «The Aspirational Investor» på Formues­ dagen 2018.

Foto: Indian Association of Investment Professionals

tross for markedsvingninger og inflasjon. Men vi mennesker har også behov for å skape noe – oppleve at vi betyr noe. Chhabra kaller dette våre «aspirational goals».

«MIND THE GAP»

Før vi går videre, la oss se litt på statistikken: I perioden 1987 til 2017 hadde selskapene på den amerikanske S&P500 en samlet årlig snittavkastning på akseptable 10,16 %. Investorene i fond med de samme selskapene hadde imidlertid i denne perioden en snittavkastning på 3,98 % per år. Med inflasjon, skatt og andre kostnader er det altså mange investorer som ikke engang har klart å opprettholde formuens realverdi. Hvorfor? Fordi de færreste investorer over tid er i stand til å slå markedet.

Chhabra har en praktisk tilnærming som hjelper deg å unngå fallgruver, samtidig som du gjøres i stand til å skape spennende ting med formuen. Å skape en formue handler normalt om entreprenørskap og å ta risiko – å gå «all inn» med både tid og penger for å skape noe nytt. For den virkelige entreprenøren er dette noe som aldri tar slutt, selv etter at hun har skapt en formue. Det bør likevel ikke gå utover den finansielle tryggheten. For å sitere Chhabra: «Med en tydelig prosess for håndtering av risiko, kan du øke sjansene for å skape nye verdier gjennom innovasjon og entreprenørskap, samtidig som du reduserer risikoen for å rammes av tap i bobler og manier som har ødelagt for investorer i århundrer».

Selv den tøffeste investor lar seg nemlig styre av følelser når han eller hun investerer. Alle vet at vi må ta risiko for å skape formue. Som da vi la alle våre midler i den bedriften som har bragt oss formuen.

Eller da vi senere investerte i et nystartet selskap uten et eneste ferdig produkt i markedet. Høy risiko og alt i noen få investeringer (konsentrasjon).

Og helt motsatt når vi skal bevare en formue.

Da er vi opptatt av å redusere og spre risikoen (diversifisering). Problemet oppstår når vi skal holde de to tankene i hodet samtidig. Blir vi for opptatt av trygghet og å bevare, risikerer vi å ikke ta den risiko som må til for å fortsatt skape. Og tar vi for stor risiko kan frykten for tap føre til at vi trekker oss ut på feil tidspunkt. Dette gjør oss til dårligere investorer.

10

TRE DELER – TRYGGHET, MARKED OG MULIGHETER

8

6

4

2

0 S&P 500

Investor

Kilde: Dalbar Quantitave Analysis of Investor Behavior 2017

Kostnadsforskjeller spiller selvfølgelig en rolle. Den viktigste årsaken er likevel at investorene går inn og ut av markedet på feil tidspunkt, hovedsakelig av to grunner: • Emosjonelle beslutninger hos investoren • Kapitalen trengs til andre ting Med dette som bakgrunnsteppe er det kanskje bedre å tenke at god formuesforvaltning ikke er å

42 FORMUE

Som løsning på dette foreslår Chhabra at du deler dine eiendeler inn i tre deler (baskets): Den ene kan vi kalle Trygghet, hvor målet er å ha trygghet for å kunne finansiere familiens løpende behov, også om det skulle hende noe uventet. Denne vil ofte bestå av bankinnskudd (lav risiko). Familiens forsikringer vil også påvirke hvor mye dere må ha i bakhånd. Dette skal gi deg trygghet og hindre uro og bekymringer.

Den neste delen kan vi kalle Marked. Denne har som funksjon å opprettholde familiens kjøpekraft og levestandard over tid. Her finner du aksjefond, rentefond, pengemarkedsfond osv. – altså de typiske elementene du vil finne i en godt sammensatt finansportefølje. Denne Markedsporteføljen er utformet for å bevare og utvikle, ikke for å søke ekstraordinær avkastning med ekstraordinær risko.

Her er det godt porteføljehåndverk som gjelder, med

Bokomtale

best mulig avkastning uten å ta høyere risiko enn nødvendig.

Den tredje kaller Chhabra for «The Aspirational/ Opportunity Basket». Det er denne som skal skape nye ting, enten det er ny formue eller andre mål du måtte ha. I denne delen finner vi ting som krever noe mer fra investoren (tid, kompetanse, engasjement m.m.). Det kan være en familiebedrift, investering i startups, impact investing eller for den saks skyld en kunstsamling. Normalt med høy risiko, men også med store avkastningsmuligheter gjort på rett måte.

Eiendom kan finnes i alle tre delene. Hvorfor?

Boligen din er helt sentral i Trygghet, et diversifisert eiendomsfond hører hjemme i Marked, mens et enkelt eiendomsprosjekt kanskje passer best i «Opportunity».

FINNE RETT BALANSE

For å lykkes må du finne rett balanse mellom de tre delene. Bildet kan også endre seg over tid. Det startes ny virksomhet som krever kapital fra Markedsdelen.

Eller det går midler motsatt vei når familiebedriften selges. Eller det kommer nye familiemedlemmer til, som gjør det nødvendig å øke Trygghetsdelen.

MÅLING AV RESULTATER

For igjen å sitere Chhabra, «Den virkelige testen på en suksessfull forvaltningsstrategi er hvorvidt du effektivt kan sikre dine essensielle behov med avkastningen fra finansmarkedene, mens du samtidig

Hjelpe andre

Dele

Trygghet

Være

Gi familien

Sikre barna

generøs

muligheter

for fremtiden

Glede noen

Ro

Bidra til samfunnet

muliggjør å nå de viktige målene og forfølger dine muligheter og aspirational goals».

Sagt på en annen måte: Penger i seg selv skaper sjelden lykke, men de skaper muligheter. Du må forvalte dine verdier slik at du kan utnytte de mulighetene som skapes. I 2017 spurte vi et utvalg kunder hvilke muligheter deres formue skaper (tabellen under). Svarene viser at målet sjelden er et avkastningstall.

«Penger i seg selv skaper sjelden lykke, men de skaper muligheter.»

Med svært ulike risikoprofiler kan ikke de tre delene måles likt. Den lave risikoen i Trygghet tilsier en lavere avkastning enn markedet, mens Marked normalt søker en markedsavkastning.

Opportunity vil ofte søke en avkastning over normal markedsavkastning.

DET ER IKKE SÅ VANSKELIG

Høres det komplisert ut? Det er faktisk ikke så vanskelig. Start med å definere dine ønsker, behov og mål for de tre delene. Så lager du en strategi for hva som trengs i den enkelte delen og hvordan disse best kan forvaltes for å nå de mål som er satt. Men kanskje aller først, les boken – du vil ikke angre.

Stolthet

Interesser

Uavhengighet

Frihet

Fri for bekymringer

Muligheter

Opplevelser

Unne seg

Være med

noe ekstra

å skape noe

Kilde: Formuesforvaltning 2018 (copyright)

FORMUE 43

Kunst

En kunstsamlers

bekjennelser AV ERICA MATHIESEN

Erling Nebys kunstinteresse ble vekket av et galleri­ besøk i Paris på 70-tallet. I dag er han en av Nordens største kunstsamlere innen sjangeren konkret kunst.

Hvordan kan det ha seg at en, som han selv sier, enkel kar fra Trysil, som har tjent sin formue på å selge Tivoli-radioer til nordmenn, endte opp med en brennende interesse for en så spesifikk kunstretning?

– Det er vanskelig å si hvorfor jeg ble så opptatt av akkurat konkret kunst. Det var nok fordi jeg var mye i Paris på begynnelsen av 70-tallet i forbindelse med jobb. Jeg hadde et fransk grammofon-agentur på den tiden. I den sammenheng kom jeg borti Galerie Denise René for første gang, forteller Erling.

Galerie Denise René var, og er, en av høysetene i kunstverden for geometrisk og konkret kunst.

Det var her Erling kom i møte med denne KONKRET KUNST

• Konkret kunst er kunst som kjennetegnes av enkle, abstrakte, visuelle former.

• Begrepet ble lansert av Theo van Doesburg i 1930 i hans Manifeste sur l´árt concret.

• I motsetning til en del andre abstrakte uttrykksformer unngår den konkrete kunst enhver tilknytning til naturformer. De konkrete kunstnerne hevder at de hverken etterligner eller abstraherer, men bygger på universelle geometriske former, på maleriets egne konkrete virkemidler.

44 FORMUE

kunstretningen for første gang.

– På dette galleriet så jeg kunst jeg aldri hadde sett før. Jeg så verk av blant annet Bærtling (Olle), og Agam (Yaccov), og ble veldig betatt og nysgjerrig.

Jeg kommer jo fra langt inne i granskauen i Trysil, hvor det ikke fantes så mye spennende kunst å se på, og barndomshjemmet mitt var ikke et spesielt kunstinteressert hjem. Det mest kultiverte som skjedde der var at moren min abonnerte på Bonytt, og det var det ikke så mange i Trysil som gjorde på den tiden.

Erling fikk kanskje ikke kunstinteressen inn med morsmelka, men han ble bitt av kunstbasillen i Paris likevel. Erling begynte smått å kjøpe kunstbøker og -kataloger, og etter hvert kjøpte han trykk og litografier som prismessig lå innenfor rimelighetens grenser.

– Det første maleriet jeg kjøpte var et bilde av Jean Dewasne. Jeg hadde tidligere kjøpt noen trykk av både Vasarely og Agam, men Dewasne var det første store maleriet.

Dette bildet har Erling fortsatt, og gjennom en lang samlerkarriere er det få av bildene han har solgt videre.

– Jeg har kanskje solgt fem bilder siden jeg begynte å samle på 70-tallet, og det begynner å bli noen år siden. Jeg fant tidlig min noe uvanlige kunstretning, og jeg har for det meste holdt meg tro til den.

Når det er sagt så er det også andre kunstretninger som fanger Erlings interesse.

– Bjørn Ransve har jeg samlet på i alle år. Jeg kjøpte mitt første bilde av han rundt 1972. Han er en figurativ mester med blyanten. Jeg ser også kvaliteten i kunst, skulptur og møbler som ikke er konkret, jeg har blant annet masse fotografi. Jeg samlet også på stoler i mange år, men det sluttet jeg med for over 20 år siden. Det var ikke noe morsomt da alle til slutt plutselig skulle ha de riktige stolene og samle på Corbusier. Det ble for hipt.

Kunst

Samler: Erling Neby har en av Norges største kunstsamlinger.

Foto: Odd Sprakehaug, JUBAFiLM A/S

IKKE EN HIPSTER

Det skal Erling ha, han har aldri slavisk fulgt samtidskunsttrendene, men brukt teft, nysgjerrighet og en genuin interesse for faget til å skape en unik samling, som han gjerne viser frem til offentligheten.

– Det er fryktelig gøy å kunne dele samlingen sin med andre. Den har jo luftet seg her og der, og jeg har kontinuerlig bilder på utlån. Pompidou i Paris skal låne fem Vasarely-bilder av meg til en utstilling de skal ha tidlig neste år. Det syntes jeg er fryktelig gøy!

Den første separatutstillingen med Erlings samling fant sted i Ålborg, på det fantastiske Aalto-museet, i 1990. Samlingen i sin helhet har også blitt vist på blant annet Samtidsmuseet i Oslo, Universitetsmuseet i Bonn i Tyskland, Pori Art Museum i Finland og Henie Onstad her i Norge i 2011. Store deler av samlingen til Erling er deponert, altså på fast utlån, hos Henie Onstad på Høvikodden.

– Samlingen var også på Kunsthalle i Helsingfors for to år siden. Finner har jo et helt eget forhold til den typen kunst samlingen min består av. Bygget til Kunsthalle Helsingfors er veldig 1920-talls, med tykke vegger og åtte meter opp til taket. Dette er et museum som er bygd for å vise kunst, ikke bygget av noen sånne arkitekt-egotrippere, som jeg ikke skal nevne ved navn, hvor man knapt kan henge opp et bilde, sier Erling med et lite glimt i øyet.

KUNSTEN Å SAMLE

Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal kjøpe av kunst. Kan man trene seg opp til å bli kunstsamler?

– Mitt råd er at man må være genuint interessert.

Det har jo blitt, unnskyld at jeg sier det, «tøft» å være kunstsamler. Mye av kunsten som blir kjøpt

ERLING NEBY

• Født 8. mars 1950 i Trysil.

• Vellykket forretningsmann med blant annet agenturet på den velkjente Tivoli-radioen.

• Har en av Norges største private kunstsamlinger bestående i hovedsak av konkret kunst av både skandinaviske og utenlandske kunstnere samlet opp gjennom de siste 50 årene.

av folk som tror de har gjort en god deal, kommer ikke til å holde mål hvis man får problemer med å betale strømregninga og må selge verket igjen. Jeg har også gjort bommerter, og da må det ut av huset med en gang. Dette skjedde mer i begynnelsen av min samlerkarriere. Da var jeg litt mer naiv, og det å samle på kunst er ikke så lett som man tror. Man skal bruke tid, lese seg opp, snakke med gallerister, følge med på auksjoner, se hva som skjer på markedet, og prøve seg litt frem før man kjøper. Hvis man er litt usikker, men vil ha noe å ha på veggene, råder jeg deg heller til å kjøpe for eksempel et trykk av Picasso. Man kan få tak i fine Picassotrykk for 30-40 000 kroner, og de pengene får du igjen om fire år hvis du skulle ønske å selge. Men kjøp også det du liker, prøv deg frem med mindre arbeider og litografier. Det er fullverdig kunst, og jeg har selv masse grafikk som jeg kjøper når jeg er fattig. Når jeg er hjemme alene legger de utover gulvet, går rundt med et lite glass og hygger meg litt, før jeg så pakker jeg dem ned igjen.

For Erling sin del ble samlingen hans til under­ veis. Han hadde ingen spesiell baktanke, eller strategi, og tenkte aldri at han skulle bli kunstsamler.

FORMUE 45

Kunst

Hjemme hos Neby: Samleren foran «Untitled» av Bjørn Ransved (t.v.) og «Nue» fra 1960 av Auguste Herbin (t.h.).

Foto: Odd Sprakehaug, JUBAFiLM A/S

– Etter hvert som man får flere verk ser man plutselig et hull i samlingen, man føler at det er noe som mangler, og så kjøper man et verk til, og så et til. Det mangler ett navn i samlingen min, og det er Mondrian, men det er jo ganske uoppnåelig.

Hans verk er jo ikke akkurat billige. Det er ikke noe vanskelig å kjøpe en skisse av Mondrian, av en vindmølle i Holland fra 1912, men det er ikke det samlingen min mangler. Jeg har alltid vært litt sånn at har jeg ikke hatt råd til å kjøpe det «beste», lever jeg uten.

EN LIVSHOBBY

Hva får du ut av å samle på kunst?

– Å samle på kunst har gitt meg mye. Hver eneste dag holder jeg på med bildene mine. Det er jo en hobby. Jeg er på jobben hver dag, men ikke spør meg hva jeg gjør. Folk tror jeg er veldig opptatt, men egentlig sitter jeg jo der med kunstkatalogene mine.

Jeg har en daglig leder som er veldig dyktig, humrer Erling.

– Det er de verkene jeg virkelig blødde for på midten av 70-tallet som gir den største gleden. Det er klart jeg har et spesielt forhold til dem, det som virkelig kostet. Selv om han ikke spesifikt har med konkret kunst å gjøre, så har jeg alltid vært fryktelig glad i Jan Groths verker. Jeg har vel syv av dem i samlingen min. Jeg var den første privatpersonen som kjøpte en av hans tekstiler, den kostet vel kanskje 20-30 000 kroner. Jeg hadde ikke de pengene da, så jeg brukte vel en tre-fire år på å nedbetale den. Det er klart det at da betyr den ekstra mye.

46 FORMUE

HAR DU MØTT NOEN AV KUNSTNERNE DU SAMLER PÅ?

– De fleste av kunstnerne jeg samler på er døde, men jeg har møtt flere av dem ved noen anledninger.

Vasarely traff jeg en to-tre ganger, men siden jeg knapt nok kan restaurant-fransk ble det vanskelig å ha de helt store samtalene. Jeg husker første gang jeg traff han, sammen med svigerdatteren hans på atelieret hans utenfor Paris på 90-tallet.

Helt til slutt, er det noen norske kunstnere du kan tipse oss om som det kan være interessant å følge med på?

– Når det gjelder norske yngre kunstnere finnes det noen jeg er fascinert av. De siste to-tre årene har jeg fått øynene opp for Inger Johanne Grytting. Hun er jo kanskje ikke yngre da, hun er jo like gammel som meg. Også ble jeg veldig fascinert av Kristin Nordhøy, som stilte ut på galleri Haaken på tampen av fjoråret. Det var veldig, veldig bra. Ung kvinne.

Det er gøy.

ERLINGS TIPS TIL VORDENDE KUNSTSAMLERE

• Man må ha en genuin kunstinteresse i bunnen.

• Bruk tid, les kataloger og bøker, snakk med gallerister, følg med på auksjoner og prøv deg litt frem før du kjøper noe.

• Kjøp alltid noe fordi du liker det, ikke fordi du tror du kommer til å tjene mange penger på det.

• Det er ikke noe galt i å kjøpe mindre arbeider, trykk og litografi. Dette er også ekte kunst.

FORMUE 47

Et rikere liv...

Som forvalter av kapital skal vi arbeide aktivt for å øke våre kunders formuer over tid.

Gjennom vårt arbeid skaper vi også større trygghet ved å avdekke finansbransjens mystikk. Vi setter sammen porteføljer, hvor kunden skjønner hvilke risiki som tas – og hvilke honorarer som legges til grunn. Slik bevarer og utvikler vi formuer.

Vi er spesialister og bruker mye ressurser på alle deler av forvaltningen, og vi kan dermed avlaste våre kunder. Vårt fokus og vår grundighet frigjør tid for våre kunder.

Vi skaper møteplasser for våre kunder for å formidle innsikt og impulser innen faget samt tilstøtende områder, som for eksempel kunst og filantropi.

Dyktige medarbeidere er den beste garanti for en førsteklasses tjenesteleveranse. Derfor er vi opptatt av å bruke mye tid og ressurser på å utvikle våre medarbeidere på den beste måten.

Det er derfor Formuesforvaltnings visjon er: Et rikere liv

Formuesforvaltning AS • Postboks 1777 Vika, 0122 Oslo • Besøksadr: Henrik Ibsens gate 53 • Tlf. +47 24 12 44 00 • Fax +47 24 12 44 01 Org. nr: 982 168 716 • kommunikasjon@formue.no • www.formue.no