Forside: Centrum Bilpark i Trondhjem i 1935. Foto: Ukjent, Pa 1514. Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri A/S, Statsarkivet i Stavanger Ferje og rutebil med turister i Hardanger sommeren 1940.
Foto: Lind, Knut, Pa 0982. Esso Norge A/S, Statsarkivet i Stavanger
Bakside: Rutebil fra Fjordenes Automobilselskap cirka 1910.
Brann i Fagerviken tankanlegg ved Trondhjem 1. oktober 1941.
Foto: Ukjent, Pa 1761. Statoil Fuel and Retail Norge AS, Statsarkivet i Stavanger Norsk Brændseloljes tanklager i Son ved Moss sprengt 18. august 1944 av en lokal Milorg gruppe.
Foto: Ukjent, NTBs krigsarkiv, Riksarkivet
Omslagsdesign: Hana Costelloe
Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Forlaghuset Vest er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
NORDICSWAN ECOLABEL
Vi ga fattige
mennesker lys
Historien om olje i Norge 1850 til 1950
PER SKARUNG
Utgivelsen er støttet av:
Arven etter Mandal
1870 til 1900
Russisk olje, Brødrene Nobel og den lange veien til Adam Hiorth på Steilene i Norge
INNHOLD
Aksjekapital, overskudd og aksjeutbytte i Vestlandske
Petroleumscompagni
Forholdet mellom bedrift,
overskudd og utbytte i Østlandske
Overskudd og Utbytte i Vallø
De norske selskapene dannes
De norske selskapene dannes – Østlandske Petroleumscompagni 1892
Steilene ved Nesodden ble Norges oljesentrum
Vilkår for arbeiderne på Steilene og brygga i Kristiania
Vestkustens Petroleums Aktieselskap
Monopolet angripes
Standard Oil Company
(New Jersey) i Norge 1911 til 1920
De norske Standard Oil-selskapene moderniseres 1910 til 1920 95
Første verdenskrig 1914 til 1918 101
Vallø Oljeraffineri 1910 til 1920 .............. 108
Forholdet mellom bedrift, funksjonærer og arbeidere 111
Veldedighet .............................. 114
Markedsføring ........................... 115
Erling Angell, ØPC sitt kontor og reisende, 1909 til 1939, minne ved pensjonering ........ 116
NEMAK/Norske Shell 1911 til 1920 .
Norsk-Engelsk Mineraloljekompani etableres 1912 til 1915 ..................... 119 NEMAK sine tre datterselskap 1913 til 1919 ....
Internasjonale hovedtrekk ved oljebransjen 1918–1940
Tilgang på ressurser, fluktuasjoner i priser, konkurranse og samarbeid 144 Forbedringer i raffineringsteknologien
Skipsfart 1920 til 1940 ..................... 159 Fiskerier 1920 til 1940 ..................... 161 Hvalfangst 1910 til 1950 162
Fagorganisering av arbeiderne – Petroleumarbeiderforeningen 1908–1940 . . 163
Norsk Arbeidsmannsforbund og Petroleumarbeiderforeningen 1908−1915 163
Nød, streiker, lockout, uro og politiske endringer 1919 til 1940 ........... 165
Transportarbeiderforbundet 169 og Petroleumarbeiderforeningen 1911 til 1940 169
Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund ved NAMCo/Vallø Oljeraffineri fra 1935 .......... 182
Standard Oil-selskapene i Norge 1919 til 1940 .
184
Standard Oil-selskapene og de ansatte i mellomkrigstiden ......................... 184
Standard Oil Company (New Jersey) sitt forhold til arbeiderne i bedriften 1918−1939 184 VPC, Vallø Oljeraffineri, NAPCo og ØPC sitt forhold til arbeiderne 1920−1939 186 Veldedighet 193
Konsolidering av Standard Oil-selskapene 1920 til 1924 194 Samarbeid med konkurrentene? 198 Sovjetiske oljeprodukter .
ØPC og VPC og utbygging av et bensinstasjonsnett 1920–1939 199
Tankanleggene langs kysten 1920 til 1939 ...... 205 Rederiet ................................ 206
Begynnende leveranser til fly 209
−
og kontinuitet
og
Vestlandske Petroleumscompagni Harstad
og Nord-Norge 1920 til 1950 .
. 220
Johs Johnsen handelsmann ................. 222
på Bolla, Nordland ........................ 222
Knut Holmer bensinstasjon, 224
Narvik 1927–1956 ........................ 224
Handelsmann Johs H Giæver ............... 225
Havnnes, Troms 1920−1957 225
A/S Troms Innland Rutebil, 227
Finnsnes, Troms .......................... 227
Skaland Grafittverk, Senja 1932–1950 229
M. B. Johansen, Kirkenes 1925–1945 230
Handelsmann Einar Isaksen, ................ 232
Karasjok 1930–1950 232
J. M. Johansen Stamsund 1919–1953 234
Vallø Oljeraffineri 1920 til 1940 .
. 237
Raffinering ved Vallø 242
Oljeraffineri før 1940 242
Vallø Kjemiske Industriarbeiderforening 1936 til 1940 245
NEMAK Norsk-Engelsk Mineraloljekompani/Norske Shell 1920 til 1930 .
249
Nasjonalisering av norske oljeselskap? .......... 249
Kampen for markedsandelene ................ 256
De fire datterselskapene 263
Stavanger NEMAK 1920 til 1930 .
Ålesunds NEMAK 1920 til 1930
263
265
Lofotens NEMAK 1920 til 1930 267
Finnmarkens NEMAK 1928 274
Hvordan overlevde kommisjonærene?
275
NEMAKs forhold til sine funksjonærer og arbeidere 278
Veldedighet
Markedsføring og reklame
Norsk Brændselolje as 1920 til 1940
Etablering og utvikling av Norsk Brændselolje
280
Norge 1940 til 1950 .
370
Biler, lastebiler, busser og motorsykler ......... 370
Skipsfart 1940 til 1950 371
Norske fiskerier under 373 2. verdenskrig og fram til 1950 ............... 373
Etablering av regulære 376 flyselskap og flyruter 376
Østlandske- og Vestlandske Petroleumscompagni 1940 til 1950
377
ØPC og VPC i krig 9. april 1940 ............ 383 til 8. mai 1945 383
D/S Tiger og M/T Haakon Hauan 1940−1945 387
Fritjof Høyer, Thoralf Torp .
388
og Gunnar Sønsteby etter krigen 388
Etterkrigstid 1945 til 1950 .................. 390
Fyringsolje .
397
Markedsføring 398
Vallø oljeraffineri i krig 1940 til 1952 .
. 400
Bombingen av Vallø 25. april 1945............ 422
Sivilbefolkningens 425
hverdag under krigen ...................... 425
Redningsarbeid og opprydding .............. 427 april til november 1945 427
Gjenoppbygging 1945 til 1950 ............... 431
Tidslinje for Vallø Oljeraffineri 9. april 1940 til 1. juni 1950 435
Norsk Brændselolje 1940 til 1950
441
Norsk Brændselolje i krig ................... 441
1940 til 1945 441
Etterkrigstiden 1945 til 1950 ................ 447
Markedsføring
452
Aksjeselskapet Norsk Brændselolje 1940 til 1950 452
Veldedighet .
453
Forholdet mellom Norsk Brændselolje 453 og de ansatte 1940 til 1950 453
Gudbrand Askvig – Direktør
454
for Norsk Brændselolje 1920 til 1959 454
Sporveiens Bensindepot A/S 1940 til 1950 Norsk
Oljeraffineri (NOR) A/S . . .
457
Krig 1940 til 1945 ........................ 457
Forsøk på gjenoppbygging 1945 til 1951 ....... 465
Sporveiens Bensindepot NOR A/S sitt 473
forhold til de ansatte 1940 til 1950 473
Veldedighet
Norsk Vacuum Oil Company 1940 til 1950 . . 477
Vacuum Oils forhold til de ansatte og veldedighet481
Hva kom etterpå? Oljeindustrien i Norge 1950 til 2020 .
484
Bensinstasjonen og salg av drivstoff 484 Tankskip ................................ 487
Norsk Oljehistorie 1850 til 1950 − Litteraturliste og arkivmateriale
TAKK
En hjertelig takk til alle arkivarer og bibliotekarer som har hjulpet meg med denne boken. De har alle vært generøse, kompetente og tålmodige. Statsarkivet i Stavanger tok initiativet til opprettelsen av Norsk Olje- og Gassarkiv. Her ble arkiver fra mer enn 50 oljeselskap, relaterte private bedrifter, organisasjoner og offentlige organer samlet. I dag er dette arkivet integrert i Arkivverket og tilgjengelig via Arkivportalen og Digitalarkivet.
Riksarkivet har ordnet og gjort arkivet etter Reichskommissariat under krigen tilgjengelig. Dokumentasjonssenteret, Acta Norvegica, ledet av Kjetil Korsnes, gjør kontinuerlig stadig flere originale dokumenter fra krigen tilgjengelig på sitt nettsted.
Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek var svært behjelpelige med bilder og Transportarbeidernes arkiver. Oslo Byarkiv var like hjelpsomme med arkivene over Tomtebrygga og Sjursøya.
Disse arkivene inneholder enorme mengder informasjon lett tilgjengelig, og tildels digitalisert via Digitalarkivet. Alle som trenger stoff til oppgaver, lokalhistorie eller større historiske beretninger vil finne spennende, fargerike og viktige historier her.
Det finnes også tusenvis av bilder i disse arkivene. De er lett søkbare via Digitalarkivet og Digitalt Museum. De fleste kan benyttes gratis mot at man oppgir korrekt kilde.
Film og TV program om mange av stedene omtalt i boka kan finnes på forfatterens hjemmeside Skarung.org
FORORD
Historien om Olje-Norge begynte ikke med leting etter olje i Nordsjøen midt på 1960-tallet. Da hadde oljeprodukter vært kjent og brukt i Norge i mer enn hundre år. Først ble parafin importert til oljelamper. Deretter ble bruken utvidet til smøreoljer, asfalt, diesel, bensin, maling, rensemidler, transformatorolje, kabelolje, fyringsolje, hydraulikkolje og nærmest utallige andre produkter. Importørene hadde kunder som den norske marinen, skipsfart, fyrvesenet, jernbanen, elektrisitetsverk, begynnende industri og et stadig voksende marked blant private med råd til parafin. Vi kan knapt forestille oss revolusjonen i hjem, kontorer, verksteder, skip, fyrlykter og gater som fikk belysning fra parafinlamper. Virksomhet var ikke lenger avhengig av dagslys, og vintermørket kunne overvinnes hjemme, i bygater og på jobben.
I utgangspunktet var oljeprodukter kostbare, men masseproduksjon, tekniske nyvinninger innen oljeleting, produksjon, raffinering og transport sammen med utvidete markeder og intens konkurranse mellom selskapene, senket prisene. Import av mineralolje til lamper startet via handelshus omkring 1855. Norges første oljeraffineri ble anlagt utenfor Mandal i 1862, og produserte parafin, smøreolje, lysvoks og gjødsel i åtte år.
Regjeringen Johannes Steen fra Radikale Venstre, 1890 til 1893, fjernet luksusskatten på parafin og reduserte dermed utsalgsprisen med nesten halvparten. Det åpnet for et mye større marked for vanlige konsumenter og dannet grunnlaget for etablering av spesialiserte oljefirma i Norge. Norsk oljevirksomhet var fra sine første etableringer basert på investeringer og samarbeid med store internasjonale aktører. Det er interessant å følge den gjensidige utvekslingen av erfaring, kunnskap, kapital, fortjeneste, forholdet til de ansatte og makt mellom norske og internasjonale eiere.
Moderniseringen av samfunnet forutsatte rikelig tilgang på oljeprodukter til mekanisering av skip og fiskebåter, utbygging av Fyrvesenet, maskiner i industrien, utbygging av jernbanen og ikke minst bygging av mer enn 500 elektrisitetsverk med tilhørende infrastruktur. Nasjonalt og internasjonalt utviklet elektrisitets- og oljeindustrien seg i et samspill der teknologiske framskritt
bidro til veksten i begge. Den første bensinstasjonen i Norge kom i Rostockergaten i Kristiania i 1911, bygget av Østlandske Petroleumscompagni (ØPC). Dette var bare fire år etter den første stasjonen i USA, Seattle 1907. Den ble forløperen for etablering av bensinstasjoner i stor skala etter første verdenskrig.
Første verdenskrig ble en utfordring for de få oljeselskapene. Det ble kostbart, farlig og vanskelig å skaffe tilstrekkelige forsyninger. Da USA gikk med i krigen i 1917 stanset forsyningene nærmest opp, og en delegasjon ledet av Fridtjof Nansen med representant fra Standard Oil sitt selskap i Norge, måtte til for å etablere en forsyningsavtale mellom Norge og USA. Perioden mellom første og andre verdenskrig ble utfordrende for alle deler av det norske samfunnet. Oljeselskapene slet med å skaffe nok leveranser og lønnsomhet i et Norge i rivende utvikling parallelt med enorme sosiale utfordringer med fattigdom, politisk uro, uro i arbeidsmarkedet og konkurranse mellom selskapene.
Historien om oljeselskapene handler i stor grad om sosial og økonomisk utvikling. Selskapenes holdninger og behandling av sine ansatte speiler samfunnets utvikling; etablering av fagforeninger, lønnsvilkår, sosiale ordninger, boliger, ferie, pensjon, dyrtid, nød, streiker og svært ulike holdninger mellom selskapene. Det var til dels groteske forskjeller mellom de økonomiske ytelsene til ledelse, funksjonærer og arbeidere. Historien illustrerer også en rivende teknologisk utvikling fra håndlagede oljefat i tre til store tankbåter, bensin på glassflasker i malingsbutikken til moderne bensinstasjoner og egne oljeraffineri i Norge. Olje produsert og raffinert i USA ble fraktet til Norge og distribuert til sluttbrukere fra Malmø til Vardø. Det krevde utvikling av infrastruktur med leveranseavtaler, tankskip, mottaksanlegg i Norge med tanker, pumper, rørledninger, brannvern, kaier, kysttankere og mindre båter. Mer enn hundre små og mellomstore tankanlegg kom langs hele kysten fra Fredrikstad til Vardø. De fikk infrastruktur for distribusjon langs kysten og i innlandet. Selskapene måtte etablere og finansiere dette selv.
Andre verdenskrig ble den samme katastrofen for oljeselskapene som for resten av landet. Det var enorme
ødeleggelser av anlegg sammen med svært vanskelige leveransevilkår. Okkupasjonsmakten forsøkte å kontrollere virksomheten, mens de enkelte selskap forsøkte å overleve krigen. De ulike selskapenes håndtering av krigen viser den samme splittelse i holdninger som resten av samfunnet; aktiv motstandskamp, passiv motstand, resignasjon og direkte samarbeid med okkupantene.
Årene etter 1945 ble en periode med langsom gjenoppbygging for oljeselskapene. Sterke restriksjoner fra myndighetene vedrørende utenlandsk valuta, kvoter, dyrtid, mangel på byggematerialer og annet gjorde gjen-
Gidsken N Jakobsen var en av Norges flypionerer med passasjer- og postflygninger .
Foto: Ukjent, Pa 0982 Esso Norge A/S, Statsarkivet i Stavanger, Digitalarkivet
oppbyggingen langsom og vanskelig. Men etter hvert førte gjenoppbyggingen til kraftig økning i etterspørselen etter oljeprodukter; bilparken, industrialiseringen, skipsfarten, fiskeflåten, hvalfangerne, boligutbygging med oljefyring, mekanisering av norsk jordbruk og utvikling av et utall spesialprodukter.
Når man skal beskrive og forsøke å forstå utviklingen av det moderne Norge fra 1850 fram til i dag, må utviklingen av oljeindustrien og bruken av oljeprodukter i Norge bli en vesentlig del av den beskrivelsen.
BEGYNNELSEN
Olje har vært en ressurs mange steder i verden så lenge det har vært mennesker på jorden. Olje piplet opp til overflaten og dannet dammer av tyktflytende olje og asfalt i Asia, Afrika, Amerika og Øst-Europa. Det er umulig å si noe sikkert om når og hvordan de første menneskene benyttet denne ressursen. Det finnes kilder som viser at den tykke massen ble benyttet til tetting av båter, bindemiddel under muring av bygg og selvsagt til lys og varme så langt tilbake som i Den sumeriske kultur omkring 3500 år før Kristus. Senere brukte tidlige kulturer i Indusdalen asfalt til tetting av vannbasseng. Perserne brukte asfalt som bindemiddel og tetting i bygninger, broer, veier, viadukter, tunneler og avløpskanaler. Bibelen forteller at Noa benyttet bek til å tette sin berømte ark. Moses’ mor tettet babykurven med bek og tjære før hun satte den på Nilen slik at Moses kunne flyte nedover elva til Faraos datter. Disse gamle historiene viser at man kjente og brukte oljen til disse formålene selv om disse to fortellingene kanskje ikke fant sted som beskrevet. De samme egypterne brukte olje til balsamering av lik i sine forseggjorte gravkamre.
Romerne brukte olje til lamper, pleie av sår på trær og brennende lamper til desinfisering av rom plaget med insekter. Zoroasterne i Persia tilba evig ild fra gassforekomster og brukte oljeholdig sand som fakler i sine templer. Araberne oppdaget at olje kunne destilleres og dermed produsere varierte produkter fra lampeolje til asfalt omkring år 900 e. kr. Fakler dyppet i olje kunne brukes til gatebelysning. Et oljelager med 1400 oljetønner i Kairo tok fyr cirka hundre år senere og førte til en stor brann.
Oljens egenskaper som brennbart stoff gjorde den også egnet til bruk i krig. Brennende piler og små, brennende oljebeholdere kunne skytes mot fienden. Så tidlig som på 400-tallet før Kristus beskriver historikeren Thykudides en rullende «flammekaster» som ved hjelp av blåsebelger kunne kaste lange flammer mot en beleiret borg eller monteres i baugen på skip. Den bysantinske marine benyttet noe som fikk navnet «Greek Fire». Det var en beholder med lett olje, brent kalk, svovel, salpeter og kalsiumsulfid. Beholderne ble skutt mot fiendens skip og tok fyr når de ble knust. Flammene lot
seg ikke slukke og brant til og med på sjøen. Samme våpen ble brukt under korstogene i mindre målestokk slik at de kunne kastes eller slippes over en angripende motstander som en tidlig håndgranat. Dette våpenet er gitt en stor del av æren for at Det øst-romerske riket kunne stå mot angripende islamske styrker helt til stormingen av Istanbul i 1451.
I år 1272 passerte Marco Polo gjennom Baku ved Det kaspiske hav. Han observerte at «alle» hadde oljelamper, og byen hadde en blomstrende handel med lampeolje til omegnen og handelsreisende langs silkeveien. Persere kjøpte oljeholdig sand i sekker som ble fraktet til Bagdad. Sanden ble produsert i et økende antall åpne brønner eller dammer der all utvinning og lasting foregikk for hånd. Denne handelen fortsatte uavbrutt til etter 1860. I 1795 skrev Englands første ambassadør til Borneo at landet hadde en stor oljeindustri basert på inntil 500 oljebrønner gravd med håndkraft og spader. Oljen ble brukt til lys, varme og koking av mat.
I USA var det mange kjente forekomster av olje. Det fantes dammer av olje eller såkalte «tarpits» mange steder. Oljen ble spadd opp med manuell håndkraft og lastet i tønner. Det fantes også primitive metoder for destillering. Men dette kunne ikke produsere olje i tilstrekkelige mengder til å bli noe annet enn lokale produkter.
I Europa var de fleste henvist til å la døgnet styres av dagslys. Vokslys og lys laget av dyrefett (talglys) var altfor kostbare for vanlige folk unntatt til jul, påske eller ved helt spesielle anledninger. I skipsfart bruktes lamper som brant tran eller hvalolje til lanterner og lys om bord. Da den britiske marinen sendte skipet Erebus på en tre år lang ekspedisjon til nordkysten av Canada så sent som i 1845, hadde skipet med cirka 1,3 tonn hvalolje og vokslys sammen med argandlamper (se kapittelet om lamper) til hvaloljen. Det fantes forekomster av olje i Europa, og teknologi for boring av brønner med roterende utstyr og rør laget av jern. Den ble benyttet til å bore etter vann, og eventuelle funn av olje ble betraktet som forurensing. Galicia i grenseområdet mellom Polen og Ukraina utvant olje direkte fra brønner der olje sivet opp til overflaten. Området var en del av keiserdømmet Østerrike-Ungarn. Det var primitive metoder for raffi-
Oljelampen skapte en revolusjon i millioner av hjem, fabrikker, kontor, skip, gater, offentlige bygg, slott, leiligheter og hytter «Rød Lampe» var Standard Oil sitt varemerke over hele verden i mange år I tillegg skapte den grunnlag for en av verdens største, mektigste, rikeste og mest kontroversielle virksomheter .
Foto: Ukjent, Pa 0982 . Esso Norge A/S, Statsarkivet i Stavanger, Digitalarkivet
nering og en livlig handel med lampeolje og ulike smøreoljer i Wien. Men det manglet metoder for rasjonell produksjon og effektiv raffinering.
Omkring 1850 hadde man god kunnskap om bruk av olje og man hadde lamper som kunne bruke den. Man manglet muligheter for å produsere og raffinere oljen i store kvanta slik at den kunne brukes av en økende befolkning og ikke minst av en sterkt ekspanderende industri. Tidsånden var optimistisk og troen på teknologiske framskritt nærmest ubegrenset. En del investorer i
Canada, USA og Storbritannia satset seriøst på å knekke koden for produksjon og raffinering av olje. De visste at de som kom først til markedet med brukbare produkter til fornuftig pris, ville tjene formuer.
Tilfeldigheter førte til at en britisk kjemiker, James Young, oppdaget at det sivet olje fra vegger og tak i en gruve i Derbyshire i 1847. Han utviklet metoder for raffinering av oljen slik at den kunne brukes i oljelamper. Han tok ut patenter på sine metoder i 1850 i Storbritannia, Europa og Nord-Amerika, og kalte pro-
duktet «parafin». Young investerte videre i kullgruver i Skottland som inneholdt såkalt «Cannel Coal», kull som inneholdt mye olje. Young utviklet metoder for koking av kullet og rensing av oljen blant annet ved hjelp av svovelsyre og kaustisk soda, slik at han kunne produsere store mengder parafin. Produktet var nesten luktfritt, ga godt lys, sotet lite og ble raskt populært. Restproduktene etter parafinproduksjonen ble viderebehandlet til smøreoljer, lysvoks, terpentin og gjødsel. Parallelt med Youngs suksess klarte Abraham Gesner å utvikle metoder for raffinering av bek og asfaltforekomster fra «tarpits» til lampeolje i Canada og USA. Han kalte sitt produkt for «Kerosene». Resultatet ble at parafin fikk navnet kerosene i USA. Young og Gesner ble svært rike, og produktets popularitet viste et nærmest ubegrenset marked over hele verden. I 1859 hadde USA 34 forskjellige oljeprodusenter med en samlet omsetning på cirka 5 millioner dollar.
Noen få raffinerier baserte seg på Youngs raffineringsmetoder og olje spadd opp fra «tarpits». En gruppe investorer i Pennsylvania i USA mente at det burde være mulig å utvinne olje direkte fra bakken der «tarpits» viste at oljen var begravet dypere ned. De etablerte selskapet Seneca Oil Company og ansatte Edwin L. Drake til å bore etter olje ved kjente oljeforekomster. Han skaffet selskapet en eiendom i Titusville, Pennsylvania, og lisens til å bore ved en naturlig forekomst av olje som produserte mellom ti og 20 liter i døgnet i 1858. Etter mange problemer gjorde Drake sitt berømte funn i august 1859 og olje fosset opp av bakken i kvanta kun få hadde våget å håpe på. Derfra tok det kort tid før flere gjorde funn basert på Drakes boreteknikk, og markedet fikk tilført rikelige mengder råolje.
Det ble produsert cirka 2000 fat råoljeolje i 1859. I 1869 hadde produksjonen steget til 4,8 millioner fat. Oljeindustrien benyttet Youngs raffineringsmetoder, boreteknikk og utstyr fra brønnborere, tradisjonelle tønner, transport via jernbane, kanaler og sjøer. Produktene ble raskt forbedret og markedsført over store deler av verden. Norge var raskt på banen med import via grosserere og handelsmenn sentrert om Kristiania, Kristiansand, Bergen og Trondhjem. De kjøpte produkter både fra Skottland og USA. Handelshuset Adam Hiorth satset på import og salg av oljeprodukter fra Malmø til Kristiansand med hovedbase i Kristiania.
Adam Hiorth var en av de nye gründerne i Norge på 1850-tallet. Han etablerte sammen med partnere Nydalens Bomullsspinneri i 1847 ved Akerselva. Dette ble en stor og lønnsom bedrift med 450 arbeidere. Adam Hiorth hadde studert bomullsindustrien i Manchester og fått avsky for utnyttingen av arbeiderne. Nydalens Bomullsspinneri bygget arbeiderboliger og etablerte et minimum av sosiale ordninger for sine arbeidere. Hiorth gikk av som fabrikkbestyrer i 1860 og investerte i familiens handelshus. Det spesialiserte seg på import og salg av maskinvarer og oljeprodukter, særlig lampeolje. Importen av petroleum til Norge var mellom 16 og 25 tonn på 1850-tallet. Dette økte til et årlig gjennomsnitt på 148 tonn i perioden 1860−65 før det eksploderte til 1268 tonn i perioden 1866−70.
Men det var likevel ikke grossererne som bidro mest til å introdusere lampeolje i Norge. Det skulle bli et usedvanlig og overraskende industriforetak i Mandal på agderkysten.
NORGES FØRSTE OLJERAFFINERI LÅ I MANDAL
Mandal tok del i det alminnelige økonomiske oppsvinget i Norge etter 1850, men i mer moderat grad enn mange andre kystbyer som Stavanger, Kristiansand og Arendal. Næringslivet var variert, knyttet til skipsfart, trelast, sagbruk, handel og landbruk. Folketallet steg fra cirka 2500 i 1850 til 4030 i 1875.
Tettstedet Kleven fungerte som Mandals «havneby», siden elva og elvemunningen ikke tillot innseiling av større skip til Mandal. Her kunne det være opptil hundre større og mindre skip om gangen og stor trafikk. Flere verft stod for vedlikehold av skip som hadde fått
medfart under seilingen langs norskekysten, fra Skottland, Danmark eller østersjøområdet. I tillegg sørget skipenes behov for stor aktivitet, som handel av nødvendige varer, overnatting og bevertningssteder.
Langs elva inn mot Mandal ble det etablert verft for bygging og vedlikehold av skip, som sagbruk, handelshus, en reeperbane, seilmakere, bøkkere, sigarfabrikk og mange mindre håndverksbedrifter. Skipsfarten skapte grunnlag for næringsvirksomhet knyttet til import av råvarer og utskipning av ferdige produkter.1
Familien Salvesen
En av de fremste familiene i byen var dynastiet Salvesen. De kunne trekke sine aner tilbake til 1700-tallet og etablerte seg i Mandal med Thomas Salvesen som familiens overhode. Han drev familiens forretninger med parter i skipsfart, skipsmegling, trelast, sagbruk, eksport av is og handel med Mandals oppland, men handlet også med firmaer i Danmark, Østersjøen, Tyskland og særlig Skottland. Hans seks sønner fikk solide utdannelser, praksis i eget firma og lange opphold hos handelspartnere i Tyskland, Polen og Skottland.
Den ene sønnen, Theodor Salvesen, bosatte seg i Leith i Skottland i 1843 og bygget opp en solid forretning basert på skipsfart, andeler i gruver og handel med Skandinavia, Tyskland og østersjøområdet. Hans yngre bror, Christian, etablerte seg i samme område, og sammen med en skotsk partner, George Turnbull, ble firmaet Turnbull, Salvesen & Co bygget opp.
Familien Salvesens etablering på begge sider av Nordsjøen skapte grunnlag for å utnytte import-/eksportmulighetene fra begge sider. Familien fraktet jern, kull og sikkert noe parafin fra Skottland til Norge, Tyskland og østersjøområdet og tok med trelast, fisk, korn og andre landbruksprodukter tilbake. Dette var en sterkt konkurransepreget virksomhet med mange usikre momenter og høy risiko, ikke minst med tap av skip. Etter hvert oppnådde familien å få den offentlige kontrakten på
etablering og etterfylling av Norges kullagre langs hele norskekysten. Disse lagrene var nødvendige for å forsyne den økende trafikken av dampskip som fraktet gods, post og passasjerer langs kysten, fra Vadsø til Kristiania. Dermed fikk Salvesen-selskapene et nettverk av handelsrepresentanter og grunnlag for trampskip og siden linjefart langs hele norskekysten.
Christian Salvesen kunne ikke unngå å få med seg James Youngs eventyrlige suksess med sine oljeprodukter. Den skapte en investeringsfeber i Skottland for kullgruver og produksjon av olje. Han ville være med på eventyret, og fikk med seg sin bror Theodor.
Utfordringen var at Norge hadde toll på import av oljeprodukter, og Youngs patenter blokkerte muligheten for å raffinere selv og komme til selve kilden til rikdommen. Men brødrene Salvesen oppdaget at Young ikke hadde tatt ut sitt patent i Norge og det var ikke toll på import av kull. Det var med andre ord en mulighet for å etablere et raffineri i Norge, basert på kull fra Skottland. De hadde allerede skipsfart med kull til Norge og godt etablerte familiekontakter i Mandal. Disse kunne danne grunnlaget for satsningen. De hadde dessuten tilgang til kapital og tilstrekkelig mot til å investere i lovende muligheter. Brødrene støttet hverandre og var villige til å satse på noe som kunne bli god forretning hvis de lyktes.2
