Marie Antoinette −
en sonettekrans
Hans Anders Skjeldrum Elgvang
Marie Antoinette var født i Wien.
Til forskjell fra prinsessen i en fabel fikk hun et renommé som Idi Amin.
Og skolegangen var vel diskutabel.
Som pike var hun slottets lysfontene, og dét var en vidunderlig adresse.
Men Schönbrunn slet med tvilsom hygiene ifølge den kulørte ukepresse.
Prinsessens mor, den mektige Maria
Theresa holdt et grep om dynastiet: Det ble en hobby og en industri av å ekspandere anegalleriet.
I Wien sang folket grisete refreng.
Så ble hun gift med Frankrikes Daufeng.
Så ble hun gift med Frankrikes Daufeng i 1770, cirka midt i mai.
Et eget rom fikk hun med himmelseng, i Solkongens palass, som het Versailles.
Prinsessen ble, på Frankrikes manér, objekt for mang en ram sonettekrans, dog stundom av satirisk karaktér.
Det syntes de var stilig der til lands.
Prins Ludvig så prinsessens kontrafei og sa at, jo da, hun er passe skjønn.
De feiret vielse med stor ståhei: brudulje (if you will excuse the pun).
Som kronprinsesse ble hun kalt Daufin. Hun glimret som en glorete florin.
Hun glimret som en glorete florin, og flyttet inn blant prangende kulisser der kongen spilte andrefiolin i et orkester fullt av fjompenisser.
Man raslet rundt i vide krinoliner og pudret prinsens peneste parykker. Han så ut som en sekk med auberginer, og næret noen åndsforlatte nykker.
Det var et fellesskap av infantile og selvsentrerte suppehuer, hvem det ikke engang falt inn å betvile at staten, det var dem.
Nasjonen var et vanskelig terreng. Det lignet på et kostbart gobeleng.
