Guds lobby

INGRID VIK

foto: eivind volder rutle

W W W.M A N I F E S T. N O IS B N: 97 8 - 8 2- 928 6 6 - 9 6 - 2 FO RLA GET M AN I F E S T 201 5

I N GR I D VI K GU DS LO BBY

Ingrid Vik (f.1965) er religions­­ historiker. Hun har i en årrekke jobbet med religion og menneskerettigheter i inter­nasjonal politikk, blant annet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. For Norad har hun kartlagt religiøse gruppers arbeid på internasjonale arenaer, slik som fn.

Lenge har de kristenkonservative hatt bede­husene som sin hovedarena. Nå trer de inn i offentligheten. Med moderne strategier kjemper de for gammelt tankegods.

Hvem er de?

I «Guds lobby» møter vi mennesker som jobber mot abort og for Israel, og som har utnevnt venstre­­­siden til sin fremste fiende.

Tette bånd til den blåblå regjeringen gir dem mer makt. Troen på at de kjemper en kamp i tråd med Guds ønsker, gir dem ekstra krefter.

Målet er å forandre Norge. Kan de klare det?

Guds lobby

Ingrid Vik

Guds lobby

Innhold 7 13 27 39 48 61 73 83 95 108 124 132 1 37

Oppvåkning Arrangøren Kulturkrigeren Politikeren Aktivisten Tankesmeden Redaktøren Skolelobbyistene Abortmotstanderen Israelvennen Gammel verdikamp med nye våpen Noter Litter aturliste

Oppvåkning Vestibylen i Folkets Hus, midt på Youngstorget, er forvandlet til en yrende, summende markedsplass. Langs veggene er det satt opp boder hvor man kan kjøpe bibelhefter og islam-kritisk litteratur. Noen deler ut pamfletter med støtteerklæringer til Israel. Med VIP-kortet rundt halsen manøvrer jeg meg fram mellom bokselgere og kaffestands.

Jeg holder et godt tak i den påkostede papirbagen med infor­ masjonsmateriell, penn og papir som jeg har fått utdelt ved registreringsskranken.

Det er bare minutter igjen til konferansen Oslo Symposium åpner, og deltakerne har begynt å bevege seg mot den brede trappen som leder opp til kongressalen. Den er tungt bevoktet av israelske sikkerhetsfolk: Ambassadøren skal tale litt utpå formiddagen. Men nå er det Bjarte Ystebø – assi­ sterende redaktør i den kristne avisa Norge IDAG og hjernen bak Oslo Symposium – som entrer scenen til rungende popmusikk og klappsalver: – Altfor mye har gått i feil retning i Norge de siste årene.

Mange er bekymret for landet vårt. Det fundamentet Norge har vært bygget på, og de verdiene som har bevart oss som nasjon, blir utfordret hver dag. Men nå skal det snu. Vi tror at dette er starten på en ny begynnelse!

Publikum klapper og jeg ser kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås finne seg en plass på pressebenken på første rad.

7

Hvordan har jeg havnet her? På et arrangement for de mest høyre­vridde og fundamentalistiske blant kristen­folket?

Ett år tidligere, en vintermorgen i 2012, var jeg i gang med å forberede et folkemøte om religion og menneskerettigheter. Debatten var del av et UD-prosjekt om religion og utviklingspolitikk som jeg ledet på vegne av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Jeg kom over en opphetet debatt på nett om selvbestemt abort. Artikkelen som hadde utløst det virtuelle baske­taket, «Fire myter om abort», var forfattet av to kvinner – en katolsk journalist og en prest i Den norske kirke. Den var lett i formen og hadde en inviterende ingress: «Bli med på en reise gjennom abortmytenes verden».1 Bak den florlette språkføringen ante jeg imidlertid en isfront mot feminister og alle som støttet kvinners rett til selvbestemt abort. Det var et kompromissløst utspill, helt uten henvisninger til religion eller tro, fremført av effektive kommunikatorer. Et raskt søk viste at forfatterne var del av en nyopprettet kristen tenketank: Skaperkraft.

Artikkelen var som tatt rett ut av den kristenkonservative amerikanske «for-livet-bevegelsen», som slåss mot selvbestemt abort. I USA har kristenkonservative lobbyister i årevis hatt en stor, og etter mitt syn, destruktiv innflytelse på politikk og samfunn. Erkekonservative lobbyister som mener at deres syn på familie, kjønn og andre verdispørsmål skal speiles i politikk og lovgivning. Bokstavtro kristne som forsøker å begrunne sine religiøse synspunkter med vitenskapelige argu­menter for å få større gjennomslag. Argumenter som ved nærmere ettersyn sjelden viser seg å holde vann, men hvor konklusjonen er tilpasset en kristenkonservativ posisjon.

8

En tanke som hadde murret i lengre tid, ble tydeligere mens jeg leste artikkelen: Var kristenkonservative – altså kristne med et konservativt og ofte bokstavtro bibelsyn – i ferd med å få større gjennomslag også her i Norge?

Jeg hadde jobbet med religionsspørsmål i mange år, blant annet ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, ledet av tidligere KrF-leder Kjell Magne Bondevik. Der hadde jeg fått innsikt i norsk kristenliv, ikke minst gjennom jobben med å lede et prosjekt om religion og utviklingspolitikk.

Etter tida på Oslosenteret ble jeg, sammen med to andre religionshistorikere, hyret inn av Norad for å kartlegge konservative religiøse allianser og deres strategier og argumenter på internasjonale arenaer, som FN. Vi dokumenterte hvordan de amerikanske kristenkonservative lobbyistene for alvor kom på den internasjonale banen under George W. Bush’ presidentperiode. Konsekvensene var alvorlige. I rapporter beskrev vi hvordan denne lobbyen, sammen med Vatikanstaten og konservative muslimske land, har utviklet seg til å bli en reell maktfaktor i kampen mot likestilling, kvinners reproduktive helse og andre grunnleggende menneskerettigheter.

Likevel hadde jeg ikke stilt spørsmål ved kristenkonservatives innflytelse i Norge. De er ikke spesielt mange, og i lang tid hadde de vært nærmest usynlige i den offentlige debatten. Men nå framstod de med en fornyet selvtillit og en tydeligere selvbevissthet. I avisene dukket det opp innlegg med hard feminismekritikk med sosialbiologisk touch, ideologiske forsvar for den tradisjonelle kjernefamilien og krav om en mer restriktiv politikk på bioteknologifeltet.

Innleggene var undertegnet av folk jeg visste hadde en kristenkonservativ bakgrunn. I forlengelse av disse debattene oppsto diskusjoner om sorteringssamfunn og kritiske 9

innspill mot homofiles rett til å få barn. Flere hevdet også – uten blygsel – at abort er det samme som drap og at Bibelens ord står over Darwins utviklingslære. Det var dessuten blitt arrangert verdikonferanser, og Aftenposten – debattarena nummer én i norsk presse – ryddet plass til et helt knippe av kristenkonservative samfunnsdebattanter. Det skjedde til tross for, eller kanskje nettopp fordi, Norge blir et stadig mer sekulært samfunn. Riktignok blir religion stadig omtalt i politiske debatter og medier, men da først og fremst i sammenheng med muslimsk innvandring. Folk flest ser ut til å ta sine livsvalg uavhengig av religiøse autoriteter eller dogmer, og tro er langt på vei redusert til et privat anliggende.

Den nye rollen som kristenkonservative så ut til å innta, bekymret meg. Ikke fordi de kristenkonservative meldte seg på i debatten. Heller ikke fordi verdispørsmål ble satt på agendaen. Jeg er for en åpen og inkluderende debatt. Når folk engasjerer seg, gjør de det som regel ut fra gode hensikter – fordi de mener å ha noe viktig på hjertet. Det gjelder selvsagt også for dem jeg er uenig med – som for eksempel de kristenkonservative.

Det var måten det skjedde på som gjorde meg urolig – for mange av innspillene, slik som abortartikkelen, var framført uten henvisning til verdisyn og tro, selv om meningene utvilsomt var tuftet på kristenkonservativ tenkning. Var det slik at de kristenkonservative bevisst valgte å tilsløre den religiøse argumentasjonen, i håp om å få større gjennomslag?

Det var dessuten mye som tydet på at den nye kristen­ politiske aktivismen ikke oppstod i et vakuum. Den var tvert imot del av en bredere konservativ strømning som preget landet etter mange års rødgrønt styre. Kanskje var de få, men når kristne nå tok rollen som spydspiss i kritikken av norsk familiepolitikk, hadde det resonans i langt bredere 10

deler av befolkningen, både blant sekulære og annerledes troende. Og så lenge debattantene holdt seg innenfor den seku­lære politiske debattformen og førte en dempet ordbruk, fikk de stort sett operere uten for mye motstand og støy.

Samtidig gjorde den kristenkonservative offensiven meg nysgjerrig. Mange av de som markerte seg, var relativt unge mennesker med et tydelig konservativt religiøst engasjement og med et verdisyn som lå milevis fra mitt eget. Hva var grunnen til at de nå ønsket å dele, og aller helst påvirke med, sine synspunkter? Stemte i det hele tatt min følelse av at kristne konservative var blitt mer offensive og dyktigere til å nå gjennom i det offentlige ordskiftet? Eller var de fremdeles en utskjelt, men samtidig ufarlig meningsminoritet uten evne til å bryte gjennom lydmuren?

Jeg bestemte meg for å møte noen av de kristenkonserva­ tive som hadde markert seg. Nysgjerrigheten var todelt – faglig så vel som politisk motivert. Som religionshistoriker jobbet jeg med å forstå hvordan religiøse aktivister tilpasser seg sekulære politiske internasjonale arenaer. Det var derfor høyst relevant å undersøke om norske kristne miljøer pleiet kontakt med noen av disse aktørene, og om det i så fall påvirket det norske debattklimaet. Men i tillegg ønsket jeg å lære mer om mine meningsmotstanderes strategier og ambisjoner. På blokka hadde jeg mange spørsmål jeg ønsket å finne svar på. Hvilke spørsmål var de mest opptatt av?

Hvordan jobbet de for å styrke sin posisjon i politikk og samfunn? Og var de i det hele tatt i stand til å vinne saker og få resultater i politikken?

Jeg hadde allerede flere navn på lista over mulige samtale­ partnere. Fra tiden på Oslosenteret og som religionsviter kjente jeg flere kristenkonservative aktører fra misjon, 11

akademia og organisasjonsliv, og hadde en relativt god oversikt over hvem som var de sentrale personene.

En av dem var Bjarte Ystebø – assisterende redaktør i avisa Norge iDag og arrangør av Oslo Symposium. Han ble stadig nevnt når jeg snakket med folk i miljøet. Også ­Vebjørn Selbekk – Norges kanskje mest profilerte kristen­konservative mann og redaktør i avisa Dagen, måtte inter­vjues. En tredje var kommunikasjonsansvarlig i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen – en gjenganger i debatter og fast spaltist i Aftenposten. Ikke minst var jeg nysgjerrig på gjeng­en bak den nye tenketanken Skaperkraft, hvor mer enn 70 kristne aktører stod bak som stiftere og bidragsytere.

Men jeg trengte også inspirasjon til flere navn, og tilfeldighetene var på min side: Oslo Symposium skulle snart gå av stabelen i Folkets Hus i Oslo. Det måtte være det perfekte startpunktet på min reise inn i det kristenkonservative Norge. Jeg meldte min interesse til Bjarte Ystebø, og fikk svar prompte: «Ditt VIP-pass ligger klar i ankomsthallen.

Velkommen skal du være. Bjarte Y.»

12

Arrangøren «Norge er inne i en skjebnetime. Det gjelder så mange viktige spørsmål for landet vårt. Vi må mobilisere både for det forestående valget, og for den stadig pågående kampen for nasjonens sjel og framtid. Vi har mye å forsvare og en framtid å vinne!», sier Bjarte Ystebø fra scenen, som glitrer i blått på Folkets hus. Han er i ferd med å lande åpningstalen på Oslo Symposium 2013.

Blant publikum er stemningen spent og forventningsfull.

I tillegg til forkynnere, kristensionister og abortmotstandere, står det i programmet at alle de borgerlige partilederne skal tale. Riktignok minus Venstre-leder Trine Skei Grande, men pluss eks-statsråd og SV-er Erik Solheim. Bjarte Ystebø, sammen med medarrangørene Den Internasjonale Kristne Ambassaden i Jerusalem, avisa Norge IDAG og den karismatisk kristne tv-kanalen Visjon Norge, har klart å få folk til å stille opp.

Jeg ser rundt meg i den enorme konferansesalen. Her sitter sikkert noen trofaste KrF-velgere, men enda flere gir nok sin stemme til Frp eller det lille partiet De Kristne, etablert i 2011 på Bømlo, som har Israel, abort og familien som flaggsaker. Folkene her møtes vanligvis ikke i store konferansesaler i hovedstaden, men i neonbelyste gymsaler og glisne forsamlingshus langs bibelbeltet. De henter politisk og religiøs inspirasjon i USA og har tilhørighet til amerikansk-­inspirerte frikirker med sans for karismatisk forkynnelse. De har, i motsetning til mange andre kristne, 13

en bibeltro tolkning av kristendommen, og utgjør en viktig del av den kristenkonservative bevegelsen.2 Frustrasjonen over den generelle samfunnsutviklingen er hørbar. Publikum gir tydelig til kjenne hva de mener gjennom varm applaus eller bitende hånlatter. De nøler ikke med å gi uttrykk for at nok får være nok. Nok av den sekulære eliten i hovedstaden som ikke tar den kristne grasrota på alvor. Nok av Arbeiderpartiet og SV som bidrar til avkristning av landet. Nok av en samfunnsutvikling de mener bærer galt av sted. Fra scenen sender Ystebø en sarkastisk hilsen til symposiets ideologiske motpart, statsminister Jens Stoltenberg – og det fra talerstolen i Arbeiderpartiets egen storstue. Stemningen går i taket.

De er kristne som vil tilbake til den gode tida. Til den gang, bare noen tiår tilbake, da Norge var et kristent land der kirke og prest forvaltet sannheten på vegne av de fleste. Før 60- og 70-tallet kom med hele syndfloden på slep: p-piller, ungdomsopprør, skilsmisser, likestillingskamp. I 1978 fikk Norge lov om selvbestemt abort, en tydelig demonstrasjon på at det nå var de sekulære verdiene, ikke de kristne, som definerte landets lover. På begynnelsen av 1990-tallet fikk vi partnerskapsloven, og i 2008 kom loven om likekjønnet ekteskap med påfølgende endring av adopsjonsloven og lesbiskes rett til assistert befruktning. Med det hadde staten gitt homofile rett til å gifte seg – og til å stifte familie. Fra et kristenkonservativt ståsted må dette ha fortonet seg som en endeløs serie av nederlag.

– Dette er et stort høydepunkt for oss, forteller en bibelskolestudent meg i kaffekøen i pausen.

Kjæresten hans, en ungjente med langt blondt hår og blussende kinn, nikker.

14

– Dette er en av de få stedene vi kan diskutere saker som er viktig for kristne, sier hun og smiler litt sjenert.

De synes det er stas at så mange kjente politikere og offentlige navn ønsker å delta på et sånt arrangement. Det forteller dem at noe er i ferd med å skje i det politisk korrekte Norge, og at kristne nå blir tatt mer på alvor.

En sollys morgen reiser jeg til Bergen for å møte Ystebø på hans kontor på Danmarks plass. Det ligger rett rundt hjørnet for ærverdige og verneverdige Forum Kino, som ble kjøpt opp av Norge IDAG og Visjon Norge i 2006. Kinoen huser avisas eget tv-studio, teaterscene og kino til utleie.

Norge IDAG er landets nest største kristne avis, med et opplagstall på over 11 000.3 Blant leserne er grasrota i den konservative kristne bevegelsen – de som kjøper billett til Oslo Symposium og har tilhørighet i vekkelseskristne frikirkemenigheter. Mange har blikket rettet mot USA, hvor den kristne bevegelsen jobber målrettet for å løfte konservative familieverdier opp på agendaen.

I denne delen av den kristne grasrota er Ystebø en primus motor. I tillegg til at han er redaktør i Norge IDAG, har Ystebø en rekke styreverv, er aktiv i menighetslivet og driver organisasjonen Kristenfolket, som samler inn penger til en rekke ulike prosjekter. Blant annet sender han unge norske politiske talent på besøk til åndsfrender i USA, der de besøker tenketanker og organisasjoner og returnerer til Norge med nye ideer og ideologisk inspirasjon. Kristenfolket produserer også såkalte velgerguider som viser de ulike partienes standpunkt i kristne hjertesaker. Dette har de lært i USA, hvor kristenkonservative tenketanker har distribuert velgerguider gjennom menigheter i årevis.

Ystebøs meningsfeller omtaler ham som en pioner og 15

nettverksbygger av rang, mens motstanderne beskriver ham som fundamentalistisk og Amerika-tro – i betydningen inspirert av de amerikanske konservative kristne på ytterste høyre flanke.

Nå møter Ystebø meg i døra til Norge IDAG-redaksjonen.

– Velkommen til oss, sier han og smiler før han viser meg inn i det litt rotete kontorlokalet.

Kassene som står stablet langs veggene i fellesrommene, gir inntrykk av et aktivistkontor mer enn en avisredaksjon.

Tidlig fredag morgen er det likevel stille i redaksjonen, bare én annen kollega er til stede – hun sitter bak et skrivebord i vestibylen. Avisa er da også noe for seg selv: en kristenkonservativ terrier med en temmelig stivbent bibeltolkning.

På avisas temaknapper står det ikke Meninger, Verden og Sport, men Abort, Familie og Midtøsten. Det er liten tvil om at Norge IDAG er plassert langt ute på høyresiden på den politiske skalaen.

Ystebø viser meg inn i det romslige og lyse redaktør­ kontoret. Jeg slår meg ned i sofaen som pryder endeveggen; han tar plass bak sitt store skrivebord.

Hva vil han med Oslo Symposium?

Svaret kommer uten betenkningstid.

– Jeg vil at Oslo Symposium skal være et konservativt politisk idéverksted, men også en fest for kristenfolket.

Symposiet er et bidrag til å breie ut den offentlige debatten og gi plass til alternative og viktige stemmer, sier han.

Ystebø mener den politiske debatten er altfor politisk korrekt, og han irriterer seg over det han mener er meningssensur fra venstresiden.

– Ta for eksempel bråket rundt kristne Kvitsund Gymnas, sier han.

Gymnaset ble allment kjent da en elev klaget skolen inn 16

for Fylkesmannen på grunn av en lærers konservative undervisning om homofili og abort, og Arbeiderpartiets Eskil Pedersen tok til orde for at skolen skulle miste statsstøtte.

Dette er ifølge Ystebø typisk for hvordan venstresiden reagerer med sensur mot annerledes tenkende generelt og kristne spesielt.

– På Oslo Symposium trenger ingen å være sjenert for å si hva de mener.

Det skal være rom for alt fra politiske toppledere til abortmotstandere og vekkelsespredikanter. Ikke minst ønsker Ystebø å rydde plass for kommende kristne stjerner.

Oslo Symposium skal være en debut-arena for en ny generasjon kristne politikere og aktivister.

Inspirasjonen har han hentet fra USA. – Jeg har vært med på konferanser over there i årevis.

Blant annet på noe som heter Values Voters Summit i Wash­ ington D.C., forteller han.

Values Voters Summit er et svært årlig arrangement organisert av den ultrakonservative tenketanken og lobby­ organisasjonen Family Research Council. Det er ingen hvemsomhelst innen den kristne konservative bevegelsen i USA, men regnes blant de mest innflytelsesrike konservative lobbyorganisasjonene på Capitol Hill i den amerikanske hovedstaden. Der møtes organisasjoner, aktivister og konservative politikere i felles kamp for kristne familieverdier, liberalistisk økonomi og patriotisk forsvarspolitikk.

– Akkurat noe sånt er det Norge og de kristne trenger, etter snart åtte år med en rødgrønn politikk som har bidratt til å gjøre landet vårt enda mindre kristent og enda mer ensrettet.

Helst ville han kjørt full amerikansk stil. Men han innser at Norge ikke er som USA. Tilpasninger er nødvendig.

17

– På Values Voters Summit er alle deltakerne die hard konservative. Der er det ingen kompromisser. Det er ikke mulig i Norge, der de kristenkonservative har en langt svakere standing, erkjenner Ystebø.

– Noe av det beste med å reise til USA er følelsen jeg får av å være mainstream.

Det føles rett og slett godt å være på arenaer der mine verdier og min tro er det som er vanlig. På Values Voters Summit er det ingen som ser på meg en religiøs fundamentalist, forteller han.

På bordet foran meg ligger praktboken fra Oslo Symposium 2011 i mørkeblå innbinding. I tekst og bilder dokumenterer den påkostede publikasjonen hele programmet.

Den er til salgs for dem som vil minnes den store festen og selvsagt for alle andre interesserte.

Ystebø vil ha Norge inn på en ny kurs, og han tror det er mulig. Det han ønsker seg, er mer valgfrihet for familien, og mindre av det han kaller statsfeministisk dominans.

Han vil slåss for kristne privatskolers rett til selv å definere verdigrunnlaget og innholdet i under­visningen. Full religionsfrihet, og toleranse for at kristne skal kunne oppdra sine barn og leve sine liv i tråd med det de mener er gode, kristne verdier.

– Det handler om å begrense ringvirkninger av den rødgrønne politikken, for eksempel i utdanningssystemet. Vi som tilhører den kristenkonservative grasrota, mener at en blåblå regjering utgjør en viktig forskjell. Det er en regjering som i langt større grad lytter til våre innspill. For eksempel i arbeidet med å bygge politisk støtte for etableringen av flere kristne friskoler.

Med Frp i regjeringskontorene har den høyreorienterte 18

kristne grasrota fått støttespillere helt opp på regjeringsnivå.

Flere av Frps sentrale politikere står nemlig nær den kristen­konservative bevegelsen, som for eksempel barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne eller landbruks- og matminister Sylvi Listhaug. Sistnevnte har vært en sentral ressursperson for Bjarte Ystebø og hans kolleger. Forut for symposiet i 2013 stilte hun, sammen med flere andre, opp som rådgivere i et slags redaksjonsråd. Målet var å sikre at konferansen ble et politisk rele­vant arrangement. Listhaug er en varm tilhenger av Israel og de kristne familieverdiene, og har mye ideologisk til felles med folkene bak Oslo Symposium. Som hun selv formulerte det i et intervju med Norge IDAG: «… venstresiden har sørget for å avkristne landet vårt. Skolen var for eksempel noe helt annet da jeg vokste opp. Vi lærte kristne sanger og fikk opplæring i kristendom, noe som har fått betydning for min videre utvikling. Nå skal alt være så nøytralt, men jeg mener man har godt av å få med seg litt ballast.»4 Det var også Listhaugs sjef, Frp-leder Siv Jensen, som traff planken best av alle politikerne på Oslo Symposium.

«Vi som er kristne, trenger ikke å gå med bøyd nakke», strålte hun og høstet varm applaus og nikk i salen. Damen på nabosetet nappet meg forsiktig i jakkeermet da Jensen forlot podiet til taktfast applaus.

– Var hun ikke god?

I fanget hennes lå boka til den tidligere høyrepolitikeren Hallgrim Berg, som hadde salgsbod i foajeen og skulle tale senere på dagen. «Demokrati eller islamisme: Europa under islam», lød tittelen. Forsiden var dekorert med et fotografi av Big Ben i London, badet i orientalsk solnedgang. På bildet speilet bygningen seg i elven Themsen, mens tårn og spir var modellert til minareter og kupler fra den islamske verden.

19

De andre partilederne virket mindre bekvemme på symposiets talerstol. Høyre-leder Erna Solberg startet for eksempel med å understreke at hun syntes det var minst like viktig å møte dem man er uenig med som dem man er enig med, og fikk dermed sendt et signal til frammøtte journalister om at hun ikke kunne gå god for innholdet i konferansen for øvrig.

Men heller ikke insideren Knut Arild Hareide fra KrF så ut til å være helt på hjemmebane. Som den eneste av partilederne ble han velsignet med forbønn og håndspåleggelse på scenen. Han så ut til å ville synke i jorden. Kristen, ja, men kanskje ikke akkurat på den måten, og slettes ikke for åpent kamera og med norsk presse på første benk.

At Sylvi Listhaug og Siv Jensen prioriterer å stille opp på arrangementer som Oslo Symposium, er neppe en tilfeldighet. Frp har fisket stemmer i dette segmentet i mange år og har langt på vei lykkes med det. Allerede sommeren 2004 holdt Carl I. Hagen en tale for menigheten Levende Ord i Bergen. «La de små barn komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed har sagt det samme. I tilfelle han måtte ha sagt det samme, måtte det være «La de små barn komme til meg slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden», forkynte Hagen til klapp­salver og latter fra salen.5 Valgundersøkelser de neste årene bekreftet at han hadde truffet godt. Omfanget av velgerlekkasjene til Frp gjorde at KrF for alvor måtte erkjenne at de mørkeblå utgjorde en reell politisk konkurrent.6 Trolig er det noe av grunnen til at KrF de siste årene ser ut til å ha beveget seg mot høyre – til tross for en overveiende sentrumsorientert ledelse som i mange saker framstår som ubekvem i rollen som støttespiller til den blåblå regjeringen. Den kristenpolitiske profilen partiet la 20

for dagen i samarbeidsavtalen med Venstre og regjeringen etter stortings­valget i 2013, var i hvert fall mer konservativ enn da deres egen Kjell Magne Bondevik var regjeringssjef: Reservasjonsrett for fastleger i forbindelse med henvisning til abort, mer kristendom i skolen og enda mer valgfrihet for familiene, i form av økt kontantstøtte.

Ystebø er kledelig beskjeden når jeg spør ham om Oslo Symposiums innflytelse i saken.

– Det er et sammensatt bilde, men vi har kanskje betydd noe, sier han.

Det som er sikkert, er at pilene peker i riktig retning for Ystebø og Oslo Symposium. Medieoppmerksomheten har blitt større og deltakerne flere for hvert år symposiet har blitt arrangert. Det har vært en bevisst strategi å beregne tusen deltakere fra første stund. Det koster, men det er verdt det, mener Ystebø. På sikt er målet full sal.

– Det var en god utvikling fra 2011 til 2013, med flere betalende deltakere og mye mer presse. De kommer fra NRK, Aftenposten, Dagens Næringsliv, you name it, sier han entusiastisk og henter fram en bunke presseklipp.

Kvelden før konferansen i 2013 var Ystebø på NRKs Aktuelt. Programleder Ole Torp fortalte om den store verdikonferansen som samler kristne fra hele landet.

I de påfølgende dagene hadde Dagens Næringsliv, Bergens Tidende, Aftenposten og NRKs debattsider kommentarer om Symposiet. I tillegg var det en fyldig dekning i de kristne avisene. Det meste av omtalen var positiv. Bare noen få stilte spørsmål ved verdigrunnlaget til arrangørene.

«Borgerlig kristensionisme» skrev professor i religions­ historie og Civita-tilknyttede Torkel Brekke i en kronikk på NRK Ytring, og etterlyste større bevissthet blant de 21

borgerlige partilederne om hvem de faktisk talte for på Oslo Symposium.7 – Vi er en kristen grasrotbevegelse, men med Symposiet har vi vist at vi klarer å nå helt til topps og skape blest om våre hjertesaker, sier Ystebø og legger til at han med årene har fått respekt for ordets makt.

– Det handler ikke bare om hva man sier, men om hvordan. Jeg har sikkert uttalt mye dumt i mitt liv, og jeg har erfart at ved å velge mine ord med omhu får jeg tilgang til flere aktører og bredere politiske miljøer.

Han ser på Oslo Symposium som den viktigste arenaen for ekstern kommunikasjon. Gjennom denne plattformen søker han oppmerksomhet og innflytelse utover leserkretsen rundt Norge IDAG og inn mot den store norske offentlig­ heten. Derfor er arrangementet lagt til hovedstaden, og derfor omfatter deltakerlisten talere som ikke engang er frelst – som toppolitikere på borgerlig side.

Ystebø forteller at målet er å løfte de kristne hjertesakene og verdiene opp på den politiske radaren. Men har han i det hele tatt en sjanse til å slå gjennom i det sekulære og overveiende liberale norske samfunnet?

For Ystebø er svaret kort og enkelt: Ja, det er mulig. Men skal kristne få større gjennomslag, må de få fram den kristne arvens betydning for landet vårt, mener han.

I Ystebøs ideologiske univers er nemlig kristendommen den viktigste faktoren – selve årsaken og grunnlaget – for utviklingen av det norske demokratiet og velferdsstaten. Når kristne verdier er under press, står også frihet og velstand på spill, mener han.

– Alle tror at det er oljen som er årsaken til velstanden vi opplever i dag. Men dette landet ble bygget på protestantisk

22

arbeidsmoral og gudfryktighet. Velstanden har ikke kommet by chance!

Han argumenterer derfor energisk mot sånne som meg som støtter en progressiv likestillingspolitikk, en politikk som han mener truer familien og dermed hele samfunnet.

Det er vi som får skylden for den økte sekulariseringen, som han mener har skjedd på bekostning av det han kaller de «gode kristne verdiene»: gudfryktighet, nøysomhet og høy arbeidsmoral.

– Mine besteforeldre tilhørte en generasjon av gudfryktige arbeidsfolk, og begge var aktive sosialister. Det var den gang kristenfolket og arbeiderbevegelsen førte felles kamp mot alkohol og for sosiale ordninger! Den gang arbeidere visste at Gud fantes. I dag er de gamle kjerneverdiene kastet på skraphaugen, mener Ystebø.

– På 1950-tallet stemte mange i menigheten på Gerhardsen og Arbeiderpartiet. I dag er det ingen!

Dette er noe av det som virkelig får Ystebø i tale. For kristne som han selv har alltid visst at familien som insti­ tusjon er det bankende, livgivende hjertet i samfunnet. Ødelegger man den, ryker alt. Derfor er høyresidens familie­ politikk å foretrekke, mener han.

– Når de borgerlige snakker om valgfrihet, handler det om å overføre makt fra staten til familien. Det gir også større rom for den kristne livsutfoldelsen.

Man trenger ikke å tro på bibelen for å mene at vi trenger en ny og mer «familievennlig» politikk, mener han.

– Det er bare å ta en titt på den demografiske utviklingen i Norge og Europa, hvor sekulariseringen har kommet lengst.

Etter hans syn er både eldrebølgen og underskudd på arbeidskraft et resultat av en liberal og sekulær likestillingsog familiepolitikk.

23

– Dette er ren matematikk: Abortloven alene sørger for at femten tusen færre barn blir født hvert år. Når folk gifter seg sent, går dessuten fødselsratene ned. Resultatet er en aldrende befolkning som må etterfylles med arbeidsinnvandring for å sikre sysselsetting.

Utviklingen fører til at den norske kristne tradisjonen forvitrer og gjør at andre religiøse grupper kan ta seg til rette i den norske velferdsstaten, mener han. Løsningen på dette problemet er, ifølge Ystebø, å styrke de kristne verdiene.

Han retter seg opp i stolen og tenker seg om et øyeblikk, før han konkluderer: – I familien skjer reproduksjonen, verdidannelsen og utdanningen. Alt henger sammen med alt! Sånn har Gud skapt verden. Slekt skal følge slekters gang.

Selv stiller jeg meg undrende til analysen. Ikke minst fordi det overveiende sekulære Norge har en av Europas høyeste fødselsrater, blant annet på grunn av gode velferdsordninger og høy grad av likestilling.8 Tradisjonelle katolske land som Italia og Spania ligger nederst på lista sammen med land som Russland og Ukraina.9 Like fullt er det mange som deler Ystebøs syn. Den aldrende befolkningen i Vesten, omtalt som «den demografiske vinteren» av kristenkonservative internasjonale lobbyister – de såkalte familielobbyene som slåss for det de mener er universelle familieverdier – brukes som eksempel på den sekulære liberale politikkens fallitt. Svaret fra religiøse konservative er å styrke den tradisjonelle familien og det heterofile ekteskapet ved å gjøre det til den eneste anbefalte rammen for foreldreskap. Ved å sette tydelige moralske rammer for den seksuelle utfoldelse mener de at flere vil gifte seg tidlig og få mange barn.

Mange av de samme tankene Ystebø gir uttrykk for når 24

jeg møter ham i Bergen, la han også fram under sin åpningstale på Oslo Symposium. Det var en tale renset for kristne fraser og kunne i prinsippet vært avholdt på et hvilket som helst Frp-møte. Men budskapet var likevel uomtvistelig.

Norge må finne tilbake til den tida man hadde en kristen himmel over nasjonen. Før 68-generasjonens inntog med lov om selvbestemt abort og stadig mer sekulære verdier: – Amen og halleluja, hvisket damen ved siden av meg høytidsstemt da Ystebø avsluttet med å ønske alle en strålende konferanse og sende stafettpinnen videre til konferansieren som hadde fått jobben med å lose oss gjennom programmet.

Er Bjarte Ystebø og Oslo Symposium et varsel om en ny generasjon av ledere fra den ytterste kristne høyrefløy? En som er minst like bibeltro som den eldre garde, men samtidig mer kommunikasjonsbevisst og tilpasningsdyktig?

På Oslo Symposium var det i hvert fall flere hardtslående, nokså unge og åpenbart dyktige talere som fikk opp stemningen i salen. En av dem som markerte seg var Lill May Vestly fra Kristiansand. Hun kastet en brannfakkel mot den rødgrønne likestillingspolitikken, og etterpå dukket hun stadig opp i intervjuer og kronikker.

– Som mann kunne jeg aldri ha sagt det samme som henne. Ikke uten å bli omtalt som mørkemann og mannssjåvinist. Men når Lill May Vestly gjør det, går det rett hjem! sier Ystebø og smiler bredt når jeg spør hva han syntes om opptredenen hennes.

– Hun var helt fantastisk. Fantastisk og befriende!

Jeg sender Vestly en e-post med spørsmål om vi kan treffes. «Jeg vil gjerne møte deg til en prat om kvinnerollen, familien og kristne verdier!» lyder e-posten som dumper ned i innboksen noen dager senere. Hun er travel, så vi finner først 25

en dato som passer noen uker fram i tid. Men en tidlig morgen setter jeg meg på flyet til Kristiansand – hoved­staden i det norske bibelbeltet. Målet er klart: å bli bedre kjent med Lill May Vestly – mamma­aktivisten og husmoren som har gjort feministene til hatobjekt, og som gjennom debuten på Oslo Symposium sjarmerte seg inn kristenfolkets hjerter og avisredaktørenes spalter.

26