Frihet, likhet, Island by Forlaget Manifest

Fra nimenningen til Björk og Nobelprisvinner Halldór Laxness kommer en annerledes reisebok for deg som vil se mer av Island enn Geysir og Den blå lagune.

B a k as k e s k y e n fra Eyjafjallajökull lever et folk som har skrevet verdens største sagaer, men som trenger en

egen app for å hindre søskenbarnekteskap. Et folk som er i ferd med å legge ned landet sitt og flytte til Norge. Mímir Kristjánsson flytter den andre veien. Han er blakk, singel og snart 30. Frihet, likhet, Island er en bok om

Med

kart, ordliste og reisetips

Island

en liten manns 30-årskrise og et lite lands finanskrise.

Mímir Kristjánsson frihet, likhet,

Mímir Kristjánsson

Frihet, likhet,

Island

Mímir Kristjánsson (f. 1986) er forfatter og journalist. Han har tidligere gitt ut bøkene De superrike (2011) og Slik blir du superrik (2013) på Forlaget Manifest.

En saga om en mann og et land i krise

W W W.MA N IF E S T. N O IS B N: 97 8 -8 2 -928 6 6 - 8 8 -7 FO RLA G ET MAN I F E S T 201 5

Frihet likhet Island_o.indd 1

03.09.15 15.04

frihet, likhet, island

MĂmir KristjĂĄnsson

Frihet, likhet,

Island En saga om en mann og et land i krise

Fakta om Island

Offisielt navn: Lýðveldið Ísland (Republikken Island). Innbyggertall: 329.100 (182. i verden). Areal: 103.000 kvadratkilometer (107. i verden). Oppdaget: År 874. Selvstendig: 17. juni 1944 (fra Danmark). Hovedstad: Reykjavík. Fem største byer: Reykjavík (121.230), Kópavogur (32.308), Hafnarfjörður (27.357), Akureyri (18.103), Reykjanesbær (14.527). President: Ólafur Ragnar Grímsson. Nasjonalsang: Lofsöngur. Høyeste fjell: Hvannadalshnúkur (2.110 moh). Største innsjø: Þingvallavatn (84 km2). Lengste elv: Þjórsá (230 kilometer). Største isbre: Vatnajökull (8.100 km2). Valuta: Krónur (ISK). Én norsk krone er i skrivende stund 15,60 islandske. Retningsnummer: +354.

Viktige hendelser i Islands historie

874: Ingólfur Arnarsson bosetter seg som første nordmann på Island. Tar sete i Reykjavík. 904: Egill Skallagrímsson blir født. 930: Alltinget blir grunnlagt som Europas eldste parlament. 1000*: Islendingene tar kristendommen på Alltinget. 1000: Leifur Eiriksson kommer til Vinland og blir første europeer i Amerika. 1241: Snorri Sturluson blir drept på ordre fra den norske kongen. 1262: Island havner under den norske kongen, og siden under dansk styre. 1402: Svartedauden kommer til Island med min forfar Hval-Einar Herjólfsson. En tredel av islendingene dør. 1536: Startskuddet for reformasjonen på Island. 1550: Biskop Jón Arason, som kjemper mot reformasjonen, blir halshugd. Reformasjonen på Island er fullført. 1783: Vulkanen Laki har utbrudd. En fjerdedel av befolkningen dør, konsekvensene av vulkanen merkes over hele verden. 1799: Den danske kongen oppløser Alltinget. 1811: Den 17. juni blir Jón Sigurðsson, leder for Islands selvstendighetsbevegelse, født. Dagen blir seinere Islands nasjonaldag. 1844: Alltinget gjenoppstår. 1902: Halldór Laxness blir født. 1918: Island blir et selvstendig rike under den danske kongen. 1940: Britene invaderer Island, overlater seinere landet til USA. 1944: Den islandske republikken blir proklamert, Island blir et fullt ut selvstendig land. 1951: Den amerikanske basen på Keflavík blir opprettet. 1958: Den første torskekrigen. 1972-73: Den andre torskekrigen. 1975: Den tredje torskekrigen. 1986: Jeg blir født. 1991: Davíð Oddsson blir for første gang statsminister på Island, igangsetter store privatiseringsprogrammer. 2008: De islandske bankene går overende. 2010: Regjeringen taper Icesave-avstemningen. 2013: De gamle høyrepartiene kommer tilbake til makta. *Kan ha vært i år 999, kildene strides.

ISLAND isafjörðu

eyri flat

akureyr

flat

breiðafjörður styk

kishólmur

borgarne

fa x a f l ói geysir

r e y k j av i k k e f l av i k den

gullfoss

þingvellir

g blå la unen eyafjallajökull

ves

tmannaeyjar heimaey

dettifoss akureyr

seydisfjör

egils

djú va t n a j ö k u l l

hö

piv

sta

ður

ði

Bæjarins Beztu (pølseboden)

harpa X

Austurvöllur X Alþingi X

Busstasjonen X

Prikið

reykjavík

X Sólfar X Huset der Halldór Laxness ble født

Njálsgata (hjem)

X X Sundhöll Reykjavíkur

Hallgrímskirkja

(svømmehallen)

Pappas hus

Innhold 13 De som kunne lese, de dro 19 Heia Krisland! 23 Svartedaudens sønn 29 Hva er en islending? 33 Bettina 36 Finansvikingenes saga 44 Heitur pottur 48 Brennivín 53 Halldórs saga Laxness 56 Jeg roterer rundt min egen akse 58 Alt om min far 63 Mitt liv som en fri mann 69 Ég tala ekki islensku 73 Haukur selger dop 78 Dama til Eivind er fantastisk 84 Å vinne i Lótto 86 Tante Guðrún har seks barn 88 Kronen som verker 90 Klining ved Harpa 92 Én prosent forelska 95 Mitt bitte lille land 99 Rabbarbaraliíkjör 103 Dumpet på Sæbraut 105 Charlotte Hidle 107 Norges 20. fylke 113 Kunsten å være alene 118 Død manns bukser 121 Forever alone 123 Blod på nevene 127 Pasifistiske slåsskjemper 130 Sagaen om torskekrigen 134 Sagaen om pølsekrigen 135 Brullyp på Ormøya 137 Matilde

141 Snikislandisering 144 Katten i natten 147 Flóki Mímisson 152 Lovberget 155 Alltingets saga 160 Allting og ingenting 163 Ingen politikk, takk 167 Sjørøverkongen av Island 170 Grunnlovens saga 175 Hamsun på ringveien 179 Et speilbilde av meg selv i framtida 184 På toppen av vulkanen 189 Selma 193 Sannheten om Bjartur 196 Freedom’s just another word for nothing left to lose 200 Bryllup på Bæjarins Beztu 203 Vegabréf Reisetips 206 Tre gode råd på islandsturen 208 Noen gloser du bør kunne 210 Sju ting du bør se om du allerede har vært på Geysir 213 Tre varme kilder som er bedre enn Den blå lagune 215 Fem steder å tilbringe Happy Hour i Reykjavík 219 Tre steder å bade i Reykjavík 220 Fem ting du må smake (og en ting du må styre unna) på Island 222 De tre største skurkene bak finanskrisa 223 Viktige politiske partier på Island 226 Fem morsomme islandske ord 228 Fem islandske bøker du bør lese 230 Ti ting du neppe visste om Island 232 Etterord

De som kunne lese, de dro En åtte meter høy bølge slår inn over dekk på M/S Norröna. Det 165 meter lange skipet blir kastet fram og tilbake på det opprørte havet som en liten plastjolle. På dekket blåser det så hardt at det er uråd å bevege seg i motvind. Dette havet krysset de for tusen år siden i trebåter, menn som Hrafna-Flóki (Ravn-Floke), Ingólfur Arnarsson, og mange flere som døde og som ingen husker navnet på. De ante ikke hva som ventet dem på den andre siden, annet enn en romersk legende om det mystiske landet Thule, der ild sto opp av bakken. Det er folketomt på M/S Norröna. Turistene har søkt tilflukt i sine dyre lugarer, med utsikt til sine egne spyposer. I baren på øverste dekk klirrer spritflaskene nervøst mot hverandre. Folket fra køyesengene nederst i skipet er i ferd med å våkne til liv. M/S Norröna er et vertikalt klassesamfunn. Øverst bor de rike turistene – franskmenn og tyskere. Så følger islandske småbarnsfamilier, på vei hjem fra bilferie i Europa med skrikerunger i baksetet og bagasjerommet fullt av billig alkohol. Så kommer bildekket, og under bilene er de som ikke har råd til noe annet, og ungdommer som har lite behov for komfort. Som meg. Der nede bor vi ni stykker på hver lugar, stablet i høyden på køyer i rom som ikke kan være mye større enn to ganger to meter. Rederiets policy er klar: Går båten på grunn, er det viktigere å redde bilene enn det er å redde oss. Jeg tømmer en whisky og ber bartenderen, Albin, om en ny. På bardisken foran meg ligger Sjálfstætt fólk, 13

hovedverket til Islands store forfatter, Halldór Laxness. Sin egen herre, heter den på norsk. Nordens beste roman. Jeg har aldri vært noen god islending. Jeg snakker dårlig islandsk, spiller ikke håndball og har bare én gang ridd på hest. Dessuten har jeg aldri bodd på Island. Men nå er tida kommet for å vende hjem. Sin egen herre handler om bonden Bjartur. I 18 år har han slitt og slavet for å tjene nok penger til å kjøpe seg sitt eget stykke land. Han kjøper en gård som heter Veturhús, Vinterhus, i et område som er hjemsøkt av en demon. Bjartur er bestemt på å leve der som en fri mann, og trosser både demonen og storbonden på nabogården. Han døper gården sin om til Sumarhús, Sommerhus, og bosetter seg der med sin gravide kone. Når de ankommer den stakkarslige, lille setra, sier Bjartur til hunden sin, Títla: «Frihet er mer verdt enn mange meter under taket. Min frihet kostet meg atten års slaveri. Men han som bor på sitt eget land, han er sin egen herre. (…) Det er frihet vi trakter etter alle sammen, Títla. Han som kan betale sin egne regninger, han er en konge.» På denne siden ligger boka oppslått foran meg på M/S Norröna. Bartenderen Albin er den mest lovende kapteins lærlingen på hele Færøyene, i alle fall ifølge seg selv. Stormen i kveld er langt fra den verste han har sett. – Skipet tåler bølger på 16 meter, 20 meter om vi ikke har turister om bord. I kveld er ingenting. Albin har en drøm. Han drømmer om å reise til Norge, kanskje jobbe på et supplyskip i olja. Bare ligge utenfor norskekysten og hente gull opp fra havet, tjene mange ganger mer enn alle vennene sine hjemme på Færøyene. Jeg har ikke hjerte til å fortelle ham om oljekrisa på Vestlandet. Drømmen om Norge lever her ute på øyene i Nordsjøen. Båten til Island går fra nordspissen av Danmark via Tórshavn på Færøyene og til den lille byen Seyðisfjörður 14

øst på Island. Tidligere gikk båten fra Bergen, men det gjør den ikke lenger. En ny bølge får whiskyen til å skvulpe i glasset. – Den ene stabilisatoren på skipet er ødelagt. Bølgene kjennes ekstra godt i natt, sier Albin og blunker skadefro. Som alle færinger nyter han å se folk fra fastlandet være sjøsyke. Jeg tømmer whiskyen, ber om en ny og Albin skjenker opp. Så spør han, med håp i stemmen: – Blir du sjøsyk? – Nei, svarer jeg. – Aldri. Jeg kjenner hvordan whiskyen får varmen til å bre seg i kroppen. – Sjøbein er medfødt. Enten er du født med det, eller så er du det ikke, men å lære det, det er umulig. Men det er ikke mange nordmenn som er født med sjøbein lenger, sier Albin. Han studerer ansiktet mitt nøye, forsøker å finne spor av storm og saltvann. – Jeg er ikke nordmann. Jeg tømmer whiskyen, tar boka under armen og legger femti danske kroner på bordet. – Jeg er islending. � – Du vil ikke tro hvor mye barnevogner koster i våre dager, altså. Men vi var heldige, vi da, vi fikk arve en av søstera mi. Det er hetebølge i Norge, og hele bryllupet stiller i sommerkjoler og kortermet. Det står vin på bordene, både rød og hvit, et helstekt lam henger på spyd over grillen i andre enden av hagen. Mellom bordene løper små barn som hviner av glede. Jeg hater å være i bryllup alene. Det er den ultimate

påminnelsen om at man ikke har lyktes, å være ensom svale i en flokk av turtelduer. Oddetallet på en partallsfest. En gang talte jeg alderen min oppover fra null. Nå teller jeg nedover mot 30. Når var det det slutta? Hvor ble det av kollektivet vårt, der folk satt foran datamaskinen og drakk øl når du kom hjem fra byen? Hvor ble det av stablene med Grandiosa-esker, hvor ble det av kyllingmiddag på Kebabbiten og Transformers på projektor dagen derpå? Én etter én har kompisene mine fått seg dame, jobb og kjøpt seg leilighet. Det er bare et spørsmål om tid før de får barn også, da er alt håp ute. Hvor har det blitt av alle gutta? Jeg er utrydningstruet. Den siste partyløven igjen på savannen. – Vi har flyttet inn i en tomannsbolig sammen med broren min og hans familie. Det er veldig flott oppe på Tåsen altså, sier borddamen min. Hun kjenner bruden fra tidligere. En kompis av meg holdt på å drukne i sitt eget spy på en balkong på Tåsen en gang. Hva driver han med nå egentlig? Han venter barn. – Vi kjøpte jo bil her forleden, en hybridbil. Den er veldig stillegående, faktisk, fortsetter borddamen min. Jeg må komme meg bort så fort som råd. Klokka er halv ti om morgenen når jeg står opp for å hente posten. Det er i grunnen en fin leilighet jeg har, under all driten. Hvor lenge kan det være siden jeg vasket her? En uke, kanskje to? Det er tomt for reine glass. Jeg fyller en skål med vann, drikker mens jeg blar gjennom posten. Canal Digital. One Call. Hafslund. Regninger. Og Oslo kemnerkontor. Jeg river opp konvolutten, fisker fram brevet. Inntektsskatt til staten, Oslo kommune, trygdeavgift. Personinntekt

jord/skog/rein og annen næring. Bla, bla, bla. Summen til slutt. 68 000 kroner. Med minus foran. Det største problemet med å drive enkeltmannsforetak er at du glemmer det du skylder staten. Jeg sitter alene i en sofa for to og skylder penger på skatten. Jeg må bort. Men hvor? På eventyr i Øst-Europa? Hjem til mor i Stavanger? Badestudier på Bali? Plutselig kommer jeg på en vits jeg ikke har tenkt på på mange år. Da Harald Hårfagre samlet landet, sendte han ut et skattekrav til alle nordmenn. Og de som kunne lese, de dro. Øverst i bokhylla står en boks dekket av støv. Jeg tar den ned, graver meg ned til bunnen, forbi gamle billetter og feriebilder, og finner det jeg leter etter. En liten blå bok med glinsende gullskrift. 28 sider, hver av dem 12,5 ganger 8,8 centimeter store. Tekst i skinnende gull på framsida. Ord fra sagadikt på alle sidene. Vegabréf. Passport. Passeport. Det islandske flagget omkranset av landets fire høye beskyttere, eller landvættir: oksen (griðungur), ørnen (gammur), dragen (dreki) og fjell-kjempen (bergrisi). Fra innsiden av omslaget stirrer to tenåringsøyne mot meg. Islandske Mímir Kristjánsson har knapt fylt 14 og har vilter hårvekst på hodet. Han er født i Oslo den 17. august 1986 og gitt navnet Kristján Mímir Kristjánsson. Det er et typisk islandsk navn. Ikke fordi det er vanlig, men fordi det er typisk. Islendinger flest har ikke etternavn, men patronymer. Jeg er sønn av Kristján, Kristjánsson. Slik mister etternavnene sin betydning. Derfor er telefonkatalogen sortert etter fornavn på Island, og derfor har nesten alle islendinger mer enn ett fornavn. Norske Mímir Kristjánsson har fått utdelt personnummer med elleve siffer. Den islandske Mímir Kristjánsson

har kennitala med ti siffer. Det er alltid færre siffer på Island. Sju siffer i telefonnumrene, tre siffer i postnumrene. Øynene sveiper over et nytt siffer. 12.06.2012. Útrunnið. Faen. Passet er utløpt. Jeg er ikke lenger islending. Jeg fisker mobilen opp av lomma. 00354-6589519. Fingrene flytter seg raskt over mobilskjermen. Jeg husker nummeret i hodet. Retningsnummer. Sju siffer. Utenlandsk summetone. Det islandske ordet for pappa er pabbi. – Du, det islandske passet mitt har utløpt. – Jaha? Du får skaffe deg et nytt, da. Klassisk pappa-svar. Rett på sak. Så løsningsorientert at han har måttet skille seg to ganger. – Det er bare å dra ut til Kópavogur hos politiet der. De ordner det på dagen. Jeg trenger ikke dra til Kópavogur for å få nytt pass. Den islandske ambassaden ligger bare et steinkast unna. Men jeg vil dra. Ikke til Kópavogur, det vil ingen. Jeg vil til Island. Tre uker seinere sitter jeg i baren hos Albin på M/S Norröna. Jeg er min egen herre.

Heia Krisland! Krisa på Island er over, bare spør internett. «Iceland makes strong recovery.» «Iceland rises from the ashes of the banking collapse.» «Iceland puts bankers to jail rather than bail them out.» Samme lovsang kan vi høre i norske aviser: «Islendingene har klart seg bra gjennom finanskrisa.» «Island har reist seg etter finanskrakket i 2008.» «Island er i ferd med å bli et lyspunkt, relativt sett blant de landene som ble hardest rammet av finanskrisen i 2008–2009.» «Glemt er finanskrise og vulkanen Eyjafjallajökull, det er nå du skal reise til Island!» I Dagens Næringsliv er det eufori over at bruttonasjonalproduktet har løftet seg til gamle høyder igjen. «Heittur Pottur er tilbake!» skriver avisa begeistret, med skrivefeil. Alle makter i gamle Norge forener seg i jubel, turistnæringen og Nei til EU, SV og Høyre. Hver og en av dem ser det de vil. Høyresida ser kapitalismens ufeilbarlighet, systemets evne til å gjenopprette seg selv. Venstresida ser et lite folks tapre kamp mot storkapitalen, utenfor EU. Og alle nordmenn ser innerst inne et speilbilde av seg selv. Den hardtarbeidende islending, han er ikke som den late greker eller unnasluntreren fra Portugal. Han står på helt til jobben er gjort, nesten som en ekte nordmann. Det gikk fort over. For dem som allerede har glemt det, er historien denne: På midten av 2000-tallet opplevde Island en enorm, og ikke helt sunn, økonomisk vekst. Motorene var tre store private banker: Glitnir, Landsbanki 19

og Kaupþing. De var skapt av Islands høyreregjeringer på 90-tallet. Gjennom privatisering, skattekutt og avregulering av finansmarkedene lå alt til rette for at de såkalte finansvikingene kunne slå seg opp på de internasjonale finanshavene. Bankene finansierte veksten ved å låne penger, og de lånte enda mer for å betale tilbake lånene. Noen ganger lånte de også av hverandre, og dersom de måtte bryte loven for å vokse videre, gjorde flere av dem det også. Finans vikingene formelig badet i gull. En av dem kjøpte til og med den engelske fotballklubben West Ham. I en periode var så å si alle fornøyde, fordi alle fikk være en del av veksten. De få sure, illeluktende sosialistene som advarte om at dette neppe kunne være særlig sunt på sikt, ble ledd av. Etter fisken skulle Island leve av bank. I utlandet jublet man. Seinest i april 2008 hyllet den nyliberale amerikanske tenketanken Cato Institute Island i en rapport med den talende tittelen «Look to Iceland». Måneden etterpå skreiv venstreorienterte The Guardian i England en reportasje med tittelen «No wonder Iceland has the happiest people on earth». På denne tida var de tre bankene verdt 14 437 billioner islandske krónur. Det tilsvarer mer enn elleve ganger Islands bruttonasjonalprodukt. Det måtte gå galt. Da verdensøkonomien krasjet samme år, krasjet også de islandske bankene. I september 2008 lakk interne dokumenter fra Kaupþing, den største islandske banken, ut på Wikileaks. De viste at banken hadde alvorlige problemer med å gjøre opp for seg. Seinere samme måned forsøkte Glitnir å selge seg til den islandske staten. Men før staten kunne overta banken, var den gått konkurs og blitt satt under administrasjon av amerikanske myndigheter. Island var for lite til å redde bankene sine, slik mange andre land gjorde. I stedet lot de bankene gå konkurs, mens 20

nye banker ble opprettet for å holde økonomien i gang. Kreditorer og eiere ble forespeilet at de ville lide store tap. Det falt i dårlig jord i land der bankene skyldte store summer, som England og Nederland. Gjennom aggressive finansprogrammer som Icesave og Kaupþing Edge, var flere hundre tusen kunder lurt til å sette pengene sine i islandske banker. Over natten gikk Island fra å være et nyliberalt fyrtårn til igjen å være Skandinavias fattige fetter. Storbritannia brukte terrorlovgivning for å konfiskere verdiene i Kaupþing. Islandske banker var blitt Al-Qaida. På Island var krisa et faktum. Tusenvis mistet jobben, blant dem min far. Andre var blitt lurt til å låne penger i utenlandsk valuta, og endte med gjeld de umulig kunne betale tilbake da den islandske krona ble halvert i verdi. Hver åttende islending opplevde å gå ned i lønn. På Austurvöllur i Reykjavík samlet titusener av mennesker seg med gryter og kjøkkenredskaper, den såkalte kasserollerevolusjonen. Noen anarkister heiste flagget til dagligvarekjeden Bónus på Alltinget. Det var kaos i gatene, og det ble utskrevet nyvalg. Men så startet solskinnshistorien. Islendingene nektet å betale tilbake deler av gjelden sin og truet seg til gunstigere betingelser hos kreditorene sine. De devaluerte valutaen og fikk industrien og turistnæringen i gang. De fikk raskt bukt med arbeidsløsheten. Bankene ble ikke reddet, de gikk konkurs, og noen få bankmenn ble stilt for retten. Lånene hos IMF ble betalt tilbake før tida. Island var den beste eleven i klassen, eksempelet på hvor raskt et hardtarbeidende folk kan gjøre slutt på en krise. Det er den nordligste happy ending verden har sett før Disney-filmen Frozen. Alle som reiser til Reykjavík, ser at folk ikke sulter i gatene. Den eneste matkøen i byen er utenfor den berømte pølseboden Bæjarins Beztu, byens beste, i havna. 21

Handlegaten Laugavegur yrer av liv, en ny kaffebar åpner hver måned, og islendingene kjører fortsatt rundt i dyre SUV-er. Tallenes tale er like klar. Rapportene viser at Islands bruttonasjonalprodukt nesten er tilbake på nivået fra før krisa, og at arbeidsløsheten er lavere enn i mange andre land. Gjeldsgraden er på vei ned. Ingenting av dette er usant. Island er fortsatt rikere enn mange andre europeiske land, ikke minst sør i Europa. Sagaen om den islandske bankkrisa er betraktelig mindre blodig enn den greske tragedien våren og sommeren 2015. Det er bare det at islendinger flest ikke er enige. Mens norske aviser hyller det økonomiske mirakelet på isen, flytter islendingene ut av landet. Antallet islendinger i Norge nærmer seg 10 000, mange bor også i Sverige og Danmark. De flokker seg om protestpartier. Piratpartiet har ligget over 35 prosent på meningsmålingene, og den forrige ordføreren i hovedstaden var en komiker. Det finnes til og med et parti, riktignok et lite et, som vil legge ned staten Island og gjøre det til et norsk fylke. Hvis krisa på Island er over, er det fint om noen snart er så snille å fortelle det til islendingene.