Paul B Bergquist
FLOKE
- EN KRIMROMAN
© Forfatterfabrikken Forlag AS / Paul B Bergquist www.forfatterfabrikken.no
Trykk og innbinding: HfS Trykk / Hjerte for Sandnes Papir: 80g Munken Cream, bulk 1.5 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt av eBokNorden AS Omslagsdesign: Aleksandar N. 1. utgave, 1. opplag 2024
ISBN 978-82-94122-00-4
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forfatterfabrikken Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og stra! i form av bøter eller fengsel.
Prolog
Geir Rosseberg elsket havet.
Han var sjømann og hadde tilbrakt mesteparten av voksenlivet i utenriksfart, krysset verdenshavene fra Nordsjøen til Stillehavet og besøkt de fleste av verdens havner og kneiper.
Men denne kvelden hadde han byttet ut de store skipene med en liten trebåt som han navigerte gjennom Karmsundet. En varmfront som hadde smøget seg innover på kvelden, skjulte lyset fra månen og etterlot et landskap i ulike nyanser av svart. Bare lysene langs veiene og inne i husene røpet at det bodde mennesker der.
Han skjenket seg en munnfull hjemmebrent av eget merke og kjente hvordan det kortreiste brennevinet røsket i halsen, varmet kroppen og dempet uroen som hadde begynt å bygge seg opp. Vinden fra sør økte på, bølgene dannet allerede hvite skumtopper og snart ville det regne. Han plasserte en ny klump General under leppa og dro opp glidelåsen.
Et bulkskip på vei sørover passerte ham på babord side. Det var noe melankolsk over det ensomme og mørklagte skipet. Rosseberg fulgte det med øynene før han tok en ny munnfull brennevin.
Lysene fra Haugesund bredte seg ut foran ham da han passerte Karmsundbrua. Han kastet et blikk på klokken. Han var punktlig, som alltid – uansett omstendigheter.
Han nærmet seg målet, kaien ved nordenden av Bakarøy, og lot båten gli inntil det mørklagte kaiområdet. Han likte at det var mørkt. Mørket hadde ofte vært hans beste venn.
Rosseberg snuste inn lukten av sjøen, tjæren, den råtnende tangen og den skarpe eimen av sild, sjekket fenderne, observerte en enslig blå Audi A6 som sto parkert på baksiden av et lagerbygg med lysene av, og tok en ny munnfull brennevin mens han fortøyde båten.
En skikkelse skilte seg fra skyggen av det nærmeste lagerbygget og nærmet seg båten med raske, bestemte skritt. Den fremmede entret båten med smidige og båtvante bevegelser.
– Takk for at du kunne møte meg på kort varsel. Nå er jeg spent.
Mannen smilte og ga Rosseberg et fast håndtrykk. Han gjengjeldte smilet mens han spyttet sidelengs over rekka. En dråpe snus kom ikke lenger enn til det hvite skjegget, men han enset det ikke.
Den fremmede kastet et blikk rundt i båten. – Jeg forsto det slik at du hadde dokumenter til meg?
Rosseberg rettet ryggen og sa: – Ja, jeg tok bilder og førte journal over alt. Leverandører, kontakter og bakmenn; banker, selskaper og kontonummer – alt som er verdt å vite og mer til.
Han holdt inne et øyeblikk, deretter fortsatte han mens han studerte en flekk på dørken. – Det har vært livsforsikringen min.
Rosseberg så det glitret i den fremmede mannens øyne. – Fantastisk! Du aner ikke hvor lenge vi har holdt på med denne saken. Men vi har ikke hatt noe håndfast mot ham før nå.
Så ble han tankefull. – Og du har måttet bære på denne skyldfølelsen alle disse årene? Ikke kunnet betro deg til noen? Ikke engang til kona?
Rosseberg strøk seg over den blanke issen. – Nei, særlig ikke til henne. Det har vært en hemmelighet jeg ikke kunne dele med noen. Ikke noe jeg er stolt av å ha vært en del av.
Den fremmede nikket. – Vel, jeg er glad for at du nå står fram og kvitter deg med din dårlige samvittighet. Jeg kan ikke love deg redusert stra! for din deltakelse i dette, selv om jeg er ganske sikker på at dommeren vil ta hensyn til bidraget ditt for å løse saken.
Rosseberg sukket og knep munnen sammen. Purken dekker ryggen godt, men jeg har uansett ikke mange år igjen. Han trakk pusten dypt og nikket.
Høyt sa han: – Det er først nå, når kona er død, at jeg kan gå ut med alt dette. Hun ville ha dødd av skam. Du skal ikke bekymre deg for meg.
Mannen så alvorlig på ham. – Det er viktig at dette ikke kommer ut før vi er klare til å slå til. Du forstår det?
Rosseberg kikket på ham. – Det blir nok en fin fjær i hatten for deg, dette her?
Politimannen svarte ikke, men smilte svakt tilbake mens han nikket nesten umerkelig.
Rosseberg spyttet snus igjen, heldigere denne gangen. – Tenkte meg det, ja. Bli med meg.
Han balanserte kjapt langs kanten av båten frem til fordekket, bøyde seg over rekka og dro i en tynn, lyseblå nylontråd som hang ned i sjøen fra baugen av båten. En liten beholder, dekket med tare og slim, kom ut av den mørke sjøen.
Han grep etter den da noe viklet seg rundt beina hans. Falt hodestups over bord, tra! vannflaten med hodet først og mistet pusten. Den iskalde sjøen klorte ham i ansiktet.
Han veivet febrilsk med armene og fikk ansiktet over vann et øyeblikk – nok til at han rakk å trekke pusten.
Politimannen tok tak i beina hans og trakk ham tilbake mot båten. Med kraftige hender heiste han ham opp av sjøen, men bare delvis. Rosseberg ble hengende med beina opp og overkroppen under vann.
Rosseberg prøvde å vri seg rundt. Få meg nå for svarte opp herfra. Men beina satt fast. Han klarte verken å bøye seg bakover eller framover for å komme klar av vannet og puste.
Han måtte snart ha luft, ellers kom han til å dø. Så skjønte han det. Alt ble tindrende klart. Dette var ikke et uhell. Dette var meningen. Han skulle dø i kveld på denne gudsforlatte plassen.
Adrenalinet fosset gjennom kroppen i mengder han aldri hadde opplevd før. Hver eneste nerve i kroppen var i høyspenn. Ikke snakk om! Jeg vil ikke dø her.
Han kjempet for å komme seg løs. Måtte få hodet over vann. Han holdt pusten. Musklene surnet av mangel på oksygen. Smerten sprengte i kroppen.
Han åpnet øynene og så sitt eget hvite skjegg duve i den mørke sjøen foran ham. Han lukket øynene igjen, orket ikke se, prøvde å fokusere på noe annet. Måtte ikke puste.
Ikke enda. Men hver eneste celle hylte etter oksygen og hjertet pumpet vilt.
Den gamle kroppen rykket i kramper. Rosseberg holdt igjen, lot være å puste og prøvde å få hodet over vann igjen. Kom igjen!
Så ga han opp og trakk pusten. Iskaldt sjøvann strømmet inn i lungene. Ikke det livgivende oksygenet han trengte.
Han ville ikke dø! Ikke nå. Han var ikke klar. En intens smerte skjøt ut fra hjertet og et lysglimt danset foran øynene. Ett av dem skilte seg ut og kom mot ham. Er det deg, mor?
Hun smilte til ham som hun hadde gjort i barndommen. Varmen og kjærligheten strømmet mot ham og gjorde ham lykkelig. Han var omsluttet av lyset nå.
Den fremmede satt i båten og betraktet Rosseberg med stor interesse. Som en katt betrakter et bytte, fulgte han med på de siste krampetrekningene mens livet ebbet ut i den gamle kroppen. Rosseberg hadde holdt ut lenge for å være en så gammel mann.
Da Rossebergs plasking hadde sluttet, sjekket han omgivelsene grundig. Alt var fortsatt stille rundt ham. Ikke et menneske å se. Ingen spesielle lyder å høre. Ingen opphissede stemmer, bare den koselige lyden av bølgene som skvulpet mot bunnen av trebåten.
Han løsnet gummireimen rundt Rossebergs bein og lot den døde kroppen gli ned i den mørke sjøen. Kroppen kom opp igjen noen meter lenger borte og fløt videre med strømmen. Han snudde seg, plukket opp den lille, gjengrodde aluminiumsbeholderen, fikk vridd opp lokket og tømte en liten nøkkel ut på dekket. Den så ut til å passe til en standard hengelås.
Han rynket brynene. Var det alt? Han bannet. Han burde ha ventet og sikret seg hele forklaringen, men Rosseberg hadde stått så lagelig til der og da. Det var ikke sikkert en så god mulighet ville åpnet seg igjen.
Han ristet på hodet og lo. Han var ustoppelig. Denne gamle tullingen kunne ikke stoppe ham. Ikke noen annen idiot heller, for den saks skyld.
Han veide nøkkelen i hånden. Nå måtte han bare finne den rette hengelåsen. Og om han ikke fant den, var det heller ikke farlig. Så lenge ingen andre fant papirene, var alt fortsatt under kontroll.
Han smilte for seg selv, løsnet fortøyningene, kastet trossen ombord og dyttet båten fra kaien.
I timene før jeg står opp, veksler jeg ofte mellom drøm og virkelighet, mellom fortid og nåtid, mellom det som er og det som en gang var, og alt det som ikke ble som jeg hadde tenkt.
Denne morgenen var ikke et unntak.
Bortsett fra regnet som trommet mot vindusruten, var det stille og mørkt i soverommet mitt. Stillheten var forstyrret av mobiltelefonen som vibrerte iltert og lyste opp de slitte kantene på nattbordet. Den krevde min oppmerksomhet som et ivrig barn, men jeg var ikke klar for å snakke med noen og lot den bare dure.
Utenfor var det fortsatt bekmørkt, bare brutt av det svake lyset fra en gatelykt. Lukten av den våte pelsen til schæferen Catch og alle lydene han laget i søvne, nådde meg fra sengen hans i hjørnet av rommet.
Jeg snudde hodet og myste mot skjermen. Det var søndag morgen, klokka var kvart over fem, og nummeret var ukjent. Jeg ville helst kaste mobilen i veggen og sove videre, men jeg var redd det kunne handle om far og fikk et stikk av dårlig samvittighet. Kanskje noe hadde hendt, et fall, et hjerteinfarkt, eller noe enda verre?
Jeg grep telefonen, stirret på det ukjente nummeret på den kalde, blå skjermen, og forsto allerede at livet ville endre seg det øyeblikket jeg tok den samtalen. Det kunne
være en tulling som hadde ringt feil i fylla, men hvis samtalen var til meg, var det garantert dårlig nytt.
Jeg kunne utsette problemet ved å ignorere samtalen og la den gå til telefonsvareren. Men hvis denne samtalen gjaldt far, måtte jeg svare.
Jeg trakk pusten, stålsatte meg og trykket på grønt. – Ja … hallo?
Stemmen min hørtes merkelig ut, som om jeg snakket med helium i lungene. Søvnen hang fortsatt i kroppen som et tungt teppe. Jeg prøvde å renske halsen, men det føltes som om den var behandlet med grovt sandpapir, og tungen var merkelig stiv.
Jeg famlet etter colaboksen. Den var tom. Jeg skulle tatt med en ekstra.
En kvinnestemme kremtet. – Er du Floke? Floke Wilhelmsen?
Det var en ukjent stemme, men jeg svarte bekreftende.
Kvinnen kremtet igjen. – Jeg heter Cathrine. Cathrine Runevik.
Navnet sa meg heller ingenting. Verden begynte å tilte mot høyre.
Cathrine tok en pause og samlet seg. Stemmen skalv. – Jeg er en venninne av Olav. Vi må snakke sammen.
Jeg ville svare noe morsomt om at den replikken vanligvis kommer mot slutten av et forhold, men jeg orket ikke min egen tørrvittighet og lot det være. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har trøstet kvinner som Olav, min lillebror, hadde sku!et.
Med et grynt falt jeg tilbake på puten og lukket øynene. Det hjalp mot svimmelheten. Det var en dråpe cola igjen i boksen likevel. Den var varm og smakte pyton, men den fuktet i det minste tungen.
Irritert klemte jeg så hardt rundt mobilen at metallkanten laget avtrykk i håndflaten min. – Nei, vi trenger ikke å snakke sammen. Vet du hvilken dag det er, og hva klokka er?
Hun begynte å grine. – Han er borte.
Noe i stemmen hennes fortalte meg at det var alvor. Adrenalinet tok over og pulsen økte. Jeg satt halvt oppreist i sengen med albuene som støtte. Sengen knirket under meg, et gammelt møbel som for lengst hadde sett sine beste dager.
– Say again?
Hun pusset nesen. – Olav. Han er forsvunnet.
Det var engstelse og fortvilelse i stemmen hennes. Jeg gned nakken i et fåfengt forsøk på å få liv i toppetasjen.
– Fortell meg hva som har hendt.
Jeg prøvde å holde stemmen rolig og profesjonell, selv om den fortsatt lød lys og rar.
Hun trakk pusten dypt. – Olav skulle møte meg på flyplassen i Malaga i går ettermiddag, men han dukket aldri opp. Jeg fikk ikke tak i ham på mobilen heller, så jeg tok toget til Fuengirola og bussen videre til leiligheten på Elviria. Han var ikke der. Han …
Hun tok en pause før hun fortsatte. – Han har fortsatt ikke dukket opp, og han svarer ikke på mobilen. Ingen aner hvor han er.
Jeg roet meg ned igjen. Fikk dyttet putene på plass rundt meg og satte meg bedre til rette. Det var som jeg tenkte. At Olav ikke kom seg hjem etter en kveld på byen, var ikke noe å bekymre seg for.
Jeg senket stemmen noen oktaver. – Hvor er du nå, sa du?
Hun svarte langsomt og tydelig, slik man snakker til et lite barn. – I Spania, Marbella.
Jeg lukket øynene. Orket ikke mer. – Jeg mente, hvor i Marbella? Men du … whatever. Bare glem det.
Hun lo. En nervøs latter. – Jeg er i Olavs leilighet. På Elviria del Sol.
Stadig nye overraskelser. – Og hvordan kom du deg inn i leiligheten hans, frøken Runevik?
Jeg vet jeg var nedlatende og gammeldags, men akkurat da var jeg altfor trøtt til å bry meg.
Hun svarte mer bestemt. – Cathrine. Eller Cath, om du vil. Det sier de fleste.
Lord, have mercy.
– Men altså, Cathrine, hvordan kom du deg inn i leiligheten hans?
Hun nølte igjen. – Olav ga meg en nøkkel før han dro til Spania. For sikkerhets skyld, sa han.
Dette lignet ikke Olav. Han var vanligvis svært opptatt av å verne om både privatlivet og eiendelene sine.
– Så han regnet med at det var en mulighet for at han ikke ville kunne hente deg? Sa han noe om hvorfor?
Hun var stille et øyeblikk. – Nei, det … Han sa ingenting om det. Altså, jeg spurte ham heller ikke. Tenkte ikke over det, egentlig. Han var alltid litt hemmelighetsfull om planene sine, men det er ikke likt ham å bare forsvinne på denne måten.
Jeg var ikke enig i det. – Har han forsvunnet, eller ble han forhindret fra å hente deg? Har du snakket med noen andre om dette?
Hun hørtes usikker ut. – Spiller det noen rolle? Han er ikke her. Jeg har prøvd å kontakte noen av vennene hans, men ingen har sett ham på en stund.
Det var på tide å avslutte samtalen. – Så hvorfor ringer du til meg midt på natten, en søndag morgen?
Det kom en vibrasjon i stemmen igjen. – Han ga meg nummeret ditt. Sa at jeg kunne ringe deg hvis det var noe.
Irritasjonen min tok overhånd. – Han sa at du skulle ringe meg? I Norge? Midt på natten?
Hun ble stille noen sekunder. – Er du i Norge? Det ante jeg ikke.
Logisk nok. En tanke slo meg. – Er alt normalt i leiligheten?
Hun dro på det. – Hva mener du? Det er litt rotete her. Jeg lukket øynene. – Ingen tegn til innbrudd? Ingen tegn til kamp?
Nå hørtes hun forundret ut. – Nei, skulle det være det?
Jeg ble matt. – Nei, ikke vanligvis. Hør, Olav dukker nok opp snart. Vi må gi ham noe tid. Det er jo midt på natten.
Hun nølte igjen. – Kan du ringe ham? Se om du kan få tak i ham? Om han kanskje vil svare deg?
Jeg stønnet. Jeg trengte desperat søvn. Ville tilbake til min lille drømmeverden der Jo-Ann ventet på meg. Orket ikke et nytt sjalusidrama.
Jeg la meg ned igjen på sengen. Min trofaste Glock 19 hadde glidd ut fra gjemmestedet under puten. Det kalde løpet kilte meg i nakken, konturen av det riflede skjeftet presset mot kinnet mitt. Jeg dyttet den på plass under puten igjen.
– Vi må gi ham noe tid, Cathrine. Dette er altfor tidlig på en søndag morgen. Nicky Beach har knapt stengt. Olav glemmer noen ganger tid og sted. Han kommer nok snart.
Nå nølte hun ikke lenger. – Du må ringe ham nå, insisterte hun med tyngde.
Ikke rart at mobilen min ikke hadde gitt seg. Den hadde ikke hatt noe valg.
– Jeg må vite at Olav er OK. Tenk om det har hendt ham noe? Jeg bryr meg ikke så mye om hvor han har vært eller hvorfor han ikke hentet meg. Jeg må bare vite at han har det bra. Vær så snill!
Jeg trakk pusten dypt. – OK, OK, jeg skal ringe ham. Greit. Jeg lover å ringe.
Jeg angret øyeblikkelig.
– Takk!
– No problem, løy jeg som en politiker i innspurten før valget.
Det ble stille i telefonen et øyeblikk. Så la hun på.
Jeg la meg over på siden, lukket øynene og la armene rundt den slitte dynen på den tomme delen av sengen, før jeg knuget den tett inntil meg.
Jo-Ann var der fortsatt. Varmen fra kroppen hennes tett inntil min. Et øyeblikk var hun igjen trygt i armene mine.
Jeg begravde ansiktet i dynen. De kloke øynene hennes fant mine. Den svake duften av yndlingsparfymen hennes roet meg, og for et kort øyeblikk glemte jeg savnet og sorgen som hver dag truet med å kvele meg.
Jeg ble liggende slik en stund, men samtalen med Cathrine kom hele tiden tilbake og holdt meg våken. Det var ikke mulig å skli tilbake til den deilige morgenfreden. Til slutt ga jeg opp, og med en kraftanstrengelse veltet jeg ut av sengen.
Natten hadde for alvor sluppet taket, og dagen krevde meg.
Det var stille i Mølstrevåg, bare brutt av fjerne måkeskrik og krappe bølger som slo mot bryggen utenfor.
Jeg åpnet haspene på vinduet og trakk inn lukten av gjødsel fra markene på den andre siden av veien. En flue summet og dunket mot vinduet i en irriterende rytme. Jeg orket ikke den meningsløse selvskadingen, trakk gardinen til side, åpnet vinduet, ga stakkaren et rapp og så den summe av gårde uten et ord til takk.
Livet i Mølstrevåg var milevis unna livet mitt i San Francisco, og det var hele poenget. Her hadde jeg kontroll på hvem som kom og gikk. Det var det viktigste.
Nattens selvmedisinering satt fortsatt tungt i kroppen.
Jeg plukket opp Balvenie-flasken fra gulvet og la den i pappesken innerst i skapet. Så slapp den å være alene.
Samtalen med Cathrine kvernet i hodet mitt. Visste hun mer enn hun sa? Var det noe jeg ikke så? Jeg ville ikke bekymre meg. Olavs problemer var ikke mine. Not my monkeys, not my circus. Han var en voksen mann.
Men han hadde gitt Cathrine mobilnummeret mitt. Det var spesielt. Jeg var jo i Norge og kunne ikke ha hentet henne på flyplassen i Malaga om han ble forhindret. Så hvorfor skulle hun trenge nummeret mitt? Det virket meningsløst.
Jeg reiste meg, slo av alarmen og sjekket utendørskameraene på mobilen, men det var ingenting uvanlig å se.
Jeg tok på meg den svarte, nyinnkjøpte treningsbuksen og en hvit t-skjorte med logoen til The San Francisco Police Department i blått og gull, men tok den av igjen, dro på en nøytral hvit t-skjorte i stedet og festet Glocken i hylsteret på ryggen.
Det var ulovlig her hjemme, selvsagt, men som politimann i USA har jeg båret våpen gjennom hele mitt voksne liv. Uten våpen kunne jeg like gjerne gå omkring uten klær. Våpenet var en konstant påminnelse om å være årvåken, om rettferdighet og om å beskytte det viktigste i livet –datteren min.
To protect and serve. Det har blitt et sterkt personlig motto for meg, selv om jeg har tyvlånt det fra mine kolleger i Los Angeles.
Jeg trakk på meg en løstsittende treningsjakke for å skjule våpenet og gikk ut i gangen. Jeg hentet fram et telys fra en pose i kommoden, tente det og satte det foran det svart-hvite portrettet av Jo-Ann. Rettet på den røde rosen som sto i en vase ved siden av og studerte ansiktet som smilte til meg i den brede, svarte rammen.
Studerte blikket hennes. Fortsatt like varmt. Ansiktet.
Fortsatt like vakkert. Smilet. Nøyaktig slik jeg ville huske det. Det var meningsløst at hun ikke lenger var sammen med meg.
Og det var min skyld.
Jeg ristet av meg de tunge tankene og skyndet meg ned trappen.
Catch fulgte etter med ivrige pistrelyder og en logrende hale som slo mot tregulvet. Den smittende gleden hans fikk sorgen til å forsvinne for en stund. Jeg dunket ham på den kraftige brystkassen, skrøt masse, satte fram en
bolle med tørrfôr og fylte vann i skålen. Han fortjente det. Terapitimer er mye dyrere.
Jeg åpnet kjøkkenvinduet. Duftene fra fuktig gress og hage fylte rommet. Jeg satte meg ved det store trebordet og beundret den blomstrende rododendronen og den glitrende fjorden utenfor.
Olav hadde av en eller annen grunn gitt Cathrine nøkkelen til leiligheten sin halvannen måned før han dro til Spania. Allerede da måtte han ha forstått at det var en mulighet for at han ikke kunne hente henne på flyplassen. Hvorfor hadde han ikke nevnt noe til meg eller far? Og hvorfor ga han henne telefonnummeret mitt uten å avtale med meg på forhånd?
Jeg hadde verken tid eller lyst til å rydde opp i hans evige kaos. Men det var noe med denne situasjonen som var annerledes. Hva pokker holder du på med, Olav?
Noe hadde skjedd med Olav mens jeg bodde i Statene. Den lille, snille, skoleflinke gutten jeg reiste fra, var blitt en ung mann. Greit. Forventet. Men han var blitt så … jeg lette etter ordet … uansvarlig? Han dukket ikke opp til jobbene han fikk, hadde alltid pengeproblemer og var en virkelig rundbrenner som fortsatt bodde hjemme på gutterommet hos far.
Far hadde i en periode sin fulle hyre med å holde ham i ørene, ute av inkassoselskapenes klør og drive sorgarbeid blant avviste damebekjentskaper.
Samtidig var han en utrolig omtenksom, snill og hjelpsom bror som var opptatt av den lille familien vår. Han forsto alltid når jeg trengte støtte eller en å snakke med, og han hjalp til med alt fra praktisk arbeid til å høre på lange selvmedlidende enetaler når jeg trengte det. Det hadde vært ofte de siste årene.
Da mor døde, brukte han en stor del av arven på å kjøpe seg en leilighet i Spania. Han tilbrakte halve året der, var i kontakt med far ukentlig, men bodde altså fortsatt på gutterommet når han var hjemme. Hadde ikke kjøpt seg noe eget.
Jeg ristet av meg tankene om Olav. Været klarnet opp utenfor, og solen tittet fram. På fjorden forsynte måker seg av lasten på en fiskebåt. Jeg plukket opp den lille militærkikkerten fra vinduskarmen og betraktet båten, måkene og omgivelsene rundt den. Så skannet jeg terrenget grundig, slik jeg alltid gjorde.
På midten av 900-tallet bodde vikingkongen Floke Vilgerdsson i dette området. Han hadde kommet på kant med den mektige Harald Hårfagre lenger sør i Karmsundet, eller i Norvegr – veien mot nord – som sundet het den gangen, og valgte å ta med seg folk og fe og bosette seg på en øy vest for Orknøyene. Øya som han senere døpte Island.
Min far, Godtfred, har alltid vært fascinert av vikingene. Her i Mølstrevåg, på leting etter Flokes gamle kongsgård, fant han i stedet min mor. De giftet seg og fikk meg, Floke, den førstefødte. Ti år senere fikk de Olav. Også han fikk et kongenavn fra vikingtiden.
Jeg snørte på de gamle joggeskoene og løp de fire kilometerne ut til Ryvarden Kulturfyr. Catch løp glad og fornøyd ved siden av.
Idet jeg rundet en bergnabb, dukket det gamle fyrområdet opp som en hvitmalt oase ytterst i det steinete havgapet. Den skarpe morgensolen reflekterte i de hvite trebygningene. En bris brakte med seg den friske, salte augustluften fra storhavet utenfor.
Det var ingen beboere i fyrvokterboligen denne helgen, men snart ville ka!etørste turgåere, forelskede par, fotoentusiaster og forpinte sjeler som trengte å lufte vettet, sånne som meg, invadere området. Foreløpig hadde jeg paradiset for meg selv.
Jeg lot Catch springe løs, trakk inn havluften og jogget ned til betongplattingen foran fyret, mens jeg steppet rundt og skyggebokset mot en innbilt motstander. Jeg liker innbilte motstandere. De slår ikke tilbake.
Sletta, dette værutsatte havstykket der storhavet står rett mot land, strakte seg i alle himmelretninger. Den storslåtte utsikten, solskinnet og den friske sjøluften ga meg en euforisk følelse av frihet.
Et containerskip fra Helman-Larssens rederi passerte i skipsleden. Jeg møtte eieren av rederiet, John HelmanLarssen, for noen år siden. En hyggelig og folkelig fyr, men også en typisk mann med mye nye penger. Du kjenner typen. Dyre biler, dyre klokker og hus med nok kvadratmeter til å gjøre en senterleder grønn av misunnelse.
Han betalte raust for å overta en del av eiendommen Olav og jeg arvet etter mor, så jeg klager ikke. Men barndomshjemmet hennes beholdt jeg, og Olav beholdt en liten tomt ved siden av der han snakket om å bygge seg en hytte.
Jeg slang meg ned på en blåmalt betongblokk og fisket fram mobilen. Var det greit å ringe Olav nå? Et blikk på klokken, og jeg lot det være. Skulle jeg ringe i det hele tatt? Og hvordan burde jeg i så fall ordlegge meg? Jeg kunne klage på at jeg hadde blitt vekket midt på natten. Det måtte være innenfor. Det var tross alt han som hadde gitt henne nummeret mitt.
Jeg satt og stirret på det rustne gelenderet, vendte hodet mot vinden og speidet utover sjøen mot nord.
Bloksen, skjæret hvor Sleipner forliste i 1999, lå et par olympiske steinkast unna. Det var fredelig på en vakker sensommerdag som denne, men den natten i november kjempet syttiseks sjeler mot det iskalde, frådende havet. Plutselig var lille Mølstrevåg full av helikoptre, ambulanser, blålys og TV-folk.
Olav var bare en guttunge den gang. Han og mor tilbrakte ofte helgene i Mølstrevåg. Han var oppglødd da han ringte og fortalte hva han hadde sett og hørt. Lite visste han at jeg akkurat da satt på en sykestue i San Francisco og fikk lappet sammen armen etter en skyteepisode. Jeg har aldri fått fortalt ham om det.
Jeg tok fram mobilen igjen. Sendte en kort melding og ba om raskt svar. Det kom ikke.
Da jeg kom tilbake til huset, var Charlene, min femtenårige datter, opptatt med lekser på kjøkkenet. Det halvlange, lyse håret hentet ekstra glans fra solen denne morgenen.
Hun la ansiktet i bekymrede folder, hvilte pekefingeren mot underleppen og så på meg over kanten av lesebrillene. – God morgen, gamle mann! Har du husket å parkere rullatoren slik at den ikke sperrer innkjørselen for meg?
Hun lespet og så alvorlig ut. Så revnet ansiktet i et stort og hjertelig smil.
– God morgen, pappsen!
Jeg ble varm om hjertet. – Morning, sunshine! Veldig morsomt.
Jeg prøvde å se snurt ut. – Har denne nesevise, unge damen spist frokost mens jeg var ute?
– Jeg tenkte du ville være raskt tilbake, så jeg gjorde leksene mine mens jeg ventet. Men nå er jeg sulten.
Hun pakket bort brillene, bøkene og Macen.
Jeg så mistenksomt på henne. – Hva får deg til å stå tidlig opp og gjøre lekser på en søndag morgen? Tenåringer står ikke tidlig opp av seg selv.
Hun møtte blikket mitt med et uskyldig uttrykk.
Jeg snuste i luften og knep øynene sammen. – Wait a minute, girl! Jeg kjenner triksene dine nå. Du har enten gjort noe dumt og vil ha tilgivelse, eller du planlegger noe og vil ha tillatelse. Hva er det denne gangen?
Hun overså spørsmålene. – Hvem var det som ringte deg midt på natten?
Hun hadde allerede lært at angrep var det beste forsvar.
– Noen som lette etter onkel Olav.
Jeg håpet hun ville la det bli med det.
Hun myste mot meg. – En dame?
– Yup.
– Har du snakket med onkel Olav?
Jeg stirret ut vinduet, usikker på hvorfor jeg ikke hadde ringt ham. – Nei, jeg syntes det var tidlig å ringe ham. Men jeg sendte ham en tekstmelding.
– Har han svart?
– Ikke ennå. Vil du ha egg og bacon? Sunny side up?
Hun lot seg ikke distrahere. – Kanskje du bør ringe ham? For sikkerhets skyld?
Hun så ut vinduet, mens hun studerte meg i sidesynet.
Jeg tok telefonen og tastet nummeret med en besluttsomhet som overrasket meg. Telefonen ringte en god stund, men ingen tok den. Deretter kom Olavs stemme fra mobilsvareren. Jeg ba ham ringe meg tilbake og avsluttet samtalen.
Hun så alvorlig på meg. – Mobilsvar?
Jeg nikket.
– Da håper vi han ringer snart, sa hun og så på meg med de mørke, varme øynene hun hadde arvet fra sin mor.
Jeg nikket igjen.
Idet vi dekket bordet og forberedte frokosten, var det som om vi levde et normalt liv. Disse øyeblikkene av hverdag sammen med Charlene var det som fikk meg gjennom dagene.
– Pappa, begynte hun tilsynelatende tilfeldig.
Jeg stålsatte meg.
– Kan Viviann og jeg overnatte hos bestefar neste fredag? Vi skal på kino.
Hun så oppmuntrende på meg. Ansiktet utstrålte en barnslig uskyld til tross for tragedien hun hadde vært gjennom.
Jeg skulle gjerne ha latt henne ha den gleden, men risikoen var for høy. – Det er ikke nødvendig å overnatte. Jeg kan kjøre dere til kinoen, besøke bestefar mens jeg venter og hente dere etterpå. Det er best om vi overnatter her. Du vet hvorfor.
– Pappa! Slutt med det der. Jeg er femten år nå og bestefar passer på oss.
– Og jeg er over førti og sover godt her. Vi har diskutert dette før. Ingenting har endret seg. Skulle du ha egg?
Hun svarte ikke. Ansiktet lukket seg. Gleden forsvant.
Vi spiste i taushet.
– Tror du det kan ha skjedd ham noe? spurte hun da vi hadde spist.
– Nei da.
Det kom for kjapt, og jeg hørte selv at det ikke lød overbevisende. – Olav har glemt å hente henne. Han kan være ganske distré innimellom.
En antydning til smil i det unge ansiktet. – Kanskje han har tru!et den store kjærligheten, foreslo hun.
Jeg smilte også. – Sure. Det gjør han jo stadig vekk, sa jeg.
Vi lo, men tankene gled tilbake til samtalen med Cathrine. Charlene studerte ansiktet mitt. – Skal du reise til Spania, pappa?
Øynene vek ikke. – Jeg klarer meg fint om du vil dra, sa hun rolig.
Jeg grep hendene hennes. – Nope, sa jeg. – Du klarer deg uten meg, jeg tror deg, men hvordan skal jeg klare meg uten deg?
Høstsola kastet sine knivskarpe farger over den store eiendommen, og det hvite trehuset med de gammelrøde karmene glødet. Det sto som et taust vitne om livet mor og far hadde levd sammen. Foran huset lå den grønne plenen der Olav og jeg løp omkring som barn. Bladene på trær og busker duvet i vinden, og blomsterbedene var fulle av blomster. Alt var slik mor en gang hadde bestemt; det var herskapelig vakkert, klokken var to, og det var tid for søndagsmiddag i barndomshjemmet mitt på Hauge.
Far hadde alltid elsket å lage mat og seilte til sjøs som stuert da jeg var liten. Når han en sjelden gang var hjemme fra sjøen, var det alltid han som laget middag, og nå som han var blitt pensjonist og enkemann, var søndagssamlingene med barn og barnebarn et hellig ritual. Jeg hadde for lengst gitt opp å få ham til Mølstrevåg for å la meg lage maten.
Duften av sosekjøtt, poteter, gulrøtter og løksaus lokket oss fra bilen og inn i huset, og jeg var plutselig skrubbsulten. Av gammel vane skannet jeg omgivelsene og memorerte detaljene: de to bosskassene naboen ennå ikke hadde tatt inn, den sorte, nyvaskede Golfen parkert lenger ned i gaten og det gjenglemte røde skjerfet på stakittgjerdet på den andre siden av veien.
– Kom inn, folkens – dette blir snadder! kvitret far gjennom den åpne døren. Så sto gamlingen i kjøkkendøren med
et rødrutet forkle, smilende, med hodet på skakke og armene klar til en real sjømannsklem. Selv om han ikke var like kraftig som i ungdommen, glødet øynene hans fortsatt med den samme energien.
Charlene omfavnet ham før hun forsvant videre med strikketøy og en tjukk roman under armen. Eimen av møbelpolish blandet seg med duften av middag idet hun åpnet døren til stuen.
Godtfred så etter henne med stolthet i blikket. – Se på henne. Hun blir mer voksen for hver dag som går. Den lille jenta vår er så stor allerede, sa han med en blanding av stolthet og vemod. – Men hun vil alltid være gulljenta mi, det kan hun ikke vokse fra.
Jeg la armen over skuldrene hans og sammen gikk vi inn på kjøkkenet og løftet jerngrytene av varmen. Far lukket øynene for å smake, smilte og nikket, og ga tegn til at vi kunne øse maten over i serveringsskålene. Han kremtet og så brydd ut før han sa: – Jeg har forsøkt å ringe Olav de siste dagene, men han svarer ikke. Har du hørt noe fra ham?
Jeg nølte.
– Pappa! kom det anklagende fra stuen.
– Nei, svarte jeg til slutt og ga ham en kort versjon av telefonsamtalen med Cathrine. – Jeg synes virkelig synd på henne. Olav har sikkert bare funnet seg en dame og glemt hele greia.
– Vi får inderlig håpe det, sa han forsiktig.
– Har vi noen grunn til å tro noe annet? sa jeg bryskere enn jeg hadde ment det.
Far svarte ikke og forble i egne tanker mens vi dekket bordet ferdig.
Etter en solid middag, toppet med fars Dronning Maudpudding til dessert, la jeg meg utstrakt på sofaen i stuen og lot søndagsroen senke seg. Tankene gikk til den dagen vi reiste til bryllupet mitt i San Francisco; drosjen var kommet, bagasjen lastet inn, men vi fant ikke Olav noe sted. Jeg sprang rundt i huset på leting etter ham. Til slutt fant jeg ham i andre etasje, innerst i klesskapet i det tomme gutteværelset mitt.
Han kastet seg rundt halsen min da jeg åpnet døren.
– Du må passe på deg selv, broremann, gråt han. – Så skal jeg passe på mamma og pappa.
Slik sto vi og klemte hverandre til far kom og jagde oss av gårde så vi rakk flyet.
Da vi senere sto og vasket opp, klarte ikke far holde bekymringene tilbake lenger. – Det er noe jeg aldri har fortalt deg, sa han lavt slik at Charlene ikke skulle høre ham.
Jeg møtte blikket hans. Det lå noe sårt og uvant i øynene, og uroen hogg til igjen. – What?
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det nå heller, sa han og skrapte foten langs gulvet som en sjenert tenåring.
Jeg ga ham et avvæpnende smil og konsentrerte meg om å skure med stålull i bunnen av en gryte, men jeg sa: – Prøv å begynne med begynnelsen, det er vanligvis best.
– Vel, det er ikke enkelt, dette her, sa han før han tok sats. – Vi hadde en del problemer med Olav en periode mens du var i Statene. Han rotet seg bort i noen folk han burde hatt vett til å holde seg unna.
Jeg holdt pusten et øyeblikk. – Hvilke folk da?
– Han … Han ble tatt med cannabis på byen en lørdagskveld, sa han og skottet forsiktig bort på meg før han vendte blikket ut kjøkkenvinduet.
Han krympet seg. – Etterpå fikk han problemer med noen typer som ikke var av den fredelige sorten, om du skjønner hva jeg mener; vi fikk dem på døren en kveld, og jeg betalte det han skyldte. Æresgjeld, sa de. Vi så dem heldigvis aldri mer.
Raseriet vokste i meg, og blodet banket i tinningene mine. – Hvorfor i svarte … Jeg holdt inne et øyeblikk, trakk pusten. – … har du ikke fortalt meg dette før?
Han ble stille og kroppen krympet seg.
Jeg ga etter for sinnet og frustrasjonen, og brølte til ham. – Hvorfor i …
Først nå så jeg Charlenes forskrekkede ansikt i døråpningen. Hun så fra meg til far og tilbake igjen. – Hva er det, pappa?
Jeg trakk pusten dypt. – Forget it, Charlie. Dette er en sak mellom bestefar og meg, ok? Det er ikke så ille som det høres ut.
Hun så storøyd på oss begge. Sto demonstrativt stille uten å si noe, så snudde hun og gikk.
Vi fortsatte på oppvasken. Han fortsatte lavt: – Jeg er oppriktig bekymret for ham. Det er ikke likt ham å ikke svare. Olav prioriterer alltid familien. Noe er feil. Jeg kjenner det på meg.
Han holdt hodet bøyd over oppvaskkummen uten å se meg i øynene.
Vi jobbet videre i stillhet en stund. – Det er en ting til. Jeg vet du ikke tror på slike ting, men jeg så for meg Olav stå midt i stuen her på torsdag. Om kvelden. Mens jeg hvilte meg på sofaen før kveldsnyhetene. Han var redd og ba om hjelp. Jeg har ikke hatt ro i sjelen siden. Det er derfor jeg har prøvd å ringe ham.
Jeg orket ikke mer, roet ham ned med en dempende håndbevegelse. – Slapp av. Olav er ok. Han har bare tatt seg litt ut i går kveld. Snart ringer han, og du har bekymret deg fullstendig uten grunn.
– Nei, jeg tror han trenger hjelp, sa han. Stemmen var fast nå. – De folkene han kom i klammeri med her hjemme blir for speidergutter å regne mot de gutta som opererer i Marbella. De store pengene der nede trekker til seg den aller verste dritten. Hører vi ikke fra ham i kveld, må du hive deg på det første flyet nedover i morgen.
Jeg ristet oppgitt på hodet. – La oss gi gutten en sjanse til å komme hjem og lade mobilen før vi går helt av skaftet. Jeg kan ikke fly til Spania for hver minste ting. Jeg har en datter som trenger meg her. Dessuten er jeg ikke politimann lenger, det vet du. Og du vet hvorfor. Hvis Olav har problemer, bør politiet der nede hjelpe ham. Det er ikke noe jeg kan eller bør gjøre som ikke det lokale politiet i Marbella kan gjøre like bra eller mye bedre. De kjenner miljøet, de kjenner folkene. Jeg er den siste Olav trenger hvis han er i trøbbel. Jeg gjør bare tingene verre.
Men han ga seg ikke. – For noe sludder! Er det politiet i Spanias mest korrupte by som skal hjelpe broren din? Hele bystyret ble jo buret inne for korrupsjon.
Han var i ferd med å heve stemmen.
– Du var pokker ta meg den beste etterforskeren i hele San Francisco. Du hadde den høyeste oppklaringsraten fem år på rad. Du må slutte å klandre deg selv for alt mulig. Hvis Olav trenger hjelp, må du være der! Det er din egen bror vi snakker om.
Jeg grep kjøkkenbenken med begge hender og stirret ned i bordflaten. – Far! freste jeg med sammenbitte tenner.
– Jeg klandrer ikke meg selv for alt mulig. Men Jo-Ann er død på grunn av meg og min ubetenksomhet. Det er min feil og det klandrer jeg meg selv for. Med rette. Hun ville fortsatt vært her med oss, med Charlene, deg og meg, om jeg ikke hadde tatt den saken. Det vet du og det vet jeg.
Han så fortvilet ut. – Den eneste som er ansvarlig for Jo-Anns død er mannen som drepte henne. Og mens du klandrer deg selv, svinner livet ditt hen. Jeg kan ikke hindre det, men nå handler det om familien din! Broren din.
Noe kan ha skjedd med ham. En av oss må være der for ham. Drar ikke du, så drar jeg selv.
Den gamle kroppen dirret av opphisselse.
– Du må dra!
Det kom fra stuedøren. Jeg snudde meg. Charlene sto der igjen. – Han har rett. Du må dra. Catch og jeg blir her med bestefar. Vi koser oss her og klarer oss fint uten deg en stund. Vi kan ikke få mamma tilbake, pappa, men du kan hjelpe onkel Olav hvis han er i trøbbel. Det må du.
Ordene hennes var en klar marsjordre. Hun så rett på meg med sin mors varme, bestemte øyne.
Blikket vek ikke en tomme.
