FLOKE - en krimroman
Paul B Bergquist
FLOKE
- EN KRIMROMAN
© Forfatterfabrikken Forlag AS / Paul B Bergquist www.forfatterfabrikken.no
Trykk og innbinding: HfS Trykk / Hjerte for Sandnes Papir: 80g Munken Cream, bulk 1.5 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt av eBokNorden AS Omslagsdesign: Aleksandar N. 1. utgave, 1. opplag 2024
ISBN 978-82-94122-00-4
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forfatterfabrikken Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og stra! i form av bøter eller fengsel.
Prolog
Geir Rosseberg elsket havet.
Han var sjømann og hadde tilbrakt mesteparten av voksenlivet i utenriksfart, krysset verdenshavene fra Nordsjøen til Stillehavet og besøkt de fleste av verdens havner og kneiper.
Men denne kvelden hadde han byttet ut de store skipene med en liten trebåt som han navigerte gjennom Karmsundet. En varmfront som hadde smøget seg innover på kvelden, skjulte lyset fra månen og etterlot et landskap i ulike nyanser av svart. Bare lysene langs veiene og inne i husene røpet at det bodde mennesker der.
Han skjenket seg en munnfull hjemmebrent av eget merke og kjente hvordan det kortreiste brennevinet røsket i halsen, varmet kroppen og dempet uroen som hadde begynt å bygge seg opp. Vinden fra sør økte på, bølgene dannet allerede hvite skumtopper og snart ville det regne. Han plasserte en ny klump General under leppa og dro opp glidelåsen.
Et bulkskip på vei sørover passerte ham på babord side. Det var noe melankolsk over det ensomme og mørklagte skipet. Rosseberg fulgte det med øynene før han tok en ny munnfull brennevin.
Lysene fra Haugesund bredte seg ut foran ham da han passerte Karmsundbrua. Han kastet et blikk på klokken. Han var punktlig, som alltid – uansett omstendigheter.
Han nærmet seg målet, kaien ved nordenden av Bakarøy, og lot båten gli inntil det mørklagte kaiområdet. Han likte at det var mørkt. Mørket hadde ofte vært hans beste venn.
Rosseberg snuste inn lukten av sjøen, tjæren, den råtnende tangen og den skarpe eimen av sild, sjekket fenderne, observerte en enslig blå Audi A6 som sto parkert på baksiden av et lagerbygg med lysene av, og tok en ny munnfull brennevin mens han fortøyde båten.
En skikkelse skilte seg fra skyggen av det nærmeste lagerbygget og nærmet seg båten med raske, bestemte skritt. Den fremmede entret båten med smidige og båtvante bevegelser.
– Takk for at du kunne møte meg på kort varsel. Nå er jeg spent.
Mannen smilte og ga Rosseberg et fast håndtrykk. Han gjengjeldte smilet mens han spyttet sidelengs over rekka. En dråpe snus kom ikke lenger enn til det hvite skjegget, men han enset det ikke.
Den fremmede kastet et blikk rundt i båten. – Jeg forsto det slik at du hadde dokumenter til meg?
Rosseberg rettet ryggen og sa: – Ja, jeg tok bilder og førte journal over alt. Leverandører, kontakter og bakmenn; banker, selskaper og kontonummer – alt som er verdt å vite og mer til.
Han holdt inne et øyeblikk, deretter fortsatte han mens han studerte en flekk på dørken. – Det har vært livsforsikringen min.
Rosseberg så det glitret i den fremmede mannens øyne. – Fantastisk! Du aner ikke hvor lenge vi har holdt på med denne saken. Men vi har ikke hatt noe håndfast mot ham før nå.
Så ble han tankefull. – Og du har måttet bære på denne skyldfølelsen alle disse årene? Ikke kunnet betro deg til noen? Ikke engang til kona?
Rosseberg strøk seg over den blanke issen. – Nei, særlig ikke til henne. Det har vært en hemmelighet jeg ikke kunne dele med noen. Ikke noe jeg er stolt av å ha vært en del av.
Den fremmede nikket. – Vel, jeg er glad for at du nå står fram og kvitter deg med din dårlige samvittighet. Jeg kan ikke love deg redusert stra! for din deltakelse i dette, selv om jeg er ganske sikker på at dommeren vil ta hensyn til bidraget ditt for å løse saken.
Rosseberg sukket og knep munnen sammen. Purken dekker ryggen godt, men jeg har uansett ikke mange år igjen. Han trakk pusten dypt og nikket.
Høyt sa han: – Det er først nå, når kona er død, at jeg kan gå ut med alt dette. Hun ville ha dødd av skam. Du skal ikke bekymre deg for meg.
Mannen så alvorlig på ham. – Det er viktig at dette ikke kommer ut før vi er klare til å slå til. Du forstår det?
Rosseberg kikket på ham. – Det blir nok en fin fjær i hatten for deg, dette her?
Politimannen svarte ikke, men smilte svakt tilbake mens han nikket nesten umerkelig.
Rosseberg spyttet snus igjen, heldigere denne gangen. – Tenkte meg det, ja. Bli med meg.
Han balanserte kjapt langs kanten av båten frem til fordekket, bøyde seg over rekka og dro i en tynn, lyseblå nylontråd som hang ned i sjøen fra baugen av båten. En liten beholder, dekket med tare og slim, kom ut av den mørke sjøen.
Han grep etter den da noe viklet seg rundt beina hans. Falt hodestups over bord, tra! vannflaten med hodet først og mistet pusten. Den iskalde sjøen klorte ham i ansiktet.
Han veivet febrilsk med armene og fikk ansiktet over vann et øyeblikk – nok til at han rakk å trekke pusten.
Politimannen tok tak i beina hans og trakk ham tilbake mot båten. Med kraftige hender heiste han ham opp av sjøen, men bare delvis. Rosseberg ble hengende med beina opp og overkroppen under vann.
Rosseberg prøvde å vri seg rundt. Få meg nå for svarte opp herfra. Men beina satt fast. Han klarte verken å bøye seg bakover eller framover for å komme klar av vannet og puste.
Han måtte snart ha luft, ellers kom han til å dø. Så skjønte han det. Alt ble tindrende klart. Dette var ikke et uhell. Dette var meningen. Han skulle dø i kveld på denne gudsforlatte plassen.
Adrenalinet fosset gjennom kroppen i mengder han aldri hadde opplevd før. Hver eneste nerve i kroppen var i høyspenn. Ikke snakk om! Jeg vil ikke dø her.
Han kjempet for å komme seg løs. Måtte få hodet over vann. Han holdt pusten. Musklene surnet av mangel på oksygen. Smerten sprengte i kroppen.
Han åpnet øynene og så sitt eget hvite skjegg duve i den mørke sjøen foran ham. Han lukket øynene igjen, orket ikke se, prøvde å fokusere på noe annet. Måtte ikke puste.
Ikke enda. Men hver eneste celle hylte etter oksygen og hjertet pumpet vilt.
Den gamle kroppen rykket i kramper. Rosseberg holdt igjen, lot være å puste og prøvde å få hodet over vann igjen. Kom igjen!
Så ga han opp og trakk pusten. Iskaldt sjøvann strømmet inn i lungene. Ikke det livgivende oksygenet han trengte.
Han ville ikke dø! Ikke nå. Han var ikke klar. En intens smerte skjøt ut fra hjertet og et lysglimt danset foran øynene. Ett av dem skilte seg ut og kom mot ham. Er det deg, mor?
Hun smilte til ham som hun hadde gjort i barndommen. Varmen og kjærligheten strømmet mot ham og gjorde ham lykkelig. Han var omsluttet av lyset nå.
Den fremmede satt i båten og betraktet Rosseberg med stor interesse. Som en katt betrakter et bytte, fulgte han med på de siste krampetrekningene mens livet ebbet ut i den gamle kroppen. Rosseberg hadde holdt ut lenge for å være en så gammel mann.
Da Rossebergs plasking hadde sluttet, sjekket han omgivelsene grundig. Alt var fortsatt stille rundt ham. Ikke et menneske å se. Ingen spesielle lyder å høre. Ingen opphissede stemmer, bare den koselige lyden av bølgene som skvulpet mot bunnen av trebåten.
Han løsnet gummireimen rundt Rossebergs bein og lot den døde kroppen gli ned i den mørke sjøen. Kroppen kom opp igjen noen meter lenger borte og fløt videre med strømmen. Han snudde seg, plukket opp den lille, gjengrodde aluminiumsbeholderen, fikk vridd opp lokket og tømte en liten nøkkel ut på dekket. Den så ut til å passe til en standard hengelås.
Han rynket brynene. Var det alt? Han bannet. Han burde ha ventet og sikret seg hele forklaringen, men Rosseberg hadde stått så lagelig til der og da. Det var ikke sikkert en så god mulighet ville åpnet seg igjen.
Han ristet på hodet og lo. Han var ustoppelig. Denne gamle tullingen kunne ikke stoppe ham. Ikke noen annen idiot heller, for den saks skyld.
Han veide nøkkelen i hånden. Nå måtte han bare finne den rette hengelåsen. Og om han ikke fant den, var det heller ikke farlig. Så lenge ingen andre fant papirene, var alt fortsatt under kontroll.
Han smilte for seg selv, løsnet fortøyningene, kastet trossen ombord og dyttet båten fra kaien.