« Eleanor & Park minner meg ikke bare om hvordan det er å være ung og forelsket i en jente, men også om hvordan det er å være ung og forelsket i en bok.» John Green, The New York Times
el ea nor & park
r a in b o w row e ll
e l eanor & par k Oversatt av Agnete Ă˜ye
Til Forrest, Jade, Haven og Jerry – og alle andre bak i pickupen
Han hadde sluttet å prøve å se henne for seg. Hun dukket bare opp når hun følte for det, i drømmer og løgner og små glimt. Han hadde kjørt til jobben her en dag og sett en jente med rødt hår på gatehjørnet – og i brøkdelen av et åndeløst øyeblikk kunne han ha sverget på at det var henne. Så hadde han sett at jenta var mer blond enn rødhåret. Og at hun holdt i en sigarett … Og hadde på seg en T-skjorte det sto Sex Pistols på. Eleanor kunne ikke fordra Sex Pistols. Eleanor … Som står bak ham til han snur seg. Som ligger ved siden av ham like før han våkner. Som får alle til å virke gråere og kjedeligere og totalt uinteressante. Eleanor som har ødelagt alt. Eleanor som er borte. Han hadde sluttet å prøve å se henne for seg.
august 1986
1 p ar k Det nyttet ikke å overdøve idiotene bakerst i bussen med lyden av XTC. Park presset hodetelefonene mot ørene. I morgen skulle han høre på Skinny Puppy eller Misfits. Eller kanskje han skulle ta opp en egen busskassett med så mye skriking og uling som bare mulig. Han kunne høre på New Wave igjen i november, etter at han hadde fått førerkortet. Foreldrene hadde allerede sagt at Park kunne få morens Chevrolet Impala, og han hadde spart til en ny bilstereo. Når han begynte å kjøre til skolen selv, kunne han høre på hva han ville og få sove tjue minutter ekstra. «Det der er det ikke noe som heter!» var det en som ropte bak ham. «Det er det faen meg!» ropte Steve tilbake. «Drunken Monkey-stil er en retning innenfor Kung Fu. Du kan drepe folk med det …» 11
ra inbow rowel l
«Du er bare full av pisspreik.» «Du er full av pisspreik,» sa Steve. «Park! Hei, Park.» Park hørte ham, men svarte ikke. Hvis man overhørte Steve en liten stund, hendte det at han flyttet oppmerksomheten til en annen. 80 prosent av det å overleve med Steve som medpassasjer handlet om å vite om akkurat det. De resterende 20 prosentene handlet rett og slett om å sitte med hodet bøyd … Noe Park et øyeblikk hadde glemt. En papirkule traff ham i bakhodet. «Det var notatene mine til Kropp og helse, din kødd!» sa Tina. «Beklager, jenta mi,» sa Steve. «Jeg kan lære deg alt om Kropp og helse, hva vil du vite?» «Lær henne Drunken Monkey!» var det en som sa. «PARK!» ropte Steve. Park skjøv ned hodetelefonene og snudde seg. Steve holdt hoff i baksetet. Hodet hans nådde nesten til taket selv når han satt. Steve så alltid ut som om han var omgitt av dukkemøbler. Han hadde sett ut som en voksen mann siden sjette klasse, og det var før han fikk helskjegg. Like før. Noen ganger lurte Park på om Steve var sammen med Tina fordi hun fikk ham til å ligne enda mer på et monster. De fleste jentene fra Flats var små, men Tina kunne ikke være høyere enn 1,50. Og da regnet han med det gigantiske håret. På ungdomsskolen var det en fyr som pleide å erte Steve med at han ikke måtte gjøre Tina gravid fordi kjempebabyene hans kom til å ta livet av henne. «De kommer til å sprenge seg ut av magen hennes akkurat som i Aliens,» sa han. Steve brakk lillefingeren sin i trynet på gutten. Da faren til Park fikk høre om det, sa han: «En eller annen burde lære den Murphy-gutten å knytte neven ordentlig.» Men Park håpet at ingen ville gjøre det, for eleven Steve slo til, kunne ikke åpne øynene på en uke. 12
e l ea n o r & pa rk
Park kastet Tinas sammenkrøllede leksenotater tilbake. Hun tok imot. «Park,» sa Steve. «Fortell Mikey om Drunken Monkey-stilen.» «Jeg kan ikke noe om det,» sa Park med et skuldertrekk. «Men det finnes, ikke sant?» «Jeg tror jeg har hørt om det.» «Der ser du,» sa Steve. Han så seg om etter noe han kunne kaste på Mikey, men fant ingenting. Han pekte i stedet. «Jeg sa jo det, for helvete.» «Hva faen vet Sheridan om kung fu?» sa Mikey? «Er du helt åndssvak?» sa Steve. «Mora hans er kinesisk.» Mikey så nøye på Park. Park smilte og knep øynene sammen. «Å ja, jeg ser det nå,» sa Mikey. «Jeg har alltid trodd at du var mexikaner.» «Faen, Mikey, for en jævla rasist du er.» «Hun er ikke kinesisk,» sa Tina. «Hun er koreansk.» «Hvem da?» spurte Steve. «Moren til Park.» Parks mor hadde klippet håret til Tina siden barneskolen. De hadde nøyaktig samme frisyre, lange permanentkrøller med fyldig, oppklippet lugg. «Hun er jævla sexy, bare så det er sagt,» sa Steve og gliste. «Ikke vondt ment, Park.» Park tvang fram enda et smil og sank ned i setet, satte på seg hodetelefonene og skrudde opp lyden. Likevel kunne han høre Steve og Mikey fire rader bak. «Men hva faen er vitsen?» spurte Mikey. «Du, hadde du hatt lyst til å slåss med en full gorilla? De er faen meg svære. Som den apen i Never av stål. Tenk deg hvis den jævelen ble forbanna på deg.» Park la merke til den nye jenta samtidig med de andre. Hun sto foran i bussen, ved siden av det første ledige setet. 13
ra inbow rowel l
Det satt en gutt der alene, en førsteklassing. Han la sekken på setet ved siden av seg og så en annen vei. Alle som satt alene flyttet seg til det ytterste setet. Park hørte Tina fnise. Hun frydet seg nå. Den nye jenta trakk pusten dypt og gikk videre langs midtgangen. Ingen så på henne. Park prøvde å la være, men klarte ikke. Det var nesten som en togkollisjon, eller en solformørkelse. Jenta var nøyaktig den typen som blir utsatt for mobbing. Ikke bare ny – men stor og keitete. Håret sto ut til alle kanter, og det var ikke bare krøllete, men ildrødt på toppen av det hele. Og klærne … det var som om hun ville at folk skulle se på henne. Eller kanskje hun ikke skjønte hvor håpløs hun så ut. Hun hadde på seg et skotskrutet skjørt, en herreskjorte, fem–seks snåle kjeder rundt halsen og noen skjerf knyttet rundt håndleddene. Hun minnet Park om et fugleskremsel eller en av bekymringsdukkene moren hans hadde liggende på kommoden. Som noe som ikke ville overleve blant villdyra. Bussen stoppet igjen, og flere elever kom på. De brøytet seg forbi jenta, skumpet til henne og dumpet ned i setene sine. Sånn var det nemlig – alle som tok bussen hadde sitt eget sete. Alle elevene valgte seg et første skoledag. Folk som Park, som var så heldige å ha et dobbeltsete for seg selv, hadde ikke tenkt å gi avkall på det nå. Særlig ikke for en som henne. Park så opp på henne igjen. Hun bare sto der. «Hei, der,» brølte bussjåføren, «sett deg!» Jenta begynte å gå bakover i bussen. Rett inn i løvens hule. Herregud, tenkte Park, stans. Snu! Han kunne kjenne hvordan Steve og Mikey slikket seg om kjeften mens hun nærmet seg. Han prøvde å se en annen vei igjen. Så fikk jenta øye på et tomt sete rett overfor Park. Ansiktet lyste opp av lettelse, og hun fortet seg dit. «Hei, der,» sa Tina skarpt. 14
e l ea n o r & pa rk
Jenta fortsatte. «Hei!» sa Tina, «Klovneguri.» Steve begynte å le. Kameratene sluttet seg til et sekund senere. «Du kan ikke sette deg der,» sa Tina. «Det er plassen til Mikayla.» Jenta stanset og så opp på Tina, før hun så ned på det tomme setet igjen. «Sett deg,» gaulet sjåføren fra førersetet. «Jeg må jo sitte et sted,» sa jenta bestemt og rolig til Tina. «Det er ikke mitt problem,» glefset Tina. Bussen slingret, og jenta tok et skritt bakover for ikke å falle. Park prøvde å skru opp volumet på Walkmanen, men det sto allerede på fullt. Han så på jenta igjen, det virket som om hun var på gråten. Før han i det hele tatt hadde bestemt seg for det, rykket Park inn mot vinduet. «Sett deg,» sa han. Han hørtes sint ut. Jenta snudde seg mot ham, som om hun var usikker på om han var en av drittsekkene. «Faen heller,» sa Park lavt og nikket mot det ledige setet ved siden av seg. «Bare sett deg!» Jenta satte seg. Hun sa ingenting – gudskjelov takket hun ham ikke – og hun passet på å ikke sitte for nærme. Park snudde seg mot pleksiglassvinduet og ventet på at helvete skulle bryte løs.
2 eleanor Eleanor vurderte mulighetene sine: 1. Hun kunne gå hjem fra skolen. Fordeler: trening, farge i kinnene, tid for seg selv. Ulemper: Hun husket ikke den nye adressen ennå, ikke engang hvilken retning hun skulle gå. 2. Hun kunne ringe moren og be om skyss. Pluss: en masse. Minus: Moren hadde ikke telefon. Eller bil. 3. Hun kunne ringe faren. Ha ha. 4. Hun kunne ringe bestemoren. Bare for å si hei. Hun satt på betongtrappen utenfor skolen og stirret ut på rekken av gule busser. Bussen hennes sto klar. Nummer 666. Selv om Eleanor kunne unngå bussen i dag, selv om den gode fé skulle dukke opp med en flyvende gresskarvogn, ville hun fortsatt bli nødt til å finne ut hvordan hun skulle komme seg til skolen neste morgen. 16
e l ea n o r & pa rk
Og skulle liksom de djevelungene på bussen plutselig oppføre seg annerledes i morgen? Særlig. Det ville ikke ha overrasket Eleanor om øynene trillet ut av skallen på dem neste gang de så henne. Jenta i baksetet… hun med det lyse håret og den steinvaskede dongerijakken? Det var nesten så man kunne se hornene stikke fram under panneluggen. Og kjæresten hennes var sikkert satanist. Den jenta – og alle de andre – hatet Eleanor allerede før de hadde sett henne. Som om de hadde fått i oppdrag å drepe henne i et tidligere liv. Eleanor var usikker på om den asiatiske gutten som til slutt hadde gitt henne en plass, var en av dem, eller om han bare var helt dum. (Men ikke dum på den dumme måten … Han var i to av Eleanors fordypningsfag.) Moren hadde insistert på at den nye skolen skulle plassere Eleanor i fordypningsfagsklasser. Hun hadde friket helt ut da hun så hvor dårlige karakterer Eleanor fikk i fjor, i niende. «Det kan da ikke komme som noen overraskelse, fru Douglas,» sa rådgiveren. Hah, tenkte Eleanor, jeg kunne ha fortalt litt av hvert som ville ha overrasket deg. Uansett. Hun kunne like godt stirre på skyene i fordypningsfagstimene. Det var like mange vinduer i alle klasserom. Hvis hun i det hele tatt kom tilbake til denne skolen. Hvis hun i det hele tatt kom seg hjem. Eleanor kunne ikke fortelle moren om bussproblemet, for moren hadde allerede sagt at Eleanor ikke trengte å ta bussen. I går kveld, da hun hjalp Eleanor med å pakke ut …: «Richie sa at han kunne kjøre deg,» sa moren, «skolen er på vei til jobben hans.» «Tenkte han at jeg skulle sitte på lasteplanet?» «Han prøver å slutte fred, Eleanor. Du lovet du skulle prøve, du også.» 17
ra inbow rowel l
«Det er lettere for meg å slutte fred på avstand.» «Jeg har sagt til ham at du er klar for å bli en del av denne familien.» «Jeg er allerede en del av familien. I et utvidet familiebegrep, altså.» «Eleanor,» sa moren. «Vær så snill.» «Jeg tar bare bussen,» hadde Eleanor sagt. «Det er ikke så farlig. Da møter jeg jo folk.» Hah, tenkte Eleanor nå. Et gigantisk, dramatisk hah. Bussen hennes skulle snart kjøre. Noen av de andre bussene svingte allerede ut på veien. En eller annen løp nedover trappene ved siden av Eleanor og sparket til vesken hennes. Hun trakk den til seg og skulle til å si unnskyld – men det var den teite asiatiske gutten, og han rynket brynene da han så at var henne. Hun rynket brynene tilbake, og han løp videre. Akkurat, greit, tenkte Eleanor. Det var jo flaks at de helvetesungene fant et nytt mobbeoffer
3 p ar k Hun snakket ikke til ham på hjemveien. Park hadde brukt hele dagen på å tenke ut hvordan han skulle komme seg unna den nye jenta. Han ble nødt til å bytte sete. Det var den eneste løsningen. Men hvilket sete skulle han bytte til? Han ville ikke klenge seg innpå noen av andre, og bare det å bytte sete i seg selv ville fange Steves oppmerksomhet. Park hadde forventet at Steve skulle kaste seg over ham så snart han hadde gitt plass til jenta, men Steve hadde bare begynt å snakke om kung fu igjen. Park visste forresten en god del om kung fu. Fordi faren var besatt av kampsport, ikke fordi moren hans var koreansk. Park og lillebroren, Josh, hadde begynt å trene taekwondo så fort de kunne stå på egne ben. Bytte sete, hvordan … Han kunne sikkert finne et sete foran, hos førsteklassingene, men det ville være et tydelig svakhetstegn. Dessuten likte han 19
ra inbow rowel l
ikke tanken på å la den snåle nye jenta bli igjen bak i bussen helt alene. Hvorfor skulle han egentlig bry seg om det? Hvis faren hadde fått vite at han tenkte slik, ville han kalt Park en feiging. Han ville ha sagt det høyt, til en forandring. Hvis bestemoren hadde fått vite det, ville hun ha klabbet til ham. Hvor er det blitt av manerene dine? ville hun ha sagt. Er det slik du behandler en jente som ikke har det så greit? Men Park hadde det ikke så greit selv – og sto ikke høyt nok på den sosiale rangstigen til å kunne hjelpe den sløve rødhåringen. Det var bare såvidt han sto høyt nok til å holde seg unna trøbbel selv. Og han visste at det var tragisk, men han var på en måte takknemlig for at det fantes folk som den jenta. For folk som Steve og Mikey og Tina fantes også, og de måtte fôres. Hvis det ikke var rødhåringen, ville det bli en annen, og hvis det ikke var en annen, ble det Park. Steve hadde latt det passere i morges, men han kom ikke til å la det ligge i fremtiden … Park kunne høre bestemorens stemme igjen: Ærlig talt, gutt, får du mageknip fordi du gjorde en god gjerning mens noen så på? Det var ikke engang en spesielt god gjerning, tenkte Park. Han hadde latt jenta sette seg, men han hadde bannet til henne. Da hun dukket opp i engelskklassen i dag, kjentes det som om hun var kommet for å hjemsøke ham … «Eleanor,» hadde læreren, Stessman, sagt. «For et kraftfullt navn. Det er et dronningnavn, vet dere.» «Det er navnet til hun feite som spiller i Chipettes,» hvisket en eller annen bak Park. En annen lo. Stessman pekte på en ledig pult på første rad. «Vi leser poesi i dag, Eleanor,» sa Stessman. «Emily Dickinson. Kanskje du kan begynne?» 20
e l ea n o r & pa rk
Stessman åpnet boken hennes på riktig side og pekte. «Kom igjen,» sa han, «høyt og tydelig. Jeg skal si ifra når du kan stoppe.» Den nye jenta så på Stessman som om hun håpet at han fleipet. Da det ble klart at han ikke gjorde det – det gjorde han nesten aldri – begynte hun å lese. «Jeg hadde vært sulten, alle årene,» leste hun. Noen av de andre lo. Herregud, tenkte Park, bare Stessman kunne be en lubben jente lese et dikt om spising den første dagen i klassen. «Fortsett, Eleanor,» sa Stessman. Hun begynte fra starten igjen, noe Park syntes var helt fryktelig. «Jeg hadde vært sulten, alle årene,» sa hun, høyere denne gangen. Min middagstid – var inne – Skjelvende trakk jeg bordet nærmere – Og rørte den utsøkte vinen – Det var det jeg hadde sett på bord – Når jeg kom sulten hjem i vinduet tittet etter rikdom Jeg ikke kunne håpe på selv. Stessman stoppet henne ikke, så hun leste hele diktet med den samme rolige, selvsikre stemmen. Den hun hadde brukt overfor Tina. «Det var nydelig,» sa Stessman da hun var ferdig. Han strålte. «Simpelthen nydelig. Jeg håper du fortsetter her hos oss, Eleanor, i alle fall til vi skal ta for oss Medea. Du har en aldeles praktfull stemme.» Sanderhoff laget ikke noe oppstyr da jenta dukket opp i historietimen. Han sa riktignok «Å, dronning Eleanor av Aquitaine» da hun leverte hjemmeoppgaven. Hun satte seg noen rader foran 21
ra inbow rowel l
Park og brukte hele timen til å stirre ut av vinduet, så vidt han kunne skjønne. Park ante ikke hvordan han skulle bli kvitt henne på bussen. Eller bli kvitt seg selv. Derfor tok han på seg hodetelefonene før jenta satte seg, og skrudde lyden på full guffe. Gudskjelov prøvde hun ikke å snakke til ham.
To uvanlige mennesker. Én stor kjærlighet. ... Rødt hår, rare klær. Står rett bak ham helt til han snur
seg. Ligger ved siden av ham helt til han våkner. Får alle andre til å virke grå og triste og kjedelige … . . . Han vet hvilken sang hun vil høre før hun har sagt noe. Han begynner å le av vitsene hennes før hun har kommet til poenget. Det er et søkk i brystet hans, like under halsen, som gjør at hun får lyst til å love ham alt i verden, og holde det …
Eleanor og Park er to forelskede sekstenåringer som er kloke nok til å vite at den første kjærligheten sjelden varer, men som likevel er modige og desperate nok til å forsøke.
ISBN: 978-82-93346-00-5
www.fontini.no