Utdrag av India

JOAR HOEL LARSEN

00000000000000000000000000000000000000000000000000000

000000000000000000000000000000000000000000000000000000

FONT

6

Kashmir – Edens hage?

Det er nesten som et antiklimaks. Å ankomme Srinagar, «sommerhovedstaden» i Kashmir, er forbausende udramatisk. Det er ikke åpenbart at fare truer, du blir ikke grepet av angst, det er ingen avvisende Yankee go home-stemning. Man trenger ikke engang et indre spesialvisum som til enkelte andre deler av India. Men det er et lite avvik fra normale ankomstprosedyrer etter den korte innenriksflyturen.

Ved bunnen av trappen ned til selve ankomsthallen står en liten velkomstkomité. En offentlig ansatt person spør hvorfor du har valgt å besøke Kashmir. Utvelgelsen skjer ikke etter statsborgerskap, farge på passet eller i form av stikkprøver. Det er snakk om racial profiling basert på hudfarge – besøkende med lys hud og blondt hår må oppgi gyldig grunn. Sannsynligvis andre også. Men de vi med våre fordommer ville ha stanset, får passere uhindret.

Det er riktignok en enkel registrering uten inngående utspørring, men man skjønner at man har landet i et konfliktområde.

Og dette beskjedne overgrepet er for ingenting å regne sammenlignet med hva Kashmirs befolkning utsettes for og lever med.

Vi er i det som litt avhengig av hvordan man teller, er verdens mest militariserte område, men det virker ikke slik. Noen flere vaktposter er kanskje å se langs veien inn til byen enn andre steder i India, men vi får ingen følelse av å ha ankommet et okkupert 88

kashmir – edens hage?

land. Vi passerer flere bemannede maskingeværstillinger der soldater og våpen er godt beskyttet av sandsekker og bølgeblikktak, men det er mer eksotisk enn skremmende. Inderne er blitt flinke til å dempe inntrykket av permanent konflikt. Og selv om det alltid er urolig i Kashmir, er ikke paradestrekningen fra flyplassen og inn til delstatshovedstadens sentrum den mest utsatte. Men advarslene om at Kashmir er farlig, tas på alvor. Det er svært få internasjonale turister i Kashmir-dalen – av mange kalt det vakreste sted på jord.

Det tidligere fyrstedømmet er da også på mange måter Guds gave til menneskeheten. Derfor tas gjerne bibelske begreper i bruk når Kashmir skal beskrives. Uttrykk som «vakrere enn himmelen», «Edens hage» og «paradis» blir ofte benyttet, og det med rette – Kashmir er betagende. Man må likevel spørre seg om Gud er særlig fornøyd med sine undersåtters håndtering av den storslåtte presangen. Kashmir ligger ved foten av Himalaya, og når snøen på de høye fjelltoppene smelter, gir det vann til Indus og Ganges – to av elevene som gjennom flere tusen år har definert Indias kultur og egenart. Det storslagne landskapet, de mektige fjellkjedene og den uberørte naturen bringer tankene hen til Alpene før masseturismen. Så markedsfører da også inderne Kashmir som «Indias Sveits».

Men krigshandlinger og terroristangrep, reiseadvarsler og skremselspropaganda gjør at de tradisjonsrike husbåtene på den idylliske Dal-sjøen bare ligger der, uten gjester eller turister. Den forurensede og delvis gjengrodde innsjøen kan stå som symbol på at noe er veldig galt i denne Himalaya-perlen. Og har vært det siden 1947.

I Srinagar ser folk flest ut til å ta delstatens skjebne med fatning.

På overflaten er det tilsynelatende business as usual, men de man kommer i snakk med, avkrefter raskt ethvert inntrykk av normalitet. De blir passet på hele tiden og er konstant overvåket. «De vet at jeg sitter her og snakker med deg nå,» sier min journalistkontakt og kollega Showkat Motta. Han har mye å berette og lite å skjule, 89

india

for myndighetene vet allerede det meste om ham, tilføyer han tørt.

Befolkningen i Kashmir-dalen lever nemlig under Armed Forces Special Powers Act (AFSPA), en unntakslov som ble innført i 1990.

Den gir de militære utvidede fullmakter. Med AFSPA i hånd kan soldater og offiserer stanse biler, ransake hus og arrestere folk på mistanke. Journalister som forsøker å argumentere med ytringsfrihet, kommer ingen vei. I tillegg har soldatene rett til å skyte – også for å drepe – dersom de mener at en person opptrer mistenkelig eller er i ferd med å gjøre noe ulovlig.

Alt dette er kontroversielt, fordi nøkkelbegrepet «mistanke» er upresist og kan brukes i enhver situasjon. Men det mange AFSPAmotstandere kritiserer aller mest, er at de uniformskledde nyter automatisk amnesti og ikke kan straffeforfølges uansett hvor meningsløs bruken av «mistanke»-begrepet er. Ifølge enkelte kashmirske nasjonalister er det ensbetydende med en license to kill, og de hevder at denne lisensen brukes både ofte og unødvendig. Rundt 50 000 mennesker skal være drept i Kashmir siden de interne opptøyene begynte i 1989, og alle de drepte kan ikke være Pakistan-trenede muslimske Kashmir-nasjonalister på terrortokt.

Det finnes riktignok væpnede grupper i Kashmir som vil drive det de kaller okkupasjonsmakten India ut av Kashmir. Disse er født i «India», noe de misliker så sterkt at de forsøker å gjøre noe med det. De ønsker å avslutte kaoset fra 1947 én gang for alle.

Det har vært flere kriger mellom India og Pakistan (1947, 1965, 1971), samt en lang rekke større konfrontasjoner som ikke har oppnådd «krigsstatus». I tillegg kommer de daglige trefningene med skyting langs det som kalles grensen. Striden mot den ytre fienden er imidlertid den enkleste å forholde seg til. Det er den interne indiske konflikten som er virkelig vanskelig.

I 1987 var det lokalvalg i Kashmir. Beskyldningene om valgfusk satt løst, og resultatet var omstridt. Flere ekstreme grupper som krevde uavhengighet for Kashmir, ble ytterligere radikalisert i denne prosessen. Noen av aktivistene krysset grensen og 90

kashmir – edens hage?

fikk våpen og terroropplæring i POK, som inderne sier – Pakistan Occupied Kashmir. De militante jihadistene tok seg tilbake til fedrelandet, som de altså tok avstand fra, og innledet kampen. Det hevdes at de fikk hjelp fra Afghanistan, av kamperfarne mujahedin-krigere som ble «arbeidsledige» da Sovjetunionen trakk seg ut.

De sluttet seg angivelig til azadi, kampen for «Revolusjon, Frigjøring og Frihet» i Kashmir. Politiske og militære myndigheter i India fant seg ikke i å bli «pillet på nesen» på denne måten. De slo voldsomt tilbake mot opprørere. 1989 regnes derfor som året da «borgerkrigen» ble innledet.

Ironisk nok bidro de Pakistan-trenede «frigjøringskjempernes» dødelige aksjoner til å rettferdiggjøre økt indisk nærvær i delstaten. Inderne har i årenes løp beslaglagt store mengder pakistanske våpen og arrestert tusenvis av unge menn, ofte på tynt grunnlag.

«Verdens største demokrati» tok lett på bevisførsel og rettferdighet. Mange er blitt sittende uten lov og dom i årevis, andre har forsvunnet og bare blitt borte. Det er ingen tvil om at en rekke «terrorister» – kanskje de fleste – var uskyldige. De indiske myndighetenes brutale fremferd fungerte som en omvendt rekrutteringskampanje for misfornøyde unge muslimer i Kashmir. Mange sluttet seg til den væpnede kampen mot «okkupasjonsmakten».

Sentralmyndighetene i New Delhi er kompromissløse når det gjelder den omstridte delstaten. Alt tilhører ifølge dem India. I den delen av indisk Kashmir som kalles Jammu, er flertallet av innbyggerne hinduer. De støtter i stor grad regjeringen i New Delhi. Men i Kashmir-dalen, der 97 prosent av befolkningen er muslimer, er situasjonen annerledes. Det store flertallet vil helst være uavhengige av både India og Pakistan, og har selvstendighet som mål. De føler seg ikke indiske, og de siste tiårenes konflikt har ikke knyttet dem sterkere til India. De deltar ikke i den væpnede kampen, men støtter mer eller mindre passivt motstandskampen. De ser med skepsis på såvel indiske byråkrater som soldater. Derfor har «alle» i Srinagar en historie å fortelle. De er blitt slått eller arrestert, familiemedlemmer er blitt drept eller naboer er blitt borte.

91

india

Det er veisperringer og portforbud, soldater patruljerer og militære kjøretøyer passerer, de blir hundset og ydmyket. De tar ikke igjen, men finner utløp for sitt sinne og sin frustrasjon på andre måter.

Redaktør Motta tok meg med på en kjøretur. «Der var det en massakre.» – «På det hjørnet ble en nabo drept.» – «Ser du treklyngen der borte? Der begynte soldatene å skyte mot noen gutter som bare var der.» – «I det huset bodde en mann jeg kjente. Han ble hentet om natten og siden har ingen sett ham.» I hvert kvartal og på alle gater, på alle torg og i hver park har noe skjedd. Alt var trist, og det meste dreide seg om brutale overgrep på sivile. Menneskerettighetene har lenge stått svakt i Kashmir.

Jeg opplevde en liten flik av den srinagarske virkeligheten. Vi skulle på et minnemøte for to «martyrer», kashmirske separatistledere som var blitt drept av indiske soldater ca. 20 år tidligere.

Alle slike dager markeres i Kashmir. Det samler folket og bevisstgjør massene. Samtidig provoserer det inderne, og det er en livsfarlig kombinasjon. De mange fremmøtte og de like mange soldatene skaper trafikkaos. Veisperringer og kontrollposter høyner spenningsnivået.

Showkat Motta kjente sitt Srinagar, han visste hvor han skulle kjøre, hvordan han skulle snakke til soldatene og hva han måtte tåle fra dem. Men av taktiske og sikkerhetsmessige årsaker dukket det stadig opp nye sjekkpunkter og omkjøringsskilt. Soldatene var nervøse, de banket opp en mopedist ved siden av oss og ble irritert på Showkat som ikke kjørte videre, selv om de hadde sperret alle veier ut. De samlet seg rundt bilen. Fotsoldatene var tusenvis av kilometer hjemmefra og snakket verken engelsk eller kashmiri, hindi eller urdu. De ble aggressive når de bjeffet ut sine formaninger uten at noe skjedde. Situasjonen var mer ubehagelig enn jeg oppfattet. Jeg hadde full tillit til min kjentmann, mens han var særdeles skeptisk til soldatene. En slags vaktmann fikk gitt redaktør Motta en beskjed på det lokale språket – budskapet var noe i ret92

kashmir – edens hage?

ning av kjør der og dit og rundt og forbi og over. Det var anspent og ampert. Det var en vanlig hverdag i Srinagar.

Mot et så dystert bakteppe er det nesten forunderlig at jeg bare har positive minner fra Srinagar. Men det var kontrastene som gjorde besøket så vellykket. Det er ikke mange hvite menn som spaserer på gatene i Kashmir, så man vekker oppsikt. Når man forteller at man er der frivillig fordi man vil høre, se og lære, er de forbausende åpenhjertige. Man representerer et slags håp: Verden der ute bryr seg! Man blir tildelt en rolle som solidaritetsambassadør, og de byr på seg selv. Og som i andre land med lignende skjebner: De fleste – for ikke å si alle – er møkk lei. De vil bare leve sine liv i fred. De ønsker seg en jobb og en inntekt, de vil at skoleveien skal være trygg og at ungene skal få en utdannelse, de vil slippe stadige omdirigeringer og uforklarlige forsinkelser. Alle under 30 år er nysgjerrige på hva en normal hverdag er. De har opplevd så mye action at det å kunne kjede seg, virker spennende.

Alt dette forteller de meg. De er nærmest ivrige, men understreker samtidig at det må skje uten indisk innblanding. Og kloke av skade nøler de med å gjenta sine utsagn foran en mikrofon.

«Norway» er langt borte, men mange har hørt om landet. De vet at Norge i mange år (1949–1994) var en del av UNMOGIP, United Nations Military Observer Group in India and Pakistan, altså FNs grenseobservatører, som fremdeles overvåker «Kontrollinjen». Og de husker Hans Christian Ostrø, nordmannen som i 1995 ble tatt til fange og halshugget av den kashmirske terrorgruppen Al Faran.

Det er en balansegang – indiske medier er som regel svært patriotiske i sin Kashmir-dekning, så kashmirerne er avhengige av utenlandske journalister for å få frem sin versjon. Samtidig vet de at indiske myndigheter har øyne og ører i alle land, inkludert Norge.

Men mange uredde kashmirere lot seg intervjue. En programleder, en professor og en lokalpolitiker. De hadde det allerede såpass vanskelig at det ikke kunne bli stort verre. Å si ja til å møte vestlige besøkende, byr på et dilemma: På den ene siden utsetter de seg 93

india

selv for mer telefonavlytting og flere åpnede og gjennomleste brev, på den annen side ligger det en liten garanti i å ha internasjonale kontakter – med trykk på «liten» og ikke på «garanti».

For sindige nordboere kan selve konflikten virke ubegripelig.

Jovisst er Kashmir vakkert, men det er fattig og til dels utilgjengelig. Store deler av arealet ligger mer enn 5000 meter over havet og er uegnet for normal bosetting og aktivitet. Likevel har området i flere perioder vært hjemsøkt av krig og konflikt, og til tider truet verdensfreden. Det må være noe mer som ligger bak enn turisme og religiøse motsetninger. Svaret er storpolitikk.

Tilsynelatende er det Kashmir det strides om, men forklaringen ligger i regionens strategiske betydning. Det er verden rundt som er viktig. Stikkordet er geopolitikk. Et blikk på kartet med et våkent øye for diverse nabolands ekspansjonistiske ambisjoner, forklarer mye – sammen med tidsånden.

Etter aksemaktenes kapitulasjon i 1945 opphørte kamphandlingene og det ble fred, selv om mange konflikter var uløste og problemene sto i kø. Og som om verden ikke hadde nok å bale med, malte seierherrene seg inn i stadig nye hjørner. Etter krigen var jødespørsmålet og opprettelsen av staten Israel mer akutt enn «partition». Delingen av Palestina ble prioritert fremfor delingen av det indiske subkontinentet. For ikke å snakke om delingen av Tyskland. Europa var delt i to, og the good guys blant de tidligere allierte gikk sammen i det som ble NATO. Stalin raslet med sablene og Churchill holdt sin Jernteppe-tale. Det var kald krig.

Dette er scenarioet man må ta utgangspunkt i dersom man skal ha håp om å forstå noe av det som har skjedd i et bortgjemt hjørne av Himalaya de siste 70 årene. Som eiendomsmeglerne sier, dreier det seg om beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet.

Kashmir er, sett under ett, omtrent på størrelse med Norge. Det samlede innbyggertallet er godt i underkant av 15 millioner. Men regionen er splittet, og de tre atommaktene India, Kina og Pakistan gjør krav på hele eller deler av Kashmir. De er sterkt uenige om 94

kashmir – edens hage?

alt, og kontrollerer for tiden hver sin del – India en snau halvpart, Pakistan en drøy tredjedel og Kina den resterende sjettedelen. Men de er på ingen måter enige om hvor grensene går. FN overvåker «kontrollinjen» (LoC) som Pakistan og India ble midlertidig enige om etter krigen i 1947. «Den faktiske kontrollinjen» (LoAC) mellom India og Kina er også et resultat av omtrentlige kolonigrenser og et kompromiss etter storkrigen i 1962.

Da president Bill Clinton i år 2000 kalte Kashmir «verdens farligste sted», var det stormaktsambisjonene og de tre landenes kjernefysiske arsenaler samt situasjonen på bakken han tenkte på.

På et relativt lite og særdeles utilgjengelig område står det trolig flere soldater mot hverandre enn noe annet sted i verden. Det dreier seg om tre folkerike atommakter, hvorav to ikke har underskrevet Ikke-spredningsavtalen. Den bunnløse mistilliten mellom India og Pakistan rettferdiggjorde den gangen president Clintons bekymring, og den rettferdiggjør fortsatt tilsvarende bekymringer.

Fire år etter Clintons kommentar ga dr. A.Q. Khan ansikt til den problemstillingen han selv var et ektefødt barn av.

Abdul Qadeer Khan kom til verden i Bhopal, om lag 600 kilometer sør for New Delhi. Ved delingen i 1947, da Abdul var ti år gammel, flyktet den muslimske Khan-familien fra Bhopal til den nye staten Pakistan. Der fikk han teknisk utdannelse og ble ingeniør. Et halvt århundre senere ble et kjernefysisk nettverk som bar hans navn avslørt. A.Q. Khan hadde gjort akkurat det Ikke-spredningsavtalen forsøker å forhindre. Han hadde bidratt med kunnskaper og sørget for at i hvert fall Nord-Korea og kanskje også Iran og Libya ble i stand til å anrike uran, som er avgjørende for å produsere en atombombe. For India var det spesielt foruroligende at A.Q. Khan ble folkehelt i Pakistan etter avsløringene. Pakistan har én hovedfiende, og inderne er klar over at India er den eneste grunnen til at Pakistan har atomvåpen.

Men kampen mellom de to landene foregår på alle plan og arenaer. Og også en annen pakistansk folkehelt med etternavn Khan har uforvarende forulempet inderne.

95

india

Cricketlegenden, nasjonalikonet og opposisjonspolitikeren Imran Khans memoarer måtte trekkes tilbake da de skulle gis ut i India. Boken inneholder et kart over Pakistan og India, og dette kartet var uakseptabelt i New Delhi. Den pakistanske delen av Kashmir (POK, den politisk korrekte benevnelsen i India) var nemlig ikke skravert! Området var tvert imot utstyrt med samme farge som Pakistan, så kartet ga inntrykk av at denne delen av Kashmir var en integrert del av Pakistan! Dette var så alvorlig at selv ikke den høyt respekterte og folkekjære Imran Khan kunne slippe unna med det i India.

Faktum er at ingen slipper unna: Når internasjonale nyhetsmagasiner som Economist, Time og Newsweek gjør samme «feil», blir alle bladene åpnet av indiske myndigheter, og det kontroversielle kartet overstemples med teksten «Indias yttergrenser er, slik de fremstilles her, verken presise eller korrekte», før de legges ut for salg. Alt som skjer med, eller sies om Kashmir, er svært følsomt i India. Det har mye med nasjonal sikkerhet å gjøre, men kanskje enda mer med patriotisme og nasjonsbygging.

Delingen i 1947 var enkel og uproblematisk for de mange hinduene som ble boende i India, og for muslimene som allerede var bosatt i det som ble Pakistan. Derimot fikk millioner av de som befant seg på «feil» side, sine liv ødelagt. Da britisk India ble delt i to, måtte de 565 offisielt anerkjente prinsestatene velge hvilket land de ville være en del av. Disse statene hadde bare indirekte vært styrt av britene, men skulle nå bli en integrert del av enten India eller Pakistan.

De fleste hadde i realiteten ikke noe valg. De var små og uten makt, og ble nærmest automatisk innlemmet i den nasjonalstaten de var en geografisk del av. Bare 21 av de 565 småkongedømmene hadde egne regjeringer, og bare tre–fire av dem var av anselig størrelse. Hyderabad og Mysore i sør var til sammen større enn Norge.

Geografisk lå de midt på det vi kan kalle den indiske halvøya. De var omgitt av hinduer på alle kanter, men hadde selv muslimsk 96

kashmir – edens hage?

folkeflertall. Derfor lekte både Hyderabad og Mysore med tanken om et eventuelt samliv med enten India eller Pakistan, men også med tanken om selvstendighet. Men etter en betydelig sjarmoffensiv, mange løfter og mye press – også militært – sluttet Hyderabad og Mysore seg «frivillig» til India.

Kashmir hadde i 1947 noe av den samme problemstillingen, men der var bildet enda mer sammensatt. Prinsestaten lå midt mellom de to nye landene, og mens flertallet av innbyggerne var muslimer, var maharajaen Hari Singh hindu. Innbyggerne ville helst bli pakistanere, men den 48 år gamle fyrstens førsteprioritet var uavhengighet. Det var en slags uskreven lov at fyrsten skulle ta hensyn til folkemeningen, men Singh nølte. Å bli en del av Pakistan var etter hans mening det dårligste alternativet. Da utålmodige muslimer gjorde opprør og den nye pakistanske hæren tok saken i egne hender og ville erobre Kashmir, ba Hari Singh om hjelp fra New Delhi. India sa ja, men på én betingelse: Maharajaen måtte slutte seg til India, noe Singh aksepterte.

Etter andre verdenskrig var det ingen tvil om at USA var den nye stormakten, selv om ånden fra århundreskiftet fremdeles rådet i London. Det britiske samveldet var så godt som intakt og hadde flere medlemmer enn det nystiftede FN, der Storbritannia var blitt anerkjent som en av verdens ledende nasjoner med fast plass i Sikkerhetsrådet. Og hvem teller vel de tapte slagene på seierens dag?

Britene hadde mistet India, men Pakistan fremsto som en trofast alliert. Etter et par hundre års tilstedeværelse kjente de fjellovergangene, passene og de farbare transportårene – sommer som vinter. Oppgaven hadde hele tiden vært å stanse russerne, kineserne og andre før de kom seg over Pamir-, Hindu Kush- eller Karakoram-fjellet. The Great Game – stormaktsspillet om India – hadde alltid dreid seg om veien dit. Det var den som var viktig.

I 1947 tenkte derfor den falmende kolonimakten strategisk på egne vegne. For å ivareta sine interesser måtte de sørge for at hele, eller i hvert fall deler av Kashmir tilfalt Pakistan, slik at India ikke fikk en grense mot Afghanistan i nord. En slik direkteforbindelse 97

india

mellom Pakistans fiender i øst og i vest ville være lite gunstig. Det ville påføre Islamabad en konstant frykt for en knipetangsmanøver fra to allierte som hadde felles interesse av å holde Pakistan i sjakk. Da maharajaen av Kashmir kunngjorde at fyrstedømmet ville slutte seg til India, fungerte det som et startskudd for britene, og de handlet raskt. Britisk personell sørget straks for at den nordlige delen av Kashmir, den såkalt Gilgit-Baltistan-regionen, brøt med maharajaen. Det pakistanske flagget ble nærmest risikofritt heist over Gilgit. Det var allerede blitt november, og de dårlige fjellveiene i Nord-Kashmir var delvis gjensnødd og ufremkommelige. Sannsynligheten for kamphandlinger eller straffereaksjoner var minimal.

Britene hadde flere baktanker med denne taktikken. For det første ville de sørge for at avstanden fra det selvstendige India til Sovjetunionens sørøst-asiatiske ytterpunkt i Tadsjikistan ble så lang og utilgjengelig som mulig. Dernest: De hadde selv konstruert en transportåre fra det som nylig var blitt Pakistan over et pass i Karakoram-fjellkjeden og ned til utposten Kashgar i Xinjiang-provinsen i det vestlige Kina. Problemet var at veien ikke lenger gikk gjennom det britisk-kontrollerte Kashmir, men gjennom et India som neppe ville samarbeide. På dette tidspunktet var utfallet av den kinesiske revolusjonen ennå uklart. Med Mao Tse-tung som alliert av Sovjetunionen og et Sovjet-vennlig India, fryktet britene et trekantmøte mellom Moskva, Peking og Delhi i Gilgit-Baltistan.

De trakk i tråder og fikk gjennomført et Pakistan-vennlig «statskupp» i Gilgit. Resultatet ble en grensejustering som fremdeles har enorm regional betydning.

Den geografiske buffersonen britene sikret seg ved å avskjære India fra Afghanistan og sørge for en felles pakistansk-kinesisk grense, skaffer i dag inderne strategiske bekymringer. De selverklærte «allværsvennene» Kina og Pakistan utnytter den muligheten britene serverte dem, og aktiviteten langs Karakoram Highway er stor. Denne ekstremt betydningsfulle veien er i sin fulle lengde – fra Kashgar i Kina til Abbottabad i Pakistan – 1300 kilometer 98

kashmir – edens hage?

lang. Den krysser fjellene gjennom Khunjerab-passet i 4693 meters høyde og er verdens høyeste asfalterte vei. Kineserne kaller den for «Vennskapsveien» og et blikk på kartet forklarer hvorfor.

Avstanden fra det indre Kina til viktige markeder i Afrika og Midt-Østen blir med denne veien tusenvis av kilometer kortere.

Kineserne utvider nå veien slik at den skal få større kapasitet, og de er i ferd med å konstruere en jernbane parallelt med bilveien.

Denne «bakveien» gjennom POK og inn i det egentlige Pakistan skal etter planen gi Folkerepublikken tilgang til havnebyen Gwadar helt vest i Pakistan ved grensen mot Iran – og dermed til Den persiske gulf. Med en «kinesisk» havneby ved Det indiske hav vil skip med varer til Kina kunne losse i Gwadar i stedet for å seile ned til Ekvator, rundt Malakkahalvøya og opp til Kina. Ifølge enkelte indiske beregninger vil en slik jernbane kunne korte ned transporttiden fra ca. tre uker til ca. tre dager. Bygningsarbeidene utføres i stor grad av kinesiske soldater, nok en gang til New Delhis bekymring. Det politiske landskapet og dermed styrkeforholdet i regionen er i endring.

India bruker allerede enorme ressurser på å ivareta sikkerheten i den indiske delen av Kashmir. Landet er en stor våpenprodusent, i tillegg til å være verdens største våpenimportør. Generalene i Delhi forbereder seg fortløpende på en ny militær konflikt med Pakistan.

Dette har blant annet resultert i den spektakulære, men absurde konkurransen om Siachen-breen, også kalt «verdens høyeste slagmark».

Dette bisarre eksempelet på krigens vanvidd har sitt utgangspunkt i den såkalte Shimla-avtalen, altså fredstraktaten etter krigen i 1971 som blant annet resulterte i Øst-Pakistans løsrivelse og opprettelsen av staten Bangladesh. Den tok bokstavelig talt og forståelig nok ikke høyde for en presis grense i isødet mer enn 6000 meter over havet. Det burde den nok ha gjort, for bare noen år senere kjempet partene om kontroll over denne 70 kilometer lange breen i nærheten av K2, verdens nest høyeste fjell. I fredsavtalen 99

india

presiseres posisjonen til grensemarkør NJ 9842, men derfra brukes formuleringen (fritt oversatt) «… og så videre oppover breen». Så da pakistanerne i 1984 ga tillatelse til at en japansk klatreekspedisjon kunne forsøke seg på den 7385 meter høye fjelltoppen Rimo 1, ringte alle alarmklokkene i New Delhi. Rimo 1 var nemlig en del av «videre oppover breen».

Parallelt med å innvilge den japanske klatresøknaden, forberedte de pakistanske militære selv et fremstøt mot Siachen-breen.

Siden det ikke er noe marked for fjellutstyr i Pakistan, bestilte de alt de trengte av polarklær og vintereffekter fra en leverandør i London – men uheldigvis den samme som inderne brukte. India hadde i 1981 utrustet en Antarktis-ekspedisjon og siden opprettet en forskningsstasjon der, så de hadde en viss kunnskap om is og snø.

Da inderne underhånden fikk vite om den pakistanske bestillingen, la de fort sammen to og to, og sendte umiddelbart sine egne folk, med kuldeerfaring fra Antarktis, til Siachen. Noen ble fløyet inn så høyt helikoptrene gikk, mens andre marsjerte til fots opp i høyden og inn i tynn luft med tungt militært materiell. Da pakistanerne kom bare noen dager senere, hadde de indiske soldatene tatt alle strategiske posisjoner i besittelse.

Men det stanset ikke pakistanerne. De fant sine egne platåer og utkikkspunkter, og slo seg ned. Mer enn 30 år senere har begge land fremdeles soldater fast stasjonert i denne høyden, og det forekommer stadige episoder til tross for at politikerne i begge land forstår hvor meningsløst det er. De klarer imidlertid ikke å bli enige om hvem som skal trekke seg tilbake fra hvor og til hva, og begge mener at den andre må begynne. De har ingen tillit til hverandre og er overbevist om at hvis de selv tar det første skritt, vil motparten rykke inn og overta de forlatte posisjonene, og dermed konsolidere sitt grep om Siachen-breen.

Slik har de holdt på siden 1984. I årenes løp skal nærmere 8000 soldater ha mistet livet i denne delen av krigen. Noen er drept i kamp, men de fleste har tapt for naturkreftene, enten det er kulde 100

kashmir – edens hage?

eller snøskred, bresprekker eller stup. Og det er mye man ikke vet.

På grunn av krigsteaterets beliggenhet er all informasjon basert på de militæres egne opplysninger. Disse har gjerne passert et strengt sensur- og propagandafilter før de blir offentliggjort, så det er sparsomt med uavhengige nyheter. Fra tid til annen tar partene journalister med inn i området. De forstår den propagandaeffekten slike besøk har, og et stykke på vei kan man kritisere at journalister lar seg bruke på den måten. Jeg må innrømme at jeg forsøkte å stille meg til disposisjon som nyttig idiot i en slik sammenheng, men hørte aldri noe fra den ansvarlige militære myndigheten.

Det ligger noen spektakulære filmsnutter på YouTube, men Siachen-medaljen har en bakside. Helt uavhengig av krigshandlingene kan det være farlig å oppholde seg i 6000 meters høyde i månedsvis. Akklimatiseringen er brutal og går på helsa løs. Transportlinjene er lange og vanskelige. Komfort og fritidstilbud er fremmedord. Moralen er kanskje like høy som tjenestestedet, men det tærer på kropp og sjel. Jeg har snakket med folk som av forskjellige grunner har besøkt sykehus på begge sider. De kan fortelle om sterkt reduserte unge menn som har overlevd tjenesten, men ikke klart påkjenningen verken fysisk eller psykisk. Den endeløse stillingskrigen mellom de to nabolandene koster enorme summer, men det er soldatene på begge sider som betaler den største prisen.

Siden Kashmir er «vakrere enn himmelen», prøver både India og Pakistan å overføre den militære konflikten til en konkurranse i turisme. Det var utgangspunktet da helikopteret med Norges ambassadør til Pakistan, Leif H. Larsen, forulykket i mai 2015.

Den pakistanske statsministeren skulle åpne et skianlegg i det omstridte området, og en rekke lands ambassadører skulle kaste glans over begivenheten. Målet var økt turisme. Den spektakulære veien gjennom området – Karakoram Highway (KKH) – skal nå være Pakistans tredje mest populære turistattraksjon, mens indiske myndigheter på sin side legger forholdene til rette for fjellvandrere og klatreekspedisjoner. Det kan nemlig medføre journalistiske 101

india

«bylines» med stedsfastsettelse og lands nevnelse. Internasjonal omtale med geografiske referanser blir dermed et våpen i kampen om oppmerksomhet og «eierskap». Det kjempes med andre ord på alle fronter.

For de strategiske bestevennene Pakistan og Kina har den stadig bedre kommunikasjonen langs KKH vært til stor gjensidig glede, med økt handel og samkvem i tillegg til felles militære fordeler.

Men også denne medaljen har en bakside. Fremveksten av pakistansk Taliban i de nærliggende stammeområdene i Waziristan har gjort forbindelsen enklere også for regimekritiske elementer. Opptøyer blant de muslimske uigurene i den kinesiske Sinkiang-provinsen har rystet Beijing, og infiltratører fra Pakistan og Afghanistan er blitt beskyldt for å ha gitt opprørerne opplæring. I et slikt perspektiv er kommunikasjonslinjen fra Abbottabad til Kashgar blitt et tveegget sverd.

Da jeg besøkte Srinagar, hadde jeg fast bopel i India. Jeg hadde journalistvisum og var akkreditert gjennom det indiske utenriksdepartementets pressekontor. Det er en lang og tidkrevende prosess. Å få et generelt journalistvisum på en indisk ambassade med alle journalistiske rettigheter, inkludert i Kashmir, er enda vanskeligere. India utøver ikke sensur, men de har ingen interesse av å bistå folk som bedriver «desinformasjon». All nyansert og kritisk rapportering fra Kashmir blir sett på som vranglære og løgn. Indere i ansvarlige posisjoner aksepterer ingenting annet enn at hele Kashmir er indisk til evig tid.

Sensommeren 2010, like etter at vi var kommet til New Delhi, leste jeg en meget god artikkel i en indisk avis og tok kontakt med journalisten som hadde skrevet den. Vi møttes på Kahn Market og han fortalte meg sin historie. Han var fra Kashmir og hjemme på feire da han ble revet med og deltok i en demonstrasjon. «Steinkaster for en dag» kalte han sin overraskende utenfor kroppenopplevelse. Unge, fortvilede og arbeidsledige kashmirere demonstrerte daglig den sommeren. De kastet stein mot ordensmakten, 102

kashmir – edens hage?

som svarte med gummikuler og skarpt. Mer enn 100 ungdommer ble drept i det som ble kalt Kashmirs Intifada.

Min unge kollega hadde veid sin journalistiske integritet opp mot sin lokalpatriotisme og akutte vrede. Han kastet stein. Da han i ettertid fortalte om dette i redaksjonen, syntes en av hans ledere at han skulle skrive denne personlige beretningen. Kashmir sett nedenfra er ikke hverdagskost i indiske medier. En god case og en god sak. Han var sympatisk og velformulert, balansert og nyansert. Jeg formidlet hans historie til NRKs lisensbetalere og fikk kort fortalt problemer med pressekontoret i indisk UD. Det skal i rettferdighetens navn sies at jeg på det tidspunktet ikke hadde alle papirer i orden, men dersom jeg hadde skrevet en «illegal» artikkel med hyllest til Taj Mahal, ville jeg neppe blitt kalt inn på teppet.

Stempelvokterne la da heller ikke skjul på at jeg ble innkalt fordi Kashmir var temaet.

Denne fjellidyllen i Himalaya spiller nemlig en svært sentral og ikke minst sentimental rolle i indisk tradisjon. En av grunnene er at landets ledende familie gjennom mer enn 100 år, det såkalte Nehru/Gandhi-dynastiet, har sine røtter der. De er Kashmir-brahminer og dermed på toppen av den indiske rangstigen hva kaste og sosial status angår. Selve «ideen om India» har sin etniske og religiøse opprinnelse i Kashmir, så alle høykastehinduer føler et slektskap med den indo-ariske folkegruppen som angivelig stammer fra denne delen av verden. Vitenskapelig sett er riktignok indo-arisk en språkgren og ikke en «rase», men i denne sammenheng er det det kulturelle og etniske slektskapet som er viktig.

Frem til 1947 utgjorde denne gruppen rundt 150 000 mennesker, om lag fem prosent av befolkningen i Kashmir. Etter selvstendigheten flyttet mange av dem ut, og da urolighetene begynte i 1989, forlot de fleste av de gjenværende sine hjem. Denne eksilgruppen kalles Kashmiri Pandits, de bor i all hovedsak i hovedstaden og har stor innflytelse på Indias Kashmir-politikk. Kritikerne hevder at disse nostalgikernes barndomsminner har fargelagt og fordreid andre inderes syn. Og Bollywood har hjulpet til. Indisk 103

india

film fremstilte lenge Kashmir som et slags Shangri-la der muslimer ikke var til stede, mens hindutempler og tilsvarende symboler dominerte.

Når indiske bilturister besøker Kashmir, kjører de på den eneste helårsveien som forbinder delstaten med «moderlandet». Underveis kan de lese oppbyggelige skilt i veikanten: «Kashmir er Indias krone», «Love Kashmir, Love India» og lignende. Sett fra et indisk bilsete er Kashmir en integrert del av India, men viktigere er det at Kashmir er selve kjerneområdet for den indiske nasjonalismen.

Røttene blir derfor brukt som hovedargument i den patriotiske kampanjen for å rettferdiggjøre både penge- og voldsbruken i delstaten.

På den annen side: Det blir for enkelt å antyde at én milliard hinduer er hjernevasket og manipulert når bare 0,2 prosent av dem besøkte Kashmir i fjor. Det forutsetter dessuten at samtlige indiske turister var hinduer. Den gryende interessen for denne «annerledesdelstaten» kan ha andre årsaker, for eksempel at Kashmir byr på vakker natur og har et meget behagelig sommerklima. Eller det kan være så enkelt som at de har hørt mye om Kashmir og er nysgjerrige. I tillegg har Kashmir lenge vært nærmest avstengt på grunn av vold, så de færreste har villet reise dit. Det mytiske er styrket. De siste årene har antall innenlandsbesøkende tatt seg opp.

Det kan være et uttrykk for flere år med potensielle feriegjesters oppsamlede behov, og men også for at volden har gått ned og at infrastrukturen er bedret. Mange indere har fått mer å rutte med, så det er først nå de har råd til å ta ferie, og da er Kashmir et naturlig reisemål – helt uavhengig av indoktrinerende nasjonalisme. De reiser dit ganske enkelt fordi de har lyst.

Mange tegn tyder dessuten på at det rår en viss, om enn beskjeden, optimisme i Kashmir. Turistene skaper jobber, og det er dét folk vil ha. Luksushotellene er fulle, igjen er det aktivitet på Dalsjøen, og skiheisene(!) i Gulmarg går.

Og ikke minst: Det selges sjal.

7

Cashmere! Skjerf og sjal med sjel

Det holder ikke med angora, cheviot eller mohair. Alpakka, vicuna og guanaco når heller ikke opp. Når garnet skal være mykt, gi varme og være slitesterkt, er det bare cashmere som gjelder. Det er riktignok ikke snakk om ull fra sau – i Kashmir dreier det seg om geitehår. Dyrenes ekstreme oppvekstsvilkår gir det ferdigvevde tøystykket et eget preg og en helt spesiell tekstur.

Gjort riktig og på gamlemåten, tar det lang tid og blir eksklusivt og dyrt. Ekte vare blir derfor utsatt for konkurranse. Alt kan selges som cashmere, og intetanende kunder kjøper bare ordet står på merkelappen – gensere og dresser, frakker og tepper. «Cashmere» er en garanti for kvalitet, noe velbeslåtte utlendinger etterspør. De er villige til å betale litt (ganske mye!) ekstra for smak og stil.

Fortjenesten blir deretter, og fristelsen er stor for mange. Markedet overflommes av lavprisimitasjoner og falske etterligninger. Det gjelder spesielt for skjerf og sjal.

Spørsmålet blir da: «Er’e så nøye, da?» Svaret fra tusenvis av fattige og arbeidsløse vevere i Kashmir er et rungende ja! Dette er viktig!

Unge mennesker i Kashmir er i en klemme. De må ha inntekt, og for å få det må de ha jobb. Indiske myndigheter bruker mye penger på å «blidgjøre» arbeidssøkende i Kashmir, men få private investerer i en så usikker og hjemsøkt region. Derfor er nye arbeidsplas105

india

ser etterspurt, men i stor grad fraværende. I jakten på inntektsgivende arbeid må mange forlate Kashmir. Men så spesiell og labil som situasjonen er i delstaten, synes de det er vanskelig å reise fra slekt og venner. Dessuten er Pakistan en umulighet og India en okkupasjonsmakt, slik mange ser det. Derfor velger de arbeidsledighet hjemme. Det gjorde Bashir Ahmad Dar. Han er data-utdannet, men jobber som kani-vever.

Nå holder Bashir styr på et 50-talls trenåler. De er omlag ti centimeter lange og har forskjellig farge. Han stirrer på et gult ark med underlige tegn. Det er mønsteret, spesialdesignet, men basert på lange tradisjoner. Det er detaljrikt og tidkrevende å veve på denne måten. Sammen med broren bruker han tre–fire måneder på ett sjal. De to får kanskje 4000 kroner til sammen. Prisene fluktuerer med uroen. Jo høyere spenningsnivå, desto lavere priser. Når konflikten tilspisses, uteblir turistene og etterspørselen går ned.

Bashir sitter foroverbøyd i intens konsentrasjon over veven. Han vil helst tilbringe dagen i cyberspace, men han gjør som faren og forfedrene. Kvistværelset i familiens hus er innredet som verksted og vevstue. Det er bedre å tjene ti kroner dagen som vever enn ingenting som dataingeniør. Med kone og to barn virker resonnementet klokt og korrekt, men trist.

I Kashmir holder de likevel humøret oppe, for aldri så galt at det ikke er godt for noe! Uten den evigvarende konflikten hadde det kanskje vært liv og røre i byen. Da hadde verken han eller mange andre sittet hjemme og holdt gamle tradisjoner i hevd. Kani-metoden og andre teknikker ville gått i glemmeboken, og gammel kunnskap ville vært tapt. De vever av økonomisk nødvendighet, men investerer derigjennom tid i kulturell kapital. Høyverdig og uangripelig, selv om det slår meg at dette er fattigmannstrøst.

Det er Bilal som forklarer. Bilal Ahmad Sofi, innehaver av Kashmir Handicrafts i Srinagar. Det er han som leverer råmaterialet til Bashir og broren, og det er han som kjøper de ferdige sjalene og skjerfene. Av naturlige årsaker har heller ikke han så mye å gjøre, men han har i det minste en ordrebok. Han leverer brudesjal til 106

cashmere! skjerf og sjal med sjel

de som måtte ønske det, og brudesjal fra Kashmir med mønster og broderier for den viktigste dagen i en kvinnes liv er høyt prioritert i India og i indiske miljøer verden rundt. Bilal selger sarier og sengetepper også. Han har et imponerende utvalg. Det er hyller rundt hele butikken der varene ligger i høye stabler fra gulv til tak.

Han finner frem og bretter ut, forteller og forklarer. Den enorme beholdningen til tross, dreier det seg til syvende og sist om to kofferter som han henter på bakrommet. Der ligger bransjens Rolls Royce: pashminasjal.

Det er forunderlig, men mønsteret i et enkelt sjal kan romme hundrevis av år med historie. Sjalet kan berette om klima og kulde, om mennesker og dyr, politikk og samfunn, korrupsjon og kriminalitet, lov og rett. Jeg har ikke lest meg til dette, det er Bilal som beretter. I utgangspunktet er jeg ikke spesielt opptatt av tibetanske geiter, men høflig lyttende og passe nysgjerrig. Og så skjer det noe. Når fortelleren er tilstrekkelig kunnskapsrik, entusiastisk og gjerne vil formidle, blir det interessant. Ikke minst fordi disse eksklusive ulldottene på en måte rommer selve livet.

Pashmina, som egentlig er et persisk ord og betyr «ull», lages av hår fra Changthang i Tibet. Den lokale geita, chyangra, lever et helt spesielt liv i 4–5000 meters høyde i Himalaya, og i helt ekstreme vintertemperaturer. Den har tilpasset seg vær- og vindforhold ved å utvikle en særegen underpels som et biologisk svar på de ytre påkjenningene. Vi snakker altså om en geit som lager sitt eget ullundertøy av aller ypperste kvalitet. Når det blir varmere i været, kvitter den seg med underpelsen. Etter hvert fikk den hjelp av menneskene rundt seg. Det kunne bli om lag 150 gram per geit når nomadene i Himalaya børstet og kjemmet dyrene utpå vårparten.

De første skriftlige kildene der veving omtales, er flere tusen år gamle, men den moderne ullindustrien i Kashmir ble utviklet og satt i system for ca. 500 år siden. De forfinede tekstilene fra Kashmir var så eksklusive og luksuriøse at de ble brukt som gaver til 107

india

maharajaer og fyrster, konger og keisere. Etter hvert ville også «vanlige» rikfolk ha pashminaprodukter. Forsøk på å gjøre chyangra-geitene til husdyr var forsåvidt vellykket, men oppdrettsulla ble ikke av samme kvalitet. Hårene måtte herdes utendørs i 4000 meters høyde og i temperaturer ned mot – og under – 40 minusgrader for å få de etterspurte egenskapene.

I flere hundre år var denne tradisjonelle hjemmeindustrien på mange måter bærekraftig. Det fantes ikke så mange geiter, så det kunne ikke veves så mange sjal. På den annen side var antall dronninger og prinsesser også begrenset, så de rike fikk de sjalene de trengte. Det var først da sjalene kom på moten midt i 1990-årene at etterspørselen ble mange ganger større enn tilbudet. Kreative kjeltringer visste råd, så snarveier og muligheter. Noen blandet ut pashmina med hår- og ulltyper av dårligere kvalitet, andre begynte å jakte på chyangra-geitene for å ta mer enn de 150 grammene hvert år. Og siden pashmina ikke var et beskyttet produktnavn, kom det også syntetiske pashminasjal av nylon og akryl. De varmer sikkert godt, og mange kunder er lykkelig uvitende om at de er blitt lurt, men alt jukset med «100 prosent pashmina» gjør at veverne i Srinagar får færre oppdrag og mindre fortjeneste. Det er de som blir skadelidende, forteller Bilal.

Han stenger butikken – «Ingen kunder allikevel!» – og vi drar til Mohammed Sidiq Sheikh. Han har vevd prestisjesjal i mer enn et halvt århundre. De er stolte av sitt fag i Srinagar, for det var der de begynte. At både nepalere og tibetanere har lært og i dag lager sjal av samme kvalitet som i Kashmir, bryr de seg lite om. Dette er deres kulturarv. De har derfor lite til overs for internasjonale tollregler og handelsavtaler som virker begrensende. Dette har spesielt rammet sjal av shahtoosh – The King of Shawls, har jeg notert.

Mens et pashminahår er 1/5 så tykt som et menneskehår, er hårene som brukes til å lage et shahtooshsjal enda finere, 8–9 ganger tynnere enn et menneskehår. Disse har vokst frem under de samme klimatiske ekstremforholdene som pashmina, men kommer fra den tibetanske antilopen som kalles chiru. Det sies at det 108

cashmere! skjerf og sjal med sjel

var bare de erfarne pashminaveverne i Srinagar, slike som Mohammed Sidiq Sheikh, som klarte å spinne og veve så forfinet materiale.

Shahtooshsjalene var de dyreste på markedet – prisen for ett sjal anslås å ligge på 5000–6000 dollar. For de som har eller vil ha «alt», er de enda mer attraktive enn pashmina. Det betydde at den tibetanske antilopen ble så ettertraktet at arten holdt på å forsvinne. Det er mange år siden all handel med shahtoosh ble forbudt i land som hadde underskrevet CITES-konvensjonen til beskyttelse av utrydningstruede dyrearter. India forbød all produksjon av shahtooshsjal, og de som eide slike, måtte få dem registrert og sertifisert slik at de ikke kunne selges. De ble utstyrt med en bitte liten chip med all informasjon i tilfelle de ble stjålet eller eieren ville ta dem med på reise.

Mohammed Sidiq Sheikh var shahtooshvever før forbudet. Jeg vet ikke om han beklager utviklingen, men de fleste som drev med shahtoosh, er imot forbudet og mener det bør oppheves. For ingenting er så fristende som forbuden frukt, og i visse kretser skal nyproduserte shahtooshsjal være det ultimate statussymbolet.

Derfor jakter krypskytterne fremdeles på den tibetanske antilopen, som til tross for vern er utrydningstruet. De faunakriminelle har ikke tålmodighet til å vente til chiru-antilopen feller vinterhabitten på tradisjonelt vis. Ifølge indiske dyrevernere blir fem chiruer drept for hvert sjal. Hårene er så verdifulle at selv om straffen er flere års fengsel dersom de blir tatt, er det verdt soningen. Men sannsynligheten for å bli avslørt, reduseres betydelig om ordensmaktens representant får en passende påskjønnelse. Hvilket er svært vanlig i India.

Derfor er det sannsynligvis sant når det offisielle India hevder at det ikke produseres shahtooshsjal i Kashmir i dag. Dette bekreftes av uavhengige eksperter som kjenner bransjen. Likevel rapporterer indiske tollmyndigheter om stadige beslag av shahtooshmateriale. Men det nye ordet er «toosh», altså en forkortelse av begrepet og en slags omgåelse av forbudet. Det dreier seg om et «nestenshahtooshsjal» med overvekt av syltynne og florlette hår fra chiru, 109

india

bare iblandet noen prosent annen ull. Og på samme måte som med elfenben og tigerklør: Der det er etterspørsel, oppstår det et tilbud.

Lover og forbud virker bare stimulerende.

Det sies at 45 000 veverfamilier ble rammet da forbudet ble innført. Mange av disse har omskolert seg til pashminaveving, men drømmer om å kunne gjenoppta kunsthåndverket som familien har utøvd i generasjoner. De drømmer om chiru-oppdrett, legalisering og gamle kunster. Det har vært snakk om innhegninger i indisk Himalaya, der de vandrende chiruene er på sommerbeite.

Men gjerder vil bety at de også må tilbringe vinteren på «sommerbeite» i det østlige Kashmir. Og selv om Ladakh ligger litt lavere og ikke er fullt så kaldt som der chiruen vanligvis overvintrer, er teorien at klimaet er hardt nok til at chiruen vil utvikle de fine underhårene også der. For Mohammed Sidiq Sheikh med flere er det lov å håpe. Men veien frem er lang, både til en lovendring som gjør chiru-oppdrett lovlig, og til at pengesterke kunder strømmer til Kashmir.

India har ingen verdensberømte merkevarer, landet er en råvareleverandør. Japan har Nikon og Toyota, Sør-Korea har Samsung og Hyundai, mens India har te og mango i uante mengder. Det var en grunn til at den gamle handelsruten etter hvert ble kalt Silkeveien – leting etter sjøveien til India var i stor grad ansporet av behov for tilgang til stoffer og tekstiler. Derfor er det ikke så rart at skjerf og sjal er noe av det turister etterspør.

Det samme gjelder besøkende på langtidsopphold. Min kone og jeg har kjøpt og gitt bort mange sjal, ikke akkurat shahtoosh og heller ikke alltid pashmina, men gode kvalitetssjal til hverdagsbruk. Vi fant etter hvert en spesialbutikk i New Delhi, ikke for sjal som sådan – dem er det mange av – men for sjal i turistvennlige farger. Indiske kvinner skal gjerne ha stormønstrede sjal i mange og sterke farger. Europeiske kvinner foretrekker de mer duse, pastellbeslektede. De må gjerne være ensfarget, alternativt med diskrete mønstre i det samme dempede fargespekteret.

110

cashmere! skjerf og sjal med sjel

Vår mann i Paharganj har to konkurransemessige fortrinn: glassvegg og lukket dør slik at sjalene oppbevares støvfritt og innendørs. Og klimaanlegg. Betjeningen appellerer til vår forfengelighet og hilser gjenkjennende når vi kommer. Ikke rart de er blide, våre gjentatte besøk er et indirekte uttrykk for fornøyde kunder.

You are a regular, sier de og gir meg en pris folk flest bare kan drømme om. Blir jeg ledet til å tro. De fleste koster 350 rupi, drøyt 40 kroner selv med rekordsvak krone. En europeisk kvinne som var innom, kjøpte 60 sjal for om lag samme stykkpris. I enkelte butikker på våre kanter kan de koste det 20-dobbelte. Uansett hva hun gjør med toll og moms, og selv om hun selger dem billigere, så er turen finansiert og husleien hjemme betalt bare på én sjaltur til India.

Vi er fornøyd. Selgeren har forsåvidt rett når han kaller oss «regulars». I årenes løp har vi kjøpt mangt og mye. Sjalene er myke og delikate, behagelige å ha på og ser godt ut. Men de er blottet for detaljer. Det finnes ingen produktinformasjon om hvor mange prosenter de inneholder av hvilke ulltyper, ingen angivelse av varmegrader for vask og rens. Det står ikke noe om hvor det er laget eller av hvem. For alt vi vet, er vi lurt. Men for 40 kroner er det ikke så viktig, så lenge vi vet av erfaring at det er et godt produkt. Vår mann er heller ikke interessert i å si så mye om sjalenes opprinnelse.

Et lite klistremerke på innsiden av posen bidrar med litt generell informasjon, men den får oss egentlig bare til å stille flere spørsmål. «Feel of Love Fabric» og «Made in India» er svært omtrentlig. Kanskje er selgeren redd for at vi skal gå direkte til leverandøren? Kanskje frykter han vestlige turisters etiske krav? Sjalet kan være fint i seg selv, men alt rundt det kan være feil. Vi vet ingenting om det ullproduserende dyrets velferd eller om kjemikaliene som ble brukt i fargeprosessen. Siden vi ikke vet hvor sjalene er laget, er det umulig å sjekke arbeidsforholdene til veverne eller om små barnefingre har vært involvert i produksjonen.

Sånn sett blir et sjal så mye mer enn noe man har rundt halsen.

111

india

En ting er at det er et vakkert stykke kulturhåndverk basert på lokale ressurser og tradisjoner. Men i tillegg er det en fortelling om indisk historie, om sosiale og økonomiske forhold. Om arbeideres rettigheter, eller fravær av sådanne. Med litt velvilje blir historien bak et sjal til en fortelling om India i miniatyr.