Peter Buwalda
Bonita Avenue Oversatt fra nederlandsk av Hedda Vormeland
FONT FORLAG
«Jeg er et naturtalent. Jeg vet godt at selvros stinker, men det er bare sånn det er. Judo er en beinhard, kaldblodig sport. Jeg har ofte nok latt meg lure her i livet og jeg er naiv, men på matta er det annerledes. Da er jeg en kalkulator.» – Wim Ruska
«Jeg er for dere det en gladiator var for den romerske borger, skjønner du.» – Sasha Grey
1
Da Aaron en søndagsettermiddag i 1996 ble lokket med av Joni Sigerius til hennes foreldres ombygde gårdshus for å presenteres offisielt, ga faren ham et håndtrykk så fast at det gjorde vondt. «Det var du som tok det bildet», sa mannen. Eller spurte han? Siem Sigerius var en tettbygd, mørk, hårete kar med et par ører som det var umulig å holde øynene fra; de var knollete, de så frityrstekte ut, og ettersom Aaron hadde drevet med judo, visste han at dette var blomkålører. Slik ble de når ermer av grov bomull stadig skrapte over dem, når øremuslingen igjen og igjen ble krammet sammen mellom harde kropper og ru matter, det hopet seg opp blod og puss mellom brusken og den spedbarnsmyke huden. Den som ikke foretok seg noe, ble sittende igjen med herdede hevelser og kuler. På Aarons eget hode satt et par helt alminnelige, plettfrie ferskenører; blomkålører var forbeholdt mestere, monomane mannfolk som kveld etter kveld skubbet seg bortover tatamien. Et slikt blomkåløre var noe man måtte erverve, flere årsverk måtte legges i det. Det var ingen tvil om at Jonis far bar sine som hederstegn, som bevis på innsatsvilje og maskulinitet. Når Aaron under turneringer i gamle dager sto overfor et slikt øremerket dyr, grep angsten ham om hjertet; for ham var et blomkåløre i horisonten dårlig nytt, han var ubrukelig som konkurransejudoka. For 7
peter buwalda
å skjule at han var nær ved å bli vippet av pinnen, svarte han: «Jeg tar bilder på løpende bånd.» Sigerius’ ører beveget seg så vidt. Det krusete håret var filtaktig kortklippet på det flate, brede hodet. Til tross for at han gikk kledd i dress eller kordfløyelsbukser og poloskjorter fra Ralph Lauren, antrekket til en arbeidsgiver, en vellykket mann, ville man ikke – basert på ørene og bøffelkroppen – ta ham for å være leder av et universitet, langt mindre tro at han ble regnet for å være den største nederlandske matematikeren siden Luitzen Brouwer. En mann med hans kroppsbygning ventet man å se på en byggeplass, eller nattestid på en motorvei i refleksvest, traskende bak en henger med asfalt. «Du vet godt hvilket bilde jeg sikter til», sa han. Joni, Jonis søster Janis, hans kone Tineke – alle i den romslige stua visste hvilket bilde Sigerius siktet til. Et års tid i forveien var det blitt trykket over en helside i avisen ved Tubantia University, det lille campusuniversitetet i skogen mellom Hengelo og Enschede der Sigerius var rector magnificus. Bildet viste ham stående på bredden av Amsterdam-Rhin-kanalen, uten klær bortsett fra et slips, bredbeint med de bare føttene i gjørmete, flattråkket gress, kjønnsdelene godt synlige under den lett bulende femtiåringsmagen. Dagen etter ble bildet publisert i omtrent alle riksavisene, fra NRC til De Telegraaf, og etter hvert til og med i Bild Zeitung og en dagsavis i Hellas. «Jeg har en anelse», innrømmet Aaron. Han lurte på om Joni hadde hvisket faren noen ord i øret, eller om Sigerius ganske enkelt kjente ham igjen: den høye, skallede fotografen fra Tubantia Weekly, som under offentlige opptredener summet rundt rektoren som en klegg med speilreflekskamera. Det siste alternativet syntes han var det mest smigrende, slik enhver på campus ville finne det smigrende å bli 8
bonita avenue
lagt merke til av den karismatiske mannen som nå sto og holdt hånda hans i et knusende grep. Siem Sigerius hadde helt siden utnevnelsen i 1993 vært Tubantia Universitys strålende midtpunkt, en varm sol som åtte tusen studenter og hardtarbeidende akademikere kretset rundt i bedagelige, elliptiske baner, forundret, men takknemlige over at det var nettopp deres campus han varmet, og ikke regjeringskorridorene i Haag, hvor han hadde takket nei til en statssekretærspost, eller et av de store amerikanske universitetene som kjempet om hans gunst. Den første gangen han hadde sett Jonis far, var på tv flerfoldige år i forveien, han bodde fortsatt hjemme hos foreldrene sine i Venlo. Sensommeren etter at han var ferdig med videregående, fikk han og broren en raptus som gjorde dem til lidenskapelige Sommergjester-seere, og en av de engasjerte, lærevillige søndagsettermiddagene var sommergjesten en matematikkyndig judoka, eller kanskje en judokyndig matematiker, i alle fall en mann som spilte av klipp med judolegenden Wim Ruska, rastløs jazz, Tokyo 1964 og komikeren André van Duin skiftevis med dokumentarer om primtall og Fermats siste sats. Han husket en filmsnutt hvor en snakkesalig fysiker presterte å gi inngrodde humanister som ham selv og broren en følelse av at de forsto litt av kvantemekanikken. («Richard Feynman», sa Sigerius senere, «ham hadde vi nettopp fulgt til graven.») Mannen selv gned seg over de ru kjakene og fortalte om datamaskiner, om universet, om Maurits Escher, som om det var bortkastet tid å snakke om noe annet. Han hadde visst møtt Geesink og Ruska på judomatta, men var sommergjest først og fremst fordi han hadde fått Fieldsmedaljen, en utmerkelse sommerverten kalte matematikkens Nobelpris. Siden da hadde Sigerius utviklet seg til en nasjonal yndlingsakademiker. Jevnlig satte rektoren deres seg, etter en 9
peter buwalda
arbeidsdag på campus, til rette i et nyhetsstudio eller hos Barend & Van Dorp, programmer hvor han kom med vitenskapelige kommentarer til aktuelle saker, gnistrende intelligent og samtidig forunderlig folkelig, han snakket aldri kaudervelsk. Som fotograf i Weekly hadde Aaron vært tett på da Sigerius flyttet inn i ledelsesfløyen, og det kameraet hans så, kunne alle se: Dette var mannen Tubantia trengte. Ganske enkelt ved å være den han var, forløste Sigerius det fordulgte, varlig innslumrede mindreverdighetskompleksuniversitetet fra dets twentske tilbakeholdenhet. Allerede i tiltredelsestalen lovet han å gjøre Tubantia til det sterkeste forskningsuniversitetet i Nederland, en setning som ble kringkastet i de viktigste nyhetssendingene samme kveld. Han var en mediemagnet: Så snart ordet «universitet» ble nevnt et sted, kom blomkålørene til syne, og så utbasunerte deres rektor på vegne av deres universitet sin mening om konkurranseevnen til de høyere utdanningsinstitusjonene i Nederland, om jenter og teknologi, om internettets framtid, det hadde ikke noe å si hva det handlet om. Akkurat like uanstrengt tiltrakk Sigerius seg internasjonale fagkapasiteter. Kanskje var det synd at Fieldsmedaljen ikke var en ekte Nobelpris, selvfølgelig var det synd, men likevel trollbandt hans aura av matematisk geni investorer i ren vitenskap, tallblinde parlamentsmedlemmer som sanket kunnskap, telekomgiganter og mikrochipprodusenter som plasserte laboratoriene sine omkring campusen. Og kanskje til og med skoleelever, også de kjente Sigerius’ skjeggstubbansikt fra tv; glem ikke de uvurderlige unge, hvert evige år må snørrvalpene lokkes til denne avkroken i Twente; hvordan temmer man de ungene, hvordan forhekser man dem? Rottefangeren fra Tubantia med dinglende pikk. Han sa: «Bra jobba» og slapp Aarons hånd. 10
bonita avenue
Bildet var tatt en søndag ettermiddag i Houten, rett etter Varsity-kapproingen, den urgamle studentregattaen mellom båter fra alle universitetene. Blaauwbroek, sjefredaktøren for Weekly, hadde forsikret Aaron om at noe ville skje: Tubantia-båten hadde en olympisk konkurranseroer om bord, pluss en gutt som var tatt ut til Holland 8, som skulle til Atlanta-OL. Allikevel var det påfallende at en rector magnificus ofret fridagen sin for å la seg kjøre til Amsterdam-Rhin-kanalen i en buss full av pjallende studentforeningsklyser. Under de uviktige heatene betraktet han Sigerius fra øyekroken; mannen sto mellom baren og tretribunen i det fuktige dikekantgresset og lot seg omringe av en klikk profesjonsstudenter, Siem-sierne, den klassiske studenttypen som med alle midler forsøkte å gjøre rektoren til sin. Sigerius så ut til å kose seg med de gutta. Han hadde suget dem ut av deres urbane barndomshjem, de var kommet svermende til campusen, lengtet etter studentjobber på veiledningskontoret eller i informasjonstjenesten, kroet seg over invitasjonene til Sigerius’ årlige grillfest i hagen hjemme på gården. Aaron merket at han ble sjalu. Spilte mannen teater, eller trivdes han virkelig? Blaauwbroeks anelser hadde slått til: Det ble en historisk søndag for Tubantia. For første gang på de hundre og tolv årene regattaen var blitt avholdt, var det en 4+ fra Enschede som vant. Aaron sto på den forblåste tribunen da gleden brøt løs omkring ham, en eksplosjon av hes jubel og kneppende plastølglass, og fordi studentforeningsmedlemmer utelukkende gjør det som er forutsigbart, kledde den lidenskapelige kjernen av gutter ved vannkanten lynkjapt av seg for å svømme splitter nakne bort til båten – men øyeblikket da blikket hans falt på rektor og det han gjorde, var nettopp alt annet enn forutsigbart. Med en kraftfull gest slengte Sigerius det halvfulle ølbegeret sitt i gresset 11
peter buwalda
og krysset den gjørmete bredden som skilte ham fra vannkanten – Aaron hadde allerede kløvet ned fra tribunen, og mens han vred på objektivet, fulgte han etter rektoren, som glisende frigjorde seg fra dressen, alt forsvant, skjorta, sokkene, undertøyet – alt bortsett fra slipset, et roerslips, selvfølgelig hadde han takket ja til et slikt foreningsslips, i ethvert lokale med skjenkerett var han æresmedlem – og rett før han sprintet bort til kanalen for å stupe uti sammen med de andre karene, ropte Aaron navnet hans, «Sigerius!», og fotograferte ham på omtrent fire meters hold, i helfigur. Jonis far hadde rett, det var bra jobba, det var på alle måter et fantastisk fotografi. Det var fart i det, mannen som fylte bildet, sto på tåballene, svingte med armene i lufta, og selv om overkroppen allerede lot til å være på vei mot den glinsende vannstripen i bakgrunnen, så han inn i linsen med brølende munn og rasende øyne. Ettermiddagssolen kastet skarpt, horisontalt lys over den nakne kroppen, komposisjonen virket omhyggelig uttenkt: Sigerius’ utstrakte venstrehånd pekte sånn omtrent mot robåten på kanalen i det fjerne, som et stilisert sportsfotografi, det ljomet av greskolympisk resonans. Men alt dette var fotografsludder, det var mer enn opplagt hvorfor avisene måtte ha det bildet. Før Aaron forlot Houten, kjeklet han i et helt kvarter med en PR-jente fra Tubantia University som insisterte på at bildet skulle og måtte innom informasjonstjenesten til godkjenning, noe som naturligvis ikke kom på tale. Tvert imot, neste morgen ble han tatt imot i redaksjonen som om han var Robert Capa. «Selvfølgelig bruker jeg det bildet», fnyste Blaauwbroek, «det skal til trykkeriet i panservogn, og om nødvendig legger jeg meg ved siden av det på pressa.» Fra da av dukket den nakne rektoren opp overalt, for12
bonita avenue
størret over baren i roforeningskantina, på T-skjortene til en debattforening i byen, som blesteplakat for en stor sommerfest på campusen. Aaron så bildet på toalettdører i studentboliger. Og om det var tilfeldig eller ei, stadig oftere var Sigerius gjenstand for ville spekulasjoner – i studentforeningene ved Oude Markt, på fester i hybelblokkene på campus. Rektoren skulle ha reist gjennom Sovjetunionen og Kina til Japan sammen med Ruska og ha slått russiske spisesteder til pinneved underveis; han skulle etter sitt store matematiske gjennombrudd ha fått elektrosjokk på et amerikansk galehus; det skulle finnes barn fra et tidligere ekteskap som var reinspikka avskum. Man trengte bare å se litt grundigere på bildet, så fikk man forvirringen i fanget rett fra papiret. Alle kunne se at det Sigerius’ ører var et tidlig signal om, simpelthen fortsatte, ble intensivert, under de pyntelige dressene, som regel kjedelig mørkeblå, iblant lysegrå eller med krittstriper; kroppen som ble så upassende avslørt, virket sjokkerende seig og senet, hard, uforgjengelig, «tørr», for å bruke sportssjargong. Man var nødt til å gjøre seg opp en mening om den skrotten, akkurat som man var nødt til å gjøre seg opp en mening om de lett synlige tatoveringene på venstre bryst: Over Sigerius’ hjerte pranget to japanske tegn i billig, mørkeblått sjømannsblekk – «judo», visste Aaron. Disse brennemerkene frambrakte forbløffelse; ikke bare var tatoveringer ganske uvanlige anno 1995, de var også fremdeles blodharry. Samtidig stemte de perfekt med Sigerius’ kroppslighet, apemannen som under samarbeidsutvalgsmøter gjerne balanserte på de bakerste stolbeina til han måtte hugge tak i bordkanten; som i kaffepausene strakte på skuldrene i sirkelbevegelser mens han så seg omkring som om han ville banke opp samtalepartnerne før møtet ble gjenopptatt – gjennom disse mørke nøkkelhullene fanget campusen opp glimt av 13
peter buwalda
en annen, en avlagt Sigerius, en løsgjenger, en barsking som hadde innledet en karriere som var som hentet fra en guttebok, med to EM-titler i judo, en slåsskjempe som skulle hatt OL i München som høydepunkt i livet. I intervjuer leste de at rektoren deres i likhet med Ruska hadde hatt sjansen til å hente hjem edelt metall i 1972, men at skjebnen hadde rammet en snau måned før lekene. Sigerius skulle kjøpe seg en bolle med vaniljekremfyll og hadde krysset Biltstraat i Utrecht, og med den milde kremsmaken i munnen ble han måkt over ende av en skuter som kjørte metallstigbrettet rett i leggen hans: knas, punktum for toppidrettskarrieren. Det ingen journalist, ingen student, ingen forsker kunne få nok av, var teorien om at uten den aldri oppspiste vaniljebollen ville det virkelige underet i Sigerius’ løpebane aldri ha funnet sted. Mirakelet i Antonius Matthaeuslaan, som han selv kalte det, etter gaten i Utrecht hvor han med gips opp til lysken hadde vært sengeliggende i åtte måneder i en liten leilighet opp en trapp. Den mørke vinteren etter OL i 72 rotet Jonis far i en eske med ukeblader, og knekket og brukket trakk han fram et glemt oppgavehefte fra den nederlandske matematikkolympiaden, et hefte fullt av ualminnelig vanskelige oppgaver for ualminnelig talentfulle gymnasiaster, og begynte av ren kjedsomhet å pusle med regnestykkene med en blyant i margen. Neste morgen var han ferdig. Nøyaktig hva som foregikk det døgnet, hvilke porter som sprang opp i Sigerius’ mørbankede sportsutøverhode, kunne man bare gjette på, men faktum var at han innen tre år fullførte studiene ved matematikkfakultetet i Utrecht til laud, tok en skremmende briljant doktorgrad og i begynnelsen av åttiårene reiste med familien til Berkeley i California. Der steg han nok en gang til olympiske høyder. Innenfor knot theory, en gren av matematikken som for14
bonita avenue
søker å uteske hvor mange forskjellige måter en snor kan være knyttet på – kortere og enklere kan ikke det matematiske arbeidet hans sammenfattes – oppnådde denne Ramanujanen fra Tuinwijk et gjennombrudd som han i 1986 ble tildelt Fieldsmedaljen for, på kongressen til The International Mathematical Union som avholdes hvert fjerde år. Alt dette raste gjennom hodet på Aaron da han gjenkjente kvinnen fremfor seg. Til tross for metamorfosen hennes visste han øyeblikkelig hvem hun var. På plassen skrått overfor ham selv, ved siden av en jente i den teglsteinsrøde drakten til en eller annen butikkjede, satt Jonis mor. Et stroboskopisk hvitt lys av skrekk blindet ham. Han hadde bråvåknet fra en drømmeløs slumring, og selv om han fremdeles satt i hurtigtoget til Brussel – Liège hadde de alt passert – var situasjonen hans blitt drastisk forandret i løpet av den lille halvtimen han hadde sovet. Vognen var nå smekkfull, søndagskveldslyset som falt inn gjennom kupévinduene, virket tynget av bly, det var belgisk lys, brutt og uklart av det bølgende landskapet. I løpet av det sekundet han så på henne, registrerte han at Tineke Sigerius lente tinningen mot kupévinduet og stirret fraværende mot de bortglidende vallonske åsene og kirkestedene. Hans første refleks var å flykte, å forsvinne, men fluktveien var full av passasjerer – å reise seg og gå til den andre enden av toget var praktisk talt umulig. Kroppen oppførte seg som om den i blind panikk stormet opp en bratt bakke. Slik satt han i flere minutter, kortpustet og med silende svette, mens han forsøkte å mane seg selv til ro i påvente av konfrontasjonen. Ingenting hendte. Når en hump eller en uventet lyd rykket Tineke Sigerius løs fra utsikten, kjente han at øynene hennes gled over den urolige skikkelsen hans uten å stanse 15
peter buwalda
opp. Hun lot som hun ikke kjente ham. Også hun satt i fellen, innså han, heller ikke hun ønsket dette. Hun måtte ha satt seg overfor ham ved et uhell, glad for bare å ha fått sitteplass i det fullpakkede søndagskveldstoget, og først etter at hun landet i hjørnet sitt, hadde hun oppdaget ham. Det måtte ha vært en lettelse for henne at han sov, et hell i uhellet som hadde gitt henne muligheten til å hente seg inn og legge en strategi. Hun hadde kommet på i Liège, noe han syntes var underligere enn at hun var på vei mot Brussel. Hva hadde Tineke Sigerius i Liège å gjøre? Han hadde ikke sett henne eller snakket med henne på åtte år, alt mulig kunne selvfølgelig ha forandret seg i livet hennes. Kanskje hadde hun og Sigerius flyttet fra Enschede, kanskje var Sigerius blitt EU-kommissær slik at de bodde i Belgia? Sammentreffet virket overveldende og urettferdig. Kanskje var de gått fra hverandre slik at hun bodde der alene? Hun hadde sikkert en ny svigersønn, en rik og framgangsrik en. Boblende av selvmedlidenhet fantaserte han om at Tineke ikke var på vei til Brussel, men til Paris, til sine barnebarns by, hvor Joni hadde bodd og arbeidet i årevis (det amerikanske eventyret hennes kunne ikke ha vart i mer enn maks et par år, forestilte han seg) og holdt styr på en familie sammen med en eller annen møkkamann, en kar med bredt ansikt, svart bakoverkjemmet hår og mansjettknapper av platina, han så for seg at han åpnet den lakkerte inngangsdøra deres og spredte armene for svigermoren på granittrappa foran huset. Eller tok han feil? Han så fort mot vinduet i håp om at samvittigheten spilte ham et puss. Nei, det var Jonis mor som satt der. Men så mager hun var, hun virket halvert: De uvirkelig smale hoftene var omsluttet av en brun dressbukse med distingverte striper, hun hadde på seg en innsvingt jakke over en kremfarget bluse, føttene var stukket 16
bonita avenue
ned i støvletter med slanke, elegante hæler som tidligere tiders Tineke Sigerius ville ha kjørt tvers gjennom chassiset i togvogna. Det halvlange håret grånet på en ikke ukledelig måte og var samlet i en utstudert knute på det forunderlig bulkete hodet, som utstrålte noe de fleste mennesker ville karakterisere som handlekraftig, selvstendig, kanskje til og med sympatisk, men som han var i tvil om allerede mens hun fortsatt var svigermoren hans: falsk, eller bare irritabel. Og nå kom sannheten for en dag: Sammen med fettet var siste rest av mildhet smeltet bort, tilsynelatende for godt. Selv om hun var blitt mer feminin, ble effekten undergravd av et overskudd av slapp hud rundt kinnene og haken, av de løsthengende, rosamalte øyelokkene som hang skuffet over øyevippene. Hun så giftig ut. Sigeriuser skulle ikke sitte i belgiske tog, de hørte hjemme i det Twente han hadde forlatt dem i for åtte år siden. Nettopp for å unngå møter som dette hadde han blåst til retrett. Det var ikke for den gode matens skyld han hadde flyttet til Linkebeek, et tettsted mindre enn fem kilometer sør for Brussel, hvor et menneske – dette hadde han ment fram til for noen minutter siden – kunne begynne på nytt med blanke ark, akkurat like ubemerket som i Asunción eller Montevideo. Han hadde ment seg trygg og usett der, Linkebeek var en landsby med flere trær enn innbyggere, alt det skakke og skjeve som menneskehender hadde satt opp der, var skjult for blikket bak susende, knirkende, knakende treverk. Stjålent flyttet han blikket til Tinekes hender. De lå i fanget hennes, underlig vevre og beinete, med tydelige ledd. Hvor mange bord, hvor mange stoler, hvor mange skap kunne vel ha kommet fra de hendene siden sist? Jonis mor produserte møbler i et verksted bak villaen på bondegården, i hvert fall den gangen, designeraktige interiørelemen17
peter buwalda
ter som for anselige beløp havnet i herskapshus ved kanaler, på arbeidsplasser og i villaer over hele Nederland. Nå grep den ene hånda gjentatte ganger tak i en av fingrene på den andre og trakk i den – innbitt, regnet han med. De hadde aldri satt pris på hverandre, han og denne kvinnen. De hadde ikke funnet tonen. Han tenkte tilbake på den gangen han og Joni overnattet på gården og han som så ofte ellers hadde ligget våken i timevis, grepet av en heftig lengsel etter Sigerius’ vinkjeller, og til slutt hadde stått opp fra den smale gjestesenga og smøget seg ned den åpne trappa, gjennom den kjølige hallen og inn i stua. Fra kjøkkenet gikk han rutinert ned den knirkende kjellertrappa og løftet en av Sigerius’ hjemmetappede flasker ut av smijernsstativet, fast besluttet på å få korken av ved kjøkkenbenken og tømme i seg så mye som mulig av innholdet – i håp om at det skulle ende med blackout. Men da han kløv opp kjellertrappa igjen, hørte han fottrinn i stua og måtte stikke seg vekk i kjellernedgangen. Det kom noen inn på kjøkkenet, skap ble åpnet og lukket. Han hadde strukket seg opp på tå og kikket over kanten, og det han så, var sjokkerende og vemmelig, en frastøtende rygg, en fjellvegg slik man ser i naturfilmer fra Sør-Afrika eller prærien i Arizona, men dette massivet var av kjøtt. Det var Tineke. Seks tettbrettede fettfolder kunne han telle mellom armhulene og akterspeilet, og fra sistnevnte hang et slags oransje framspring på halv tolv, «truse» kunne det ikke med den beste vilje kalles. Jonis mor rev opp en pappkartong og helte innholdet i det vidåpne gapet, halvparten drysset utenfor, det regnet sjokoladestrø på gulvflisene. Kartongen ble tømt, hun kvernet den tom, deretter klemte hun den flat og dyttet den langt ned i søppelbøtta. Det kjøttfulle drønnet da hun satte seg på kne, fikk ham til å fare sammen. Sjokoladestrøsselet som var sølt ut, klistret hun til fingertuppene og håndfla18
bonita avenue
tene med spytt. I mellomtiden hadde han glemt å gjemme seg, og mens hun satt og slikket hendene, snudde hun plutselig hodet en kvart omdreining og så på ham. «Hei», sa han da hun var kommet seg av den første forskrekkelsen. «Jeg var tørst.» Hun svarte ikke, hun hadde i det minste kunnet si «jeg var sulten», men i stedet kom hun seg opp og stavret taus ut av kjøkkenet, og først da han hørte soveromsdøra lukkes i hallen, hadde også han gått og lagt seg igjen. Og nå? Hva kunne de si til hverandre nå? Det var for fullt på toget til å lage en scene, innbilte han seg, og derfor forestilte han seg hvordan en behersket variant ville kunne forløpe. Hvordan går det med deg for tiden, Aaron? Herregud, så lite lyst han hadde på det spørsmålet. Han ville heller fortsette reisen på taket av intercitytoget enn å svare ærlig. Han hadde tilbrakt helgen hos foreldrene sine i Venlo, en månedlig øvelse som han utførte på legens anbefaling, slik han gjorde alt på legens anbefaling. Det var redselsfullt å måtte innrømme at han var syk, han syntes det var forferdelig å bli styrt av nevroleptika og antidepressiver. Hvordan forteller man noen at man har papirer på at man er ravende gal? Hvordan kunne han fortelle denne kvinnen at han var sinnssyk? Tineke, jeg er legens anbefaling. Etter sammenbruddet i Enschede hadde han i en kort periode fotografert for kvalitetsaviser i Brussel, men etter at nok en tung psykose nesten tok livet av ham vinteren 2002, mente han selv og de vurderende legene at nok fikk være nok. Siden da hadde han kjørt en folkevognbuss som var ombygd til fotostudio mellom barneskoler i Brussel, Beersel, Ukkel og Waterloo, og tatt pass- og klassebilder. Av hvert gruppebilde tegnet han et nummerert silhuettkart på en lyskasse. På en nettside for etterbestilling som han 19
peter buwalda
vedlikeholdt omhyggelig, kunne fedre og mødre og bestefedre og bestemødre krysse av for alle mulige slags formater, rammer og undertekster. Resten av tiden, de timene, dagene, ukene og månedene da hans jevnaldrende forplantet seg, skaffet seg posisjoner, kanskje til og med stormet himler, hadde han bare drevet dank; han tuslet som en annen pensionado opp trappa til landsbytorget midt i kontortiden, kjøpte en avis i bokhandelen med det passende navnet Once Upon A Time, hentet medisinen sin i apoteket rett overfor det urgamle lønnetreet. Iblant tok han seg en satay i bistroen bortest på torget, før han i tankene støttet seg til en imaginær rullator, slentret tilbake til åskammen og lot seg sluke av det overdådige, gjeldfrie huset sitt. Etter legenes mening var han en pasient som «gjenkjente og erkjente» sin egen tilstand, noe som betydde at han inntok kapslene sine frivillig og derfor var i stand til å bo for seg selv. Men dermed var alt sagt. Han førte en fullstendig ambisjonsløs tilværelse. Hans drivkraft i livet var blitt å unngå – unngå opphisselse, unngå spenning, unngå selv drivkrefter. Han så på knærne sine. Hvordan ville det være å snakke her, i en fullstappet kupé, rett ut av posen om sin misere? Utførlig, konsentrert, virkelig ta bladet fra munnen, en monolog om angst under en psykose? En undervisningstime, en kort fortelling, et episk dikt om de umåtelige, irrasjonelle urangstene han hadde utholdt. Pendlerne hang tett i tett i stroppene, ingen ville kunne gå sin vei. Hvis han anstrengte seg en smule, hvis han fikk ordets nådegave, ville kan hende angsten han skildret kunne slå over på tilhørerne, først på Tineke og jenta med den for trange drakten, og deretter på alle i kupeene og midtgangene. Og alle sammen kom de til å krepere. Hans angst ble alles angst. 20
bonita avenue
Rasende panikk som om Semtexen på loftet hans hadde eksplodert. Med Sigerius fant han tonen som bare det. Vinteren 1995 innyndet han seg hos en intelligent, egenrådig, slående vakker jente som het Joni, og denne Joni viste seg å være en fullblods Sigerius. To måneder senere satt han til sin egen forbløffelse og drakk te hos denne fyren og familien hans. Og det mest usannsynlige skjedde: Mannen som hele campusen sendte lystne øyekast etter, som han som nyutklekt artianer hadde sittet foran tv-en og beundret måpende, denne mannen rakte ham en trælete judohånd. Og selv grep han den hånda, ivrig, men også forbauset. De ble venner, og han lot helst være å lure for mye på hvorfor. Joni og han spiste middag minst en lørdag i måneden på gården i utkanten av campusen, et hvitkalket og fullstendig ombygd hus som var så attråverdig at forbipasserende spontant puttet «om dere skulle komme på å flytte»-lapper inn gjennom brevsprekken i den mørkegrønne inngangsdøra. Selv om han ertende rakket ned på Jonis binding til foreldrene («Ikke ring pappa med det samme», sa han når de i hennes plutselig bekmørke, forlatte studenthus ved Heurne måtte ordne opp i en kortslutning), hadde han alltid sett fram til disse besøkene. Når Joni og han syklet til gården, forandret sentrum av Enschede seg under sykkelhjulene til Drienerlo-skogene, som i sin tur fløt over i campusen, gjennom fire år kulissen for forholdet deres. På de lørdagene virket Tubantia høygravid. De summende engene så frodigere ut enn på ukedagene, i minnet hans bølget skogsstiene, de syklet gjennom et kupert landskap som duftet av blomsterstøv og hvor det virket logisk at smådammene var smådammer. Det glitrende vannet hadde samlet seg på de laveste punktene, akkurat slik hundrevis av lærde 21
peter buwalda
og tusenvis av studenter hadde sildret hit for å stråle nettopp her. Man kunne høre hjernen deres sprake stillferdig, jordene og trærne og grøftekantene virket statisk ladet av milliarder av bits og bytes som suste gjennom campusnettverket under føttene på dem. Når de sent om kvelden syklet hjem igjen, hersket et forhistorisk mørke der, og de ynkelige åsene var blitt myke daler, plenene og skogene leie for sovende fakultetsbygninger. Anvendt matematikk lå der i sjøen sin som en brontosaurus, teknisk fysikks tyrannosaurus rex strakte seg til over de høyeste trekronene, med det sovende hodet blant taggete stjerner. Det hendte også at de overnattet på gården og neste morgen spiste varme croissanter med marmelade og drakk store glass appelsinjus som Sigerius presset til dem etter sine førti lengder bryst i campusbassenget, Bill Evans Trio, The Modern Jazz Quartet, Dave Brubeck i bakgrunnen, fredsommelig søndagsmorgenjazz som han mente var som salve på morgengrettenheten deres. «Skru ned salven litt likevel», klaget Joni, men Sigerius ignorerte henne. Han hevet pekefingeren, lukket det ene øyet og ropte med mat i munnen: «Hør etter!» Kona og de to døtrene tidde, sluttet veloppdragent å tygge og konsentrerte seg, bare for å få det overstått, om noe de ikke interesserte seg for, og først etter en ti sekunders tid ble de forløst av Sigerius med ord som: «Praktfullt hvordan Scott LaFaro spiller rundt Evans. Hører dere det? Rundt ham. Ja, nå, dette, denne meandrerende bassen, hør etter.» «Pappa, jeg hater jazz», sa Janis da, eller Joni, eller begge to. «Dette! Utrolig. Det er for- og bakgrunn på samme tid, ydmykt og virtuost. Det kan jeg ikke skru ned. Det er ikke lov.» I slike øyeblikk var han den – og der lå fundamentet 22
bonita avenue
for pakten deres, det enkle faktum at han var gutt og ikke jente, til tross for at det også finnes massevis av gutter som får fnatt av jazz, som gir fullstendig blanke i alt som heter jazz – som kommenterte hvor ille det var at Scott LaFaro hadde kjørt seg i hjel og at Bill Evans etter det dramatiske tapet i 1961 aldri hadde funnet en bassist av samme kvalitet, til tross for at Chuck Israels selvfølgelig var kommet temmelig nær, særlig på How My Heart Sings! Og allerede før han var ferdig med disse utfyllende kommentarene, var det et annet hjerte som sang: svigerfarens, for han delte verden inn i jazzelskere og uvitende, og hadde allerede mange ganger erklært, også med andre til stede, at han aldri hadde truffet noen yngre som visste så mye om jazz, en fjær i ræva hans som han ikke bare tilfreds lot sitte, men dessuten, i ny og ne når ingen så det, flidde på. Lørdagskveldene begynte stort sett i vinterhagen – som den gangen var splitter ny og etter rivningsarbeidene året før gled over i kjøkkenet med øya hvor Tineke tilberedte enkel, men velsmakende mat – før de sløvmuntre eller oppglødd diskuterende forflyttet seg til den forhenværende storstua, og Tineke fulgte etter dem med et brett påsmurte julekakeskiver og kaffekopper som skled faretruende, og Joni slo opp skapdørene som skjulte den påstått uviktige tv-en, og Sigerius etterlevde avtalen og tok ikke mobiltelefonen på en time. De gangene Janis (som regel rett etter Frasier, som hun så slutten av med jakka på) gikk til kafeene ved Grote Markt med noen venner og Tineke og Joni rundt klokka ti bestemte seg for å se en lørdagsfilm, spurte Sigerius: «Hva med litt musikk?», da svarte han ikke nei, men ja, og så forsvant de som to skolegutter med en flaske whisky til «musikkværelset», et rom i første etasje som inneholdt to mørkerøde chesterfieldstoler, en svinedyr NAD-forsterker og en cd-spiller, en Thorens-platespiller 23
peter buwalda
og to mannshøye B&W-høyttalere på pigger og biter av NASA-skumgummi som Sigerius på et eller annet vis hadde fått fatt i fra teknisk fysikk, og der lyttet de blant innrammede bilder av Bud Powell og Thelonius Monk og Bill Evans til demokratisk utvalgte plater med gjensidig vetorett, originale amerikanske lp-er som Sigerius oppbevarte i smale, høye skap av vokset bøk, designet og snekret av hans kone. Guttegreier, akkurat som judoen deres. I gårdshusets inngangsparti hang en forstørrelse av et fotografi hvor fem menn med svær, naken overkropp sjauer en trestamme opp en bakke, Geesink, Ruska, Gouweleeuw, Snijders, fortalte Sigerius, og nummer to fra venstre, han med de spente brystmusklene og de kortklipte mørke krøllene over det flate ansiktet, det var ham selv. Landslaget i judo som trener til VM, bildet var tatt i 65 eller 66. Geesink, landslagstrener og selv med på laget, sendte sine utvalgte inn i skogen ved Marseilles; ifølge Sigerius var han en nådeløs slavedriver, men når stokker måtte opp bakker, sto han i fremste rekke. På toppen, når alle var segneferdige, tok Geesink tak i den ene enden av stokken og slengte den dirrende i bakken kanskje ti ganger, skrelte klærne av den dampende kroppen og hoppet uti en fjellbekk. «Rakte vi ham en flaske vann etterpå, sto han over fordi han syntes det ville være å sløse med tørsten sin», sa Sigerius, som raskt fikk rede på at Aaron hadde drevet med judo til han var nitten, og da han skjønte at han til og med hadde svart belte, fikk Sigerius vakt lysten hans til å begynne igjen, først som medlem av seniorgruppen som han underviste på idrettssenteret på campusen om torsdagskveldene, og da Aaron etter et halvår hadde «fått igjen godfølelsen», som det heter, spurte Sigerius om han hadde lyst til å gå opp til en dan-eksamen sammen med ham. 24
bonita avenue
Judo er en merkelig intim idrett. I minst to år lå Sigerius og han i hverandres armer på judomatta et par ganger i uka, intense, konsentrerte timer da de hadde den lille gymsalen for seg selv og nesten ikke snakket. Ett år hadde de gitt seg selv til å pusse på kastene og grunnteknikkene, Sigerius til fjerde dan, han selv til andre. De avsluttet hver treningsøkt med glødende ivrige partier som han ofte tenkte på, selv nå. Og etter hver trening krøp han til sengs inntil Joni, Sigerius’ øyensten, oppdratt med verdens beste omsorg, iblant i gjesteværelset på gården, og da la Aaron merke til at Joni luktet vagt som faren, kanskje på grunn av vaskemiddelet Tineke brukte, han visste ikke. Og mens han blandet feromoner – han var en kroppsluktenes budbringer, en humle som pendlet mellom to kropper av samme slag – kjente han at den merkelige lykken fordoblet seg under den varsomme knullingen etter treningen, den dempede stønningen i Sigerius’ gjesteseng, iblant med hånda fast presset over Jonis varme munn for ikke å vekke den uvirkelige vennen i etasjen under. De rullet gjennom Leuven. Tineke hadde lukket øynene, hun lot som hun sov slik at de ikke skulle behøve å eksistere for hverandre. Han beundret hennes kaldblodighet. Siden november 2000, året da alt sprutet utover i tusen knas, hadde han ikke sett noen av Sigeriusene. Allikevel streifet de iherdig gjennom underbevisstheten, fremdeles drømte han stadig vekk om Enschede, og som regel var det mareritt. Det begynte å skumre, lyset var purpurfarget, sølvskimrende i kantene av slørete skystrimler, han så speilbildet av blankskallen sin i vinduet. Han merket at han ble roligere og dystrere. Et tettsted foldet seg ut langs en kanal, en mager måne hang ubegripelig tidlig på himmelen. Om 25
peter buwalda
litt det jordslåtte mørket i Linkebeek som han måtte forsere på veien til det tomme huset sitt. Livløsheten som ventet ham der, de høyloftede, kalde værelsene som han enda hadde lengtet etter i Venlo. Han takket skjebnen for at det var Tineke som satt der og ignorerte ham, ikke Sigerius selv. Helt avslappet hadde det aldri vært. I nærvær av Sigerius kunne han stivne, bokstavelig talt, i betydningen forsteines dramatisk: Kjeven låste seg og en nesten uhåndterlig fysisk spenning bygde seg opp og spredte seg via nakkevirvler og skuldre ut i hele kroppen. I timevis kjempet han som en statue av seg selv mot total tilfrysning, samtidig som han fortvilet pratet i vei og ba til høyere makter om at stemmen måtte fortsette å fungere. Hvis Sigerius i et slikt øyeblikk hadde dyttet ham overende, ville han ha gått i knas som en kinesisk krukke. Han opplevde vennskapet deres som magisk – før han kom til campusen for å studere fotografi, hadde han strøket som nederlandskstudent i Utrecht, strøket sjanseløst, hans egen studieby hadde støtt ham fra seg, og her hadde han uten videre trengt rett inn i det akademiske hjertets innerste kammer? – men også som en løgn. Han framstilte seg selv som bedre enn han var. Det begynte allerede med jazzen. En søndag i gårdshuset, ikke så veldig lenge etter at de hadde møttes første gang, slurpet de i seg glovarm kaffe fra små kopper med trange hanker. Fraværende, med tankene andre steder, reiste Sigerius seg og gikk bort til et hypermoderne stålskap hvor det viste seg at det sto en platespiller, og satte på en lp. Jazz. Allerede før han hadde satt seg ved siden av kona på den lange gammelrosa sofaen igjen, gjenkjente Aaron musikken. For å være på den sikre siden ventet han litt, men det stemte: temaet, det runde, lett innsmigrende pianospillet, dette var Sonny Clark, og lp-en het Cool Struttin’. Han så for seg det klassiske Blue Note26
bonita avenue
omslaget hvor to damebein gikk bortover et fortau i (trodde han) New York. Over hodet på Joni og Tineke sa han: «Fin skive, Cool Struttin’.» Sigerius – som hadde et forbløffende morgenskjegg, Aaron måtte ha spart i en uke for å få noe slikt – sperret opp de brune øynene. «Cool Struttin’ er en fantastisk skive», sa han, skarpere, høyere, med en stemme som om en pianostemmer hadde vært i sving. «Så du kjenner den. Cool Struttin’ er med god margin Clark Terrys beste album.» Clark Terry? Sigerius tok feil, det forsto Aaron med det samme, han blandet sammen Sonny Clark og Clark Terry, for en pussig feil, men han besluttet å ikke gni det inn. Det var ikke taktisk å rette på den nye svigerfaren som en framoverlent flisespikker, men å late helt som ingenting, det var han for stolt til. «Helt enig», sa han, «dette var Sonny Clarks beste band, med en sivilisert Philly Joe Jones på trommer. For en gangs skyld ikke som en villmann på cymbalene.» Øyne som kakeasjetter et brøkdels sekund, deretter plutselig smale: «Terry. Dette er Clark Terry.» «Dette er Sonny Clark på piano», sa Aaron fastere enn nødvendig. «Terry er trompetist.» «Er du helt sikker på det?» sa Joni. Sigerius reiste seg brått opp, smøg seg forbi kona og gikk klakkende over gulvflisene bort til det egenartede skapet som, forsto han senere, var laget av Tineke. Han trakk fram omslaget, kikket raskt på for- og baksiden, satte det fra seg igjen rett opp og ned ved siden av platespilleren og lukket skapet. Irriterende langsomt gikk han tilbake til sofaen og satte seg. «Du har rett. Selvfølgelig har du rett. Jeg har jo forsyne meg sett Terry live også, i Kurhaus. Og senere en gang i Boston. Mine damer, fra nå av må jeg passe på hva jeg sier.» 27
peter buwalda
Nettopp det gjorde Aaron det neste kvarteret: Sigerius fikk ikke snusen i at han slett ikke visste så mye om jazz, at den platen av Sonny Clark var et lykketreff. Han kjente Cool Struttin’ så godt på grunn av det paret med bein, han hadde kjøpt platen på et loppemarked på grunn av omslaget, det hadde hengt på døra til klesskapet hans i et par år, festet med fire teipstrimler, mens platen samlet støv på spilleren. Jo visst likte han jazz, men skulle han være ærlig, var det blues og rock ’n’ roll som sto hans hjerte nærmest. Men ærlighet var ikke hans sterkeste side. Nå da Sigerius hadde utropt ham til jazzkjenner, til en med grenseløs encyklopedisk kunnskap på det som nota bene var hans eget felt, til en sjelefrende, la han seg i selen som besatt. Allerede samme uke lot han en overspent ung mann i svart pologenser i bokhandelen Broekhuis prakke på ham The Penguin Guide to Jazz on CD, en jazzbibel på femten hundre sider som ifølge pologenseren ikke bare kunne by på hele jazzhistorien, men som dessuten skilte klinten fra hveten med et praktisk stjernesystem. Hos De Slegte rett overfor Broekhuis kjøpte han en biografi om Miles Davis, en Jazz for Dummies og en bok som het Billie og presidenten. I lommeboka hadde han allerede i et par år hatt visittkortet til en pensjonert tannlege fra Boekelo, en sølvgrå mann i røde bukser som en dag hadde stått bak ham i platebiblioteket på campusen og sett at han stemplet ut en plate av Bud Powell. Mannen henvendte seg til ham og sa at han hadde åtte hundre originale jazz-lp-er stående hjemme, amerikansk pressing, tykk kullsvart vinyl, kartongomslag, «du kan få dem for en gylden stykket», hvorpå et boblende begjær nesten fikk Aaron til å sveve opp til systemtaket. «Bare ring meg», sa mannen, og det hadde han gjort samme kveld, og han hadde fortsatt å ringe ham, først to ganger i uka, senere to ganger i måneden, korte, høflige, hastige 28
bonita avenue
samtaler da mannen alltid sa at han hadde det for travelt, eller han skulle til å reise til Statene, eller han var syk, eller i ferd med å bli det, «ring meg snart igjen», men «snart» ble et stadig større hinder, samtalene fikk noe irritabelt ved seg – til Aaron ikke lenger trodde på det. Stikk de platene opp i den gamle ræva di. Men nå tok han sjansen og syklet hele den lange veien til Boekelo. I utkanten av landsbyen ringte han på i en eldreleilighet som stemte med adressen på det fillete visittkortet. En tyrkisk mann kom og åpnet. Dermed raidet han platebiblioteket i stedet, og når Joni ikke var hos ham, studerte han jazz som om det var han som skulle programmere North Sea Jazz-festivalen neste sommer. Konsentrert forsynte han seg av oppslagene om artister, først kanonene som var tildelt flest sider, folk som Parker, Ellington, Monk, Coltrane, Davis, deretter de resterende storhetene fra de gylne femtiårene, Fitzgerald, Evans, Rollins, Jazz Messengers, Powell, Gillespie, Getz. Han spilte platene deres, skrev ned biografiske detaljer i en notatbok, pugget plateselskaper, Blue Note, Riverside, Impulse!, Verve, Prestige. Det var akkurat som de tidligere studiene hans, bare at det hadde tatt tre uker å lese den jævla Kapellveien, mens Giant Steps varte i trettisju minutter og tre sekunder. Bøker hadde fylt første halvdel av nittiårene for ham, monoman lesing, hele kvelder, på bussholdeplasser og i venteværelser, når han lå våken om natta: tittelsanking, verkdisseksjon, fem års tvangsarbeid for å oppveie nederlaget i Utrecht – nå klarte han brasene på fem uker. Da visste han at isen ville holde. Etter enda fem uker sto han ved siden av Sigerius i De Tor og hørte på Piet Noordijks kvartett mens han nippet til en whisky og stolte på jazzkunnskapsimplantatet sitt. Bedrag? Ja visst. Men de løy alle sammen der på gården. Det var en familie som skjulte mye. Til tross for at han 29
DETTE ER EN FONT-BOK Originalens tittel: BONITA AVENUE Copyright: © 2010 by Peter Buwalda Originally published with De Bezige Bij, Amsterdam Norsk utgave © Font Forlag 2016 Boken er utgitt med støtte fra det nederlandske litteraturfondet
og innkjøpt av
Omslagsdesign: Jan De Boer/Liselotte Dick Omslagsfoto: Nirrimi Firebrace Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70 g) Trykk og innbinding: ScandBook FONT CXLV Første utgave ISBN 978-82-8169-342 5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no
ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det to ulike skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430-årene, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den snirklete gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som dekor, som i enkelte avistitler og i markedsføring av metal-musikk. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike antikvaskriftene. BONITA AVENUE er satt med skrifttypen Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstiden var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien.
FONT FORLAG