__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


ORSKE FOLKE EVENTYR ยบ

ASBJร˜RNSEN & MOE Illustrert av Theodor Kittelsen, Eilif Pettersen, Otto Sinding og Erik Werenskiold

font forlag


INNHOLD Forord 5 Gullslottet som hang i lufta 9 Smørbukk 21 Herreper 27 Fanden og futen 33 Kjetta som var så fæl til å ete 35 Veslefrikk med fela 43 Hanen og reven 49 Soria Moria slott 51 Den sjuende far i huset 63 Haren som hadde vært gift 65 Askeladden og de gode hjelperne 67 Kverna som står og maler på havets bunn 77 Herremannsbruden 81 Småguttene som traff trollet på Hedalsskogen 87 «God dag, mann!» – «Økseskaft» 91 Reven som gjeter 95 Gullfuglen 97 Askeladden som kappåt med trollet 105 Askeladden som fikk prinsessen til å beskylde seg for løgn 107 Følgesvennen 111 Ikke kjørende og ikke ridende 125 Kjerringa mot strømmen 127


Væren og grisen som skulle til skogs og bo for seg selv 131 De tre kongsdøtrene i berget det blå 135 Presten og klokkeren 155 Kullbrenneren 157 Prinsessen som ingen kunne målbinde 165 Stabbursnøkkelen i rokkehodet 169 De tolv villendene 173 Gutten med øldunken 181 Bjørnen og reven vedder om flesk og humlebol 185 Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le 187 Gudbrand i Lia 193 Husmusa og fjellmusa 199 Kvitebjørn kong Valemon 203


FORORD I Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt forteller mor Åse hva hun pleide å ty til når sorgene ble for mange og tankene for tunge: En bruker brennevin, en annen bruker løgn; å, ja! så brukte vi eventyr om prinser og troll og alle slags dyr. Om bruderov med. Det samme har talløse generasjoner gjort før og etter henne, og vi gjør det fremdeles: søker tilflukt i eventyrverdener når den virkelige, dagligdagse verden blir for vanskelig. Til alle tider og i alle land har mennesker brukt eventyr på denne måten. Allerede i de første århundrene e.Kr. ble den første kjente eventyrsamlingen til, den indiske Pantsjatantra eller «Femboken», og på 800-tallet kom den kanskje mest kjente, den arabiske samlingen Tusen og én natt. I Norge har vi hatt våre folkeeventyr i mange hundre år. Fellestrekkene ved de fleste av dem er at de ikke har noen navngitt forfatter, at de har vært muntlig overlevert opp gjennom tidene og at de ikke gir seg ut for å være sanne. De er – for igjen å si det med Ibsen – «dikt og forbannet løgn», og de har ofte et overnaturlig innhold. Dessuten er de sjelden knyttet til en bestemt tid eller et bestemt sted, men utspiller seg i tidløse og allmenne omgivelser (for eksempel: «Det var en gang en mann som var ute og reiste …», eller «Det var en gang en konge som hadde en datter …»). Eventyrene har også gjerne et underliggende, «moralsk» budskap, men det er til gjengjeld svært tvetydig. Riktignok får som regel de gode sin lønn

5


norske folkeeventyr

mens de onde blir straffet, men det betyr ikke nødvendigvis at det er godheten som seirer. I mange norske folkeeventyr er flaks, løgn, frekkhet og konsekvent egenrådighet minst like viktige forutsetninger for å lykkes som å være snill og flink. Den som bare er beskjeden, lydig, flittig og oppofrende, kommer sjelden noen vei. Ikke hjelper det å være stor og sterk, heller (typisk nok ender de fleste troll med å få kappet av seg hodet). Helten i eventyret må først og fremst være smart – kunne gripe en sjanse når den byr seg, ha fantasi nok til å sno seg ut av de vanskeligste situasjoner og være grunnleggende uærbødig overfor alt som smaker av autoriteter og maktmisbruk. Det er vanlig å skille mellom noen forskjellige hovedtyper eventyr. De tre viktigste er egentlige eventyr, dyreeventyr og skjemteeventyr. De egentlige eventyrene er ofte ganske lange og har et klart overnaturlig innhold. De kan for eksempel handle om troll og tusser, hekser og magi. I denne bokens utvalg gjelder det eventyr som Soria Moria slott, Gullfuglen og Kvitebjørn kong Valemon. Dyreeventyrene er, i likhet med den franske forfatteren La Fontaines dyrefabler, historier om dyr med menneskelige egenskaper. De snakker og tenker og føler som mennesker – eller som mennesker ville ha gjort om de var fanget i kroppen til en rev eller en hane, en gris eller en gås. Eksempler i denne boken er Husmusa og fjellmusa, Reven som gjeter og Haren som hadde vært gift. Som navnet tilsier, er skjemteeventyrene fortellinger som går ut på å latterliggjøre og harselere over bestemte personer, som regel de høytstående i samfunnet som kongen, presten og futen. Kverna som står og maler på havets bunn, Kullbrenneren og Herreper er eksempler på denne kategorien. I Norge er navnene Asbjørnsen og Moe nærmest ensbetydende med ordet «eventyr». Det skyldes at folkeminnegranskerne og vennene Peter Christian Asbjørnsen og Jørgen Moe reiste rundt i Sør-Norge i første del av 1800-tallet for å samle inn og nedtegne sagn og eventyr som hadde levd på folkemunne i distriktene i århundrer. Som så mange andre var de to inspirert av de tyske brødrene Grimms banebrytende arbeid tidlig på 1800-tallet. Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr ble opprinnelig utgitt i fire hefter mellom 1841 og 1844. Jørgen Moe (1813–1882) og Peter Christian Asbjørnsen (1812–1885) ble kjent i studietiden, og gjennom flere tiår samlet de inn store mengder legender

6


forord

og eventyr. Da Moe valgte å konsentrere seg om prestegjerningen (han ble til slutt biskop i Kristiansand), overlot han det videre arbeidet til Asbjørnsen, som fortsatte å samle og utgi folkeeventyr. Hans store samleverk, Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg, utkom i 1879. 1879-utgaven er også den første som inneholdt de klassiske Illustrasjonene til noen av landets betydeligste kunstnere i annen halvdel av 1800-tallet – blant andre Hans Gude, Eilif Peterssen, Otto Sinding, Adolph Tidemand, Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen. Det er særlig Kittelsen og Werenskiolds strek som gjorde folkeeventyrene til en visuell «merkevare», med sine kraftfulle skildringer av uhygge og trolldom, komedie og konflikt – og ikke minst den norske naturen. Riktig god fornøyelse!


GULLSLOTTET SOM HANG I LUFTA Illustrert av Theodor Kittelsen

et var en gang en fattig mann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste ut i verden og friste lykken, men den yngste ville de ikke ha med seg på noe sett eller vis. «Du da,» sa de, «du duger ikke til annet enn å sitte og holde tyrilys og grave i aske og blåse i glørne, du!» «Ja, ja, så får jeg vel gå aleine med meg sjøl, jeg,» sa Askeladden, «så blir jeg ikke uforlikt med følget mitt heller.» De to eldste dro i vei, og da de hadde reist i noen dager, kom de i en stor skog. Der satte de seg til å hvile og skulle få seg mat av nisten de hadde med, for de var både trøtte og sultne. Som de satt der, kom det en gammel kjerring opp gjennom en tue og ba om litt mat – hun var så gammel og skrøpelig at hun jevnet på munnen og hakket med hodet og måtte stave seg fram. Hun hadde ikke hatt brødsmulen i sin munn på hundre år, sa hun. Men guttene lo bare og åt, og sa at når hun ikke hadde livnært seg så lenge, så holdt hun nok ut resten, om hun ikke skulle ete opp matsmulene for dem. De hadde lite niste og ingenting å miste. Da de hadde spist seg gode og mette og hvilt, la de i vei igjen, og langt om lenge kom de til kongsgården. Der fikk de tjeneste begge to. En stund etter de hadde reist hjemmefra, sanket Askeladden i hop de smulene som brødrene hans hadde vraket, la dem i den vesle nisteskreppa og tok med den gamle børsa som det ikke var lås på, for han tenkte den kunne

D

9


norske folkeeventyr

alltid være god å ha på veien, og så gikk han av gårde. Da han hadde gått i noen dager, kom han også inn i den store skogen som brødrene hans hadde reist igjennom, og da han ble trøtt og sulten, satte han seg under et tre og ville hvile seg og få seg litt i livet. Men han hadde øynene med seg, og mens han tok opp nisteskreppa, fikk han se det hang et skilderi på et tre, og på det var det malt en ung jomfru eller en prinsesse som han syntes var så deilig at han ikke kunne ta øynene sine fra det. Han glemte både maten og skreppa og tok ned skilderiet og lå og ni-glante på det. Rett som det var, kom den gamle kjerringa opp gjennom tua, jevnet på munnen og hakket med hodet og stavet seg fram, og så ba hun om litt mat, for hun hadde ikke hatt brødsmulen i sin munn på hundre år, sa hun. «Det kan være på tide du får litt å leve av da, gamlemor,» sa gutten og ga henne av de brødsmulene han hadde. Kjerringa sa det var ikke noen som hadde kalt henne mor på hundre år, og hun skulle nok gjøre ham et morsstykke igjen, sa hun. Hun ga ham et grått ullgarnnøste som han bare skulle trille foran seg, så kom han dit han selv ville. Men skilderiet sa hun han ikke skulle vøre, han kom bare i ulykke for det. Askeladden syntes alt var godt og vel, men skilderiet ville han ikke være foruten, så han tok det under armen og trillet ullgarnnøstet foran seg, og det varte ikke lenge før han kom til kongsgården, der brødrene hans tjente. Der ba han også om tjeneste. De svarte at de hadde ikke bruk for ham, for de hadde nylig fått to tjenestegutter, men han ba så vakkert, og til sist skulle han da få lov å være hos stallmesteren og bli opplært til å stelle hestene. Det ville Askeladden gjerne, for hester likte han godt, og han var både flink og flittig, så han lærte snart å stulle og stelle dem, og det varte ikke lenge før alle i kongsgården holdt av ham. Men hver stund han hadde til overs, var han oppe og så på skilderiet, for det hadde han hengt i en krok på stalltrevet. Brødrene hans var late og dovne, derfor fikk de ofte vondord og hogg, og da de så at det gikk Askeladden bedre enn dem selv, ble de avindsyke på ham og sa til stallmesteren at han var en avgudsdyrker – han ba til et bilde og ikke til Vårherre. Enda stallmesteren tykte vel om gutten, var det ikke lenge før han sa det til kongen. Men kongen bare hekset og beit etter ham, han var nå sturen og sørgmodig støtt, for døtrene hans var røvet av et troll. Men så lenge tutet de i ørene på kongen at han ville ha greie på hva det var gutten hadde for seg. Da han kom opp på stalltrevet og fikk se skilderiet, så var det den yngste datteren hans som var malt på det. Men da brødrene til Askeladden hørte det, var de straks ferdige og sa til stallmesteren: «Dersom bror vår ville, har han sagt seg

10


gullslottet som hang i lufta

god for å skaffe kongen igjen datter hans.» En kan nok vite det var ikke lenge før stallmesteren gikk til kongen med det, og da kongen hørte det, ropte han på Askeladden og sa: «Brødrene dine sier at du kan skaffe igjen datter min, og nå skal du gjøre det.» Askeladden svarte han hadde aldri visst det var kongens datter før kongen sa det selv, og kunne han frelse henne og hente henne, så skulle han visst gjøre sitt beste. Men to dager måtte han ha til å områ seg og ruste seg på. Det skulle han få. Gutten tok fram det grå ullgarnnøstet og kastet i veien, og det trillet foran og han gikk etter til han kom til den gamle kjerringa som han hadde fått det av. Henne spurte han hva han skulle gjøre, og hun sa han skulle ta med den gamle børsa si og tre hundre kasser med spiker og hesteskosøm, og tre hundre tønner bygg og tre hundre tønner gryn og tre hundre slakta griser og tre hundre okseskrotter, og trille nøstet i veien til han møtte en ravn og en trollunge, så kom han nok fram, for de to var av slekta hennes. Ja, gutten gjorde som hun sa – han gikk innom i kongsgården og tok den gamle børsa si og ba kongen om spiker, kjøtt og flesk, og hester og gutter og kjøredoning til å få det fram med. Kongen syntes det var mye forlangt, men når han kunne skaffe igjen datteren, skulle han få alt han ville kreve, om det så var halve riket, sa han. Da gutten hadde rustet seg, trillet han nøstet i veien igjen, og han hadde ikke gått mange dagene før han kom til et høyt berg. Der satt det en ravn oppe i en furu. Askeladden gikk til han kom tett innunder, og la til å sikte og peke med børsa.

11


norske folkeeventyr

«Nei, skyt ikke, skyt ikke meg, så skal jeg hjelpe deg,» skrek ravnen. «Jeg har aldri hørt noen har kytt av ravnesteik,» sa gutten, «og siden du er så nødig om livet ditt, så kan jeg gjerne spare deg.» Så kastet han børsa, og ravnen kom flygende ned og sa: «Her oppe på dette fjellet går det en trollunge som har tullet seg bort så han ikke kan komme ned igjen. Jeg skal hjelpe deg opp, så kan du følge ungen hjem og få deg en lønn som du vel kan trenge. Når du kommer dit, byr trollet deg alt det gildeste han har, men det skal du ikke vøre, du skal ikke ta noe annet enn det vesle grå eselet som står bakom stalldøra.» Så tok ravnen gutten på ryggen og fløy opp på berget med ham og satte ham der. Da han kom et stykke innover, hørte han trollungen kvinket og bar seg ille for han ikke kunne komme ned igjen. Gutten talte nokså vel med ham, de ble venner og vel forlikt, og han tok seg på å hjelpe ham ned, og så skulle han følge trollungen hjem i trollgården så han ikke skulle tulle seg bort på hjemveien. Så gikk de til ravnen, og han tok dem på ryggen begge to og bar dem like til bergtrollet. Da trollet fikk se igjen ungen sin, ble han så glad at han glemte seg selv og sa til gutten at han kunne følge med inn og ta hva han ville, for det han hadde frelst sønnen hans. Han bød ham både gull og sølv og alt det som rart og dyrt var, men gutten sa han helst ville ha seg en hest. Ja, han skulle få hest da, sa trollet, og så bar det til stallen med dem. Der var det fullt av de gildeste hester, de skinte både som sol og måne, men gutten syntes de var for store til ham alle i hop. Så gløttet han bakom stalldøra og fikk se det vesle grå eselet som sto der. «Det vil jeg ha,» sa han, «det er min like. Detter jeg av, så er jeg ikke lenger fra bakken enn som så.» Trollet ville nødig miste eselet, men siden han hadde sagt det, måtte han stå ved det. Så fikk gutten eselet med sal og bissel og alt det som til hørte, og så fór han avsted. De reiste gjennom skog og mark, over fjell og vide heier. Da de hadde reist lenger enn langt, spurte eselet om gutten så noe. «Nei, jeg ser ikke annet enn et høyt berg som det blåner i,» sa gutten. «Ja, det berget skal vi igjennom,» sa eselet. «Skal tro det?» sa gutten. Da de var ved berget, kom det farende mot dem en enhjørning som om den ville ete dem levende. «Nå tror jeg mest jeg blir redd,» sa gutten. «Å nei,» sa eselet, «less av et par snes okseskrotter og be den bore hull og bryte vei gjennom berget,» sa det.

12


gullslottet som hang i lufta

Gutten så gjorde. Da enhjørningen hadde fått metta si, lovte de den et par snes slakta svin om den ville gå foran og bore hull i berget så de kom igjennom. Da den hørte det, boret den hull og brøt vei gjennom berget så fort at de hadde nok med å følge den, og da den var ferdig med det, kastet de av et par snes svineskrotter til den. Da de var kommet vel fra dette, reiste de langt bort gjennom landene, og så kom de gjennom skog og mark, over fjell og ville heier igjen. «Ser du noe nå?» spurte eselet. «Nå ser jeg ikke annet enn himmel og ville fjell,» sa gutten. Så reiste de langt og lenger enn langt, og da de kom høyere opp, ble fjellet jevnere og flatere, så de kunne se videre omkring seg. «Ser du noe nå?» sa eselet. «Ja, jeg ser noe langt, langt borte,» sa gutten, «det glitrer og skinner som en liten stjerne.» «Den er nok ikke så liten enda,» sa eselet. Da de hadde reiste langt og lenger enn langt igjen, spurte det: «Ser du noe nå?» «Ja, nå ser jeg noe langt borte, det skinner som en måne,» sa gutten. «Det er ingen måne,» sa eselet, «det er sølvslottet vi skal til. Når vi kommer dit, ligger det tre drager på vakt ved porten. De har ikke vært våkne på hundre år, så det har grodd mose på øynene på dem.» «Jeg mener mest jeg blir redd dem, jeg,» sa gutten. «Å nei,» sa eselet, «du får vekke den yngste og kaste i ham et par snes okseskrotter og slaktesvin, så snakker han nok til de andre to så du kommer inn i slottet.» De reiste langt og lenger enn langt før de kom fram til slottet, men da de kom dit, var det både stort og gildt, og alt de så, var støpt av sølv, og utenfor porten lå dragene og stengte så ingen kunne komme inn. Men de hadde hatt det stilt og rolig og ikke vært mye brydd på vakten sin, for de var så moseløpne at ingen kunne se hva de var gjort av, og bortmed sidene på dem tok det til å gro småskog mellom mosetuene. Gutten vekket den minste av dem, og den til å gni øynene sine og kare vekk mosedottene. Da dragen fikk se det var folk, kom den imot ham med gapet på vid vegg, men da sto gutten ferdig og kastet i den okseskrotter og slengte i den svin til den hadde fått metta og ble litt rimelig å snakke med. Gutten ba at den skulle vekke de andre og be dem flytte seg unna så han kunne komme inn i slottet. Men det torde og ville den ikke, sa dragen i

13


gullslottet som hang i lufta

førstningen, for de hadde ikke vært våkne og ikke smakt mat på hundre år – den var redd de skulle fare i ørska og somle i seg både levende og dødt. Gutten mente det ikke hadde noen nød, for de kunne legge igjen en hundre okseskrotter og en hundre slaktesvin og reise unna et stykke, så kunne de vel få metta si og samle seg til de kom tilbake igjen. Ja, det ville dragen også, og så gjorde de så. Men før dragene ble riktig våkne og fikk mosen av øynene på seg, fór de omkring og ørsket og glefset etter både likt og ulikt, og den yngste dragen hadde nok med å hytte seg for dem til de hadde fått været av kjøttet. Da slukte de ned hele okser og svineskrotter, og åt til de var mette. Siden ble de nokså spake og godlynte, og slapp gutten imellom seg inn i slottet. Der var det så gildt at han aldri hadde trodd det kunne være så gildt noen steds, men det var ødt for folk, for han gikk fra det ene rommet til det andre og lukket på alle dørene, men han så ingen. Jo, til sist gløttet han inn gjennom døra til et kammers han ikke hadde sett før. Der inne satt det en prinsesse og spant, og hun ble glad og sæl da hun fikk se ham. «Nei, nei, tør det komme kristne folk hit?» ropte hun. «Men det er nok best du går igjen, ellers kunne trollet drepe deg, for her bor et troll med tre hoder.» Gutten mente på det han flyttet seg ikke om trollet så hadde sju. Da prinsessen hørte det, ville hun han skulle friste om han kunne svinge det store rustne sverdet som hang bak døra. Nei, han kunne ikke svinge det, han kunne ikke lette det engang. «Ja,» sa prinsessen, «når du ikke orker det, så får du ta deg en slurk av den flasken som henger ved siden, for det gjør trollet når han skal ut og bruke det.» Gutten tok seg et par slurker, så kunne han svinge sverdet som det var en bakstefløy. Rett som det var, kom trollet susende. «Hu, her lukter så kristenmannslukt!» skrek det. «Det gjør så,» sa gutten, «men du trenger ikke blåse i nesa for det, du skal ikke lenge ha vondt av den lukten,» sa han, og så hogg han alle hodene av det. Prinsessen ble så glad som hun skulle fått noe godt. Men da det led på litt, ble hun sturen, for hun lengtet etter søster sin som var røvet av et troll med seks hoder og bodde i et slott av gull, tre hundre mil bortenfor verdens ende. Gutten mente det ikke var verre det, han kunne hente både prinsessen og slottet, og så tok han sverdet og krukken, satte seg på eselet, og ba dragene følge med og frakte kjøttet og flesket og spikerne han hadde. Da de hadde vært på veien en stund og reist langt, langt bortover både land og strand, sa eselet en dag: «Ser du noe?»

15


norske folkeeventyr

«Jeg ser ikke annet enn land og vann og himmel og høye hamrer,» sa gutten. Så reiste de langt og lenger enn langt. «Ser du noe nå?» sa eselet. Ja, da han hadde sett seg vel for, så han noe langt, langt borte. Det skinte som en liten stjerne, sa gutten. «Det blir nok større,» sa eselet. Da de hadde reist et langt stykke igjen spurte det: «Ser du noe nå?» «Nå ser jeg det skinner som en måne,» sa gutten. «Ja, ja,» sa eselet. Da de hadde reist langt og lenger enn langt bortover land og strand, over haug og hei igjen, spurte eselet: «Ser du noe nå?» «Nå synes jeg det skinner mest som sola,» sa gutten. «Ja, det er gullslottet vi skal til,» sa eselet. «Men utenfor ligger en linnorm som stenger for veien og holder vakt.» «Jeg mener jeg blir redd den,» sa gutten. «Å nei,» sa eselet, «vi får bryte over den kvistelag og legge imellom lag av hesteskosøm og tenne varme på, så blir vi vel kvitt den.» Langt om lenge kom de bort imot der slottet hang, men linnormen lå fremfor og stengte for veien dit. Så ga gutten dragene et godt mål med okse- og svineskrotter for at de skulle hjelpe ham, og de brøt over den et lag kvist og et lag spiker og hesteskosøm, til de hadde brukt opp de tre hundre kassene som de hadde, og da det var gjort, satte de varme på og brente opp linnormen lys levende. Da de var ferdig med den, fløy den ene dragen under og lettet slottet opp, og de to andre fór høyt til værs og løste ut lenkekrokene som det hang i, og så satte de det ned på marken. Da det var gjort, gikk gutten inn, og her var det enda gildere enn i sølvslottet, men folk så han ikke før han kom inn i det innerste rommet. Der lå prinsessen på en gullseng. Hun sov så tungt som hun skulle være død, men det var hun ikke, enda han ikke var kar for å vekke henne, for hun var rød og hvit som blod og melk. Best som gutten sto og så på henne, kom trollet farende. Ikke før hadde det fått det første hodet inn gjennom døra, så skrek det: «Huff, her lukter så kristenmannslukt!» «Kanskje,» sa gutten; «men du trenger ikke blåse så hardt i nesa for det, du skal ikke lenge ha vondt av den,» sa han. Og så hogg han alle hodene av det som satt de på kålstilker. Så tok dragene gullslottet på ryggen og fór hjem

16


gullslottet som hang i lufta

med det – de var ikke lenge om veien, skal jeg tro – og satte det ved siden av sølvslottet så det skinte både vidt og bredt. Da prinsessen fra sølvslottet kom til vinduet om morgenen og fikk se det, ble hun så glad at hun sprang over i gullslottet straks på timen. Men da hun fikk se søster sin som lå og sov som hun var død, sa hun til gutten at de kunne ikke få liv i henne før de fikk dødsens og livsens vann, og det sto i to brønner på begge sider av et gullslott som hang i lufta ni hundre mil bortenfor verdens ende, og der bodde den tredje søsteren. Ja, det var ikke annen råd, mente gutten, han fikk hente det også, og det var ikke lenge før han var på veien. Så reiste han langt og lenger enn langt, gjennom mange riker, gjennom mark og skog, over fjell og fjære, over berg og båre. Til sist kom han til verdens ende, og enda reiste han både langt og lenge, over hei og haug og høye hamrer. «Ser du noe?» sa eselet en dag. «Jeg ser ikke annet enn himmel og jord,» sa gutten. «Ser du noe nå?» sa eselet da det led om noen dager. «Ja, nå synes jeg jeg skimter noe høyt oppe og langt borte, liksom en liten stjerne,» sa gutten «Det er nok ikke så lite enda,» sa eselet. Da de hadde reist en stund igjen, spurte det: «Ser du noe nå?» «Ja, nå tykker jeg det skinner som en måne.» «Jaså,» sa eselet. Så reiste de i noen dager til. «Ser du noe nå?» spurte eselet. «Ja, nå skinner det som sola,» svarte gutten. «Dit skal vi,» sa eselet, «det er gullslottet som henger i lufta. Der bor en prinsesse som er røvet av et troll med ni hoder; men alle de ville dyr som i verden er, ligger på vakt og stenger for veien dit,» sa eselet. «Huff, jeg mener mest jeg blir redd nå!» sa gutten. «Å nei,» sa eselet. Og så sa det at det ikke hadde noen fare når han ikke ga seg til å stanse der, men reiste så snart han hadde fylt krukkene sine med vannet, for det var ikke fremkommelig mer enn én time om dagen, og det var på høylys dag. Men var han ikke kar til å bli ferdig i den tiden og komme unna, så rev de ham i tusen stykker. Ja, det skulle han gjøre, sa gutten, han skulle nok ikke bie for lenge. Klokken tolv kom de fram. Da lå alle de ville og vonde dyr som til var, som en garde utenfor porten og på to sider av veien, men de sov som stokk og stein,

17


norske folkeeventyr

og det var ikke ett av dem som leet på labben engang. Gutten gikk imellom dem og aktet seg vel så han ikke trådde på verken tærne eller rumpetippene av dem, og fylte krukkene sine med livets og dødens vann, og mens han gjorde det, så han på slottet, som var støpt av blanke gullet. Det var det gildeste han hadde sett, og han mente det måtte være enda gildere innvendig. «Pytt, jeg har tiden for meg,» tenkte Askeladden, «jeg kan alltid se meg om en halv times tid», og så lukket han opp og gikk inn. Der var det gildere enn gildt – han gikk fra den ene staselige stuen til den andre, og det var så det lavde av gull og perler og alt det dyreste som til var. Folk fantes der ikke. Men til sist kom han inn i et kammers, og der lå en prinsesse og sov på en gullseng igjen som hun var død, men hun var så gild som den gildeste dronning, og rød og hvit som blod og snø, og så vakker at han aldri hadde sett noe som var så vakkert uten skilderiet hennes, for det var hun som var skildret der. Gutten glemte vannet han skulle hente og dyrene og hele slottet, og så bare på prinsessen og syntes han aldri kunne bli mett av å se på henne. Men hun sov som en død, og han var ikke god for å få henne våken. Da det led mot kvelden, kom trollet susende og ramlet og smelte i porter og dører så det braket i hele slottet. «Huff, her lukter så kristenmannslukt!» sa det og stakk det første hodet inn av døra og været. «Det tør nok hende,» sa gutten, «men du trenger ikke blåse så belgen revner for det, du skal ikke lenge ha vondt av den lukten,» sa han. Og dermed hogg han alle hodene av det. Men da han var ferdig, var han så trøtt at han ikke kunne holde øynene åpne. Så la han seg på sengen ved siden av prinsessen, og hun sov både natta og dagen, som hun aldri skulle våkne. Men ved midnattstid var hun våken et øyeblikk, og da sa hun til ham at han hadde frelst henne, men hun måtte være der i tre år til. Kom hun ikke hjem da, fikk han komme og hente henne. Han våknet først da klokken gikk til ett den andre dagen og han hørte at eselet tok til å skrike og låte så ille, og så tenkte han det var vel best han ga seg på hjemveien. Men først klipte han et spuns ut av kjolen til prinsessen og tok med seg. Men hvordan det var eller ikke, så hadde han druntet der så lenge at dyrene tok til å våkne og ruske på seg, og da han var kommet opp på eselet, kringrente de ham så han syntes det så rent spøkelig ut. Men eselet sa han skulle skvette på dem noen dråper av dødens vann. Det gjorde han, og så styrtet de på flekken og rørte ikke en lem mer. Mens de var på hjemveien, sa eselet til gutten: «Når du nå kommer til ære

18


gullslottet som hang i lufta

og herlighet, skal du se du glemmer meg og det jeg har gjort for deg så jeg kommer på knærne av sult.» Nei, det skulle aldri skje, mente gutten. Da han kom hjem til prinsessen med livsvannet, skvettet hun noen dråper på søster sin så hun våknet, og så ble det glede og herlighet, det kan en vel vite. Så reiste de hjem til kongen, og han var også blid og glad for det han hadde fått dem igjen, men han gikk og stundet og stundet etter at det skulle være slutt på de tre årene, til den yngste datteren skulle komme. Gutten som hadde hentet dem, gjorde han til en mektig mann, så han ble den første i landet nest kongen. Men det var mange som var avindsyke for det han var blitt slik en storkar, og så var det en – han hette enda Ridder Rød – som de sa ville ha den eldste prinsessen. Han fikk henne til å skvette litt av dødens vann på gutten så han sovnet. Da de tre årene var omme og det led et stykke ut i det fjerde, kom det seilende et fremmed krigsskip, og på det var den tredje søsteren, og hun hadde med seg et tre år gammelt barn. Hun skikket bud opp til kongsgården og sa at hun ikke ville sette sin fot på land før de sendte den som hadde vært på gullslottet og frelst henne. Så sendte de en av de høyeste der i kongsgården, og da han kom på skipet til prinsessen, strøk han hatten av og bukket og krøket seg. «Kan det være din far, sønn min?» sa prinsessen til barnet, som lekte med et gulleple. «Nei, min far kryper ikke som en ostemakk,» sa guttungen. Så sendte de en til av samme slaget, og det var Ridder Rød. Men det gikk ikke bedre med ham enn med den første, og prinsessen sendte bud med ham at skikket de ikke den rette, så skulle det gå dem ille. Da de hørte det, måtte de vekke gutten med livsens vann, og så gikk han ned på skipet til prinsessen. Men han bukket ikke for mye på seg, skal jeg tro, han bare nikket på hodet og tok fram spunset han hadde klipt ut av kjolen hennes på gullslottet. «Der er far min,» ropte gutten og ga ham gulleplet han lekte med. Så ble det stor herlighet over hele riket, og den gamle kongen var den gladeste av dem alle, for han hadde fått igjen kjæleungen sin. Da det kom for dagen, det som Ridder Rød og den eldste prinsessen hadde gjort med gutten, ville kongen at de skulle rulles i hver sin spikertønne, men Askeladden og den yngste prinsessen ba for dem, og så slapp de. Da de skulle til å ture bryllup i kongsgården, var det en dag at gutten sto og så ut gjennom vinduet – det var på vårsiden dette, de skulle til å slippe ut hestene og buskapen, og den siste som kom ut av stallen, var eselet. Men det

19


norske folkeeventyr

var så utsveltet at det kom på knærne ut gjennom stalldøra. Da ble Askeladden så ille ved for det han hadde glemt det, at han gikk ned og ikke visste hva godt han ville gjøre, men eselet sa det beste han kunne gjøre, var å hogge hodet av det. Det ville han nødig, men eselet ba så vakkert at han måtte gjøre det til slutt, og i det samme hodet falt på marken, var det slutt med trollhammen som var kastet på det, og der sto den vakreste prins som noen ville se. Han fikk den andre prinsessen, og så turte de bryllup så det hørtes og spurtes over syv kongeriker.

Så bygde de bo, så lappet de sko, så fikk de småprinser i hver eneste ro.


DETTE ER EN FONT-BOK

© Font Forlag 2017 Omslagsillustrasjon: Theodor Kittelsen Design omslag og materie: Terese Moe Leiner og Liselotte Dick Forord, tekst- og bildeutvalg: Redaksjonen Sats: Type-it AS Papir: Munken Premium Cream 115g. Trykk og innbinding: ScandBook AB FONT CLXIV Første utgave ISBN 978-82-8169-410-1 (engelsk utg. 978-82-8169-411-8) Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no


ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av boksta­ver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det tre ulike skrifttyper (hieroglyfisk, samt hieratisk og demotisk). Da Johann Gutenberg perfeksjonerte den europeiske boktrykkerkunsten omkring 1450, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftfor­mene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som tittelskrift. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den domineren­de gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke strøk og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den sis­te retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER skriften Trajan i sin logo. Denne ble designet av ameri­kanske Carol Twombly i 1989, og laget på grunnlag av inskripsjonen på den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. NORSKE FOLKEEVENTYR er satt med skrifttypen Sabon Roman, som ble utviklet i 1967 av tyskfødte Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1490–1561). I mellomkrigstiden var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok mak­ten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunn­lag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien.

font forlag

Profile for Font Forlag

"Norske folkeeventyr", Asbjørnsen og Moe  

Leseutdrag

"Norske folkeeventyr", Asbjørnsen og Moe  

Leseutdrag

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded