Fanget
Lilja Sigur冒ard贸ttir
Fanget Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost, MNO
FONT FORLAG
november – desember 2010
1
Pappbegeret var for lengst tomt for kaffe. Sonja sto stille ved det runde bordet og lot som hun sugde gjennom røret i plastlokket mens hun holdt øye med innsjekkingskøen. Såpass sent var det rolig på Kastrup, bare noen få flyselskaper hadde flere avganger denne kvelden. Brosjyren for Samsonite-kofferter lå på bordet foran henne, og selv om det var unødvendig, bladde hun litt i den. Hun kunne den utenat og husket tydelig hvilke bilder hun hadde merket seg forrige gang hun reiste via denne flyplassen. Fremdeles var det drøyt to timer til Islandsflyet skulle gå, men i tankene hadde Sonja allerede begynt å forberede seg på å utsette reisen og heller bruke plassen hun hadde på morgenflyet neste dag. Plan B. Det var alltid nødvendig med en plan B. Det spilte ingen rolle for henne om hun dro med kveldsflyet eller morgenflyet, forberedelsene ville ikke påvirkes. Hun hadde ofte utsatt en reise eller latt være å dra, valgt en annen rute dersom noe ikke klaffet eller hun fikk følelsen av at ikke alt var som det skulle. Ingen ventet henne hjemme, og hun var vant til å overnatte på flyplasshoteller. Mens Sonja innstilte seg på plan B, fikk hun øye på kvinnen som kom gående inn på flyplassen. Hun gikk raskt, men satte ned farten da hun oppdaget at det fremdeles var lang kø i innsjekkingen. Sonja syntes nesten hun kunne 7
lilja sigurðardóttir
høre henne puste lettet ut. Hun så ut til å være et perfekt valg. Hun var høy og lysblond slik mange islendinger er. Da Sonja stilte seg bak henne i køen, kjente hun et stikk i magen. Den ukjente kvinnen hadde ikke gjort henne noe, og under vanlige omstendigheter ville Sonja sikkert ha slått i hjel tiden ved å prate med henne om det ene og det andre. Men det nyttet ikke å ha dårlig samvittighet. Kvinnen passet inn i planen. På grunn av kofferten hun hadde med seg. Det var en sølvfarget Samsonite Titan trillekoffert. Over skulderen hadde hun en stor veske, så hun hadde trolig tenkt å sjekke inn Samsonite-kofferten. En lykke at islendinger er så opptatt av å følge moten, til og med når det gjelder kofferter. Køen sneglet seg fremover. Sonja holdt øye med kvinnen mens en påminnelse til passasjerene om å ikke la bagasjen bli stående uten tilsyn, runget gjennom flyplassens høytalersystem. Kvinnen lot til å stå i andre tanker. Enten hørte hun ikke advarselen, eller så tenkte hun at den ikke angikk henne, for hun dreide ikke engang på hodet for å la blikket vandre mot kofferten sin, slik mange av de andre passasjerene gjorde tilsynelatende automatisk da advarselen ljomet. Bra at hun ikke var av den stressede typen. Det gjorde alt enklere. Sonja smilte for seg selv da en barnefamilie stilte seg bak henne i køen. Dette så ut til å bli nesten for enkelt. «Vær så god,» sa hun. «Bare gå forbi.» «Mener du det?» spurte faren, som allerede hadde begynt å skyve vognen med det yngste barnet lenger frem. «Det er da en selvfølge at barnefamilier skal gå foran,» sa Sonja vennlig. «Hvor gamle er de?» «To og syv,» svarte faren, og med svaret fulgte smilet som så ofte dukker opp på fedres lepper når de snakker om barna sine. Sonja hadde mange ganger prøvd å ana8
fanget
lysere ingrediensene i dette smilet, men konkluderte alltid med at hovedbestanddelen var stolthet. Hun lurte på om Adam fremdeles smilte på den måten når han snakket om Tómas. Hun hadde sett Adam bare så vidt i korte glimt de to siste årene. All deres kontakt foregikk via tekstmeldinger og handlet utelukkende om når Tómas skulle hentes og leveres. Hun betraktet familien som bakset bagasjen og barna videre etter hvert som køen sneglet seg fremover, og syntes det var en evighet siden Adam og hun og lille Tómas hadde vært på utenlandsreise sammen. De hadde stresset så ofte for så lite, hadde ikke ant hvor dyrebart det var å ikke ha virkelige bekymringer. Bagatellene de hadde bekymret seg over den gangen, virket så utrolig uinteressante nå. Etter at Sonja var blitt fanget. Merkelig hvor sår tanken på fortiden fremdeles var. Synet av et barn kunne uten videre overrumple henne. Tómas var sikkert like stor som denne eldstegutten på syv. Det vil si, sist hun så ham. Han hadde nok vokst siden da. Det virket faktisk som om han vokste fra uke til uke. Den lyshårede kvinnen med Samsonite-kofferten var fremme ved innsjekkingsskranken, og barnefamilien ga Sonja sjansen til å stå lenge nok i køen til å forsikre seg om at trillekofferten ble sjekket inn. Straks den lille grå gled av sted på rullebåndet, var det Sonjas tur, og hun merket at hjertebanken ble sterkere. I begynnelsen, rett etter at hun ble fanget opp i dette, hadde hun alltid fått dårlig samvittighet av hjertebanken og spenningen og velbehaget som fulgte med, men nå visste hun at det ikke var mulig å drive med dette uten å nyte spenningen. De som ikke tålte belastningen, begynte å skjelve og flakke med blikket, og ble avslørt på den måten. De andre, de som ble værende i gamet, var som Sonja: rolige mennesker med et heller vanlig utseende og en usedvanlig høy stressterskel. Dessuten 9
lilja sigurðardóttir
skadet det ikke å være smart og forsiktig. Å være forsiktig betydde alt. «Ingen bagasje?» spurte damen i innsjekkingen. Sonja ristet på hodet og smilte. Hun rakte kvinnen passet sitt, og da hun fikk det tilbake sammen med ombordstigningskortet, kunne hun nesten høre sin egen hjertebank som en taktfast tromming i ørene.
10
2
Tómas brettet sammen to T-skjorter og la dem i kofferten, og bestemte seg så for å ta med den oransje genseren som mamma hadde gitt ham. Det er jentefarge, sa pappa, men Tómas og mamma var ikke enige, de visste at det var Nederlands landslagstrøye i fotball. Pappa hadde ikke det minste greie på fotball. Han tenkte bare på golf, og i grunnen var Tómas glad for det, for i den første tiden etter skilsmissen, etter at mamma flyttet til Reykjavík, var pappa blitt med på fotballtreningen. Han hadde stått på sidelinjen og skreket av full hals, kleine kommentarer om at han måtte gå løs på først den ene og så den andre, ikke sparke som en stakkar og løpe som en kjerring. Tómas syntes det var bedre å være alene på trening, men når det var kamp, så han iblant mamma på tribunen. Hun viste ham tommelen opp, og av smilet hennes skjønte han at hun var stolt og syntes det var morsomt å se ham løpe rundt på banen, selv om han aldri scoret mål. Han håpet at pappa før eller siden ville la mamma bli med ham på fotballkamp, sånn at hun slapp å lure seg til å følge med på avstand. Da ville hun kunne være der sammen med de andre mammaene, ha med seg niste og klemme ham mellom omgangene. Tómas tok yatzyen og la den i kofferten. Forrige måned hadde han spurt mamma om de skulle spille yatzy, og da 11
lilja sigurðardóttir
var hun blitt lei seg fordi hun ikke hadde terninger. Nå skulle han gjøre det godt igjen og la yatzy-terningene ligge igjen hos mamma. Hos pappa var det uansett ingen som spilte yatzy. «Pakker du allerede?» Pappa var irritert i stemmen, som alltid når det var snakk om mamma og mammahelgene. «Ja, jeg vil bare være klar,» sa Tómas og lukket kofferten så pappa ikke skulle se yatzy-spillet og den oransje genseren. Hvis pappa begynte å blande seg, ble det alltid bråk om hva han hadde i kofferten. Tómas syntes det var best å pakke selv og i god tid, sånn at når mamma kom og hentet ham, kunne han bare gi pappa et raskt kyss, si «jeg er klar» og løpe ut i bilen.
12
3
I sikkerhetskontrollen dro Sonja av seg beltet, rullet det sammen og la det i boksen med kåpen og skoene. Det eneste metallet hun hadde på seg, var i beltet. Hun hadde allerede tatt av seg øredobbene og ringene og lagt dem i kåpelommen. Helt unødvendig, visste hun, men hun ville ikke ta sjansen på å bli kroppsvisitert, selv om pakken var omhyggelig festet mellom beina, akkurat som et damebind, og sikkerhetsvaktene aldri beveget seg opp i skrittet når de utførte kontroll. Best å være på den sikre siden, være hundre prosent i alt man gjorde. Hun holdt pusten mens hun gikk gjennom metallskanneren, selv om hun visste at den ikke ville pipe. Hun smilte raskt til vaktene og tok imot vesken på rullebåndet. I den var det ingenting mistenkelig, bare lommeboken, passet, ombordstigningskortet, leppepomade, pudderdåse, en kam, en åpen tyggegummipakke, en slitt paperback med eseløre på siden der hun sist hadde lest, og selvfølgelig Samsonite-brosjyren. Sonja så etter familien som forsvant ut i avgangshallen, så skyndte hun seg i motsatt retning, mot koffertbutikken. Det var få mennesker i handlegaten, og et øyeblikk ble hun grepet av angst da hun oppdaget hvor mange butikker som var stengt. Iblant åpnet og lukket de flyplassbutikkene avhengig av hvor mye trafikk det var. Men nå var plan A satt ut i livet, så det var ingen vei tilbake. Ting måtte bare 13
lilja sigurðardóttir
gå sin gang, slik hun hadde tenkt seg. Hun gikk så fort pakken i skrittet tillot, og da hun fikk se koffertbutikkens åpne fasade, trakk hun pusten dypt og en nesten berusende bølge av lettelse strømmet gjennom kroppen. Hun sa god kveld til ekspeditrisen, samtidig som blikket raskt sjekket hyllene. Der var den, i hjørnet i nederste hylle, en Samsonite Titan trillekoffert. Sonja trakk den ut av hyllen og ristet på hodet da jenta gjorde henne oppmerksom på at hun kunne få en nyere modell til en bedre pris. Det var denne kofferten hun skulle ha. Sonja dro den tomme kofferten etter seg inn på dametoalettet og lukket seg inne i det store avlukket som var beregnet på mødre med små barn. Der åpnet hun kofferten, skrapet av klistrelappen og la vesken oppi med alt bortsett fra boken, lommeboken med omstigningskortet og passet. Nå var det ingenting i vesken som kunne forbindes med henne. Så dro hun opp det trange draktskjørtet, trakk ned strømpebuksene og deretter den ettersittende hold in-trusen, og tok pakken fra skrittet. Den var våt av svette, men hun tørket av den med toalettpapir og la den i glidelåslommen i kofferten. Nå trengte hun bare å fylle kofferten med et eller annet. Utenfor speidet Sonja etter noe omfangsrikt som kunne fylle opp kofferten, og som vanlig hadde hun Tómas i tankene. Hun kjøpte en bamse med et dansk flagg, en stor kjeksboks med den danske kongefamilien på og en kjempediger pose med alle mulige slags småsjokolader som han kunne gjemme til bursdagen sin. Ved kassen føyde hun til en stripete kortermet trøye og et av disse bladene med klistremerker av fotballspillere som han syntes var så morsomme. Hun satte seg på en benk, og da hun hadde plassert alt hun hadde kjøpt i kofferten, var den full. Sonja reiste seg og dro kofferten etter seg til en parfymestand 14
fanget
hun hadde lagt merke til på vei til koffertbutikken, for det var liksom så selvsagt at en kvinne som henne hadde i alle fall én pose fra et kosmetikkutsalg i hånden. Sonjas yndlingsstund på disse reisene var når flyet raste bortover rullebanen under takeoff. Kanskje gjorde maskinens kjempekrefter henne ydmyk idet hun følte at kroppen ble presset ned i setet, eller kanskje var det bevisstheten om at hun hadde sluppet helskinnet gjennom enda en flyplass. Foran seg hadde hun en rolig seilas oppe blant skyene, der hun var hevet over enhver menneskelig domsmyndighet. Hun stakk en plate med tyggegummi i munnen og plasserte boken i setelommen foran seg, så sjekket hun på skjermen om det var kommet noen nye filmer på Europaruten. Hun hadde sett dem alle sammen. De oppdaterte programmet bare ved månedsskiftet, og vanligvis fløy hun to turer i måneden. På denne turen ville hun lese. Da flyvertinnene kom i gang med serveringen, rådet det ro i flyet. Sonja lente seg en anelse ut i midtgangen for å telle hendene som holdt krampaktig rundt stolarmene. Det var rart å tenke på at hun selv hadde hatt flyskrekk en gang. Før alt dette begynte.
15
4
Bragi strammet slipsknuten og lot kammen gli en gang gjennom det steingrå håret. Med det samme han kom på jobben, følte han alltid en lettelse, som om sjelen veide mindre. Han hadde vanskelig for å skjønne folk som gruet seg til å gå på jobb, og de unge tollbetjentenes behov for fritid gikk ham kraftig på nervene. Selv nøt han hvert minutt på jobben. Det var mer enn nok som skjedde, til og med de roligste timene om natten bød alltid på noe uventet. Det var utrolig hva folk kunne finne på å prøve å smugle med seg inn i landet. Forrige uke hadde han stoppet en mann med flakkende blikk som hadde hundre levende frosker gjemt i noen plastbokser i kofferten, og i forrige måned hadde han tatt en kvinne som skjulte en kjempediger ost under klærne. Osten var laget av upasteurisert melk, og derfor konfiskerte Bragi den og skrev ut en bot til kvinnen, som lot ham få så ørene flagret. Men dette var særtilfeller. Selv om mye hadde forandret seg i løpet av hans tredve år i tollvesenet, var særtilfellene alltid de samme. Da han begynte, smuglet folk i hovedsak øl og litt hasj. Og spekepølse. Det var som om islendingene ble helt gale etter spekepølse bare de kikket ut over landegrensen. Nå gikk det an å kjøpe dansk spekepølse i hvert eneste snarkjøp, ølet var blitt lovlig og smugling av hasj hadde veket for innførsel av hardere stoffer. En stor del av job16
fanget
ben handlet nå om å samarbeide med politiet og tolletatens etterretnings- og analyseavdeling, som holdt øye med reisevirksomheten til mistenkte smuglere inn og ut av landet. På tross av skannerutstyr, overvåkningskameraer, røntgenmaskiner og hunder var det som om smuglerne alltid befant seg et skritt foran dem. Han kunne ikke skjønne hvorfor folk var så negative til at politiet skulle få anledning til full kommunikasjonskontroll, han syntes det var en selvfølge. Alle tollere kjente til typer som de visste drev med et eller annet snusk, men som hverken de eller politiet greide å få has på. Narkobransjen lot til å tilpasse seg endrede forhold kontinuerlig. Nå hadde han for eksempel følelsen av at man ikke lenger satset på de små kurerene. De ble for det meste brukt som agn, ble sendt av gårde med noen gram og deretter ofret for å lede oppmerksomheten bort fra de virkelige sendingene. De store sendinger. Dem var det ikke svette narkoungdommer som tok seg av, men den harde kjernen. Bragi tok kortet sitt og stakk det i stemplingsuret. Smellet fra stempelet fylte ham med et herlig velbehag. De hadde tatt med seg stemplingsuret fra den gamle flyplassen. Det var det faste holdepunktet, alt annet hadde forandret seg. Flyplassen var rolig nå, og utover kvelden skulle stort sett bare regulære rutefly ankomme fra Amsterdam, London og København. På grunn av influensaen, som så ut til å herje usedvanlig ille i år, var de underbemannet i dag, så Bragi bestemte seg for at de ikke skulle ta stikkprøver. Det var ikke kommet noen spesielle tips fra etterretningsog analyseavdelingen, og det lot til å bli en helt vanlig tirsdagskveld. De var to stykker i bagasjeutleveringen, og han sendte den unge vikaren, som han ikke var kar om å huske navnet på, ut for å lage kaffe, og gikk selv til vinduet for å holde øye med passasjerene som kom ned trappen. 17
lilja sigurðardóttir
Menneskemengdens bevegelser var velkjente, og han tenkte som så ofte før at mennesker faktisk ligner en saueflokk når de beveger seg i grupper. Han fulgte strømmen uten å rette blikket mot noen spesielle, ventet på at en skulle stikke seg ut. En som ikke beveget seg i takt med resten av mengden. En som kunne virke engstelig. Som vanlig delte strømmen seg da den kom ned trappen – to tredjedeler gikk inn i taxfree-butikken, en tredjedel gikk rett bort til båndet for å vente på koffertene. Når folk begynte å løfte bagasjen av båndet, prøvde han å vurdere mengden til hver enkelt. I kveld virket det faktisk ikke som om noen hadde for mye bagasje, bortsett fra barnefamiliene, men nå under finanskrisen kunne han ikke bebreide folk at de hamstret klær til barna når de var i utlandet. En av barnefamiliene hadde åtte kofferter, tydeligvis tunge, men han lot dem passere med de utmattede ungene. Han hadde faktisk ikke hjerte til å stanse dem. I kveld var det ingen som stakk seg ut. Ankomsthallen fyltes for det meste av utenlandske turister, i tillegg til noen faste reisende, folk som fløy regelmessig til utlandet på grunn av arbeid. Han kjente igjen mange av ansiktene. Presidentfruen, en kjent fiolinist som fløy til London hver uke, og så den vakre kvinnen i kåpen som også lot til å jobbe i utlandet og var på reisefot et par ganger i måneden. Han klarte aldri å la være å se på henne, hun var ganske spinkel og liten, men hun hadde likevel en slags elegant utstråling, som en filmstjerne. Hver gang han så henne, tenkte han på om det var fordi hun var så fint kledd, eller om det var noe annet. For øvrig var det en ganske vanlig og ensformig kveld, men Bragi trakk pusten dypt og brummet fornøyd. Han var på riktig sted, og her aktet han å bli så lenge som mulig. Uansett alt maset om pensjon, hadde han ikke tenkt å rikke seg en tomme. 18
5
Med det samme Sonja steg ut av flyet i Keflavík, startet hjertebanken for fullt igjen. Etter den avslappende flyturen var det nå som om brystkassen skulle sprenges. Hun hadde ofte lurt på hvor politiet ville vente hvis de skulle ta henne, hadde i grunnen alltid regnet med at det ville være straks hun kom inn i terminalen, men trolig ville det ikke være før i tollen. Strengt tatt var det jo først da man kom inn i landet. Hun skjønte ikke hvorfor hun alltid tenkte på dette ved ankomst, for det var ingen som visste om reisene hennes. Hun fortalte ingen når hun kunne ventes med stoffet, og hun jobbet alltid alene. Helt alene. Det var betingelsene hun hadde satt da hun ble fanget – hvis man i det hele tatt kunne snakke om betingelser. Hun hadde ikke akkurat vært i en posisjon til å stille vilkår. Men hun hadde sagt at hun måtte få gjøre det på sin måte. Og de hadde vært fornøyd i mer enn ett år. De fikk alltid stoffet den uken de ville ha det, og ingenting hadde gått galt. De visste at de kunne stole hundre prosent på henne. På grunn av Tómas. Flyplasskorridorene var viktige. Der var det overvåkningskameraer som tollerne fulgte med på, så det var avgjørende at man ikke gjorde noe mistenkelig som å gå på do med en gang man kom ut av flyet, eller satte seg i en stol og omorganiserte håndbagasjen. Og man måtte absolutt ikke begynne å se seg om eller vise at man visste 19
lilja sigurðardóttir
om overvåkningskameraene. Engstelse var naturlig på en flyplass før avgang, ikke etter landing. Man måtte ikke gi inntrykk av at man var oppsiktsvekkende stiv eller travel. Det beste var å gå raskt gjennom korridoren, gjespe noen ganger for å vise naturlige tegn til tretthet etter flyturen, kanskje stoppe en gang for å ordne skoen, og passe på å hilse muntert hvis man møtte noen kjente. Det var i flyplasskorridoren Sonja jobbet med selvbildet sitt, og derfor syntes hun vanligvis at den aldri var lang nok. Hun kikket inn i det første reklamevinduet hun gikk forbi, ikke for å se på reklamen, men for å studere speilbildet sitt. Hun lot blikket sveipe over det mørke draktskjørtet, den hvite blusen og ullkåpen. Hun var en businesskvinne, hun tilhørte forretningslivet, hun reiste i forbindelse med jobben. Hun bøyde seg ned og ordnet med hælen på nylonstrømpen, som hadde krøllet seg da hun tok på seg skoene igjen i flyet. Det var italienske skinnsko, elegante, men ikke for sexy. Sko som en typisk forretningskvinne ville ha brukt på jobben. Hun gikk videre og forberedte seg på rollen. Hun drev sitt eget programvarefirma, S.G Programvare, det var lite, men hadde hittil gått bra. Hun jobbet både på Island og i utlandet. Hun drev mest med rådgivning, men også vedlikehold av datasystemer, alle opplysninger lå på firmaets nettside. De gangene hun lyktes med å bygge opp selvbildet, merket hun at hun nesten trodde på det selv, men de gangene det ikke gikk så bra, hadde hun lyst til å stoppe i enden av korridoren og se sitt virkelige, usle jeg i øynene: kvinnen som aldri hadde drevet med business, kvinnen som hadde betalt folk for å designe en falsk nettside for et falskt firma, kvinnen som strengt tatt ikke kunne noen verdens ting. I kveld føltes det bra. Hun kjente at selvtilliten strålte fra henne. Da hun nærmet seg enden av korridoren, satte 20
fanget
hun opp farten for ikke å miste den lysblonde av syne, og priste seg lykkelig da hun så at hun tok strake veien inn i taxfree-butikken. Selv stilte Sonja seg innerst ved bagasjebåndet, siden det i løpet av kort tid ville være en haug med mennesker, vogner og bagasje mellom henne og tollvaktens utsiktsvindu. Som ventet dukket ikke den lysblonde kvinnens grå Samsonite-koffert opp før det var oppstått et sant mylder ved båndet, der en masse mennesker strevde med å finne bagasjen samtidig. Sonja vippet kvinnens koffert av båndet og betraktet den en liten stund ved siden av sin egen, som var nøyaktig maken, som om hun prøvde å avgjøre om det var den rette, og la deretter sin egen koffert på båndet. Så gikk hun inn i taxfree-butikken, grep for syns skyld etter noe i hyllene og ble stående i køen et lite stykke bak den lysblonde kvinnen, som lot til å hamstre et helt års forråd av godteri. Mens Sonja betalte, fikk kvinnen tid til å hente den grå kofferten på bagasjebåndet. Sonja så etter henne der hun med lange steg gikk selvsikkert gjennom tollen, fullstendig uvitende om hva hun brakte med seg. Sonja fulgte i kjølvannet hennes, rolig og like selvsikker siden hun ikke hadde noe i bagasjen. Ankomsthallen var proppfull av mennesker, som alltid på denne tiden av døgnet. Det ble stadig mer populært å stoppe på Island en natt eller to for passasjerer som skulle over Atlanterhavet. Sonja fikk ikke øye på den lysblonde noe sted i menneskemengden, så hun skyndte seg gjennom bygningen og ut på parkeringsplassen foran. Det så ikke ut til at kvinnen hadde gått ut gjennom den venstre utgangen, så Sonja løp så fort skoene tillot langs bygningen til den høyre utgangen. Der oppdaget hun henne i følge med en mann som så ut til å være kommet for å hente henne. «Unnskyld!» ropte Sonja. «Unnskyld. Jeg tror vi må 21
lilja sigurðardóttir
ha forbyttet kofferter.» Kvinnen så forundret på henne og gransket deretter kofferten som mannen dro for henne. «Hva?» sa hun forbauset. Det virket ikke som om hun hadde skjønt hva Sonja sa. «Jeg tror jeg har tatt din koffert fra bagasjebåndet og du min,» forklarte Sonja og smilte vennlig. «Guud!» ropte kvinnen høyt. «Unnskyld!» Hun tok tak i håndtaket på kofferten sin og begynte å snakke usammenhengende om at hun bare ikke hadde tenkt da hun tok den fra båndet. Imens bøyde følgesvennen hennes seg ned og undersøkte lappen på kvinnens koffert, før han rakte den til Sonja. Han er som meg, tenkte Sonja, han vil være sikker. Hun vinket muntert til dem mens hun gikk mot langtidsparkeringen der bilen henne sto, dekket av et tynt lag med askestøv etter fire dagers venting.
22
6
Tómas gråt stille under dynen. Det var så rart hvordan savnet etter mamma bare ble sterkere og sterkere etter hvert som tiden nærmet seg da han skulle treffe henne. Det var så vanskelig å vente. Nå var det bare to dager igjen til fredag, men han syntes det virket som en hel evighet. Alt var klart. Kofferten lå ferdigpakket under sengen, og han hadde til og med hentet passet sitt i skapet i stuen og lagt det under koffertbunnen, slik mamma hadde lært ham. Det var hemmeligheten deres. Han visste ikke hvorfor mamma alltid ville at han skulle ha med seg passet, hun sa bare at hun syntes det var tryggest. «God natt, Tómas min!» ropte pappa gjennom soveromsdøren. Tómas mumlet et svar under dynen og håpet at pappa ikke hørte hikstene i stemmen. Pappa kom inn og satte seg på sengekanten, trakk dynen vekk fra hodet hans. «Ligger du her og gråter, vennen min?» spurte han. «Hva er i veien?» «Ingenting,» svarte Tómas og tørket seg under nesen. «Har det skjedd noe på skolen?» «Nei.» «Noe på fotballen? Har noen vært slemme mot deg?» «Nei.» Tómas ristet på hodet og stirret på veggen bak pappas hode i håp om at han skulle slutte å spørre. Han 23
lilja sigurðardóttir
måtte ikke spørre sånn, for han ville sikkert ikke høre det riktige svaret. Han ville ikke bli særlig glad hvis Tómas svarte at han savnet mamma og ville være hos henne hele tiden. Pappa strakte hånden inn under dynen og strøk ham over beinet, mumlet noe om at alt kom til å bli bra og at han bare var trett, han måtte prøve å sove og i morgen tidlig kom alt til å føles bedre. Pappa prøvde å gjøre sitt beste. Han gjorde egentlig alt det pappaer skulle gjøre. Men selv om han iblant strøk ham sånn over beinet, var det som om han aldri greide å berøre ham ordentlig.
24
7
Da Sonja kjørte opp foran huset etter å ha tatt en lang omvei for å være helt sikker på at ingen fulgte etter henne, sto bilen til Agla utenfor. Det var som om hun hadde en egen evne til å dukke opp på de mest ubeleilige tidspunktene. Agla gikk ut av bilen idet hun fikk øye på Sonja, og de møttes på trappen utenfor. «Jeg har savnet deg,» sa Agla og kysset henne. Sonja kjente på lukten at hun hadde en god del innabords. Det var ikke akkurat overraskende, hun dukket aldri opp hos henne uten å ha drukket. «Kjørte du hit i fylla?» «Jeg tok en drink etter jobben, og så begynte jeg å lengte etter deg.» «Etter lukten å dømme virker det som om det var drinker i flertall,» sa Sonja og stakk nøkkelen i låsen. Agla fulgte etter henne inn, tok av seg kåpen og kastet den på gulvet i gangen. «Kom hit.» Hun dro Sonja til seg og famlet med hendene under klærne hennes. «Jeg må ordne meg etter reisen …» begynte Sonja, men Agla avbrøt henne. «Hold opp med det gnålet,» sa hun. «Kyss meg.» Sonja ga etter, og et øyeblikk slo det henne at hun skulle droppe det hun pleide å gjøre, og heller la kofferten bli stående 25
lilja sigurðardóttir
i leiligheten. Hun kunne bli med Agla inn i sengen nå og ordne med kofferten i morgen. De faste sikkerhetstiltakene hennes var kanskje litt overdrevne, og trolig mer egnet til å gi henne en følelse av trygghet enn virkelig å redusere sjansen for at hun skulle bli tatt. Som for eksempel å skifte bil regelmessig og endre smuglermåte med jevne mellomrom. Som å unngå å oppbevare noe hjemme hos seg selv, og alltid ta en dusj og skifte klær etter at hun hadde pakket om stoffet. Hun hadde lovet seg selv å gjøre alt hun kunne for at dette opplegget skulle fungere, og et øyeblikks skjødesløshet på grunn av et anfall av begjær etter Agla, sto ikke på dagsorden. Hun hadde brent seg på det én gang. Og det skikkelig. «Gå inn i sengen og vent på meg,» sa hun og skjøv Agla fra seg. «Jeg skal ta en dusj.» Agla forsvant inn på soverommet, og Sonja tok nøkkelknippet og åpnet ytterdøren forsiktig. Så listet hun seg lydløst ned den teppelagte trappen med Samsonite-kofferten og smøg seg inn i kjellergangen med bodene. Hun gikk forbi sin egen og bort til boden til ekteparet i tredje etasje som bodde i Spania dette året. Hun fant den minste nøkkelen på knippet og åpnet hengelåsen. Så lirket hun kofferten inn i den tettpakkede boden, lukket og knep igjen låsen. Dette var et av de små sikkerhetstiltakene hun hadde for å begrense risikoen. Dersom politiet kom for å ta henne i natt, ville de ikke finne kofferten i leiligheten hennes, og heller ikke i boden. Det hadde passet henne bra at ekteparet i tredje skulle leie ut leiligheten mens de var borte, men ikke boden. Sonja hadde klippet av hengelåsen deres og kjøpt en ny, og dermed hadde hun fått en ny trygg bod som ingen brukte og som heller ikke var direkte knyttet til henne. Uten en lyd jogget hun opp trappen igjen, gikk inn i leiligheten og lukket døren forsiktig etter seg. Inne på badet 26
fanget
kledde hun raskt av seg og smatt inn i dusjen. Da hun krøp opp i sengen, lå Agla på siden og snorket høyt. Sonja smøg seg forsiktig inntil den varme ryggen hennes og lukket øynene. Dette var det beste i verden. Å ligge sånn tett inntil henne og puste inn duften fra håret hennes.
27
DETTE ER EN FONT-BOK Originalens tittel: GILDRAN Copyright © Lilja Sigurðardóttir, 2015 Published by agreement with Forlagið, www.forlagid.is Oversettelsen av denne boken er støttet økonomisk av:
Norsk utgave © Font Forlag 2016 Omslagsdesign: Forlagið/Liselotte Dick Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70 g) Trykk og innbinding: ScandBook FONT CXLIII Første utgave ISBN 978-82-8169-365-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no
Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430-årene, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den snirklete gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som dekor, som i enkelte avistitler og i markedsføring av metal-musikk. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike antikvaskriftene. FANGET er satt med skrifttypen Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstida var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien.
FONT FORLAG