Anne-Cathrine Riebnitzsky
Orkansesongen og stillheten Roman
Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO
Den tørste gleder seg over at han har drukket, men han er ikke bedrøvet over at han ikke var i stand til å tømme kilden. Efraim Syreren, år 306–373
Prolog 16. mai
«Jeg drømte at en engel sto bøyd over meg for å skru vingene mine ordentlig fast på ryggen. Den ene hadde akkurat løsnet,» hvisker Monica i halvmørket. Johan snur seg i sengen og stryker en hårlokk bak øret hennes. «Du har verdens mest skrullete hjerne, skatten min.» «I drømmen virket det faktisk helt normalt,» sier hun og skyver dynen litt vekk. Hun prøver å våkne, men det tar alltid lengre tid enn man skulle tro. «Sa engelen noe?» spør Johan. «Ja, den sa noe underlig. Den sa: Du kan like gjerne gi opp å holde styr på tidsforløpet.» Lyset demrer mellom trekronene utenfor. Omrisset av Johan virker svakt lysende nå. Kanskje fordi silhuetten hans er mørk mot vinduet, og hun er nærsynt. Et av de grå hårene hennes ligger på puten. Det glitrer sølvaktig i det svake lyset. Han skal reise i dag. Hun skal også reise. Det hadde hun glemt. «Hvis du ikke hadde blitt prest, ville du blitt den største konkurrenten min. Newton på speed,» sier Johan. Han virker så våken. Han er alltid våken og klar, mens hun først må finne ut hvor hun er. «Jeg elsker deg, Johan.» Hun ser alvorlig på ham. «Jeg er glad for at vi kan ha følge i hvert fall på en del av veien.» 7
anne-cathrine ribnitzsky
«Ja, det er bra.» Han setter seg og opp strekker seg etter armbåndsuret på nattbordet. «Gleder du deg?» spør hun. «Selvfølgelig gleder jeg meg. Det er jo ikke så lett å få observatorietid i Chile.» Han smiler og klapper på dynen. Det myke dunket mot magen hennes kjennes godmodig og trygt. De reiser sammen til Miami. Så drar hun sørover til Guatemala, og han drar sørvestover til Chile. Guatemala. I to uker. Uten Johan. Det blir hardt. Men godt også. Hun ser på den nakne kroppen hans. Det er ikke mange dagene siden han fylte femti. Kroppen hans våkner like begeistret hver morgen. Sinnet kan være søvnig, men ikke kroppen. Mannfolk. Hvordan får de det til? Hun setter seg opp med ryggen til ham. Hun er overhodet ikke våken. Og akkurat nå virker Guatemala som en tåpelig ide. Men det er tyve år siden hun var der sist, og nå har hun sjansen, fordi hun kjenner Søren. Hun blir vel glad for det når hun først er der. Hun pleier det. Det pleier å være fint å reise. «Har du elever i dag?» spør hun. «Nei, vi skal jo reise. Men du har gjort en avtale med et foreldrepar omtrent i samme øyeblikk som vi er på vei ut av døren.» Han lyder velopplagt, ikke sur, selv om hun er klar over at det hun har gjort, ikke er særlig lurt. «Nå ja,» sier hun. Hun strekker seg etter morgenkåpen. «Har du sagt adjø til Beate?» spør han. «Ja, i går. Hun skal på bukkejakt. I dag, tror jeg. Det er i grunnen et godt tegn.» «Er det?» «Ja, det er det. Hun har ikke klart å drepe et dyr etter Thomas. Det er sunt for henne. Riktig bra.» 8
orkansesongen og stillheten
«Og dermed kom vi fra engler til jakt. Men Amor, det er meg. Og nå skal vi ha frokost.» «Jeg elsker deg, Johan,» sier hun igjen. «Jeg elsker deg også. Kom nå, ellers ender det med at du spiser meg til frokost. Sultne prester er de farligste.»
Begynnelser 16. mai Danmark
Det er mørkt ennå. Klokken er fire om morgenen. Beate står stille på skogbunnen. Hun har gått langs kanten av lysningen der kirsebærtrærne blomstrer som skyer i natten. Stigen er rett til venstre for henne. Hun snur seg og ser utover lysningen. Trærne er så vakre. De hvite blomstene virker annerledes i mørket enn i dagslys. Spøkelsesaktige, ville noen kanskje tenke. Fotsporene hennes ligger igjen i gresset som lange, sølvglinsende strøk som avslører hvor hun har gått. Hun lytter til lydene. Hvis man er stille nok, kan man høre rådyr gå. Hun skjeler bort på stigen. Det er en vanlig, lett jaktstige som står opp mot et tykt tre og hever seg et par meter over bakken. Den er godt skjult i det mørke hjørnet. Det går to dyretråkk ut av skogen bare ti meter borte. Hun begynner oppstigningen med buen i den ene hånden. Den flate, svarte plastputen er hektet fast i en snor, og kikkerten er vridd rundt på ryggen så den ikke skal slå støyende mot stigens metall. Det er det slitsomme ved å være fireogfemti. Man er ikke fullt så smidig lenger som da man var tyve. Og hun er mer forsiktig nå. Påpasselig på en annen måte enn før. Hun stanser da setet er i øyenhøyde. Forsiktig legger hun plastputen på gitteret i setet. Hun lirker seg på plass og legger buen over knærne. Nå er hun her. Plutselig blir hun oppmerksom på at hun holder pusten. Hun lar luften sive ut og tvinger seg til å tømme lungene 13
anne-cathrine ribnitzsky
helt. Alt er stille. Så merker hun bevegelsen, hvordan brystkassen automatisk utvider seg og suger den friske vårluften ned i lungene, som venter på å bli fylt med det fineste, klareste, gjennomsiktige ingenting. Luft, som blir til liv og lyst blod. Hun er svimmel. Svimmel eller trøtt, hun er ikke helt sikker. Men så vakkert som det er her. Trærne står som et lysende hav foran henne. Fuglene har begynt å synge. De synger med en glede og et overskudd som får henne til å smile. Det er som om alle skogens fugler stimler sammen og jubler over at solen har valgt å stå opp enda en morgen. Det er ikke engang selve solen ennå, bare et svakt skjær i øst. Hun trekker laseravstandsmåleren opp av lommen og holder den opp for venstre øye. Hun kjenner området svært godt. De hadde en stige her i fjor også. Avstanden til det store treet er seksten meter. Hun finner to punkter til i terrenget og stikker avstandsmåleren i lommen igjen. Hun lirker en pil ut av pilkoggeret og spenner den fast på strengen. Fingrene klikker avtrekkerens nebb rundt den vesle løkka som er montert på strengen. Hun er klar. Hvis hun får sjansen, da. De har vært stille en stund, fuglene. Det er ofte slik. De synger en halv times tid, så venter de litt. Men nå kommer solen. Kirsebærblomstene lyser oransje. Fargen er påfallende i et landskap som hittil har vært tussmørkegrått. Hun noterer seg hvordan fargene blir tydeligere. De kommer der lyset faller. Og de trer inn på scenen i den rekkefølgen naturen har gitt dem. Omvendt av regnbuen. De blå fargene kan man se i mørket, men først med lyset ser man det grønne gresset, de gule blomstene, solens oransje og kirsebærblomstenes sarte, lyserøde kanter. Gjennom øyekroken oppfatter hun en bevegelse dypt inne 14
orkansesongen og stillheten
i skogen. Hånden hennes finner kikkerten, og pekefingeren snurrer langsomt på hjulet til omrisset av dyret står klart. Det er et rådyr. Hun holder øye med hodet, men hun kan ikke se om det skulle gjemme seg en liten oppsats mellom de store, lyttende ørene. Hun stirrer på dyret og forsøker å fininnstille på de hvite hårene på rumpa. Et øyeblikk snur den seg. Hunndyr har hjerteformede, hvite speil. Bukkenes speil er bare et liggende åttetall, et uendelighetstegn. Det er en bukk. Uten å slippe dyret med øynene senker hun kikkerten og finner laseravstandsmåleren. Hun plasserer det lille trådkorset midt på dyret og trykker på gummiknappen. Tallene kommer til syne, digitale, lysende grønne: Åtti meter. Men en rifle hadde dette gått så lett som ingenting. Med buen er det fire ganger for langt. Det første skuddet faller. Hun ser på klokken. To minutter etter soloppgang. Det er så vidt hun ikke begynner å le. Det må være en jeger som har holdt bukken sin under observasjon en god stund. Kort tid etter faller det neste skuddet et annet sted i skogen. Nå er det to som har vært heldige. Da den første halvtimen er gått, begynner hun å tenke at 16. mai ikke nødvendigvis behøver å være hennes dato. Det er faktisk sjelden den er det. Hun ser ned på buen. Plutselig hører hun en bevegelse bak seg. Hun lytter uten å våge å snu på hodet. Det kunne være en svarttrost. De bråker fælt. Et håndspeil, tenker hun, jeg kunne brukt et håndspeil til å se meg over skulderen med. En tanke som neppe skal deles med de andre jegerne. På den annen side må hun ikke gjøre dem verre enn de er. Rådyret kommer ut på vilttråkket og snuser litt opp i luften. Det er en liten bukk, pjuskete i pelsen og med bare to små tagger som så vidt rekker opp i ørehøyde. Hjertet hennes hamrer. Han har blanke, svarte øyne og kikker fornøyd på kirsebærtrærne og det myke gresset under dem. Han kas15
anne-cathrine ribnitzsky
ter hodet bakover og klør seg energisk med de to små taggene. Vinterpelsen faller i totter på bakken. Så forandrer han taktikk og napper av pelsen med tennene. De lange, grålige hårene svever ut i luften. Beate strammer grepet om buen. Hun har ikke fått spent den. Hun skulle ha spent den da hun hørte lyden. Hun har ikke fått reist buen opp engang. Den ligger bare der på lårene hennes. Bukken rister på hodet og slår med ørene før han på ny napper av pels med tennene. Han ser fantastisk ut. Pjuskete og søt. Så levende og glad. Hun tvinger seg til å tenke litt mer økonomisk på det. Han er liten av vekst. En bukkekalv fra året før. Rådyr formerer seg fort, og fordi de befinner seg på en øy i en lukket dyrepark, går politikken ut på å skyte en tredjedel av bestanden hvert år. Ellers blir bestanden for tett, og dyrene blir syke og dør en ynkelig død. Den lille pjuskebukken er en ypperlig kandidat. Han går et par skritt fremover og senker hodet ned i det fuktige gresset som han biter av med energiske bevegelser. Hun lister buen opp på høykant. Bukken løfter hodet og lytter. Så bøyer han hodet igjen. Hun ser på ham. Hun tenker på fryseren og alt det deilige dyrekjøttet hun pleier å spise. Det er hyggelig å kunne servere det for gjester. Grillet rådyrfilet. Røkt dyrekølle på ristet rugbrød. Det finnes ikke noe bedre. Likevel blir buen stående på låret hennes. Det er dette jeg får betalt for, tenker hun. Enhver med innsikt i forvaltning av en dyrebestand ville skyte det dumme dyret. En liten, pjuskete bukk uten noe åpenbart potensial. Han løfter hodet igjen. Han aner ikke at hun er der. Han vet ingenting. Han snur rumpa til henne og går litt lenger ut på lysningen. Nå er han omtrent atten meter borte. En utmerket avstand å skyte et rådyr på. Yndlingsavstanden hennes, faktisk. Passer perfekt til pinne nummer to i siktet 16
orkansesongen og stillheten
hennes, den gule pinnen. Den avstanden hun trener mest på i hagen. Dyret snur bredsiden til. Hun kunne spenne opp nå, stille og rolig, lydløst. Hun får neppe en bedre sjanse i år. Hun blir sittende.
Monika åpner de doble glassdørene til kontoret sitt. Rommet er hvitt. Skrivebordet er svart. Det er to gjestestoler i skinn. Bak skrivebordet henger et abstrakt maleri i blå farger. Hun har alltid blå blomster i vasen på skrivebordet. Hun setter fra seg termokannen på skrivebordet og plukker et par visne blomster av den kinesiske blåregnen. Det er det eneste hun har som blomstrer i mai, men de lange rankene spiller fint mot maleriet. Hun kommer til å savne kontoret sitt. Den roen og fliden hun har innpodet i dette rommet gjennom årene. Selv det lille, fine plastskjelettet i vinduskarmen har en viss estetikk når man ser på de rene, hvite knoklene og den fine symmetrien. Det tok henne lang tid å finne et skjelett i en passende petit størrelse, og ikke et i full figur som bare ville stå som mannen med ljåen bak henne. Det følger ritualer med dette skjelettet. En gang i blant når hun og Johan spiser en hel kylling, legger hun ønskebenet til side. Det blir kokt rent og tørket. Hensikten er å kunne snakke om forskjellen på ønskeben og ryggrad, to fundamentalt forskjellige anatomiske deler av livet som ofte blir forvekslet med hverandre. Hun ser ut gjennom det ene av de to store vinduene som vender ut mot veien og den lille gårdsplassen foran prestegården. Så kaster hun et fort blikk opp på den store, moderne klokken over glassdørene. Tiden er inne.
18
orkansesongen og stillheten
Lyden av dørhammeren når henne. Hun har bare sagt ja til denne avtalen fordi de virket så bekymrede. I grunnen er hun ikke glad for det. Det føles som en dårlig idé. Man bør ha bedre tid til den slags. Hun kikker ut gjennom vinduet. Jørgen. En alminnelig mann med grånende tinninger og en vindjakke Lene formodentlig har kjøpt til ham. Lene med håret litt forblåst og et bekymret uttrykk. Monica vinker til dem, men de ser henne ikke. Stirrer bare på hoveddøren. Hun reiser seg og går ut i gangen. «Kom inn.» «Kommer vi for tidlig?» «Nei, det tror jeg absolutt ikke. Dere kommer helt presis.» «Har du pakket?» spør Jørgen. «Ja, og jeg tror ikke jeg har glemt noe.» «Det er snilt av deg at du vil ta imot oss likevel.» Lene henger jakkene opp på hengere. Omhyggelig. Hun retter på håret. Bekymringen er der fremdeles. Monica går foran dem, forbi jakkene og det signalet de sender ut. Skulle det komme noen fra menighetsrådet og svinge inn mot kontoret hennes, ser de jakkene. Om ikke annet stopper de ved glassdøren, hvor hun kan se ut på folk mellom gjestenes rygg og nekte dem adgang med et blikk. Og Lene kan gråte med ansiktet mot henne og ryggen til døren. Hun ber dem ta plass. Hun satte frem tre kaffekopper på skrivebordet allerede kvelden før. Hun kjenner dem ikke så godt. Når kjenner man egentlig folk? «Vi kommer jo fordi …» Lene ser på Jørgen, som tar over. «Sønnen vår, Marcus, trenger hjelp.» Monica nikker. Det sa de i telefonen. Marcus er syvogtyve. Det er tretten år siden hun konfirmerte ham, og hun måtte finne frem bildet fra kirken. Men hun husker ham. Han var 19
anne-cathrine ribnitzsky
ikke annerledes enn så mange andre gutter på fjorten år. Urolig, ukonsentrert, men god på bunnen. «Han er innblandet i noe med stoff,» sier Jørgen. Lene blir blank i øynene. Monica åpner den nest øverste skuffen og setter en boks med papirlommetørklær på bordet. Hun skjenker kaffe. Man kan alltid skjenke kaffe. «Vet Marcus at dere er her hos meg?» «Nei. Han har nettopp vært hjemme. Vi satte ham på toget i går.» «Hvordan vet dere at han har problemer?» «Jeg har tatt ham i å røyke hasj. Han sa i hvert fall at det var hasj,» sier Lene. Monica nikker rolig. Hasj er ikke nettopp noe godt tegn, men det er vel heller ikke den endelige fortapelse. «Og så er det pengene. Vi gir ham penger så han kan konsentrere seg om studiene sine, men det gjør han bare ikke,» sier Jørgen forsiktig. «Får han ikke studiestøtte?» «Jo, men vi gir ham litt i tillegg, så han ikke trenger å jobbe,» sier Lene stille. «Og hva er det dere vil at jeg skal gjøre?» spør Monica. Hun prøver å få det til å virke mildt. De ser på hverandre. «Vi trenger hjelp til å få ham på rett kjøl. Eller bare et godt råd. Du kjenner dagens unge. Du gjør så mye godt for dem, så vi tenkte …» Lene stopper opp. «Vi synes vi har prøvd alt, men han mener jo ikke selv at han har noe problem,» tilføyer Jørgen. Det må være filmklubben de tenker på. Det med å gjøre noe for de unge. Det er ironisk at hun, som ikke har noen barn, etter hvert har fått ord på seg for å være flink med de unge. Hun forandrer stilling i stolen. Dette er ikke lett. «Får jeg lov til å spørre hvordan det fungerer, det der med pengene? Han er jo syvogtyve …» 20
orkansesongen og stillheten
«Vi har alltid ment at det var viktig at han hadde tid til studiene sine. Vi har ønsket å støtte ham,» sier Lene. «Men hvor langt er han kommet i studiene?» Jørgen biter tennene sammen. Lenes hender klistrer seg til lårene. «Han har strøket noen ganger. Han er faktisk ikke kommet lenger enn til femte semester,» konstaterer Jørgen. «Jeg mener ikke å hakke på ham eller noe slikt, men jeg er jo litt forundret over det.» «Hva sier han når dere spør?» «Ikke så mye, akkurat.» «Og hva gjør dere? Overfører dere et fast månedlig beløp, eller hva?» Lene nikker. «Men jeg synes jeg fornemmer at det er mer enn som så.» Monica ser på Jørgen. Han kaster et fort blikk på sin kone. «Ja, jeg tror Lene ganske ofte overfører et par tusen fra budsjettkontoen eller fra sin private konto. Men akkurat det er det ikke så lett å snakke om.» Monica lener seg tilbake i stolen. Et par tusen. Penger. Vann som renner igjennom en sil. Ned og ut. Lene er lærer. Jørgen har en snekkerbedrift. Selv har hun vondt i magen. Bekymringen og smerten de bærer på. Alle de dagligdagse bekymringene som ethvert menneske omgir seg med. Og likevel føler hun det som om de sitter bak et tynt skall av glassklar is. Den typen is som fortsatt lå på sølepyttene tidlig om morgenen helt til for kort tid siden. Bristeferdig. Smelteklar. Hun har tusen spørsmål hun gjerne vil stille. Prikke gjennom overflaten. Spørre om de har besøkt Marcus i København? Om politiet har kontakt med ham? Hva slags mennesker han omgir seg med? Om de har inntrykk av hvor stort forbruket hans er? Hun lener seg forsiktig frem. 21
anne-cathrine ribnitzsky
«Ja, men jeg synes det virker som Marcus har rett,» sier hun mildt. «Slik sett har han jo ingen problemer.» «Jo, Monica, du må tro oss.» Lene ser inntrengende på henne. «Han overtrekker bankkortet sitt bare noen dager inn i hver ny måned, og så ringer banken til oss.» De har sikkert samme bank. Den lokale. Og den gir sikkert blaffen i at Marcus har rett til å ha opplysningene sine for seg selv. Hun kikker opp på klokken. Hun har satt seg selv i en dum situasjon. Det er for lite hjelp, og for sent. «Det burde jo være Marcus’ problem, men så vidt jeg kan forstå, er det dere som tar dere av problemene hans. Dere dekker overtrekket hans, dere sørger for at han har penger nok i banken. Dere bekymrer dere. Alle disse tingene burde i prinsippet være hans problemer i hans voksenliv, men dere har tatt fra ham konsekvensene av problemene. Derfor har Marcus helt rett. Han har ingen problemer.» Lene stirrer fortørnet på henne. Jørgen er taus. «Men hvis dere vil, kan jeg hjelpe dere med å gi Marcus noen problemer,» tilføyer hun stille. «Jeg tror vi bør se på noen grenser her.» «Men vi vil jo bare hjelpe sønnen vår,» sier Lene. «Ja, men hjelper den hjelpen du har gitt ham? Jeg mener – det dere har gjort hittil, har det hjulpet så langt?» Lene rister på hodet. Tårene pipler stille nedover kinnene. Monica registrerer gjennom øyekroken at skuldrene til Jørgen faller litt ned. En form for erkjennelse. «Hvis nå hjelpen deres faktisk var en hjelp, og Marcus var glad for den og jobbet godt med studiene, da ville jo alt være bra,» prøver Monica. Lene nikker. «Men i stedet bruker han det lette livet dere gir ham, til noe som antagelig ikke fører til noe godt.» Jørgen bøyer seg frem og tar hånden til Lene. Holder godt rundt den. Det gir Monica en klump i halsen. 22
orkansesongen og stillheten
«Har dere noe inntrykk av hvor galt det er fatt med ham?» spør hun dempet. «Er det bare litt hasj i helgene, eller er han tungt inne i kriminalitet for å skaffe penger til stoff?» De ser på hverandre. «Har politiet kontaktet dere?» «Nei,» sier Jørgen med ettertrykk. «Men det trenger de vel ikke å gjøre heller, så lenge han er myndig.» Han har rett. «Jeg synes dere skal ta en prat med Marcus. Høre hvor galt det er fatt. Og så synes jeg at dere skal slutte å gi ham penger.» «Ja, men tenk om Marcus ikke klarer seg? Tenk om det bare blir verre?» spør Lene. «Det kan godt hende det blir verre. I en periode. Det er vanskelig å si. Men akkurat nå er det du som høster konsekvensene av den måten Marcus lever på. Det er vel ikke rimelig?» «Men han er jo sønnen vår. Hvordan kan du si det?» «Det der, det er misforstått nestekjærlighet,» sier Monica rolig. Hun ser Lene i øynene. «I det tidlige kristne fellesskapet delte folk alt, og så begynte noen å utnytte det. De gadd ikke arbeide, for det var lettere bare å bli forsørget av de andre. Paulus skriver i sitt andre brev til tessalonikerne at hvis noen ikke vil arbeide, bør de heller ikke få spise. Jeg går sterkt inn for å hjelpe dem som ikke kan klare seg selv, de syke og de gamle. Men Marcus er voksen. Og når du insisterer på å redde ham, merker han aldri konsekvensene av sine egne beslutninger. Og det har faktisk ingenting med kjærlighet å gjøre. Ekte kjærlighet betyr at man hjelper folk til å forstå de prinsippene verden fungerer etter. Det er akkurat som tyngdeloven. Vi kan ikke avlyse den heller.» Hun får en fornemmelse av at Jørgen er enig, men han sier ikke noe. Han har sikkert forsøkt å forklare Lene meningene 23
anne-cathrine ribnitzsky
sine før. Monica betrakter dem. Den sammenbitte munnen hennes, blikket. Skuldrene hans. Det er alltid mennene som fatter det først. Det er noe med den innebygde rettferdighetssansen deres og trangen til å handle. Monica drikker resten av kaffen sin og setter koppen forsiktig fra seg. «Hadde du regnet med at jeg skulle si at jeg ville be for ham?» Hun ser rett på Lene. «Kanskje. Det virker så hardt.» «Jeg skjønner godt at du vil gi ham alt, men han klarer åpenbart ikke å administrere det du gir ham.» Lene nikker langsomt. «Jeg skal tenke over det du har sagt,» hvisker hun. Monica tenker at det kan gå begge veier. Enten fortsetter det håpløse spillet, eller også blir det slutt på det. Hvis det fortsetter, kan det resultere i at Jørgen vil skilles. Langt ute i fremtiden. «Lene, det er ingen grunn til at Marcus skulle endre atferd så lenge rammene ikke endrer seg,» sier hun forsiktig. «Jeg tror dere er nødt til å konfrontere ham – og kanskje også stå klar med en annen form for hjelp. Vil dere ha telefonnummeret til et senter for rusmisbrukere?» Lene blekner. Jørgen nikker.
Originalens tittel: Orkansæsonen og stilheden Oversettelsen er utgitt med støtte fra Nordisk Ministerråd
© JP/Politikens Hus A/S København 2016 Norsk utgave © Font Forlag 2017 Via er et imprint i Font Forlag Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: Holmen Book Cream 70 g Trykk og innbinding: ScandBook AB Skrift: Sabon 11/13.4 Omslagsdesign: Magnus Riise Første utgave ISBN 978-82-8169-394-4 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesserorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no