Brent av solen
Laura Lippman
Brent av solen Oversatt av Tore Aurstad
FONT FORLAG
Til Ann og Michael Fordi jeg egentlig heier pĂĽ en lykkelig slutt
del 1 Røyk
1
11. juni, 1995 Belleville, Delaware Det er de solbrente skuldrene som fanger ham. Rosa, flassende. Skaden er to dager gammel, anslår han. Hun ble brent på fredag, det sved i går, og i dag har hun en sår kløe som det er vanskelig ikke å plukke og pirke på, slik hun gjør akkurat nå på en åndsfraværende måte. Huden har begynt å falle av, snart vil ikke lenger de smale skuldrene være fullt så ømme. Hvordan kan en rødtopp godt oppe i trettiårene begå en slik nybegynnertabbe? Og hvorfor sitter hun her, på en barkrakk, sytti kilometer inne i landet, et sted utenbysfolk sjelden besøker en lørdagskveld? Belleville er et tettsted av det slaget folk bare kjører igjennom, og snart vil det være slutt på det også. De bygger en stor omkjøringsvei så alle strandturistene skal slippe å måtte senke farten forbi fartshumpene i Main Street. På veien hit observerte han anleggsbiler, uvirksomme på en søndag. Steder som denne bar/restauranten High-Ho kommer trolig til å miste den lille omsetningen de har. High-Ho. En trykkfeil? Skulle det egentlig ha vært HeyHo? Hei og hå, liksom? Som de sju dvergene på vei hjem etter dagens arbeid i gruvene, eller som når Lone Ranger rir inn i solnedgangen? Uansett passer ikke navnet særlig bra på dette etablissementet. 9
laura lippman
Ingenting her er til å skjønne seg på. Skuldrene hennes er tynne, spisse, trukket så tett opp mot ørene at de får ham til å tenke på vinger. Bysten på den rosa og gule sommerkjolen er noe helt annet, fyldig og rund. Hun fører seg som om hun ikke ønsker oppmerksomhet fra menn, i alle fall ikke i kveld. Foran er hun ikke fullt så rosa, det er ikke til å unngå å legge merke til der han aker seg opp på en barkrakk. Den lille stripen med hud som synes over den relativt høyhalsete kjolen har bare et ørlite anstrøk av farge. Det samme med ansiktet. Det er tidlig i juni, og brisen gjør det lett å glemme hvor sterk sola allerede er blitt. Hun er åpenbart av den bluferdige sorten som bruker badedrakt, så foran er det sannsynligvis en dyp V med rød hud, akkurat som på skuldrene. Hadde noen presset fingertuppene mot huden der i går, ville det nok ha blitt hvite merker. Han lurer på om hun har avtalt å møte noen her, en som kanskje vil smøre henne inn der hun selv ikke kommer til. Men det ville ha forundret ham. Desto mer om hun gikk herfra sammen med en fremmed, selv om ingen av scenarioene er direkte sjokkerende. Jo da, hun utstråler noe sømmelig, men det er ofte dem man må passe seg for. Én ting er sikkert: Hun har noe i sikte. Instinktene hans for sånt er sjelden feil. Han går ikke hardt ut. Det er ikke hans stil. Med fare for å lyde forfengelig, behøver han ikke det. Det er rett og slett et faktum: Han er en Ken-dukke-type, hvis Ken hadde vært solbrun året rundt. Høy og muskuløs, med jevne trekk, klare øyne og mørkt hår. Kvinner tror bestandig at Ken søker en Barbie, men han foretrekker kvinner som er tynne og litt sky. På fritiden liker han å jakte hjort. Med pil og bue. Han drar ut i skogen i det vestlige Maryland, der han kan sitte hele dagen i et tre og bare vente, 10
brent av solen
og han nyter hvert øyeblikk. Tom Petty tok feil der. Ventingen er ikke det vanskeligste. Ventingen kan være vakker, innbydende, løfterik. En gang under oppveksten i Bay Area hadde de progressive beatforeldrene hans meldt ham på en studie i regi av Stanford-universitetet, der han fikk beskjed om å sitte i et rom med en marshmallow i et kvarter. Han ble lovet to dersom han ikke spiste den ene mens han ventet. Han hadde spurt: Hvor lenge må jeg sitte her for å få tre? De hadde ledd godt. Først da han kom i tjueårene, fikk han vite at han egentlig hadde deltatt i en undersøkelse om sammenhengen mellom suksess og et barns evne til å håndtere behovet for umiddelbar tilfredsstillelse. Han synes fortsatt det er urettferdig at eksperimentet ikke la opp til at man kunne få tre marshmallows hvis man satt dobbelt så lenge som alle andre. Han har sørget for at det står to barkrakker mellom dem, for han vil ikke trenge seg på, men han passer på at hun oppfatter at han bestiller et glass vin. Det fanger oppmerksomheten hennes at han ber om vin og ikke øl på et sted som dette. Det var det som var tanken, å fange oppmerksomheten hennes. Hun sier ingenting, men sender ham et sideblikk da han spør blondinen bak baren hva slags vin de har. Han krangler ikke på utvalget, som er rødt og hvitt. Bokstavelig talt: «Vi har rødvin og hvitvin.» Han leer ikke på et øyelokk da de serverer rødvinen kald. Ikke sommelierforordnet-sytten-grader-avkjølt, men rettfra-kjøleskapet-kald. Han tar en slurk, tilkaller bartenderen og sier i verdens høflige tone: «Vet du hva? Jeg betaler gjerne for denne, men den falt ikke helt i smak. Kunne jeg få en øl i stedet?» Han ser på tappetårnene. «Goose Island?» Nok et skråblikk, før hun samler seg om sin egen drink – ravgul med isbiter. Uansett hvor hun har tenkt seg i 11
laura lippman
kveld, kan det ikke være langt unna. Han ser ned i sitt eget glass og sier høyt, som til seg selv: «Hva slags dust er det som bestiller rødvin på en bar i Belleville i Delaware?» «Aner ikke,» sier hun uten å se på ham. «Hva slags dust er du?» «En helt vanlig en.» Det har i alle fall ekspartnerne hans – en kone som varte i fem år og sju–åtte faste forhold, noe han regner som et respektabelt antall for en trettiåtte år gammel mann – bestandig sagt. «Er du herfra?» «Det spørs hva du mener med fra.» Hun er unnvikende, ikke med på leken. «Bor du her?» «Nå så.» «Du er solbrent – jeg bare antok at du hadde vært et par dager på stranda og var på vei tilbake til Baltimore eller Washington.» «Nei. Jeg bor her.» Han ser et glimt av overraskelse i bartenderens ansikt. «Lenge siden du flyttet hit?» «Nå nettopp.» En spøk, tenker han. Folk stopper ikke bare for et glass i en fremmed by og bestemmer seg for å flytte dit. Ikke til en by som denne. Hun har ikke akkurat kjørt gjennom Toscana eller Oaxaca, to steder han kjenner godt og hvor det ikke er utenkelig at noen kunne ha sagt: Ja, her kunne jeg jammen tenke meg å slå meg ned. Hun befinner seg i Belleville i Delaware, med en blass, trist hovedgate, en by med under to tusen innbyggere, omgitt av maisåkrer og kyllingfarmer. Har hun en forbindelse til stedet? Bartenderen behandler henne i all fall ikke som en innfødt, ikke engang en med potensial. For den blonde, brystfagre bartenderen med omhyggelig pleiet brunfarge er rødtoppen bare et inventar. Derimot er bartenderen interessert i ham 12
brent av solen
og prøver å finne ut om han skal videre i kveld eller har tenkt å bli værende. En avgjørelse han ennå ikke har tatt. «Si ifra hvis du vil høre hva stedet har å by på,» sier bartenderen til ham og blunker. «Det tar sånn cirka fem minutter.» Han blir litt nervøs av bartendere og servitører som flørter så åpenlyst. Det å servere noen mat eller øl er intimt nok i seg selv. Han lar begge kvinnene være i fred, drikker ølen sin mens han ser på den obligatoriske Baltimore Orioles-kampen på den obligatoriske tv-en med det obligatorisk flimrende bildet. Laget er ovenpå igjen, eller i alle fall bedre. Da rødtoppens tredje glass nærmer seg den siste halve centimeteren, gjør han opp for seg, forlater stedet uten å si farvel til noen, går til pickupen ute på den gruslagte parkeringsplassen og setter seg der i mørket. Han gjemmer seg ikke, for den sikreste måten å bli funnet på er å prøve å gjemme seg. Ti minutter senere kommer rødtoppen ut. Hun krysser veien og går til et gammeldags overnattingssted på motsatt side, av det slaget de kaller veimotell. Dette heter Valley View, selv om det verken finnes dal eller utsikt. High-Ho, Valley View, Main Street – det som om hele byen er satt sammen av andre byers vrakgods. Han venter i et kvarter, så går han inn på det lille kontoret i enden og spør om de har et ledig rom, til tross for det store, røde ROM LEDIG-skiltet i vinduet. «Hvor mange netter?» spør resepsjonisten, en fyr i trettiårene med tynn hals. «Ubestemt tid. Du kan gjerne få kredittkortet mitt, hvis du vil.» «Rare greier. Du er den andre personen i dag som ber om opphold på ubestemt tid.» 13
laura lippman
Han trenger ikke å spørre hvem den første var. Han legger seg på minnet at den slarvete resepsjonisten kommer til å slarve om ham også. «Trenger du kredittkortet?» «Kontant går også fint. Hvis du forplikter deg til en uke, får du rommet for to hundre og femti. Vi har ikke mange her fra mandag til fredag. Men bare så du vet det, er det verken tekjøkken eller kjøleskap på rommet. Du må spise ute eller ta med deg mat som ikke blir skjemt.» Han tilføyer: «Hvis stuepiken ser at noe står framme, får jeg vite det. Jeg vil ikke ha maur eller kakerlakker.» «Kan jeg ha en kjølebeholder på rommet?» «Bare den ikke lekker, så.» Han rekker ham kredittkortet. «Du får bedre pris hvis du betaler kontant,» sier fyren og kremter. «To hundre og tjue dollar.» Fyren har visst et slags opplegg på gang, kanskje han forsyner seg av kassabeholdningen, men spiller nå det noen rolle? Han kan klare seg lenge et sted som koster to hundre og tjue dollar i uka, selv uten kjøleskap og ovn. Han lurer på hvor lenge hun kan klare seg.
2
Hun forlater rom 5 og stiger ut i en lys, varm morgen, uvanlig varm for årstiden, akkurat som helgen på stranda hadde vært, men der døyvet i det minste havbrisen den verste heten. Folk snakket om hvor heldige de var, som hadde fått en så varm dag tidlig i juni, når vannet er for kaldt for alle andre enn småunger. Skolen er ikke engang slutt, og køene utenfor de mest populære restaurantene var til å leve med. Flaks, sa folk stadig vekk, som for å overbevise seg selv. Snakk om flaks. Finnes det noe tristere enn tapere som sier til seg selv at de har flaks? Før var hun sånn selv, men ikke nå lenger. Hun gir rene ord for pengene, også til seg selv. Da Gregg begynte å snakke om en uke ved kysten, hadde hun sett for seg et leiehus i Rehoboth eller Dewey. Kanskje ikke helt i strandkanten, men i det minste øst for hovedveien. Og jo da, de hadde bodd nær stranda. Men det var i Fenwick, på landsiden av veien, en toetasjes betongblokk med fire små leiligheter som praktisk talt var ettroms. Ett stort rektangulært rom til dem og Jani, en kjøkkenkrok, et bad med kun dusj, ikke badekar. Og maur. Bølgende, svarte streker av maur overalt. «Det var bare den som var ledig i siste liten,» sa Gregg. I sitt stille sinn korrigerte hun ham. Det var bare den som var ledig i siste liten for en gjerrigknark. Det måtte da fin15
laura lippman
nes bedre overnattingssteder langs Delaware-kysten enn dette, selv i siste liten. Jani fikk ikke sove uten at det var helt mørkt i rommet. Så hun fikk være sent oppe, til ni–ti-tiden, for alternativet var å krype til køys klokka åtte, alle sammen, og så ligge der i mørket uten å ta på hverandre. Den første natta rundt klokka to gjorde Gregg et framstøt. For et par år siden ville det ha vært sexy å prøve å gjøre det lydløst i mørket. Men det var lenge siden hun hadde sett noe sexy ved Gregg. «Nei, nei, nei, hun våkner.» «Vi kan jo bare gi henne litt sovemiddel.» Da hadde hun stusset og vurdert å ombestemme seg, men nei, hun måtte gjennomføre planen. Neste dag spurte hun om han virkelig ville ha gjort det, gitt Jani en sovetablett. Han insisterte på at det hadde vært en spøk. Hun bestemte seg for å tro ham. Hvis hun ikke trodde ham, ville hun måtte bli værende. Og det var rett og slett uaktuelt. Det var på lørdag. Hun tok på seg en florlett, hvit skjorte over badedrakten, men selv den irriterte skuldrene. Hun krøp sammen under parasollen og skalv som om hun frøs. Man kan få frysninger når man er alvorlig solbrent. Gregg lekte i vannkanten med Jani. Han var flink med henne. Det var ikke bare noe hun sa til seg selv. Han var flink, flink nok, så flink som hun trengte at han skulle være. De ruslet på strandpromenaden, den lille oppe i Rehoboth, som var bedre egnet for småbarn som Jani enn den i Ocean City. Gregg prøvde å vinne den største lekepandaen til Jani, men han klarte aldri bedre enn andre premie. Regn på det, hadde hun lyst til å si til ham. For de tjue dollarene det kostet å kaste ringer og skyte med vannpistol på små målskiver, kunne han ha kjøpt noe mye finere til Jani. 16
brent av solen
På søndag satt hun og så dem bygge sandslott. Rundt klokka elleve sa hun at hun hadde fått nok sol og ville tilbake til huset. Huset, du. Stedet. Trafikken gikk tett på hovedveien, det tok evigheter å komme seg over. Hun skiftet til sommerkjole, pakket en trillebag og skrev en lapp i tillegg til den hun hadde tatt med fra før. Hun var redd for hva som ville skje hvis hun ikke la igjen en beskjed. Beskjedene var uansett mer til Jani enn til Gregg. Hun dro trillebagen ned trappa og ut på veiskulderen, som hun fulgte noen hundre meter til delstatsgrensen, der hun hadde tenkt å ta lokalbussen til Greyhound-stasjonen i Ocean City. Planen var å dra videre til Baltimore, selv om hun ikke kunne bli værende lenge. Det var for lett å finne henne der, og hun risikerte å gli inn i gamle rutiner igjen. En eldre mann i en Cadillac tilbød henne skyss til Washington D.C., og hun tenkte hvorfor ikke. Så ble han ekkel, de triste, gamle fingrene hans listet seg mot knærne hennes som en giktbrudden edderkopp, og hun sa: «Slipp meg av her.» Det var i Belleville. EN AV AMERIKAS TI BESTE SMÅBYER, ifølge et blankt skilt som så ganske nytt ut. Nå som hun ser Belleville i det klare morgenlyset, lurer hun på hvordan de ni andre er. Hun har ikke rare forspranget. Gregg måtte ha funnet lappen i tolvtiden, da han og Jani kom tilbake for å spise lunsj. Sannsynligvis var han mest opprørt over at hun ikke hadde smurt brødskiver og dekket på bordet. Han elsket henne ikke, og hun elsket ikke ham. Han var allerede på vei ut døra. Han ville ha gått fra henne, skaffet seg en leilighet. Han ville aldri ha betalt barnebidrag, ikke uten et endeløst mas. Hun ville kanskje til og med blitt nødt til å skaffe seg en jobb. Så hvorfor ikke skaffe seg en jobb uansett, men la ham få Jani, la ham få se hvordan det var å være heltidsforelder? Han skulle i alle fall ikke få holde henne fanget. 17
laura lippman
Når man har sittet i fengsel, om så bare en kort periode, liker man ikke å føle seg innestengt. Hva nå? Hun har planlagt det meste, men ikke alt. Hun blir nødt til å tjene litt penger, nok til å dra vestover før høsten. Hun hadde trodd hun skulle gjøre det i D.C., men kanskje det er vel så lett her. Her er hun i alle fall vanskeligere å finne. Hun går inn i selve byen, følger hovedgata. Som heter Main Street. Det finnes en delikatessebutikk, en kolonial som heter Lanley’s, en bruktbutikk drevet av veteraner, en blomsterhandel. Men mange av butikkene er tomme, og etter utseendet å dømme har de ikke vært i drift på lenge. Hun går samme vei tilbake til motellet, forbi baren hun var innom i går kveld etter at hun fikk sjåføren til å stanse. High-Ho. Men det skulle vel egentlig ha vært Hey-Ho? Han fyren i baren i går kveld så veldig bra ut, hennes type liksom, ikke at hun var interessert. Men det var overraskende, nesten litt frekt, at han ga opp så lett. En bil kommer tilsynelatende ingenstedsfra, og hun skvetter. Hun er nervøs. Men det er neppe noen som leter etter henne ennå, og dessuten er det ikke forbudt å forlate familien sin på stranda. I grunnen rart at ikke flere kvinner gjør det. Hun hadde hentet ideen fra en bok hun leste for et par måneder siden. Det vil si, hun leste den egentlig ikke, og hun hadde lenge tenkt på å stikke av. Men alle snakket om den som om det var en slags fantasi. Dere skulle bare ha visst, fikk hun lyst til å si til naboene i Kentucky Avenue. Dere skulle bare ha visst hva det vil si å gå fra noe, hva som skal til. Penger. Hun har litt. Trenger mer. Fyren i går kveld – han likte henne, det var hun sikker på. Men hun vil ikke begå samme tabbe om igjen. Hun har penger til å klare seg et par–tre uker. Det nærmer seg sommer, og det finnes sannsynligvis fortsatt noe sesongar18
brent av solen
beid å få. Hun lurer på når Gregg vil sjekke kontoene og oppdage hvor mye penger hun tok ut av den felles sparekontoen deres den siste uka før «ferien». Halvparten, det hun har krav på. Han kommer til å bli enda sintere på grunn av pengene enn fordi hun dro sin vei. Jani er i det minste lett å ha med å gjøre, får hun lyst til å si til ham. Forestill deg at det hadde vært tvert om. Det kan han ikke. Gregg er ikke i stand til å forestille seg noe som helst. Livet utspiller seg som ventet for Gregg. Ikke engang overraskelsene – Jani, ekteskapet – overrasker ham. Før var hun også et sånt menneske. Men det er det slutt på nå. Da hun kommer tilbake til motellet, ser hun fyren fra baren stå og lene seg mot dørkarmen til rom 3. Det kan være en tilfeldighet. Alle har et liv, alle har noe på gang. Det er en tabbe å tro at alt bestandig dreier seg om en selv. «Hei,» sier han. Han er av den sorten som kan klare seg med bare det ene ordet. Hei. Han ser bra ut på en anonym måte, og sannsynligvis synes han det holder. Det gjør det nok for de fleste kvinner. Hun vifter med fingrene i en slags hilsen, men holder hånden inntil kroppen, som om han ikke er verdt strevet med å bøye albuen. «Hvor lenge skal du bli?» sier han. «Hvem er det som lurer?» «Hver eneste mann i byen, vil jeg tro.» Så forutsigbart. Og ikke engang sant. Det finnes en versjon av henne som tiltrekker seg menns blikk, men den har hun skrudd av for øyeblikket, kanskje for alltid. Den versjonen har bare ført henne i vansker. «Jeg heter Adam Bosk,» sier han. «Som pæresorten, bare med ‘k’ i stedet for ‘c’.» «Jeg heter Pink Lady,» sier hun. «Som eplesorten.» «Kan vi være venner likevel, tror du, jeg en pære, du et eple?» 19
laura lippman
«Jeg trodde det var epler og appelsiner man ikke kunne sammenlikne.» Hun går forbi ham og inn på rommet sitt. Hun forlater ikke rommet før solnedgang, så klokka er blitt nærmere halv ni da hun går ut. Noen ville kanskje ha tørnet av å sitte på et motellrom uten annet å spise enn en pakke peanøttsmør og ostekjeks fra nederst i veska. Mammamat. Nå blir Gregg nødt til å lære seg sånne knep. Jani er stort sett lett å ha med å gjøre, men når hun er sulten, blir hun helt krakilsk. Hun nyter stillheten, den nye følelsen av at det ikke er noen som trenger henne, ingen som roper, ingenting som skal ryddes eller tilberedes eller vaskes. Hun skrur ikke engang på tv-en, bare legger seg til rette i senga og lar stillheten omslutte henne. Da hun krysser veien, er sola stor og rød der den synker ned over maisåkrene, og hun har en følelse av at han kommer til å være der, pærefyren. Det er han. Hun passer på at det er en krakk mellom dem. «Hva vil du ha?» spør han. «Hvor mye penger har du?» Han ler. De tror bestandig at hun spøker. I alle fall Gregg, det er sikkert og visst. Hun skulle ønske hun kunne si: Følg med her. Jeg har ikke engang sagt hva jeg heter, men jeg sier hvem jeg er, hva som betyr noe for meg. Som om han har hørt tankene hennes, spør han: «Hva heter du, Pink Lady? Ikke at du kommer til å være rosa særlig lenge. Det lurer en pen brunfarge under den solbrente overflaten. Jeg trodde ikke rødtopper kunne bli brune på den måten.» Ja, hva er det hun heter? Hvilket navn skal hun bruke? «Polly Costello,» sier hun.
3
Jani våkner og gråter etter moren. Hun er bare tre år gammel. Hun skjønner ikke hva som skjer. Gregg skjønner det knapt selv. Hun ber Gregg om å lese beskjeden på nytt, som om den skulle ha forandret seg siden hun hørte den i går kveld og til lunsj i går og i går morges og kvelden før det. Men beskjeden forandrer seg faktisk. Han tilføyer litt for hver gang han leser den. Et «Jeg elsker deg, Jani». Og så, neste gang: «Jeg elsker deg høyere enn alt, Jani.» Senere synes han det kan være lurt å tilføye: «Vær snill mot pappa. Dette er enda vanskeligere for ham.» Pauline har vært borte i bare to døgn, men lappen er allerede krøllete og slitt. Jani holder den mot ansiktet, presset mellom kinnet og kosekatten når hun legger seg til å sove. Hun gråter seg i søvn og hun våkner gråtende. Imellom har hun mareritt som gjør at hun gråter og mumler og klynker, uten at hun våkner av det. Men det gjør Gregg. Hva slags kvinne er det som går fra familien sin? Det vet Gregg godt. En kvinne av det slaget han sjekket opp i en bar for fire år siden nettopp fordi hun hadde en sånn villkatt-utstråling. Egentlig skulle Pauline bare ha vært et tidsfordriv, ikke noe mer. Hun klorte, hun bet, hun var med på hva som helst, hvor som helst, når som helst. Så, midt i sommerflørten deres, tisset hun på en testpinne og et plusstegn kom til syne i sirkelen, men det kunne 21
laura lippman
like gjerne ha vært et kors med ham selv hengende på det. For det viste seg at innerst inne var hun visst prektig likevel. Så prektig at det ikke kom på tale med abort. Det hadde han ikke trodd. Dessuten var hun trettién, og hun tenkte at dette kanskje var hennes siste sjanse til å få barn. Kan hende var det et tegn? En skjebnegreie? De giftet seg i hurten og sturten. I begynnelsen var det ikke så ille. Så mye som skjedde. Hun sa at hun ikke ville ha noe bryllup, for hun hadde ingen familie, og det ville bare gjøre henne trist å se tomme kirkebenker på hennes side. Derfor giftet de seg i tinghuset og brukte pengene som ville ha gått med til festen på en bryllupsreise til Jamaica, et sånt feriested der alt er inkludert. Det var billig, for det var den siste uka i oktober, på tampen av orkansesongen. I og med at de skulle bli tre, trengte de et hus av en viss størrelse, og de var heldige og gjorde et kupp oppe ved Harring Run Park, et koselig, lite murhus, veldig respektabelt, med alt det gamle treverket og blyvinduene intakt. Så kom Jani. Det var første gang for begge. Pauline tok det med fatning, men Gregg var helt på styr. Når han tenker tilbake, var det kanskje det første tegnet på at hun ikke var som hun skulle. Burde noen kvinne være så fattet når hun skulle ta seg av sitt første barn? Den gangen trodde han det betydde at morsrollen lå naturlig for henne, men kanskje var det bevis for det stikk motsatte. Hun er uengasjert, fjern, en foresatt snarere enn en mor. Sexlivet dabbet av etter fødselen, men det var fortsatt såpass bra at det irriterte ham at de ikke hadde mer av det. Hun sa at hvis han ønsket mer oppmerksomhet fra henne, måtte han bidra mer i huset. Han var ikke oppdratt til å være på den måten. Gregg hadde vokst opp uten far, og moren hadde jobbet overtid, kom og gikk, sørget for at han fikk det han hadde krav på som mann. 22
brent av solen
Pauline hadde ikke engang en jobb. Hvorfor var hun så sliten? Da Janis toårsdag kom, var Pauline fortsatt sliten, og nyhetens interesse hadde gitt seg når det gjaldt det meste – ekteskapet, huset, barnet, henne. Det var ikke lenger mulig å se bort fra det faktum at de rett og slett ikke likte hverandre noe særlig. Men sexlivet var fortsatt bra. I ettertid tenker han at hun betraktet sex som om det var jobben hennes, en jobb hun likte. I begynnelsen, når han overhørte samtaler mellom kollegaer, følte han seg ovenpå, siden han og Pauline ikke hadde det på den måten. Men nå innser han at det bare var nok et tegn på noe naturstridig ved henne. Når en kvinne blir mor, er det ikke meningen at hun skal være på den måten lenger. Pauline var en snuskete jente. Hun var ikke skapt for å være mor og kone. Hvordan kunne det ha gått ham hus forbi? Så hadde Pauline – og dette var vanskelig å erkjenne, selv overfor ham selv – begynt å slå ham. Mens de gjorde det. Det begynte med at han dasket henne litt, ikke hardt, bare for moro skyld, for å piffe det opp litt. Hun hadde utstøtt noen helt hinsides smertehyl og prøvd å klore ham. Men da hun roet seg, spurte hun om han ville vite hvordan det føltes. Han ville ikke, men han ville heller ikke virke mer pysete enn henne. Hun ga ham en ørefik. Den sved, men han ville ikke si hvor mye, for han kunne ikke la henne være den tøffeste. Naturligvis hadde han lagt bånd på seg og ikke brukt alle krefter, for det ville vært galt, mens hun holdt overhodet ikke igjen. Det sved. Det var smertefullt. Det var opphissende. Så, for omtrent to måneder siden, fant de bitre kranglene i hverdagen på en eller annen måte veien inn i sexlivet deres, og da var ikke engang sex gøyalt lenger. Han hadde en kollega, Mandy, som han spiste lunsj sammen med og som lyttet og forsto ham. Han begynte å komme sent hjem 23
laura lippman
under påskudd av å jobbe overtid. Det var mange refinansieringslån å ta seg av, så det var troverdig. Deretter dro han hjem til Pauline, fylt til randen av et underlig raseri. Han begynte å stikke innom baren der han hadde møtt Pauline, og ja, det hendte at han tok med seg en annen jente ut på parkeringsplassen. Sexen var aldri riktig så god som den hadde vært med Pauline i begynnelsen, men den var bedre enn det han fikk nå, som var praktisk talt null og niks. Han hadde foreslått denne strandferien som en siste familieutflukt for å se om det var mulig å finne sammen igjen. Han framstilte ettromsleiligheten som en del av planen – ordentlig samvær, en lykkelig familie. Men han hadde allerede tanker om å flytte ut. Moren ville nok la ham bo hos henne, han kunne bestandig stole på moren. Nå er det hun som har flyttet ut og latt ham sitte igjen med ungen. Hun hadde lagt igjen en egen beskjed bare til ham, en han har holdt skjult for Jani. Den beskjeden var kjølig og forretningsmessig. Og dessuten maskinskrevet, så hun måtte ha skrevet den allerede før de dro. Sannsynligvis var den hamret ned på biblioteket, der de hadde tekstbehandlingsprogrammer. Jeg skal snarest mulig informere deg om planene mine. Jeg vet at du ønsker skilsmisse, så la oss ordne dette raskt og smertefritt. Foreløpig er det best at Jani blir hos deg, i hjemmet sitt og med rutinene hun kjenner. Jeg ringer etter at jeg har kommet i orden. Og nå er det tirsdag, den siste dagen i «ferien» deres. Han har slept seg gjennom de siste to døgnene som om slutten på denne utflukten var en slags mållinje. Han synes det er ufattelig slitsomt å ta vare på et barn døgnet rundt, selv om han har sagt til seg selv at det er fordi de ikke er hjemme, med alle tingene sine. Nå, mens han pakker til hjemturen, innser han at dette livet bare kommer til å fort24
brent av solen
sette, at enda flere problemer vil melde seg når han kommer hjem. Hvordan skal han fikse barnepass? Han elsker Jani, men herregud, han kan ikke være alenefar. De tar et gebyr på 125 dollar hvis du blir værende så mye som ett minutt over klokka elleve den siste dagen i leieperioden, selv på en tirsdag. Jani ville ha en siste formiddag på stranda, men da ville ikke Gregg rekke å pakke og gjøre stedet rent nok til å få tilbake depositumet. Jani sutrer uten stans hele formiddagen, og har en egen evne til å grise der han nettopp har vasket – tråkker i støvhauger, setter klissete avtrykk på hvitevarer, bord og vegger. De kommer seg av sted med bare noen minutters margin, klokka på dashbordet viser 10.57. Da han snur seg for å sjekke sikten mens han rygger ut av innkjørselen, ser han Jani sitte i barnesetet med den helvetes lappen presset mot kinnet. De mørke krøllene, den olivenfargete huden, de klare øynene – hun likner overhodet ikke på moren. Hvis han ikke hadde vært til stede på sykehuset da Jani ble født, hvis han ikke hadde sett Pauline gravid, ville han ha lurt på om det er mulig for en kvinne å late som hun har et barn. Jani har vært ham selv opp av dage fra første stund. «Det er sånn evolusjonen fungerer,» sa Pauline. «Barna må se ut som faren, ellers blir de avvist. Etter hvert kommer hun til å likne mer på oss begge.» Mulig det, men nå har det gått tre år, og den lille jenta i bilsetet ser fortsatt ut som en hunkjønnsversjon av ham selv. Hadde man plassert barndomsbilder av dem ved siden av hverandre, ville man ha trodd de var toeggete tvillinger. Det er ikke et hint av moren å spore i ansiktstrekkene hennes. Ikke snakk om at Pauline skal få dumpet ungen på ham. Han skal finne henne, få henne til å gjøre det rette. Det var han som skulle ha flyttet ut, dratt sin vei. «Hore,» mumler han. 25
laura lippman
«Hva sa du, pappa?» «Ingenting.» Tre kilometer borte i veien tar han en litt for krapp venstresving ut på Highway 26, og surfebrettet han hadde bundet på taket, sklir av. Rundt ham tuter det i bilhorn, som om han hadde gjort tabben med vilje. For hans del kunne brettet bare bli liggende i veikanten, men i så fall ville han ikke være noe bedre enn henne. Han svinger inn til siden og får brettet på plass, og så krangler han seg ut i den vestgående trafikken, som er overraskende tett til å være en tirsdag i juni. Herregud, det er en begravelse, tydeligvis for Bethany Beachs mest populære, kortesjen er tjue–tretti biler lang. Han føyer dette uhellet til den stadig lengre lista over alt som er hennes skyld. Hun har ødelagt livet hans. I alle fall prøvd. Han skal finne henne, tvinge henne til å gjøre sin plikt, betale for det hun har gjort. Han husker den første ørefiken etter at han hadde gitt henne lov, så kraftig at han nesten fikk tårer i øynene. Det var som om hun hadde ventet i evigheter på sjansen til å slå ham.
DETTE ER EN FONT-BOK Originalens tittel: SUNBURN Copyright © 2018 by Laura Lippman All rights reserved Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Originally published by William Morrow, an imprint of HarperCollins Publishers Norsk utgave © Font Forlag 2018 Omslagsdesign: Elsie Lyons Norsk omslagstilpasning: Liselotte Dick Omslagsfotos: © Masson / Shutterstock og © Olga Nikonova / Shutterstock Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70 g) Trykk og innbinding: ScandBook AB FONT CXCVI Første utgave ISBN 978-82-8169-480-4 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no
ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det tre ulike skrifttyper (hieroglyfisk, samt hieratisk og demotisk). Da Johann Gutenberg perfeksjonerte den europeiske boktrykkerkunsten omkring 1450, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som tittelskrift. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke strøk og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER skriften Trajan i sin logo. Denne ble designet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og laget på grunnlag av inskripsjonen på den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. BRENT AV SOLEN er satt med skrifttypen Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstida var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguinbokserien.
FONT FORLAG