hans hellighet Dalai Lama erkebiskop Desmond Tutu i samarbeid med Douglas Abrams
GLEDENS BOK Varig lykke i en verden i endring
Oversatt av Einar Blomgren
FONT FORLAG
Innhold
Invitasjon til glede 9 Innledning 13 Ankomst: Vi er skrøpelige skapninger 21
første dag:
Den ekte gledens natur
35
Hvorfor er du ikke gretten? 37 Ingenting vakkert kommer uten en viss lidelse 48 Har du gitt avkall på nytelsen? 54 Vår største glede 60 Lunsj: Møtet mellom to skøyere er fantastisk 67
andre og tredje dag
Hindringer for glede
79
Du er et ufullendt mesterverk 81 Frykt, stress og engstelse: Jeg kunne være veldig nervøs 89 Frustrasjon og vrede: Jeg pleide å rope 96 Tristhet og sorg: Vanskelige tider binder oss tettere sammen 103
Fortvilelse: Det er så mye uro i verden 107 Ensomhet: Vi trenger ingen presentasjon 114 Misunnelse: Der kjører den fyren forbi i Mercedesen sin igjen 121 Lidelse og motgang: En vei gjennom vanskeligheter 129 Sykdom og frykt for døden: Jeg foretrekker å komme til helvete 140 Meditasjon: Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet 149
fjerde og femte dag:
Gledens åtte søyler
165
1. Perspektiv: Det finnes mange forskjellige synsvinkler 167 2. Ydmykhet: Jeg prøvde å virke ydmyk og beskjeden 175 3. Humor: Latter og spøk er mye bedre 184 4. Aksept: Det eneste stedet hvor forandring kan begynne 190 5. Tilgivelse: Å befri oss fra fortiden 195 6. Takknemlighet: Jeg er heldig som lever 204 7. Medlidenhet: Noe vi ønsker 212 8. Sjenerøsitet: Vi er fylt av glede 222 Feiring: Dans i Tibets gater 235 Avreise: Et siste farvel 247 Gledesøvelser 261 Takk 295 Om forfatterne 299
Invitasjon til glede
I anledning en spesiell fødselsdag var vi sammen i en uke i Dharamsala for å nyte vårt vennskap og skape noe vi håper kan være en fødselsdagsgave til andre. Det finnes kanskje ikke noe mer gledelig enn fødsel, og likevel tilbringes så mye av livet i sorg, stress og lidelse. Vi håper at denne lille boken vil bli en invitasjon til mer glede og mer lykke. Ingen mørk skjebne avgjør fremtiden. Vi gjør det. Hver dag og hvert øyeblikk kan vi skape og gjenskape vårt liv og selve livskvaliteten på kloden. Denne makten besitter vi. Varig lykke kan ikke oppnås ved å forfølge et mål eller prøve å utrette noe. Den finnes ikke i velstand eller berømmelse. Den finnes bare i menneskets sinn og hjerte, og det er der vi håper du vil finne den. Vår medforfatter Douglas Abrams har vært så vennlig å si seg villig til å bistå oss i dette prosjektet, og intervjuet oss i en uke i Dharamsala. Vi har bedt ham om å flette våre stemmer sammen og bidra med sin egen som forteller, slik at vi kan formidle ikke bare våre meninger og erfaringer, men også det forskere og andre har funnet er kildene til glede. Du behøver ikke å tro på oss. Nei, ikke noe av det vi sier, bør tolkes som trosartikler. Vi formidler hva to venner fra svært forskjellige verdener har vært vitne til og lært i løpet av sitt lange liv. Vi håper du vil oppdage om det som står her, er sant, ved å anvende det i ditt eget liv. 9
dalai lama & desmond tutu
Hver dag er en mulighet til å begynne på nytt. Hver dag er din fødselsdag. Måtte denne boken bli en velsignelse for alle sansende vesener og for alle Guds barn – også deg.
tenzin gyatso, hans hellighet dalai lama desmond tutu, erkebiskop emeritus av sør-afrika
Innledning av Douglas Abrams
Vi gikk ut av flyet på den vesle flyplassen til øredøvende larm fra jetmotorene og med Himalayas snødekte fjell ruvende bak oss, og to gamle venner omfavnet hverandre. Erkebiskop Tutu rørte ømt ved Dalai Lamas kinn, og Dalai Lama spisset munnen som om han sendte Tutu et kyss. Det var et øyeblikk av stor hengivenhet og vennskap. I det året det hadde tatt å forberede besøket, hadde vi vært fullt klar over hva dette møtet kunne komme til å bety for verden, men vi hadde ikke helt innsett hva en uke sammen kunne bety for disse to. Det har vært et enormt privilegium og et avskrekkende ansvar å formidle den bemerkelsesverdige uken med dialog som fant sted i Dharamsala i India, i Dalai Lamas eksilresidens. I denne boken har jeg forsøkt å dele deres intime samtaler med leseren, en dialog fylt av tilsynelatende endeløs latter, iblandet mange gripende stunder av erindret kjærlighet og sorg. Selv om de hadde møtt hverandre bare en håndfull ganger før, delte de et bånd som var sterkere enn de korte samværene skulle tilsi, og begge betraktet den andre som sin «skøyeraktige åndelige bror». Aldri før hadde de hatt – og sannsynligvis aldri mer skulle de få – anledning til å tilbringe så mye tid i hverandres selskap og nyte gleden ved vennskapet. Dødelighetens tunge fottrinn var aldri langt fra samtalene våre. Reiseplanene måtte forandres to ganger slik at Tutu kunne delta i begravelser for sine likemenn. Siden helse og verdenspolitikk har 13
dalai lama & desmond tutu
sammensverget seg for å holde dem adskilt, forsto vi at dette kunne bli deres siste møte. I én uke satt vi i det duse lyset, som var arrangert med omtanke slik at det ikke skulle plage Dalai Lamas følsomme øyne, mens fem videokameraer rundt oss filmet. I våre bestrebelser på å forstå gleden, utforsket vi mange av livets dypeste temaer. Vi søkte en sann glede som ikke var avhengig av omskiftelige ytre omstendigheter. Vi visste at vi måtte ta for oss hindringene som så ofte kan gjøre gleden unnvikende. I løpet av samtalene skisserte de åtte søyler for glede – fire søyler i sinnet og fire søyler i hjertet. De to store lederne var enige om de viktigste prinsippene, og bød også på noen oppklarende meningsforskjeller etter hvert som vi forsøkte å nå en innsikt som kan hjelpe leseren til å finne varig lykke i en konstant foranderlig og ofte smertefull verden. Hver dag fikk vi anledning til å drikke varm Darjeeling-te og bryte brød – tibetansk flatbrød. Alle som arbeidet med filmopptakene, ble invitert til disse daglige stundene med lunsj og te. En helt spesiell morgen ga Dalai Lama erkebiskop Tutu endog en innføring i sin form for meditasjon i den private residensen, og Tutu ga Dalai Lama nattverden, et ritual som vanligvis er forbeholdt dem som bekjenner seg til den kristne tro. Mot slutten av uken feiret vi Dalai Lamas fødselsdag i den tibetanske barnelandsbyen, en internatskole for barn som har forlatt Tibet, hvor de kinesiske myndighetene nekter dem en utdannelse basert på tibetansk kultur og språk. Barna sendes av sine foreldre over fjellpassene med førere som lover å overlevere dem til Dalai Lamas skoler. Det er vanskelig å forestille seg hvor smertefullt det må være for foreldrene å sende barna bort, og vite at de ikke vil se dem igjen på minst ti år, om noensinne. Dalai Lama er buddhistmunk, og munkeløftet forbyr ham å danse, men i dette traumatiserte lille skolesamfunnet var det mer enn to tusen elever og lærere som frydet seg da han tok sine første famlende dansetrinn, oppmuntret av Tutus løsslupne boogie. * 14
innledning
Dalai Lama og erkebiskop Tutu er to av vår tids store åndelige veiledere, men de er også moralske ledere som overskrider sine egne tradisjoner og alltid snakker ut fra en omtanke for menneskeheten som helhet. Deres mot og utholdenhet og ukuelige håp for menneskeheten inspirerer millioner, for de nekter å gi etter for den moteriktige kynismen som truer med å overvelde oss. Deres glede er åpenbart ikke naiv eller overflatisk, men skinner av motgangens, undertrykkelsens og kampens flammer. Dalai Lama og Tutu minner oss på at glede faktisk er vår fødselsrett og enda mer grunnleggende enn lykke. Som Tutu sa en gang i løpet av uken: «Glede er mye større enn lykke. Lykke betraktes ofte som avhengig av ytre omstendigheter, men det gjelder ikke glede.» Denne tilstanden i sinnet – og i hjertet – ligger mye nærmere både Dalai Lamas og Tutus forståelse av hva som besjeler våre liv og i siste instans fører til et liv i tilfredshet og mening. Dialogene handlet om det Dalai Lama har kalt selve «hensikten med livet» – å unngå lidelse og nå frem til varig lykke. De delte sin hardt tilkjempede visdom om hvordan man kan leve med glede i møte med livets uunngåelige sorger. Sammen utforsket de hvordan vi kan forvandle glede fra en forbigående tilstand til en vedvarende egenskap, fra en flyktig følelse til en varig væremåte. Fra begynnelsen av var denne boken tenkt som en bløtkake i tre lag. Første lag er Dalai Lamas og erkebiskop Tuts lære om glede: Er det virkelig mulig å være fylt av glede, selv i møte med våre daglige problemer – fra frustrasjon over morgentrafikken til frykt for ikke å kunne forsørge familien, fra vrede mot dem som gjør oss urett til sorg over tapet av våre kjære, fra sykdommenes herjinger til dødens avgrunn? Hvordan kan vi omfavne livets realiteter uten å fornekte noe, men overskride smerten og lidelsen som ikke er til å unngå? Og selv når vi har et godt liv, hvordan kan vi leve i glede når så mange andre lider – når knugende fattigdom frarøver men15
dalai lama & desmond tutu
nesker deres fremtid, når vold og terror fyller våre gater, når økologisk ødeleggelse truer selve muligheten for liv på vår klode? Denne boken er et forsøk på å besvare disse spørsmålene og mange flere. Det andre laget består av de nyeste resultatene fra forskningen på glede, samt alle de andre egenskapene forskerne mener er avgjørende for vedvarende lykke. Med nye oppdagelser innen hjerneforskning og eksperimentell psykologi finnes det nå mye dyp innsikt i menneskets trivsel. To måneder før reisen spiste jeg lunsj med nevroforsker Richard Davidson, en pioner innen lykkestudier. I sitt laboratorium har han studert folk som mediterer, og han har funnet at meditasjon fører til målbare, positive virkninger for hjernen. Vi satt på en vietnamesisk restaurant i San Francisco, ved et bord utendørs der den alltid nærværende vinden rusket i de gråsvarte, gutteaktige lokkene hans. Mens vi spiste vårruller, fortalte professor Davidson at Dalai Lama en gang hadde innrømmet at han fant forskningen på meditasjon inspirerende, særlig for å komme seg ut av sengen tidlig om morgenen. Hvis Dalai Lama finner hjelp i vitenskapen, kan vi andre sannsynligvis ha enda større behov for den. Altfor ofte oppfatter vi åndelighet og vitenskap som motstridende krefter som tar kvelertak på hverandre. Men erkebiskop Tutu har uttrykt at han tror på det han kaller «selvbekreftende sannhet» – det at mange forskjellige kunnskapsområder peker mot samme konklusjon. Likeledes var Dalai Lama av den soleklare mening at vi måtte sørge for at denne boken ikke ble buddhistisk eller kristen, men universell, bygget ikke bare på meninger og tradisjoner, men også på vitenskap. (Full åpenhet: Jeg er jødisk, selv om jeg også anser meg som sekulær – det høres nesten ut som en vits: En buddhist, en kristen og en jøde går inn på en bar …) Bløtkakens tredje lag er fortellingene om å være i Dharamsala i en uke sammen med Dalai Lama og erkebiskop Tutu. Meningen er at disse nærbildene og personlige kapitlene skal la leseren ta del i reisen, fra den første omfavnelsen til det siste farvel. Bakerst i boken har vi også tatt med et utvalg gledesøvelser. 16
innledning
Begge læremesterne delte sine daglige øvelser med oss, ankrene i deres følelsesmessige og åndelige liv. Målet er ikke å gi en oppskrift på et gledefylt liv, men å by på noen av teknikkene og tradisjonene som Dalai Lama og Tutu har benyttet seg av – i likhet med utallige andre opp gjennom årtusenene. Disse praktiske øvelsene vil forhåpentligvis hjelpe deg til å gjøre bruk av lærdommen, vitenskapen og fortellingene, og flette dem inn i ditt daglige liv. Jeg har hatt det privilegium å samarbeide med mange av vår tids store åndelige læremestere og vitenskapspionerer, og hjelpe dem til å formulere sin innsikt om helse og lykke til glede for andre. (Mange av disse vitenskapsmennene har raust bidratt med sine forskningsresultater i denne boken). Jeg er sikker på at min fascinasjon for – ja vel, besettelse av – glede, skyldes at jeg vokste opp i et kjærlig hjem som var hjemsøkt av den svarte hunden depresjon. Etter å ha vært vitne til og opplevd slik smerte fra svært ung alder, vet jeg at mye menneskelig lidelse oppstår i vårt eget hode og hjerte. Uken i Dharamsala føltes som et enestående og utfordrende toppunkt på den livslange reisen det har vært å forstå både glede og lidelse. Som folkets ambassadør satt jeg der i fem dager med intervjuer og stirret inn i øynene til to av de mest medlidende menneskene på kloden. Jeg stiller meg svært skeptisk til de magiske følelsene som noen tilskriver nærværet av åndelige ledere, men fra første dag kjente jeg at det begynte å krible i hodet. Det var forbløffende, men kanskje var det rett og slett et eksempel på hvordan mine speilnevroner – de spesielle empaticellene i hjernen – internaliserte det jeg så i blikket til disse to ytterst kjærlighetsfylte mennene. Heldigvis var jeg ikke alene om den avskrekkende oppgaven å destillere deres visdom. Thupten Jinpa, lærd buddhist og Dalai Lamas hovedoversetter i mer enn tredve år, var med meg fra begynnelse til slutt. I mange år var han buddhistmunk, men han sa fra seg kallet, giftet seg og stiftet familie i Canada, noe som har gjort ham til den perfekte partneren når det gjelder å oversette mellom 17
dalai lama & desmond tutu
både verdener og språk. Vi satt sammen under dialogene, men Jinpa hjalp meg også med å forberede spørsmålene og tolke svarene. Han er blitt en kjær venn og en nær samarbeidspartner. Spørsmålene var ikke bare våre. Vi inviterte verden til å sende inn spørsmål om glede, og selv om det skulle vise seg at vi fikk bare tre dager på oss til å samle dem, mottok vi mer enn tusen spørsmål. Det var fascinerende at det hyppigst stilte spørsmålet ikke dreide seg om hvordan vi kan finne vår egen glede, men om hvordan det er mulig å leve med glede i en verden som er så full av lidelse. I løpet av uken viftet de ofte med fingrene i spøkefull uenighet, og hendene deres flettet seg i hverandre i ømt vennskap. Under vår første lunsj sammen fortalte Tutu historien om et foredrag de skulle holde sammen. Idet de gjorde seg klare til å gå opp på podiet, lot Dalai Lama – verdensikonet for medlidenhet og fred – som om han skulle kvele sin åndelige storebror. Erkebiskopen snudde seg mot Dalai Lama og sa: «Hei, kameraene filmer oss, oppfør deg hellig.» Disse to mennene minner oss på at det som betyr noe, er hvordan vi velger å opptre hver dag. Selv hellige menn må opptre som hellige menn. Men disse to møter ikke verden og hverandre slik vi tror hellige menn opptrer – alvorlig og strengt, fromt og reservert. Tutu har aldri hevdet å være hellig, og Dalai Lama betrakter seg som en enkel munk. De gir oss et speilbilde av det virkelige liv fylt av smerte og uro, men midt i dette har de klart å finne et nivå av fred, mot og glede som vi kan strebe etter i vårt eget liv. Deres ønske for denne boken er å formidle ikke bare sin visdom, men også sin menneskelighet. Lidelse er uunngåelig, sier de, men hvordan vi responderer på lidelse, er vårt eget valg. Selv ikke undertrykkelse eller okkupasjon kan frata oss denne friheten til å velge vår respons. Helt frem til siste øyeblikk visste vi ikke om Desmond Tutus leger ville la ham få reise. Prostatakreften hadde kommet tilbake, og denne gangen responderte den ikke så raskt på behandlingen. Han følger nå et eksperimentelt opplegg for å se om det vil holde 18
innledning
kreften i sjakk. Da vi landet i Dharamsala, ble jeg mest overrasket over opprømtheten, forventningen og kanskje et snev av bekymring i Tutus ansikt, i det brede smilet og de funklende blågrå øynene.
Ankomst: Vi er skrøpelige skapninger
«Vi er skrøpelige skapninger, og det er takket være denne svakheten, ikke på tross av den, at vi oppdager muligheten for sann glede,» sa Tutu idet jeg rakte ham den tynne svarte stokken med sølvhåndtaket formet som en mynde. «Livet er fylt av utfordringer og motgang,» fortsatte han. «Frykt er uunngåelig, og det samme er smerte og til sist død. Bare dette at prostatskreften er kommet tilbake – vel, det samler tanken.» En bivirkning av medisinen var at Tutu ble trett. Han sov på mesteparten av flyreisen til India, med et beige teppe over hodet. Vi hadde planlagt å snakke på flyet, men søvnen var viktigst, og nå som vi nærmet oss Dharamsala, prøvde han å formidle sine tanker fort. Vi hadde mellomlandet for å overnatte i Amritsar, slik at han kunne få hvile og fordi flyplassen i Dharamsala var åpen bare et par timer hver dag. Denne morgenen hadde vi besøkt det berømte Harmandir Sahib, sikhenes største helligdom. De øvre etasjene er dekket av gull, derav kallenavnet Det gylne tempel. Det finnes fire dører inn til gurdwaraen som symboliserer denne tradisjonens åpenhet mot alle mennesker og religioner. Vi syntes dette var et passende sted å vise vår aktelse før møtet som skulle føre to av de store verdensreligionene, kristendommen og buddhismen, sammen i dyp dialog. Tempelet har hundre tusen besøkende hver dag, og mens vi ble 21
dalai lama & desmond tutu
ført av gårde med menneskemassen, fikk vi telefonoppringningen. Dalai Lama hadde bestemt seg for å møte Tutu på flyplassen, en sjelden æresbevisning som han gir bare noen få i den endeløse strømmen av besøkende dignitærer. Vi fikk vite at han allerede var på vei, så vi skyndte oss ut av tempelet og tilbake til flyplassen med Tutu i rullestol. I dette tempelet kreves det at man dekker hodet som et tegn på respekt, og på den skallede issen hadde Tutu et oransje tørkle som fikk ham til å se ut som en selvlysende sjørøver. Bilen prøvde å snegle seg frem i den tette trafikken i Amritsars gater, til en symfoni av tutende bilhorn mens fotgjengere, syklister, biler, scootere og dyr kjempet om plassen. Langs veiene lå betongbygninger med armeringsjern stikkende ut i en slags evigvarende tilstand av utbygning. Omsider kom vi oss til flyplassen og om bord i flyet. Vi var redde for at Dalai Lama allerede ventet, og ønsket at den tyve minutter lange flyturen skulle gå enda fortere. Da vi påbegynte innflyvningen, sa Tutu: «Det å finne mer glede, frir oss dessverre ikke fra uunngåelig motgang og hjertesorg. Det kan faktisk hende at vi vil gråte lettere, men vi vil også le lettere. Kanskje blir vi bare mer levende. Men etter hvert som vi oppdager mer glede, kan vi møte lidelsen på en måte som foredler oss i stedet for å gjøre oss bitre. Vi kan oppleve harde slag uten selv å bli harde. Vi kan oppleve hjertesorg uten å bli overveldet av sorg.» Jeg hadde mange ganger vært vitne til Tutus tårer og latter. Mer latter enn tårer når sant skal sies, men han gråter både lett og ofte – for dem som ennå ikke har fått frelse, for det som ennå ikke er blitt helt. Alt angår ham, alt berører ham dypt. Bønnene hans, som jeg har vært omsluttet av, omfatter hele verden og alle som lever i nød og lidelse. Redaktøren for en av bøkene hans var bestefar til en gutt som var syk og sto på Tutus meget lange liste over daglige forbønner. Flere år senere spurte redaktøren om han igjen ville be for barnebarnet, for guttens sykdom var kommet tilbake. Tutu svarte at han aldri hadde sluttet å be for gutten. Gjennom flyvinduet kunne vi se de snødekte fjellene som utgjør det prospektkortlignende bakteppet for Dalai Lamas eksilhjem. 22
ankomst
Etter den kinesiske invasjonen av Tibet flyktet Dalai Lama og hundre tusen andre tibetanere til India. Disse flyktningene ble midlertidig bosatt i lavlandet, der varmen og moskitoene førte til at svært mange ble syke. Til slutt etablerte de indiske myndighetene Dalai Lamas residens i Dharamsala, og han var meget takknemlig for å få bo høyere og i et kjøligere klima. Med tiden kom mange tibetanere og slo seg ned der, som om de lengtet etter fjellene og den store høyden i hjemlandet. Mest av alt ønsket de selvfølgelig å være nær sin åndelige og politiske leder. Dharamsala ligger i delstaten Himachal Pradesh nord i India. Da britene hersket i India, pleide også de å reise hit for å unnslippe den konstante indiske sommervarmen. Da vi nærmet oss denne tidligere britiske fjellstasjonen, kunne vi se et grønt teppe av nåletrær og dyrket mark under oss. Den lille flyplassen er ofte stengt på grunn av tett skydekke og tåke, slik den hadde vært ved mitt forrige besøk. Men i dag var himmelen blå, og fjellene holdt de små skyene unna. Vi gikk inn for en bratt landing. «Vår eksistens hviler på ett stort spørsmål,» hadde Dalai Lama sagt før reisen. «Hva er hensikten med livet? Etter mye overveielse tror jeg at hensikten med livet er å finne lykke. Det spiller ingen rolle om man er buddhist som meg, eller kristen som erkebiskopen, eller tilhører en annen religion eller ingen religion i det hele tatt. Fra fødselsøyeblikket ønsker ethvert menneske å finne lykke og unngå lidelse. Dette gjelder uavhengig av forskjeller i kultur eller utdannelse eller religion. Vårt innerste ønske er rett og slett glede og tilfredshet. Men disse følelsene er så ofte flyktige og vanskelige å finne, som en sommerfugl som lander på oss og flyr av sted igjen. Den viktigste kilden til lykke finnes inni oss. Ikke i penger, ikke i makt, ikke i status. Noen av mine venner er milliardærer, men de er meget ulykkelige mennesker. Makt og penger kan ikke gi indre fred. Ytre prestasjoner fører ikke til virkelig indre glede. Vi må se til det indre. 23
dalai lama & desmond tutu
Mye av det som undergraver vår glede og lykke, skaper vi dessverre selv. Ofte skyldes det negative tendenser i sinnet, følelsesmessige reaksjonsmønstre eller vår manglende evne til å verdsette og bruke de ressursene som finnes i oss. Lidelsen en naturkatastrofe skaper, kan vi ikke kontrollere, men vi kan kontrollere lidelsen som skyldes våre daglige katastrofer. Vi skaper det meste av vår egen lidelse, så det burde være logisk at vi også har evnen til å skape mer glede. Den avhenger simpelthen av holdningene, perspektivene og reaksjonene vi tar med oss inn i situasjoner, og av våre forhold til andre mennesker. Når det gjelder personlig lykke, er det mye vi kan gjøre som enkeltmennesker.» Vi vinglet idet bremsene tok grep, flyet skalv og ristet litt, og stoppet snart på den korte rullebanen. Gjennom flyvinduet kunne vi se Dalai Lama stå på asfalten under en stor gul parasoll som beskyttet ham fra den sterke indiske solen. Han var kledd i sine rødbrune gevanter og sitt røde sjal, men vi kunne også se en liten flik av den safrangule, ermeløse vesten hans. Rundt ham sto en del kontorpersonale og dresskledde flyplassfunksjonærer. Sikkerheten ble besørget av indiske soldater i kakiuniform. Mediene ble holdt utenfor flyplassen. Dette skulle være en intim gjenforening, og bare Dalai Lamas personlige fotograf fikk ta bilder. Da erkebiskopen humpet ned den bratte trappen iført blå blazer og sin kjente skipperlue, kom Dalai Lama nærmere. Han smilte, og øynene funklet bak de store rektangulære brillene. Han bukket dypt og Tutu holdt armene ut, og de omfavnet hverandre. Da de løsgjorde seg, holdt de fortsatt om hverandres skuldre og så hverandre inn i øynene, som om de måtte forvisse seg om at de virkelig var sammen igjen. «Jeg har ikke sett deg på lenge,» sa erkebiskop Tutu idet han ømt berørte Dalai Lamas kinn med fingertuppene og så nærmere på ham. «Du ser veldig godt ut.» Dalai Lama, som fortsatt holdt rundt Tutus tynne skuldre, spisset munnen som om han skulle gi ham et kyss. Tutu løftet venstre 24
ankomst
hånd der gifteringen av gull skinte, og la den rundt Dalai Lamas hake slik man kan gjøre med et kjært barnebarn. Så gikk Tutu inn for et kyss på kinnet. Dalai Lama, som ikke er vant til å motta kyss fra noen, kvapp litt, men lo også av fryd, og fikk straks selskap av Tutus høylytte klukklatter. «Du liker ikke kyss,» sa Tutu og ga ham et til, på det andre kinnet. Jeg lurte på hvor mange kyss Dalai Lama hadde fått i livet, etter at han to år gammel ble tatt fra foreldrene sine og oppfostret i en meget spesiell tilværelse, langt fra alle kyss. De stoppet for den formelle overrekkelsen av en kata (et hvitt skjerf), en tibetansk skikk til hilsen og respekt. Dalai Lama bukket med hendene presset sammen ved hjertet, velkomstgesten som anerkjenner vår enhet. Tutu tok av seg skipperlua og bukket han også. Så la Dalai Lama det lange hvite silkeskjerfet rundt erkebiskopens hals. De hvisket i hverandres øre, prøvde å overdøve lyden av jetmotorene som fortsatt drønnet i bakgrunnen. Dalai Lama grep Tutus hånd, og da var de nærmere åtte enn åtti, lo og spøkte mens de spaserte mot terminalen med en gul parasoll over seg. Selv om det hvite skjerfet var viklet rundt erkebiskopens hals, hang det helt ned på den spinkle kroppen hans. Størrelsen på den kata man gir, er et tegn på aktelsen man har for mottageren. De høye lamaene får de lengste. Denne kataen var den lengste jeg noen gang hadde sett. Hele uken spøkte Tutu om at han følte seg som en menneskelig kleshenger, etter hvert som kata etter kata ble drapert rundt halsen hans. Vi ble vist inn i et lite rom med et par brune sofaer som er reservert for at Dalai Lama skal kunne vente på flyavganger, som ofte er forsinket eller innstilt ut fra Dharamsala. Vi kunne se mediefolkene som var samlet på utsiden av flyplassens glassvegg i påvente av en mulighet til å ta bilde eller stille spørsmål. Først da gikk det opp for meg hvor stor nyhetsinteresse det var for denne reisen, og hvor historisk den var. Det hadde vært så lett å fortape seg i logistikken og glemme at deres tid sammen var en viktig begivenhet for verden. 25
dalai lama & desmond tutu
I loungen hvilte Tutu i en av sofaene mens Dalai Lama satt i en stor stol ved siden av ham. På den andre siden av Tutu satt datteren hans Mpho, kledd i en fargerik afrikansk kjole i grønt og rødt, og med et matchende stoff viklet rundt hodet. Mpho er yngst av fire barn og prest som sin far, og var nå administrerende direktør for Desmond and Leah Tutu Legacy Foundation. I løpet av reisen skulle Mpho legge seg på kne for å fri til kjæresten, Marceline van Furth. Dette var bare et par måneder før USAs høyesterett gjorde sitt historiske vedtak om å legalisere likekjønnede ekteskap, men Tutu hadde i flere tiår støttet de homofiles rettigheter. Han var beryktet for å ha sagt at han ikke ville til en «homofob» himmel. Det mange glemmer – særlig dem hans moralkritikk retter seg mot – er at Tutu fordømmer enhver form for undertrykkelse eller diskriminering, uansett hvor han finner den. Kort tid etter vielsen ble Mpho fratatt prestestillingen fordi den sørafrikanske anglikanske kirken ikke godtar likekjønnet ekteskap. «Jeg hadde virkelig gledet meg til å komme til din fødselsdag,» sa Dalai Lama. «Men regjeringen din hadde en del vanskeligheter. Den gangen kom du med noen veldig sterke ord,» sa Dalai Lama og la hånden på Tutus overarm. «Og jeg satte pris på det.» Sterke ord var mildt sagt. Uken i Dharamsala for å feire Dalai Lamas fødselsdag, hadde sitt utspring fire år tidligere, da erkebiskop Tutu feiret sin egen åttiårsdag i Cape Town. Dalai Lama var invitert som æresgjest, men den sørafrikanske regjeringen ga etter for press fra Kina og ville ikke gi ham visum. Kina er en av de store kjøperne av sørafrikanske mineraler og råstoffer. Desmond Tutu figurerte daglig på førstesiden i sørafrikanske aviser før feiringen, og refset regjeringen for svikefullhet og dobbeltmoral. Han sammenlignet til og med regjeringspartiet African National Congress – partiet hvis medlemmer han hadde kjempet i flere tiår for å bringe ut av eksil og fengsel – med det gamle, forhatte apartheidregimet. Han sa at ANC faktisk var enda verre, for apartheidregimet begikk i det minste sine forbrytelser åpenlyst. 26
ankomst
«Jeg prøver alltid å unngå å være til bry,» sa Dalai Lama med et glis og pekte på Tutu. «Men det gledet meg at en annen var villig til å være det. Det gledet meg stort.» «Jeg vet det,» sa Tutu. «Du utnytter meg. Det er det som er problemet. Du utnytter meg, og jeg lærer aldri.» Så strakte Tutu ut en hånd og grep Dalai Lamas ømt. «Da sørafrikanerne nektet å la deg komme til åttiårsdagen min, ble hele begivenheten desto mer spektakulær, for vi fikk Google til å arrangere samtalen vår, og det ble mye mer presseomtale enn det ellers ville ha blitt. Men blås i det – uansett hvor du er, blir det stor oppmerksomhet. Jeg er ikke misunnelig. Jeg husker da vi var i Seattle og de lette etter et møtested som var stort nok til alle som ville komme og se deg, og det endte med at de fant en fotballarena. Det var 70 000 mennesker som ønsket å høre denne mannen, og så snakker han ikke engang ordentlig engelsk.» Dalai Lama gapskrattet. «Det er virkelig ikke pent gjort,» fortsatte Tutu. «Du må virkelig be om at jeg blir litt mer populær, som deg.» Å erte noen er tegn på intimitet og vennskap, vissheten om at det finnes et reservoar av hengivenhet som vi alle drikker av, vi rare og feilbarlige mennesker. Og likevel fleipet de like mye om seg selv som om hverandre, uten noensinne å være nedlatende overfor den andre, men stadig forsterket båndet og vennskapet mellom seg. Tutu ønsket å takke og presentere hver enkelt som hadde bidratt til å gjøre reisen mulig. Han presenterte datteren sin Mpho, filantropen og fredsbyggeren Pam Omidyar, og meg, men Dalai Lama sa at han allerede kjente oss alle. Så presenterte han min kone Rachel som sin amerikanske lege, Pat Christian, en kollega av Pam fra Omidyar Group, og datterens tilkommende Marceline, en barnelege og professor i epidemiologi i Nederland. Han trengte ikke å presentere den siste i gruppen, den ærverdige Lama Tenzin Dhonden, som var medlem av Dalai Lamas eget Namgyal-kloster. Nå satt Dalai Lama og gned Tutus hånd varmt, slik han skulle gjøre hele uken. De snakket om reiseruten og mellomlandingen i 27
dalai lama & desmond tutu
Amritsar. «Det er veldig bra. Nødvendig å hvile,» sa Dalai Lama. «Jeg sover alltid åtte eller ni timer om natten.» «Men du står opp veldig tidlig, ikke sant?» spurte Tutu. «Det stemmer. Klokken tre.» «Klokken tre?» «Alltid.» «Og du ber i fem timer?» Tutu holdt opp fem fingre for å understreke spørsmålet. «Ja.» Tutu rettet blikket oppover og ristet på hodet: «Nei, det er for mye.» «Noen ganger mediterer jeg over selvets natur og bruker det som kalles ‘den syvfoldige analysen’,» sa Dalai Lama. Jinpa forklarte senere at dette er en buddhistisk kontemplasjonsøvelse der man søker etter selvets sanne natur ved å analysere forholdet mellom en selv og kroppens og sinnets fysiske og mentale sider. «For eksempel,» fortsatte Dalai Lama, «nå som jeg ser på deg og analyserer, ser jeg at dette er min kjære, respekterte venn, biskop Tutu. Nei, dette er kroppen hans, ikke ham selv. Dette er sinnet hans, men ikke ham selv.» Dalai Lama bøyde seg frem for å understreke poenget, og presenterte en paradoksal gåte, like gammel som buddhismen: «Hvor er biskop Tutus selv? Vi kan ikke finne det.» Han ga Tutus underarm et lekent klask. Erkebiskopen så litt forvirret ut og spurte undrende: «Virkelig?» Dalai Lama fortsatte: «Nå har de en lignende oppfatning i kvantefysikken. En konkret gjenstand eksisterer egentlig ikke. Det er ingenting vi til syvende og sist kan finne. Dette ligner på analytisk meditasjon.» Tutu var forvirret og la hendene over ansiktet. «Jeg ville ikke klare noe sånt.» Dalai Lama kan ha argumentert for at det ikke finnes en egentlig biskop Tutu, men samtidig fantes det jo en person, en venn som var spesiell for ham på en måte som til tross for at han er vennlig mot alle, var unik og åpenbart viktig for ham. Jinpa og jeg disku28
ankomst
terte hva det var med dette forholdet som trolig betydde så mye. For dem begge var det sjeldent å ha en ekte venn. Det finnes tross alt ikke så mange medlemmer i de moralske ledernes klubb. Deres liv er fylt av mennesker som forholder seg til dem som ikoner. Det må være en lettelse å finne en som ikke bare er ute etter å få knipset et bilde. Men de har absolutt også felles verdier der hvor kjernen i alle religioner møtes, og naturligvis deler de en fantastisk sans for humor. Jeg begynte å forstå hvor sentralt vennskap og relasjoner generelt er for vår opplevelse av glede. Dette var et tema som skulle komme opp mange ganger i løpet av vår uke sammen. «Jeg sier til folk,» fortsatte Tutu, «at noe av det største ved deg er din sinnsro. Og jeg sier: ‘Dere vet at han bruker fem timer hver morgen på meditasjon’, og det viser seg i hvordan du reagerer på ting som er smertefulle, landets smerte og verdens smerte. Som jeg sier – jeg prøver, men fem timer er for mye.» Ydmyk og selvutslettende som han er, avfeide Tutu de tre–fire timene han selv bruker i bønn hver dag. Faktisk sover han lenge … helt til klokken fire. Hva er det med åndelige ledere, undret jeg, som gjør at de alltid står opp tidlig for å be og meditere? Det har åpenbart stor betydning for hvordan de nærmer seg dagen. Da jeg første gang hørte at Dalai Lama står opp klokken tre, trodde jeg at jeg skulle få høre enda en historie om overmenneskelig fromhet og at han sover bare to–tre timer om natten. Jeg ble lettet over å høre at han rett og slett går til sengs veldig tidlig, vanligvis klokken 19. (Ikke akkurat praktisk for en familiemann med barn som skal ha mat og legges, tenkte jeg, men kanskje ville det være mulig å legge seg en time tidligere og stå opp en time tidligere. Ville det føre til større åndelig vekst? Ville det føre til mer glede?) Dalai Lama førte Tutus hånd opp til kinnet sitt. «Nå drar vi hjem til meg.» Da vi gikk ut fra flyplassen, flokket mediefolkene seg rundt de to lederne og ropte spørsmål om erkebiskopens reise. Tutu stanset for å svare og for å bruke medieoppmerksomheten til å rette søkelyset 29
dalai lama & desmond tutu
mot urettferdighet. Han snakket til lyden av klikkende kameraer. «Jeg er så glad for å være hos min kjære venn. Ofte er det ting og mennesker som forsøker å holde oss fra hverandre, men kjærligheten vi har for hverandre og godheten i Guds univers sørger for at vi får treffes. Første gang den sørafrikanske regjeringen nektet ham visum – da han skulle komme til åttiårsdagen min – spurte jeg ham: ‘Hvor mange divisjoner har du i hæren din? Hvorfor er Kina redd for deg?’ Det er dette som forbauser meg – kanskje de har rett – en åndelig leder er en som bør tas på stort alvor. Vi håper at Guds verden vil bli et bedre sted, mer gjestfritt mot godhet, medlidenhet, sjenerøsitet og sameksistens, så vi kan unngå slikt som nå skjer mellom Russland og Ukraina, og med IS, og i Kenya og Syria. Slike ting får Gud til å gråte.» Tutu snudde seg for å gå, men stanset igjen da en annen journalist spurte om hensikten med reisen. «Vi er sammen bare for å nyte vårt vennskap og snakke om glede.» Erkebiskop Tutu og Dalai Lama ble kjørt av sted i en ventende bilkortesje. Turen til Dalai Lamas residens tok rundt tre kvarter. Gatene var blitt sperret slik at Dalai Lama skulle komme seg til flyplassen, og tibetanere, indere og enkelte turister sto langs gatene i håp om å få et glimt av ham og hans spesielle gjest. Nå skjønte jeg hvorfor Dalai Lama så sjelden foretar denne pilegrimsreisen til flyplassen. Det er en stor logistikkoperasjon som sperrer av en av hovedveiene og påvirker hele byen. Vi var her for å diskutere glede i møte med livets utfordringer, og overalt i Dharamsala fantes det påminnelser om at dette var et samfunn som var traumatisert av undertrykkelse og eksil. Byen klamrer seg til åssiden med svingete veier og handelsboder som henger ut over bratte stup. Som så mange andre steder i India og i andre utviklingsland ble byggeforskrifter og sikkerhetstiltak satt til side på grunn av den eksplosjonsartede befolkningsveksten. Jeg lurte på hvordan det ville gå med disse konstruksjonene i et jordskjelv, og fryktet at hele byen ville bli ristet løs fra fjellsiden slik et våknende dyr rister av seg løv. 30
ankomst
Bilkortesjen snirklet seg oppover mellom stadig tettere skarer av tilbedere, noen med brennende røkelse og mange andre med malaperler drapert rundt hendene de holdt sammen i bønn. Det er vanskelig for ikke-tibetanere å forstå hvor mye Dalai Lama betyr for det tibetanske folket, og særlig for dette eksilmiljøet. Han er både symbolet på deres nasjonale og politiske identitet, og legemliggjørelsen av deres åndelige lengsler. Det at han legemliggjør medlidenhetens Bodhisattva, gjør ham på mange måter til en Kristus-lignende skikkelse. Jeg kan bare forestille meg hvor utfordrende det må være for Dalai Lama å bære dette ansvaret mens han også skal prøve å understreke at han «ikke er spesiell», bare ett av syv milliarder mennesker. Gatene ble smalere, og jeg tenkte på hvordan våre biler skulle komme seg gjennom menneskemengden i den høye hastigheten, men vi saktnet visst farten bare for en og annen hellig ku som vandret ut i gaten, kanskje for å få et bedre glimt av de to hellige mennene. Jeg lurte på om dette skrensende tempoet var nødvendig av hensyn til sikkerheten, eller om det skyldtes et ønske om å få åpnet veiene igjen, men jeg antok at det mest sannsynlig var det første. Som alle byer i India formes også denne av den konstante friksjonen mellom tektoniske kulturlag som forskyver seg og skubber mot hverandre i en livskraftig og iblant nervøs utfoldelse av hengivenhet og identitet. Den tibetansk-buddhistiske fjellbyen McLeod Ganj, også kjent som Øvre Dharamsala, er ytterligere et sedimentært lag på toppen av den indiske hindubyen. Dharamsala, eller Dharamshala, som det uttales på hindi, betyr «åndelig bolig», en sammensmeltning av ordet dharma, eller «åndelig lære», og shala, som er «bolig». Hele navnet betyr dermed «pilegrimens losji eller hvilehus». Det er et passende navn på en by som er mål for så mange pilegrimsreiser i dag. Vi hastet gjennom den enkle metallporten til Dalai Lamas kompleks, hvor hans kontorer og private residens ligger. Vi ankom til 31
dalai lama & desmond tutu
en halvsirkelformet oppkjørsel rundt et bed som var fullt av vårblomster i knopp. Jeg hadde vært i Dharamsala i januar for å treffe Dalai Lamas stab og planlegge reisen. Den gangen var hele byen innhyllet i skyer og isnende kulde, men nå skinte solen, og blomstene var ivrige etter å springe ut, slik de alltid later til å være i den knappe vekstsesongen i store høyder, der livet deres er så kort og hver dag må utnyttes og verdsettes. Etter hvert som samtalene nærmet seg, oppdaget jeg at jeg ble stadig mer nervøs, men jeg visste også at jeg ikke var den eneste. Under en av planleggingssamtalene før besøket var jeg blitt rørt av Tutus oppriktige bekymring for å skulle måle seg intellektuelt med Dalai Lama. «Han er mye mer cerebral,» hadde han sagt, og siktet til Dalai Lamas forkjærlighet for debatt, intellektuell granskning og vitenskap. «Jeg er mer drevet av instinkter.» Han hadde sagt at en dyp intuitiv viten og en overgivelse i bønn hadde veiledet ham i alle de store vendepunktene i livet og i kampen for å gjøre slutt på apartheidstyret. Jeg antar at selv store åndelige ledere blir nervøse når de begir seg på reise inn i det ukjente. Etter en dag med hvile for erkebiskop Tutu skulle vi innlede samtalene om den ekte gledens natur.
DETTE ER EN FONT-BOK Originalens tittel: THE BOOK OF JOY Copyright © 2016 by Dalai-Lama Trust, Desmond Tutu and Douglas Abrams Originally published by Avery, an imprint of Penguin Random House, USA Norsk utgave © Font Forlag 2016 Omslagsdesign: Amanda Dewey Norsk tilpasning: Terese Moe Leiner Omslagsfoto, forfatterfoto og fotos sider 148, 260: © Miranda Penn Fotos sider 8, 12, 20, 34, 66, 78, 164, 234, 246: © Tenzin Choejor Inntekter fra salg av denne boken doneres til Dalai Lama Charitable Trust, Desmond & Leah Tutu Legacy Foundation og den tibetanske barnelandsbyen i Dharamsala i India Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70g) Trykk og innbinding: ScandBook FONT CLV Første utgave ISBN 978-82-8169-373-9 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no
ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde, og dels fra det franske fonte – noe som er smeltet. Ordet brukes oftest i betydningen skrifttype – typografiske skrifter ble nemlig tidligere støpt i metall. Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430-årene, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den snirklete gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som dekor, som i enkelte avistitler og i markedsføring av metal-musikk. Lenger sør i Europa ble på samme tid den romerske monumentalskriften og den humanistiske håndskriften gjenopplivet, og sammen ble de utgangspunkt for antikvaskriften. Dette er i dag den dominerende trykkskriften, ikke minst i bøker, og er egentlig uforandret siden boktrykkeren Nicolas Jenson skar den første rene antikvaskriften i Venezia i 1470-årene. Antikvaskriften er kjennetegnet ved varierende tykkelse på strekene i bokstavene og ved små avsluttende tverrstreker, kalt seriffer. Ved inngangen til den industrielle revolusjon oppsto en tredje viktig skriftgruppe, nemlig grotesk. Den ble første gang vist av den engelske skriftstøperen William Caslon IV i 1816. Grotesk skrift er kjennetegnet ved at bokstavene har streker av lik tykkelse og ved at bokstavene mangler seriffer. Den anvendes ofte i reklame og på dataskjermer på grunn av sine enkle og klare former. I dag støpes ikke skrifttyper lenger i bly, men er lagret som datafiler i datamaskiner og andre steder der tekst skal vises eller skrives ut. Men begrepet font står, med sine røtter i støpte typer, sterkere enn noen gang, og har fortrengt de tradisjonelle norske faguttrykkene for typografisk skrift. FONT FORLAG BRUKER antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike antikvaskriftene. GLEDENS BOK er satt med skrifttypen Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstiden var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske bokserien Penguin.
FONT FORLAG