SEILFLYSPORT Drømmetur til Sveits • På seilflykurs i England

sEILFLYSPORT

DRØMMETUREN

St. Hans 23. juli satte jeg meg på toget med Inter-rail billett i lomma og etter ca. 30 timer gjennom Sverige, Danmark og Tyskland ankom jeg Schanis Flugplatz, Sveits. En av de mest aktive fypasser i Sveits innen seilfyging, så aktiv at den er «R» (Restricted), begrenset kun til seilflyging.

Flyplassen ligger ca. 35 km i 1 uftlinje sør-øst for Zurich på slettelandet mellom Ziirichsee og Vallensee med åser i nord og Alpene i sør. Et særdeles pent område for seilflyging både topografisk og sett fra naturens side. (Selv om det er begrensede utelandingsmuligheter).

Klubben som har 20 seilfly i sin hangar lagret både på gulvet og hengende i taket, er en svært aktiv klubb — en instruktør og en kontordame i full stilling i sesongen, fra tidlig vår til sen høst. Flyparken varierer fra Pilatus B4, Discus, Janus (to-seter) og Twin Astir m.m.

Flystripene er på henholdsvis 3 meter og 15 meter bredde, asfalt, med lengde på 480 meter. I tilknytning til klubblokalene og kontorer, var det alltid godt å få noe å spise på kaféen hos Hanny og Turi.

Etter en instruksjonssekvens, teoretisk og praktisk, ble jeg tilbudt å leie en Pilatus B4 så lenge jeg måtte ønske. Dette passet bra for meg da behovet for et mer «høyverdig» fly er å anse som bortkastet i mitt tilfelle.

Det spesielle som jeg la merke til i første omgang var ujamne termik-bobler (aldri lik stig i 360 grader sving), og de forholdsvis høye slepene, noe lavere enn 1600 m var å anse som bortkastet, da termikken lå over

TIL SVEITS -87

åsene i Nord (1000 m) og de begynnende Alper i sørøst (2000 m).

Etter en ukes tid var jeg blitt mer kjent i området, hadde i tillegg opparbeidet meg en del stedlig erfaring, og fått mange gode råd fra garvede seilflygere og instruktører. Da ville jeg, dersom forholdene tillot det, forsøke på en litt lengere tur, «strekk» kalles dette har jeg latt meg høre.

Avgang Schanis 12.30. Sikten er god og jeg blir slept opp av en av de 4 Robin klubben har i besittelse. (Motorflyene tilhører en annen klubb, Aczag, som tar seg av all sleping).

Det bærer opp mot Mattstock (2000 m) som ligger 3 km øst for plassen, jeg klinker i 1600 m QNH (Schanis i 416 m.o.h.) da jeg ser det ligger to andre og sirkler i fjellsiden. Her må det spares på slepetiden, hvis mulig, da slepeprisen er kr. 25,- pr. minutt fra avgang til landing på slepefly. Da flyr kro¬

15 seilfly klare til slep, mens ca. 70 andre monteres og gjøres klare for flyging i det fine været.

nene fort i dobbel forstand, når ett enkelt slep i gjennomsnitt koster 350 kroner.

Jeg legger meg i samme kurving som de andre Pip , Pip , Pip , fra akustisk barometer, en meter stig. Pip —, Pip —, Pip —, 2 m stig. Sentrerer, retter opp, sentrerer, stiger raskt opp til 1950 m og retter opp, øker hastigheten og flyr mot neste boble, ca. 2 km, kurver inn i boblen der det stadig kommer flere fly og etter ca. fem minutters tid teller jeg 7—8 fly, er ikke helt sikker, da det sikkert var fly under, over og bak meg. Dette ble for mye for en telemarking som er vant til å fly i bobler med to fly, tre på det meste. Så jeg retter opp, øker hastigheten Piiiiiiiiiiiiiip flyr mot første boble igjen og stiger opp sammen med en av jentene som er på treningsleir, hun flyr en K8. Hun retter opp først i 1950 m, jeg kommer etter 300 m bak, øker hastigheten, begge med nordlig «heading» 360 grader, passerer Mattstock (1950 m) på høyre side, som vi har hatt nord for oss mens vi har steget. Holder utkikk rett fram etter mulig termik, K8 krenger 90 grader, 180 grader, retter opp, kommer parallelt mot meg. Hun ville ikke prøve lenger. Jeg fortsetter inn i samme område litt lenger synk 1/2 m synk, synk, synk, nei vent litt Piiiiiip, Piiiip, Piip , Pip — —, Pip 2 m, 3 m, krenger Pip , Pip , retter opp, krenger den etterleng¬ tede stig var der og hvor herlig dette er: spenningen stiger opp til skybas, (Fy!), retter opp og flyr i nordlig retning 340 grader mot en liten by Wattwill, øker hastigheten til 130 km/t og flyr delfin til Skyen over Wattwill med stor «S», den hvite frodige som en blomkål i utforming og grå som en fullvoksen Cumulus under.

Jeg er nå i ca. 1600 m, skyen nærmer seg og, den store blomkålen eser ut, over meg, mens jeg flyr inn under den i 120 km/t, kommer ikke stiget snart. Spenningen iler i kroppen igjen, 1 m synk holder fortsatt kursen,

bare synk. Krenger 70 grader mot øst da jeg blir kalt opp på radioen av Heidi (hun i K8’n): «1112 Where are You?» «I am over Wattwill in 1600 meters.» «Oh, That’s nice!, have a plesant flight, i return to the airport. Bye, Bye.»

Jo, takk, that’s nice, men det bare synker her. Er nå i 1400 m, synk 1 m, 2 m, DUNK! Pipipipipip 3 m, 4 m, 5 m — trekkerav hastighet til 80 km/t, krenger, stiger, krenger, stiger, og gleden og spenningen er der igjen. Stiger 4 m og stiger og stiger. 2350 m skybas har hevet seg merkbart, retter opp igjen og etter 2 t. 30 min. forbereder jeg meg til nedstigning og setter kursen mot flyplassen, da jeg venter besøk fra Norge, Terje Christensen fra Grenland Flyklubb i LN BET samt noen andre venner ventes utpå ettermiddagen.

Etter 20 min. kurver jeg inn i nedstigningsområdet, som fungerer som sirkling i termik, bare at den vertikale retning er motsatt, altså nedover. 600 m QNH sjekker innflygingsretning, retter opp, hjul ute, hastighet 100 km/t, (som jeg så mange ganger har lært av instruktør Jan Erik Halle), melder Down-Wind: HB-1112.

Etter 3 t. 20 min. foretar jeg en staaaaalled landing, og er like støl som etter en annen lang tur. Denne dagen var det 64 fly oppe på det meste, 45 av disse i privat eie.

LN-BET ankom Shånis kl. 19.30 etter å ha tollet inn på Ziirich «Kloten», og vi fortsatte ferien sammen til Interlaken og jernbanen opp til Jungfraujoch, 3451 m.o.h.

Dette vil bli en ferie som jeg sent vil glemme, mye flyging, mange nye venner og flott natur. Sveits er å anbefale på det varmeste både når det gjelder seilflyging og som turistland. For de som måtte ønske å fly seilfly på Schanis Flugplatz formidler jeg gjerne kontakt, noe klubben der nede ønsket at jeg skulle gjøre. (Tlf. 03-59 88 08).

Tekst og fotos Tom Rindal NOME FLYKLUBB

En Eon Olympia taues forbi klubbhuset av Dougs bil.

PÅ SEILFLYKURS I ENGLAND

EN NYBEGYNNERS INNTRYKK

Jeg kom ned fra London på et søvnig søndags ettermiddagstog fra Victoria Station. Mitt mål var en like søvnig liten landsby ved navn Charing. Det var sist i april, og jeg skulle fly seilfly en hel uke i Kent Gliding Club.

Løvet på trærne var nettopp sprunget ut, og jernbaneskråningene lyste fiolett og gult av engkarse og primula. Hele atmosfæren var fylt av tidlig sommer med alle de løfter det innebar.

Hvorfor jeg dro så langt for å fly? Vel, for å være ærlig kunne jeg gjort det mye billigere hjemme, men jeg liker England og innbyggerne og var også nysgjerrig på hvordan seilflyging ble drevet der. Dessuten driver de fleste klubbene med kontinuerlige ukekurser fra mars til oktober. Slik også med KGC.

Jeg hadde på forhånd evaluert klubber flere steder, men et øye på det tidlige tidspunkt på året, og sjansene for dårlig vær, førte til valget av Kent Gliding Club øst for London.

En drosje bragte meg de 3.5 miles fra stasjonen opp til toppen av North Downs på 600 fot hvor flyplassen lå. De brukte ordet «airfield» for den, og det var nok mest korrekt fordi plassen besto av en enorm slette på 200 acres, 800 dekar, med kortklippet gress. Ingen runway med centerline der, nei, starte og lande kunne man gjøre i alle retninger.

Midt på den ene siden var det to bygninger, hangaren og klubbhuset. Førstnevnte hadde en grunnflate på 28x33 meter, og jeg tellet senere 7 seilfly og et Jodel slepefly som klubben eide. Alle hadde plass nok i hangaren. I tillegg var det tre traktorer nærmest døra. Et velutstyrt verksted i et tilbygg bak hangaren var også klubbens. Klubbhuset viste seg å være et en-etasjes paviljongbygg som inneholdt kjøkken, spisesal, 5 soverom med plass for 15 personer samtidig — og, utrolig nok for en nordmann, en ekte bar med alle rettigheter.

Utover kvelden samlet alle kursdeltagerne seg, ni i alt, men med mine 45 år var jeg den eldste. Alle hadde vi forskjellig bakgrunn. En arbeidet i Saudi Arabia for luftforsvaret der, hadde vært der i to år, en annen var rørlegger med eget firma, en tredje var skrankeadvokat og hadde blant annet vært magistrate, politidommer, på Samoaøyene i Stillehavet. En kvinnelig lege var også inkludert. Kort sagt en broget forsamling, men med ett felles mål — å lære den edle kunst å føre et seilfly:'

Neste morgen etter frokost møtte vi våre to faste instruktører, mr. Doug Berry og mr. Paul England. De er begge fast ansatt av klubben og har det som yrke.

Etter en halvtimes briefing i briefingrommet hvor vi ble fortalt, og vist på en modell, hva det hele dreide seg om — hva høyderoret gjorde, sideroret, balanserorene etc., ble de to K-13 skoleflyene tatt ut av hangaren sammen med de tre traktorene.

Jeg ble sendt ut på flyfeltet for å jage femti sauer vekk fra området inn i en innhengning. Hardt arbeid et kvarters tid, men bragte tilbake glade minner fra min oppvekst på gård.

Tåken som fra morgenen hadde ligget lavt over området lettet, men etterlot en melkeaktig dis som vanskeliggjorde flyslep. Det ble besluttet å bruke vinsj.

Jeg frøs på ryggen. Spesielt etter å ha sett første starten, maken til bratt stigevinkel — så nesten ut som 60 grader, men det var visst bare 45. Og hvilken aksellerasjon!

Så var det min tur. Magen ble plutselig veldig løs, men jeg ble beroliget av Paul, min instruktør. Fra før hadde jeg bare erfaring fra flyslep — virket noe mer sivilisert enn vinsj!

Merkelig nok overlevde vi begge to, og de neste startene gikk uten den helt store panikken. Senere hadde jeg en start med Doug, og jeg var uforsiktig nok til å spørre ham før start om hva som ville hende hvis wiren røk. Dette ble jeg da fortalt.

Halvveis oppe og med 60 knots simulerte

banditten nettopp dette, men jeg senket ikke nesen raskt nok slik at flyet plutselig bare hadde 30 knots som var stallingshastigheten. Etter denne opplevelsen var jeg nok mer forberedt, det var utmerket trening. Senere på dagen ble det flyslep til 2000 fot og trening i stall, noe jeg ikke hadde erfaring i. Skremmende først, men etter et par stykker gikk det bedre.

North downs har en jevn bratt åsside mot vest, og vinden blåser for det meste fra den retningen, så en dag med sterk vind ble vi vinsjet til 1000 fot ut over kanten og fikk trene i «ridge soaring». Nydelig følelse for en som ikke har prøvd det før. Sikten var god den dagen, i nord kunne vi se Themsenmunningen, i syd Ashford og lengre vekk Dover og Kanalen.

Slik gikk dagene med stadige fremskritt, vi hadde bare en hel dag med regn og lavt skydekke, men da dro vi til Canterbury og så på den berømte katedralen. Ingen dårlig erstatning!

Akk, alt har en ende. Jeg dro tilbake med et søvnig morgen tog en lørdag morgen fra en like søvnig landsby i Kent — full av erfaringer, full av inntrykk. Men jeg kommer tilbake...

Per L. Harby Elverum Flyklubb — Seilflygruppa

Som medlem av ASPA-NORWAY

far du:

Utstrakt hjelp i almenflysaker som gjelder deg Travet aktivitet foran hangaren hver morgen.

NØDSKJERMER TIL SEILFLY

NAK-SHOP er blitt oppmerksom på at det er to problemer angående nødskjermer i seilflyklubben. 1. Utstyret er i ferd med å bli gammelt og utrangert. 2. At man har problemer med pakking og vedlikehold. For å løse disse problemene tilbyr vi som følger: Seilflyklubber og privatpersoner kan kjøpe nødskjermer fra NAKSHOP og samtidig få med en avtale om vedlikehold!

VI ANBEFALER «STRONGS ENTERPRISES» SETE- OG RYGGSKJERMER.

— Hver skjerm blir på et fast tidspunkt hvert år sendt til hovedkontroll og ompakking. — Ordningen gjøres gjeldende med en garanti på 5 år med mulighet til fornyelse etter avtale.

Nå løser vi seilflyvernes RRK 5HOP p b 3869 UNevål Hageby osos Oslo 8 nødskjermdilemma! Telefon (02) 69 03 11

Vi vil fly! men har ikke noe å fly med.

•Ønsker å kjøpe et fly

Ring tlf. 04-48 12 22^ og spør etter Leif

MIKROFLY

(Kompendium)

Forfatter: Mikroflyseksjonen NAK. Mikroflygerens bibel!! Selges nå fra NAK-SHOP.

Pris kr. 195-