Norsk Sykepleierforbund - Helsesykepleiere jubileumstidsskrift 70 år

JUBILEUMSTIDSSKRIFT

Helsesykepleierne NSF 70 år

Visste du at.... ● Barn og unge 0-20 år som helsestasjons- og skolehelsetjenesten gir et tilbud til utgjør vel 1,3 millioner barn og unge. ● Over 95% av barn i Norge får de anbefalte vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet (FHI).

Utgiver: Helsesykepleierne NSF Tlf.: 97 08 26 66 E-post: lah@nsf.no Web: www.nsf.no Redaksjonskomite: Astrid Grydeland Ersvik Bodil Erdal Ida Uldal Marie Moberg Wilhelmsen Solveig Dorthea Enger Framsidefoto: Foto: KI-generert Design og trykk: Flisa Trykkeri AS

● Helsesykepleiere setter hvert år ca. en million vaksinedoser gjennom Barnevaksinasjonsprogrammet. Disse vaksinasjonene er det helsesykepleier som informerer om, motiverer til, planlegger, utfører, journalfører og rapporterer til SYSVAK - det nasjonale vaksineregisteret. ● KOSTRA-tall viser at 99.7% av toåringene i 2023 var på 2-årskontroll på helsestasjonen. ● KOSTRA-tall viser at 89% av alle kommuner har helsestasjon for ungdom. ● Kommuner med god helsesykepleierbemanning har en reduksjon i barnevernstiltak fordi støttetiltak blir satt inn tidligere.

(Glavin og Kvarme, 2024). ● En amerikansk studie som omfattet 477163 elever ved 933 skoler i USA, viste at for hver dollar investert i skolehelsetjenesten, så ble andre samfunnsutgifter redusert med 2,2 dollar. (Wang et al., 2014). ● For å kunne tilsettes i helsesøsterstilling må vedkommende ha bestått eksamen fra godkjent helsesøsterutdanning (Forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunene, 1983). Dette gjelder fortsatt selv om yrkestittelen er endret til helsesykepleier.

Innhold Forord........................................................................................................................................................................5 Hilsen fra helse- og omsorgsministeren..........................................................................................................6 Hilsen fra Norsk Sykepleierforbund..................................................................................................................8 Hilsen fra Fag- og helsepolitisk avd. NSF........................................................................................................9 Profesjonen helsesykepleie - et historisk tilbakeblikk.................................................................................10 NASKO - Et kompetansemiljø for fremtiden...................................................................................................18 Hilsen fra Sentralt Fagforum...............................................................................................................................21 Hilsen fra Norsk forening for allmennmedisin...............................................................................................23 Historisk tilbakeblikk på faggruppen................................................................................................................24 Tidligere ledere av faggruppen............................................................................................................................30 Hilsen fra Psykologforeningen............................................................................................................................39 Helsesykepleie i et folkehelseperspektiv, verdien av en universell tjeneste..........................................40 Foreldreveiledning – ICDP...................................................................................................................................43 Hilsen fra Jordmorforeningen, og Jordmorforbundet NSF..........................................................................44 Hilsen fra faggruppa for barne- og ungdomsfysioterapi NFF.....................................................................45 Alle kan vel være helsesykepleiere?..................................................................................................................46 Analyse av pensum i norske helsesykepleierutdanninger - Hvor er sykepleiefokuset?......................50 Etisk ansvar i helsesykepleiers praksis – en systematisk litteraturgjennomgang og syntese...........52 ”Hvor f... er helsesøstra når man trenger hjelp og er desperat?”...............................................................56 Helsesykepleier – er du det lokale barneombudet som snakker barn og unges sak?.........................58 En reflekterende livsverdensstudie av fedres forventninger til og erfaringer med den kommunale barselomsorgen.......................................................................................................................60 Fedres erfaringer med hjemmebesøksprogrammet Nye familier..............................................................62 Et blikk inn i framtiden.........................................................................................................................................64 Nordisk samarbeid.................................................................................................................................................66 Helsesykepleiere og helsesykepleie Norge rundt..........................................................................................68 Når normalitet sykeliggjøres................................................................................................................................74 Balansekunsten i skjermbruk og skjerming fra skjerm................................................................................76 Helsesykepleierne deltar i Gjør kloke valg!.....................................................................................................78 SøskenPrat - en samtalemetode for søsken til barn med helseutfordringer.........................................80 Hvordan kan skolen og skolehelsetjenesten i samarbeid bruke skjønnlitteratur og lesegrupper for å synliggjøre søsken som pårørende?.................................................................................82 Skapende helsesykepleiere.................................................................................................................................84 En tjeneste for fremtiden ....................................................................................................................................90 Faktaark helsesykepleier.....................................................................................................................................91

3

Takk for at du er her og vil hjelpe oss.

Vi er så glade for at du vil hjelpe med at vi får en god hverdag. Du er en hverdagshelt.

Elever på ungdomsskolen

Kjære leser Bladet du nå leser i er utgitt i forbindelse med at Helsesykepleierne NSF i år feirer 70 år som faggruppe.

Mye har endret seg siden datidens helsesøstre organiserte seg for å fremme helsesøsters rolle i det norske helsevesenet. Den gang var fokus særlig forebyggende helsearbeid og skolehelsetjenesten. Siden har vi jobbet kontinuerlig for å påvirke helsepolitikken og sikre at helsesykepleiere har de nødvendige ressursene og støtten for å gi barn og unge en god tjeneste.

I vårt jubileumstidsskrift vil du kunne lese mer om hvordan tjenesten vår har utviklet seg, og hvordan vi steg for steg har jobbet oss frem til vår posisjon som en sterk og uredd samfunnsaktør. Du vil finne presentasjoner av spennende doktorgradsarbeid, satsinger i tjenesten og ikke minst om lokalt engasjement som er grunnpilaren i vår faggruppe.

Tjenestens status har fått et løft i nyere tid, ikke minst fordi flere har fått øynene opp for hvilken kritisk rolle vår profesjon har spilt gjennom store samfunnsutfordringer som pandemi og flyktningsituasjoner.

I 2019 fikk vi en kjønnsnøytral og moderne yrkestittel, etter at det har stått på agendaen i en årrekke. Nylig kunne vi også feire at vi endelig fikk gjennomslag for opprettelsen av Nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, noe vi har kjempet for i over 30 år.

Selv om enkelte delmål er oppnådd har vi fremdeles mye å jobbe for. Blant de viktigste målene nå er å øke utdanningskapasiteten for helsesykepleiere.

Det er fremdeles nødvendig å fremme viktigheten av helsefremmende og forebyggende helsearbeid. Vi må jobbe for å styrke lederkompetansen blant helsesykepleiere.

Og sist, men ikke minst må vi få på plass en spesialistgodkjenning for helsesykepleiere.

For å oppnå dette kreves en strategisk tilnærming til nye utfordringer, i en tid der normalitetsbegrepet er skrumpet inn. Vi må tilpasse vår profesjon og vår utdanning til et samfunn i stadig endring, med nye helseutfordringer påvirket av blant annet sosiale medier.

Vi må jobbe mer tverrfaglig og få til bedre samhandling.

Det er ikke nok at vi har fått mer moderne yrkestittel, vi må også tilpasse oss digitale verktøy og ny teknologi, og bruke dette for å gi en mer effektiv og moderne helsehjelp.

Jeg er stolt over profesjonen vår. Ved å jobbe helsefremmende og forebyggende sparer vi ikke bare enkeltpersoner for unødige lidelser, vi sparer også samfunnet for store utgifter. Derfor er vi uunnværlige i fremtidens helsevesen.

I dette bladet vil du finne historier til nytte og inspirasjon.

Vi har mye å lære av hverandre, og kanskje finner du noe som kan gi deg litt ekstra motivasjon.

Jeg vil takke våre helt nødvendige samarbeidspartnere som har bidratt til å få oss hit vi er i dag. Men mest av alt vil jeg rette en stor takk til alle helsesykepleiere.

Dere er med på å gjøre en forskjell for barn og unge i Norge hver eneste dag.

Gratulerer med jubileet!

Ann Karin Swang, leder av Helsesykepleierne NSF

5

HILSEN FRA HELSE- OG OMSORGSMINISTEREN

Kjære helsesykepleiere Gratulerer så mye med 70-årsjubileet!

Jeg vil begynne med å takke alle som har bidratt med sin utrettelige innsats, dedikasjon og omsorg de siste 70 årene. Helsesykepleiere spiller en uvurderlig rolle for fellesskapet gjennom å gi støtte og veiledning til barn, unge og familier over hele landet. Jeg er glad for at vi i år har anledning til å markere og feire jobben dere gjør og livene dere har berørt.

Gjennom syv tiår har helsesykepleiere spilt en viktig rolle i livene til folk. Ofte møter dere mennesker i sårbare situasjoner, der behovet for støtte og omsorg er stort. Når det betyr aller mest, kan dere bidra med trygghet og svar.

Mye har endret seg på 70 år. Dere har hele tiden vært nødt til å tilpasse dere en ny virkelighet.

Helsesykepleiernes største styrke er deres nærhet til folk og til lokalsamfunn. Deres tilstedeværelse på skoler, i bydeler og i kommuner senker terskelen for å oppsøke hjelp når man trenger det. Det gjelder særlig for barn, som har helsestasjons- og skolehelsetjenesten som sin aller viktigste tjeneste.

Dere har også de beste forutsetningene for å fange opp problemer før de har fått tid til å vokse seg større.

Det er selvfølgelig viktig for den enkelte, men det er også helt avgjørende for å sikre bærekraften i vår felles helsetjeneste.

Mye har endret seg på 70 år. Dere har hele tiden vært nødt til å tilpasse dere en ny virkelighet. Gjennom oppdatert kunnskap og nye ferdigheter kommer dere de stadig skiftende behovene der ute i møte. Vi har også etablert et eget kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det håper jeg kan være til støtte for dere i arbeidshverdagen.

Gjennom arbeidet dere gjør med råd og veiledning, er dere med på å øke det norske folks kunnskap om helse og forebygging. Slik gir dere alle, uavhengig av bakgrunn, lommebok og hvor de bor, bedre forutsetninger for å leve gode liv. jeg er takknemlig for å ha helsesykepleierne med på laget når vi skal sikre trygge og sunne liv, også for fremtidens generasjoner.

På vegne av regjeringen vil jeg igjen takke for den viktige jobben dere gjør. Gratulerer så mye med 70 år!

Jan Christian Vestre, helse- og omsorgsminister

6

Det du legger i jobben din er sjeldent å finne, og ikke minst veldig betydningsfullt for andre.

Hilsen en mamma i helsestasjonen

Vi har fått veldig god oppfølging av helsestasjonen for vår førstefødte, med ekstra samtaler og besøk når vi har bedt om det. Vi har satt ekstra pris på mulighet for hjemmebesøkene i en tid det kan være utfordrende å gå utenfor egen dørstokk.

Nybakt mamma og pappa

7

HILSEN FRA NORSK SYKEPLEIERFORBUND

Helsesykepleierne fyller 70 år – en vital og uunnværlig faggruppe Det sies at dagens 70-åringer er like friske og aktive som gårsdagens 50-åringer. Det gjelder i aller høyeste grad også den eldste faggruppen i Norsk Sykepleierforbund – helsesykepleierne – som i år fyller 70 år. Faggruppen er like relevant og fremoverlent som alltid, med en imponerende evne til å tilpasse seg samfunnets utvikling samtidig som de sikrer kontinuitet og trygghet i helsetjenesten.

I NSFs årsmelding for 1955 ble opprettelsen av faggruppen omtalt med nøkterne ord: «Landsgruppe av helsesøstre er dannet i mai måned.» I samme melding ble det også kunngjort at NSF hadde anskaffet en båndopptaker til bruk ved møter og undervisning – en like stor nyhet den gang! Siden da har faggruppen vokst seg sterk og er i dag NSFs største faggruppe.

For NSF er faggruppen en uvurderlig kunnskapsleverandør og samarbeidspartner i arbeidet med politiske innspill og høringer. Deres spesialistkompetanse innen helsefremmende og forebyggende arbeid er avgjørende i prioriteringsdebatten, der kurative og akutte helsetjenester ofte får størst oppmerksomhet. Helsesykepleierne utfordrer både NSF, helsemyndighetene og politikerne til å anerkjenne og styrke det forebyggende arbeidet – en utfordring vi alle må ta på alvor.

Helsesykepleiere er bærebjelker i det kommunale folkehelsearbeidet og en viktig del av den lokale

8

beredskapen. De har unik kunnskap om befolkningen og har ofte fulgt familier gjennom generasjoner.

Denne innsikten er avgjørende både i kommunal planlegging og beredskap.

Helsesykepleie er en lovpålagt del av kommunens helsetilbud. Verken helsestasjonen eller skolehelsetjenesten skal fungere som spesialisthelsetjenester – styrken ligger i å være en universell tjeneste som når alle. Helsesykepleiere bidrar til sosial utjevning fordi de møter alle barn ut fra alder og utvikling, ikke foreldrenes utdanning eller inntekt.

De vektlegger det friske, det helsefremmende og det som styrker barn og unges helsekompetanse.

Fagfeltet helsesykepleierne ivaretar er omfattende, noe som forklarer hvorfor de stadig er i offentlighetens søkelys når det gjelder helsetjenester til barn og unge, oppvekstvilkår og sosial ulikhet. Helsesykepleierne er – og skal være – barn og unges lokale barneombud!

Norsk Sykepleierforbund gratulerer faggruppen med 70 år og ser frem til videre samarbeid for å styrke barn og unges helsetjeneste, folkehelsearbeidet og den lokale beredskapen.

Gratulerer med jubileet!

Lill Sverresdatter Larsen, forbundsleder

HILSEN FRA NORSK SYKEPLEIERFORBUND

Gratulerer med 70-årsjubileet til Helsesykepleierne i Norsk Sykepleierforbund Det er med stor glede og stolthet jeg som fagsjef i Norsk Sykepleierforbund får anledning til å gratulere dere helsesykepleiere med 70-årsjubileum. Gjennom syv tiår har dere vært en uvurderlig ressurs for samfunnet, og nettopp deres innsats har hatt en betydelig innvirkning på folkehelsen i Norge. Dere er det beste eksemplet på universell tilgang på helsetjenester, nemlig at alle mennesker har lik tilgang på helsetjenester av høy kvalitet.

Alle i Norge vet hva en helsesykepleier er, og de aller, aller fleste har selv erfaring med én. Noen vil tenke på dere med litt skrekk over å få en vaksine man gruer seg til stikket av, mens majoriteten forbinder dere med selve tryggheten for seg og sin familie. Dere utgjør virkelig ryggraden av folkehelsearbeid i hele Norges land.

Historien til helsesykepleierne er en historie om dedikasjon, utvikling og innovasjon. Fra de tidlige dagene med søkelys på grunnleggende helseopplysning, til dagens komplekse og mangfoldige tjenester, har dere alltid vært i forkant av sykdomsforebygging og helsefremmende arbeid. Deres evne til å tilpasse seg samfunnets

skiftende behov og utfordringer er beundringsverdig.

Ofte utgjør dere limet i samarbeidet mellom tjenester og har slik vært avgjørende for å sikre en helhetlig og bærekraftig helsetjeneste for spesielt barn og unge.

Gjennom tett samarbeid og kunnskapsdeling har dere bidratt til å styrke helsetjenestene og forbedre livskvaliteten for utallige mennesker og deres familier.

Framover vil helsesykepleiernes rolle bli enda viktigere.

Med økende vekt på bærekraft og forebygging vil deres kompetanse og erfaring være avgjørende for å møte framtidens helseutfordringer. Jeg er overbevist om at dere vil fortsette å være ledende innen folkehelsearbeidet, og at deres innsats vil bidra til et sunnere og mer bærekraftig samfunn.

På vegne av Norsk Sykepleierforbund vil jeg takke dere for deres utrettelige arbeid og engasjement. Gratulerer med jubileet, og lykke til med de neste 70 årene!

Bente Lüdemann, fagsjef Norsk Sykepleierforbund

9

Profesjonen helsesykepleie - et historisk tilbakeblikk Kari Glavin, helsesykepleier og professor emerita ved VID vitenskapelige høyskole

Lisbeth G. Kvarme, helsesykepleier og professor emerita ved OsloMet

10

Florence Nightingale (1820-1910) var en pioner i verdensformat som tidlig så betydningen av det forebyggende helsearbeidet (Wyller, 1987). Nightingale mente at forebyggende helsearbeid var en av de viktigste oppgavene en sykepleier kunne utføre, og hun hadde et tydelig folkehelseperspektiv på sin sykepleietenkning. Nightingale beskrev to oppdrag for sykepleiere; å pleie syke og arbeide forebyggende for å holde folk friske (Green, 1993).

Inspirert av Nightingale startet Lillian Wald Public Health Nurse utdanning i USA fra slutten av 1800-tallet.

Wald mente at sykdom i hjemmet hadde sin opprinnelse i større samfunnsmessige problemer. Wald innførte begrepet “public health nursing” (Green, 1993; Ruel, 2014; Glavin, Snøtun, Gjevjon og Kvarme, 2016).

Profesjon og utdanning Cathinka Guldberg (1840–1919) startet den første sykepleierutdanningen i Norge ved Diakonissehuset i Oslo i 1868 med en elev. Det var et stort behov for å hjelpe til i familier ved pleie av syke og ved fødsel.

Lutherske Menighets Diakonissers Forening startet i 1916 en ettårig sykepleierskole som fikk navnet Menighetssøsterhjemmet. Bakgrunnen for å starte sykepleierutdanning var at det var spesielt stor mangel på sykepleiere i landdistriktene (Aschim, 1956).

Etter press fra Norsk Sykepleieforbund ble det i 1948 lovfestet at utdanningen skulle være treårig (Melby, 1990).

Menighetssøstrene arbeidet både kurativt og preventivt og de ga råd om renslighet og riktig kosthold. Betegnelsen helsesøstre ble første gang brukt i Menighetssøsterbladet i 1925 (Glavin & Kvarme, 2024).

En milepæl i det forebyggende helsearbeidets historie i Norge var Sundhedsloven av 1860. Det forebyggende arbeidet var forsømt til fordel for det kurative og distriktslegen trengte en medhjelper for å ta seg av det forebyggende helsearbeidet. Det var viktig å få formidlet til folk flest hvordan sykdommer kunne forebygges.

Pionerhelsesøstre var de første som arbeidet der det ikke hadde vært helsesøster tidligere. Det forebyggende helsearbeidet var en del av det arbeidet menighetssøstrene og andre sykepleiere i frivillige organisasjoner utførte sammen med det kurative arbeidet. Da det offentlige overtok ansvaret, ble det ansatt helsesøstre i distriktene som skulle ta seg av de forebyggende oppgavene sammen med distriktslegene (Ellefsen, 1995).

Det var de frivillige organisasjoner som Sanitetsforeningen og menighetspleien som drev arbeidet og det ble klart at det var behov for sykepleiere med tilleggsutdanning.

De første kursene for helsesøstre startet i 1920- og 1930 årene. I 1918 opprettet Røde Kors en spesialutdanning for distriktssykepleiere på Lillehammer. Utdanningen ble lagt ned i 1936 (Schiøtz, 2003). Norsk Sykepleierskeforbund tok i 1925 initiativ til opprettelse av «Kurs for overordnede og undervisende sykepleiersker, samt sosialarbeidere» (senere Norges Sykepleierhøgskole) (Glavin og Kvarme, 2024). Norsk Sykepleierskeforbund krevde at all spesialisering skulle være på grunnlag av treårig sykepleierutdanning.

I Helsesøsterbladet nr. 1, 1965 forteller en helsesøster fra sitt arbeid i Vestre Sør-Varanger kommune. Hun arbeidet i en kombinert jordmor- og helsesøsterstilling i 16 år, de første ni årene som menighetssøster, men arbeidet var det samme: «Distriktet er 8 mil langt. Det er en øy som inngår, før var det bare sjøvei dit, først for to år siden kom det veiforbindelse. Det var ikke noe morsomt før når en måtte legge ut på Varangerfjorden i kuling, sne og frostrøyk for å bringe pasientene over til Vadsø sykehus. Ernæringen er ofte mangelfull hos spedbarn som ikke ammes. Mange har anemi og underernæring. En del barn har fått 2/3 vann istedenfor melk. Mødrene har fått heftet ’Veiledning i spedbarnsstell’, men det ser ut til at det skrevne ord ikke har samme effekt som muntlig veiledning. Ofte er det nødvendig å besøke hjemmet flere ganger, særlig hvis mor ikke møter på helsestasjonen. Det er stort behov for opplysning om riktig spedbarnsernæring. Mye av tiden går med til å skrive søknader for folk. Det kan være helsefarlige boliger, eller det kan være en mor som mangler seng eller sengetøy til sine barn. Det er lange avstander her, jeg kan kjøre opptil to timer for å dra på hjemmebesøk. På vinteren når det er dårlig vær kan man risikere å bli stående fast over natten. Helsesøsterarbeidet er rikt og givende og den levende kontakten man får med folk hjelper en.»

(Salmi 1965)

11

Foto: Eline Karlsdatter Fladseth.

Karl Evang (1902-1981) ble helsedirektør i 1938.

Etter krigen kom Evang i en posisjon som ga både faglig og politisk myndighet til å utforme helsevesenet.

Han var en av pådriverne for å få startet en helsesøsterutdanning i Norge (Jákupsstovu og Aarseth, 1996).

Helsesøstrene skulle avlaste de offentlige legene og helserådene, blant annet ved å være ”helsemisjonærer i hjemmene” (Evang, 1947; Glavin og Kvarme, 2024).

Rett etter andre verdenskrig fikk sykepleier Borghild Kessel et Rockefeller-stipend av Helsedirektoratet for å kvalifisere seg til å starte helsesøsterutdanning i Norge.

I 1947 startet Statens helsesøsterskole (Severinsen, 1973).

Opptakskravet var offentlig godkjenning som sykepleier og helst en tids øvelse i helse- eller distriktspleie. Det var 25 elever på det første kullet og de var hovedsakelig menighetssøstre og sanitetssøstre. Borghild Kessel, som ble skolens første forstanderinne, anså det som nødvendig med en helsesøster per 2 000 til 3 000 innbyggere (Morgenbladet, 11.02.1949). Formålet med utdanningen var å kvalifisere offentlig godkjente sykepleiere til forebyggende helsearbeid i legedistriktene.

Helsesøstertjenesten spente over et vidt felt, derfor måtte fagkretsen bli stor. Utdanningen var ettårig,

12

med fem måneder teoretisk undervisning og fire måneder praksis i distrikt.

Undervisnings- og fagplanene ble endret flere ganger frem til 1998, da den første rammeplanen for helsesykepleierutdanningen kom: Rammeplan og forskrift for helsesøsterutdanning av 12. mars 1998 (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 1998).

Rammeplanens krav var at helsesykepleierutdanningen skulle være ett års studium etter sykepleierutdanning, det vil si 60 studiepoeng. Fra 2021 gjelder Forskrift om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning.

Her fremkommer at man er kvalifisert som helsesykepleier etter 90 studiepoeng, men det er også mulig å skrive en masteroppgave på 30 studiepoeng og bli helsesykepleier etter 120 studiepoeng. Forskriften angir fem kompetanseområder for programmet på 90 studiepoeng og seks for 120 studiepoeng. Alle kompetanseområdene har læringsutbyttebeskrivelser som skal være oppnådd etter endt utdanning (Forskrift om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning, 2021).

I 2018 ble det vedtatt at yrkestittelen skulle endres fra helsesøster til helsesykepleier. Endringen fant sted 1. januar 2019.

Helsesøster Anna Trollvik forteller fra sitt arbeid:

Foto: Bo Mathisen

Utvikling av helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom Kunnskapen om forebygging av sykdommer og kostholdets betydning for helsen bidro til oppstarten av helsekontroller for mor og barn. Helsearbeidet for mor og barn ble forsterket med helsestasjoner etter initiativ fra Katti Anker Møller (1886-1945) (Seip 1994). Forløperen til dagens helsestasjoner, kontrollstasjon for mor og spedbarn, ble åpnet av Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) i Oslo i 1914. I 1935 hadde NKS 40 kontrollstasjoner spredt rundt i landet. I 1972 ble «Lov om helsestasjoner og helsetiltak for barn» vedtatt, og det offentlige overtok driften av helsestasjonene i 1974.

På dette tidspunktet drev NKS 615 helsestasjoner, det vil si mer enn halvparten av helsestasjonene i Norge (Framdal, 2016), mens Nasjonalforeningen for folkehelsen (NFF) drev 430 helsestasjoner (NFF, 2016). Frivillige organisasjoner har altså hatt en sentral rolle i utviklingen av helsestasjonen i Norge. Helsestasjonene samarbeider fortsatt med ulike frivillige organisasjoner om tilbud til foreldrene.

Skolehelsetjenesten i Norge startet så smått i 1860-årene, da det ble obligatorisk med allmenn skolegang for alle barn. Skolen var den første instansen som satte søkelyset på barns rettsikkerhet og levekår. På denne tiden

«Jeg valgte å kalle det helsestasjon og ikke kontrollstasjon. Helsesøster ville ikke bli oppfattet som kontrollerende, men ble ofte oppfattet slik. Jeg så meg selv som rådgiver i spedbarnsstell, kosthold, hygiene og kunne vurdere barnets utvikling generelt. Helsestasjonsdagene ble holdt på bedehus, skoler og i private hus. Det var en gang i måneden.

Jeg syklet rundt i distriktet. På bedehuset var det ofte kaldt, derfor var undersøkelsene på kjøkkenet. Det var ingen timebestilling, så det kunne bli mye venting. Da poliovaksinen kom, kunne jeg ha opptil 70 vaksinasjoner på en dag. Vaksinasjonen skulle gjøres sterilt, det fantes ikke engangssprøyter, så det ble desinfisert med sprit. Foruten vaksinasjoner på helsestasjon og skoler, måtte jeg ta tuberkulintester og BCG-vaksinasjoner på bedrifter.»

(Trollvik 1995, s. 11)

var man opptatt av at skolen kunne gjøre barn syke, og derfor trengte de en skolelege (Alsvik, 1991, Glavin og Kvarme, 2024, Schiøtz, 2003). Senere ble man mer opptatt av at skolen var et egnet sted å drive forebyggende helsearbeid.

Carl Schiøtz (1877-1938) ble ansatt som skolelegesjef i Oslo i 1918. Han satte skolehelsearbeidet i system og innførte årlige høyde- og vektkontroller av alle skolebarn i folkeskolen. Skolebarna skulle ha to legeundersøkelser i løpet av tiden på folkeskolen. Han fikk ansatt skolesøstre og organiserte friluftskoler og ferieopphold for barn (Glavin og Kvarme, 2024, Schiøtz, 2003). Skolehelsetjenesten

13

Foto: Bo Mathisen

ble utformet på 1920-tallet, i en tid preget av infeksjonssykdommer og sykdommer knyttet til underernæring og feilernæring (Irgens, 1982). Allerede på 1950-tallet var sykdomspanoramaet blant barn og unge endret fra somatiske helseproblemer til psykososiale problemstillinger, uten at arbeidsmetodene i skolehelsetjenesten ble vesentlig endret av den grunn (NOU, 1979: 53).

Sammenlignet med skolehelsetjenesten er helsestasjon for ungdom et forholdsvis nytt helsetilbud i kommunene.

I 1991 hadde 12 kommuner i Norge dette tilbudet og i 2005 var det ca. 300 helsestasjoner for ungdom etablert som kommunal eller interkommunal virksomhet (Glavin & Helseth, 2005). Denne raske utviklingen skyldes store ungdomskull, økt forekomst av helseproblemer blant ungdom og at ungdommen selv etterlyste en egen helsetjeneste for ungdom. På grunnlag av behovene var det ofte ildsjeler i den kommunale helsetjenesten som iverksatte helsetjeneste for ungdom, her var helsesykepleiere sentrale. Etter hvert kom også statlige stimuleringsmidler til etablering av HFU til kommunene (Økland & Glavin, 2005). Nå er alle norske kommuner pålagt å ha helsestasjonstilbud for ungdom opp til 20 år (eventuelt 25 år).

14

Lovverkets betydning Lov om helsesøstertjeneste av 28.06.1957 (helsesøsterloven) trådte i kraft 1. juli 1958, og den kom til å få stor betydning for helsesøstrene. Helsesøstertjenesten ble gjort til en fylkeskommunal virksomhet, men fylkestinget kunne vedta at den enkelte kommune helt eller delvis skulle bære utgiftene til driften av tjenesten. Ifølge loven skulle helsesøster bistå de offentlige legene i det sykdomsforebyggende arbeidet.

Da lov om helsearbeid i skolen og andre undervisningsinstitusjoner av 28. juni 1957 ble vedtatt, ga det skolehelsetjenesten et organisatorisk og økonomisk grunnlag for videre utbygging. Helsesøstertjenesten ble etter hvert i stadig større grad basis for skolehelsetjenesten.

«Midlertidig norm for instruks for helsesøstre» utpekte helsesøster til administrativ leder av helsearbeidet på den enkelte skole. Helsesøstrene var opprinnelig kommunalt ansatt, men fra 1963 ble de ansatt i fylkeskommunene.

Det ble også opprettet stillinger som fylkeshelsesøster.

Dette hadde stor betydning for helsesøstrenes arbeid fordi samarbeid og samordning innen det enkelte fylke bidro til et mer enhetlig tilbud til befolkningen.

En gang så gråt jeg fordi jeg var så redd for at du skulle slutte, fordi jeg ikke kan se for meg et liv uten deg. Jeg lurer på hvor mange timer jeg har sittet inne hos deg, men etter de gangene har jeg alltid følt meg trygg og ivaretatt.”

Elev i barneskolen

I 1972 ble lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m.v. av 16. juni 1972 (helsestasjonsloven) vedtatt. Loven trådte i kraft 1. april 1974. Den førte til systematisering og utvikling av helsestasjonsarbeidet, og er blitt betegnet som den mest betydningsfulle loven for det forebyggende helsearbeidet siden Sundhetsloven av 1860.

Loven utpekte helsesøster som administrativ leder av helsestasjonene og la grunnlaget for en betydelig opprustning av helsestasjonstjenesten. Inntil denne loven trådte i kraft i 1974, var det leger som var administrative ledere for helsestasjonene; nå overtok helsesøstrene denne funksjonen. I denne perioden ble en del av inspeksjonsarbeidet overtatt av næringsmiddelkontrollen, men det var fortsatt helsesøstrenes oppgave å gå på inspeksjoner i frisørsalonger, skoler, barnehager og lignende.

Lov om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) trådte i kraft i 1. april 1984 og ivaretok en del av Sundhetslovens bestemmelser. Sundhetsloven av 1860 ble opphevet samtidig som lov om vern mot smittsomme sykdommer trådte i kraft 1. januar 1995 (NOU 1998: 18). Helsesykepleierne ble igjen kommunalt

ansatt. Kommunehelsetjenesteloven stilte kommunene mye friere når det gjaldt å utforme og dimensjonere den forebyggende helsetjenesten til barn og unge. Lov om helsesøstertjeneste av 1957, lov om helsearbeid i skolen og andre undervisningsinstitusjoner av 1957 og lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m.v. av 1972 opphørte da kommunehelsetjenesteloven ble vedtatt, og forskrift om helsestasjonstjeneste og skolehelsetjeneste ble utarbeidet i forhold til kommunehelsetjenesteloven.

Etter at kommunehelseloven trådte i kraft i 1984, har tjenesten hatt en positiv faglig utvikling på tross av svak ressursøkning. I 1990 kom den første faglige veilederen for helsestasjonen (Statens helsetilsyn, 1990). I 1998 utga Helsetilsynet den andre veilederen for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (Statens helsetilsyn 1998). Nå har tjenestene faglige retningslinjer som stadig blir oppdatert (Helsedirektoratet, 2017).

15

Referanser Alsvik, O. (1991). ”Friskere, sterkere, større, renere”. Om Carl Schiøtz og helsearbeidet for norske skolebarn. [Hovedfagsoppgave]Universitetet i Oslo, Historisk institutt.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1998).

Rammeplan og forskrift, Helsesøsterutdanningen av 12. mars 1998. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Aschim, J. (1956). Utsendt til tjeneste. Et diakoniskrift i anledning L.M.S.F.s 50-årsjubileum og Menighetssøsterhjemmets 40-årsdag. Oslo: Indremisjonstrykkeriet.

Lov om helsearbeid i skoler og andre undervisningsinstitusjoner.

(1957). Lov om helsearbeid i skoler og andre undervisningsinstitusjoner (LOV-1957-06-28-6) [Opphevet]. Sosialdepartementet.

Ellefsen, B. (1995). Når organisasjon og yrke møtes. En sammenlignende studie av sykepleiere i tre deltjenester i kommunen.

Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi.

Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn. (1972). Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn (LOV-1972-06-16-64) [Opphevet]. Lovdata. https://lovdata.no/lov/1972-06-16-64

Evang, K. (1947). Staten oppretter helsesøsterskole. Åpningstalen 20. januar 1947.

Lov om helsetjenesten i kommunene av 19.11.1982 nr. 66 (kommunehelsetjenesteloven)

Forskrift om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning (2021). Forskrift om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning (FOR-2021-04-09-1146). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2021-04-09-1146

Melby, K. (1990). Kall og kamp: Norsk Sykepleierforbunds historie.

Oslo: Cappelen

Framdal, B. (2016). Sanitetskvinnenes ukjente helsesuksess.

Fredrikke, 1(16).

Nasjonalforeningen for folkehelsen (2016). http://nasjonalforeningen.no/om-oss/om-nasjonalforeningen/ var-historie/ NOU 1979: 53 Skolehelsetjeneste.

Glavin K. & Kvarme L.G. (2024). Helsesykepleie. Cappelen Damm.

Glavin, K. & Helseth, S. (2005). Kunnskap i tråd med samfunnets behov. Sykepleien, 5(5).

Glavin, K., Snøtun, Å., Gjevjon, E.R. & Kvarme, L.G. (2016). Utvikling av sykepleietjenesten i kommunen. I K. Glavin & E. Gjevjon (Red.), Sykepleie i kommunehelsetjenesten helsesøstertjeneste og hjemmesykepleie (s. 16–32). Fagbokforlaget.

Ruel S.R. (2014). Lillian Wald. A pioneer of Home Healthcare in the United States. Home Healthcare Nurse 32,10, 597-600.

Schiøtz A. (2003). Folkets helse – landets styrke 1850-2003.

Det offentlige helsevesen i Norge 1603-2003. Oslo: Universitetsforlaget Severinsen, L. (1973). Helsesøsterutdanningen i Tromsø: Utredning og forslag. Tromsø: Nordby trykkeri

Green E.B. (1993). Legacy of Leadership. University of Minnesota.

Minneapolis.

Seip A-L. (1994) Veien til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920-1975, Gyldendal

Helsedirektoratet. (2017). Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten

Statens helsetilsyn (1990). Veileder for helsestasjonsvirksomheten, barn 0–7 år, 3-90, IK-2328. Oslo: Statens helsetilsyn

Hodt, S. & Seierstad, G. (1997). Helsesøsterutdanningen i Norge 50 år. Helsesøstre, 1

Statens helsetilsyn (1998). Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Veiledningsserie 2-98. IK-2617.

Oslo: Statens helsetilsyn Wyller, I. (1987). Sykepleiens historie i Norge. Oslo: Gyldendal

Irgens, L.M. (1982). Skolehelsetjenesten i Norge. Socialmedicinsk tidsskrift. (3): 156 – 162.

Jákupsstovu, B. & Aarseth, T. (1996). Norsk helsestasjonsvirksomhet: nasjonal politikk og lokal policy-utforming av forebyggende arbeid for barn. Rapport nr. 9603. Molde: Møreforskning.

16

Økland, T. & Glavin, K. (2005). På ungdoms premisser.

Helsestasjon for ungdom. Oslo: Akribe.

anue.no

Designet i Norge, produsert i EU

trygge og gode produkter for morsmelk

Anue Concept Kit

Anue Pipette Kit

lukket løsning for morsmelkdonasjon

for oppsamling av kolostrum

Anue produserer produkter som revolusjonerer dagens håndtering av morsmelk, og implementerer en ny global standard.

Utviklet av helsepersonell, for helsepersonell.

17

Bakre rekke fra venstre: Bendik Andersen (administrativ rådgiver), Hanne Nissen Bjørnsen (avdelingsdirektør, helsesykepleier), Marit Dromnes Manvik (rådgiver, helsesykepleier), Marit Müller De Bortoli (forsker, helsesykepleier). Midten fra v: Marte Morken Høyland (rådgiver, fysioterapeut), Kirsti Riiser (seniorforsker og professor, fysioterapeut). Foran fra venstre: Helene Saksvik Ringås (rådgiver, jordmor), Tonje Lervold (rådgiver, helsesykepleier) og Christina Hansen Edwards (forsker, helseøkonom). Foto: Christian Trustrup, TA Kreativ.

Ansatte i NASKO som ikke er med på bildet: Kristine Pape (lege), Boye Welde (seniorforsker) og Sanna Bostad Kvaal (stipendiat).

18

NASKO – Et kompetansemiljø for fremtiden Endelig, etter nesten 30 år med strategisk innsats har helsestasjons- og skolehelsetjenesten fått sitt eget kompetansemiljø; Nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (NASKO) i Folkehelseinstituttet (FHI).

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt FHI ansvaret for å etablere og drifte et tverrfaglig miljø på Levanger som skal bidra til mer kunnskapsbaserte og likeverdige helsestasjons- og skolehelsetjenester.

Av: Hanne Nissen Bjørnsen, avd. direktør NASKO, helsesykepleier

Norsk Sykepleierforbund og faggruppen for helsesykepleiere har vært avgjørende for at kompetansemiljøet offisielt åpnet dørene i desember 2024. NASKO dekker alle de fire deltjenestene innen helsestasjons- og skolehelsetjeneste: ● ● ● ●

Svangerskapsomsorg på helsestasjon Helsestasjon 0-5 år Skolehelsetjeneste i grunn- og videregående skole Helsestasjon for ungdom, HFU

Forskning for et bedre tjenestetilbud Målet med etableringen av NASKO er å bygge et kunnskapsmiljø som aktivt skal bidra til systematisk fag og kompetanseutvikling i tjenestene. Produksjon av relevant og tjenestenær forskning er en av hovedoppgavene, der særlig forskning på tiltak og arbeidsstrategier i tjenestene blir viktig. Alle ansatte, inkludert helsesykepleierne som utgjør ryggraden i tjenestene, skal i større grad kunne støtte seg til forskningsbasert

kunnskap i sin hverdag. Forskning som sammen med helsesykepleiernes kliniske ekspertise og brukernes behov er avgjørende for utøvelsen av kunnskapsbaserte praksis.

Helt avgjørende for god forskning der vi kan stole på konklusjonene, er data av god kvalitet. I Norge har vi register som inneholder gode data om bruken av helseog omsorgstjenester. Men til tross for at vi har hatt helsestasjonsdrift i over 100 år, mangler systematisk oversikt over hva som egentlig gjøres tjenestene, da data fra tjenestene til nå ikke har inngått i noe register på samme måte som data fra spesialisthelsetjenesten eller fastlegene. Muligheten for at det som gjøres i helsestasjons- og skolehelsetjenesten inngår i nasjonale statistikker eller større forskningsstudier har derfor vært begrenset. For eksempel mangler vi nasjonal statistikk over barns vekst, ammestatus og i store studier som ser på oppfølging av foreldres psykiske helse, inngår ikke det som gjøres på helsestasjonen, fordi det mangler

19

data. Dette endrer seg nå. Når kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) utvides med data fra helsestasjonsog skolehelsetjenesten i 2025, vil vi ha et mye bedre grunnlag for forskning, kvalitetssikring, planlegging og styring av tjenestene. Uten at tjenestene vil belastes med ekstra rapportering. Bruk av strukturert journal vil være nok til at data kan hentes ut og brukes til forskning for bedre og mer kunnskapsbaserte tjenester.

Fra forskning til praksis Men så vet vi også at det tar lang tid fra forskningsresultater foreligger til det skjer endring i praksis.

Sentralt for NASKO står derfor også å gjøre relevant kunnskap lett tilgjengelig for alle ansatte i denne delen av primærhelsetjenestene. Tjenester med bred oppslutning og forskriftsfestet formål om å fremme god helse og redusere sosiale helseforskjeller. NASKO gjorde i 2024 en grundig kartlegging av kunnskapsbehov i tjenestene. Basert på denne kartleggingen som var sendt ut til alle landets kommuner, står lansering av topp ti forskningsbehov i tjenestene og en kunnskapsportal i Helsebiblioteket for ansatte i helsestasjonsog skolehelsetjenesten på planen for NASKO i 2025.

Kunnskapsportalen vil lanseres med noen få tema, og være et kontinuerlig arbeid for NASKO som skal pågå i minst de neste 30 årene.

Samarbeid for å styrke tjenestene NASKO er et lite miljø med omfattende mandat, men ingen skal klare alt alene. NASKO bygger solide og strategiske samarbeid for å lykkes med å ta den 30 år gamle ambisjonen inn i fremtiden. Et viktig steg er etableringen

20

av et nasjonalt forskernettverk for tjenestene, FORSKHE som allerede har over 100 medlemmer. NASKO arrangerer også årlige fagseminar i juni måned for ansatte i tjenestene og jevnlige digitale lunsjwebinar.

En sentral aktør i folkehelsearbeidet I en verden i rask endring er det avgjørende å prioritere barn og unges helse og livskvalitet gjennom forskning i, med og for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

For så å tilgjengeliggjøre kunnskapen raskt slik at vi både kan gjøre mer av det som fungerer best for flest og mer for de som trenger det mest, samtidig som vi bør slutte med det som ikke virker. Et bedre kunnskapsgrunnlag for tjenestene er ikke bare en fordel for den enkelte, men også en nødvendighet for bærekraftige tjenester, tjenester som er en av mange viktige aktører i samfunnsoppdraget om inkludering av barn og unge.

Når Norge har innført to nasjonale samfunnsoppdrag der det ene er inkludering av barn og unge, mens det andre er bærekraftig fôr, blir det åpenbart at det må prioriteres å bygge et solid kunnskapsgrunnlag for helsestasjonsog skolehelsetjenesten. Barn og unges lavterskel helsetjeneste som møter alle med mål om å fremme god helse er en viktig grunnpilar i inkludering. Tjenestenes innsats og kunnskapsmiljøenes forskning og formidling innen forebygging, tidlig intervensjon og helsefremmende arbeid plasser NASKO og helsestasjons- og skolehelsetjenestene i en unik posisjon som en sentral bidragsyter i kommunenes tverrsektorielle folkehelsearbeid.

Vi gleder oss til fortsettelsen!

HILSEN FRA SENTRALT FAGFORUM

Kjære Helsesykepleiere NSF Gratulerer så mye med 70-årsjubileet! Dette er en milepæl som fortjener feiring med stolthet og glede. For barn, unge og foreldre har helsesykepleiere vært en kilde til trygghet og støtte, og jeg ønsker å dele noen refleksjoner om deres uvurderlige betydning.

Da jeg var liten, var helsesøster en trygg havn. Jeg husker godt de varme smilene og beroligende ordene som fikk meg til å føle meg sett og ivaretatt. Som småbarnsmor opplevde jeg samme støtte fra helsesykepleier, alltid tilgjengelig med råd og veiledning når vi var usikre i rollen som foreldre. Nå, når mine egne barn går på skolen, ser jeg at de opplever den samme omsorgen, men jeg ser også de kompetente observasjonene, oppmerksomme øyne som ser de som faller utenfor, de som trenger noen litt mer akkurat da. Helsesykepleierne støtter, veileder og beskytter barn og unge, og det gir meg stor trygghet som forelder.

Jeg vil også anerkjenne den sterke merkevaren dere har bygget opp. Fra å være kjent som helsesøstre til å endre tittel til helsesykepleiere i 2019, har dere bevist at endring kan være positiv når kjerneverdiene forblir de samme. Den stødige kompetansen og uvurderlige støtten dere gir, er noe befolkningen trenger og verdsetter.

Faggruppa for helsesykepleiere har arbeidet hardt for barn og unges rettigheter, samt kvalitet i helsesykepleiernes utdanning, kompetanse og arbeidsvilkår.

Forebygging er et nøkkelord. Deres innsats for å sikre at barn blir hørt og tatt på alvor, har hatt stor innvirkning på tilbud og rettigheter. Helsesykepleiernes stemme og politiske påvirkning har vært avgjørende for å forbedre barn og unges helse- og velferdstilbud. Dette arbeidet er like viktig fremover, i en tid hvor økonomiske rammer strammes inn og behandling ofte prioriteres foran forebygging.

Vi ønsker å støtte deres viktige arbeid videre og takker dere for den utrolige innsatsen dere legger ned i deres arbeid hver eneste dag. Helsesykepleiernes arbeid har betydd mye for oss alle, og vi bærer med oss de positive erfaringene fra barndommen hele livet. Dere bidrar til et tryggere og sunnere samfunn. Tusen takk for alt dere gjør for at barn og unge skal lære å mestre livet – vi har det med oss, alle sammen.

Med varme gratulasjoner og dyp takknemlighet.

Ine Myren, leder av Sentralt fagforum, Norsk Sykepleierforbund

21

Takk for at du følger oss så godt opp, og at du gir mammaen vår masse gode råd. Alle foreldre skulle hatt en Marianne helsesykepleier å støtte seg på.

En mamma i helsestasjonen

Marte Kvittum Tangen (tv.) og Mona Eggestad Fiskvik, helsesykepleier og avd.leder på Tynset helsestasjon (th).

Hurra for helsesykepleierne!

I hele min legekarriere har jeg samarbeidet veldig godt og nært med helsesykepleiere. Jeg har alltid kombinert min fastlegejobb med stilling som helsestasjonslege eller skolelege, og vært så heldig å ha helsesykepleierne rett borti gangen med felles inngangsdør. Jeg har lært veldig mye av våre helsesykepleiere og som fastlege på Tynset har jeg aldri noen gang opplevd profesjonskamper eller konflikter i samarbeidet. Jeg opplever at vi har hatt stor gjensidig respekt for hverandres kompetanse og utnyttet denne til å gi best mulig tjenester til barn og ungdommer. Helsesykepleiere og leger har ulik utdanning, men vi snakker samme språk og ved å være trygge på hvem som kan hva og hvordan vi best skal samarbeide, gir vi sammen bedre helsehjelp.

Det aller viktigste vi som samfunn kan gjøre for å ha en friskest mulig befolkning er å sikre barn og unge gode oppvekstvilkår på alle mulige vis – en best mulig start på livet for alle. Helsesykepleierne er helt avgjørende, dere vet hva som er normalt, møter alle og kjenner både foreldrene, barna, barnehagene, skolen og samfunnet generelt godt. Dere er den røde tråden som binder alt sammen!

Vi har lenge hatt kunnskap om sammenhengen mellom dårlige oppvekstvilkår og risikoen for mange ulike sykdommer i voksen alder. Den som beskrev dette aller først var professor Anders Forsdahl. Han jobbet som distriktslege i Finnmark og senere ved Universitetet i Tromsø og var av de første som dokumenterte

sammenhengen mellom å vokse opp i dårlige kår og sykdomsutvikling senere i livet. Senere har ACE-studiene og mange andre dokumentert sammenhengen mellom belastende livshendelser tidlig i livet og risikoen for sykdom i voksen alder. Det handler ikke bare om risiko for psykisk sykdom, men også en klar sammenheng mellom negative barndomserfaringer og hjerte-kar-sykdom, kreft og mange andre akutte og kroniske sykdommer. Selv om folkehelsa i Norge generelt er god, er det fremdeles store sosiale helseforskjeller - og de øker. De som har lang utdanning og god økonomi lever lenger og har færre helseproblemer enn de som har kortere utdanning og dårligere økonomi.

For å hjelpe andre må vi ha tillit fra dem vi skal hjelpe, og da må vi også kunne det vi driver med. Vi trenger mye mer helsekompetanse i befolkningen, og her bidrar helsesykepleierne med veldig viktig informasjon til skoleelever. Vi skulle bare hatt enda mye mer av det!

Et annet eksempel på hvor viktige helsesykepleiere er for folkehelsen, er barnevaksinasjonsprogrammet.

Jeg mener at vaksinasjon er det viktigste individuelle forebyggende tiltaket vi har, i tillegg til røykeslutt da.

Jeg gleder meg til videre samarbeid og sier hipp hurra for dere – gratulerer med 70-årsdagen!

Marte Kvittum Tangen, leder Norsk forening for allmennmedisin og spesialist i allmennmedisin

23

Historisk tilbakeblikk på faggruppen 24

Faggruppen sin historie er en fortelling om faglig utvikling, organisering og kontinuerlig kamp for bedre tjenestetilbud og arbeidsvilkår. I et jubileumsår er det naturlig å se framover, men også tilbake på historien. Hvorfor ble faggruppen i sin tid opprettet, hva har vært viktige saker som faggruppen har jobbet med opp gjennom de 70 årene og hvilken betydning har faggruppen hatt? Noen saker har vært gjennomgående i de 70 årene faggruppen har eksistert. Her trekker vi fram de mest sentrale.

Av: Bodil Erdal og Astrid Grydeland Ersvik, begge tidligere ledere av faggruppen

I NSF sin årsberetning for 1955 kan vi lese: Landsgruppe av helsesøstre er dannet i mai måned. Den 25. mai 1955 var 140 sykepleiere i forebyggende helsearbeid samlet for å drøfte om det skulle opprettes en Landsgruppe av helsesøstre. Fellesutvalget for helsesøstre i Oslo tok initiativ til møtet, men omtrent halvparten av deltagerne kom fra distrikter utenfor Oslo. Forslag til vedtekter og benevnelsen helsesøster ble debattert. Det ble valgt tre representanter fra land og tre fra by i det første styret, og Anna Marie Gerhardsen ble landsgruppens første leder.

Alle autoriserte sykepleiere som var medlemmer i NSF og som arbeidet med forebyggende helsearbeid kunne være medlemmer. Bedriftssykepleierne – som den gang hadde betegnelsen bedriftshelsesøster – var selvskrevne medlemmer. For å ivareta kontakt med helsesøstre landet over ble det opprettet et råd med minimum en representant fra hver av NSFs kretser. Det første året hadde man 4 rådsmedlemmer og 54 faste medlemmer.

I dag har faggruppen over 4000 medlemmer, et styre på åtte medlemmer og 16 lokale faggrupper med styrer.

Faggruppas første leder Anna Marie Gerhardsen.

Selv om Landsgruppen av helsesøstre (LaH) først ble stiftet i 1955, strekker helsesykepleiernes yrkeshistorie seg lenger tilbake i tid. Yrkestittelen “helsesøster” ble tatt i bruk allerede i 1925 (Schiøtz, 2003) - mao. et hundreårsjubileum for selve yrkestittelen i år!

25

Etablering og profesjonalisering Etableringen av LaH markerte et viktig skritt i profesjonaliseringen av yrket. En av oppgavene til landsgruppen var å sikre at alle helsesøsterstillinger skulle besettes av sykepleiere med godkjent helsesøsterutdanning.

I denne perioden ble det også diskutert om det var hensiktsmessig å ansette helsesøstre i faste halve stillinger for å dekke den store etterspørselen.

Landsgruppen gikk imidlertid imot dette, da de fryktet at det ville føre til at helsesøstre ikke fikk tilbud om hele stillinger på sikt. En av de første sakene LaH jobbet med var å dokumentere at helsesøstre skulle ha et lønnstrinn over sykepleiere med kun grunnutdanning.

Tjenesteutvikling Arbeidet for å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten, øke antall helsesykepleierstillinger, og for å sikre mer ressurser til forebyggende og helsefremmende arbeid har vært en gjennomgående kampsak for faggruppen.

Helsestasjonsloven av 1972 førte til en betydelig vekst i antall helsesøstre og økt status for yrkesgruppen.

Loven påla kommunene å etablere helsestasjoner, og helsesøstrene fikk en sentral rolle i driften av disse.

I 1970-årene ble det også åpnet for at helsesøstervirksomhet kunne kombineres med faglig ledelses av hjemmesykepleien, samt mulighet for å tilby systematiske helsekontroller og forebyggende helsetjenester til eldre.

For å synliggjøre helsesøstrenes funksjon rettet mot kjernefunksjonene, utarbeidet LaH forslag til “norm for midlertidig instruks for helsesøstre”. Det var viktig å forhindre at helsefremmende og forebyggende arbeid til barn og unge skulle bli en salderingspost i konkurranse med hjemmesykepleie og tjenester til eldre.

tverrfaglig samarbeid, og helsesøstrene måtte i større grad samarbeide med andre profesjoner som fysioterapeuter, jordmødre, barnevernspedagoger og sosionomer.

Selv om samarbeidet mellom helsesykepleiere og jordmødre gjennom tidene har vært bra, har det vært interessemotsetninger knyttet til uklare ansvarsforhold og ledelse av helsestasjonene. Kommunehelseloven medførte at jordmortjenester ikke skulle være en skaltjeneste og jordmødrene forsvant dermed i stor grad fra primærhelsetjenesten. Denne beslutningen ble omgjort i 1995 og jordmortjenester ble en lovfestet del av kommunehelsetjenesten (Schiøtz, 2003).

Helsesøsterloven (1957) fastsatte at den statlig ansatte distriktslegen skulle være helsesøsters nærmeste overordnede. Samarbeidet med legene har blitt betegnet som overveiende godt, men rolleavklaring mellom leger og helsesøstre har ikke bare vært enkel og det har vært utfordringer knyttet til ansvars- og oppgavedeling.

En avklaring kom med helsestasjonsloven (1972) der helsesøster ble pålagt ledelse av helsestasjonene.

Dagens lovverk sier ikke noe eksplisitt om hvilken profesjon som skal lede helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunene gjelder imidlertid fortsatt og den sier at kun helsesøster kan lede helsesøstertjenesten.

«Helsesøstertjenesten representerer uten sammenligning det viktigste alminnelige forebyggende tiltak i Norge i etterkrigstiden frem til i dag» skrev tidligere statsfysikus i Oslo, Fredrik Mellbye i 1988.

Arbeidet med å utvikle normtall for helsestasjons- og skolehelsetjenesten ble påbegynt av LaH på slutten av 1990-tallet. Det førte til at Helsedirektoratet i Utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (IS-1798) i 2010 lanserte en normtallsmodell. Den bidro til at mange kommuner fikk styrket tjenesten. Siden er normtallsmodellen erstattet av et verktøy for beregning av bemanning i tjenesten.

Politiske kamper, omorganisering og ledelse 1980- og 1990-tallet var preget av politiske kamper og omorganiseringer. Kommunehelseloven av 1982 førte til at helsesøstrene mistet sine tidligere samarbeidspartnere og overordnede, og de organisatoriske rammene rundt yrket ble løsere. Samtidig ble det stilt økte krav til

26

«Landets helsesøstre har på ti år klart å gjøre seg uunnværlige. De har med en helt utrolig smidighet klart å tilpasse seg samarbeidet med landets distriktsleger og stadsleger, til tross for at slett ikke alle av dem har vært lette å samarbeide med og slett ikke alle har hatt forutsetninger for å utnytte helsesøsterens kunnskaper.»

(Aftenposten 05.06.1957)

Alt bra man kan si om et menneske, kan man si om helsesykepleier. Hun er snill. Jeg liker å prate med henne og hun er god på å sette på plaster.

Elev i 3.klasse

Samarbeidet med NSF Etter demokratiseringsprosessen som ble vedtatt på NSF’s landsmøte i 1982, mistet faggruppene sin automatiske stemmerett og mange var etter det opptatt av hva NSF ville med faggruppene (Lund, 2012). I denne perioden ble det også diskutert om Landsgruppen skulle bryte med NSF og bli en selvstendig fagforening, men dette forble på diskusjonsstadiet. Som en konsekvens av NSFs landsmøtevedtak om felles vedtektmodell for faggruppene, måtte hver enkelt faggruppes generalforsamling i 2012 ta stilling til om man fortsatt ønsket å være en faggruppe tilsluttet NSF. GF sluttet seg til styrets forslag om fortsatt å være en del av NSF. Dette er imidlertid et spørsmål som fortsatt tidvis dukker opp blant medlemmene, uten at det har vært realitetsbehandlet siden den gang.

I NSF var det enighet om at faggruppene skulle sikre det fagpolitiske aspektet mens NSF sentralt skulle føre lønnsforhandlingene (Lund, 2012). Som et ledd i argumentasjonen for høyere lønn til helsesøstre ble det utarbeidet kriterier for godkjenning som klinisk spesialist for helsesøstre i samarbeid mellom LaH og NSF. NSF ville satse på god skolering av sykepleieledere for å løfte fram vår faglige kompetanse.

Som ledd i styrkingen av faggruppenes rolle har NSF de siste årene dekket delvis frikjøp av leder i flere faggrupper.

Landsgruppen har selv finansiert frikjøp av faggruppeleder, fra 20 via 40 og 50 prosent stilling til 100 prosent frikjøp siden 2005. Siden 2015 har faggruppen også finansiert en egen faglig rådgiver. Siden 2014 og fram til 2024 har fag- og helsepolitisk avdeling i NSF hatt en helsesykepleier ansatt for å ivareta folkehelse, barn og

unge-området. Faggruppen øver i dag påtrykk for at denne stillingen skal videreføres.

Utdanning Helsesøsterskolen hadde eksistert i syv år da landsgruppen ble dannet. Sykepleierutdanningen var den gang som nå i begrenset grad rettet mot oppgaver utenfor institusjon og oppgaver innen helsefremming og forebygging. Interessant nok var det leger som gikk inn for å få opprettet en egen utdanning for helsesøstre og etter 20 års arbeid og utredninger kunne første kull starte i 1947.

Helsesøster fikk en formell og godkjent utdanning, og en klar forståelse av sin funksjon og hvilke oppgaver som primært hørte inn under deres arbeidsområde.

Utfordringen var imidlertid at kommunene som ansatte helsesøstrene ikke hadde samme klare forståelse og gjerne ønsket å pålegge dem langt flere og andre oppgaver. Behovet for en landsomfattende fagorganisasjon som kunne ta opp og tale helsesøstrenes sak var derfor stor. Likhetstrekkene med dagens situasjon er mange!

WHOs strategi «Helse for alle år 2000» gav LaH muligheter til å rette blikket mot folkehelsearbeidet generelt og helsesøstrenes viktige rolle spesielt.

I Folkehelsemeldingen (St.meld. nr. 16 (2002-2003) var forebygging høyt prioritert. Meldingen kunne forstås slik at helsesøsterutdanningen skulle erstattes av en tverrfaglig videreutdanning i folkehelsearbeid, noe som var imot NSF’s fagpolitikk. Protestene fra NSF og LaH ble tatt til følge og forslaget om å erstatte helsesøstrene ble ikke realisert (Lund, 2012).

27

Det er nå til sammen ti utdanningsinstitusjoner som tilbyr master i helsesykepleie og som tar opp ulikt antall studenter på henholdsvis heltid og deltid: ● Universitetet i Sørøst-Norge, campus Porsgrunn ● NTNU, campus Trondheim og Ålesund ● UiT, Norges arktiske universitet, campus Tromsø, Alta og Harstad ● Universitetet i Stavanger ● Universitetet i Agder, campus Kristiansand ● Universitetet Innlandet, campus Elverum ● OsloMet-storbyuniversitetet ● Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen ● VID vitenskapelige høgskole, Oslo ● Høgskolen i Molde, campus Kristiansund

Tidsskriftet Helsesøstre Fagbladet Helsesøsteren ble overtatt av LaH fra Helsesøsterutdanningen i 1955. LaH hadde i flere år på 90-tallet stor satsing på helsesøsteridentitet, noe innholdet i bladet bar preg av. Fagbladet ble sendt ut til alle medlemmer med 2-4 nummer pr år. Utover på 90-tallet ble det stadig vanskeligere å få tilsendt aktuelle saker til bladet, og fra 1999 begynte redaksjonsansvaret å gå på omgang mellom fylkene. Dette bidro til å øke engasjementet blant helsesøstre betydelig, og alle fylker fikk anledning til å presentere lokale fagutviklingsprosjekt med kolleger over hele landet. Etter hvert inneholdt tidsskriftet også stadig flere forskningsartikler, men man valgte å beholde en “lav” terskel for å dele kunnskap og erfaringer, som ledd i å stimulere til større skriftliggjøring av eget fag.

Sykepleien overtok redaksjonsansvaret i 2011 og fra 2018 har ikke helsesykepleierne hatt et eget tidsskrift.

Helsesøstertittelen Diskusjoner rundt tittel er ikke av ny dato. Allerede i 1966 kan vi lese av årsberetningen at “På grunn av at Statens Helsesøsterskole har hatt mannlig elev, er spørsmålet om endring av helsesøstertittelen kommet på tale”.

På generalforsamlingen (GF) i Kristiansund i 1967 ble det nedsatt et råd som skulle utrede tittelendring. Forslagene som den gang kom inn var helsekonsulent, hygionom og helsesykepleier. Fra møte i helsesøstergruppa i Oppland i 1968 kan vi lese følgende vedtak vedr. helsesøstertittelen, som vitner om sterke meninger: Det var overveldende flertall for forslaget: “Den ene mannen eller de event, nye menn er ikke grunnlag nok for forandring av helsesøstertittelen.” Vedtak: Gruppen slipper ikke navnet frivillig.

De påfølgende årene var tittel jevnlig oppe til diskusjon både i styret og på generalforsamlingene, og vedtakene

28

som ble gjort vitner om sprikende syn i saken. På GF i Stavanger i 1969 ble en rekke tittelforslag presentert, og forslagene skulle sendes ut til medlemmene til uravstemning. Men så, på GF i Trondheim i 1971 ble dette vedtaket opphevet med 64 mot 8 stemmer. I 1979 stemte så GF mot å endre tittel “fordi forslagene ikke var gode nok” og fordi tjenesten var under store omlegginger og en mente at ny tittel kunne svekke opparbeidet posisjon.

Blant navneforslagene den gang var også helsesykepleier, i tillegg til distriktssykepleier, forebyggende sykepleier, offentlig helsesykepleier, helsekonsulent/helserådgiver.

Så gikk det mange år før titteldebatten igjen begynte å røre på seg, hovedsakelig etter påtrykk fra Likestillingsombudet, organisasjoner og enkelte politikere. I 2009 vedtok GF at det skulle gjøres et utredningsarbeid vedrørende ny tittel, uten en fast tidsramme. Det ble gjennomført møte med Likestillingsombudet og Språkrådet, der Likestillingsombudet prinsipielt mente at yrkestitler bør være kjønnsnøytrale, mens Språkrådet mente at tittelens opplysende funksjon var viktigst å ta hensyn til i videre vurdering. NSF hadde den gang ikke noe prinsipielt syn på evt. endring av tittel, men støttet en grundig organisatorisk utredning og vurdering, dog uten økonomisk støtte til utredningsarbeidet slik faggruppen søkte om.

På generalforsamlingene i 2011, 2012 og 2014 var tittel oppe som sak og til debatt og utredningsarbeidet ble vedtatt videreført. I 2015 vedtok så landsmøtet i NSF at det skulle arbeides for kjønnsnøytrale titler for spesialsykepleiere. Mens Jordmorforbundet var tydelige på at de ville beholde sin tittel, valgte Landsgruppen av helsesøstre å jobbe fram forslag til ny tittel. I 2018 anbefalte de helse- og omsorgsdepartementet (HOD) at ny tittel skulle være helsesykepleier. Noen av argumentene for valg av helsesykepleier som tittel var at den var et av de korteste navneforslagene, den sier noe om kompetansen og at den for barn og unge er noe som ligner på det som har vært. Som vi leser av historien var helsesykepleier foreslått allerede på seksti- og syttitallet.

1. januar 2019 ble den nye tittelen helsesykepleier gjeldende. Tittelen ble innarbeidet i aktuelt lovverk og markedsført gjennom informasjonskampanjer. Det tok et halvt år fra tittelen helsesykepleier ble offisielt innført, til den overtok som den dominerende benevnelsen i norske medier.

Veien videre Faggruppen sin historie er en historie om langsiktig påvirkning, kamp om ressurser, kontinuerlig utvikling og tilpasning til et samfunn i endring. Faggruppen har utviklet seg til å bli en sentral aktør i det norske

Kilder 1. januar 2019 ble den nye tittelen helsesykepleier gjeldende. Tittelen ble innarbeidet i aktuelt lovverk og markedsført gjennom informasjonskampanjer. Det tok et halvt år fra tittelen helsesykepleier ble offisielt innført, til den overtok som den dominerende benevnelsen i norske medier.

Denne korte oversikten er basert på utallige årsmeldinger, protokoller fra landsmøter og generalforsamlinger, og ikke minst talen som tidligere landsgruppeleder Sigrid Wisløff holdt ved 50-årsjubileet.

Referanser Glavin, K. & Kvarme, L.G. (2024). Helsesykepleie.

Cappelen Damm Akademisk.

helsevesenet og deres stemme er viktig i den helsepolitiske debatten.

For å sikre at helsesykepleierne kan fortsette å fylle vår viktige rolle i samfunnet, er det nødvendig med en sterk, tydelig og uredd faggruppe. Faggruppen må være en tydelig stemme i den helsepolitiske debatten både innad i NSF og utad mot politikere, beslutningstakere og samarbeidspartnere. Slik vil helsesykepleiernes kompetanse og erfaring bidra til å forme også fremtidens helsefremmende og forebyggende helsetjenester for barn, unge og foreldre.

Melby, K.(1990). Kall og kamp. Cappelen.

Schiøtz A. (2003). Folkets helse – landets styrke 1850-2003. Det offentlige helsevesen i Norge 1603-2003. Oslo: Universitetsforlaget Lund, E.C. (2012). Virke og profesjon. Akribe.

29

Tidligere ledere av faggruppen Om faggruppen sitt arbeid for tjenesten og profesjonen 30

TIDLIGERE LEDERE AV FAGGRUPPEN

Sidsel Birkeland Skaar (var leder fra 1991-1992 og hadde 20% frikjøp)

Sigrid Wisløff (var leder fra 1975 til 1981, uten frikjøp)

Den viktigste saken i min periode som leder var at Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m.v. kom i 1972 og ble iverksatt 01.04.74. Sosialdepartementes rapporter vedrørende Helsesøstrenes funksjons- og ansvarsområde og Ledende helsesøsters funksjon og organisering ble gjennomført. For å sikre dette besøkte landsgruppens styre alle landets lokalgrupper.

Dette var nødvendig da det på den tiden var flere helsesøstre som heller ville ha distriktslegen som sin administrative og faglige leder. At vi vant frem slik at helsesøstrene ble ledere av eget funksjonsområde både på helsestasjon og i skolehelsetjenesten var vår største seier.

En annen sak som i dag er tapt, men som vårt styre kjempet for, var å beholde helsesøstertittelen. Vi definerte den som kjønnsnøytral slik jordmortittelen da var og fortsatt er. Dette skjedde på vårt seminar i 1980 som ble dekket av Se og Hør. Jeg har aldri før eller senere fått en lang omtale i dette bladet for et engasjert innlegg om en viktig sak!

Jeg vil som en forhenværende landsgruppeleder oppfordre alle nåværende helsesøstre/ helsesykepleiere til å stå på og kjempe for at gruppens funksjonsområde fortsatt forblir et av landets viktigste forebyggende tiltak for barn og unge, slik at barn og unge får en god og trygg oppvekst.

I min periode sto styrking av helsestasjonstjenesten og økning av helsesykepleierstillinger sentralt. Den nasjonale satsingen «Helse for alle mot år 2000» gav oss muligheter til å rette blikket mot folkehelsearbeidet generelt og helsesykepleiernes viktige rolle spesielt.

Dette var midt i prosjektperioden med “Samla plan” (Helsedirektoratet) som gav økonomiske midler og nye muligheter for folkehelsearbeidet i kommunene.

Det gav en opptur og fornying av praktisk folkehelsearbeid, et arbeid der helsesykepleiere var helt sentrale.

Deltakelse på møter hos Barneombudet, i Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet var givende og motiverende for arbeidet i Landsgruppen, og viste at vi ble tatt på alvor og var en viktig aktør nasjonalt.

Etter TV -aksjonen -89 startet NSF opp prosjekt i samarbeid med «Trained Nurses Association of Nepal» (TNAN), som jeg fikk mulighet til å delta i.

Landsgruppen av Helsesykepleiere og 4 kretser i sykepleierforbundet ga økonomisk støtte til prosjektet over en 4-årsperiode. Jeg fikk delta på en to-ukers tur til Nepal. Dette var en flott opplevelse som blant annet tydeliggjorde at helsefremmende satsing lokalt i Norge er en del av noe langt større og verdensvidt til beste for nasjoner og enkeltmennesker! I 1991 fikk Landsgruppen kjøpe inn en bærbar datamaskin som kostet hele kr.19.000,-! Dette var før internetts tid, men som skrivemaskin var den et godt hjelpemiddel. I 1990 fylte Landsgruppen 35 år, og vi utgav et jubileumsnummer av bladet Helsesøstre med presentasjon av historie og status for gruppen. Et viktig budskap der var at vi måtte tenke nytt for å nå mål og å ha myndighetene med oss for å oppnå dette.

Om jeg var leder av faggruppa i dag, ville jeg ha prioritert å styrke kontakten med fylkesleddet i organisasjonen, blant annet gjennom besøk og andre former for aktivt samarbeid. Sterke fylkesledd styrker organisasjonen som helhet.

31

TIDLIGERE LEDERE AV FAGGRUPPEN

Astrid Efskin Løken (var leder fra 1992-1995 og hadde 20% frikjøp)

Den viktigste kampsaken i min periode hadde som mål å få flere helsesøstre. Jeg hadde flere samtaler med daværende helseminister Werner Christie, både i møter og via brev. Vi ønsket flere helsesøsterhjemler og det spisset seg til og vi var førsteside i Dagbladet og fikk innslag i Dagsrevyen: “Helsesøstrene vil ikke vaksinere mot polio hvis det ikke ble opprettet flere stillinger”. Et så klart budskap virket!

Styret hadde også møte med daværende barneombud Trond Viggo Torgersen, og fikk mer fokus på og vist bredden i hva helsestasjonen kan bety i lokalsamfunnet.

Vi jobbet også tett med barnelegeforeningen om opprettelse av områdepediatri. Vi fikk forhindret at ønsket om 50% faste stillinger skulle bli det normale, men heller at helsesykepleiere det var aktuelt for kunne søke redusert stilling på grunn av ekstra omsorgsoppgaver i perioder i livet.

Vi fikk tegnet en egen logo som fortsatt er i bruk.

Tanken bak logoen var barna som strekker seg mot en god fremtid. Anne Kristine Amdal i styret skal ha æren for logoen. Hun laget utkastet som en kunstner fra Hamar gjorde ferdig. Tanken bak logoen var barna som strekker seg mot en god fremtid. Jeg personlig har vært negativ til at de endret helsesøstertittelen til helsesykepleier, da dette fratar yrket en vel opparbeidet identitet.

32

Nina Misvær (var leder fra senhøstes 1995 til mai 1997 og hadde 20 % frikjøp)

Etter lederperioden fortsatte jeg som styremedlem under ledelse av Torunn Ringheim.

De viktige kampsakene den gangen var blant annet ‘tydeliggjøring’ av helsesøstre og vår rolle. Bladet Helsesøstre var et satsingsområde for oss – vi utvidet fra A5 til A4-format med fast utgivelse tre ganger årlig, og redaksjonsansvaret gikk på omgang i fylkenes faggrupper.

En annen endring var at vi lykkes å bestemme at generalforsamlingen skulle avholdes årlig (tidligere hvert annet år) og at det alltid skulle arrangeres en faglig konferanse i tilknytning til denne.

Vi fikk tegnet en egen logo som fortsatt er i bruk. Tanken bak logoen var barna som strekker seg mot en god fremtid.

TIDLIGERE LEDERE AV FAGGRUPPEN

Torunn Ringheim (var leder fra 1997-2001 og hadde 20 % frikjøp)

Min erfaring som leder er at det var en fantastisk givende tid sammen med flinke, morsomme, hardtarbeidende kolleger i styret. Og veldig mye positiv støtte fra kollegene landet rundt.

Kampsaker og utfordringer var både helsepolitiske, organisatoriske og innad i faggruppen. Helsepolitisk var det hele tiden en kamp for å få mer ressurser til forebyggende og helsefremmende arbeid. Videreutvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten 0-20 år med blant annet stillingsressurser fra “Opptrappingsplanen for psykisk helse”. Forslag til dimensjonering av helsesøstertjenesten. Fastlegeordningen, - avklaring av legenes ansvar for barn i helsestasjon og skolehelsetjeneste.

Legeforeningen ønsket at barna som var på listen til legen skulle komme til dem for de faste kontroller, samt ved behov. Implementering av ny veileder for tjenesten og Kravspesifikasjon til elektronisk pasientjournal, og elektronisk SYSVAK-registrering jobbet vi også med.

Organisatorisk var faggruppen sin tilknytning til NSF og om vi skulle fortsette i NSF et tema. NSF endret og bedret forholdene for faggruppene. Helsesøstrene var den første faggruppen i NSF som formaliserte retningslinjer for kontakten med kommersielle aktører. Vi initierte arbeidet med prosedyrebok for LaH sitt arbeid. Det ble utarbeidet kriterier for godkjenning som klinisk spesialist for helsesøstre i samarbeid med NSF.

Misvær og jeg satset på medlemsbladet og å la redaksjonen gå på omgang. Det ble et viktig forum for å dele “yrkeshemmeligheter”. Fra GF og Fagdag annet hvert år til ble det endret til GF og Helsesøsterkongress hvert år.

Sammen med bladet førte dette til en veldig økning i medlemstall og faglig aktivitet! Økt synlighet utad var viktig for utvikling av faget og tjenesten. Styret fokuserte på at dyktige kolleger gjorde en god jobb, men at det var behov for å gjøre innsatsen og faget mer synlig.

De største seirene i min tid som leder var å få anledning til å utfordre daværende helseminister Tore Tønne for åpen mikrofon om fastlegeordningen. Dette skjedde på en konferanse i september 2000. I mars 2001 kom svaret til LaH som sa at legetjenesten i helsestasjonsog skolehelsetjenesten skulle bestå. Dette var lenge denne sakens eneste dokument!

Vi opprettet prisen “Den gylne penn” for å gjøre stas på kolleger som delte sin kunnskap. Et ledd i synlighet var også å nominere en kollega til “Karl Evang-prisen” for helseopplysning, og den fikk Nina Misvær. Det ble også fokusert på å få kolleger til å holde foredrag på kongressen, noe som var alvorlig mangelvare! Det gikk, og har gått, veldig greit! Det nordiske samarbeidet for sykepleiere som arbeider med barn hadde god utvikling, og vi var arrangør av samarbeidsmøte i Bergen.

En spesiell opplevelse jeg fikk være med på var å rydde i arkivet til LaH i NSF etter flytting. Det var en svært interessant oppgave, og jeg fikk stor respekt for dyktige kolleger som har arbeidet i faget gjennom mange år!

Når det gjaldt arbeidet internt så ønsket jeg å arbeide for økt faglig samarbeid mellom kollegene. Både Nina

33

TIDLIGERE LEDERE AV FAGGRUPPEN

Bodil Erdal (var leder fra 2001-2005, og hadde frikjøp i 40%)

De viktigste kampsakene fra min tid som leder var å ● synliggjøre forebyggende helsearbeid overfor sentrale myndigheter og NSF ● bedre helsesykepleiernes lønns- og arbeidsforhold ● sikre god ledelse av helsestasjons- og skolehelsetjenesten ● sikre helsesykepleieres rett til refusjon, rekvirering og henvisning innen enkelte spesialistområder ● fortsette arbeidet med normtall og dimensjonering av helsesøstertjenesten ● sikre en økning av øremerkede midler fra Opptrappingsplanen for psykisk helse. ● jobbe videre med Spesialist-godkjenning i nært samarbeid med NSF. Arbeidet med å etablere et Nasjonalt senter for forsknings- og utviklingsarbeid rettet mot helsefremmende og forebyggende arbeid til barn og unge (det som nå er NASKO) startet. Vi jobbet i samarbeid med høgskolene med utvikling av mastergradsprogram for helsesykepleiere, samt etablere tilbud om et fast oppdateringsprogram. Sikring av veiledning for helsesykepleiere i kommunene var et aktuelt tema.

Det var viktig for Landsgruppa å ha gode, tilgjengelige nettsider. LaHs egne nettsider ble overflyttet (manuelt) til NSFs nettsider og faste helsesykepleiere jobbet kontinuerlig med oppdateringen. Det ble utarbeidet tema-oversikt over alt utgitt fagstoff i Helsesøstre.

Vi vektla å sikre et godt medlemsblad for å engasjere alle medlemmene. Vi fikk en økning i medlemstall fra 2025 i 2001 til 2306 i 2004. Prisen som Årets helsesøster ble opprettet.

Hva var de største seirene/gjennomslagene/ milepælene i din tid som leder? ● Helsesykepleiere fikk forskrivningsrett til P-piller fra 01.06.02. ● Vi fikk etablert et nærmere samarbeid med NSF sentralt ● Vi utarbeidet ny infofolder om LaH

34

● Brosjyre om helsesykepleiers ansvars- og kompetanseområder og funksjonsbeskrivelse for helsesykepleier og ledende helsesykepleier ● Fikk utgitt filmen «Empati i Praksis» i samarbeid med Jordmorforbundet ● Utga Veiviser for skolehelsetjenesten i videregående skoler og Veileder for helsesykepleieres samarbeid med industri og næringsliv.

Vi jobbet for å opprettholde egen utdanning for helsesykepleiere – da det i en periode var snakk om en felles tverrfaglig utdanning, spesielt rettet mot barn og unges psykiske helse.

Det var på denne tiden store omorganiseringer i kommunene og mange opplevde kutt i stillinger, og det ble satt i gang samarbeid med sosial- og helsedirektoratet for å utvikle kvalitetsindikatorer for helsestasjonen.

Det var spesielt spennende å forberede LaHs 50 årsjubileum og jubileumskongressen 2005. Jeg hadde prosjektledelsen for filmen som ble utgitt i forbindelse med LaHs 50 årsjubileum.

Møter i det nordiske samarbeidsorganet NosB var givende og interessant.

Perioden var preget av høy aktivitet, og arbeidsoppgaver ble fordelt i styret og til andre engasjerte helsesykepleiere.

Det var stor etterspørsel etter representanter til utvalg, referansegrupper og arbeidsgrupper, samt arbeid med utarbeidelse av høringssvar og kontakt med media.

Det var tidkrevende arbeid med innspill til besluttende myndigheter som gjelder veiledere, retningslinjer, forskrifter og lover. Som leder hadde jeg svært god støtte av et aktivt styre, som bidro til at helsesykepleieres stemme ble hørt. De bidro også i stor grad til gjennomføringen av de seiere og milepæler vi oppnådde i perioden.

TIDLIGERE LEDERE AV FAGGRUPPEN

Astrid Elisabeth Grydeland Ersvik (var leder fra 2005-2014, med frikjøp som gradvis økte fra 40 til 100%)

Jeg kom inn i styret i 2001 og det var med stor ydmykhet jeg i 2005 overtok ledervervet etter Bodil. Så ble vervet den mest intense, morsomme, lærerike og utviklende perioden i mitt yrkesliv! Det vi jobbet mest med i min lederperiode var profesjonsutvikling gjennom prosjektet med spesialistgodkjenning, som i sin tur resulterte i opplæringen Helsesøster som samfunnsaktør.

Med uvurderlig godt samarbeid med Berit Berg fra NSF og Liv Østli fra Athena, og dedikerte og engasjerte prosjektdeltagere fra Austevoll, Sør-Varanger og bydel gamle Oslo ble det et prosjekt som har båret frukter både lokalt, nasjonalt og internt i NSF. Helsesøstre ble rakere i ryggen, sto fram i media og overfor politikere med tydelige budskap, vi fikk økt oppmerksomhet og økte ressurser. Opplæring som samfunnsaktør er videreført for faggrupper og fylkesleddet i NSF. Prosjektet resulterte også i en kompetansebeskrivelse som ble godt mottatt og flittig brukt, både i utdanningene og praksisfeltet.

Kunnskapen dette arbeidet ga er vel noe av det jeg har hatt mest glede og nytte av også i årene etterpå.

Fagutvikling var et annet viktig felt for styret. Jeg fikk lede arbeidet med utvikling av veiviser for oppfølging av adoptivbarn og foreldrehefte, som igjen resulterte i at myndighetene reviderte sine anbefalinger på dette feltet. Å lede arbeidsgruppa som utarbeidet rapporten Trygg, Tydelig, Tilgjengelig var en stor glede. Arbeidet med å få opprettet et eget kompetansesenter for tjenesten sto sentralt gjennom hele lederperioden, også etter at jeg begynte å jobbe i NSF. Medlemstilbud som årlig helsesøsterkongress, generalforsamling og debattforum, lokale fagdager, temakonferanser og tidsskrift krevde mye arbeid både av sentralt styre og lokale grupper.

Tidsskriftet gikk på omgang mellom fylkene og bidro både til lokalt engasjement, viktig kunnskapsdeling og faglig stolthet. Overgangen til kun digital formidling var jeg skeptisk til og synes å erfare at vi har mistet noe vesentlig ved å ikke ha et eget tidsskrift.

Påvirkningsarbeid ble høyt prioritert, gjennom høringer, innspill til og dialog med myndighetene, møter med samarbeidspartnere, og en rekke medieinnspill.

Styret prioriterte å posisjonere oss internt i NSF.

Det helsefremmende og forebyggende arbeidet – folkehelsearbeidet – trengte og trenger fortsatt å løftes også innad i, og av egen moderorganisasjon.

Den største seieren for min del kom lenge etter at jeg gikk av som leder. Opprettelsen av NASKO – Nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten- kom i 2024, og var resultatet av innsatsen til mange engasjerte folk over flere tiår. En annen avgjørende seier kom dagen etter et særdeles engasjert debattforum under kongressen 2013 i Tromsø, der statssekretæren fra Helse- og omsorgsdepartementet virkelig fikk kjørt seg, Da kom nyheten om at regjeringen bevilget ekstra midler til tjenesten, en ordning som har blitt videreført hvert år etter dette. Det har vært avgjørende for utviklingen og styrkingen av tjenesten, selv om oppgavene også har økt i samme periode.

Jeg synes dagens leder og styre gjør kloke prioriteringer ut fra de ressursene de rår over. Om noe skulle prioriteres høyere, er det helsesykepleiernes stemme og posisjon internt i NSF jeg ville jobbet enda mer med. Det er viktig at NSF nyttiggjør seg den kompetansen helsesykepleierne sitter med, både med tanke på barn og unge og det brede folkehelsearbeidet. Gitt ressursutfordringene vi står overfor i årene framover, må helsefremmende og forebyggende innsats prioriteres høyere i praktisk handling - både av NSF og av myndighetene.

Har du en spesielt morsom/givende erfaring fra din tid som leder? Å måtte utsette helsesøsterkongressen i Svolvær i 2010 pga. en askesky fra Island var ikke morsomt, men helt surrealistisk! Å omorganisere rundt 700 deltagere, forelesere, utstillere og hotell gikk imidlertid over all forventning og vi fikk en fantastisk og helt askefri kongress i september samme år. Menneskemøtene og vennskapene som ble skapt i styret og lokalgruppene har gitt og gir fortsatt stor glede.

35

TIDLIGERE LEDERE AV FAGGRUPPEN

Kristin Sofie Waldum-Grevbo (var leder fra april 2014-september 2018, i 100% frikjøp)

At jeg takket ja til å stille til valg den gangen var helt avhengig av forbilder som Greta Jentoft som så meg, hadde tro på meg, foreslo meg, støttet meg og løftet meg frem. Dette er ikke en stilling jeg ville tenkt på å forslå meg selv til. Jeg var heldig som kunne bygge videre på den gode jobben Astrid og andre ledere hadde gjort.

Noen eksempler på hva jeg var opptatt av: ● Vår faglige lojalitet skal baseres på barn og unges behov. Uavhengig av hvilken rolle vi har i arbeidslivet var og er dette fortsatt viktig å minne seg selv på hver dag, uavhengig av posisjon. ● Detaljert oversikt over situasjonen i helsestasjonsog skolehelsetjenesten (statistikk). Blant annet for å kunne følge med på om kommunene brukte midlene på å øke stillinger i en svært underbemannet tjeneste og for oversikt over barn og unges helse. ● I forlengelsen av punktet over å kunne vise til for lav utdanningskapasitet. ● Endre tittel til en kjønnsnøytral tittel, som også sier noe om kompetansen. ● Spesialistgodkjenning for helsesykepleiere, som en naturlig følge av tittel og kompetansekrav. ● At videreutdanningen måtte bli en mastergrad. ● Få på plass et kompetansesenter for helsestasjonsog skolehelsetjenesten. ● Kamp for utvidet normalbegrep og mot behandlingssamfunnet, beholde helsestasjons- og skolehelsetjenesten som en helsefremmende og forebyggende arena. ● Bidra i samfunnsdebatten på barn og ungefeltet ved å være en aktiv faglig aktør, ikke for helsesykepleierne primært, men for barn og unge og deres familier. ● Løfte frem helsesykepleiere som faglige bidragsytere på kongresser i større grad. ● Tverrfaglig samarbeid, innenfor sykepleiespesialiteter og utenfor. ● Få på plass en rigg rundt leder etter hvert som etterspørselen etter deltakelse fra faggruppen stadig økte.

36

Hva var de største seirene/gjennomslagene/ milepælene i din tid som leder? ● Statistikken og oversikten over tilbudet til barn og unge ble bedre, Bent Høie og HOD skjønte poenget med bedre oversikt og det ble endringer i SSB, blant annet. ● Ny tittel, som samtidig løftet frem helsesykepleiernes kompetanse. ● Økning i medieoppslag og synlighet i form av kronikker, debatter og redaksjonelle innslag i lokale og nasjonale medier på mange faglige tema. ● Utviklingen av “I trygge hender”.

Om du var leder nå, hva ville du prioritert?

Mye av arbeidet er langsiktig og tar tid. Jeg ville prioritert å fortsette påtrykket for god statistikk over folkehelsearbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Jeg ville hatt oppmerksomhet på forskning på eget felt i tett samarbeidet med NASKO. Og jeg ville prioritert å være synlig i faglige debatter på fagtema vi helsesykepleiere kan noe om.

Har du en spesielt morsom/givende erfaring fra din tid som leder?

Generelt fant jeg mye glede i å samarbeide med politikere, organisasjoner og journalister. Det var spennende å ha lett tilgang til media for å diskutere viktige saker helsesykepleiere brenner for. Målet var å være balansert og ikke bare klage på ressurser og rope varsko. Jeg oppdaget at ved å være meg selv, inkludert snubling på scenen og brudd på etikette, klarte jeg å skape avslappede og gode relasjoner uavhengig av posisjon og hierarki. Selv helseministere setter pris på en humoristisk kommentar litt utenfor agendaen. Jeg føler meg privilegert som har fått møte og samarbeide med så mange engasjerte fagfolk, både nasjonalt og internasjonalt. Helsesykepleierne jeg har møtt har gitt meg stor inspirasjon og motivasjon for å nå våre felles mål.

Ledere av faggruppen gjennom

ÅR NAVN

LEDERPERIODE

Ann Karin Swang

2019-

Kristin Sofie Waldum-Grevbo

2014-2019

Astrid Grydeland Ersvik

2005-2014

Bodil Erdal

2001-2005

Torunn Ringheim

1997-2001

Nina Misvær

1996-1997

Astrid Efskin Løken

1992-1996

Sidsel Birkeland Skaar

1991-1992

Kristin Houge

1989-1991

Inger Helene Andersen

1987-1989

Astrid Brækken

1983-1987

Aslaug Oseland

1981-1983

Sigrid Wisløff

1975-1981

Svea Berg

1968-1975

Maalfrid Valsø

1967 -1968

Ragnhild Karlsen

1961-1967

Borghild Kessel

1957-1961

Elisabeth Dehli

1956-1957

Sigrid Lindto

1955-1956

Anna Marie Gerhardsen

05-1955-10-1955

37

Takk, du har hjulpet meg mange år og jeg har blitt mye tryggere og det er mye på grunn av deg. Jeg føler meg alltid velkommen til deg om det er en stor eller en liten ting jeg har på hjertet, men noen dager er vanskeligere enn andre og de er det godt og få pustet litt hos deg og da blir det bedre.”

Elev i barneskolen

38

HILSEN FRA PSYKOLOGFORENINGEN

Helsesykepleiere er den uvurderlige første kontakten våre barn får med vår felles helsetjeneste. Gjennom helsestasjon og skolehelsetjeneste er dere der.

For å følge normalutvikling og avhjelpe ved skjevutvikling. Gjennom vaksiner og veiing, skrubbsår og kjærlighetssorg, til omsorgssvikt og overgrep.

Det krever breddekompetanse, tilstedeværelse, tydelighet og ydmykhet.

Gjennom 70 år har dere vært et uvurderlig bindeledd mellom skolevesen og helsevesen, og en like uvurderlig støtte for usikre nybakte foreldre. Den jobben blir bare viktigere, ettersom våre barn, og vi foreldre, får større og større tilgang til helseinformasjon som ikke er kvalitetssikret av kompetente profesjonsutøvere.

«It takes a village to raise a child” begynner å bli en forslitt klisje, men det gjør det ikke mindre sant av den grunn. Våre medlemmer i kommunen setter stor pris på det samarbeidet de har med helsesykepleierne.

Det er utvilsomt gjennom tverrfaglig innsats fra hele laget rundt barnet at man kan skape endring til det bedre for de som har størst behov for det.

Barn fortjener at tjenestene kommer til dem, ikke omvendt.

Det stiller større krav til oss helsepersonell, både i form av fleksibilitet og samarbeid. Der har alle noe å lære av dere, med tilgjengelige og fleksible tjenester. Selv om arbeidsformene endres, er målsetningen den samme - en god og trygg oppvekst til alle barn. I dette vil helsesykepleierne være en like uvurderlig del i de neste sytti år, som i de sytti passerte.

Gratulerer med jubileum - vi ser frem til samarbeidet videre!

Helsesykepleiere er den uvurderlige første kontakten våre barn får med vår felles helsetjeneste.

Håkon Kongsrud Skard, President i Psykologforeningen

39

Helsesykepleie i et folkehelseperspektiv, verdien av en universell tjeneste Tekst: Ida Uldal, helsesykepleier

Man høster som man sår Kostnadsbesparende, lavterskel og universelt.

Dette er ord som vil kunne få de fleste beslutningstakere til å logre. Forebygging er selve grunnmuren i helsesykepleie. Vi vet at det hindrer og begrenser uhelse, vi vet at det er etisk fornuftig, vi vet at det er samfunnsøkonomisk smart. Likevel daler ofte både halene og prioriteringsviljen når pengene på bordet skal fordeles.

40

Pisker, gulerøtter og smarte valg Helt siden fornuften oppsto har man forsøkt å unngå skade og sykdom med den kunnskapen og de ressursene man har hatt tilgjengelig. Det finnes mange teorier og modeller innenfor forebygging og helsefremming, og utgangspunktet for dem alle er tanken om å unngå skade og legge til rette for best mulig liv og helse. Dette skjer gjennom blant annet kunnskap, politikk, pisk og gulerot.

Takk for alt. Vi er evig takknemlig.

Du er en som man alltid kan stole på og det er så godt å kjenne på.

Hilsen elever på ungdomsskole

Det er mange ting som påvirker hvordan vi tar valg for oss selv og helsa vår og helt grunnleggende er at vi har kunnskap om hva som fremmer og hva som hemmer god helse. Det kan være krevende å ta gode valg når det er snakk om farer vi ikke er i direkte konfrontasjon med, men dersom vi vet hva risikoen består av, fordelene ved å beskytte seg, samtidig som løsningen er lett tilgjengelig i praksis, vil dette danne grunnlag for både helsekompetanse og informerte valg”. Et annet forhold som påvirker oss i valgsituasjoner er kulturen og samfunnet, altså hva alle andre rundt deg gjør. Lever du i en virkelighet omgitt av vaksinemotstand er det lettere å stikke hodet i sanden enn å la noen stikke deg i armen.

Individ versus samfunn og hvor mye man skal og kan gripe inn i andres liv er viktige diskusjoner, vi lever i et fritt land og da må man også tillate folk å ta valg for seg selv.

I Norge er det i hovedsak myndigheter, helsetjenester og frivillige organisasjoner som sørger for at det er trygg og tilgjengelig informasjon, støttefunksjoner og politikk som dytter folk i en retning de fleste finner fornuftig.

Barna er vår viktigste ressurs Det er ikke olje og laks som skal redde oss i fremtiden, det er barna våre. De er samfunnets største verdi. Det er de som skal ta over etter oss. Det er de som skal betale skatt og skape verdier velferdsstaten skal leve av og forvalte verden videre, og det er de som får ansvar for oss når vi blir gamle og begynner på veien ut av tiden.

Forebygging er lovpålagt. Folkehelseloven sammen med helse- og omsorgstjenesteloven sier at hver enkelt kommune skal ha oversikt over befolkningens helse og utfordringer, samtidig som loven pålegger kommunen

å jobbe aktivt for å fremme helse, forebygge skade og utjevne sosiale forskjeller, både på samfunnsnivå og opp mot enkeltmennesket.

Helsesykepleiere burde ha en nøkkelrolle i kommunenes forebyggende kommunens planer og arbeid, fordi vi kjenner barna og familiene og ofte vet hvem som står i fare for å falle utenfor. Vi vet at hva kommunene prioriterer i budsjettene sine får direkte betydning for barn og unge.

Vi vet at dersom vi sørger for at barn og unge får en trygg og god oppvekst så vil dette forebygge sykdom og plager seinere i livet. Det er bedre, lettere, billigere og etisk forsvarlig å forebygge uhelse og skjevutvikling.

Om man sår små frø i form av kunnskap og støtte på å ta valg som er bra for kropp og sjel, vil dette kunne gi en rik avling og helsefremmende valuta i banken.

Kornet vokser ikke raskere om du drar i stråene Veldig ofte når man ikke prioriterer noe som er lurt, handler det om penger. Forebygging er å bruke penger på at noe ikke skal skje, og det er ofte den første posten som ryker eller ikke blir videreført når lastestroppene strammes rundt kommuneøkonomien. Mange gode tiltak og tilbud har dødd ut når prosjektmidlene går ut på dato.

Forebyggingens paradoks er at jo mer effektiv den er, jo mindre synlig er det. Vi vet for eksempel at god seksualundervisning sammen med gratis prevensjon forebygger uønsket graviditet. Men det er vanskelig å sette alle abortene som ikke skjedde inn i et budsjett.

For beslutningstakere er det ofte mye enklere å bevilge penger til noe som gir kjappe gevinster og resultater, selv om det ikke er den beste investeringen i det lange løp.

41

Helsesykepleier Randi Olsen har seksualundervisning med ungdom i Tromsø.

Foto: Eivor Hofstad, Sykepleien

Det er ikke olje og laks som skal redde oss i fremtiden, det er barna våre. De er samfunnets største verdi.

Det er de som skal ta over etter oss.

Forebygging i praksis, ikke bare i festtaler Man kan ikke dytte for mye ansvar over på frivilligheten og andre aktører i tjenesten og vi kan ikke la eksistensen til tilbud, tiltak og prosjekter henge på skuldrene til den enkelte helsesykepleier. Forebyggende arbeid må tuftes på konkrete kommunale planer og stillinger dersom vi skal få det til godt nok, dette er en økonomisk investering.

Det finnes grenser for hvor smart det går an å jobbe, vi trenger grunnbemanning med riktig kompetanse.

Vi helsesykepleiere er grunnleggende for kommunenes forebyggende arbeid og det virker som en av de viktigste oppgavene fremover blir å kjempe for den plassen vi trenger for å kunne drive universell forebygging, samtidig som vi må sørge for at beslutningstakere forstår verdien av helsefremming og uhelse som ikke oppstår.

Jeg er født på et statlig finansiert sykehus og ikke bak en låvedør, så jeg forstår at det alltid er penger som skal fordeles og flere hensyn å ta, men når vi vet at innsparing og kutt i tilbud vil øke risikoen for at noen får dårligere liv på sikt, blir det for meg som å klippe av stakken nederst for å skjøte den på øverst.

42

FORELDREVEILEDNING – ICDP

Endringer i pakistanske og somaliske mødres oppdragelsespraksis etter deltakelse i foreldreveiledningsprogrammet International Child Development Programme (ICDP) Grethe Savosnick, Førstelektor emerita, helsesykepleier og familieterapeut. Fakultet for helsevitenskap, VID vitenskapelige høgskole, grethe.savosnick@vid.no Nina Olsvold Førsteamanuensis, sykepleier og sosiolog. Fakultet for helsevitenskap, VID vitenskapelige høgskole, nina.olsvold@vid.no

Bakgrunn:

ICDP er et forebyggende sensitivitetsprogram og har som mål å styrke kvaliteten av samhandling og kommunikasjon mellom barn og omsorgsgiver. Som et tilbud til minoritetsfamilier har ICDP utviklet en egen versjon for etniske minoritetsforeldre. I denne studien har vi utforsket om deltakelse i foreldreveiledningsprogrammet ICDP har ført til varige endring i en i gruppe mødres måte å være foreldre på, og om det har ført til bedrede familierelasjoner over en periode på 5-7 år.

Metode:

Kvalitativ design. Det ble utført 17 dybdeintervju av 9 pakistanske og 8 somaliske mødre 5-7 år etter deltakelse i en ICDP foreldreveiledningsgruppe.

Resultat:

• Funnene viser at foreldreveiledningsprogrammet hadde stor innvirkning på mødrenes barneoppdragelse, og at endringene ser ut til å vedvare.

• Mødrene fremhevet at de hadde fått en bedre hverdag, det hadde blitt en mer positiv atmosfære i hjemmet, de var bedre til å planlegge, og det var mindre konflikter.

• Det ser ut til at mødrene hadde endret tenkemåte og praksis overfor barna, fra en mer autoritær til en mer autoritativ foreldrestil der barnets selvstendighet anerkjennes i større grad.

• Mødrene hadde fått utvidet nettverket sitt gjennom deltakelse på kurset og ønsket å støtte hverandre når det gjaldt barneoppdragelse i Norge.

Konklusjon:

• Mødrene hadde fått en større forståelse for hvordan det er å være foreldre i Norge, og bedre mestringsfølelse i foreldrerollen.

• Flere fortalte om positive endringer som hadde skjedd i familien, og uttrykte hvor mye bedre de og barna hadde fått det.

• Studien bringer frem kunnskap om hvilke utfordringer etniske minoritetsforeldre kan ha i møte med en ny kulturs verdier og normer for barneoppdragelse.

Publisert i Fokus på familien, september 2023

43

HILSEN FRA JORDMØDRENE

ET

NSF

JO

RD D MOR RBUN FO

De hjerteligste gratulasjoner til 70-årsjubilanten.

Den Norske jordmorforening ønsker å gratulere Helsesykepleierne NSF med 70 år som en sentral og uunnværlig faggruppe i norsk helsevesen.

Helsesykepleiere har gjennom tiår vært en viktig samarbeidspartner for jordmødre, særlig i svangerskapsomsorgen, barselomsorgen og oppfølgingen av familier med små barn. Vårt samarbeid er avgjørende for å sikre en helhetlig og sammenhengende tjeneste for gravide, nybakte mødre og barn. Jordmødre møter kvinnene tidlig i svangerskapet og følger dem gjennom fødsel og første barseltid, mens helsesykepleierne viderefører denne omsorgen og sørger for at både mor og barn får den støtten og veiledningen de trenger i den viktige første tiden. Sammen bidrar vi til trygge overganger mellom tjenester, forebygger helseutfordringer og støtter familier i en sårbar fase av livet.

Gjennom årene har både vår profesjon og tjenestene vi leverer utviklet seg i takt med samfunnets behov.

Den økende kompleksiteten i helseutfordringer hos barn og unge, behovet for tidlig innsats, og fokuset på psykisk helse og bærekraftige tjenester gjør vårt samarbeid viktigere enn noensinne. Vi deler et felles engasjement for folkehelse, forebygging og gode oppvekstsvilkår, og sammen jobber vi for å styrke helsestasjonen- og skolehelsetjenesten slik at den møter fremtidens behov. Vi ser frem til fortsatt tett samarbeid og utvikling av tjenestene våre – til beste for gravide, barn, unge og deres familier.

Vi i jordmorforbundet ønsker å uttrykke vår dypeste takknemlighet og beundring for den ekstremt viktige jobben dere gjør hver eneste dag. Vi jordmødre setter stor pris på våre gode helsesykepleierkollegaer!

Samarbeidet mellom jordmødre og helsesykepleiere er uvurderlig for en best mulig omsorg for barn, ungdom og familier. Vi har mange felles seire og lang tradisjon for å stå skulder ved skulder i viktige kamper for å sikre et bedre helsetilbud til Norges befolkning.

Gjennom årene har vi oppnådd mye sammen i NSF. Vårt felles engasjement og dedikasjon for barn, kvinne og familiehelse har bidratt til å forbedre helsetjenestene og styrke folkehelsen i Norge.

Særlig vil jeg trekke fram at vi fikk rekvireringsrett for prevensjon som en viktig felles seier. Det har betydd mye for å få ned aborttallene, og ikke minst gjøre prevensjon lettere tilgjengelig for unge jenter og kvinner i Norge. Sammen når vi sårbare familier, vi forebygger og avdekker slik at familier og barn kan få den oppfølgingen de trenger. Vårt felles helsefremmende arbeid styrker familier og tar vare på våre barn fra de er i mors liv helt inn i voksenlivet. Det vi sammen får til hver dag er en livsviktig investering for fremtiden i alle landets kommuner.

Vi ser fram til flere år med fruktbart samarbeid og felles innsats for å fremme helse for alle landets familier og barn.

Gratulerer med jubileet, og takk for det viktige arbeidet dere gjør!

Med de beste ønsker for fremtiden!

Lena Henriksen, politisk leder Jordmorforeningen

Hanne Charlotte Schjelderup, leder Jordmorforbundet NSF

44

HILSEN FRA FYSIOTERAPEUTENE

Gratulerer med 70-årsjubileet og den viktige rollen helsesykepleiarane har i samfunnet!

For fysioterapeutane som arbeider med barn og unge er helsesykepleiarane nokre av våre nærmaste samarbeidspartnere. Vi forheld oss til dei same forskriftene og retningslinjene og arbeider saman for å tilby offentlege, kunnskapsbaserte helsetjenester for alle barn og unge.

Helsestasjon og skolehelsetjenesten har endra seg mykje på 70 år. Eg husker sjølv godt den blide og varme “søster Ingebjørg” i kvit kjortel som var innom skolen, mest i samband med regelmessige vaksinar. Tradisjonelt har nok helsesøstrene vore veldig stasjonære på sine kontor og tatt imot barn og foreldre til individuelle konsultasjonar. Med Nasjonale retningslinjer for helsestasjon og skolehelsetjeneste, har det vorte meir fokus på systemretta arbeid. Som ledd i dette har helsesykepleier og fysioterapeut felles gruppekonsultasjonar i helsestasjonen der vi samarbeider om å løfte helsekompetansen som er viktig for barna si utvikling.

Gjennom det systemretta tverrfaglege arbeidet i barnehage og skole i “laget rundt barnet” arbeider vi for bedre tilrettelagte kvardagar for barn og unge.

Gjennom klasse- og gruppekonsultasjonar samt foreldremøte kan vi forhåpentlegvis saman møte

barn og unge bedre og meir hensiktsmessig. Mange plassar er helsesykepleiarane og fysioterapeutar for barn og unge både samorganiserte og samlokaliserte, noko som nok bidrar til enno bedre samarbeid.

Som faggruppe set vi stor pris på samarbeid med Helsesykepleierne. Dei siste åra har vi arbeidd saman i referansegruppa for oppretting av Nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjon og skolehelsetjeneste (NASKO). No pågår eit samarbeid med FHI om å etablere Kommunalt Pasient Register frå helsestasjon og skolehelsetjenesten. I vinter hadde vi også eit samarbeid om ein felles kronikk om offentlege helsestasjonstjenester: Kommersielle helseundersøkelser av friske barn uten symptomer er dårlig ressursbruk.

Vi heier på helsesykepleiarane og den viktige jobben de gjer! Vi ser også fram til fortsatt spennande og givande samarbeid om utvikling av tenestene i helsestasjon og skolehelsetjenesten framover!

Ingunn Skogseth-Stevens, leder i Faggruppa for barne- og ungdomsfysioterapi i Norsk Fysioterapeut Forbund

45

Alle kan vel være helsesykepleier?

- Om hvorfor spesialistgodkjenning av helsesykepleiere er nødvendig.

46

Foto: Bo Mathisen

Både samfunnet og helsesykepleieryrket er i stadig endring og kravene til kompetanse og kunnskapsbasert praksis er økende. En spesialistgodkjenning av helsesykepleiere er viktig for å styrke pasientsikkerheten og rettighetene til barn, unge og foreldre.

Tekst: Astrid Grydeland Ersvik, seniorrådgiver NSF, tidligere leder LaH NSF

La meg gi dere en sammenligning Intensivsykepleie er noe av det ultimat komplekse og krevende i spesialisthelsetjenesten. Det omhandler avansert medisinsk-teknisk utstyr, strenge smittevernregimer, akutte og livstruende tilstander, krevende turnuser, høykompetente team og individrettet sykepleie.

Det har naturlig høy status i samfunnet, i helsevesenet – og også i NSF.

minste mentalt. Mange har også ulike former for kveldsarbeid, eksempelvis vakt på helsestasjon for ungdom, foreldremøter, møter med frivilligheten osv. Som helsesykepleier jobber du svært selvstendig og mye alene, ikke alltid i team som på et sykehus. De teamene vi inngår i er ofte sammensatt av en lang rekke profesjoner; mange av dem uten helsefaglig kompetanse, noe som både beriker samarbeidet, men også gjør det mer krevende.

I den kommunale helsetjenesten er helsesykepleie noe av det mest komplekse og krevende du kan jobbe med.

Vårt mest avanserte utstyr er oss selv; den fagspesifikke og relasjonelle kompetansen vi har som er avgjørende for om barn og unge får styrket helse, trivsel og livskvalitet slik at de unngår å bli pasienter, må ha hjelp fra barnevern eller NAV.

Helsesykepleiere har tradisjonelt hatt rimelig høy status i befolkningen – og i NSF. Denne statusen risikerer vi å gamble med om ikke vi selv anerkjenner eget fag, stiller krav til riktig kompetanse, og formidler dette tydelig.

Vi håndterer først og fremst tilstandene med langsiktige konsekvenser, men tidvis også de akutte – med fare for liv og helse. Vi jobber med smittevern slik at vi i størst mulig grad kan bidra til å forebygge sykdom, forhindre oppblomstring av utbrudd, epidemier og redusere skadene ved pandemier.

Vi jobber ikke turnus; det fremstilles av mange som et gode og en grunn alene for å gå inn i yrket. Vel; det betyr også at ingen andre gjør jobben din om du er borte en dag eller to, og at du ofte tar med deg jobben hjem - i det

Like lite som at intensivsykepleie kan utføres av en helsesykepleier med et kort kræsjkurs, er fagfeltet vårt noe en intensivsykepleier eller «alle» kan gjøre.

Hva er så en spesialistgodkjenning, og hvorfor er det et viktig ledd i å tilby barn, unge og foreldre gode og faglig forsvarlige helsetjenester?

Jo, en spesialistgodkjenning skal gi samfunnet – dvs. barn, unge, foreldre, politikere -en garanti for at en helsesykepleier godkjent av myndighetene innehar de kunnskaper, ferdigheter og holdninger som myndighetene til enhver tid anser som påkrevd. En spesialistgodkjenning innebærer tittelbeskyttelse. Det vil si at en sykepleier, en vernepleier eller en miljøarbeider ikke kan kalle seg

47

Helsesykepleier Ingrid Andersen ved helsestasjon for ungdom. Foto: Bo Mathisen

helsesykepleier eller ansettes i helsesykepleierstilling.

Godkjenningen innebærer en garanti for et definert kompetansenivå, og skal sikre helsesykepleieres rett og plikt til faglig oppdatering. Den gir myndighetene en mulighet til å kvalitetssikre yrkesutøvelsen og også en metode for å vurdere utenlandske søkere til helsesykepleierstillinger.

Hva er gjort og hva er status for arbeidet med spesialistgodkjenning nå?

NSF landsmøte vedtok i 2007 at “myndighetsgodkjenning av spesialsykepleiere må sikres ved spesialistgodkjenning”.

Det påfølgende arbeidet prioriterte anestesisykepleiere og helsesøstre (som det het den gang). LaH NSF etablerte i 2009 et pilotprosjekt for spesialistgodkjenning av helsesøstre; Pilot helsestasjon og skolehelsetjeneste.

Gjennom prosjektet ble det etablert tre pilotkommuner; Sør-Varanger, Austevoll og Bydel Gamle Oslo.

Stortingsmeldingen nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 har som ett tiltak: “Regjeringen vil starte et arbeid med sikte på å etablere offentlig

48

spesialistgodkjenning for anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleiere (ABIOK), jordmødre, helsesykepleiere og sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet”. I oppfølgingen av dette har Helsedirektoratet lagt fram tre modeller for spesialistgodkjenning innen sykepleie: ● Modell 1 handler om å gi spesialistgodkjenning etter fullført mastergrad ved universitet eller høyskole.

Det tilsvarer dagens ordning for spesialistgodkjenning av kliniske allmennsykepleiere (AKS). ● Modell 2 innebærer at det i tillegg til mastergrad må gjennomføres noen år med klinisk yrkesutøvelse i etterkant, før spesialistgodkjenning kan innvilges. ● Modell 3 skisserer et utdanningsløp inspirert av legene, der spesialistutdanningen foregår underveis i praktisk yrkesutøvelse mens sykepleieren er i jobb.

NSF deltar i dette arbeidet og gir innspill på fordeler og ulemper ved de ulike modellene. Det er grunn til større optimisme på dette feltet enn på mange år!

Dette materialet er utelukkende ment for helsepersonell.

P-stav: en ikke-uterin LARC* som er >99 % effektiv1† Indisert for antikonsepsjon hos kvinner mellom 18 og 40 år.1

Opptil 3 års effektiv beskyttelse mot graviditet1

Lite vedlikehold Ingen daglig, ukentlig eller månedlig dosering1

Ikke-uterin Implantatet settes inn subkutant i overarmen1

Reversibel Normal menstruasjonssyklus kommer raskt tilbake etter at implantatet er fjernet1 Vi tilbyr opplæring av helsepersonell for vellykket bruk og fjerning av Nexplanon® Bestill opplæring: nordicCTP@organon.com * †

LARC: long-acting reversible contraception, langtidsvirkende og reversibel antikonsepsjon.

I kliniske studier ble det ikke observert noen graviditeter i 35 057 sykluser med eksponering; den observerte Pearl Index er 0,00 (95 % konfidensintervall: 0,00–0,14).1

NEXPLANON® (ETONOGESTREL) Utleveringsgruppe C. Reseptbelagt legemiddel (★) INDIKASJON(ER): Antikonsepsjon hos kvinner mellom 18 og 40 år. (★) LEGEMIDDELFORM: Røntgentett, ikke nedbrytbar implantat til subkutan bruk. Hvert røntgentette implantat inneholder 68 mg etonogestrel; frigjøringshastigheten er cirka 60-70 mikrogram/døgn i uke 5-6, avtagende til ca. 35-45 mikrogram/døgn ved slutten av det første året, til ca. 30-40 mikrogram/døgn ved slutten av det andre året, og til ca. 25-30 mikrogram/døgn ved slutten av det tredje året. DOSERING: Implantat som kan sitte på plass i tre år. (★) ADMINISTRASJONSMÅTE: Graviditet skal utelukkes før innsetting av Nexplanon. Det anbefales på det sterkeste at Nexplanon kun settes inn og fjernes av helsepersonell som har gjennomført opplæring i bruk av applikatoren til Nexplanon og teknikkene for innsetting og fjerning av Nexplanon implantat. Video som viser innsetting og fjerning av implantatet er tilgjengelig online, www.nexplanonvideos.eu KONTRAINDIKASJONER: Aktiv venøs tromboembolisk sykdom. Kjente eller mistenkte ondartede tilstander som er kjønnshormonsensitive.

Nåværende eller tidligere levertumorer (benigne eller maligne). Nåværende eller tidligere alvorlig leversykdom så lenge leverfunksjonsverdier ikke er normalisert. Udiagnostisert vaginalblødning. Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene. (★) INTERAKSJON(ER): Andre legemidlers effekt på Nexplanon: Interaksjoner kan forekomme med legemidler som induserer mikrosomale enzymer, noe som kan resultere i økt clearance av kjønnshormoner og som kan føre til menstruasjonsblødning og/eller sviktende prevensjon. Håndtering: Kvinner som får enzyminduserende legemidler eller naturlegemidler, kan effekten av Nexplanon kan bli redusert og kvinnene bør tilrådes å bruke en ekstra ikke-hormonell prevensjonsmetode i den tiden slike legemidler administreres, og i 28 dager etter avsluttet behandling for å oppnå maksimal beskyttelse. Eksempel på substanser som øker clearance av hormonelle prevensjonsmidler ved enzyminduksjon er barbiturater, bosentan, karbamazepin, fenytoin, primidon, rifampicin og legemidler mot hiv/HCV samt preparater som inneholder naturlegemidlet Johannesurt. Hormonelle prevensjonsmidler kan påvirke visse andre legemidlers metabolisme, plasma- og vevskonsentrasjoner enten øke (f.eks. ciklosporin) eller minske (f.eks. lamotrigin). (★) GRAVIDITET OG AMNING: Nexplanon er ikke indisert under graviditet. Dersom graviditet oppstår under bruk av Nexplanon, skal implantatet fjernes. Nexplanon kan brukes under amming. (★) BIVIRKNINGER: Under bruk av Nexplanon er det sannsynlig at kvinner vil få endringer i sitt blødningsmønster som er uforutsigbare på forhånd. Andre bivirkninger: vaginal infeksjon, hodepine, svimmelhet, akne og nedsatt libido. Psykiatriske lidelser så som nedstemthet, affektlabilitet, nervøsitet og angst kan også forekomme. Ved overvågning etter markedsføring: har en klinisk relevant stigning i blodtrykket vært observert i sjeldne tilfeller. I tillegg har idiopatisk intrakraniell hypertensjon vært rapportert. Seborré har også vært rapportert. Anafylaktiske reaksjoner, urtikaria, angioødem, forverring av angioødem og /eller forverring av arvelig angioødem kan forekomme. Innsetting eller fjerning av implantatet kan forårsake blåmerker, inkludert hematom i noen tilfeller, mild lokal irritasjon, smerte eller kløe. Fibrose på innstikksstedet kan forekomme, det kan dannes et arr eller en abscess kan utvikles. Parestesier eller parestesilignende hendelser kan forekomme. Utstøtning eller forflytning av implantatet har vært rapportert, inkludert i sjeldenhet til brystveggen. I sjeldne tilfeller har ektopiske svangerskap vært rapportert. (★) Forsiktighet: Brystkarsinom: Risikoen hos brukere av prevensjonsmetoder som bare inneholder progestogener er muligens av samme størrelsesorden som den som er assosiert med kombinasjonspiller. Leversykdom: Kvinnen henvises til spesialist for undersøkelse og råd. Trombotiske og andre vaskulære hendelser: Det anbefales å utrede risikofaktorer som er kjent for å øke risikoen for VTA og ATE. Implantatet bør tas ut hvis en trombose oppstår eller ved langvarig immobilitet. Ved vedvarende hypertensjon som ikke svarer på behandling, bør bruken av Nexplanon avbrytes. Annet: Progesteronholdige prevensjonmiddel kan ha en effekt på perifer insulinresistens og glukosetoleranse. Derfor bør kvinner med diabetes overvåkes nøye de første månedene de bruker Nexplanon. Kvinner med kloasmatendens bør unngå sol eller ultrafiolett stråling. Den antikonsepsjonelle effekten hos tyngre kvinnene det tredje året kan være lavere enn hos kvinner med normal vekt. Utvikling av follikler kan forekomme. Ektopisk svangerskap bør tas i betraktning som differensialdiagnose hvis kvinnen får amenoré eller buksmerter. Kvinner bør rådes til å kontakte lege ved humørendringer og depressive symptomer. Komplikasjoner ved innsetting: Det har vært rapportert om implantater som forflytter seg fra innsettingsstedet inne i armen og brukne eller bøyde implantater. Når et implantat er brukket bør det fjernes, og det er viktig at det fjernes i sin helhet. Dersom implantatet ikke kan palperes på noe tidspunkt, skal det lokaliseres og fjerning anbefales så snart det er medisinsk hensiktsmessig. I sjeldne tilfeller har implantatet blitt funnet inne i blodkarsystemet inkludert lungearterien. I noen tilfeller der implantater har vært funnet i lungearterien har det vært rapportert brystsmerter og/eller respirasjonsproblemer (slik som dyspné, hoste, hemoptyse), andre tilfeller har vært rapportert som asymptomatiske. Dersom instruksjonene ikke følges (se pkt. 4.2), kan feilinnsetting, vanskelig lokalisering og vanskeligheter med uttak av implantatet forekomme. Kirurgisk intervensjon kan være nødvendig når implantatet skal tas ut. ATC-kode: G03AC08 PAKKER, PRISER og REFUSJON: 1 stk. (implantat i engangsapplikator), varenr. 097847, kr 1 302,10. Reseptgruppe: C. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN: Organon Norway: Haakon VIIs Gate 5, Oslo 0161. Phone +47 24145660.

Før forskrivning av Nexplanon vennligst se preparatomtale. | Referanse: SPC Nexplanon 06/06/2024 https://www.felleskatalogen.no/medisin/nexplanon-organon-560036 | (★) Seksjoner omskrevet og / eller forkortet i forhold til EMAs godkjente produktsammendrag, som kan bestilles gratis fra Organon. | Copyright ©2024 Organon group of companies. All rights reserved | NO-XPL-110011 | 21/08/2024

49

organonpro.com/no-no

Copyright ©2025 Organon group of companies. All rights reserved.

NO-XPL-110045 03/2025

Referanse: 1. Nexplanon SPC 06.06.2024, pkt. 4.1, 4.2 og 5.1.

DOKTORGRADSARBEID

Analyse av pensum i norske helsesykepleierutdanninger - Hvor er sykepleiefokuset?

Av: Hilde Laholt (helsesykepleier og førsteamanuensis), Sunniva Fjelldal (helsesykepleier og PhD kandidat), Lise-Marie Bergvoll (helsesykepleier og PhD kandidat), Anne Clancy (helsesykepleier og professor) (Alle forfatterne er ansatte ved Master i helsesykepleie, Institutt for helse- og omsorgsfag ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges Arktiske Universitet)

Bakgrunn Den norske profesjonsutdanningen i helsesykepleie er en utdanning på masternivå som gir spesialkunnskap i helsefremmende og forebyggende sykepleie rettet mot barn og unge (0-20 år) og deres foreldre i kommunehelsetjenesten (Kunnskapsdepartementet, 2021).

Tjenesteområdene for norske helsesykepleiere er helsestasjon for barn og foreldre, ungdomshelsestasjon, samt skolehelsetjenester for barn og ungdom (Helsedirektoratet, 2024). Helsesykepleiere ivaretar det enkelte barn og familien, samt arbeider på gruppe og folkehelsenivået (Helsedirektoratet, 2024; Laholt, Bergvoll, Fjelldal, & Clancy, 2022). Deres ideologi er basert på brukermedvirkning og myndiggjøring/empowerment.

Opptakskravet til helsesykepleierutdanningen er autorisasjon som sykepleier (Kunnskapsdepartementet, 2021). Målet med utdanningen er å utdanne selvstendige og reflekterte helsesykepleiere med en høy yrkesetisk standard som evner å søke kunnskap fra ulike områder basert på forsknings-, erfarings- og brukerkunnskap.

50

Hensikten med studien Hensikten med studien var å få kunnskap om innholdet i pensumlitteraturen i den norske helsesykepleierutdanningen (Laholt et al., 2022), og å beskrive og analysere det sykepleiefaglige grunnlaget og abstraksjonsnivået i de sykepleiefaglige pensumtekstene (Laholt & Clancy, 2024).

Metode Vi valgte et eksplorativt og beskrivende design, der vi først gjennomførte en summativ innholdsanalyse av pensumlistene til de 10 utdanningsinstitusjonene som tilbyr helsesykepleierutdanning i Norge (Laholt et al., 2022).

Deretter benyttet vi kvalitativ metode for å granske tekstene i sykepleiekategorien fra studien i 2021 på nytt (Laholt et al., 2022). Tekstene i sykepleiekategorien (Laholt et al., 2022) ble gransket med mer søkelys på litteraturens sykepleiefaglige innhold og dybde (Laholt & Clancy, 2024).

DOKTORGRADSARBEID

Funn Funnene viste at hovedmengden litteratur på de 10 utdanningsinstitusjonene tilhørte kategorien samfunnsvitenskapelig litteratur, fulgt av psykologi og medisin (Laholt et al., 2022). Vi fant at kun en begrenset del av pensumlitteraturen tilhørte kategorien sykepleielitteratur.

Mesteparten av sykepleietekstene som var på pensumlistene ved de norske helsesykepleierutdanningene, omhandlet helsesykepleiers praksis, arbeidsmåter og folkehelserollen på et beskrivende og lavere abstraksjonsnivå (nivå 1 og 2) (Laholt & Clancy, 2024).

Få pensumtekster omhandlet filosofi og etikk på et høyere abstraksjonsnivå (nivå 3).

Konklusjon og betydning for helsesykepleiefaget Studien presenterer data om det teoretiske fokuset i norsk helsesykepleie og reiser viktige spørsmål om mangelen på sykepleietekster i pensum. Mangelen på litteratur med sykepleiefokus kan bidra til å svekke den sykepleiefaglige basen i helsesykepleiefaget. Forfatterne av studien mener at det er viktig at den sykepleiefaglige grunnforståelsen i helsesykepleiefaget blir verdsatt.

Helsesykepleie er relasjons- og folkehelsefag som må gjenspeiles i kunnskapsgrunnlaget i utdanningene.

Helsesykepleie på masternivå betinger et vedvarende fokus på kritisk analytisk tenkning. Gjennom praksis og lesing av pensumlitteratur vil studentene gradvis øke sine evner til å lære faget og å bevege seg på flere abstraksjonsnivåer. Tekster som handler om etikk, filosofi, omsorg, makt og sårbarhet er nødvendige for å stimulere til refleksjon og videreutvikle forståelsen for helsesykepleie som et sykepleiefag.

Innholdet i pensumlister i Norge bør studeres nærmere, og lignende studier bør gjennomføres i andre land for å oppmuntre til refleksjon over det teoretiske innholdet i helsesykepleierutdanninger globalt. Hensikten med denne studien var ikke å fremme en type tenkning, men at fagansatte på utdanningene blir bevisstgjorte når de velger pensum for utdanningene. Forfatterne ønsker at studien kan bidra til fagdiskusjoner om det sykepleiefaglige pensuminnhold i helsesykepleierutdanningen. Målet er også å sette søkelys på sykepleierutdanningenes pensuminnhold både på bachelor-, videreutdanning- og mastergradsnivået.

Referanser Helsedirektoratet. (2024). Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Oslo: lest 28.01.2025.

Retrieved from https://www.helsedirektoratet.no/ retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten Kunnskapsdepartementet. (2021). Forskrift om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning doi:https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2021-04-09-1146 Laholt, H., Bergvoll, L. M., Fjelldal, S. S., & Clancy, A. (2022). An analysis of Norwegian public health nursing curricula: Where is the nursing literature?

Public Health Nursing, 39(1), 251-261. doi:https://doi.org/10.1111/phn.12979 Laholt, H., & Clancy, A. (2024). Sykepleiefaglig grunnlag i norske helsesykepleierutdanninger – en dybdeanalyse av pensuminnhold og abstraksjonsnivå. Klinisk Sygepleje, 38(1), 3-16. doi:10.18261/ks.38.1.2

51

DOKTORGRADSARBEID

Etisk ansvar i helsesykepleiers praksis – en systematisk litteraturgjennomgang og syntese Av: Anne Clancy (helsesykepleier og professor), Julia Thuve Hovden (helsesykepleier og universitetslektor) Runa Anneli Andersen (helsesykepleier og universitetslektor) og Hilde Laholt (helsesykepleier og førsteamanuensis). Alle forfatterne er ansatte ved Master i helsesykepleie, Institutt for helse- og omsorgsfag ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges Arktiske Universitet.

Bakgrunn Etisk ansvar er noe alle helsesykepleiere erfarer.

Ansvar, slik ordet antyder, innebærer å gi et svar. Å bli berørt er noe vi ikke kan unngå i mellommenneskelige møter og vi kommer ikke utenom ansvaret. Clancy & Svensson (2007) beskriver hvordan norske helsesykepleiere opplever etisk ansvar i sin praksis: Helsesykepleiere kan føle seg alene i vanskelige saker, noe som skaper bekymringer og usikkerhet.

Uklare grenser i helsesykepleierrollen forsterker opplevelsen av personlig ansvar. Helsesykepleiere har også positive opplevelser knyttet til ansvar. De opplever stolthet og tilfredstillelse i å hjelpe andre.

Hensikten med studien var å få en dypere forståelse av etisk ansvar i helsesykepleiers praksis. Det ble gjennomført en systematisk gjennomgang og syntese av internasjonale forskningsartikler der helsesykepleiere beskriver hvordan de opplever etisk ansvar i sin praksis.

52

Metode Den valgte metoden er meta-etnografi (Noblit & Hare, 1988).

Etter en gjennomgang av 1681 studier ble 10 kvalitative studier inkludert. I disse artiklene beskriver til sammen 145 helsesykepleiere hvordan de opplever etisk ansvar i sin praksis. Det ble gjort en syntese av funnene i disse artiklene.

Funn Helsesykepleiere beskriver en opplevelse av ansvar som er forenlig med funnene i Clancy & Svenssons (2007) studie. Helsesykepleiere føler seg ofte alene i utfordrende situasjoner. De bekymrer seg, er usikre og redde for å gjøre feil. Uklare grenser i yrket bidrar til forsterket ansvarsfølelse. Funnene belyser videre at helsesykepleiere viser mot og en sterk forpliktelse til å hjelpe barn og familier når deres verdighet er truet. Funnene viser også frihetens paradoks. Som selvstendige yrkesutøvere har helsesykepleiere en stor grad av frihet. Denne friheten

DOKTORGRADSARBEID

Overall interpretation

PHNs often work alone with a lack of role-clarity in a complex practice, but despite worries and uncertainties they stand up to fight for those they serve

Worry and uncertainity - “Having to Do ones Duty and being Afraid to do wrong”

Lack of boundaries - “At what point do you draw the line The door to the other is always ajar”

Feeling alone - “You have to do the job yourself; there is no one to take your place”

Courage and commitment - “I know where my loyality is: It’s with my clients”

In the front line

Chivalrous knights in moral armour

gir muligheter, men i en profesjon med uklare grenser gir den også en forsterket ansvarsfølelse. Helsesykepleiere er i frontlinjen. De beskrives metaforisk som moralske forkjempere med en sterk rettferdighetssans og omsorg for andre.

Konklusjon og betydning for helsesykepleiefaget Forskningen bidrar til utvikling av en teori om etisk ansvar i helsesykepleiers praksis. Funnene bidrar også til bevisstgjøring av hvordan det erfares å være helsesykepleier i krevende praksissituasjoner. Å være helsesykepleier innebærer å kjenne på arbeidsglede, stolthet og mot, men også usikkerhet, bekymringer og ensomhet. Disse opplevelsene kan være adekvate reaksjoner på etiske utfordrende situasjoner.

Helsesykepleiers respons er moralsk, og et uttrykk for helsesykepleieres profesjonelle verdighet, menneskelighet og sårbarhet. Det er ikke et tegn på svakhet, men en styrke og nødvendig forløper til mot og engasjement.

Referanser Clancy A, Hovden JT, Andersen RA, Laholt H. Public health nurses’ experiences of ethical responsibility: A meta-ethnography.

Nursing Ethics. 2024;31(5):875-895. doi:10.1177/09697330231209294 Clancy A, Svensson T. ‘Faced’ with responsibility: Levinasian ethics and the challenges of responsibility in Norwegian public health nursing. Nurs Philos 2007; 8: 158–166.

Noblit GW, Hare RD. Meta-ethnography: synthesizing qualitative studies. Newbury Park, CA: Sage, 1988.

53

Jeg synes det er bra at vi har sånn undervisning og synes du er kjempeflink til å holde undervisning. Det er kjempeviktig at du har sånne timer. Du fikk meg til å bli litt mer sikker på meg selv. Du gjør en viktig jobb.

Hilsen elev i 9.klasse

54

Informasjon til helsepersonell

NYTT DESIGN Nutramigen (kaseinhydrolysat)

VIKTIG: Morsmelk er spedbarnets beste føde og om ammingen avbrytes kan det være vanskelig å fortsette. Bruk av morsmelkerstatning kan minske tilgangen til morsmelk.

Tenk på fordelene med amming før du introduserer morsmelkerstatning. Et variert kosthold er gunstig for ammende mødre. Foreldre skal informeres av helsepersonell når det gjelder barnets kost. Det er meget viktig å følge instruksjoner for tilberedning. Feil håndtering kan påvirke barnets helse. Nutramigen produktene er næringsmidler til spesielle medisinske formål og skal brukes under medisinsk tilsyn. Produktene skal ikke gis parenteralt. *Varemerke tilhører Mead Johnson og Company, LLC. ©2024 Mead Johnson & Company, LLC. Alle rettigheter forbeholdes

RKT - M - 49496

Scandinavian Biopharma Industrivägen 1, 171 48 Solna, Sverige Kundesenter: 23 96 23 00

55

Hanne-Silje Herfjord, helsesykepleier Skolehelsetjenesten i Åfjord kommune, lokalgruppeleder i NSF Helsesykepleierne Trøndelag

Nina Stiklestad Holmen, kvalitetsrådgiver barnehelse Trondheim kommune, lokalgruppenestleder i NSF Helsesykepleierne Trøndelag

56

“Hvor f… er helsesøstra når man trenger hjelp og er desperat” Faggruppen har de senere årene hatt skrivekonkurranse blant helsesykepleiere, og har fått en rekke gode innlegg som er delt på faggruppens facebookside.

Her kan du lese vinnerartikkelen fra 2024, som også har stått som kronikk i Adressavisa.

Er elevens helse glemt?

Hvor er helsesykepleieren? Det er rett og slett for få helsesykepleiere i skolene! I hele vårt langstrakte land, i storbyer som i små tettsteder. En helsesykepleier i hel stilling har ansvar for 800 elever i videregående skole - et normtall fra 2010. Normtallet står fast, mens antall lovpålagte oppgaver har økt.

Helsesykepleier har ansvar for en universell lavterskeltjeneste som skal nå ut til alle barn og unge i skolealder på både individ- og samfunnsnivå. Det er en lovpålagt kommunal tjeneste som gjelder fra året de starter i 1. trinn på barneskolen og ut videregående skole.

Vi skal fremme god fysisk og psykisk helse i skolen.

Vi skal møte elevene på deres arena. Vi skal gi elevene kunnskap til å tåle å stå i hverdagsutfordringene sine.

Det kan være mobbing, ensomhet, utfordringer med skilte foreldre, prevensjon, kjønnssykdommer, økonomi, vaksinering, måling, veiing og oppfølging av psykiske utfordringer som engstelse og tunge tanker.

“Hvor f …er helsesøstra når man trenger hjelp og er desperat”, stod det på en lapp på en stengt dør til en helsesykepleier i Trondheim. Dette forteller noe om dagens situasjon på mange skoler. Med en helsesykepleier på skolen hver dag kan vi lære elevene å ta gode valg for egen helse.

Viktige støttespillere Det er et stort lag rundt elevene. En far som trenger støtte for å få dattera si på skolen. En fastlege som er bekymret for vekta til en elev. En lærer som er bekymret for hjemmeforholdene til en gutt.

Mange bryr seg om elevene, og kontaktpunktet blir ofte helsesykepleier. Når helsesykepleier ikke er på skolen så spiser dette også av tiden til andre.

Det er billigere å forebygge enn å behandle Vi har rett og slett ikke tid nok til alle. Jobben vi skal gjøre blir styrt av gamle normtall som ikke møter dagens samfunnsbehov. Å være på norm er ikke å være godt bemannet, det er kun et minimum. Tall vinner da over elevens helse.

Falch (2023) sier at forskjellen på verdiskapningen en elev som fullfører, og en som ikke fullfører grunnskole er på 2.2 millioner kroner. For å fange opp disse elevene så er det viktig at vi er på skolen og tilgjengelig når de har behov for det. Forebyggingsparadokset er vanskelig, men det fungerer!

Sats på helsesykepleiere, vi satser på elevene!

Foto: Kari Jensen

57

Helsesykepleier – er du det lokale barneombudet som snakker barn og unges sak?

Tekst: Astrid Grydeland Ersvik, seniorrådgiver NSF, tidligere leder LaH NSF

Om rollen som samfunnsaktør Gjennom arbeidet med spesialistgodkjenning gjorde faggruppa i 2009 en kartlegging blant helsesykepleiere i tre pilotkommuner for å få en pekepinn på hvilke kompetanseområder det var et særlig behov for å styrke.

Det viste seg å være fire områder der helsesykepleiere opplevde å ha mangelfull kunnskap og ikke tilstrekkelig faglig trygghet: ● ● ● ●

Lover og rammeverk Kvalitet og internkontroll Politiske og administrative systemer Kommunikasjon og påvirkning

Dette kan jo fremstå som drepende kjedelige og byråkratiske tema, men viste seg den gang - og fortsatt - å være rett i kjernen av det helsesykepleiere jobber med. Både profesjonen og tjenesten er regulert av en rekke lover og forskrifter, rammeverk i form av faglige retningslinjer, veiledere og rundskriv. Enhver helsesykepleier må ha kjennskap til disse og omsette de i praksis for å ivareta faglig forsvarlighet og kvalitet, og internkontrollsystemene må bidra til å avdekke og rette opp avvik.

Skal helsesykepleier kunne påvirke utviklingen av tjenesten i riktig retning er kunnskapen om de politiske og administrative systemene lokalt og nasjonalt avgjørende. Hvem kontakter man om hva

58

når? Hva innebærer ytringsfriheten og ytringsplikten og hva setter lojalitetsplikten grenser for? Hvordan kommuniserer vi på en effektiv og god måte med beslutningstakere, publikum og media?

Gjennom prosjektet skolerte vi både sentralt styre og lokale faggruppeledere samt pilotdeltagerne på disse temaene. Resultatet ble en gradvis stadig mer tydelig og uredd faggruppe, med representanter landet over som med større frimodighet og faglig trygghet ytret seg offentlig og oppnådde resultat. Resultatene viste seg i form av økte ressurser, økt oppmerksomhet om tjenesten og barn og unges behov, helsesykepleiere ble naturlige deltagere både i debatter og faglige utvalg og fora. Kort sagt klarte vi i større grad enn før å posisjonere oss for å framsnakke tjenesten og profesjonen.

Skolering i samfunnsaktørrollen har fortsatt, både som ledd i selve helsesykepleierutdanningen og som tema på nær sagt alle faglige fora for helsesykepleiere.

Mange helsesykepleiere er i dag uredde og tydelige “lokale barneombud”. Samtidig lever vi i en tid der kampen om oppmerksomheten er stor, trykket i tjenesten er økende og der det å stå fram offentlig ikke prioriteres like høyt. Det er mange kommuner der helsestasjon og skolehelsetjenesten nærmest er en “hemmelig tjeneste”, og der den som uttaler seg ofte er en leder eller kommunikasjonsansvarlig uten helsesykepleierutdanning.

Helsesykepleier Kjetil Moseid i Sandnes kommune.

Hvorfor skal vi mene så mye hele tiden?

Lokale – og nasjonale - politikere er helt avhengige av våre faglige innspill og vurderinger for å fatte gode beslutninger. Vi kan ikke basere oss på at verken politikere eller befolkningen er tankelesere som intuitivt skjønner hva vi vil formidle. Vi må selv ta ansvar. Ikke la en kommunedirektør eller en leder fortelle deg at du ikke har lov til å ytre deg. Det har du! Du må kjenne de mulighetene ytringsfriheten og de få begrensningene lojalitetsplikten gir deg.

Det er ikke alltid misnøye, feil og mangler vi skal fortelle om – selv om også det er viktig. Vi skal være “på hugget” når nye barnehager eller skoler bygges, når ny skolevei planlegges – hvilke helsemessige perspektiv er det viktig å legge til grunn i planleggingen? Vi skal fortelle hvor viktig det er å følge opp barnevaksinasjonsprogrammet og være et faglig korrektiv til ubegrunnet vaksineskepsis.

Vi skal fortelle hvorfor det kan være direkte farlig at ungdom bruker Paracet mot alt som er ille. Vi skal være aktive i forebyggingsarbeidet mot røyk og tobakk, selv i tider der myndighetene har nedprioritert innsatsen – fordi vi vet at nedgangen i antall røykende ungdom ikke varer evig om ikke innsatsen holdes oppe.

Foto: Eline Karlsdatter Flafseth.

Vi skal fortelle hvor viktig det er at helsesykepleier kommer på hjembesøk til alle nybakte familier, hva hensikten er og hva det er vi observerer når vi undersøker barnet.

At det handler om noe langt mer enn å løfte, kjenne på barnet og se det i øynene. Hva vi ser etter og hvorfor må vi forklare i møtene og dialogen med med hver mamma og pappa, men også i offentligheten.

Er du blant dem som har vært litt for stille litt for lenge?

Bruk dette jubileumsåret til å endre på det! Det er alltid et tomrom å fylle – og hvis ikke vi gjør det, gjør andre det. Du kan ikke klage over at andre setter dagsorden om du ikke selv forsøker. Og livet er garantert litt morsommere med en smule samfunnsengasjement!

God kommunikasjon krever hardt arbeid, på lik linje med det du legger ned når du skal forberede deg til en dag på helsestasjonen eller i skolehelsetjenesten. Gå sammen med en kollega som brenner for noe av det samme som deg, allier deg med en tillitsvalgt, en samarbeidspartner eller aller best; barn, ungdom eller foreldre. Vi må alle dele aktivt av vår kunnskap og vårt engasjement. Bare slik kan vi fungere som en samfunnsaktør, som det lokale barneombudet helsesykepleier bør og kan være. Lykke til!

59

DOKTORGRADSARBEID

Som å gå i blinde inn i en kvinneverden:

En reflekterende livsverdensstudie av fedres forventninger til og erfaringer med den kommunale barselomsorgen Av: Bente Kristin Høgmo (helsesykepleier og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger), Terese Bondas (professor emeritus ved Universitetet i Stavanger) og Marit Alstveit (helsesykepleier og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger). Studien er en del av doktorgradsprosjektet Municipal postnatal healthcare: The perspectives of parents and nurses (Høgmo, 2023).

Originaltittel på studien Blindly into the women’s world: a reflective lifeworld research study of fathers’ expectations of and experiences with municipal postnatal healthcare services.

Hensikten med studien Hensikten med studien var å beskrive nye fedres forventninger til og erfaringer med den kommunale barselomsorgen. For å få innsikt og dybdeforståelse ble en fenomenologisk reflekterende livsverden tilnærming (RLR) anvendt og ti fedre ble intervjuet to ganger i løpet av barseltiden. Data fra de transkriberte intervjuene ble analysert for å få frem fenomenets meningsstruktur, og essensen av fedrenes forventninger og erfaringer er beskrevet som å gå i blinde inn i en kvinneverden.

Funn De nye fedrene entrer barseltiden med lite kunnskap om hva barselomsorgen i kommunen kan tilby familien. Å ikke vite hva de kan forvente av helsesykepleiere og helsestasjonen er beskrevet som «å gå i blinde».

60

Foreldreskapet blir sett på som et felles prosjekt hvor begge foreldrene er viktige i omsorgen for det nyfødte barnet og i den første tiden etter hjemkomst fra sykehuset streber fedrene etter å ivareta babyen og familien. I den sammenheng oppleves trygghet essensielt og fungerer som et nødvendig fundament når rammer skal bygges rundt den nye familien. Tidlig hjemmebesøk av helsesykepleier beskrives som en positiv opplevelse som i stor grad bidrar til trygghet. Å få besøk av en kompetent fagperson i en sårbar overgangsfase og på familiens egne premisser, anses av fedrene som en styrke.

Å ikke vite hva en skal spørre om Å ikke vite hva barselomsorgen inneholdt for familien, gjorde det vanskelig for fedrene å beskrive sine forventninger. En far uttalte at det å ikke vite hva som skulle skje når foreldrene kom til helsestasjonen for første gang, førte til et stressende møte med tjenesten.

Flere fedre uttalte at det var viktig at helsesykepleieren planla og tilrettela slik at faren hadde mulighet til å delta på helsestasjonen. De hadde ønske om mer

fleksible åpningstider og tilbud som var tilpasset også fedrenes interesser og behov. Fedrene hadde dessuten et ønske om mer informasjon, kunnskap og veiledning knyttet til babyens vekst, helse og velvære.

Denne kunnskapen var nært knyttet til følelsen av trygghet, spesielt når de var alene med babyen.

Å føle seg ekskludert Fedrenes erfaringer med helsestasjonen så ut til å variere avhengig av støtten og kontakten de opplevde de fikk med helsesykepleier. Fedrene hadde et ønske om å være aktive og til stede i barnets liv helt fra begynnelsen av og opplevde at de var viktige for både mor og barn i barseltiden. Samtidig fortalte noen fedre at de opplevde at all informasjon og kommunikasjon med helsesykepleier og helsestasjonstjenesten gikk gjennom moren. Dette ble beskrevet som en følelse av å være utelatt og ekskludert. Å søke trygghet for familien Hjemmebesøket av helsesykepleier ble beskrevet som en positiv opplevelse som bidro til økt trygghet de første dagene etter hjemkomst fra sykehuset. En far beskrev at hans positive erfaringer ved hjemmebesøket bidro til å senke terskelen for å kontakte helsestasjonen dersom det skulle bli behov på et senere tidspunkt. En annen førstegangsfar som av ulike årsaker ikke hadde tilgang til støtte fra egen familie, ga uttrykk for at en tilgjengelig helsestasjonstjeneste som tydelig signaliserte at de var et lavterskeltilbud var svært viktig, spesielt i startfasen etter hjemkomst fra sykehus.

Å lengte etter omsorg Å føle seg likeverdig ble fremhevet som viktig i møtet med helsesykepleier. Noen av fedrene i studien var bekymret for fødselsdepresjon, og en far uttrykte skuffelse og en følelse av urettferdighet over å ikke bli tilbudt hjelp og oppfølging knyttet til sin psykiske helse på lik linje med mor når barseltiden var over. Parforholdet var viktig og ble tematisert spesielt av førstegangsfedrene. Å ivareta og kultivere parforholdet var noe fedrene ønsket å ha fokus på, samtidig som flere opplevde at de levde i en slags unntakstilstand de første ukene etter fødsel, hvor det å få og gi nærhet og omsorg kom i skyggen av babyens behov.

Konklusjon og betydning for helsesykepleierfaget Basert på de intervjuede fedrenes erfaringer, bør både skriftlig og muntlig informasjon om helsesykepleiers rolle og helsestasjonstilbudet gis til begge foreldrene før fødselen for å styrke opplevelsen av trygghet når de forlater sykehuset. Følelsen av ekskludering og ulikhet kan unngås ved å fokusere på mors og fars individuelle oppfølgingsbehov og ved å se det nyfødte barnet og foreldrene som en familieenhet. Bekymringene knyttet til fedres psykiske helse og emosjonelle reaksjoner i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid, kan sees på som et signal til den kommunale barselomsorgen om at fedres psykiske helse må ivaretas i større grad. Denne studien viser at også nye fedre har behov for omsorg og at en inkludering av fedre i barselomsorgen kan være avgjørende for utviklingen av familien og for fremtidige generasjoner.

61

DOKTORGRADSARBEID

Fedres erfaringer med hjemmebesøksprogrammet Nye familier Publisert i Public Health Nursing: https://doi.org/10.1111/phn.12995 Forfatter: Beate Solberg, helsesykepleier og PhD. kandidat ved VID høyskole.

Originaltittel på studien Norwegian fathers’ experiences with a home visiting program.

Hensikten med studien Oslo kommune har utviklet hjemmebesøksprogrammet Nye Familier for å styrke foreldrenes mestring og trygghet gjennom tidlig innsats. Programmet tilbyr hjemmebesøk av helsesykepleier fra svangerskapet til barnet er to år, tilpasset foreldrenes behov. Programmet er en del av helsestasjonstilbudet i Oslo kommune.

Studien utforsker fedres erfaringer med hjemmebesøksprogrammet, med særlig vekt på behovet for støtte knyttet til egen psykiske helse. Studien er basert på dybdeintervjuer med fedre.

Funn Fedrene beskrev hjemmebesøkene gjennom Nye Familier som positive, og gjorde helsestasjonstjenesten mer tilgjengelig og tilpasset deres behov. Hjemmet skapte en

62

personlig og mer uformell arena som innebar trygghet, og der det var lettere å være åpen, personlig og snakke om vanskelige tema. I eget hjem følte de mer kontroll, i motsetning til helsestasjonen som opplevdes mer formell. Møtet med helsesykepleier i hjemmet, som var interessert i å bli kjent med familien, deres historie og behov, styrket relasjonen. Kontinuitet i oppfølgingen ble ansett som en viktig faktor for åpenhet, tillit og å tørre å ta opp utfordringer.

Når tilbudet ble gitt universelt, opplevde fedrene at det reduserte eventuelt stigma som kan være knyttet til hjemmebesøk eller utvidet oppfølging. De anså hjemmebesøkene som en god kilde til mer informasjon om helsestasjonens tilbud. Å møte sin kontakt-helsesykepleier før fødsel ga trygghet og gjorde det lettere å ta kontakt også etter fødsel.

Selv om hjemmebesøket opplevdes positivt, følte flere at hensikten ble underkommunisert, og at helsesykepleiers kontrollfunksjon ikke ble tematisert. Noen stilte

spørsmål ved om hjemmebesøket var en skjult agenda for å avdekke risikofaktorer i hjemmet. Likevel ble hjemmebesøkene sett på som positivt for å sikre et trygt hjem for barn og muliggjøre videre oppfølging.

før fødselen, var det lettere å akseptere og gjenkjenne følelsene etterpå. Åpenhet om følelser og psykisk helse, med begge foreldre til stede, styrket forståelsen og toleransen mellom partnerne.

Fedrene opplevde seg bare delvis inkludert under hjemmebesøket og savnet fokus på seg selv som individuelle omsorgspersoner. Følelsesmessige reaksjoner, farsrollen og de ulike rollene og relasjonene i familien ble sjelden tematisert. Mor og helsesykepleiers relasjon var ofte sterk, og fedrene kunne føle seg på sidelinjen. Selv om det var naturlig at mor og barn fikk mest fokus, savnet fedrene å bli sett og inkludert på egne premisser. Når de var til stede på hjemmebesøket så de det som et signal til helsesykepleier om at de ønsket å bli inkludert.

Konklusjon og betydning for helsesykepleierfaget Studien viser at hjemmebesøksprogrammet Nye Familier gir muligheter for en tilgjengelig og mer tilpasset oppfølging av fedre. Hjemmet er en god arena for å bygge relasjoner og styrke familiefokuset. Fedre ønsker mer støtte og involvering, spesielt knyttet til egen rolle og psykisk helse, men kan ofte føle seg på sidelinjen. Helsesykepleiere har økende forståelse for å inkludere begge foreldre, men det er fortsatt et sterkt mor-barn fokus i tjenesten, og kunnskap om fedres psykiske helse er ofte mangelfull. Tidlig involvering av fedre i helsestasjonen kan føre til økt deltakelse i helsestasjonsoppfølgingen, noe som er positivt for både far, mor og barn. Fedrene konkluderte med at hjemmebesøk før fødsel har en stor verdi, og kan bidra til å forberede og øke fedres engasjement og deltakelse i oppfølgingen på helsestasjonen.

Fedrene hadde ofte et behov for å snakke om de varierte følelsene de opplevde som nye fedre, men følte usikkerhet rundt hva som var «normalt». De opplevde det positivt hvis helsesykepleier tok opp teamet og normaliserte de ulike følelsene fedre kan oppleve. Når dette ble tatt opp

63

Et blikk inn i framtiden Helsestasjon og skolehelsetjenesten utvikler seg hele tiden for å møte nye behov hos barn og unge. I fremtiden vil forebyggende og helsefremmende tjenester trolig bestå av en større grad av digitale tjenester i tillegg til fysiske tilbud for å sikre barn, unge og deres foresatte god, tilgjengelig og effektiv oppfølging og tidlig intervensjon.

Av: Kristin Sundet, helsesykepleier Asker, vinner av prisen Den gylne Penn 2024

Digitale verktøy Digitale plattformer og apper som gir tilgang til informasjon om psykisk helse, kosthold, søvn og fysisk aktivitet er allerede i bruk og vil kunne utvikles og tilpasses fremtidige behov. Det er viktig at utviklere av slike verktøy innlemmer fagfolk som helsesykepleiere i dette arbeidet. KI teknologi kan håndtere store mengder data og gi oss utskrifter til bruk i henvisninger og i brev til samarbeidspartnerne.

Digitale helseskjemaer kan brukes i alle deler av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det kan hjelpe helsesykepleier til å være godt forberedt før helse samtaler og for å fange opp psykiske og fysiske helseutfordringer tidlig. Helseprofiler ut ifra forhåndsgitte parametere vil kunne gi oss et raskere overblikk over helsetilstanden til barn og unge. Det kan rett og slett hjelpe oss til en enklere jobb hverdag og å etablere en mer ensartet praksis.

Video konsultasjoner og nettprat med helsesykepleier eller lege kan gi enklere tilgang til veiledning og råd.

Helsesykepleiere kan i mye større grad enn i dag være tilgjengelige på digitale plattformer der ungdom allerede er, som Snapchat og Tik Tok. For å hjelpe sårbar ungdom å nøytralisere digitalt innhold bør det etableres en felles nasjonal strategi. NASKO kan ta initiativ gjennom forskning og komme med innspill til trygge apper som ivaretar barn og unges behov for en sunnere helse.

Dette kan for eksempel være spill, søvnroboter med

64

innebygget AI teknologi, interaktive tannbørster og digital detox for ungdom.

Hensikten med å løfte utfordringen til et nasjonalt nivå er å ivareta de unges behov for personvern og helsesykepleiere i forhold til lovverk og direktiver.

Fortsatt må vi møtes fysisk Til tross for digitalisering vil det fortsatt være behov for fysiske tjenester med tilstedeværelse for direkte oppfølging. Fleksible åpningstider på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten er en sannsynlig forventning fra brukerne i fremtiden hvis tidsklemma fortsetter å klemme like hardt spesielt for småbarnsforeldre.

Løsningen kan forebygge avlysninger av timer og også ivareta foreldres behov for større fleksibilitet.

Flere gruppetilbud med universelt innhold om temaer som søvn, grensesetting og skjermbruk kan arrangeres og befolkningen kan selv melde seg på. Hjemmebesøk og andre oppsøkende tiltak må opprettholdes for å gi et fleksibelt og tilpasset tilbud til sårbare barn og familier.

Samarbeid på tvers Betydningen av tverrfaglig samarbeid kan komme til å bli enda tydeligere gjennom nye reformer. En egen «Samhandlingsreform» som reformerer arbeidet med tidlig innsats for barn og unge skal vi ønske velkommen.

NASKO kan bistå kommunene i en slik reform med søkelys på kunnskapsbasert praksis og kvalitetsforbedring.

Du er den snilleste i hele verden.

Hvis du skal slutte på skolen før jeg slutter, så kommer jeg til å være så lei meg at du aner ikke fordi jeg er veldig, veldig, glad i deg! Jeg vet at jeg kan gå ned til deg om det skjærer seg og det er veldig fint å vite! Hvis det er en dag som er tyngre enn de andre, blir jeg alltid i bedre humør etter å ha pratet med deg. Jeg setter enormt mye pris på å ha deg i livet!”

Elev i barneskolen

Helsesykepleier Birgitte Retvedt i samtale med en elev. Foto: Bo Mathisen

Det å bare reformere barnevernstjenesten uten å gjøre det samme med de tjenestene som enda tidligere fanger opp de samme barna er ikke tilstrekkelig.

Samfunnet blir åpenbart mer spesialisert og individualisert og befolkningen vil ha behov for å oppdage hvilke fordeler tverrfaglig samarbeid kan gi dem. Helsesykepleier bør ha en nøkkelrolle i denne satsningen. For å gi en mer helhetlig oppfølging kan helsestasjonene og skolehelsetjenesten satse på enda bedre koordinering for tidlig innsats med både BUP, fastleger og barnevern for å nevne noen.

Frivillige organisasjoner kan også involveres tettere til beste for barn og unge.

Å bygge friske barn Det offentliges prioritering av patologi og reparasjon må i mye større grad dreies i retning av større innsats hvor målet er å bygge friske barn i fremtiden. Det vil kunne gi oss en mer bærekraftig offentlig økonomi og sammen med det grønne skiftet utgjøre den beste investeringen for fremtiden til ungene våre.

Helsesykepleiere landet over er de fremste ekspertene på helsefremmende og forebyggende strategier.

Helsemyndigheter lokalt og sentralt bør bli mer opptatt av å utnytte denne spiss- kompetansen. En satsing på spydspissene i det forebyggende og helsefremmende arbeidet i kommunene er en stor suksessfaktor og bidrar til håp for fremtiden til barna våre.

65

Faglig samarbeid på tvers av landegrensene er viktig. Norge har en helsestasjons- og skolehelsetjeneste som er i en særstilling og som mange land misunner oss. Helsesykepleierprofesjonen slik den er organisert hos oss er også unik. Samtidig er det likhetstrekk mellom de nordiske landene og vi har gjensidig nytte og glede av samarbeid med kolleger i Norden.

De norske faggruppene – helsesykepleierne og barnesykepleierne – har flere ganger vært vertskap for NoSB-møtene, senest i Oslo høsten 2024.

Nordisk samarbeid Nordisk samarbeid for sykepleiere som arbeider med barn, ungdom og deres familier (NoSB) ble stiftet den 25.–26. august 1995. I stiftelsesmøtet ble det inngått en samarbeidsavtale mellom de deltagende land.

Formålet med NoSB er et tettere samarbeid i Norden mellom sykepleiere som arbeider med barn, ungdom og deres familier.

Samarbeidet skal bidra til å øke kunnskapen og kompetansenivået og være et diskusjonsforum for sykepleiere som jobber med forebygging, helsefremming og behandling av barn / ungdom og deres familier.

Det skal skape et nettverk for å stimulere til utdanning og forskning, og være pådriver i aktuelle nordiske tema/ saker som omhandler barn og ungdoms helse, sykdom og behandling.

Samarbeidsmøtene er det årlige treffpunktet, der hver faggruppe kan delta med 1-2 representanter. Det byttes på hvilke land som arrangerer samarbeidsmøtet. I 2011

66

arrangerte Norge den første -og eneste- felles nordiske konferansen i tilknytning til et samarbeidsmøte. Der var tema Children and Adolescents – Normality and challenges.

De siste årene har det vært ønskelig fra medlemslandene at møtene har en mer strukturert form, faglige innlegg og et overordnet tema. Møtedeltagerne drar også på besøk til lokale og aktuelle institusjoner/ arbeidsplasser innen sin profesjon. Språket i møtet er engelsk. Mellom samarbeidsmøtene er det landet som skal arrangere kommende samarbeidsmøte som leder NoSB-samarbeidet.

Alle land kan komme med forslag til tema for møtet, men det er vertslandet som avgjør hvilket tema som velges.

Evalueringene viser at møtene oppleves nyttige.

Konklusjonen er at utfordringsbildene i de nordiske landene er ganske like, men at organiseringen av tjenestene og hvordan utfordringene løses er ulikt. Veien til mål kan løses på ulike måter og den kunnskapen er nyttig for medlemslandene å ta med seg hjem for utvikling av sin tjeneste.

Medlemslandene og de ulike organisasjonene er: Danmark: ● Fagligt Selskab for Sundhedsplejersker – Professional Danish Society for Health Visitors ● Fagligt selskab for Børnesygeplejersker ● Fagligt selskab for sygeplejersker der arbejder med børn og unge

Finland: ● Terveydenhoitajaliitto - The Finnish Association of Public Health Nurses Island: ● Fagdeild Barnahjúkrunarfræðinga – The Chapter of Pediatric Nurses, Icelandic association of Pediatric nurses ● Fagdeild Heilsugæsluhjúkrunarfræðinga – The Chapter of Community-Health Nurses, Norge: ● Barnesykepleierne NSF Norwegian association of Pediatric nurses Norway ● Helsesykepleierne NSF Norwegian association of public healt nurse Sverige: ● Riksföreningen för Barnsjuksköterskor Swedish association of pediatric nurses ● Distriktssköterskeforeningen i Sverige ● Riksföreningen för skolsköterskor National association of school nurses of Sweden Færøyene: ● Fá5, Fagligt forbund for børnesygeplejersker og sundhedsplejersker

Grønland: ● Styrelse for Sundhed og Forebyggelse

67

Helsesykepleiere og helsesykepleie Norge rundt 68

HELSESYKEPLEIERE OG HELSESYKEPLEIE NORGE RUNDT

I denne intervjuserien får vi et innblikk i de ulike arbeidsoppgavene og utfordringene som helsesykepleiere møter i forskjellige kommuner. Fra Bykle til Tromsø deler helsesykepleiere sine erfaringer, prosjekter og refleksjoner. Vi får lese hvordan de tilpasser seg og utvikler tjenestene for å møte barn og unge sine behov.

Hanne Holm Høva, Nesbyen

1

2

Spørsmålene

1

Hvor i tjenesten jobber du? Og hvor lenge har du vært i tjenesten?

2

Hvilke muligheter gir det å jobbe i din kommune?

3

Er det noe prosjekt du er spesielt stolt av fra din arbeidsplass?

4

Er det noe annet du ønsker å fremheve?

3

4

Jeg jobber som helsesykepleier og tjenesteleder for avdeling helse og forebygging i Nesbyen kommune. Mitt ansvarsområde er familiens hus der også psykisk helse for voksne er lokalisert, samt legekontoret i bygda. Jeg er tett på daglig drift og følger også opp ungdom og familier der det måtte være behov for å avlaste mine ansatte eller gå inn som tospann i saker.

Vi har dyktige ansatte med lang erfaring som gjør at vi klarer å håndtere mange av de krevende sakene som kommer. Å jobbe i en kommune med knappe ressurser bidrar til at man får en svært variert hverdag og jobber med alle innfallsvinkler hos en bruker eller familie. Vi jobber helhetlig, og må ta ansvar for det meste selv. Ingen arbeidsdag er lik, og arbeidsdagen blir sjelden slik du hadde tenkt deg den.

Jeg er veldig stolt over at vi fikk etablert familiens hus med flytting til nyoppussede lokaler i 2022.

Stolt av kolleger med en enorm erfaring og kompetanse og et arbeidssted flere kommuner kontakter fordi det ryktes at vi får til «ting». Jeg er rett og slett enormt stolt av kollegene mine både som fagpersoner og mennesker.

Jeg kjenner et stort engasjement for at barn og unge har så ulike tilbud for oppfølging, spesielt mellom by og land. Jeg opplever forskjells-Norge, noe jeg synes er veldig trist. Myndighetene sender penger til kommunen, men de kommer ikke til vår tjeneste. Jeg er lei meg for at barn i vår kommune ikke får de tilbud som andre kommuner gir. Vi driver mye dugnadsarbeid på vår helsestasjon. Ansatte får ikke skrive overtidstimer, så alt av kveldsarbeid som vi ikke kan unngå, blir dugnad. Man flyter på ansatte som har et stort hjerte og engasjement og «utnytter» dette. Slik bør det ikke være!

69

HELSESYKEPLEIERE OG HELSESYKEPLEIE NORGE RUNDT

Susanne B. Grinde, Gamvik kommune

1

Jeg jobber med barn 0- 20 år. Det innebærer helsestasjonstjenesten 0-5 år og skolehelsetjenesten 2(3) skoler. Jeg har også helsestasjon for ungdom, fagledelse og ledelse. Jeg sitter også som medlem i psykososialt kriseteam. Vi har et forebyggende barne- og ungdomsteam som helsesykepleier er koordinator for. Jeg gir alle gravide (ca. 6 i året), tilbud om før-fødselssamtale med vekt på amming og tidlig inn-forebygging.

Jeg har jobbet i tjenesten siden 2009. Først som konstituert sykepleier, og ble ferdigutdannet helsesykepleier i 2012. Om helsesykepleier er borte, er det ingen som overtar oppgavene. De må tas igjen når helsesykepleier er tilbake på jobb.

2

3

4

70

Solveig Bae Nordal, Ålesund

1

Jeg var ferdig utdannet helsesykepleier i 2006.

Startet som helsesykepleier samme året, men har hatt noen avbrekk, blant annet bedriftshelsetjenesten og som høgskolelærer på NTNU.

2

Ålesund kommune er en forholdsvis stor kommune. Vi er nå inne i en prøveperiode der vi har delt oss inn i avdeling skolehelsetjeneste og avdeling helsestasjon/migrasjon. Dette da vi er mange som jobber kun i skole, og da gjerne i enten barneskole eller ungdomsskole/vgs.

Vi er mange ansatte i vår tjeneste, noe som gir en faglig styrke i form av mange dedikerte og dyktige helsesykepleiere.

3

Vi har fått på plass en veldig god helsestasjon for ungdom, både med tanke på lokaliteter, beliggenhet, tilbud og teamet som jobber der.

4

Som nevnt er vi i oppstarten og på god vei til å etablere en ny organisering med avdeling skolehelse og avdeling helsestasjon. Det har vært fint å se betydningen det har hatt for mange å få flere kollegaer å støtte seg på som jobber innen samme fagfelt. Dette har vært en styrke faglig, men også med tanke på ivaretakelse av det psykososiale arbeidsmiljøet.

Jeg får mulighet til å bli godt kjent med barn og unge i kommunen, og deres foreldre. Vi er en liten kommune med 1050 innbyggere. 130 barn 0-16 år.

Alle 16-åringer må flytte bort for å gå på skole (minimum 22 mil). Det er 35 mil til nærmeste sykehus.

Vi har fått til et fagledernettverk i Finnmark, der alle fagledere i de 18 kommunene har mulighet å delta 1 time per måned. Mange kommuner har bare en helsesykepleier i tjenesten, noen har to og tre, de 3 største kommunene har fra 8-20 ansatte. Derfor trenger vi et fagnettverk, hvor vi kan ta opp ulike spørsmål om tjenesten, som for eksempel nye lovverk og hvordan man jobber i de ulike kommunene.

Jeg ønsker mer fokus på det å ha ett fagmiljø.

Det å kunne drøfte utfordringer, problemstillinger og saker med andre med samme fagbakgrunn.

Jeg jobber i skolehelsetjenesten og HFU (helsestasjon for ungdom) samt som fagkoordinator for helsesykepleierne som jobber med ungdommene i kommunen. Jeg er på litt ulike lokasjoner, på en videregående, helsetilbud for studenter på Sit (studentsamskipnaden) og på HFU.

HELSESYKEPLEIERE OG HELSESYKEPLEIE NORGE RUNDT

Ingrid Bjønnes, Bykle kommune

1

2

3

Akkurat nå jobber jeg i skolehelsetjenesten og det betyr at jeg ofte setter meg i bilen på morgenen for å kjøre til en av skolene. Den lengste ligger hele 6 mil unna. Jeg er i dag helsesykepleier på 4 ulike skoler. Skolene er ikke store, så jeg bruker en dag på hver skole. Arbeidshverdagen kan nesten minne om en “landsbyhelsesykepleier” der man jobber oppsøkende og farter rundt fra sted til sted.

Kommunen ligger øverst i Setesdal og ikke langt fra Hardangervidda. Her er det mye natur og innbyggerne i kommunene teller rundt 1000 stykker.

Jeg har vært i jobben i rundt 10 år.

Bykle kommune er rik på vannkraft og har god inntekt. Det kan vi i skolehelsetjenesten nyte godt av. Det gir muligheter til blant annet å holde seg faglig oppdatert, nok ressurser inn i tjenesten og tilgang på oppdatert teknologi. En annen mulighet som finnes i kommunen, er friheten til å rigge min egen arbeidshverdag. Jeg styrer prioriteringene og har full kontroll over egen arbeidshverdag. Det gir frihet, men samtidig ansvar for at jobben gjøres på en kvalitetssikker, effektiv og god måte. Gjennom jobben har jeg fått være kreativ og selv fått lov til å ta initiativ og utvikle nye arbeidsmetoder. Det er kort vei opp til beslutningstakerne.

Det som dukker opp aller først er bruken av sosiale medier og Snapchat rettet mot ungdommene.

Dette er en arbeidsmetode som har blitt en del av hverdagen. Tilbudet nådde mange sommeren 2019 da det ble lagt ut kondomer til ungdommene i skogen. Dette er et alternativt tilbud når helsestasjon for ungdom stenger ned i sommerferien og ikke alle synes det er like stas å kjøpe kondomer på nærbutikken. Etter dette har seertallene på

infovideoene økt jevnt og trutt med en rekord i 2024 på 130 000 seere.

4

Helsesykepleiere må på banen og våge seg inn på sosiale medier. Det er der ungdommen er og der de henter info. Skal de få kvalitetssikker info må også vi, med vår kompetanse og erfaring være til stede. Helsesykepleiere må våge seg ut i “ukjent” terreng. Vi skal være der barn og ungdom er. Mange helsesykepleiere gjør allerede i dag en bra jobb på sosiale medier og det er utrolig motiverende.

Bykle kommune er rik på vannkraft og har god inntekt. Det kan vi i skolehelsetjenesten nyte godt av.

71

HELSESYKEPLEIERE OG HELSESYKEPLEIE NORGE RUNDT

Merete Nypan, Tromsø kommune

1

Jeg arbeider i Forebyggende helsetjeneste i Tromsø kommune som helsesykepleier og koordinator på Helsestasjon for ungdom (HFU).

Vi er lokalisert i Tvibit, som er et produksjonsog kompetansesenter for bredde og profesjonelle innen musikk, ung kultur, helse, film og kreativ virksomhet. I 2000 begynte jeg å arbeide som helsesykepleier, og tok master i helsevitenskap ved NTNU i Trondheim i 2015.

Det aller beste med HFU er møtene med ungdom og unge voksne. De oppsøker oss fordi de trenger hjelp til noe med helsa si. Jeg synes det er et nydelig utgangspunkt for møtet med den unge. Jeg liker at vi har fått mer praktiske sykepleieroppgaver og prosedyrer etter at vi startet med å administrere LARC (long active reversibel contraception).

2

Tromsø kommune har som de fleste kommuner tidvis svak økonomi. Men til tross for det, opplever jeg at kommunen er fremoverlent og er positiv til nye prosjekter og at det er lett å få til samarbeid med andre avdelinger/seksjoner i kommunen.

3

Det er mye jeg er stolt av fra HFU. I år kan vi markere 25 års jubileum. I tillegg kan vi i år markere at det er 10 år siden vi startet opp med Temakveld for tenåringsforeldre og foreldregrupper ICDP (International Child Development Programme) for foreldrene til de store barna. Dette er begge tiltak som vi kjører to ganger om året. Siden 2023 har vi vært sentrale i utformingen og driften av “Gonoreaksjonen” i Tromsø. Dette var et samarbeidsprosjekt med blant annet kommunikasjonsavdelingen, og som har bidratt til materiell med et svært kreativt og iøynefallende uttrykk som mange i Norge har fått med seg, og fått tilsendt. I tillegg har vi i 2024 fått midler for å lage en kondomfilm til

72

bruk under 10. klassebesøket på Tvibit. Filmen blir ferdig i begynnelsen av 2025.

4

Vi helsesykepleiere har en viktig rolle i samfunnet.

Vi møter nær sagt alle barn, unge og deres foresatte.

Det betyr at vi tidlig får inntrykk og forståelse for nye «trender» og kanskje utfordringer. Det er positivt at mange helsesykepleierstudenter i dag tar master. Her produseres mye spennende og viktig grunnforskning. Det er imidlertid viktig at helsesykepleiere også går videre i et forskerløp, slik at fremtidens utdanning har nok fagfolk.

Jeg synes også det er viktig at helsesykepleiere er synlige i media. Vi har mye å melde, og vår stemme kan gjerne høres oftere. I tillegg er vi «stemmen» til våre barn og unge. Selv prøver jeg å skrive en kronikk i lokalavisa fra tid til annen, når anledningen byr seg.

Jeg synes det er viktig at helsesykepleiere er synlige i media.

73

Når normalitet sykeliggjøres Av: Marie Moberg Wilhelmsen, Helsesykepleier i Øvre Eiker kommune, Lokalgruppeleder Buskerud Helsesykepleierne NSF

Høye krav I dagens samfunn ligger det mye press på barn og ungdom. De vokser opp i et samfunn som i stor grad påstår at alle kan få til og bli det de vil. Via sosiale medier blir de eksponert for ekstremvarianter av hva det er mulig å få til – hvor god du kan bli til å danse, hvor bra sixpack du kan få, hvor smart og morsom du kan være og så videre. Foreldre ønsker at barna deres skal være tilfredse, veltilpassete og mestre det de ser at andre mestrer. Skolen stiller store krav til evne til å tilpasse seg andre, arbeide fleksibelt, jobbe selvstendig og holde konsentrasjon på skoleoppgaver selv om underholdning er lett tilgjengelig på samme enhet. De som faller utenfor denne smale definisjonen av hva som er normalt, blir vurdert som “unormalt eller avvikende».

Diagnoser og merkelapper er kun et tastetrykk unna for de unge og foreldrene deres. I et hav av informasjon og råd om enhver stor eller liten bekymring som måtte dukke opp, blir det vanskelig å navigere seg frem til hva som egentlig er normalt. Som samfunn står vi i fare for å sykeliggjøre naturlige deler av utviklingen, sykeliggjøre menneskelig mangfold og kamuflere systemer som skaper uhelse ved urealistiske høye krav. Vi kan ikke ha et samfunn uten plass til de små feilene, de naturlige nedturene og de menneskelige svakhetene. Vi må jobbe for et samfunn med et bredere syn på hva som er normalt.

Diagnoser skal ikke være hverdagskost Folkehelserapporten (FHI, 2024) viser en økning i flere diagnoser fra 2010 til 2022. Omtrent 15-20 % av barn og

Helsesykepleierne Birgitte Retvedt og Martha Hansen på Kampen skole i Oslo. Foto: Bo Mathisen

74

unge i Norge har nedsatt funksjon på grunn av psykiske vansker, og rundt 8 % har en diagnostiserbar psykisk lidelse. Økningen kan forstås som følge av økt kunnskap om diagnosene i samfunnet eller en reell økt prevalens som følge av f.eks. økt søvnmangel blant unge. Økningen kan imidlertid også forstås som resultat av en overdiagnostisering på bakgrunn av avvik fra et urealistisk smalt normalitetsbegrep. Mye av det vi ser som atferdsproblemer kan omhandle barn i en naturlig utvikling.

Det er kanskje ikke så rart at Ole som er født i desember ikke er like moden som Per født i januar når de starter i første klasse. Det er heller ikke så rart at Ellen er trist etter brudd med kjæresten. Det er naturlig med oppturer og nedturer i livet.

Vi som voksne må bidra til å ruste våre barn og unge til å tåle motgang uten at vi umiddelbart skal rykke inn og reparere, til å tåle tristhet uten at det defineres som angst eller depresjon. Det betyr ikke at vi skal bagatellisere plager som krever tiltak, men vi må klare å skille mellom det som er alvorlig og det som er vanlige utfordringer i ethvert liv. Det vil helt klart være barn og unge som har behov for hjelp fra spesialisthelsetjenesten, og som har behov for medisinsk eller psykologisk behandling. Slik vil det alltid være. Men å sykeliggjøre barn og unge på bakgrunn av et samfunn med et for snevert normalitetsbegrep hjelper verken barnet, familien eller samfunnet. Det er ikke bærekraftig, verken for den enkelte eller samfunnet, om “alt” skal vurderes like alvorlig og krever særskilte tiltak.

Vi møter dem Helsesykepleiere er ofte de første som er i kontakt med foreldrene og barna som opplever utfordringer.

Vi møter dette allerede fra barna blir født. Usikkerhet hos foreldrene knyttet til foreldrerollen, spørsmål om refluks, stramt tungebånd og kolikk. Foreldre som er usikre på om barna sover eller spiser for mye eller for lite. Foreldrene ønsker å gjøre alt for sine barn, helst ønsker de å være de perfekte foreldrene. Når barna blir eldre, endrer spørsmålene seg til å omhandle adferd, mat eller sosiale ferdigheter. I skolen møter man stadig barn hvor problemstillinger som uro, selvbilde, store nye følelser og identitet blir problematisert. Vi møter disse familiene og spørsmålene i alle ledd av vår tjeneste.

Helsesykepleier som støtte og samfunnsaktør Det er ikke alltid lett å være helsesykepleier når man stadig står i disse utfordringene. I mange tilfeller må vi hjelpe foreldrene til å sette på bremsen. Vi må hjelpe

Helsesykepleier Hilde Sverdrup er ute blant elevene i friminuttene.

foreldre ved å normalisere barns atferd og hjelpe foreldre til å se at vanskelige perioder ikke nødvendigvis betyr at noe er «feil» med barnet. Å jobbe helsefremmende betyr å gi både barn og foreldre de verktøyene de trenger for å møte livets opp- og nedturer.

Vi helsesykepleiere må huske at vi er en viktig påvirker i omtalen av normalitet. Ikke bare har vi kunnskap om barn og unges normalutvikling, vi har også kunnskap om hva som fremmer helse på individ-, gruppe- og systemplan. Vi må bruke og formidle denne kunnskapen i møter med både familier og andre fagprofesjoner. Vi må bruke disse mulighetene til å påvirke synet på normalutvikling og følelser. Vi har muligheten til å påvirke neste generasjon og familienes helsekompetanse. Ved å bidra til normalisering av helse, kan vi redusere unødvendig bruk av ressurser på overdiagnostisering og behandling av naturlige variasjoner i barns utvikling. Dette er viktig for å sikre at helsetjenestene forblir bærekraftige og tilgjengelige for de som virkelig trenger dem.

75

Balansekunsten i skjermbruk og skjerming fra skjerm Min bestefar på ytre Senja pleide å si «førr mykje og førr lite har ingen smak».

Dette uttrykket er overførbart til mange ulike temaer innen foreldreveiledning.

Av: Solveig Dorthea Enger, helsesykepleier Oslo kommune, sentralstyremedlem i Helsesykepleierne NSF

Smarttelefoner og nettbrett har tatt informasjonssamfunnet vårt til nye nivåer. Den lille datamaskinen som passer inn i håndflata, gir ikke bare en mulighet til å kommunisere.

Den gir oss tilgang på timeplaner, nyheter, diskusjonsforum, helsekontakter, informasjon om helse, mat, trening, puls, fravær i skole, lønnslipper, søvnkvalitet, busskort og stort sett alt som hører med til et aktivt og deltakende liv i samfunnet. Skjerm er ikke bare skjerm. Smarttelefonen har tatt plassen til aviser, leksikon, bibliotek, CD-plater, brevskriving, handlelapper, lommebøker og timekort til tannlege, fastlege og helsestasjon. Fototoalbumene i bokhylla er byttet ut med skylagret dokumentasjon av familieliv, den første tannen, de første skrittene, første skoledag, konfirmasjon og vitnemålsutdeling.

oppvekst i skjermenes tid.» Rapporten var etterlengtet, og mange av oss ventet på gode og tydelige råd fra ekspertutvalget.

Like lenge som smarttelefonene har eksistert, har helsesykepleiere undret seg og bekymret seg for hvordan de påvirker samspill mellom barn og foreldre. Vi har sett ulike trender utspille seg i ungdomsmiljøer – basert på deres inspirasjon fra ulike sosiale medier.

Flere har etterlyst forbud og aldersgrenser på apper og spill som er tilgjengelige for barn og unge. Hvis vi kaster et blikk over til USA, og ser på hva som skjedde når appen TikTok ble forbudt – viser det seg at barn og unge valfartet over til andre og mindre sikre plattformer.

Vi som faggruppe har hatt lite kvalitetssikret kunnskap om temaet å støtte oss til i møte med usikre foreldre som ønsker råd og veiledning om skjerm. Mødre har uttrykket at de syns det er en vanskelig å finne en balanse i hvordan de skal bruke sin oppmerksomhet mot barnet sitt og mot den digitale flaten som er så lett tilgjengelig (Johnsen og Glavin, 2017).

Vi helsesykepleiere har ønsket oss retningslinjer for hva vi skal veilede og støtte foreldre i når de skal bruke og begrense bruk av skjerm, til barn og ungdom. Skjermbruksutvalget støtter vårt ønske, og fremhever at vår faggruppe møter 98 prosent av barna i deres første leveår.

Utvalget anbefaler at Helsedirektoratet inkluderer bruk av skjerm i våre Nasjonalfaglige retningslinjer. Enn så lenge må helsesykepleiere hente frem det vi vet om samspill og hva som hindrer den gode kontakten mellom barn og voksen. Helsesykepleiere har kompetanse på veiledning,

Skjermbruksutvalget kom i høst med sin NoU om barn, unge og bruk av skjerm: «Det digitale (i) livet. Balansert

76

Det finnes utrolig mange gode argumenter for hva som er bra med bruk av skjerm. Det er en sosial arena, man lærer nye ting, det forenkler universell utforming, det er teknologien som er framtida og det skaper fellesskap på tvers av landegrenser. Vi kommer ikke utenom den teknologiske utviklinga.

Samtidig ser vi utfordringen i at digital mobbing, utenforskap, skadelig innhold, spillavhengighet og skolevegring henger sammen med tilgang på skjerm.

Foto: Kristine Hellemo Larsen

samspill og barns normale utvikling. Vi kan veilede foreldre i positiv grensesetting i sosialisering, kosthold, fysisk aktivitet, søvn, munnhygiene og endeløse tematikker som forekommer i barn og unges liv. Hvorfor er vi da så usikre når det kommer til bruk av skjerm?

Skjermbruksutvalget har i sin rapport utredet og nyansert kunnskapen som finnes om bruk av skjerm.

Rapporten gir ikke mange konkrete råd fordi vi står i startgropa på kunnskapsutviklingen på feltet. Utvalget løfter frem at det er laget rundt barn og unge som må bidra sammen for å balansere bruken av skjerm mellom det sunne og usunne. Helsesykepleiere er i stor grad en del av laget. Jeg vil anbefale dere alle å lese hele rapporten – som gir et godt grunnlag for å reflektere rundt egen praksis.

Kilder Den digitale tidsklemma: Hvordan opplever småbarnsmødre å kunne balansere sin oppmerksomhet mellom bruk av smarttelefon og samtidig være tilstede for barnet?: Nordisk sygeplejeforskning: Vol 7, No 3 NOU 2024: 20 - regjeringen.no

Så faller vi kanskje ned på «for mye og for lite har ingen smak» - og hjelpe familiene til å finne balansen som de og barna kan leve med.

77

Helsesykepleierne deltar i Gjør kloke valg!

I 2018 ble kampanjen Gjør kloke valg lansert som en norsk versjon av den internasjonale kampanjen Choosing Wisely. Ved å belyse problemene som følger av overdiagnostikk og overbehandling gjennom Gjør kloke valg-prosjektet, håper vi å redusere omfanget og bruke ressursene riktig og mer målrettet.

At feil eller mangelfull behandling fører til dårlig helse og livskvalitet, får mye oppmerksomhet. Men at overdiagnostikk og overbehandling faktisk fører til det samme, vies langt mindre oppmerksomhet. Det må vi gjøre noe med.

I Norge startet Gjør kloke valg som et initiativ fra Legeforeningen, i samarbeid med Norsk Pasientforening.

Tolv ulike helsepersonellforeninger – deriblant leger, tannleger, fysioterapeuter, helsesykepleiere, kiropraktorer, sykepleiere, jordmødre, optikere, radiografer og farmasøyter -deltar i kampanjen for å unngå undersøkelser og behandlinger som ikke er til fordel for pasienten.

78

I 2019 ble Landsgruppen av helsesykepleiere med som en av organisasjonene i arbeidet med den nasjonale informasjonskampanjen Gjør kloke valg, på vegne av NSF. I 2021 ble vi utfordret til å lage en kampanje rettet direkte mot våre tjenester til barn og unge. I den forbindelse ble det utarbeidet plakater og digitalt materiell til å ha på helsestasjoner, skoler og HFU-er. Her kan du se to av eksemplene, den ene til helsestasjon og den andre til bruk i skolehelsetjenesten eller HFU. I Norge, som i mange andre land, er det et stort behov for å redusere undersøkelser og behandling som pasienter ikke har nytte av, og som i verste fall kan skade.

– Helsetjenesten er under press og det er viktig å bruke de ressursene man har på behandlinger som faktisk har effekt, fremfor de som beviselig ikke har effekt og gir unødvendige bivirkninger, sier Ketil Størdal, talsperson for Gjør kloke valg og barnelege og professor ved UiO.

®

Færre bekymringer, mer barndom

Våkne opp tørr med Norges nr. 1 nattunderbukser

Forskjellige sugekjerner til Jenter & Gutter for ekstra høy beskyttelse Når sengevæting er en del av hverdagen hjelper DryNites® både barn og foreldre til å få en god natts søvn. DryNites® har ekstra høy beskyttelse, er designet så de ligner vanlige underbukser og produsert i et diskret og lydløst materiale Prøv også BedMats engangsunderlaken for ekstra beskyttelse

Få mer informasjon på www.drynites.no DryNites® finnes blant annet i de aller fleste KIWI-butikkene og i alle apotek-forretninger.

Produktet er tilgjengelig i 4 størrelser, til barn i alderen 3-4 år, 4-7 år, 8-13 år og 13+ år

79

DOKTORGRADSARBEID

SøskenPrat - en samtalemetode for søsken til barn med helseutfordringer Av: Lise-Marie Bergvoll, helsesykepleier, PhD. kandidat ved Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT- Norges Arktiske Universitet. Utdannet helsesykepleier i 2013 og har siden 2021 holdt på med doktorgradsprosjektet.

Forbedring av skolehelsetjenesten for å fremme psykisk helse og velvære hos søsken i familier som har barn med komplekse helsebehov. Et aksjonsforskningsprosjekt for å utvikle og prøve ut et samtaletilbud for søsken i skolehelsetjenesten». Prosjektet ferdigstilles høsten 2025.

Bakgrunn og hensikt Barn som pårørende har rettmessig krav til å få støtte, informasjon og oppfølgning. Søsken i familier som har barn med helseutfordringer som funksjonsnedsettelser, kronisk sykdom og alvorlig sykdom er sårbare og står selv i fare for å utvikle psykiske og sosiale vansker.

Denne gruppen barn kan ha behov for ekstra oppfølgning, men er ofte tause om sine utfordringer. Helsesykepleiere i skolehelsetjenesten møter de fleste barn og unge, jobber sykdomsforebyggende og helsefremmende og har en viktig posisjon i å forhindre at søsken selv utvikler vansker. Derfor ble et doktorgradsprosjekt satt i gang for å forbedre tilbudet til søsken i skolehelsetjenesten.

Metode Prosjektet er et aksjonsforskningsprosjekt og i samarbeid med søsken, foreldre og helsesykepleiere har vi utviklet og prøvd ut samtalemetoden «SøskenPrat» for søsken i barneskole. Prosjektet har tre delmål: 1. Å kartlegge hvordan helsesykepleiere tilbyr helsefremmende tiltak til søsken i skolehelsetjenesten (Nasjonal spørreundersøkelse).

2) Å utforske rollen til helsesykepleiere i å gi støtte til søsken som har en bror eller søster med komplekse omsorgsbehov (Fokusgruppediskusjoner).

80

3) Å utforske hvordan søsken og foreldre opplever dialoger med helsesykepleiere ved bruk av «SøskenPrat» i skolehelsetjenesten (intervjustudie).

Resultater Studie 1: Manglende systematisk arbeid og tilfeldigheter preger dagens praksis i skolehelsetjenesten.

Studie 2: Helsesykepleiere mangler rutiner i egen tjeneste og i samarbeid. Erfarer å stå alene i arbeidet, og har behov for forskningsbaserte tiltak for å støtte søsken.

Studie 3: Søskens erfaringer med samtalene i SøskenPrat: «Viktigheten av støtte fra helsesykepleier» der søsken fikk mulighet til å uttrykke seg åpent og ærlig samtidig som deres behov for informasjon og forståelse ble møtt. Foreldres erfaringer: «Fra skepsis til lettelse» der samtalene bidro til økt bevissthet om helsesykepleiers kompetanse og hjelp til å oppdage små, men meningsfulle øyeblikk med barna.

Konklusjon/implikasjon «SøskenPrat» er en samtalemetode som er tilpasset helsesykepleiere i skolehelsetjenesten, oppleves som meningsfull for søsken og foreldre og tilrettelegger for åpen dialog. «SøskenPrat» kan bistå helsesykepleiere i hvordan tilnærme seg systematisk i dialoger med søsken og foreldre i familier som har barn med komplekse helsebehov.

NO-NON-00551 04/25

HPV-viruset kan føre til kjønnsvorter og i verste fall alvorlig sykdom hos menn og kvinner.

Det er heldigvis flere måter å hindre spredning av viruset på.

Snakk med legen din om HPV. LES MER OM HPV HER

WWW.HPVSMITTE.NO

Ref: www.kreftforeningen.no/forebygging/hpv-og-kreft/ - lest 010425

81 Copyright © 2025 Merck & Co., Inc., Rahway, NJ, USA and its affiliates. All rights reserved.

Hvordan kan skolen og skolehelsetjenesten i samarbeid bruke skjønnlitteratur og lesegrupper for å synliggjøre søsken som pårørende?

82

DOKTORGRADSARBEID

Innledning Denne teksten tar utgangspunkt i et doktorgradsprosjekt ved UiT- Norges arktiske universitet der vi utforsker hvordan lesegrupper i videregående skole kan være en helsefremmende metode på gruppenivå for å synliggjøre elever som er pårørende til egen søster eller bror. Dette sammendraget er basert på en intervjustudie av ti helsesykepleiere i skolehelsetjenesten, og deres perspektiver på hvordan skjønnlitteratur og lesegrupper kan være en helsefremmende tilnærming for å nå ut til elever som er søsken som pårørende. Søsken til barn med helseutfordringer er ofte en usynlig gruppe som kan oppleve livet som pårørende til sin egen bror eller søster som utfordrende, og har selv risiko for psykisk uhelse.

Ifølge Helsepersonelloven har søsken som er pårørende krav til å få støtte og informasjon. Helsesykepleier jobber i skolehelsetjenesten, og er i en unik posisjon til å møte søsken som er pårørende. Det nye tverrfaglige emnet Folkehelse og livsmestring i den norske læreplanen gir muligheter for samarbeid mellom helsesykepleiere og lærere om helse og litteratur. Skjønnlitteratur kan spille en viktig rolle for vår helse ved å gi estetisk glede og utvide vår forståelse gjennom refleksjoner og nye perspektiver. Fantasien vår stimuleres når vi leser skjønnlitterære tekster, og vi kan gjennom samlesning av litteratur bidra til refleksjoner og antakelser om andre mennesker, som kan føre til en form for tettere fellesskap. I den skjønnlitterære verden finnes det mange pårørendefortellinger som er skrevet. Lesning av skjønnlitteratur sammen med andre kan bidra til vår egen identifisering og kritiske selvforståelse i lys av ulike fiktive karakterers liv.

Funn Helsesykepleiere uttrykker at støtte til søsken er viktig, men at det mangler ressurser og etablerte rutiner i skolehelsetjenesten til å fange dem opp.

Helsesykepleier har ofte ikke oversikt over hvilke elever som er søsken av barn med helseutfordringer, noe som gjør det utfordrende å kjenne til elever som er søsken som pårørende. Videre kom det frem at lesegrupper, i ordinær undervisning i et tverrfaglig samarbeid mellom helsesykepleier og lærer, har potensial som en helsefremmende metode i videregående skole. For et vellykket samarbeid mellom helsesykepleier og lærer må det være avklarte roller og realistisk bruk av tid og ressurser.

Samarbeid mellom helsesykepleier og lærere er avgjørende for å tilpasse lesegruppene til elevenes behov og sikre

etisk gjennomføring. Helsesykepleierne ønsket også mer kunnskap om skjønnlitteratur og lesegrupper som en helsefremmende tilnærming i skolehelsetjenesten.

Konklusjon og betydning for helsesykepleiefaget Studien understreker behovet for systematiske retningslinjer for å støtte søsken i skolehelsetjenesten.

Lesegrupper i et tverrfaglig samarbeid med lærer i ordinær undervisning kan være en måte for helsesykepleier å nå ut til disse søsknene på et gruppenivå.

Lesegrupper kan bevisstgjøre medelever om søsken som pårørende, og kan være støttende for søsken ved at flere vet om hvordan det kan være, uten at potensielle søsken i en klasse må stå frem. Det er karakterene og handlingene i novellene som diskuteres og tolkes i lesegruppene.

Implementering av lesegrupper krever samarbeid mellom lærere og helsesykepleier, samt en fleksibel tilnærming til valg av skjønnlitteratur og gjennomføring. Det å lese og reflektere over litteratur i fellesskap kan bidra til en forståelse og interesse som dermed kan gi oss helsesykepleiere redskaper til å synliggjøre søsken som har en søster eller bror med et helsebehov. Studien fremhever potensialet for å bruke skjønnlitteratur som en helsefremmende metode i skolehelsetjenesten.

Kilder Fjelldal, S.S., Clancy, A., Auklend, M. and Laholt, H. (2025), Reading Groups as a Health-Promoting Intervention in Upper Secondary Schools: A Qualitative Study.

Public Health Nurs, 42: 169-178. https://doi.org/10.1111/phn.13428

83

Skapende helsesykepleiere 84

Foto: Yann Bougaran, Fair Forlag

Hilvi Emilsen, helsesykepleier og forfatter

Hilvi arbeider som ledende helsesykepleier i Alstahaug kommune i Nordland. Hun veksler mellom å ha helsesykepleieroppgaver på den videregående skolen i Sandnessjøen, og jobber med HFU, reisevaksinasjon, korona-og influensavaksinering, har foreldreforberedende kurs og har konsultasjoner på helsestasjonen. Hun ble helsesykepleier i 2012 og fikk stilling som leder i 2021. Allsidigheten og variasjonen i arbeidshverdagen er noe hun trives godt med.

I 2022 fikk Hilvi en inspirasjon til å skrive bok. Favorittsidene i Aftenposten «Dagens dato», nekrologene og dødsannonsene gav inspirasjon til å skrive ut historiene bak notisene. Skriveriene ble til boka «Dødsannonsene» som kom ut høsten 2024. I omtalen av boka står det blant annet: «Hilvi Emilsens debutroman. Den handler om å gjennomgå traumatiske livsendringer, leve med utfordrende relasjoner, døden og å bli eldre. Minst like mye handler den om viktigheten av vennskap, yrkesstolthet, kjærlighet til både Oslobyen og Nord-Norge, yoga, velsmakende mat – og en liten, okergul kolonihagehytte.»

Hilvi beskriver at hele prosessen med boka har vært givende, lærerik og hun har kjent på personlig utvikling

og ny giv både på jobb og privat. Hun sier: «Det var kanskje vanskeligere å balansere familielivet og skrivingen.

Jeg sto tidlig opp i helgene, og skrev på ettermiddag og kveldstid i ukedagene. Mens jeg for eksempel gikk turer så tenkte jeg på karakterene og følte at jeg levde meg veldig inn i hovedpersonen Anna sitt liv. Jeg satt mye ved kjøkkenbordet med datamaskinen og det jeg trengte rundt meg, og tror både mann og barn var glade da jeg ryddet bort utstyret, selv om de også syns det har vært gøy med utgivelsen.»

Hilvi forteller videre at det har vært en fantastisk opplevelse å være i skriveprosess, men at det også har vært krevende. Hun sier: «Flere ganger har jeg opplevd å stå litt fast i historien og jeg har brukt mye av min tid på prosjektet. Det var skikkelig skummelt da boken var ferdig trykket og skulle kjøres ut for salg. Selv om innholdet ikke er selvopplevd så føltes det privat at noen skulle lese det jeg hadde tenkt og skrevet. Skuldrene senket seg da jeg begynte å få positive tilbakemeldinger fra leserne. Bokbad, signeringer og andre arrangement har også bydd på nerver, men jeg har virkelig fått kjenne på mestring i etterkant og på sannheten i at utvikling skjer utenfor komfortsonen. Så jeg tenker absolutt at kreativiteten har påvirket meg som person; og da sikkert også som helsesykepleier. Hovedpersonen Anna jobber som sykepleier og det har vært ekstra hyggelig med tilbakemeldinger om at jeg formidler yrket vårt på en varm måte.»

85

SKAPENDE HELSESYKEPLEIERE

Susanne Darre, helsesykepleier og komponist

I en gammel låve som ligger vakkert til blant nordnorsk natur, høye fjell, hav, midnattssol, nordlys og måkeskrik i Tjeldsund kommune, har helsesykepleier og komponist Susanne spilt inn og laget to album med vakker og skjør pianomusikk. Susanne begynte sin karriere som helsesykepleier i Bærum i 2010. Noen år senere fortsatte hun i helsesykepleierjobben på Nesodden – før hun og familien satte kursen mot Nord-Norge i 2020.

Hun har jobbet i alle deltjenestene innen helsestasjon og skolehelse – og per i dag er hun fagansvarlig helsesykepleier i Tjeldsund kommune litt utenfor Harstad. I det daglige har hun ansvar for koordinering, drift og kvalitetssikring av tjenesteområdene helsestasjon, skolehelsetjenesten, HFU og flyktningehelsetjenesten for barn og unge, samt at hun har faste dager på barne- og ungdomsskolen i kommunen. Hun er engasjert i COS-P foreldreveiledning både i grupper og individuelt, og elsker å dele av sin kunnskap med foreldre, barnehage- og skolepersonell. I tillegg deltar hun i kommunens kriseteam.

Susanne har komponert og spilt piano siden hun var veldig liten. «Jeg blir mest inspirert av selve livet, av mellommenneskelige relasjoner og følelser, og da særlig livets sårbarheter, det skjøre. Jeg er nok ganske følsom og sensitiv som person og får uttrykt dette gjennom musikken. Har som helsesykepleier, men også privat, vært tett på det skjøre og sårbare i livet, kriser og traumer. Så vondt og vanskelig det kan være til tider, men også så sterk og vakkert og fullt av små og store vakre øyeblikk. Jeg har ofte tenkt på hvor enormt mye styrke som ligger i oss mennesker, selv i livets bratteste motbakker når vi kan føle at alt rakner. Det inspirerer meg og musikken min i stor grad, som i stykket «Porcelain» fra den første plata mi «Fragile» som i stor grad handler om livets sårbarheter, men også resiliens».

Den vakre naturen i nord er en stor inspirasjonsfaktor.

Det gir en fantastisk ro som kanskje kan høres gjennom pianotonene? Susanne har alltid drømt om å drive mer med musikk og dele det ut i verden. Når hun bestemte seg for det i 2022 og våget seg ut av komfortsonen, viste det seg å ikke være så skummelt som hun trodde.

86

Susanne har fått så gode tilbakemeldinger og god respons; «Det at folk faktisk lytter til musikken min er jo helt fantastisk og veldig rørende!»

«Musikken og den kreative prosessen betyr enormt mye for meg. Det er en fantastisk måte å kunne bearbeide tøffe opplevelser og tunge saker i jobben. Koble ut og regulere egne tanker og følelser. Det føles nesten som litt medisin for sjela. Å bare sitte og improvisere ved pianoet mitt i låven er nesten en slags meditasjon for meg. Det roer tankekjør. Det lader meg opp og gir meg ny styrke!».

SKAPENDE HELSESYKEPLEIERE

Thusyanthy Ganechandra, helsesykepleier og kunstmaler

Thusyanthy Ganechandra jobber som behandler i Familiehjelpa, Psykisk helse og familiestøtte, en gratis, familiebasert tjeneste for gravide, barn og ungdom i alderen 0-18 år i Lillestrøm kommune. Gjennom samtaler og kurs hjelper hun barn med milde til moderate symptomer til å mestre egne liv i samarbeid med foreldrene.

Ganechandra har alltid hatt en interesse for det kreative.

“Siden jeg var barn, har interessen for det kreative vært en del av oppveksten min. Det har vært en uttrykksform for mine tanker og følelser,” sier hun. Ganechandra beskriver kunsten som en form for terapi som har hjulpet henne gjennom vanskelige tider.

Ved siden av jobben som helsesykepleier, finner Ganechandra en viktig balanse i livet gjennom kunsten.

“Det har hjulpet meg med å finne balansen i livet, regulere meg selv og vært en fin avkobling fra jobb og hverdagen. I tillegg skaper det glede når jeg er fornøyd med sluttproduktet,” forteller hun.

Ganechandra har jobbet som helsesykepleier på skole i ti år, og hun ser en klar sammenheng mellom helsesykepleierfaget og kunsten. “Ved å drive med kunst har det hjulpet meg å tegne sammen med barna i samtaler eller bruke tegning som et verktøy for å prate om det som foregår inni dem. Det har hjulpet meg til å forstå barnas følelser og tanker gjennom bilder de tegner og skapt en samtale gjennom det. I tillegg har det hjulpet meg med å bygge relasjon med noen barn,” sier hun.

Det kreative arbeidet har også påvirket Ganechandras rolle som helsesykepleier. “Når barna ikke har ord eller måter de kan beskrive det som er vanskelig, har tegning, streker og farger vært med på å uttrykke dette. Da får man automatisk felles oppmerksomhet rundt et bilde som setter i gang dialog. Jeg opplever at det har en stor betydning i samtaler med barn,” avslutter hun.

Ganechandras kombinasjon av helsesykepleie og kunst viser hvordan kreativitet kan spille en viktig rolle i arbeidet med barn og unge.

(Intervju skrevet ved hjelp av KI).

87

SKAPENDE HELSESYKEPLEIERE

Petter Kristoffer Tronrud Fottland, helsesykepleier og musiker

Petter jobber i Oslo kommune bydel Grorud som helsesykepleier ved Nordtvet skole og Groruddalen skole, og jobber i tillegg annenhver onsdag på helsestasjon for ungdom bydel Grorud. Han har jobbet i tjenesten siden januar 2024.

Petter og kona deler en lidenskap for musikk, noe som har styrket forholdet. De kommer begge fra musikalske familier, og da de møttes, fant de raskt felles glede i musikk. De musikalske bidragene har vært en del av bursdagsfeiringer, høytider, bryllup og andre arrangementer. Paret utfordrer hverandre kreativt, og musikk er en måte å samarbeider på.

Kreativitet er viktig også i jobben. Selv om det ofte skjer ubevisst, krever samtalene og relasjonsbygging i helsesykepleierfaget evne til å tilpasse seg og finne kreative løsninger. «Musikk fungerer som en metode for avslapning og en måte å håndtere stress på. Jeg har eksperimentert med å lytte til stressende musikk for å ufarliggjøre stress, noe som har hatt positiv effekt.»

«Balansen mellom helsesykepleieryrket og musikken er naturlig for meg. Samtaler i arbeidet kan sammenlignes med harmonien i musikk, der stemmene er instrumentene.

Musikk hjelper meg også med å bearbeide inntrykk fra jobben og finne nye ideer og løsninger.»

Petter forteller at å jobbe i et kvinnedominert yrke har vært uproblematisk, selv om han savner flere mannlige kolleger. «Mangfold blant ansatte er viktig, spesielt for ungdomsguttene på skolene. Jeg tror det ville vært positivt med flere menn i yrket.»

(Intervju skrevet ved hjelp av KI).

88

Balansen mellom helsesykepleieryrket og musikken er naturlig for meg.

Helsesykepleier er en uvurderlig ressurs også for de øvrige ansatte på skolen. I tillegg til å veilede elevene når det gjelder elevenes fysiske, psykiske og seksuelle helse, er helsesykepleieren også en meget god sparringspartner for lærerne i møtet med elevene. Ikke alle elevsamtaler må ende i at en elev med utfordringer sendes til helsesykepleier.

Ved å kunne spille ball med helsesykepleier, vil også lærerne kunne styrke sin kompetanse og trygge lærerne i samtaler de har med elevene.”

Sitat fra lærer

En tjeneste for fremtiden Helsesykepleiere må være trygge på og kunne formidle At barn og unge har en lovfestet rett til en tilgjengelig helsestasjon- og skolehelsetjeneste Hva tjenestens oppgaver og formål er Hvilken spesialkompetanse på helsefremming og forebygging som helsesykepleiere har, og som er helt avgjørende i «laget rundt barnet»

• • •

For å gi deg litt hjelp på vegen med dette har vi utarbeidet et faktaark med korte stikkord som beskriver helsesykepleier sine oppgaver og funksjon.

Faktaarket utgjør de siste sidene i jubileumstidsskriftet og kan tas ut, kopieres og brukes aktivt i dialog med samarbeidspartnere, lokale politikere og administrasjon, med media og med befolkningen. Faktaarket vil også være tilgjengelig for nedlasting på nettsiden til faggruppen.

Bruk faktaarket, selvstendig eller som en underbygging, på foreldremøter, i politiske møter, på stand, i valgkampsammenheng osv.

Mulighetene er mange!

Ann Karin Swang, leder av Helsesykepleierne NSF i aktiv dialog under Arendalsuka-24.

90

Helsesykepleier Helsesykepleier legger grunnlaget for det som gir og bevarer god helse.

Alle barn og unge skal ha en helsesykepleier.

Helsesykepleier arbeider ut fra en helhetlig forståelse av barn, ungdom, foreldre og samfunnet vi lever i.

Hvem er helsesykepleier: Sykepleier med master/videreutdanning i helsefremmende og forebyggende arbeid rettet mot barn, unge og deres familier.

Hvor jobber helsesykepleier: I helsestasjon for barn og foreldre, skolehelsetjenesten og i helsestasjon for ungdom.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en gratis, lovpålagt tjeneste for alle barn og unge.

Noen jobber også med migrasjonshelse og smittevern.

Helsesykepleiers oppgaver er å: Bidra til å fremme god fysisk, psykisk og seksuell helse hos barn og unge.

Forebygge sykdom, skade og uhelse.

Arbeide for gode oppvekstvilkår og å minske sosial ulikhet i helse.

Arbeide for å forhindre, oppdage og stoppe vold, overgrep og omsorgssvikt.

• • • •

Hvordan jobber helsesykepleier: Gir støtte og veiledning som gjør at barn, unge og familier kan håndtere livets muligheter og utfordringer.

Bruker kunnskap om hva som styrker og svekker helse.

Gjør systematiske kliniske vurderinger, prioriteringer og beslutninger.

Vaksinerer i tråd med Barnevaksinasjonsprogrammet.

Snakker barn og unges sak.

Samarbeider med og koordinerer ulike tjenester rundt barn og unge.

Er en sentral del av kommunens folkehelsearbeid og beredskap.

• • • • • • •