BOKANMELDELSER
Liten bok om stort tema «Like innenfor døren sto pappa, hvit i ansiktet. En time tidligere var mamma blitt kjørt på sykehuset med hjerteinfarkt. Hun var bare litt over 50 år gammel.» Slik starter Torbjørn Røe Isaksen sin lille bok «Den onde sirkelen – om å falle utenfor i verdens rikeste land». Moren overlevde, men opplevde noen måneder å falle utenfor yrkeslivet. Røe Isaksen bruker episoden til å illustrere at alle på et eller annet tidspunkt i livet kommer i kontakt med hjelpesystemet vårt. Boka drives altså fram av anekdoter, og selv generelle eksempler får ansikt, kjønn og hårfrisyre. Tematikken er illustrert i «Den onde sirkelen», et bilde på de omstendigheter som ikke bare gjør at noen faller utenfor arbeidsmarkedet, men som er skyld i at de blir stående utenfor uten sjanse til å komme inn igjen. Omstendighetene beskrives i seks punkter: • Skolen reproduserer de sosiale forskjellene som allerede eksisterer • Bare litt over halvparten fullfører
videregående på normert tid, og en av fem ikke i det hele tatt • Et velferdssystem som gjør folk til passive klienter • At det ikke alltid lønner seg å jobbe • Å oppleve mørke midt på dagen – mange har tunge psykiske lidelser og får ikke hjelp • At utenforskapet går i arv til neste generasjon. Boka er lettlest og grei. Det er vanskelig å argumentere mot Røe Isaksens beskrivelser og argumenter. Han skriver lettfattelig og flytende om komplekse temaer og promoterer en empatisk holdning til mottagerne av sosiale stønader. Mot slutten av boka presenterer han forslag til hva han mener er gode oppstartsområder i arbeidet med å bryte den onde sirkelen. Han advarer selv om at «politikk er av natur ikke som et kirurgisk blad, det er vanskelig å drive presisjonspolitikk. […] Det er rett og slett vanskelig å lage en politikk som treffer hver og en som trenger det, med de
virkemidlene som egner seg best.» Med disse og enda noen flere forbehold går forfatteren og politikeren i gang med å presentere tolv tiltak for å bryte den onde sirkelen. Røe Isaksen konkluderer med: Vi må angripe årsakene til fattigdom, og vi må da ta tak i «problemene for hver enkelt, systematisk og nøkternt. Med varmt hjerte og kaldt hode». Hvorfor lese boka? Fordi den er skrevet av vår nåværende utdanningsminister, og det er interessant å lese hvilke tanker han har om fleksibilitet i utdanning. Og fordi den er så kort at om du ikke har noen glede av den, har du ikke kastet bort mer enn en time av ditt liv.
av tallene som produseres fra nasjonale prøver. Han viser til at Nifus rapport fra 2013 konkluderer med at «[…] prøvene har en begrenset nytte i tilbakemelding og forbedring i skoleresultat for den enkelte elev». Videre utgjør det et problem at prøveresultatene brukes som indikator på lærers innsats, uten at elevers svært ulike forutsetninger fra sted til sted, kull til kull og klasse til klasse tas med i beregningen. Resultatene fremstår da som temmelig tilfeldige og er sjelden statistisk signifikante på landsbasis. Forfatteren viser til Nifus advarsler om at rangeringer på dette statistiske materialet kan gi svært uheldige utslag, og sier tørt: «Svært uheldige utslag er ikke det man har mest lyst på når det handler om beslutninger som berører tusenvis av små barn.» Marsdal kan bli en smule tendensiøs i sine argumentasjoner, men til hans forsvar må det sies at det er vanskelig å finne gode argumenter for motstandernes syn, selv i kilder der de selv må anses som premissleverandører for debatten. En stor del av boka er spesielt viet til historien om sandefjordlæreren Marius
Andersen, som selv slet på skolen og nå legger et glødende engasjement inn i lærergjerningen, samt hans kollega Joakim Volden. Disse to nektet å innordne seg lokalmyndighetenes krav om at alle elever i kommunen, fra og med første skoleår, skulle kryssvurderes i forhold til læringsmålene, da de mente å kunne dokumentere at dette gikk negativt utover elevenes læring og motivasjon. De to lærerne ble truet med oppsigelse, en konflikt som satte Sandefjords politikere til veggs da ytterligere 40 kolleger av de to deltok i ordrenekten. Marsdals konklusjon er: Ikke driv skole som butikk, barn er ikke blåbær! For å forstå allegorien må du selv lese boka.
Om forfatteren: Torbjørn Røe Isaksen er født i 1978, lærersønn fra Porsgrunn, har sittet på Stortinget for Høyre siden 2009. I dag er han kunnskapsminister i regjeringen Solberg. Forlaget Dreyer, 2013
Lærerkoden I boka «Lærer-koden» tar Magnus Engen Marsdal et sterkt og følelsesladet oppgjør med den nye testkulturen i norsk skole. Ny, ikke fordi norsk skole tidligere har lidd av noen uttalt mangel på prøver, tester og rangering av elever, men ny fordi elevenes resultater nå helt konkret knyttes til de voksnes prestisje og oppnåelse av goder. Eksemplene er fra Oslo og Sandefjord, to kommuner utpekt av Marsdal til verstinger på området. Marsdal gjør ingen hemmelighet av hva han mener. I kapittelet «De voksnes prestisje» forteller han hvordan prøveresultater i Oslo hang sammen med rektors vurdering fra sin arbeidsgiver, som igjen var utslagsgivende for hva slags lønn rektor skulle få. Han forteller om direkte juks med prøvene, om fag som periodevis forsvinner fra timeplanen, og om IOP-elever som ikke får de voksenressurser de har krav på fordi disse flyttes til aktiviteter som kan gi positive utslag på statistikken. Rene regelbrudd, altså. Gjentatte varslinger ble avvist som løse rykter av daværende skolebyråd Torgrim Ødegård og utdanningsdirektør Astrid Søgnen. Marsdal problematiserer nytteverdien
Anmelders anbefaling: Ikke gi denne boka til en lærer, vi hisser oss opp. Vær like forsiktig med å gi den til foreldre av skolebarn, de vil trolig bli skrekkelig nervøse. Gi den heller til en stortingspolitiker, som dessuten har lengre ferie. Forlaget Manisfest 2014
Synkron 2: 2014 9