Rusmisbrukere er ikke en ensartet gruppe. Det synes hun det er viktig å få formidlet. Det er mennesker fra ulike bakgrunner. Det kan være høyt utdannede mennesker, og det er mennesker fra svake grupper i samfunnet. Utfordringen er å få de inn i menigheten. For uten at de får venner uten rus er det ikke lett å komme tilbake til et liv uten rus. Det å jobbe med rusmisbrukere gir mye glede, det er godt å få jobbe med det som ligger en på hjertet. Men det er også en krevende jobb med mange skuffelser. Man hører oftest om solskinnshistoriene. Det er jo de menigheten ser på plattformen. Men vi som står i dette arbeidet i det daglige må takle mange triste dager også, forteller hun. Det å se at de menneskene vi er blitt glad i tar dumme valg, gjør vondt. Når vi vet at det de velger ikke er bra for dem, er det lite vi kan gjøre. Vi kan gi råd og veiledning og vi kan be for dem. Men livene deres må de leve selv, og det kan være tøft å se at noen velger feil. Vi må takle de følelsene det skaper i oss, sier hun, og det kan av og til være smertefullt og skape frustrasjon. Samtidig som gleden er stor når det går bra. Terje er med i Misjonsrådet og i Sang- og Musikkrådet foruten å være varamedlem i styret til Evangeliesenteret. Det er spennende, synes han. Misjon er han opptatt av, og han har vært engasjert i et arbeid blant annet i Latvia. Det begynte i 1991, da gikk de i Kristi menighet i Oslo. De så at det begynte å åpne seg i Øst. Terje forteller at han fikk sånn nød for Sovjet, og at han bad om en inngang i landet. I januar 1992 dro han og en kamerat til Latvia med mat og bibler. De ble ledet til en menighet og opplevde at alt la seg perfekt til rette hele vegen. Hjemme i Oslo ble det mange som engasjerte seg da de kom hjem og fortalte hva de hadde fått være med på. Allerede i påsken dro det flere over på besøk og i august samme år utvidet de med hjelpesendinger. De hadde åpne dører til blant annet politistasjonen, fengselet, skoler, barnehjem osv. Kristi Menighet har fortsatt dette arbeidet og har drevet med hjelpesendinger
til Latvia i over 17 år. De forteller at barna har vært med, etter hvert også barnas venner. Det har vært med ungdommer som har blitt frelst på turene, og de har stor tro på at det å komme ut gir frimodighet. Mennesker blomstrer og kommer i tjeneste helt naturlig på en slik misjonstur, mener de. Terje er vokst opp med tradisjonelt misjonsarbeid, og setter stor pris på det. Men han brenner også for å sende ut team som kommer hjem og inspirerer nye til å reise ut. Både det tradisjonelle misjonsarbeidet og teamarbeidet burde vokse, mener han. Og sier ja takk til begge deler! Det ligger også på hans hjerte at misjonsarbeid - og turer ikke bare er for ungdom. Vi har det så godt i Norge, vi burde bruke noe av det vi har til misjon uansett alder. Det er viktig å gi, men også å delta. Han mener at alle i menigheten burde en eller annen gang være med p på misjonstur. Det vil man vokse på! Terje forteller at det er viktig for dem å være inkluderende og ha et åpent hjem. Han har vært pastor i mange år, men har nå en annen jobb. Kallet er ikke å ha en tittel, sier han, men å være en kristen
og bry seg der en er. Det er mange som trenger at noen bryr seg. For Torhilds del er kallet å fostre mennesker til å ta rette valg, enten det gjelder rusmissbrukere eller mennesker uten rusproblemer. De viktigste for alle er å bli kjent med Jesus og vokse med ham, uansett bakgrunn. Begge brenner de for at kristne skal finne hvilen i troen. Mange kristne strever og synes ikke de er bra nok. Men Jesus har gjort noe som er ferdig, og som man kan ta imot! De ønsker å se mennesker frelst, vise Jesu sinnelag og bry seg. Terje forteller at etter mange år i menighet, har han lært hva utbrenthet er. Vi skal bety noe for andre, men man må heller ikke glemme seg selv midt opp i det hele!
INFORMASJON
u Dette
er en del av en artikkelserie hvor Margrethe Tveit besøker sentrale personer i menigheten. I første omgang har det vært eldsteråd, pastorparene og deler av staben som har fått besøk, men nå står også andre for tur...
11