TROLLHEIM - Underjordisk oppdrag
Bok nr. 3 i serien
© Figenschou forlag 2023
© Tekst: Arne Lindmo
© Illustrasjoner: Ida Skjelbakken
Redaktør: Anitra Figenschou
Logo-design: Kjetil Nystuen
Sats: Chakib Azzaoui
ISBN: 9788284310237
Trykk: Livonia Print
www.figenschouforlag.no
Følg figenschouforlag på Facebook og Instagram
En stor takk til:
Bibliotekar Thomas Overvik som har kommet med mange viktige innspill underveis i arbeidet med manus. Og en megastor takk til alle barnekonsulentene som har lest og sagt sin mening om manuset, før boken ble utgitt. Alle disse tilbakemeldingene har vært gull verdt!
Og husk at:
Det er ikke lov å kopiere tekst eller bilder fra denne boken uten avtale med forlaget. Det er ulovlig ifølge åndsverksloven og det kan medføre erstatningsansvar. Gjennom Kopinor kan skoler, bedrifter og andre institusjoner inngå avtale om lovlig kopiering.
Henvendelser til forlaget: Figenschou forlag, Tromsøgata 21, 0565 Oslo, Norge. E-postadresse: anitra@figenschouforlag.no, Tlf: 92606318
TROLLHEIM
Underjordisk oppdrag
Av Arne Lindmo
Illustrert av Ida Skjelbakken
6
Kapittel 1
Udyret våkner
Tara så på de to bilene som kjørte ut fra gårdsplassen.
Mamma og søstrene i den første bilen. Pappa og
brødrene i den andre. Alle sammen på vei for å besøke farmor på sykehuset.
Alle bortsett fra henne og fem år gamle Bablu. Sist
Bablu var med, ble de nesten kastet ut. Han var egentlig
snill som en engel, men full av energi og kunne løpe
åttetall rundt leger og sykepleiere dagen lang.
Tara sukket og lukket døra. Hun ville jo også
besøke farmor, men noen måtte være hjemme og passe Bablu, og det var hennes tur denne gangen.
«Tara, kan jeg få se film?» spurte Bablu og løp inn i stua. «Kan jeg? Kan jeg? Vær så snill!»
«Ja da, din masekopp!» Tara fulgte etter for å slå på TV-en.
«Skal jeg steke noen kjøttkaker?» spurte Tara mens hun trykket på fjernkontrollen.
7
«Jippi! Kjøttkaker!» ropte Bablu og begynte å
hoppe rundt i sofaen.
«Ja, men så er det rett i seng etterpå! Hvilken film vil du se?»
«En amerikansk varulv i London!»
«Nei, nei, nei.» Tara ristet på hodet. «Den filmen har 15-årsgrense!»
«Varulv! Varulv! Varulv!» ropte Bablu mens han stupte kråke mellom sofaputene.
«Nå må du bli rolig!» sa Tara strengt.
Bablu sluttet å hoppe og kikket rart på henne.
«Tara, hvorfor har du så store muskler?»
«Så jeg kan løfte deg bedre, lille kjøttklumpen min!» Tara løftet Bablu høyt opp i lufta, slikket han
på kinnet og satte han ned igjen.
«Tara, hvorfor har du så lang nese?»
«Så jeg kan lukte deg bedre», sa Tara og sniffet på Bablu. «Og nå lukter jeg en skitten liten gutt som trenger et bad før sovetid!» Hun lo.
«Men Tara», sa Bablu og stirret på henne. «Hvorfor har du så gulgrønne øyne?»
«Så jeg kan se deg bedre. Særlig hvis du prøver å
leke gjemsel for å hale ut leggetiden, så ikke prøv deg!»
«Men Tara, hvorfor har du så skarpe klør?»
«Disse?» Tara kikket på de lange klørne som vokste
8
fram på hendene. «Så jeg kan klø meg bedre, tror jeg.
Noen ganger klør det så innmari i pelsen.»
«Men Tara, hvorfor har du så skarpe tenner?»
«Å! Det er lett å forklare!» Hun slikket seg rundt munnen. «Det er så jeg kan spise deg bedre!»
Tara brølte og kastet seg mot Bablu som så vidt klarte å hoppe unna.
Hun landet i sofaen og glefset i puta som broren hadde sittet på.
Bablu smatt ut av stua mens Tara rev puta i filler.
Den skarpe hørselen hennes plukket lett opp lyden av de trippende små barneføttene. De løp inn på rommet hans!
«Babluuuuu!» ulte hun. «Hvor er duuuuu?»
Tara bykset bortover gulvet og sprengte opp døra til barnerommet så treflisene sprutet.
Hun sniffet rundt i lufta med snuten.
«Det lukter så deilig mat her inne. Er du i skapet?»
Tara rev opp skapdøra. Ingen der.
«Kjære Bablubben min, jeg skal bare bite av et par fingre. Jeg lover. Du har jo ti! Du må lære deg å dele!
Er det ikke det mamma alltid sier?»
«Er du HER?» Tara rev av lokket på den store kassa med leketøy.
«Niks, men da er det bare én mulighet igjen», sa
9
Tara og gliste bredt. Hun la seg flatt ned på gulvet og kikket under senga.
Der lå Bablu og skalv i halvmørket mens han holdt rundt Totoro-bamsen sin.
«T-Tara! I-Ikke spis meg! Jeg lover å være snill!»
«Da kan du være så snill å komme fram», sa Tara ertende.
«Hva kommer mamma og pappa til å si når de finner ut at du har spist meg?»
«Å pytt! De har så mange barn. Hva gjør det vel om ett blir borte?»
Tara slengte senga i veggen og kastet seg over lillebroren.
Ei lita stund senere ringte det på døra. Tara åpnet. Det var Tobias.
«Å hei, Tobias! Så koselig at du kommer for å holde meg med selskap. Kom inn! Kom inn!»
Tobias gikk inn i gangen.
«Tara, hvorfor holder du en knokkel?»
«Oi! Dette er bare en av lekene til Bablu. Ikke bry deg om den!» Hun kastet fra seg lårbeinet.
«Du vet den medisinen jeg har forsket på?» sa Tobias. «Den som kan fjerne varulven i deg for alltid?»
«Å Tobias!» Tara klappet hendene sammen. «Er
10
den ferdig?»
«Jepp», sa Tobias stolt og rakte henne ei lita flaske. «Her! Den smaker nok litt fælt, men jeg lover at du aldri blir til varulv igjen etter å ha tatt denne medisinen!»
«Tusen takk!» Hun tok flaska og drakk grådig.
«Fysj! Du hadde helt rett. Den smaker skikkelig pyton!»
«Tilgi meg», sa Tobias og tok fra henne flaska. «Jeg kunne ikke bare se på at du ble mer og mer varulv for hver dag som gikk.»
«Tilgi? Hva da?» sa Tara forvirret.
«Au!» Hun tok seg til magen. «Det gjør så vondt!
Hva var det i den drikken?»
«Kvikksølv.»
«Kvikksølv!» ropte Tara. «Tobias, d-du har forgiftet meg!»
«Tara!» sa en stemme.
«Å nei! De er hjemme! Det er … søstera mi. Jeg må rydde … rommet til … Bablu.»
Tara sank sammen på gulvet. «M-men Tobias …
J-Jeg dør! Hvordan kunne du? Jeg trodde du elsket meg?» Tara ristet. Hele verden ristet.
«Jeg har aldri vært glad i deg», sa Tobias. «Du er bare et stygt … ekkelt … villdyr!»
«Tara!» Alt ristet.
12
Tara åpnet øynene. Søstera Akila ristet i henne.
«Tara! Du skriker og kaster på deg i søvne. Det er umulig å sove her! Gå og legg deg på sofaen nede i stua!»
Tara gnidde seg i øynene. Hadde hun drømt? Hun så på hendene sine. Ingen klør! Hun dro opp nattskjorta og tok seg på magen. Ingen pels! Tara lo. «Akila! Jeg har ikke pels på magen!»
Akila så surt på henne. «Du er så rar! Kom deg ned på sofaen, sa jeg.»
Tara pustet lettet ut og gikk ned trappa med puta under armen.
Hun stoppet ved soverommet til Bablu.
Han turte ikke legge seg med døra lukket, så den sto på gløtt.
Han var så søt når han sov, alltid liggende på skrå med en fot opp langs veggen, og dyna på gulvet.
Å Tobias … Skynd deg å lage den medisinen! Før det er for sent …
13
14
Kapittel 2
Trening i trollhula
«Hei, Adam», sa Tara da hun kom gående inn i den største hula under kråkeslottet. «Endelig juleferie!»
Hun slapp fra seg ryggsekken og børstet av seg litt snø.
Det hadde snødd tett i hele desember, og det var kaldt og mørkt det meste av tida, men hula hadde blitt både lysere og varmere i løpet av de siste ukene.
Først og fremst så hadde de hengt opp parafinlamper, men de hadde også tettet det meste av inngangen i hagen med jord og stein. Nå var det bare ei lita åpning igjen som de brukte til å gå inn og ut, og den hadde de dekket med ei stor sponplate for å holde snøen og kulda ute.
«Hei, Tara», svarte Adam. «Som det snør! Jeg var tidlig oppe i dag og brukte nesten en time på å måke fram inngangen i hagen.
«Takk skal du ha», sa Tara og plukket opp den magiske buen og koggeret med piler som Adam hadde
15
satt fram til henne.
«Jeg hater snø i skoa», sa hun, «og jeg er elendig til å måke, men i dag gikk det helt fint å komme fram.
Bedre tid til trening får vi også.»
Adam satte seg ned ved siden av ei lita bøtte med kongler.
«Er du klar?» spurte han.
Tara pustet rolig inn og ut et par ganger før hun nikket til Adam.
Han kastet ei kongle høyt opp i lufta.
Tara rev ei pil opp fra koggeret, la den på buestrengen og sendte den av gårde så raskt hun kunne.
Pila traff kongla perfekt og spikret den fast til plankeveggen som de hadde satt opp.
Treverket var mer skånsomt mot pilene enn den steinharde huleveggen.
«Da prøver vi to», sa Adam og kastet to kongler opp i lufta nesten samtidig.
Tara snappet opp og fyrte av begge pilene i rask rekkefølge. Hun naglet begge konglene til treveggen like lett som den første.
«Wow, stor framgang fra forrige uke! Prøv tre!»
Adam kastet tre kongler høyt i lufta, den ene etter den andre.
Tara traff den første, så den andre, men rakk ikke å
16
sikte på den tredje før den falt i bakken.
«Ikke langt unna», sa Adam. «Du la den siste pila på strengen rett før den siste kongla traff bakken. Om et par uker så treffer du den også.»
«Vi får se», sa Tara.
De trente videre ei stund med omtrent samme resultat før Tara la fra seg buen og gikk bort til ei bøtte full av småstein.
«Det får klare seg for i dag», sa hun. «Nå er det din tur!»
Adam plukket opp sverdet og reiste seg.
Han svingte det prøvende rundt i lufta et par ganger.
«Jeg har studert noen YouTube-videoer med den japanske sverdkunsten kendo, og jeg tror jeg har plukket opp noen triks.»
Adam holdt sverdet foran seg med begge hender rundt håndtaket. Det pekte på skrå oppover. Han flyttet rundt på føttene. «Der! Perfekt balanse. Jeg er klar!»
«Her kommer den første!» ropte Tara før hun kastet en liten stein mot Adam.
Adam løftet og hugget det magiske sverdet nedover i en rask bevegelse som delte steinen i to. Halvdelene
fløy forbi på hver sin side av Adam før de traff bakken.
Tara fortsatte å kaste små steiner mot han, raskere
18
og raskere, mens Adam svingte sverdet i intrikate mønstre, fram og tilbake, opp og ned, i elegante buer og kryss mens stein etter stein ble kuttet i to til han endelig bommet og fikk en stein rett i panna.
«Au!» Adam ristet på hodet. «Det holder! Jeg har fått mer enn nok!»
Han tok seg til den ømme pannebrasken.
«Ops! Unnskyld», sa Tara. «Jeg ble nok litt for ivrig. Det så ut som du hadde så god teknikk at jeg tenkte det gikk fint å øke farten litt!»
«Joda», sa Adam. «Jeg har bedre kontroll og balanse nå enn sist vi øvde, men det hjelper lite når
steinene kommer tett som kulene fra et maskingevær! Jeg er ingen jedi-ridder!»
«Jeg sa jo unnskyld! Og såpass må du tåle, synes jeg. Neste gang kan det være klubba til et troll som treffer deg i panna. Å tåle litt smerte burde kanskje være del av treningen din?»
«Skal jeg gjøre det til del av treningen din også?»
spurte Adam og smilte mens han pekte på Tara med sverdet.
«Greit», sa Tara og lo. «Ingen smertetrening.»
19
20
Kapittel 3
Taras forbannelse
«Har Tobias kommet?» spurte Tara.
«Ja. Han er oppe på biblioteket. Han forsker på ny magi og prøver å lære mer om forbannelsen din. Hvordan går det med deg forresten?»
«Jeg er … bekymret», sa Tara. «Helt siden den dagen jeg ble bitt av varulven, så har drømmene mine vært fulle av … fæle ting. Jeg drømmer at jeg er ute i skogen og jakter på mat. For det meste dyr, men en gang iblant … mennesker. I natt drømte jeg at jeg angrep og spiste lillebroren min! Stakkars, lille Bablu! Adam … Hva om jeg ikke klarer å kontrollere varulven når neste fullmåne kommer?»
«Det gikk jo bra sist», sa Adam, «og Tobias jobber hardt med å lage medisin. Bare hold ut litt til.»
«Jeg gjemte meg her forrige gang», sa Tara trist, «men det var øyeblikk da jeg ønsket å løpe ut og angripe noen! Det var som om villdyret i meg var i ferd med å overta. Jeg ønsket å klore, bite, drepe …»
21
«Adam, kanskje dere burde låse meg inn i buret neste fullmåne?»
«Hva med å ta noe beroligende? Jeg tror mora mi har sånne tabletter liggende, men jeg vet jo ikke om de funker på varulver.»
«Kanskje», sa Tara, «men jeg tror det kommer til å bli vanskeligere å kontrollere blodtørsten jo lenger jeg går med denne forbannelsen. Kanskje jeg en fullmåne kommer til å skade dere eller familien min!»
Tara ble blank i øynene. «Jeg blir mer og mer til ulv for hver dag som går. Hørselen og synet har blitt mye bedre. For ikke å snakke om luktesansen!»
«Slapp av! Det kommer til å gå bra. Tobias jobber jo med saken. Jeg er sikker på at løsningen ligger rett rundt hjørnet. La oss gå opp og høre med han nå.»
De gikk opp spiraltrappa som førte opp til kråkeslottet.
Kjellerlemmen sto allerede på gløtt, holdt oppe med en kraftig pinne.
Adam hadde fjernet den svære, tunge jernringen som trollet hadde brukt til å åpne lemmen med, og hadde i stedet spikret på et lite håndtak av tre. Lemmen hadde blitt lettere, og nå kunne selv Tobias åpne og
lukke den på egen hånd.
Tara fulgte etter Adam bort til det gamle biblioteket.
22
De hadde brukt mye tid på å pusse opp de siste par ukene. I midten av rommet sto det nå et stort, rundt bord med tre stoler rundt.
Tara likte å gjøre lekser sammen med Tobias her. Han var flink til å hjelpe, og hun slapp alt bråket hjemme. Det var alltid stille og rolig på kråkeslottet.
Tobias hadde fylt ledig plass i bokhyllene med bøker fra oldefarens gamle boksamling, blant annet et gammelt leksikon i ti bind og noen tegneserier for moro skyld.
Bøkene som var der fra før, hadde tilhørt Fredrik Gran, den siste som bodde i kråkeslottet, for et par hundre år siden.
Bøkene hans handlet for det meste om vikinger, norrøn mytologi og vesener fra norske folkeeventyr. Én av dem lå på bordet akkurat nå. Den het Lycanthropus!
Varulve og andre mytologiske væsner. Tobias hadde fortalt Tara at den var flere hundre år gammel og skrevet på dansk med gotisk skrift.
Hun skjønte ikke bæret av noen av bøkene der inne. De var tungleste og kjedelige, og mange hadde rare bokstaver, men det hendte hun leste noen av tegneseriene til Tobias.
«Hei, Tobias!» sa Tara. «Har du funnet ut noe mer om forbannelsen min?»
23
Hun kikket seg rundt.
Hvor var egentlig Tobias? Pennalet hans og ei skrivebok lå på bordet ved siden av Lycanthropus, men hun kunne ikke få øye på han noe sted.
Tara snuste rundt i lufta med den nye, skarpe luktesansen. Det luktet gamle bøker, mus og … Tobias.
«Merkelig … Jeg kan lukte han, men ser han ikke.»
«Han sa han skulle gå hit og …», begynte Adam før han plutselig stivnet og pekte på en fot som stakk fram bak bordet.
«Han ligger der, på gulvet! Hva kan ha skjedd? Har han besvimt?»
Tara skyndte seg rundt til den andre siden av bordet.
Tobias lå urørlig ved siden av en veltet stol.
«Æsj!» sa hun. «Det kryper ei feit, ekkel mus rundt på magen hans!»
25
26
Kapittel 4
Den magiske musa
«Jeg skal ta den!» ropte Adam og tok ei bok fra bordet. Han dengte den ned på magen til Tobias så hardt han kunne, men musa hoppet forskrekket unna.
«Æsj! Så stygg den er!» ropte Tara og prøvde å trampe på den.
Musa løp desperat rundt mellom beina hennes før den endelig pilte opp det ene bordbeinet.
«Kanskje den har bitt Tobias!» sa Adam.
«Å nei! Tror du mus kan være giftige?»
«Da skal han hevnes!» ropte Adam. «Førstemann til å lage musepannekake!» Han klasket boka i bordet bare noen centimeter fra den vettskremte musa som nå pilte bort til pennalet.
«Se! Nå stjeler den en av blyantene til Tobias», sa Tara mens hun også bevæpnet seg med ei bok. «For ei frekk mus!»
Hun kastet boka mot den, men musa hoppet unna med en blyant i munnen rett før boka kom susende og
27
rev med seg pennalet ned på gulvet.
Musa begynte å skrive med blyanten i skriveboka til Tobias.
«For ei rar mus», sa Adam og nølte litt. Nå hadde han sjansen til å mose den skikkelig med tanke på at den var opptatt med å skrive, men han gløttet ned på det som musa skrev.
Der sto det: «Ikke slå! Det er meg! Tobias!»
«Tara! Det ser ut som …» PANG! Tara smalt ei ny bok ned på bordet med full kraft.
«Joho! Førstemann!» jublet hun.
«Å nei!» sa Adam. «Tobias!» Han dekket ansiktet med hendene. Han turte ikke se, men i fantasien var det så altfor lett å forestille seg musepannekaka. En rød flekk med pensjonert gnager. Den moste Tobias?
«Fillern! Bommet!» sa Tara da musa smatt av gårde i vill panikk.
Adam trakk et lettelsens sukk og skyndte seg å gripe hendene til Tara.
«Stopp!»
«Hvorfor det?»
Musa spratt ned på gulvet igjen og kravlet opp på magen til Tobias. Der pilte den videre bortover genseren til den klarte å putte snuten mot nesa til Tobias. Den pep høyt tre ganger. Så var det akkurat som om musa sovnet mens Tobias blunket med øynene og våknet til live igjen.
«Hva i all verden», utbrøt Tara. «Hva skjedde nå egentlig?»
«Jeg mistet nesten livet!» sa Tobias og tok seg til den ømme magen. «Det var det som skjedde! Au, au, au! Magen min! Det kjennes ut som om noen har brukt den som trampoline.»
«Ops», sa Adam og la boka forsiktig tilbake på bordet. «Må ha vært den musa!»
«Ikke prøv deg! Jeg så da hva som skjedde. Dere gikk jo helt berserk! Hva hadde den søte, lille musa egentlig gjort for å fortjene alt det?»
«Eh …» Tara så forvirret ut. «Vi tenkte kanskje den hadde ... bitt deg?»
«Ja …» Adam var også forvirret. «Vi ville jo bare beskytte deg fra de giftige huggtennene.»
«Giftige huggtenner?» Tobias reiste seg opp med den sovende musa i hendene. «Jeg tror ikke dere to
30
kan stort om mus», sukket han mens han strøk den lille gnageren langs pelsen med en finger.
«Lille Teodor her spiser mest frø og korn. Mennesker hundre ganger større enn han står ikke på menyen.»
«Men hvorfor hadde du besvimt?» spurte Adam.
«Jeg byttet plass med musa! Jeg fant trylleformelen i den gamle dagboka til Fredrik Gran og plukket opp Teodor her i dyrebutikken forrige helg. Norrøne trollmenn brukte trikset til å spionere på fiendene sine. Jeg tenkte vi kunne få bruk for det samme.»
«Var det ikke skummelt?» spurte Tara.
«Nei da, det var kjempekult! Dere så gigantiske ut, som jo var litt skummelt, og dere prøvde å drepe meg, som jeg må innrømme var veldig skummelt, men bortsett fra det så var det altså helt fantastisk! Jeg følte meg kjemperask og full av energi!»
«Har du prøvd dette tidligere?» spurte Adam.
«Ja, én gang, forrige søndag. Jeg brukte hele kvelden på å krype rundt på oppdagelsesferd i veggene her på kråkeslottet! Dere skulle sett alt det rare jeg fant!»
«Er det farlig?» spurte Tara. «Eller blir du deg selv igjen om noe skjer med musa?»
«Det er nok litt risikabelt ja», sa Tobias og sukket, «for hvis musa blir drept når jeg har byttet plass med den, så dør jeg også. Sjelen og tankene mine er fanget
31
i musekroppen så lenge magien virker.»
«Det kan da ikke stemme», protesterte Tara. «Du må da bli deg selv igjen?»
«Hør her, tenk dere at jeg er melk, og at melkekartongen er kroppen min. Så bruker jeg en magisk hånd til å tømme melken i et glass. Hva tror dere skjer med melken hvis glasset knuses? Flyr den tilbake til kartongen igjen?»
«Nei», sa Tara, «Det blir bare … søl.»
«Nettopp!»
«Men det er jo altfor farlig!» utbrøt Adam. «Du kan ikke ta en så stor sjanse! Hva om en ugle stupte ned og fanget deg? Eller du møtte en sulten huggorm?»
«Eller du gikk forbi en musefelle med favorittosten din?» sa Tara og smilte.
«Slapp av. Jeg lover å være forsiktig.»
«Tobias!», sa Tara strengt. «Hvis jeg ser én eneste mus på badet når jeg går i dusjen, så kommer jeg til å banke den gul og blå med dusjkosten og mose den med hælen. Bare så du er advart!»
Tobias ble knallrød i ansiktet. «J-jeg ville aldri
f-funnet på å …»
«Bare så du er advart», gjentok Tara med et lurt smil.
Det begynte å ringe i lomma hennes.
32
Kapittel 5
Taras gave
Tara tok ut en mobiltelefon og sukket.
«Det er alarmen. Jeg lovte å være hjemme før klokka seks i dag. Familien min skal besøke farmor på sykehuset, og jeg må bli hjemme for å passe lillebroren min.»
«Hvordan går det egentlig med farmoren din?»
spurte Adam.
«Tror det går mot slutten … Pappa ville ikke si noe om det, men jeg tror ikke de hadde ringt fra sykehuset og bedt oss komme om det ikke var alvorlig. Hun er veldig gammel. Familien kommer til å overnatte der noen dager, hos onkelen min, siden det er så langt å kjøre, og de kommer ikke tilbake før sent på mandag.»
«Du synes vel det blir fint med litt ro og fred i huset», sa Adam. «Det er jo ellers alltid kaos der når jeg er på besøk. Hvis ikke lillebroren din er skikkelig
rampete da.»
«Å, han blir null problem. Bablu er en engel. Jeg
35
sender han etter hvert til sengs, så kan jeg sitte lenge oppe alene, spise masse popkorn og se skrekkfilm fra samlingen til storebroren min. Det blir digg!»
Tara så spent på Tobias. «Men før jeg går, så vil jeg gjerne vite om du har funnet ut noe mer om forbannelsen min.»
«Jeg jobber fortsatt med å få ferdig medisinen», sa Tobias. «Jeg har funnet alle ingrediensene bortsett fra én, men det er et lite problem med akkurat den.»
«Hva er problemet?»
«Vi trenger en spesiell type sopp, en blå sopp som bare vokser i fuktige og mørke huler, og som vikingene ganske enkelt kalte blåsopp. Problemet er at den er utryddet!»
«Å nei!» stønnet Tara. «Da kommer jeg til å være varulv for alltid!»
«Nei da, slapp av. I dagboka til Fredrik Gran står det noen notater med skisser av planter og sopp som han fant de gangene han utforsket porten ned til Helheim. Én av beskrivelsene passer på en prikk! Jeg er sikker på at det fortsatt finnes blåsopp der nede!»
«Det er jo gode nyheter!» utbrøt Adam.
«Er det?» spurte Tara skeptisk. «Hvordan skal vi liksom få tak i den hvis den vokser nede i Helheim?»
«Vi må planlegge en eller annen form for
36
ekspedisjon», sa Tobias. «Vi må bare passe på at vi er godt forberedt først. Varme klær. Våpen. Proviant. Og vi kan bruke spionmusa til å undersøke veien foran oss så vi ikke går oss på noen troll.»
«Tja», sa Tara. «Det høres ganske skummelt ut, men … jeg er villig til å prøve alt for å bli kvitt denne forbannelsen!»
«Og jeg er villig til å gjøre alt for å hjelpe deg», sa Tobias.
Tara smilte til han. «Min ridder i skinnende rustning.»
«Eh.» Tobias rødmet og kremtet litt. «V-vi er jo venner. S-skulle bare mangle. Bare én ting til før du går.» Tobias plukket noe ut av lomma. Han rakte Tara et halskjede med en skinnende blå edelstein formet som en glatt, rund måne.
«Det er en månestein», sa Tobias. Ifølge Lycanthropus så kan steinen hjelpe deg med å få kontroll over varulven. Kanskje den kan være til hjelp. Jeg vet ikke, men det skader ikke å prøve.»
Tara tok imot halskjedet med den vakre steinen.
«Et smykke i gave til lille meg?» sa hun og smilte. «Hva kan det bety?»
«Eh, j-jeg tenkte b-bare at, altså, i tilfelle, hvem vet …»
37
«Tusen takk, Tobias. Jeg vet du bare prøver å passe på meg.»
«Eh, ja, a-akkurat ja.»
«Det er pent», sa Tara og la det rundt halsen. «Vær forsiktig på vei hjem», sa Adam. «Jeg synes jeg har sett små skygger i øyekroken de siste par ukene. Det kan være spioner fra Helheim på ferde.»
«Jeg skal være forsiktig», sa Tara. «Men de har ikke funnet på noe ugagn på en god stund nå. Ikke siden vi beseiret Victor og Helene. Kanskje de er i ferd med å gi opp?»
«Tviler jeg sterkt på», sa Adam. «Ta med deg buen og koggeret med piler for sikkerhets skyld, ok? Jeg liker ikke tanken på at du skal være alene i helgen.»
«Greit», sa Tara og plukket opp våpenet.
«Og ring oss hvis noe skjer», sa Tobias. «Jeg har en ekkel følelse.»
«Ta det med ro. Det kommer til å gå helt fint. Null problem.»
Tara gikk hjemover med buen og
pilkoggeret
pakket inn i en
svart søppelsekk. Det var kaldt og mørkt. Hun stoppet plutselig opp og snuste rundt i lufta. Den lukta … Småtroll?
Tara trakk buen ut av søppelsekken og stirret inn i buskene med de skarpe øynene.
Siden hun hadde blitt bitt av varulven, hadde hun fått mye bedre nattsyn, og hun fikk raskt øye på et par glødende, oransje øyne mellom buskene før de forsvant, og hun kunne høre lyden av føtter som løp vekk.
Lukta ble svakere. Best for deg, tenkte Tara og la buen tilbake i søppelsekken.
Men Adam hadde hatt rett, og det plaget henne. Spioner fra de underjordiske var på farten igjen. Hva var det de planla denne gangen?
39
