TROLLHEIM
Vampyrer og demoner
Av Arne Lindmo
Illustrert av Ida Skjelbakken
6
Kapittel 1
Ziras forvandling
Zira blunket noen ganger.
Hun satt i det gamle barnerommet sitt i kråkeslottet og så seg selv i speilet. Hun kunne knapt tro det. De rødglødende øynene hadde blitt erstattet av mørkebrune. Det var som om hun hadde tatt på seg noen andres øyne!
«Hvilken svart magi er dette?» spurte hun.
«Ingen magi», svarte Tobias. «Det er bare kontaktlinser. Nå ser øynene dine helt vanlige ut.»
Kunne det virkelig gå? Zira begynte å føle et spirende håp, dypt nede i magen et sted. Kunne hun leve som ei vanlig jente igjen? Fortsette der hun slapp for to hundre år siden?
«Hei!» utbrøt hun og dyttet Tara unna. «Hvorfor dasker du meg i ansiktet med en kost?»
«Ta det med ro», sukket Tara. «Og ta bort hånda. Det er bare mørkt pudder, en slags sminke. Det hjelper til med å skjule den kritthvite huden din.»
7
Zira følte seg forvirret igjen. Noe
hun hadde følt det meste av tiden siden den dagen hun
ble med disse tre barna opp til overflata.
Det hadde bare gått to måneder, og hun hadde
holdt seg skjult på kråkeslottet det meste av tiden, men alle de nye inntrykkene var fortsatt overveldende.
De tre nye vennene hennes viste henne ofte nye, rare ting. I dag var det «kontaktlinser» og «pudder». Tobias hadde foreslått «parykk» også,
for å skjule det glinsende sølvhåret, men Tara hadde bare ledd. «Det kan jo være farget», hadde hun sagt, «som mitt.» Hun hadde lilla hår, noe som tross alt var rarere.
«Du blir så fin!» sa Tara og gliste mens hun pudret i vei.
«Men … var det ikke pudder Tobias smurte på i sted?» spurte Zira. Så mange nye ord og uttrykk … Det gikk helt rundt for henne.
«Nei», svarte Tobias. «Det var solkrem, med ultrahøy faktor, for å beskytte deg mot sola. Det må til hvis du skal bli med oss på skolen.»
«Ultrahøy?» spurte Adam. Han sto lent mot veggen og så på dem. «Hvor fikk du tak i den?»
«Laget den selv, og jeg har testet den godt. Null stråling slipper gjennom. Zira er like trygg som om hun hadde sittet i et mørkt rom.»
«Selv om hun gnir seg i ansiktet?» spurte Adam. Han hørtes bekymret ut.
«Eh … Hun burde vel strengt tatt ikke ta på huden i det hele tatt, ikke før hun er tilbake her på
kråkeslottet.»
«Ingen fare», sa Zira. «Huden min klør ikke, selv med alt dette klisset oppå.»
«Hva er klokka nå?» spurte Tara.
10
«Vi må gå om fem minutter», svarte Adam. «Ellers kommer vi for sent.»
«Altfor dårlig tid», sukket Tobias. «Vi skulle ha planlagt Ziras første skoledag mye bedre. Jeg har en ekkel følelse … Kan vi ha glemt noe viktig?»
«Ferdig!» utbrøt Tara og smilte til Zira. «Du er som ny!»
Zira stirret sjokkert på speilbildet sitt. Brune øyne og solbrun hud. Nye, pene klær, lånt av Tara. Hvem var denne nye jenta i speilet? Var dette henne før, slik hun hadde vært … Var dette Sara Gran … slik hun en gang hadde sett ut?
Zira kastet et blikk på det gamle maleriet som hang på veggen. Der var hun mye yngre, men det lignet litt. Zira smilte.
«Takk», sa hun til Tara. «Jeg ser nesten ut som på bildet, bare eldre.»
«Bare hyggelig», svarte Tara og smilte tilbake.
«Jeg trodde ikke vampyrer kunne se speilbildet sitt», sa Adam mens han tok på seg ryggsekken.
«Ikke vær idiot», sa Zira. «Vampyrer er ikke usynlige.»
«Jeg mener …» Adam sukket. «Har du ikke sett vampyrfilmer?»
«Film? Hva er film?»
11
Adam stirret på Zira med store øyne. «Har du aldri sett en film!»
«Selvfølgelig ikke», sa Tobias. «Hun har jo bodd under jorda i to hundre år!»
«Men hadde de ikke sånne svart-hvitt-filmer da hun var seks år og bodde her oppe som ei vanlig jente?»
«Den første filmen i Norge ble vist på kino i 1896», sa Tobias. «Hundre år etter at Zira ble kidnappet! Leser du aldri historie?»
«Historie er kjedelig», sa Adam. «Spesielt årstall.»
«Men da må vi ha filmkveld!» utbrøt Tara. «Jeg kan låne noen vampyrfilmer fra broren min, og så kan Zira fortelle oss hva som er sant, og hva som er tull.»
«Ja, vi kan se Dracula!» sa Adam begeistret. «Den er kul.»
«Huff, det høres nifst ut», sa Tobias. «Har ikke sånne filmer høy aldersgrense?»
«Ikke vær så pysete», sa Tara og dultet borti han. «Det er ikke på ekte. Hva om vi pusser opp et av rommene i andre etasje og lager en kino? Hadde ikke det vært tøft!»
Adam tappet på klokka si med fingeren. «Tiden er ute.»
«Let’s go!» ropte Tara og nappet med seg ryggsekken.
Adam og Tobias stormet ut etter henne.
12
Zira kastet et siste, bekymret blikk i speilet. Var dette lurt? Hva om noen på skolen fant ut hvem hun egentlig var? Hva ville de voksne her i Trollheim gjøre om de fant ut av hemmeligheten hennes? Spidde henne med en stake? Binde henne fast til et tre så sola kunne steke henne levende?
Men hun var lei av å leve under jorda. Hun hadde drømt i mange år om å dra opp til overflata igjen. Nå hadde hun venner til å hjelpe seg. Dette var hennes store sjanse!
Zira, ikke ødelegg sjansen din. Ligg lavt! Gjør som de andre! Lat som om du er ei helt normal, tolv år gammel jente.
«Zira! Kom! Vi har det travelt», hørte hun Adam rope fra nede i trappa.
Hun dro på seg den nye ryggsekken og fulgte spent etter de andre.
13
14
Kapittel 2
Ziras første dag på skolen
«En ny elev?» Læreren rynket på panna. «Det har ikke jeg hørt noe om.»
Zira ble dyttet ned bak en ledig pult av Adam.
«Du kan sitte her, ved siden av meg», hvisket han. Hun så seg spent rundt. Alle i klassen stirret på henne. Kunne de se det? At hun var en vampyr? Kunne de lukte det? Høre det på stemmen hennes? Men hun hadde ikke noe valg nå. Det var bare å late som, så godt hun kunne. Hun var bare Zira, 12 år. Ei helt vanlig jente.
Adam snudde seg mot læreren og trakk på skuldrene. «Så rart», sa han. «Faren hennes sa at alle papirene var i orden. Du får sikkert høre om det snart. De er flyktninger, skjønner du. Kom nettopp fra … Grønland. Det har visst vært krig der.»
Tobias begravde ansiktet i hendene og stønnet.
15
«Krig på Grønland?» Læreren hevet øyenbrynene.
Tara reiste seg og sa: «Nei, nei, nei! Adam hørte feil. Afghanistan tror jeg det var.»
«Hun ser ikke afghansk ut», sa læreren.
«Hun er norsk», skjøt Tobias inn. «Datter av den norske ambassadøren der.»
«Hm», brummet læreren. «Da kan hun kanskje presentere seg selv i stedet for at dere tre forteller om henne.»
«Eh, hun er litt sjenert …», begynte Adam, men
Zira reiste seg og la ei hånd på skuldra hans.
«Det går bra», sa hun.
Adam ga henne et bekymret blikk, men satte seg ned.
Zira smilte så pent hun kunne til læreren. Hun var nervøs, men kastet seg bare i det.
«Hei! Jeg heter Zira og er cirka tolv år. Takk for at jeg får gå på skolen din.»
«Cirka 12 år sier du.» Læreren smilte tilbake. «Vel, da har du kommet til cirka riktig klasse. Kan du si noe om interessene dine? Slik at de andre i klassen kan
lære litt mer om deg.»
«Interesser … hm … Jeg liker å gå på jakt!»
«Jakt!» utbrøt læreren. «Det var en uvanlig hobby for ei 12 år gammel jente. Går du sammen med faren
16
din, kanskje?»
«Nei, nei, jeg jakter alene, om natta.»
«Virkelig?» Læreren sperret opp øynene.
Noe var galt … Zira så seg rundt i klasserommet. De fremmede barna stirret sjokkert på henne. Adam hadde begravd ansiktet i hendene. Tobias bet negler, og Tara ristet forsiktig på hodet.
«Nei da, bare en spøk», skyndte Zira seg å si. «Jeg liker helt normale ting, som … å se film.»
«Ah. Film!» sa læreren. «Hva er favorittfilmen din, da?»
«Eh … Dar…kula?»
«Høh, den har jeg ikke hørt om … Ja ja, vi har matte i første time. Adam, gå og hent ei ny mattebok til Zira i skapet. Jeg vet ikke hvor langt dere kom på skolen i Afghanistan, Zira. Hva var det siste du lærte i matte?
«Hm … Jeg er ikke så flink med tall, men jeg kan telle til ti!»
Læreren stirret på Zira. «Du kan telle … til ti?»
Guttene bak henne fniste.
Adam snudde seg og ga dem et strengt blikk, men de bare himlet med øynene.
«Kanskje jeg må finne en annen mattebok til deg», sa læreren. «Men det finner vi ut av senere.» Han
17
snudde seg mot tavla, sukket tungt og begynte å skrive sidetall med et kritt.
Noen kastet ei papirkule i hodet på Zira.
Hun plukket den opp og brettet den ut på pulten. Det sto bokstaver der.
«Pst!» sa hun og viste lappen til Adam. «Hva står det? Velkommen til klassen?»
Adam gløttet bort på papirlappen. «Ikke akkurat…»
«Så hva står det?»
Adam sukket. «Bare glem det. Noen i klassen er idioter.»
«Adam, hvis du ikke forteller meg hva som står, så reiser jeg meg, går bort til guttene som sitter og ler bak oss, og spør dem.»
«Nei, ikke … greit! Det står at du har gått feil. At første klasse holder til lenger ned i gangen.»
«Å ja?» Zira snudde seg og så på guttene som lo. Hun flekket de skarpe huggtennene og hveste.
Guttene sluttet å le.
18
20
Drama i skolegården Kapittel 3
Det var friminutt, og Adam kikket bekymret på de andre guttene i klassen. De gikk en stor omvei rundt Zira på vei til fotballbanen.
«Det du gjorde i timen, var ikke smart», sa han.
Zira sukket. «Jeg vet det, men … de guttene! Jeg ble så sint!»
«Som jeg sa, de er bare noen idioter. Bøller er de også. De har plaget Tobias i årevis. Særlig han store gutten, Frank. Det er han med kaps bak fram, lenke i buksa og svart T-skjorte med bilde av en hodeskalle. Han er lederen deres. De andre dilter bare etter. Vi holder oss som regel langt unna.»
«Hvor er Tara og Tobias?»
«De skulle gå med papirsøpla … Se, der kommer de, borte ved fotballbanen.» Adam vinket til dem.
Tobias vinket tilbake. De holdt den tomme kassa med papirsøppel mellom seg.
«Vi skal bare gå inn med kassa, så kommer vi»,
21
ropte Tara.
Gjengen med gutter gikk forbi, og Frank dyttet Tobias så hardt at han falt.
«Pass deg, tjukken», sa han med et glis. «Her går jeg.»
De andre guttene lo rått.
«Ser du», sa Adam. «Typisk Frank! Han er og blir en bølle. En dag så kommer jeg til å … Zira?» Adam så seg rundt. Hvor hadde det blitt av henne?
Så fikk han øye på henne … med strak kurs rett mot Frank og gjengen hans!
«Pokker!» Adam rykket til og begynte å løpe for å ta igjen forspranget hennes.
«Hei!» sa Zira. Hun stoppet rett bak Frank og ga han en hard dytt i ryggen.
Han snudde seg og så surt på henne.
«Ha deg vekk», sa han. «Dette har ikke du noe med.» Han prøvde å dytte henne unna med hånda.
Zira tok hånda hans med en lynrask bevegelse og vred til.
Frank hylte og falt på kne.
Zira hveste til han og sa: «Rører du Tobias én gang til, så brekker jeg en finger.»
«Slipp han!» ropte Adam. «Han kommer til å si fra til en voksen.»
22
Frank hadde tårer i øynene. «Din forbanna tispe!
Jeg skal si det til rektor! Så blir du sendt tilbake til Afghanistan!»
«Å ja?» Zira så på han med et ekkelt smil.
Adam hørte en knekkelyd, og Frank hylte enda høyere.
«Det var én finger», sa Zira. «For å true meg, og hvis du sier dette til noen, så kommer jeg til å brekke dem alle sammen!»
«Zira, la han gå, nå!» sa Adam forskrekket.
Hun slapp hånda, og Frank stirret på den deformerte langfingeren med store, vettskremte øyne. Den hadde en knekk i midten og pekte i en ekkel vinkel på skrå bakover.
Han hylte så det skar i ørene, reiste seg og løp mens han holdt rundt hånda.
De andre guttene fulgte raskt etter, som en flokk med vettskremte lam.
Tara hjalp Tobias opp på beina igjen.
«Zira», sukket hun og ristet på hodet. «Du kan ikke gjøre sånn! Dette er ikke Helheim, og Frank og
gjengen hans er ikke troll!»
«Vanskelig å se forskjell», sa Zira. «De oppfører seg likt.»
Tobias smilte til henne. «Takk for hjelpen», sa han,
24
«men jeg er redd du har skaffet deg nye fiender, og en haug med nye problemer. Du skulle jo ligge lavt, ikke sant?»
«Jo …» Zira ristet på hodet. «Men det er vanskeligere enn jeg trodde.»
«Gikk de til rektor?» spurte Adam bekymret. Han kastet et blikk mot skolebygningen og prøvde å se hvor guttene hadde tatt veien.
«Nei», sa Tobias. «Jeg så dem smette inn på kontoret til helsesøstera. Det kan hende Zira skremte dem nok til at de ikke tør å si noe, men jeg kjenner Frank. Han kommer ikke til å la det ligge. Han kommer til å pønske ut en eller annen form for hevn.»
«La han bare prøve», sa Zira. «Han er bare en gutt, og jeg har slåss mot troll!»
«Ikke undervurder han», sa Tobias. «Troll er ikke spesielt smarte. De går som regel rett på.»
«Ja, rett inn i en av knivene mine», sa Zira med et glis.
«Ikke smil», sa Adam. «Vi kan se hoggtennene dine.»
«Ops.» Zira dekket raskt munnen med ei hånd.
«Og ikke forvent at Frank går rett på», sa Tobias.
«Han kommer til å vente til han ser en svakhet, og da slår han til! Når du minst venter det!»
25
«Vi vet hvor sterk du er», sa Adam, «og du tåler det meste, men vampyrer har vel også noen svakheter?»
Zira gløttet opp på sola før hun slo blikket i bakken.
«Ja … noen.»
«Så be en bønn om at han ikke oppdager dem!» sa Tobias. «Og ligg lavt fra nå av, ok?»
Zira nikket.
26
6
188 UNDERJORDISK OPPDRAG UNDERJORDISK OPPDRAG 3 12/11/22 19:23 BOK 1
3 BOK 2
4
BOK
BOK
Forfatter Arne Lindmo er født i 1981 og vokste opp på Inderøy i Trøndelag, i dag bor han på Stovner i Oslo. Arne elsker å skrive spennende fortellinger inspirert av myter og folkeeventyr, et tema som har fascinert ham siden han var guttunge. I tillegg til å lese liker han å spille sjakk og dataspill. Når han er ute, foretrekker han basketball og slalåm, gjerne sammen med sønnen sin, eller han går luftetur med katten sin, Kiki.
Illustratør Ida Skjelbakken er født 1979 i Lørenskog. Hennes fotografiske stil levendegjør bokens karakterer og kampscener på filmatisk vis. Utførelsen hennes er imponerende og stilen passer perfekt til fantasy-sjangeren!
Neste bok i serien, TROLLHEIM 5, lanseres
5. mars 2024.
189
