__MAIN_TEXT__

Page 1

Vårt frosne vann

Isen smelter på «de tre polene», fordi temperaturen stiger og det blir varmere på kloden. Jordas befolkning er avhengig av det frosne vannet.

Leif Magne Helgesen og Kim Holmén (red.)

Denne boka inviterer deg med på en reise fra Svalbard i nord, til Himalaya i øst og til Antarktis i sør. Det er både likheter og ulikheter i det som skjer i de tre områdene. Sammen med informasjon om utviklingen er den etiske refleksjonen viktig for å finne veien videre. Som leser blir du invitert inn i lokale konsekvenser av klimaendringene, samtidig som du får et større internasjonalt overblikk. Vi mennesker bærer et ansvar for de fotavtrykkene vi setter, men vi har også mulighet til å bidra positivt for å endre den negative utviklingen. Situasjonen er alvorlig, men er det likevel håp for en fremtid? Boka er et viktig bidrag til å skape den gode samtalen rundt en av vår tids største etiske utfordringer. Bokas forfattere representerer ulike faggrupper fra naturvitenskap, kirke, medier og akademia. Felles for dem er en tro på den gode samtalen og et samarbeid over grenser for å stimulere til løsninger og håp.

Vårt frosne vann Etiske refleksjoner når isen smelter

Leif Magne Helgesen og Kim Holmén (red.) ISBN 978-82-450-3308-3

,!7II2E5-addaid!


2

49225 VĂĽrt frosne vann_materie.indd 2

11.03.2020 11:15:17


Leif Magne Helgesen og Kim Holmén (red.)

Vårt frosne vann Etiske refleksjoner når isen smelter

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 3

11.03.2020 11:15:18


Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-3308-3 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Tore Rønstad og Stein Thorsen Følgende kapitler ble oversatt av Ane Sjøbu: Forord av redaktørene Kim Holmén og Leif Magne Helgesen Svalbard i endring Klimaklimaks i Himalaya Klimaendringer – inntrykk fra et dalføre i Himalaya En nasjon av overlevende Cogito, ergo sum Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

4

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 4

11.03.2020 11:15:18


Innhold Velkommen som leser! Forord av redaktørene Kim Holmén og Leif Magne Helgesen ................................................................9

Forord Av Ole Arve Misund, direktør Norsk Polarinstitutt ................................................................................11

Tiden sto stille Av Leif Magne Helgesen, prest og forfatter ..............................................................................................15

Svalbard i endring Av Kim Holmén ........................................................................................................................................33

Fangstkvinnen i Arktis Av Hilde Røsvik, redaktør i Svalbardposten ............................................................................................45

Hellige fjell Av Leif Magne Helgesen, prest og forfatter ..............................................................................................55

Redaktøren i Katmandu Av Leif Magne Helgesen, prest og forfatter ..............................................................................................67

Klimaklimaks i Himalaya Av Kunda Dixit ........................................................................................................................................75

Mot fjellene Av Leif Magne Helgesen, prest og forfatter ..............................................................................................91

Kvinner i Nepal. Fra Himalayas tak til en moderne forurenset millionby Av Hilde Røsvik, redaktør i Svalbardposten ............................................................................................95

5

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 5

17.03.2020 12:06:02


Klimaendringer – inntrykk fra et dalføre i Himalaya Av Kim Holmén ........................................................................................................................................111

Blå klode Av Sylvi Inez Liljegren, NRK-journalist og forfatter ...............................................................................117

Ei død ku i elva Ganges Av Sylvi Inez Liljegren, NRK-journalist og forfatter ...............................................................................121

Bangladesh. Landet ved foten av Himalaya Av Leif Magne Helgesen, prest og forfatter ..............................................................................................129

En nasjon av overlevende Av Mohamed Nasheed, tidligere president på Maldivene.......................................................................141

Fisk og fiskeriforvaltning i Polhavet Av Alf Håkon Hoel, Professor, UiT – Norges arktiske universitet...........................................................145

Antarktis. Intervju med Ole Arve Misund, direktør i Norsk Polarinstitutt Av Sylvi Inez Liljegren ..............................................................................................................................153

Isen i Antarktis i et fugleperspektiv Av Birgit Njåstad ......................................................................................................................................161

Imens brenner kjøkkenet ned Av Sylvi Inez Liljegren, NRK-journalist og forfatter ...............................................................................171

Med stigende uro Av Stig Lægdene, domprost i Tromsø ......................................................................................................195

Cogito, ergo sum Av Kim Holmén ........................................................................................................................................215

Epilog. De gode muligheter Av Leif Magne Helgesen og Kim Holmén ................................................................................................227

6

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 6

17.03.2020 12:06:02


7

49225 VĂĽrt frosne vann_materie.indd 7

11.03.2020 11:15:18


Foto: Pxhere.com

Kronebreen. Foto: Elvar Ă˜rn Kjartansson

49225 VĂĽrt frosne vann_materie.indd 8

11.03.2020 11:15:20


Velkommen som leser! Forord av redaktørene Kim Holmén og Leif Magne Helgesen

Motivasjonen for å skrive vår første bok, Isen smelter. Etikk i Arktis, kom i 2015, da vi bodde på Svalbard. Vi følte behov for å formidle den ubønnhørlige smeltingen vi kunne føle og se i omgivelsene rundt oss, og konsekvensene av disse endringene. Økosystemer, arter, naturtyper, kulturer og menneskets trygghet og sikkerhet står på spill. Basert på forskningsresultatene vi har fra Svalbard, er det vanskelig å se noen annen forklaring enn at mesteparten av endringene de siste tiårene skyldes menneskeskapte klimaendringer. Menneskeskapte klimaendringer er et resultat av menneskehetens samlede utslipp, og bare en liten andel av disse utslippene skjer i Arktis, enda mindre på Svalbard. For å gjøre noe med utslippene rundt omkring på Jorden må vi gjøre noe med alle sider av samfunnet, fra det individuelle planet til bedrifter, organisasjoner, land, kontinenter og helt opp til det globale planet. Verden er i dag organisert i suverene stater som i sin tur rommer mange enheter og aktører i form av private selskaper, statlige foretak, ikke-statlige organisasjoner, statlige organisasjoner og religioner. De fleste av disse enhetene har et mandat om å maksimere sin egen suksess basert på en rekke ulike kriterier. Å skulle bevege en så kompleks kombinasjon av aktører i én og samme retning forutsetter vilje til kollektiv tenkning på høyt nivå. Det er her vi vil trekke fram fremtiden for miljøet på Jorden, som er en forutsetning for livet selv, som et udiskutabelt argument. En etisk tenkning hvor fremtiden for miljøet er en bærebjelke, sikrer at hver enkelt beslutning som tas av de mange ulike aktørene i vårt moderne samfunn, helt naturlig innlemmes i vurderingene når det skal tas individuelle valg.

Velkommen som leser!

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 9

9

11.03.2020 11:15:20


Den første boka vår handlet om Svalbard. Der hevdet vi at arktisk natur og miljø er så viktig og verdifullt for alle mennesker at det i seg selv er grunn nok til å søke en klimabasert etisk tenkning. I denne nye boka utvider vi nedslagsfeltet til frossent vann rundt omkring på planeten vår til «de tre polene»: i Himalaya, Arktis og Antarktis. Mye av utviklingen i disse områdene henger sammen med hverandre. Frossent vann smelter, og dette gir utslag og konsekvenser over hele Jorden. Endringene på Svalbard fortsetter nådeløst og i større grad enn den første boka vår påviste. Alvoret i saken er mer omfattende og overbevisende enn noen gang. Vi håper at refleksjonene i boka kan skape mer debatt, løfte verdier og etisk tenkning rundt klima og bidra til en god dialog om de store spørsmålene som handler om hvordan vi skal opprettholde vår klode.

10

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 10

Kim Holmén og Leif Magne Helgesen

11.03.2020 11:15:20


Forord Av Ole Arve Misund, direktør Norsk Polarinstitutt

Vi bodde i vei 232–514 i Longyearbyen 19. desember 2015 da snøskredet gikk nedover det bratte henget fra Sukkertoppen ca. kl. 10:30 lørdag morgen. Det var helt stille ute da det skjedde. Vinden hadde løyet etter en forferdelig natt, der det blåste så kraftig at huset vårt som sto på pæler ned i den frosne grunnen, ristet og beveget seg, litt som en trebåt i opprørt vann. Nedenfor huset hadde vinden blåst bakken bar, ovenfor huset var det en svær snøfonn på høyde med UNIS VW Transitten jeg hadde lånt for å kjøre trygt hjem i uværet ettermiddagen før. Mens vi forberedte oss på snømåking, kom en av journalistene fra Svalbardposten kjørende for å ta et oversiktsbilde av skredet fra parkeringsplassen i enden av vei 232. Vi tok spadene og løp ned til skredområdet noen hundre meter nedenfor der vi bodde, og ble med i puljen som skulle bistå og avløse de første redningsarbeiderne som hadde kommet til. Det var et katastrofeområde der snøskredet hadde truffet og tatt med seg elleve av spisshusene. Redningsarbeidet hadde kommet raskt i gang og var effektivt og profesjonelt ledet og organisert. Åtte personer ble gravd ut i live. To personer mistet dessverre livet. Organisasjonen jeg ledet, Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), ble sterkt involvert i hendelsen. Familien til en av våre stipendiater bodde i et av spisshusene nær fjellfoten og ble begravd da snømassene fylt kjøkkenet deres. En annen av våre stipendiater som var på besøk, ble begravd i snømassene sammen med familien. Heldigvis kom faren i familien seg fri selv, fikk tak i en panne og greide å grave ut babyen som han hørte gråte nede i snøen. Redningsmannskapene som kom til, fikk gravd ut moren, den andre stipendiaten vår, samt storejenta i familien. Hun lå under kjøkkenvinduet som hadde blitt trykt inn fra festet i veggen uten

Forord

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 11

11

17.03.2020 12:06:02


å bli knust. De to stipendiatene kunne etter hvert gi gripende og meget sterke beretninger om hvordan snøskredet rammet, og om hvordan de hadde blitt reddet. Under redningsarbeidet var vi sammen med mange av medarbeiderne som frivillige mannskaper, og vi brukte UNIS’ fasiliteter til allmøter og debriefinger i dagene etter hendelsen. Vi snakket mye sammen for å bearbeide de sterke opplevelsene fra hendelsen og for å komme oss videre i hverdagen. I ettertid har jeg likevel slitt med at kunnskapen om at dette kunne skje, fantes i Universitetssenteret på Svalbard. Det viste seg at i august 2015 hadde Claire Pellaud levert og fått godkjent en masteroppgave ved UNIS og École Polytechnique i Lausanne, Sveits, der hun hadde modellert snøskred i det bratte henget ned fra Sukkertoppen. Hun hadde brukt en nyutviklet skredmodell fra Sveits og så lagt på et «klimapådrag», litt større snømengde enn vanlig i Longyearbyen som følge av mer nedbør og sterkere vind, slik klimamodellene tilsier utviklingen fremover. Pellauds modellering viste at mange av spisshusene ved foten av henget ville bli rammet og med et ødeleggende trykk fra snømassene som ville kunne komme nedover. Det var akkurat dette som skjedde om morgenen 19. desember 2015. Men jeg kjente ikke til Pellauds masteroppgave før etter hendelsen. Og hadde jeg kjent til den, ville jeg vel hatt vanskelig for å tenke meg at modelleringen hennes skulle gjenspeiles i en hendelse kun noen måneder etter at masteroppgaven var levert og godkjent. Ingen andre i staben gjorde det heller. Det var i hvert fall aldri tema i den daglige dialogen høsten 2015. Så da sysselmann Kjerstin Askholt forlot oss etter et årlig samarbeidsmøte på UNIS fredag formiddag 18. desember 2015, i et tiltakende uvær, hadde hun ikke fått noen råd om å evakuere skredutsatte områder i Longyearbyen, kun at hun måtte kjøre ekstra forsiktig ettersom sikt i det tette snødrevet kun var noen få meter. Sikten var nå så dårlig at vi ikke lengre så lysene fra byen, kun lyset fra lyktene på parkeringsplassen utenfor kunne skimtes. Senere vintre har det gått flere skred i Longyearbyen. Til dels har det blitt betydelig materielle skader, men heldigvis har ingen omkommet. Hver vinter ha det vært flere evakueringer fra skredutsatte områder. Det er investert betydelig i skredvarsling, skredsikring og nye, trygge boliger for innbyggerne. Hendelsene i Longyearbyen har bidratt til en nasjonal erkjennelse av at klimaet er i endring, og at det vil komme ekstremvær oftere. Styrtregnet som rammet Jølster i juli 2019, der en person omkom i et av de mange jordskredene som kom nedover de bratte dalsidene,

12

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 12

Ole Arve Misund

11.03.2020 11:15:21


er et annet utslag av klimaendringene som kommer. Kjørende sørover på E39 kunne vi telle over 15 jordskred på en kort strekning fra Svidalsneset like nord for Vassenden til Mo. Nedbøren som forårsaket dette noen korte ettermiddagstimer 27. juli, må ha vært enorme. Over 150 personer ble evakuert fra hjemmene sine, og så tett som skredene gikk, kunne det lett ha gått flere liv. Ifølge en oversiktsartikkel fra Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR) har vi bare 10–15 år til med utslipp av klimagasser som nå hvis vi skal unngå å påføre økosystemene på jorda for store endringer. Mine kolleger som har skrevet kapitlene i denne boka, er opptatt av klimaendringene. De har selv forsket på, sett og erfart endringene som skjer i Arktis, i Antarktis og i Himalaya (som også har et lignende klima som i polare områder). I denne boka omtaler de endringene som skjer, de omtaler dramatiske hendelser som har skjedd som følge av klimaendringene, og de setter det hele inn i et etisk perspektiv. God lesning!

Ole Arve Misund.

Foto: Ann Kristin Balto

Forord

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 13

13

11.03.2020 11:15:22


Arktis.

49225 VĂĽrt frosne vann_materie.indd 14

Kart: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt

11.03.2020 11:15:23


Tiden sto stille Av Leif Magne Helgesen, prest og forfatter

Det var en stille lørdags morgen. Helt stille. Vinden som hadde røsket tak i det meste gjennom natta, hadde stilnet som om den aldri hadde vært der. Det var kun et juletre utenfor kirka som hadde blåst ned. Julelysene var slukket. Og noen takplater på et hus var tatt av vinden. Det var bagateller. Ingenting alvorlig hadde skjedd. Det er ikke første gang at vi har opplevd snøføyka og storm, men denne var kraftig. Kulden vet vi kan bite, men denne gangen slo vinden som knyttnever i en boksekamp. Alt var et hvitt kaos. Heldigvis skjedde det ikke noe mer alvorlig. «Vi sto han av!» sa folk til hverandre. det var da etter stormen da alt var stille det var da det skjedde det som ikke kunne skje vi mistet det vi ikke hadde råd til å miste vi reddet flere vi tapte og vant på samme tid Været som vi visste ville komme, kom. Det gjorde ikke det vi på folkemunne kaller for «evakueringsflyet», flyet da lærere og elever reiser på juleferie. Det ble kansellert. Det var ingen overraskelse. Det var ikke noe å se. Alt var hvitt. Midt i den lange natta var det et hvitt kaos

Tiden sto stille

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 15

15

11.03.2020 11:15:23


i lufta. På det mørkeste, to dager før sola ville snu for å jobbe seg opp mot horisonten igjen, var det «whiteout». Juleavslutninger i skole, barnehager og kirke var unnagjort. Julegudstjenestene ble holdt på skolen siden det var for risikabelt å frakte barn og ungdom over til kirka i snødrevet. Det var lettere at vi i kirka flyttet oss. Julebordsesongen var historie. Det var tid for å roe ned. Julefreden hadde begynt. Kanselleringen av flyet ga mulighet for en ekstra avslutning på puben. En siste øl før alle skulle dra hver til sitt. Det var godt å puste ut etter et semester og en hektisk førjulstid. Gode venner rundt samme bord. Sysselmannen hadde anbefalt folk å være inne grunnet uværet som herjet. Alarmen var gått. Det skulle blåse opp mer enn normalt, men det er ikke alle ordrer vi følger. Behovet for å møtes var sterkere enn faren for noen snøfiller og en vind som var økende. Vi var ikke førstereisgutter. Er vi i Arktis, er vi i Arktis. Da tåler vi en storm, tenkte vi. På puben satt vi rundt samme bord. En øl. To. Den gode samtale. Samholdet som betyr mer enn det meste. Atle spanderte en øl. Det ble den siste. Jeg skylder han en. Det får bli neste gang vi møtes. Rundt midnatt fikk vi beskjed. Sysselmannen hadde gitt ordre til alle utesteder om at de måtte stenge. Det var farlig å oppholde seg utendørs. Det var tryggere å gå hjem hver til sitt. Noen gikk på nachspiel hos Atle i spisshuset under Sukkertoppen. Jeg gikk den lange veien hjem. Det er ikke langt, men i det hvitkledde mørket var det mye lengre enn jeg trodde. Det var sterk vind da jeg gikk over dalen til puben. Det skulle bli enda hardere å gå hjem noen timer senere. Da blåste det slik at jeg ga beskjed til min gode venn Hans Gunnar om at jeg skulle ringe han hvis jeg klarte å nå fram til kirka hvor jeg bodde. Jeg kunne overnattet på sofaen hos han, men jeg ville hjem. Det ble å vasse i mengder av snø. Vinden virvlet snøen opp i det hvite kaos. Jeg søkte ly bak en brakke, før jeg jobbet meg de siste meterne opp til kirka. Juletreet med tusen julelys var brukket tvert av. Det var bygd av stål, men ble likevel for svakt og tok kvelden før julen hadde begynt. Jeg tok et bilde av juletreet som hadde blåst ned, og la det ut på Facebook. Svalbardposten delte bildet videre. Sammen med noen plater fra to tak som løsnet, skjedde det ikke noe mer alvorlig den natta. Det var før det traff oss midt i hjertet, det som ikke kunne skje. Jeg sto opp klokken ni lørdags formiddag. De fleste i Longyearbyen vet hvor de var, og hva de gjorde den morgenen. Jeg hadde kokt en kanne sterk svensk kaffe. Den vekket

16

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 16

Leif Magne Helgesen

11.03.2020 11:15:25


Snøskredet i Longyearbyen 19. desember 2015.

Foto: Geir Barstein/Svalbardposten

opp både kropp og sjel. Jeg ante julefred og ingen fare. Juleprekenene var klare. Jeg lå foran skjema. Det gjorde godt å vite. Da kunne jeg ha en rolig helg før de hellige dagene som lå få dager fram i tid. Det var da snøen traff oss.

Tiden sto stille

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 17

17

11.03.2020 11:15:29


Klokken 10:23 gikk skredet. Få minutter etter fikk vi i kirka beskjed om hva som hadde skjedd. Jeg ringte min kollega Jovna og fortalte hva som hadde skjedd, og at vi måtte møte i kirka straks. – Er det øvelse? spurte han. – Nei, det er alvor, svarte jeg. Alle som var oppe, hev seg rundt og stormet mot rasstedet. Spader står det utenfor hvert hus. Det ga frivillige et viktig redskap til å grave etter dem som hadde havnet under snøen i skredet. Redningsarbeidet ble fort organisert slik at ressursene ble brukt best mulig. Likevel gikk det liv. Vi mistet to, et lite barn og kamerat Atle. En tuba stilnet den lørdagsmorgenen. En sangerlue mistet sin mann. Barn mistet sin far. Foreldre mistet sitt barn. Longyearbyen mistet det vi ikke har råd til å miste. Vi ble truffet av ekstreme krefter. Et snøskred overgikk alle tidligere spådommer. Spesialisters prognoser ble gjort til skamme. En kraft og en skredbane ble lengre og større enn beregnet. I tillegg til tonnevis av snø ble vi også truffet av ekstreme påkjenninger som fulgte oss i timene, dagene, ukene og månedene etterpå. Med rød penn ble det skrevet et utropstegn i Longyearbyens historie. Tiden før, og tiden etter. En ugjennomtrengelig hvit mur som en betongvegg i tiden. Vi kan ikke gå tilbake til tiden før det skjedde. Det som skjedde, har skjedd. Historien kan ikke skrives om. Det vil prege Longyearbyen for all tid. Elleve spisshus ble tatt av skredet som gikk fra Sukkertoppen klokken 10.23 den 19. desember i 2015. I ni av husene var det folk. (Svalbardposten nr. 50/16)

Mange liv ble reddet den morgenen. Det var stor innsats av politimyndighet, sykehus, Røde Kors, brannvesen og folk flest. Alle bidro for å redde liv. Barn og voksne ble gravd fram av snømassene. Det kunne gått mye verre, selv om det var det verste som skjedde. Flere liv kunne gått med i raset, men to var to for mye. ***

18

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 18

Leif Magne Helgesen

11.03.2020 11:15:29


Det har gått mange skred på Svalbard. Det er ikke noe nytt. Det er vi vant med. Flere ras har hatt tragiske utfall. Tidligere samme år mistet vi en ungdom i et skred i en dal nær Longyearbyen. Det ligger en risiko i det å bevege seg i Arktis. Det farligste dyret på Svalbard er snøskuteren. I skutersporene har det fulgt mange ulykker. Noen brukne bein. Andre mer alvorlige. Det er ikke mange som er reddet ut av snøskred på Svalbard. Kommer en først under snøen, er snøen kompakt med liten mulighet for bevegelse og luft. I tillegg kan fjordisen brekke opp, og fint vær kan forvandles til et hvitt inferno i løpet av få minutter. Det er uproblematisk å være på tur når alt fungerer og sola skinner, men været kan fort snu, og skuteren kan stoppe. Da kan det som var lek, gå over i dødsens alvor. I tillegg lurer isbjørnen som en reell trussel. Den er vakker i all sin majestet. Kongen av Arktis. Samtidig er det ett av verdens farligste rovdyr. Den er rask og slu i angrep. Jeg har selv opplevd isbjørnen i angrep, da den angrep vårt følge som var på juletur til Hopen. Etter at julesangene var sunget og det gode fellesskap rundt bordet var over, gikk vi ned mot helikopteret. En sysselmannsbetjent oppdaget bjørnen. Den var da på sytti meters avstand. Idet det var øyekontakt med bjørnen, satte den full fart mot oss i angrep. Den kom til tretti meter før første skremmeskudd ble avfyrt. Det var et mektig syn å se det store dyret hoppe to meter opp, for så å fortsette angrepet. På andre varselskudd flyktet den bort i mørket. Det hele gikk fortere enn at alle fikk det med seg. Da var det godt å ha med seg en politimann som kunne håndtere våpen raskt og smidig. På morgenen den 19. desember var det ingen som var på tur. Alle holdt seg inne i sine hjem. Sysselmannen og jeg som prest hadde gjort unna julebesøk til alle bosetninger og fangststasjoner på øygruppen. Det var tid for å pakke inn julegaver, bake og vaske hus. Barn skulle nyte sin første fridag i ferien. Longyearbyen var et trygt og godt sted å bo. Det var slik det var. Det var før. Før skredet tok liv midt i sentrum av Longyearbyen. Bokstavelig talt ble Longyearbyen rammet midt i hjertet i det som var et hvitt kaos. Tryggheten forsvant en stille lørdags morgen i desember 2015. Stillheten vil noen av oss høre resten av våre liv.

Tiden sto stille

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 19

19

11.03.2020 11:15:29


Fortsettelsen Skredet 19. desember 2015 var begynnelsen. Litt over ett år etterpå, 21. februar 2017, gikk det et nytt skred fra fjellet Sukkertoppen. Det skredet totalskadet ett hus og tre boenheter i Longyearbyen. Det som ikke kunne skje, skjedde igjen. Ras som kan gå hvert femtenhundrede år, kom kort tid etter det forrige. I mellomtiden var skredvarslingen løftet opp til det beste nivået som var mulig i Norge. Det skulle gjøre det ekstra trygt å bo i den lille dalen. Likevel kom det et nytt skred hvor styrken og lengden i skredet overrasket ekspertene. Samme morgen påpekte ekspertene at det ikke var fare for skred. Likevel skjedde det. Igjen. Trygge hjem ble forvandlet til dødsfeller. Det gikk ikke liv tapt i skredet i februar 2017, men marginene var små. Veldig små. Som følge av skredet ble over 200 personer evakuert de påfølgende dagene. Det har vært flere evakueringer etter skredet i 2015, både ved snøvær og ved regn. De siste årene har det som var arktisk ørken, blitt til et våtere sted med mer nedbør og kraftigere ekstremvær som truer bebyggelsen. Selv ble jeg som prest også evakuert. Det skjedde på grunn av regn og fare for sørpeskred i november 2016. I en tid på året som tradisjonelt har flere kuldegrader og snø, var det varmegrader og regn. Det unormale er i ferd med å bli normalt. For første gang ble kirka låst fra utsiden grunnet rasfare. Jeg fikk en time til å ta med meg det viktigste. Det gikk bra. Større utfordring er det for barnefamilier som må pakke for flere dager uten å vite hvor lenge evakueringen vil vare. Når det skjer igjen, og igjen, tærer det på åpne sår. Evakuering ved fare for ras er av det gode. Det er godt at det ikke tas sjanser. Likevel er det slitsomt å måtte flytte på kort varsel. Når det som skal være trygge bosteder, gjentatte ganger blir truet av fare, forsvinner noe av gleden ved å bo i Longyearbyen. Når det føyker til og vinden røsker tak i husene, kommer frykten over at det skal skje igjen. Mange opplever at barna kryper inn til sine foreldre når vinden søker tak i huset. Minnene fra rasene ligger rett under huden og preger livet til de fastboende. I mars 2018 presenterte sysselmannen en ny rapport fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Hovedmeldingen var at det vil være fare for flere skred som kan bli kraftigere og få en lengre skredbane enn de som allerede har truffet bebyggelsen. Det vil medføre nye og

20

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 20

Leif Magne Helgesen

11.03.2020 11:15:29


Sørpeskred i Longyearbyen 2016.

Foto: Leif Magne Helgesen

hyppigere evakueringer. Myndighetene har ikke råd til å ta noen sjanser. Våren 2018 startet derfor et etterlengtet sikringsarbeid i fjellsiden på Sukkertoppen. Det vil vise seg hvordan disse sikringstiltakene virker når neste ekstremvær treffer Longyearbyen.

Kirkegården truet Endringer i værfenomener truer både de levende og de døde. I 2016 gikk det et sørpeskred i fjellet ovenfor Longyearbyen kirkegård. Heldigvis svingte sørpeskredet utenfor selve kirkegården, men det krysset en vei og utgjorde en reell trussel for passerende. Både i 2017 og 2018 har

Tiden sto stille

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 21

21

11.03.2020 11:15:30


skredbanen utviklet seg. Ved nye regnperioder renner det jord, slam og stein ned fra fjellet. Fjellet er i bevegelse. Permafrosten gjør fjellsiden til en rutsjebane når jorda fylles med vann. Veien ved kirkegården har vært stengt for all trafikk i store perioder siden første sørpeskred i 2016. Veien er på permanent basis stengt for biltrafikk, men også gående og syklende har restriksjoner i regnfulle perioder. Resultatet er at kirkegården blir mindre tilgjengelig for pårørende og folk flest. Slik skredfaren har utviklet seg, er det vanskelig å se for seg at den nåværende kirkegården kan benyttes til nye graver. Det å sette ned graver i et rasutsatt område vil være lite ansvarlig både overfor avdøde og pårørende. Det er trolig at det vil komme flere skred. Slik sett er det bare et tidsspørsmål før selve kirkegården blir rammet. Det vil ramme pårørende spesielt, men også være en stor belastning og gi en negativ symboleffekt for hele lokalsamfunnet. Kirkegårdsfreden er truet. Når selv de døde ikke får ha sitt hvilested i fred, skaper det uro i samfunnet. De første gravene er fra 1917. Fram til 1930-tallet var det kistegraver som ble satt ned i jorda på kirkegården i Longyearbyen. Men på grunn av permafrosten er det i nyere tid kun lov til å sette ned urner på kirkegården. Slik situasjonen har utviklet seg etter jordskredene i fjellsiden, har det blitt satt i gang et arbeid for å etablere en ny kirkegård i et område som ikke er rasutsatt. De døde skal få hvile i fred, og pårørende skal kunne besøke graver uten fare for å bli tatt av nye skred. Spørsmålet blir også om allerede eksisterende graver bør eller må flyttes. Det vil i så tilfelle bli et følsomt arbeid hvor både den døde og de pårørende må behandles med respekt og verdighet.

Mørketid og midnattssol Mørket blir ofte brukt som symbol på det som er negativt i litteraturens verden, men det er ikke slik i Arktis. Mørket er ikke negativt. Det er mye lys i mørket. Det er når mørket blir svart, at det blir tøft å leve. Heldigvis, selv da er det håp om liv og fremtid. Kulden er heller ikke negativ, selv om det ofte blir brukt som en metafor for det som er negativt. Kuldegradene er ikke problemet. Det er varmegradene som er utfordringen. Det er i ferd med å bli for varmt på kloden vi bor på. Det fører til at isen smelter i Arktis.

22

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 22

Leif Magne Helgesen

11.03.2020 11:15:30


Det skaper en alvorlig utvikling både for mennesker og dyr. Konsekvensene er store av at isen smelter. Mer ekstremvær med hyppige skred er en av konsekvensene som følge av et varmere klima. For Longyearbyen handler det også om at permafrosten tiner. Hus som før var bygd på solid grunn, er i ferd med å bevege seg i takt med varmegradene. Både jord, sjø og luft blir varmere. Vi bærer alle et ansvar for våre liv og handlinger i de fellesskapene vi tilhører. Det handler ikke om å rette pekefingeren mot andre mennesker. Pekefingerens fordømmelse kommer det sjelden noe godt ut av. I kirkelig sammenheng har vi i mange tilfeller en dårlig historie fordi mennesker har følt seg fordømt av kirkas morallære. Likevel må alvoret i situasjonen påpekes. Faren er at vi bare ser begynnelsen på konsekvensene som følge av issmeltingen. Samtidig som vi påpeker alvoret, er det viktig å løfte fram muligheter. Et bilde som males i svart, blir dystert. Det finnes alltid håp om endring både lokalt og globalt, men det fordrer at noen går foran og viser vei. Verden trenger politikere som våger å tenke lenger enn sine egne valgperioder. Det å påpeke at mennesker har skyld i de klimaendringene som foregår, er viktig som et utgangspunkt til endring. Det å si at menneskene selv har ansvar for den negative klimautviklingen, grunner i et positivt menneskesyn. Er vi delaktige i den negative utviklingen, kan vi også være delaktige i å snu situasjonen og skape en positiv utvikling. En etisk tenkning når det gjelder klima, løfter fram muligheten til å skape en endring. Det motsatte synet, det å fornekte menneskers medvirkning til klimaendring, er å gjøre menneskene til roboter som ikke har noen innvirkning på sitt eget liv. På Svalbard setter vi stadig nye varmerekorder. Siden 2010 har vi månedlig satt nye varmerekorder på øygruppen i Arktis. Det forteller et alvor. Oppvarmingen i Arktis skjer dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet ifølge Norsk Polarinstitutt. Dette skjer i stor grad fordi smelting av snø og is gir en mørkere overflate og dermed økt opptak av solenergi. I desember 2016 var gjennomsnittstemperaturen ved Svalbard lufthavn på minus 4,9 grader celsius. Det høres kaldt ut, men det var hele 8,5 grader over normaltemperaturen for den måneden.

Tiden sto stille

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 23

23

11.03.2020 11:15:30


Prest Leif Magne Helgesen og diakoniarbeider Torunn Sørensen holder gudstjeneste under åpen himmel ved det gamle klokketårnet i Ny-Ålesund. Foto: Jon Leithe, Norsk Polarinstitutt

Verden trenger kuldegradene i nord. Når gradestokken går under null, er vi glade på Svalbard. Dess kaldere, dess bedre. Om de plukker jordbær i mai i Grimstad mens vi har snøbyger i nord, gleder vi oss med det. Jorda er avhengig av et kaldt Arktis!

24

49225 Vårt frosne vann_materie.indd 24

Leif Magne Helgesen

11.03.2020 11:15:32


49225 VĂĽrt frosne vann_materie.indd 230

11.03.2020 11:18:15


Vårt frosne vann

Isen smelter på «de tre polene», fordi temperaturen stiger og det blir varmere på kloden. Jordas befolkning er avhengig av det frosne vannet.

Leif Magne Helgesen og Kim Holmén (red.)

Denne boka inviterer deg med på en reise fra Svalbard i nord, til Himalaya i øst og til Antarktis i sør. Det er både likheter og ulikheter i det som skjer i de tre områdene. Sammen med informasjon om utviklingen er den etiske refleksjonen viktig for å finne veien videre. Som leser blir du invitert inn i lokale konsekvenser av klimaendringene, samtidig som du får et større internasjonalt overblikk. Vi mennesker bærer et ansvar for de fotavtrykkene vi setter, men vi har også mulighet til å bidra positivt for å endre den negative utviklingen. Situasjonen er alvorlig, men er det likevel håp for en fremtid? Boka er et viktig bidrag til å skape den gode samtalen rundt en av vår tids største etiske utfordringer. Bokas forfattere representerer ulike faggrupper fra naturvitenskap, kirke, medier og akademia. Felles for dem er en tro på den gode samtalen og et samarbeid over grenser for å stimulere til løsninger og håp.

Vårt frosne vann Etiske refleksjoner når isen smelter

Leif Magne Helgesen og Kim Holmén (red.) ISBN 978-82-450-3308-3

,!7II2E5-addaid!

Profile for Fagbokforlaget

Vårt frosne vann (9788245033083)  

Vårt frosne vann (9788245033083)