1.2.4 Generelt om avtaletolkning

Det er viktig å understreke at det her er tale om avtale i vid forstand – ofte kan en viss løsning være forutsatt mellom partene, slik at bakgrunnsretten på denne måten må fravikes. I Rt. 2003 s. 819 Bjørneboe var spørsmålet om partene hadde fraveket bakgrunnsretten i sameigelova. Høyesterett påpekte at «det er ikke noe krav om at en avtale uttrykkelig slår fast at lovens bestemmelser ikke skal gjelde; det kan følge indirekte av formålet med sameiet» eller «det kan på annet grunnlag følge av partenes forutsetninger da avtalen ble inngått».13

I tilfeller der det er utvilsomt at avtalen ikke gir tilstrekkelige holdepunkter for en løsning på spørsmålet, er det ikke nødvendig med en inngående tolkning av avtalen. Da er det tilstrekkelig å slå fast at en tolkning av stiftelsesgrunnlaget ikke gir tilstrekkelig veiledning, og at en må se hen til bakgrunnsretten. På eksamen er det viktig å avklare tidlig om du trenger å foreta noen nærmere tolkning av avtalen i oppgavebesvarelsen, eller om du kort kan slå fast at avtalen ikke gir tilstrekkelig veiledning.

1.2.4 GENERELT OM AVTALETOLKNING Mesteparten av den tingsrettslige lovgivningen er fravikelig, og det samme gjelder for mye av den ulovfestede bakgrunnsretten. For det første viser dette at tingsretten i stor grad er et kontraktsrettslig fag. For det andre betyr det at kunnskap om avtaletolkning er nødvendig for å mestre det.

Det finnes mange ulike typer stiftelsesgrunnlag. En eiendomsrett kan for eksempel stiftes ved gave, testament, ekspropriasjon eller dom. I det følgende vil jeg bruke ordet «avtale», som er det vanligste stiftelsesgrunnlaget og det du oftest vil møte på eksamen. Hva jeg sier, vil imidlertid ha relevans også utenfor avtalens landskap.

En avtale må tolkes etter alminnelige avtalerettslige tolkningsprinsipper – som er en riktig fin setning, men som ikke sier oss så mye. Mer informativ er hovedregelen om at det er den «rimelige forståelsen», eller den mest «nærliggende forståelse, alle forhold tatt i betraktning»,14 som skal være førende når du tolker en avtale. Dette innebærer at avtalen må tolkes objektivt etter en naturlig språklig forståelse, og at alle øvrige relevante omstendigheter rundt avtalen må tas i betraktning.15

Ved den objektive tolkning er det ordlyden vi alltid tar utgangspunktet i for å avklare riktig forståelse av avtalen. Ordlyden må tolkes etter en naturlig språklig

13 Rt. 2003 s. 819 Bjørneboe avsn. 31. 14 Giertsen 2021, s. 152, se også s. 157. 15 Se Rt. 1988 s. 1417 Heimtun på s. 1319 og Giertsen 2014, s. 214.

forståelse.16 En objektiv tolkning innebærer imidlertid ikke at man bare er henvist til en ren ordlydsfortolkning; ordlyden må leses i lys av en rekke andre momenter.17 For det første må den tolkes i lys av formålet med avtalen.18 For det andre kan kontekstuelle momenter og systembetraktninger kaste lys over avtalens innhold. 19 Med dette mener jeg at den omtvistede ordlyden ofte må leses i sammenheng med både resten av avtalen og øvrige dokumenter mellom partene.

Vi kan se for oss at familien Abrahamsen har avtalt at de skal ha en «veirett» over eiendommen til familien Skogheim for å komme fram til familiens hytte, og at partene krangler om hvorvidt dette kun innebærer en ferdselsrett til fots, eller om det også innebærer en rett til å kjøre med bil. Dersom det er vedlagt en tilleggsavtale hvor det er nedskrevet at familien Abrahamsen skal være med på å betale «utgifter for eventuell fremtidig asfaltering av vei», kan dette være et argument for at partene så for seg at veiretten skulle omfatte bilkjøring.

Videre er etterfølgende forhold et mulig viktig moment i avtaletolkningen.20 Hvordan oppførte partene seg etter at avtalen ble undertegnet, og hva sier oppførselen om hvordan de forstod avtalens innhold? Et eksempel er Rt. 1956 s. 426 Madsen. Spørsmålet var om en avtale mellom to naboer fra 1910 gav en grunneier rett til å benytte seg av veien til naboen. Høyesterett svarte bekreftende, og førstvoterende la avgjørende vekt på at grunneieren hadde benyttet seg av denne veien uten protest fra naboen i over 30 år.

En må likevel være forsiktig med å la etterfølgende forhold være avgjørende i ethvert tilfelle. Noen ganger kan det nemlig heller være tale om tålt bruk, det vil si at en motpart har tolerert, men aldri akseptert, at en viss bruk har foregått selv om bruken ikke er i tråd med det avtalte. Dette er nok likevel mest aktuelt ved mer uskyldige overskridelser, hvor det ville stride mot god skikk og bruk å gripe inn.21

Innenfor tingsretten er også de naturgitte forhold et moment i avtaletolkningen.22 Men dette mener vi at omgivelsene, området og eiendommen i seg selv kan gi anvisning på hva partene har vært enige om. Vi kan se for oss at Abrahamsen og Skogheim denne gangen krangler om hvor nabogrensen mellom eiendommene deres går, og at disse grensene ble avtalt flere generasjoner tilbake i tid. Dersom en

16 Dersom det er tale om en avtale mellom to profesjonelle parter, skal ordlyden videre tillegges stor vekt, jf. Rt. 2002 s. 1155 Hansa Borg på s. 1158. 17 HR-2016-1447-A avsn. 38. 18 HR-2018-1721-A Hustadkalk avsn. 30. 19 Rt. 2012 s. 1729 avsn. 67 og HR-2016-1447-A avsn. 39. 20 Rt. 2012 s. 1267 avsn. 70 og Giertsen 2021, s. 165–166. 21 Sml. kapittel 8.4.4. 22 Falkanger/Falkanger 2016, s. 113–114.

elv eller en gammel tursti skiller eiendommene, kan slike skillemerker iterrenget være et naturlig sted å trekke eiendomsgrensen.

En sentral tolkningsregel er uklarhetsregelen, som innebærer at man lar uklarhet i avtalens ordlyd gå ut over den som skrev den relevante delen av avtalen, jf. blant annet Rt. 2011 s. 1553 Bergen Group, hvor Høyesterett uttalte:

Jeg føyer til at banken enkelt kunne ha formulert en klausul som gjorde det klart at den bare ville være ansvarlig dersom hele det avtalte arbeidet var utført og ikke for riktig betaling av den enkelte termin. Som forfatter av teksten må banken bære ansvaret for den uklarhet som her har oppstått. 23 (min utheving)

Uklarhetsregelen er til tross for sitt navn kun et tolkningsmoment, og behøver ikke å være avgjørende. Høyesterett har også presisert at uklarhetsregelen kun kan brukes der man ikke finner svar på tolkningsspørsmålet i kontraktens system eller i bakgrunnsretten, jf. Rt. 2000 s. 1049 på s. 1054. Dermed er dette en subsidiær regel, som bare entrer manesjen dersom de tyngre tolkningsmomentene ikke har gitt veiledning.24

En annen viktig nyansering er at i enkelte tilfeller er det ikke forfatteren, men den andre parten som er nærmest til åavklare en eventuell uklarhet. Det kan være at den andre parten oppga utydelig eller feilaktig informasjon, som avtaleskriveren videre bygget på. I slike tilfeller vil uklarhetsregelen heller tale forfatterens sak.25

Høyesterett har videre lagt til grunn at reelle hensyn vil være relevant å legge vekt på ved fastleggingen av innholdet i en avtale. Dette gjelder også i kommersielle kontrakter mellom profesjonelle parter.26 Dette betyr at blant annet vurderinger av hva som vil være en god og hensiktsmessig regel, konsekvensbetraktninger og rettstekniske hensyn vil kunne trekkes inn i avtaletolkningen.

I tillegg til alle de nevnte forhold som kan kaste lys over innholdet i avtalen, finnes det også flere avtalerettslige prinsipper som kan kaste lys over hvordan en avtale best og riktigst skal forstås.

For det første kan det vises til prinsippet om at en part ved en kontraktsinngåelse i utgangspunktet selv bærer risikoen for egne forutsetninger.27 I praksis betyr dette at dersom avtalen er taus på et område, bør man være forsiktig med

23 Rt. 2011 s. 1553 Bergen Group avsn. 61. 24 Jf. også Tørum 2019, s. 201 og 134. 25 Hov/Høgberg 2009, s. 284. 26 Rt. 2010 s. 961 avsn. 44, som omhandlet en entreprisekontrakt. Uttalelsen har senere fått tilslutning i både øvrig høyesterettspraksis og juridisk teori, jf. HR-2016-1447-A avsn. 38 og Lilleholt 2019a, s. 113. 27 HR-2017-1664-A avsn. 35 og Tørum 2019, s. 210.

å innfortolke forutsetninger som en part selv burde ha sørget for å innta i avtalen. Et eksempel er lagmannsrettsavgjørelsen LF-2013-143476. Saken gjaldt en konflikt om et areal ved en elv og hvordan en skylddeling fra 1892 skulle tolkes. Lagmannsretten la vekt på at dersom det var meningen at den ene parten skulle eie det omtvistede arealet ved elven, var det grunn til å regne med at dette vil vært nevnt særskilt i skylddelingen. Den grunneieren som i 1892 ikke hadde fått fram at det omtvistede arealet ved elven skulle være med på overføringen, måtte med andre ord selv bære risikoen for at han eventuelt hadde forutsatt noe annet.

For det andre må en ta i betraktning prinsippet om at ved markante avvik fra bakgrunnsretten må en stille strenge krav til klarhet for at partene skal anses for å ha fraveket bakgrunnsretten.28 Et eksempel er Rt. 1973 s. 1176 Baptist. Saken omhandlet en sameieavtale som sa at Einar Braastad skulle ha «den fulle disposisjonsrett» over og «full adgang til å utnytte» nærmere angitte deler av en gårdsplass som Braastad eide sammen med Arendal Baptistmenighet. Braastad ønsket etter hvert å bygge et forretningsbygg på «sin del», og mente at ordlyden i avtalen gav ham rett til det.

Det første spørsmålet Høyesterett måtte ta stilling til, var om ordlyden innebar at sameigelova § 3, hvor det fremkommer at en sameieting kun kan benyttes til det den er «etla eller vanleg brukt til», og til annet som hører med «tida og tilhøva», var fraveket. Høyesterett uttalte at ordlyden i seg selv indikerte at det forelå en videre rådighet enn den som ville følge av sameigelova § 3 første ledd, men at en slik løsning «innebærer en så radikal fravikelse fra vanlige sameieregler at kontraktens ordlyd ikke kan bære en slik tolkning med mindre det er grunn til å anta at denne tolking også har falt sammen med hva partene faktisk mente da avtalen ble inngått».29 Selv om ordlyden i utgangspunktet trakk i retning av å bortfortolke sameigelova § 3, kunne ikke argumentet vinne fram. Dersom Braastad faktisk skulle ha vunnet fram med sin anførsel, måtte dette ha kommet tydeligere fram i kontrakten.

Et tredje prinsipp som kan ha betydning, er det alminnelige avtalerettslige prinsippet om ytelse mot ytelse.30 Prinsippet innebærer at det når det utøves en ytelse i et avtaleforhold, er det en forventning om en gjensidig ytelse. Prinsippet er et argument for å legge til grunn det tolkningsresultatet som gir best balanse og proporsjonalitet mellom partene.31 Hvis vi ser for oss at en bonde har betalt 500 000 kroner for en tillatelse til å kjøre over naboens vei, og det i avtalen heter

28 Hov/Høgberg 2009, s. 277 og Hauge 2010, s. 259. 29 Rt. 1973 s. 1176 Baptist på s. 1178. 30 Woxholth 2014, s. 28–29 og Giertsen 2014, s. 12 og 130. 31 Giertsen 2014, s. 12 og 130.