1.2.2 Betydningen av sedvane innenfor tingsretten

krenkede part kunne kreve at bebyggelsen måtte fjernes. Man befant seg på et lovtomt område, og Høyesterett måtte ta stilling til hvilke regler som gjaldt for et slikt tilfelle. Førstvoterende uttalte:

I motsetning til servituttloven inneholder naboloven særskilte regler om retting, se §§ 10 og 11 […]. Likevel er det ikke tvilsomt at også ved krenkelse av en servitutt med forpliktelse til ikke å bygge, eller til å utforme bygget på bestemte måter, kan den krenkede i utgangspunktet kreve retting på ulovfestet grunnlag – i vårt tilfelle riving av bygget. (min utheving)

Når lovgiver hadde ment at bebyggelse i strid med grannelova som en hovedregel skulle fjernes, var det ifølge Høyesterett naturlig å ta utgangspunkt i at den samme regelen måtte gjelde for bebyggelse i strid med servituttlova.8

Et lovforarbeid som det er grunn til å trekke fram innen tingsretten, er NOU 1988: 16. Dette er utredningen fra et utvalg som fikk i oppdrag fra Justisdepartementet ågjøre rede for reglene om grenser for fast eiendom, herunder nabogrenser og eiendomsrettens yttergrenser i luft, hav, store innsjøer og undergrunn.9 Arbeidet førte til et lovforslag, men forslaget ble lagt i skrivebordsskuffen og ble der. Lovforslaget og uttalelsene fra forarbeidene kan likevel ha en rettskildemessig verdi som tolkningsmoment på et område som er ulovfestet. Ved spørsmålet om hvor langt eiendomsrettens yttergrenser går i luftrommet, har eksempelvis den rådende oppfatning i den juridiske teorien vært at grensen går like langt opp som grunneieren har en reell interesse i å gjøre eiendomsretten gjeldende. Dette er gjerne omtalt som interesselæren. Når det i tillegg foreligger et lovforslag om å lovfeste denne interesselæren for luftrommet, i NOU 1988: 16 § 24 første ledd, kan dette samlet sett være avgjørende for å komme fram til en tilsvarende regel.

1.2.2 BETYDNINGEN AV SEDVANE INNENFOR TINGSRETTEN Innenfor tingsretten spiller sedvaneretten en stor rolle. Med sedvane menes fast praksis mellom parter, som blir såpass etablert at domstolene kan slå fast at praksisen får et rettslig innhold i form av en rettsregel. Tradisjonelt har det blitt oppstilt tre vilkår for at man kan konstatere at sedvane foreligger: Det må være tale om en fast praksis, denne må ha vært utøvd lenge, og aktørene måtte ha fulgt

8 Uttalelsen var et obiter dictum, se kapittel 6.5.3.1 og note 495. 9 NOU 1988: 16 s. 12.