Teorier i moderne barnevern (9788245046007)

Teorier i moderne barnevern

Terje Halvorsen

Teorier i moderne barnevern

Terje Halvorsen

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4600-7

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget Forsideillustrasjon: nasharaga/shutterstock

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Innledning

I denne boken presenteres 35 teorier som har relevans for barnevernfaglig arbeid. Noen av teoriene er aktuelle uansett hvilken funksjon man har innen barnevernet. Andre har særlig relevans for et bestemt innsatsområde. Utbredelsen av teoriene varierer. Noen er kjente og anvendes av mange barnevernansatte. Andre har til nå fått mindre oppmerksomhet. Teoriene varierer også i størrelse. Noen er store, noen er mellomstore og noen er små. Eksempelvis er psykodynamisk teori en svært omfattende teori, mens antrozoologi er en mindre teori.

Enkelte av teoriene som presenteres i boken, er et slags felleseie for flere yrkesgrupper som arbeider med barn. Eksempelvis trenger også de som arbeider i barnehager, skoler eller pedagogisk-psykologisk tjeneste, innsikt i logisk konstruktivisme. Andre teorier, eksempelvis tilknytningsteori og mentaliseringsteori, har særskilt aktualitet i barnevernet.

Det store antall teorier som er tatt med i boken, reflekterer en erkjennelse av at barnevernet er et komplekst fagfelt. Den som skal virke innen dette på kvalifisert vis, må beherske flere ulike betraktningsmåter og metoder. Jeg har forsøkt å vise hvordan den barnevernansatte både kan alternere mellom ulike teorier og anvende teorier i kombinasjon. Det har også vært en ambisjon å vise noen av de uenigheter som eksisterer innen fagfeltet og at ulike teorier kan stå i klar motsetning til hverandre.

Målgruppene for boken er studenter som kvalifiserer seg til arbeid i barnevernet, barnevernansatte som vil tilegne seg mer kunnskap, forskere innen fagfeltet og alle andre som ønsker innsikt i barnevernets teorier.

Det første kapitlet i boken er et introduksjonskapittel som rommer grunnleggende betraktninger om faglige teorier og teorianvendelse. Det siste kapitlet rommer en oppsummerende refleksjon omkring teorimangfoldet innen barnevernfeltet. Alle de øvrige kapitlene rommer presentasjoner av teorier. De fleste kapitlene

er viet til kun én teori. Unntakene er kapittel 2, som omhandler empirisme, svak nativisme og sterk nativisme, og kapittel 21, som omhandler de ulike systemteoriene.

I rekken av kapitler eksisterer det flere klynger ved at kapitler med beslektede teorier er samlet. Kapittel 6, 7, 8 og 9, som omhandler henholdsvis psykodynamisk teori, objektrelasjonsteori, tilknytningsteori og mentaliseringsteori, er en slik klynge. Kapittel 10, 11, 12 og 13, som omhandler henholdsvis klassisk atferdsteori, operant atferdsteori, sosial læringsteori og kognitiv atferdsteori, er en annen. En tredje klynge er kapittel 14 og 15. Det første omhandler humanistisk pedagogikk og det andre empowermentteori.

Innledningsvis i alle kapitlene om teorier presenteres den, eller de, som har utviklet den aktuelle teorien. Lengden på disse levnetsbeskrivelsene varierer. Noen av teoretikerne har spesielle livserfaringer som kan ha innvirket på teoriutforming, og som derfor er tatt med i framstillingen. Eksempelvis kaster kunnskap om John Bowlbys barndomserfaringer lys over tilknytningsteorien. Noen har levd i en spesiell epoke og må forstås i lys av begivenheter eller idémessige strømninger i sin samtid. Eksempelvis forstås Lawrence Kohlbergs teori bedre når vi vet at den ble utformet i skyggen av andre verdenskrig.

Enkelte av teoretikerne beskrives litt grundigere fordi de er størrelser i faghistorien som både forskere og yrkesutøvere bør ha nærmere kjennskap til. Eksempelvis bør alle som skal studere, eller arbeide med, utsatte barn, vite hvordan Anna Freud, John Bowlby og Jean Piaget ble pionerer i studiet av barns utvikling.

I presentasjonen av den enkelte teori gjøres det rede for sentrale begreper, forklaringer og metoder. Det legges vekt på å få fram hvordan teorien kan være nyttig for den som skal hjelpe utsatte barn og deres familier. Jeg har søkt å kombinere en enkel idealtypisk beskrivelse med en mer dyptgripende framstilling ved først å beskrive det mest grunnleggende, for deretter å utdype spesielle elementer. For lesere som vil fordype seg, rommer boken en rekke referanser til aktuelle tekster. Noen kapitler rommer en presentasjon av kritikk som er fremsatt mot den aktuelle teorien. I de fleste kapitlene gjør jeg rede for slektskap mellom teorier. Slike slektskap kan dreie seg om at en bestemt teori er en videreutviklet versjon av en annen, eller en syntese av flere andre teorier.

For å gjøre teksten tilgjengelig for flere lesere forklares en rekke faguttrykk. I de fleste tilfeller gjøres dette der hvor uttrykket først anvendes, men i noen tilfeller har det vært nødvendig å ta et ord i bruk før det har passet å legge inn en forklaring. Bak i boken finner du en stikkordliste hvor det vises til siden hvor forklaringen er.

Noen faguttrykk uttrykker begreper1 som vanlige mennesker ikke har. Et eksempel på et slikt fagord er animisme. Som vi skal se i kapittel 3, brukes dette om at barn i en viss alder tillegger ikke-levende ting evnen til å tenke og til å føle. Andre faguttrykk finnes det synonymer for i allmennspråket, eksempelvis ordet deprivasjon, som betyr understimulering, ordet amnesi, som betyr hukommelsessvikt, og ordet predikere, som betyr å forutsi. Slike doble sett av ord er et resultat av den ordimport som skjer når forskere eller barnevernansatte leser faglitteratur på andre språk eller samarbeider med kollegaer i andre land. I samtaler med, og i tekster til, klienter bør man fortrinnsvis velge ordvariantene fra allmennspråket, men for å kunne virke i faget på seriøst vis trenger man å kjenne også de spesielle fagordene. Man vil støte på disse i fagbøker, fagartikler, utredningsrapporter og i faglige samtaler.

Noen faguttrykk er flertydige, det vil si at de har mer enn én betydning. Dette kan tidvis skape hodebry eller misforståelser. I flere av kapitlene gjøres det rede for alternative betydninger av bestemte ord.

Kjært barn har mange navn, heter det. En rekke teorier benevnes med flere uttrykk. Eksempelvis kalles atferdsteori også læringspsykologi, læringsteori og behaviorisme, og psykodynamisk teori kalles også psykoanalytisk teori og psykoanalyse.

I noen tilfeller brukes en adjektivert form av navnet til den som har formulert en teori som benevnelse på den aktuelle teorien. Eksempler på dette er freudiansk teori, skinneriansk teori og kohlbergiansk teori, jamfør henholdsvis Sigmund Freud, Burrhus Frederic Skinner og Lawrence Kohlberg. Der hvor det eksisterer flere alternative betegnelser på en teori, nevnes disse i første del av det aktuelle kapitlet.

Flere steder i teksten angis aldersperioder. Det er vanlig å skille mellom spedbarnsalder og småbarnsalder.2 Spedbarnsalderen er det første leveåret, mens småbarnsalderen er andre og tredje leveår. Videre er det vanlig å skille mellom barnealderen og ungdomsalderen. Det første er årene fram til fylte 12 år. Det andre er årene fra man fyller 12 til man fyller 18.

Samtidig som det er vanlig å skille mellom barn og ungdom, altså framstille dette som sidestilte kategorier, skjer det ofte at ungdom framstilles som en underkategori av kategorien barn. En slik klassifisering anvendes i lov om barnevern, som jo omhandler aldersspennet 0–18 år, og i spesielle tilfeller gjelder helt fram til fylte 25 år. Også i utsagn og tekster om strafferettsalder beskrives ungdommer

1 Se kapittel 4 om hva begreper er.

2 I engelsk litteratur brukes ordet infant om spedbarn og ordet toddler om småbarn.

som store barn. Da strafferettsalderen i 1990 ble hevet fra 14 år til 15 år, ble det framholdt at et sivilisert samfunn ikke bør plassere barn i fengsel. Ordet barn er altså flertydig. Det kan bety et menneske som er under 12 år, eller det kan bety et menneske som er under 18 år. Flere steder i teksten bruker jeg ordet i den siste betydningen for å få til enklere setninger, altså for å slippe formuleringer som «barn og ungdom» eller «barn og unge». Der hvor det kun er snakk om personer som er mer enn 12 år, bruker jeg ordet ungdom.

Når man fokuserer på noe, vil noe annet uvilkårlig gli bort fra oppmerksomheten.

I bøker som har en tematisk disposisjon, eksempelvis ved å ha kapitler om utviklingsområder, problemtyper eller deler av hjelpeapparatet, vil en bestemt teori kunne dukke opp i flere av kapitlene. Leseren får en helhetlig presentasjon av de ulike temaene, samtidig som framstillingen av den enkelte teori blir fragmentarisk, altså oppstykket og usammenhengende. En bok som denne, som har en «teoretisk» disposisjon, gir innsikt i enkeltteorier og oversikt over teorimangfoldet. Framstillingen av temaer blir imidlertid fragmentarisk.

Boken er et resultat av et omfattende forskningsarbeid som har foregått over flere år. Arbeidet har bestått i å studere tekstene til aktuelle teoretikere, til etterfølgere av disse og til kommentatorer. Jeg har også intervjuet forskere og andre fagpersoner.3 I arbeidet med den enkelte teori har jeg søkt å etterspore og vurdere både idémessige forutsetninger og empiriske studier teorien er basert på.

3 Følgende har her bidratt med viktige opplysninger: Matthew Lipman ved Montclair State University, Donald Reed ved Wittenberg University, Tatiana Korableva og Vladimir Morozov ved Makarenko-museet i Moskva, Elena Ilaltdin og Anatoly Frolov ved universitetet i Nizjnij Novgorod, Jens Bay og Bodil Glad ved Træningsskolens arbejdsmarkedsuddannelser, Gunnar Engen ved Tyrilikollektivet, John White ved University of London, Jana Mohr Lone og Sara Goering ved University of Washington, Claire Cameron ved University of London, Beate Børresen ved OsloMet og Claire Cassidy ved University of Strathclyde. Jeg er svært takknemlig for den imøtekommenhet som alle disse har vist.

småbarnsalder

Aldersinndeling

Kapittel 1

Teorier og teorianvendelse

Teori, teoretiker og teorisme

Ordet teori er flertydig. Noen ganger brukes det i betydningen en ubekreftet påstand, jamfør utsagnet «det der er bare en teori». Teori er da synonym med ordet hypotese. Andre ganger brukes ordet teori om en sammenhengende beskrivelse som rommer aksiomer, altså grunnleggende antakelser, og et sett antakelser som følger av aksiomene. Det er en slik betydning ordet tillegges i denne boken.

Når man skal forholde seg til faglige teorier, er det viktig å være klar over at teoriene er forenklinger. Det å formulere en teori er en abstraksjonsprosess hvor noen forhold i virkeligheten framholdes, mens andre ses bort fra. På samme måte som at kartet mangler mange detaljer som finnes i terrenget, kan teorien kun romme noen utvalgte elementer av det virkelighetsområdet den omhandler. Det er vanlig å si at både kartet og teorien er modeller som er isomorfe, altså formlike, med virkeligheten, men at verken kartet eller teorien kan romme alle de detaljer og nyanser som eksisterer der ute.

Det å formulere teorier om tanker, følelser og atferd er basert på en antakelse om at det eksisterer vesentlige likheter mellom mennesker. Dersom ethvert menneske var unikt i den forstand at det skilte seg fra alle andre på alle sentrale variabler, ville det ikke ha noen hensikt å formulere teorier. Det ville også være meningsløst å utdanne fagfolk til barnevernet. De som ble uteksaminert, ville jo hele tiden støte på nye tilfeller som ikke var beskrevet i pensumlitteraturen.

Samtidig som det antas at vi mennesker deler en rekke egenskaper, antas det at den enkelte på noen variabler skiller seg fra noen andre, eller fra mange andre. Det finnes følgelig vanlige mennesker og mennesker som er mer eller mindre uvanlige. Forskjeller mellom mennesker tilsier at en teori som har gyldighet for

Lise og Per, ikke nødvendigvis er gyldig for Natalia og Geir. Vi kommer tilbake til dette om litt under overskriften Monoteorisme eller eklektisisme.

Også ordet teoretiker er flertydig. I dagligtale brukes det noen ganger for å benevne mennesker som er livsfjerne, slike som kan formulere seg elegant, men som er ute av stand til å utrette noe når de stilles overfor praktiske utfordringer. I denne boken brukes ordet i en helt annen betydning. De som her framholdes som viktige teoretikere, har formulert beskrivelser som kan være til nytte i arbeid med å hjelpe utsatte barn. Teoretikere er med andre ord intellektuelle veivisere som hjelper oss andre til å finne fram i en uoversiktlig virkelighet.

Teorisme er oppfatningen om at en stor andel faglig kunnskap er framsatt gjennom teorier og at yrkesutøvelse derfor bør være teoribasert. Talspersoner for teorisme hevder at teoriinnsikt gjør yrkesutøveren mer kompetent fordi vedkommende får tilgang på nye begreper, forklaringer og metoder (Coady & Lehmann, 2016). Teoriene inneholder en rekke begreper som ikke inngår i vårt allmennspråk. Som vi kommer nærmere inn på i kapittel 4, er begreper redskaper for persepsjon4 og tenkning. Det er ved å tilegne oss begrepsinnsikt at vi blir i stand til å oppfatte, tenke om, og følgelig også beskrive, fenomener som omgir oss. Ved å lære begreper som inngår i teorier, vil fagpersonen kunne oppfatte, tenke om og beskrive en rekke størrelser og saksforhold som lekmannen ikke kan oppfatte, tenke om eller beskrive. Mange teorier inneholder forklaringer. Disse kan hjelpe den barnevernansatte til å forstå hvorfor noe skjer eller vedvarer. Enkelte forklaringer kan gi grunnlag for å predikere, altså forutsi, hva som er sannsynlige utfall gitt bestemte betingelser, eksempelvis at et barn som opplever omsorgssvikt, kan få psykiske vansker. Flere av teoriene som anvendes innen barnevernet, inneholder metoder, altså anvisninger for hvordan man kan gå fram for å hjelpe enkeltbarn eller familier. Et stort metoderepertoar gjør at den barnevernansatte kan yte effektiv hjelp, og hjelp i møte med mange slags problemer. Ved universiteter og høyskoler er det stor oppslutning om teorisme. Når det på utdanninger som kvalifiserer for arbeid i barnevernet brukes mye tid på å undervise om faglige teorier, er dette basert på en antakelse om at teoriene vil kunne være nyttige redskaper i kandidatenes framtidige yrkesliv. Også den omfattende produksjonen av lærebøker hvor faglige teorier presenteres,

4 Persepsjon er det å tolke en sansepåvirkning.

er tuftet på teorisme. I beskrivelser av teorisme er det vanlig å henvise til den tysk-amerikanske psykologen Kurt Lewin, som er kjent for sitt utsagn om at det ikke finnes noe mer praktisk enn en god teori (Marrow, 1977). Lewin overdriver kanskje litt, men mange vil mene at han har et viktig poeng.

Folkepsykologi, teorier, praksiskunnskap, kunst og unges beretninger

Uttrykkene folkepsykologi og common sense-psykologi brukes om vanlige menneskers psykologiske kunnskap. I en viss forstand er vi alle psykologer. Vi tilegner oss psykologisk innsikt ved å gjøre samhandlingserfaringer, ved å utforske egne tanker og følelser5 samt ved at vi i unge år lytter til foreldre og andre voksne. Den folkepsykologiske kunnskapen setter oss i stand til å forstå andre, til å predikere hvordan andre vil agere og til å tilpasse våre handlinger til andre. Uten folkepsykologisk kunnskap vil det være umulig å fungere som et sosialt vesen.

I tillegg til å være en forutsetning for sosial samhandling gjør folkepsykologi oss i stand til å hjelpe andre. Til alle tider har vanlige mennesker virket som omsorgspersoner og hjelpere for andre kun med støtte i folkepsykologisk kunnskap. Hoveddelen av faglige teorier med relevans for barnevern har blitt utformet etter andre verdenskrig. De første barnevernarbeiderne hadde ingen utdanning og ingen tilgang til teorier. De baserte sitt virke i hovedsak på folkepsykologisk kunnskap (Hagen, 2001; Herberg & Kvaran, 2019; Messel, 2013).

Faglige teorier utgjør en kunnskap som kommer i tillegg til, eller på toppen av, den folkepsykologiske kunnskap som man allerede besitter idet man begynner på en utdanning som kvalifiserer for arbeid i barnevernet.

Når man er ferdig utdannet og starter sitt virke som ansatt i barnevernet, vil man tilegne seg ytterligere kunnskaper gjennom å gjøre egne erfaringer med klienter samt gjennom å få veiledning fra kollegaer. Disse kunnskapene kommer i tillegg til den folkepsykologiske kunnskapen og teorikunnskapen. Det man lærer gjennom yrkesutøvelse eller veiledning, kan eksempelvis dreie seg om hvordan en metode bør tillempes i spesielle tilfeller, altså at man kan oppnå bedre resultater ved å avvike litt fra beskrivelsen i læreboken.

5 Dette kalles introspeksjon.

En fjerde kilde til kunnskap som framholdes av mange, er kunsten (Dewey, 2005; Tangerås, 2018). Det å forholde seg til et kunstverk kan gi en erfaring som får oss til å forstå noe som tidligere har vært uforståelig, eller til å se ting på nye måter. Ved mange læresteder som utdanner fagpersoner til barnevernet, oppfordres studentene til å tilegne seg innsikter gjennom å lese skjønnlitteratur, besøke utstillinger samt se filmer og teateroppsetninger.

En femte kilde til kunnskap som har fått mye oppmerksomhet de siste årene, er unges beretninger. Flere unge mennesker, som for få år siden var klienter i barnevernet, har framholdt at deres erfaringer bør være en kunnskapskilde for barnevernansatte og for studenter. Dette er en oppfatning som har fått støtte fra flere fagfolk, forskere og politikere. Forhåpentligvis har de fleste barnevernansatte også tidligere lyttet med interesse til hva barn har hatt å si om sin situasjon og om hvilken hjelp de trenger. Det er imidlertid grunn til å anta at innsatsen til tidligere barnevernsbarn og de aktuelle forskerne har fått noen barnevernansatte til å legge større vekt på hva barn sier om sin situasjon.

De fem kildene til kunnskap som er beskrevet i avsnittene ovenfor, bør ikke ses som alternativer som man kan, eller må, velge mellom, men heller som komplementære kilder, altså kilder som utfyller hverandre.

Monoteorisme eller eklektisisme

I religionssosiologi brukes ordet monoteisme om det å tro på kun én gud, mens uttrykket polyteisme brukes om det å tro på flere guder. Med dette skillet som inspirasjon kan vi beskrive to typer av teorisme: monoteorisme og polyteorisme. Det første er oppfatningen om at det på et område kun finnes én sann og relevant teori. Monoteoristen hevder at de som støtter seg til andre teorier enn den vedkommende selv tror på, befinner seg i en tilstand av villfarelse. De har tatt feil. Polyteorisme er oppfatningen om at man bør lære seg flere teorier og betrakte dem alle som potensielt nyttige. For denne oppfatningen finnes det et annet uttrykk som allerede er innarbeidet i de fleste fag, nemlig eklektisisme6 I den videre framstilling brukes dette.

For noen tiår siden var monoteorisme utbredt i mange fagfelt, også i barnevernet. Dette gav seg tidvis utslag i opphetede diskusjoner mellom kollegaer

6 Også skrivemåten eklektisme er vanlig.

om hvilken teori som var den sanne. De senere årene har det blitt vanlig å være eklektiker, noe som har ledet til et redusert konfliktnivå.

Som vi var inne på i første del av dette kapitlet, deler mennesker en rekke egenskaper samtidig som det også er forskjeller mellom individer. Det at det eksisterer forskjeller mellom mennesker, er en viktig begrunnelse for eklektisisme. Når mennesker er forskjellige, kan det hende at en teori kun gjelder for noen. Fagpersonen må derfor beherske flere teorier, og kunne alternere mellom disse.

Et ytterligere argument for eklektisisme er at ethvert menneske har mange behov og disposisjoner. På samme måte som at fotturisten eller arealplanleggeren får et rikere bilde av terrenget ved å bruke flere typer kart7, vil den barnevernansatte ved å kombinere flere teorier kunne oppdage, og hensynta, flere behov og disposisjoner hos barnet. Det er vanlig å si at eklektisisme bidrar til at fagpersonen blir kompleksitetssensitiv.

Det ovenforstående kan oppsummeres ved å framholde at monoteoristen betrakter ulike teorier som konkurrerende posisjoner. Eklektikeren, derimot, ser teoriene dels som alternative beskrivelser med gyldighet i hver sine tilfeller, og dels som komplementære beskrivelser, altså som beskrivelser som utfyller hverandre.

Siden slutten av forrige århundre har oppslutningen om eklektisisme i forskningsmiljøer gitt seg utslag i lansering av det som kalles multimodale programmer. Dette er programmer hvor metoder fra flere teorier anvendes parallelt for å oppnå synergieffekter. Innen barnevernet anvendes en rekke multimodale programmer. Eksempler på slike er ART8 (Goldstein et al., 1998) og MST9 (Henggeler et al., 2009). Eklektisisme i forskningsmiljøer har også bidratt til synteseteorier, altså teorier som er satt sammen av elementer fra flere andre teorier. Tilknytningsteori, kognitiv atferdsteori og Lawrence Kohlbergs teori om moralsk utvikling er eksempler på slike.

7 Eksempelvis topografiske kart, vegetasjonskart og geologiske kart.

8 ART er akronym for Aggression Replacement Training. Det siste er navnet på et program som anvendes for å hjelpe ungdommer som har alvorlige atferdsvansker.

9 MST er akronym for Multisystemic Therapy. Det siste er navnet på et program som anvendes for å hjelpe familier som har ungdommer med atferdsvansker.

Hovedteorier og underteorier

Etter at en teori har vært kjent en periode og fått en viss oppslutning, kan det hende at det lanseres en underteori. Denne kan videreføre sentrale elementer i den opprinnelige teorien og samtidig sette søkelys på en mer avgrenset del av det aktuelle virkelighetsområdet. Underteorien er da en spesialisert versjon av hovedteorien. Det finnes imidlertid også underteorier som avviker noe fra hovedteorien hva gjelder grunnleggende antakelser. Underteorien er da delvis et alternativ til hovedteorien.

Det er vanlig å bruke et tre som forestillingsbilde for å beskrive forholdet mellom hovedteorien og underteorier. Stammen er da hovedteorien, de store greinene er underteorier og de minste greinene er underteorier av underteorier. Som vi skal se i senere kapitler, er objektrelasjonsteori en gren av psykodynamisk teori, tilknytningsteori er en gren av objektrelasjonsteori og mentaliseringsteori er en gren av tilknytningsteori. Mentaliseringsteori er altså en av de minste grenene på treet psykodynamisk teori.

Det er vanlig å bruke ordene paradigme, skoleretning eller teoritradisjon både om hovedteorien og om hovedteorien pluss de ulike underteoriene, altså både om stammen og om hele treet.

Ved hjelp av tremetaforen kan vi også beskrive såkalte synteseteorier. Disse kan sammenlignes med tilfeller hvor små grener fra to trær har viklet seg

Figur 1.1 Tremetaforen

objektrelasjonsteori

mentaliseringsteor i tilknytningsteori

sammen. Et eksempel på en synteseteori er kognitiv atferdsteori. Denne er en «sammenvekst» av atferdsteori og sosialkonstruktivisme. Som vi skal se i kapitlet om tilknytningsteori, er denne en «sammenvekst» av grener fra flere trær.

To ulike fortellinger

Vi har i delene ovenfor vært inne på at mange fagfolk i dag alternerer mellom ulike teorier, anvender teorier i kombinasjon og at de fra tid til annen får tilgang på mer avanserte teoriversjoner. Jeg har altså gitt en optimistisk framstilling av en stadig pågående fagutvikling. Denne framskrittsfortellingen er langt på vei realistisk. Det finnes imidlertid en alternativ, og pessimistisk, fortelling som også har noe for seg. Ifølge denne har det ikke skjedd noen utvikling innen barnevernet i betydningen at man er på vei mot de endelige svar. Det eneste som har skjedd av forandring, er såkalte faglige vendinger hvor fagfolkene har forlatt én teori og valgt en ny.

Hvis man studerer barnevernets historie ved å kartlegge innhold i bøker og artikler som har blitt publisert i ulike perioder, vil man oppdage en serie av faglige vendinger. Både psykodynamisk teori og atferdsteori har i hver sine perioder hatt hegemonisk status innen fagfeltet. Også systemteori har i en periode hatt slik status. På slutten av forrige århundre skjedde det en vending i form av at tilknytningsteori fikk svært stor oppslutning. De siste årene har mange fagfolk fattet interesse for nevrobiologiske teorier. Det er også eksempler på at forlatte teorier, etter noen år i skyggen, får ny oppslutning.

Faglige vendinger er et fenomen som er beskrevet av en rekke forfattere (jf. Kringlen, 2001; Kuhn, 1970). I noen framstillinger brukes ordet paradigmeskifte om dette. Faglige vendinger kan omfatte et helt fagfelt eller kun deler av

Figur 1.2 Synteseteorier som sammenvekster

dette. Det kan være slik at de aller fleste yrkesutøvere og forskere beveger seg fra én teori til en annen, eller slik at kun en del endrer oppfatning om hvilken teori man bør støtte seg til. Når en ny teori lanseres som et alternativ til en etablert teori, er det gjerne de som har arbeidet kort tid i fagfeltet som er mest åpne for endring. Yrkesutøvere og forskere med lang erfaring er ofte mer reserverte og vil beholde det de har. De sistnevnte har brukt mye tid gjennom mange år på å kvalifisere seg innen den etablerte teoritradisjonen. Det oppleves som vanskelig

å legge bort noe som man har investert så mye i. Dessuten har erfarne yrkesutøvere og forskere sin status knyttet til det å beherske den etablerte teorien. Hvis en ny teori overtar hegemoniet, nulles det meste av statusen ut. Det å ha vært ekspert i noe som ikke lenger gjelder, gir ingen anerkjennelse, kanskje snarere tvert imot.

Det er flere forhold som kan tenkes å bidra til faglige vendinger. Kanskje har det over noe tid bygd seg opp en tvil til den rådende teorien fordi flere yrkesutøvere har gjort observasjoner som ikke er forenlige med teorien. Slike observasjoner kalles anomalier (Kuhn, 1970). Også nye forskningsfunn kan bidra til en faglig vending. Det kan være lagt fram resultater som hevdes å avkrefte den etablerte teorien og utgjøre belegg for den alternative teorien.

En ytterligere forklaring på hvorfor det oppstår faglige vendinger, går ut på at alle mennesker, også fagfolk, har behov for forandring. Det kan tenkes at en teori, på samme måte som en type bekledning eller en frisyre, etter en tid oppleves som triviell, altså som hverdagslig og kjedelig. Samtidig kan en ny teori, med nye ord, nye forklaringer, nye metoder og nye forskernavn, oppleves som spennende og forlokkende. På samme måte som ved moteendringer innen bekledning og frisyre kan den som er tidlig ute med det nye, oppnå en særlig status.

Det er grunn til å anta at den optimistiske fortellingen og den pessimistiske fortellingen utfyller hverandre. Det er trolig gjort vitenskapelige framskritt slik at dagens fagfolk kan yte bedre hjelp, og flere former for hjelp, enn sine forgjengere. Samtidig skjer det fra tid til annen at en anerkjent teori mister oppslutning og i noen grad blir erstattet av en alternativ teori.

Teorier som briller med farge

Tidligere i kapitlet har jeg beskrevet at faglige teorier kan hjelpe oss til å se virkeligheten slik denne faktisk er. Noen vil her innvende og hevde at en slik framstilling er uttrykk for en naiv realisme. Faglige teorier kan ifølge kritikerne

sammenlignes med briller hvor glasset er farget. En bestemt teori får oss til å oppfatte tingene på en bestemt måte. Om vi gjør bruk av en annen teori, vil virkeligheten fortone seg annerledes. Vi kommer tilbake til denne innvendingen i flere av kapitlene, blant annet i kapitlet om sosialkonstruktivisme og kapitlet om kritisk psykologi.

Dersom man legger til grunn at en slik innvending er fullt ut dekkende for hvordan teorier fungerer, har det lite for seg å bruke tid på en bok som dette. Etter min oppfatning har innvendingen noe for seg, men den ikke bør absolutteres.

Teorier og utviklingsområder

Det er vanlig å dele barns utvikling inn i spesifikke utviklingsområder. De viktigste er kognitiv utvikling, sosial utvikling, utvikling av selvoppfattelse, personlighetsutvikling, emosjonell utvikling, moralsk utvikling, språkutvikling, motorisk utvikling og persepsjonsutvikling. En slik inndeling i utviklingsområder bidrar til å skape oversikt, men det er viktig å erkjenne at flere av disse utviklingsområdene er innvevd i hverandre. Eksempelvis er personlighetsutvikling, emosjonell utvikling og sosial utvikling nært forbundet. Det samme er kognitiv utvikling og språkutvikling. Som vi skal se, dreier noen faglige teorier seg kun om ett utviklingsområde, mens andre omhandler flere områder.

Belegget for faglige teorier

Epistemologi, som også kalles kunnskapsteori og erkjennelsesteori, er den del av filosofien som omhandler hva det vil si å vite noe og hvordan man kan komme fram til kunnskap. Empirisme og rasjonalisme er to helt sentrale tradisjoner innen epistemologi. Det første er en tradisjon hvor det hevdes at det er gjennom bruk av sansene at man kan komme fram til kunnskap. Vi mottar sanseinntrykk fra fenomener i virkeligheten. Sanseinntrykkene tas opp i bevisstheten og lagres som kunnskaper. En radikal versjon av empirisme impliserer en forestilling om mennesket som et nøytralt avbildningsmedium analogt med fotoapparater og lydopptakere.

Det som kalles erfaringsvitenskap eller empirisk vitenskap, er virksomhet hvor forskeren oppsøker et virkelighetsområde, samler opplysninger ved bruk av sansene og deretter presenterer funnene i en skriftlig redegjørelse. Opplysningene

som forskeren samler inn, kalles for data eller empiri. En rekke teorier som anvendes innen barnevernet, er basert på erfaringsvitenskapelige undersøkelser. Eksempler på slike er atferdsteori, logisk konstruktivisme, psykodynamisk teori, tilknytningsteori og antrozoologi. Det er vanlig å omtale slike teorier som empiriske teorier, empirisk-vitenskapelige teorier eller erfaringsvitenskapelige teorier

Rasjonalisme er en epistemologisk tradisjon hvor det hevdes at fornuften er den viktigste kilde til kunnskap. Ifølge rasjonalister er det ved grundig gjennomtenkning, eventuelt også ved å diskutere med forstandige medmennesker, at man kan komme fram til ny kunnskap. Det beste eksemplet på en faglig teori som er tuftet på rasjonalisme, er humanistisk pedagogikk. Som vi skal se i kapittel 14, har teorien ikke blitt til gjennom empiriske undersøkelser, men gjennom en systematisk drøfting av begreper som eksistens, fri vilje, ansvar, straff, konsekvens, atferd og handling.

Ifølge rasjonalister er det av største viktighet å etterspore, klargjøre og vurdere idémessige forutsetninger som faglige teorier bygger på. Slik innsats kan redusere uklarheter i faglig tenkning og debatt, og således bidra til mer effektiv hjelpeinnsats (Halvorsen, 2021). Den aktuelle innsatsen fortjener ifølge rasjonalistene å bli omtalt som «forskning». Forskning er altså ikke ensbetydende med empirisk forskning.

Framstillingen i de foregående avsnittene gir et litt fordreid bilde. Skillet mellom de to tradisjonene er ikke så klart som man kan få inntrykk av. Alle forskere bruker selvsagt både sansene og fornuften. En empirisk forsker må bruke fornuften for å trekke ut det vesentlige i et datamateriale. En som er rasjonalist, kan ikke unngå å gjøre sanseerfaringer. Vedkommende kan sitte fordypet i tanker deler av dagen, men vil gjøre sanseerfaringer i omgang med andre mennesker og når vedkommende skal utføre praktiske gjøremål i hverdagslivet. Noen av disse erfaringene vil gi innhold til rasjonalistens faglige tenkning.

I tekster om teoriutvikling er det vanlig å beskrive et skille mellom en britiskamerikansk tradisjon og en kontinental tradisjon. Mens det blant forskere i USA og Storbritannia har vært vanlig å vektlegge empiriske studier, har det blant forskere i fastlandsdelen av Europa vært vanlig å lansere teorier med liten, eller ingen, empirisk underbygging.

Som vi skal se i kapittel 16, skiller den amerikanske psykologen Lawrence Kohlberg seg fra mange av sine fagfeller ved å kombinere empirisme og rasjonalisme. Hans teori om utvikling av evnen til moralsk tenkning er basert på

svært omfattende empiriske undersøkelser. Samtidig bygger teorien også på en grundig drøfting av metaetiske10 problemstillinger.

Forskningsmetodologi

I noen av kapitlene som følger, inngår korte beskrivelser av empiriske undersøkelser som de aktuelle teoretikerne har gjennomført. For å ha utbytte av disse beskrivelsene er det nødvendig å ha noen grunnleggende kunnskaper om forskningsmetodologi, altså læren om forskningsmetodene. Nedenfor gis en kortfattet introduksjon.

Problemstillingen er det spørsmål som forskeren ønsker å besvare. Eksempler på problemstillinger innen barnevernfaglig forskning er «hvilke metoder er effektive for å redusere angst hos barn?», «hva er årsakene til atferdsvansker hos barn?» og «hvordan opplever ungdommer det å bo på en institusjon?».

Undersøkelsesenhetene, det vil si de som undersøkes, vil i de fleste studier som gjøres innen faget barnevern, være enkeltmennesker, vanligvis barn, ungdommer eller foreldre. I noen studier kan imidlertid enhetene være noe annet enn mennesker, eksempelvis familier11, institusjoner, organisasjoner, rapporter eller bygninger.12

Med uttrykket populasjon, og synonymene målgruppe og univers, menes samlingen av enheter som problemstillingen omhandler. Hvis en forsker vil besvare problemstillingen «hvilken metode er mest effektiv for å redusere atferdsvansker hos barn?», vil populasjonen bestå av alle barn med atferdsvansker. Bare i Norge er dette trolig flere tusen. Den aktuelle forskeren vil kanskje foreta en undersøkelse med et utvalg på hundre barn. Det å slutte fra det man har funnet ut om et utvalg til populasjonen, kalles generalisering. For at forskeren skal kunne generalisere i den betydning ordet vanligvis brukes, må utvalget være representativt, det vil si være en slags miniatyr av populasjonen. Det som kalles teoretisk generalisering, går ut på at forskeren kommer fram til en teori som kan være nyttig for å kunne beskrive og forstå personer eller grupper lik

10 Metaetikk er det spesialområdet innen filosofi som omhandler det kunnskapsteoretiske grunnlaget for normative påstander og begrunnelser.

11 Jamfør kapittel 21 om systemteorier.

12 Jamfør kapittel 19 om miljøpsykologi og arkitekturpsykologi.

de som inngår i utvalget, uten at forskeren kan si noe sikkert om hvor stor andel av populasjonen teorien gjelder for.

I noen tekster kan man støte på uttrykkene kasuistisk undersøkelse, kasuistisk forskningsdesign eller kasuistikk. Disse brukes om grundige undersøkelser som en forsker har gjort av én eneste enhet. Ofte er det snakk om en enhet som antas å være typisk slik at man kan generalisere funnene til andre enheter. Sigmund Freud forfattet flere kasuistikker som stadig refereres i faglige tekster. Anna O.13, Lille Hans, Rottemannen og Ulvemannen14 er fiktive navn på klienter som Freud gir inngående beskrivelser av. De som kritiserer det å generalisere på bakgrunn av enkelttilfeller, bruker ofte uttrykket anekdotisk evidens i en nedsettende betydning.

Hvor stort undersøkelsesutvalget bør være og hvilke prosedyrer som bør anvendes for å komme fram til et utvalg, er spørsmål som er viet svært mye oppmerksomhet i metodologisk litteratur.

De vanligste forskningsmetodene innen barnevern og tilstøtende fag er intervju, spørreskjemaundersøkelse, observasjon og eksperiment. Intervjuer kan være mer eller mindre strukturerte. I et svært strukturert intervju stilles kun spørsmål som er formulert på forhånd, og alle spørsmålene er lukkede, det vil si formulert slik at den som intervjues, må velge mellom faste svaralternativer

13 Breuer & Freud (1955).

14 Tilfellet Lille Hans beskrives i teksten Analysis of a phobia in a five-year-old boy, tilfellet Rottemannen beskrives i teksten Some remarks on the case of obsessive-compulsive neurosis og tilfellet Ulvemannen beskrives i teksten From the history of infantile neurosis (se Freud, 2002).

Figur 1.3 Populasjon, utvalg og generalisering

(«Hvor lykkelig er du på en skala fra 1 til 10?»). I et svært ustrukturert intervju formuleres flere av spørsmålene underveis i intervjuet, blant annet som oppfølgingsspørsmål. Dessuten stilles det kun, eller for det meste, åpne spørsmål, det vil si spørsmål hvor den som intervjues, må formulere svaret med egne ord («Hvordan er din livssituasjon?»). Et semistrukturert intervju er noe midt mellom et strukturert intervju og et ustrukturert intervju.

Spørreskjemaundersøkelser kalles også surveyundersøkelser og enquêter De fleste spørreskjemaer har for det meste, eller kun, spørsmål med forhåndsformulerte svaralternativer. Vanligvis dreier de første spørsmålene på skjemaet seg om personvariabler. Den som besvarer skjemaet, må eksempelvis krysse av for om vedkommende er kvinne eller mann, hvor gammel vedkommende er, hvilken nasjonalitet vedkommende har og hvilken utdanning vedkommende har. Ofte dreier spørreskjemaundersøkelser seg om sammenhenger mellom slike personvariabler og andre variabler, eksempelvis helsetilstand, livsmestring, politisk orientering eller inntekt. På noen spørreskjemaer er det, i stedet for spørsmål, et sett av påstander hvor man skal markere om man er enig eller uenig.

Observasjon er en metode som inngår i flere andre tilnærminger. Som navnet sier, går den ut på å observere. I barnevernfaglig forskning dreier det seg vanligvis om å observere reaksjonsmåter og atferd hos barn. Observasjon kan foregå i «naturlige miljøer», eksempelvis hjemmet, skolen eller lekeplassen, eller i tilrettelagte observasjonsmiljøer. Et eksempel på det siste er et spesielt utformet lekerom.

Det som kalles eksperiment, er en undersøkelsesmetode som brukes for å avgjøre om det eksisterer et årsaksforhold mellom to variabler. Forskeren som gjennomfører et eksperiment, manipulerer det som antas å være årsaksvariabelen og registrerer samtidig eventuelle endringer i det som antas å være effektvariabelen. For å kunne utelukke at eventuelle endringer på effektvariabelen skyldes annet enn manipulasjon av den antatte årsaksvariabelen, må forskeren forsøke å holde andre variabler som kan tenkes å påvirke, konstante.

De siste årene har flere forskere gjennomført eksperimenter for å undersøke om metoder i barnevernfaglige teorier er virksomme. Vanligvis gjøres dette ved å la barn eller foreldre i en forsøksgruppe få et hjelpetilbud i form av den aktuelle metoden.

Etter endt intervensjonsperiode sammenligner forskeren forsøksgruppen med en kontrollgruppe som ikke har fått noe hjelpetilbud. Ved at forskeren

innledningsvis gjennomfører en tilfeldig utvelgelse15 fra undersøkelsesutvalg til henholdsvis forsøksgruppe og kontrollgruppe, holdes andre årsaksvariabler konstante. Hvis utvalget er av en viss størrelse og utvelgelsen er tilfeldig, kan man anta at forsøksgruppen og kontrollgruppen er like ved at spesielle egenskaper hos enkeltenheter er jevnt fordelt mellom de to gruppene.

I mange tilfeller gjør praktiske hindringer eller etiske begrunnelser at man ikke kan gjennomføre tilfeldig utvelgelse til forsøksgruppe og kontrollgruppe. Slike ikke-optimale eksperimentundersøkelser kalles kvasieksperimenter.

I beskrivelser av eksperimentundersøkelser støter man ofte på uttrykket statistisk signifikans. Dette brukes om et mål på hvor sannsynlig det er at det i et innsamlet materiale skal være en statistisk sammenheng som ikke eksisterer i den aktuelle populasjon. Hvis man i en forskningsrapport leser at en undersøkelse har vist at en metode har statistisk signifikant effekt, betyr dette at metoden mest sannsynlig er virksom for noen.

Bruk av eksperimenter er svært omdiskutert i barnevernfeltet. Noen hevder at eksperimentundersøkelser er en sikker vei til kunnskap om hva som virker. Andre hevder at en slik forskningstilnærming er basert på urealistiske forestillinger både

15 Tilfeldig utvelgelse innebærer at det er samme sannsynlighet for at den enkelte enhet skal havne i forsøksgruppen som for at enheten skal havne i kontrollgruppen. Rent praktisk kan dette skje ved at forskeren kaster terning for hver av enhetene i utvalget. De enhetene som får én, to eller tre, går til forsøksgruppen. De som får fire, fem eller seks, går til kontrollgruppen.

Figur 1.4 Eksperiment

om mennesket og om hjelpetiltak. Terje Ogden (2012) og Tor-Johan Ekeland (2009) representerer ulike posisjoner i den såkalte evidensdebatten.

Et viktig skille innen forskningsmetodologi er mellom en induktiv forskningstilnærming og en hypotetisk-deduktiv tilnærming. En induktiv forskningstilnærming består i at forskeren observerer enkelttilfeller og på bakgrunn av disse observasjonene trekker en slutning til en generell påstand om den type fenomen som er undersøkt. Det å slutte fra enkelttilfeller til det allmenne kalles å indusere. Anna Freud (jf. Freud & Burlingham, 1944) foretok en induktiv slutning da hun, på bakgrunn av observasjon av flere enkeltbarn, konkluderte med at barn i alderen sju måneder til tre år viser særlige sterke sorgreaksjoner hvis de skilles fra sine nære omsorgspersoner.

Forskeren som anvender en hypotetisk-deduktiv tilnærming, starter ut med å formulere en hypotese, altså en antakelse om hvordan ting forholder seg, og tester deretter hypotesen gjennom forsøk på å avkrefte den. Slike avkreftingsforsøk kalles gjerne falsifiseringsforsøk. Vanligvis vil hypotesen være formulert så generell at den ikke lar seg teste slik den foreligger. Forskeren må derfor dedusere, altså utlede, det som kalles empiriske konsekvenser, det vil si testbare underhypoteser som vil være sanne gitt at hovedhypotesen er sann. Etter dette går forskeren ut i virkeligheten og foretar empiriske observasjoner som sammenholdes med de empiriske konsekvensene. Dersom de empiriske observasjonene samsvarer med de empiriske konsekvensene, har forskeren mislyktes i forsøket på å falsifisere hovedhypotesen. Ifølge talspersoner for den hypotetisk-deduktive tilnærmingen, bør forskeren fortsette bestrebelsene for å falsifisere hypotesen. Kun dersom en lang serie av falsifiseringsforsøk ikke fører fram, kan forskeren feste noe tillit til hypotesen.

I bøker om forskningsmetodologi er det vanlig å bruke sosiologen Émile Durkheims selvmordstudier som eksempel på hypotetisk-deduktiv metode. Fra omkring 1890 til omkring 1910 arbeidet Durkheim (1991) med å avdekke årsaker til selvmord. Han lanserte flere hypoteser som han testet. Noen måtte han forkaste. Eksempelvis framsatte han en hypotese om at klimatiske forhold som regn og tåke er årsak til selvmord. Durkheim så for seg at slike værforhold gjør mennesker deprimerte og følgelig mer tilbøyelige til å ta sitt eget liv. En empirisk konsekvens av denne hypotesen er at det er flere selvmord om høsten og vinteren enn om sommeren. Da Durkheim undersøkte dette, fant han at de fleste selvmord begås om sommeren. Han måtte følgelig forkaste hypotesen.

Mange forfattere beskriver et skille mellom kvantitative forskningsmetoder og kvalitative forskningsmetoder. Det første er tilnærminger forskeren kan anvende for å samle og analysere numeriske data, det vil si data i form av tall. Spørreskjema er et eksempel på en slik metode. Kvalitative metoder er tilnærminger forskeren anvender for å samle inn og analysere kvalitative data, det vil si ord og setninger om fenomener og om kvalitative forskjeller. I kapittel 3 kommer vi nærmere inn på hva det vil si at en forskjell er «kvalitativ». Dette i forbindelse med beskrivelse av stadieteorier. En metode som ofte brukes for å samle kvalitative data, er intervjuer som er ustrukturerte eller semistrukturerte.

For å analysere kvantitative data brukes beskrivende statistikk og slutningsstatistikk. Det første er regneteknikker, tabeller og diagrammer som framstiller data for et utvalg. Slutningsstatistikk er regneteknikker som anvendes for å kunne trekke konklusjoner om en populasjon basert på data fra et utvalg.16

For å analysere kvalitative data anvendes ofte det som kalles en hermeneutisk, eller fortolkende, tilnærming. Denne går ut på å avdekke mening som ikke er åpenbar. Både tekster, atferd og utsagn kan være tvetydige. Et eksempel på en forsker som anvendte en hermeneutisk tilnærming, er Sigmund Freud. Som vi kommer inn på i kapittel 6, fortolket han utsagn, drømmer og handlemåter hos klientene.

Det å framholde et skille mellom kvantitative undersøkelser og kvalitative undersøkelser kan bidra til uklarhet fordi de fleste, om ikke alle, undersøkelser rommer både kvantitative data og kvalitative data.

Tverrsnittsundersøkelse, lengdesnittsundersøkelse17 , retrospektiv undersøkelse og prospektiv undersøkelse er fire uttrykk som dreier seg om tid. I en tverrsnittsundersøkelse samler forskeren inn data om enhetene på kun ett tidspunkt. I en lengdesnittsstudie samler forskeren inn data på flere tidspunkter. En retrospektiv undersøkelse er en type tverrsnittsundersøkelse som dreier seg om å se bakover i tiden, eksempelvis ved at forskeren intervjuer voksne personer om barndomserfaringer. Ofte er formålet med retrospektive undersøkelser å avdekke forhold i personers fortid som kan forklare nåtidige egenskaper. I en prospektiv undersøkelse følger forskeren et utvalg fra et startpunkt og framover i tid.

16 I noen framstillinger anvendes uttrykkene deskriptiv statistikk og induktiv statistikk i stedet for beskrivende statistikk og slutningsstatistikk

17 Lengdesnittsstudier kalles også longitudinelle studier.

Teorier i moderne barnevern presenterer 35 teorier som er relevante for barnevernsfaglig arbeid. Målgruppene for boken er studenter som kvalifiserer seg til arbeid i barnevernet, barnevernsansatte som vil tilegne seg mer kunnskap, forskere i fagfeltet og alle andre som ønsker innsikt i barnevernets teorier.

Noen av teoriene som presenteres, anvendes primært innenfor barnevernet. Andre er viktige også for andre yrkesgrupper som arbeider med barn, for eksempel de som arbeider i barnehager, skoler eller pedagogisk-psykologisk tjeneste.

Det store antallet teorier som er tatt med i boken, reflekterer at barnevernet er et komplekst fagfelt, og at den som skal virke i dette på kvalifisert vis, må beherske flere ulike betraktningsmåter og metoder. Forfatteren viser hvordan den barnevernsansatte både kan alternere mellom ulike teorier og anvende teorier i kombinasjon. I tillegg beskrives noen av de uenighetene som eksisterer i fagfeltet, og at enkelte teorier står i klar motsetning til andre.

Terje Halvorsen er professor i barnevern ved NTNU. Han underviser om sosialpedagogiske og utviklingspsykologiske teorier med relevans for barnevernets arbeid.

ISBN 978-82-450-4600-7