Språket som superkraft

(1)

Språket er menneskets superkraft .

Legg merke til hva som skjer når du leser denne setningen. Du forstår alle ordene, du setter dem sammen på helt bestemte måter, og du gjenkjenner setningen som en grammatikalsk (grammatisk korrekt) setning i norsk. Dette i motsetning til disse setningene:

(2)

a. Menneskets er superkraft språket. b. Språket menneskets er superkraft . c. Superkraft er språket menneskets. d. Er superkraft menneskets språket. e. Superkraft menneskets språket er. f. Menneskets språket er superkraft . g. Superkraft språket menneskets er. h. …

De fi re ordene kan i prinsippet kombineres på til sammen 24 måter, men de aller fl este av disse rekkefølgene ville gi et ugrammatikalsk resultat, slik vi viser eksempler på i (2). Vi kan sikkert klare å trekke ut en slags mening (fordi mennesket alltid søker mening), men det koster langt mer strev og usikkerhet enn når vi leser den første setningen.

Av de 24 måtene å kombinere disse fi re ordene på, er det egentlig bare fi re kombinasjoner som gir grammatikalske setninger i norsk, dvs. er utformet i tråd med grammatikken i norsk.

(3)

a. Språket er menneskets superkraft . b. Menneskets superkraft er språket. c. Er språket menneskets superkraft ? d. Er menneskets superkraft språket?

De to første er fortellende setninger, mens de to siste er spørresetninger. Vi ser at de to spørsmålene hører til hver sin fortellende setning, slik at (3c) er det spørsmålet som tilsvarer (3a), mens (3d) er det spørsmålet som hører til (3b).

Da jeg skrev setningen i (1) over, lagde språkmaskinen i hjernen min en struktur som ordene henger på. Denne kan vi framstille som en trestruktur , slik vi har gjort i (5). Grunnen til at vi kaller dette en trestruktur, ser vi kanskje bedre når vi snur tegningen opp ned, som i (4):

(4)

superkraft

det som eies: nomenfrase -s:

eierforhold: nomenfrase mennesket

nomenfraseeier:

er

egenskap: nomenfrase verb: kopula

Språket

predikat: verbfrase subjekt: nomenfrase

setning

(5)

setning

subjekt: nomenfrase predikat: verbfrase

Språket

verb: kopula egenskap: nomenfrase

er

eier: nomenfrase eierforhold: nomenfrase

mennesket

-s: det som eies: nomenfrase

superkraft

Selv om denne strukturen kan se komplisert ut, er den ganske forenklet i forhold til den informasjonen som er uttrykt. I tillegg til det vi har notert i trestrukturen, inneholder strukturen for eksempel informasjon om

• at utsagnet er sant NÅ (pga. verbtiden uttrykt ved er), • at språket og mennesket er i bestemt form (fordi jeg forutsetter at det er kjente størrelser for dem som leser setningen), • at språket er subjekt, men også tema for setningen og derfor plassert fremst, samt • at verbet er står som ledd nummer to og gjør at denne strukturen tolkes som en påstand.

Her har jeg bare nevnt litt av den informasjonen som er kodet i setningen vi studerer. Dette er altså informasjon som jeg mer eller mindre ubevisst valgte ut da jeg tenkte ut og skrev ned setningen.

Det byggverket som denne strukturen utgjør, eller det treet som informasjonen henger på, er bygd opp etter helt spesielle regler. Du kan for eksempel legge merke til at alle knutene (møtepunktene) i treet har maksimalt to streker eller greiner ut fra seg.

Det er «grammatikkmaskinen» i hjernen min som bygger dette treet. Likevel kan vi ikke umiddelbart se denne strukturen når vi leser eller hører en setning.

For å klare å uttrykke setningen via tekst eller tale, er jeg nemlig nødt til å klemme sammen og dekonstruere denne strukturen, slik at ordene kan komme ut ett og ett, som perler på ei snor.

(6)

Språket er menneskets superkraft .

Vi kan også tenke på et skip i ei fl aske: Når jeg skal få ordene ut gjennom munnen og inn i ditt øre, eller via tekst på papiret, må vi midlertidig brette sammen fl askeskipet.

Da du leste setningen, gjorde hjernen din et helt fantastisk triks: Den rekonstruerte strukturen, så den igjen ble slik som jeg bygde den inne i mitt hode. Fordi du også har en grammatikkmaskin i din hjerne, kan jeg altså fl ytte en slik struktur fra min hjerne til din.

Er ikke det ganske utrolig?

Strukturen, og ordene som henger på den, bærer med seg et meningsinnhold – mine tanker, følelser og oppfatninger. Det jeg tenker, tror og føler kan jeg fl ytte over i ditt hode. Akkurat som du kan fl ytte dine tanker over i mitt hode. Fordi vi begge to snakker samme språk.

Dette er nærmest et magisk under som vi mennesker utfører utallige ganger per dag, over hele verden. Uten at vi synes det er noe spesielt, for det er jo så lett og uproblematisk!

Filosofen Descartes (1596–1650) var overbevist om at språket er det som defi nerer mennesket som art. Ingen annen art som vi kjenner til, har språk på den måten som vi har språk. Når vi studerer språket hos andre arter, blir det bare mer og mer tydelig at menneskespråkene er helt forskjellig fra alle andre arters språk.

Likevel har vi selv et ganske blasert forhold til det fantastiske, magiske verktøyet som bor i hjernen til hvert eneste menneske. Vi synes det er noe helt selvfølgelig og dagligdags. Når en toåring mestrer kompliserte grammatiske strukturer og uhyre sofi stikerte distinksjoner i språket sitt, og kanskje til og med lærer fl ere språk på en gang, er vi verken sjokkert eller spesielt imponert. Andre arter som lærer menneskespråk, eller deler av det, fascinerer oss derimot kolossalt, enten det er undulater, papegøyer eller aper.

Forskere har gjennom studier av sjimpanser og menneskeaper vist at slike arter kan lære tegnspråk og kommunisere med mennesker. Gorillaen Koko er et av de mer berømte tilfellene. Forskerne som studerte Koko, rapporterte at hun kunne over tusen ordtegn, og at hun kunne forstå mer enn 2000 ord i talt

engelsk. Dette er absolutt imponerende, og det viser at gorillaer er svært intelligente dyr. Men menneskebarn kan i enkelte perioder lære inntil ti nye ord om dagen, uten at det vekker særlig jubel fra omgivelsene.

For mange forskere (og andre) framstår det som viktig å vise at ulike dyrearter har språk, og at dyr dermed ikke er så ulike mennesker som vi gjerne vil tro. Oft e knyttes dette til respekt for andre arter, deres intelligens og kompliserte sosiale strukturer. Om vi kan vise at andre arter også kommuniserer på høyt nivå, er det lettere å argumentere for at de fortjener mer respekt enn menneskene hittil har vist dem.

Men alle arter fortjener respekt på sine egne premisser, ikke bare ut fra hvor intelligente de er sett fra et menneskesynspunkt, eller hvor mange egenskaper de har til felles med oss.

Denne boka handler ikke om dyrespråk, men om språkevnen hos mennesket. Den handler om hvordan vi bruker språket til å bygge modeller av verden, og hvordan jeg gjennom språket kan vise fram for deg hvordan min modell ser ut, akkurat som du bruker språket til å formidle din modell for meg.

Boka handler om viktige trekk ved alle menneskespråk, og den viser også hvordan vi kan bruke ulike bilder og strukturer, for eksempel dinosaurer, til å sammenligne ulike språk. Jeg bruker særlig engelsk og tysk når jeg sammenligner setningers ordstilling. Dette valget er motivert av ett faktum: Bortsett fra norsk er det disse språkene jeg selv kan best. Jeg håper uansett at du kan bruke strukturene som en inspirasjon til å sammenligne språkene du kjenner godt.

I prinsippet forholder menneskespråkene seg til en rekke av de samme fenomenene, fenomen som er relatert til det å være et menneske i verden. Og språkene bor i den samme typen hjerne. Dette gjør at de på noen måter blir veldig like. Slik kan vi tenke på alle de ulike språkene som fi nnes i verden som dialekter av det samme språket.

Likevel vet vi jo at det fi nnes store forskjeller mellom språk. Vi vet også at det kan være veldig vanskelig å lære nye språk, særlig om du er voksen. For barn er det derimot veldig lett. Dette skal vi også snakke en del om i denne boka.

Menneskespråk er såpass fascinerende og mangefasettert at temaet kan studeres fra utallige vinkler. Hovedtyngden i denne boka ligger på formelle sider ved språket, altså grammatikk, og primært grammatikken for norsk. Men dette er ei ganske uvanlig grammatikkbok, siden den prøver å forklare hva grammatikk egentlig er, framfor å fokusere på pugging av grammatiske elementer.