Sosiologisk analyse (9788245045932)

ROGER HESTHOLM OVE SKARPENES (RED.)

SOSIOLOGISK ANALYSE

ROGER HESTHOLM OG OVE SKARPENES (RED.)

Sosiologisk analyse

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4593-2

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsfoto: © Chris Kenny: Twelve Twigs 2019

Collection of Kalmthout Arboretum, Belgia. (https://www.chriskenny.co.uk/twigs)

Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet.

Spørsmål om denne boken kan rettes til:

Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

I det snøen for alvor legg seg seint i november 2022, svingar først ein bil, så ein til inn framfor eit hotell på Beitostølen. Sesongopninga for skifolket er nettopp ferdig. Berre «den siste langrennaren» Kristen Skjeldal og hans kjernesunne skigymnasiastar blir verande etter at langrennssirkuset reiser vidare. Dei slitne, franske bilane våre markerte at ski no vart avløyst av sosiologi, ja, nokon kunne ha sagt at sport vart avløyst av kampsport. Med i lasta frå Vestlandet og Sørlandet hadde vi identiske bunkar med kapittelutskrifter til denne boka, og no skulle vi lese grundig og bli samde om kommentarar. Medan sporten hadde utspelt seg i dagslys og frisk fjelluft, rusla dei vintergråe sosiologane ned i ein dunkel og småkjøleg hotellkjellar for lange dagar med lesing.

Sosiologifaget har blitt kritisert for å vere for oppstykka i spesialitetar, for opphengt i sofistikerte metodar eller storfelte teoriar, og for nokre år sidan kom ei vurdering av faget i Noreg fram til at det var for lite teoretisk utvikla. Men faget lever i beste velgåande med fleire driftige miljø, eigne tidsskrift, tilførsel av unge dyktige forskarar, nye forskingspublikasjonar og arbeidsmarknaden ser ut til å absorbere alle nyutdanna sosiologar.

Men kva er det spesifikt sosiologiske ved sosiologisk forsking? Kva skil «god» frå «dårleg» sosiologi? Over fleire år har vi, redaktørane av denne boka, diskutert kva det vil seie å gjere ein god analyse. Det er ikkje nødvendigvis så vanskeleg å gi eit slags standardsvar på spørsmålet: Ein må få til eit godt samspel mellom teori, metodar og data (sjå innleiingskapittelet i boka). Men kva for spørsmål er det interessant å stille? Kvifor er nokre spørsmål viktigare enn andre? Kva ved den sosiale verda er det viktig å få fram? Kva for stillteiande og uttalte idear har sosiologar av dette? Driv sosiologar berre tilsynelatande med det same? Vi fann ut at den beste måten å nærme oss svar på slike spørsmål var å invitere folk til bokskriving. Det kunne få fram oppfatningar og grunngjevingar som ville gi oss

eit rikare inntrykk av kva sosiologar tenkjer. Vi har begge utdanninga vår frå Universitetet i Bergen og ønskte å be inn venner og kjende derfrå til prosjektet. Ved UiA hadde sosiologimiljøet i forskargruppa Sosiologisk analyse og teoriutvikling også lyst å arbeide med eit kollektivt bokprosjekt.

Før sommarferien hadde mange av kapittelforfattarane reist til Ny Hellesund i Agder. I dette tradisjonsrike landskapet vart dei første utkasta av kapitla lesne og kommenterte i ein kritisk, men svært hyggeleg atmosfære. Gamle kjenningar møttest på nytt, og nye kjennskap oppstod. Gamle og nye relasjonar var det pragmatiske grunnlaget for invitasjonane til å delta i denne granskinga av den gode sosiologiske analysen. Deltakarane gjekk til oppgåva med nyfikenheit, innsats og alvor, og vi trur dette vart eit etterlengta høve til fagleg fordjuping for dei fleste av oss. Vi takkar dei rause og kloke kapittelforfattarane av boka. Dei har også kommentert kapitla til kvarandre. Heilskapen av denne boka blir derfor på fleire måtar meir enn summen av delane; ein demonstrasjon av styrken i det kollektive. I boka er det 17 bidrag som tek for seg breidda i faget, og emne som blir diskutert, er til dømes klasse, kjønn, kjensler, sosialt distribuert kognisjon og institusjonelle avgjerder, teoriutvikling, klassifikasjon, kriminalitet, vitskap, religion, normativ teori, avvik, prostitusjon og vald, arbeid, Marx’ metode og innvandring. Alle forfattarane gir her lesarane innblikk i unike sosiologiske forskingsprosjekt som i seg sjølv formidlar viktig kunnskap, men som dei også forklarar oss den analytiske verdien av. Takk for at de forstod og tok oppdraget!

Forlagsredaktør Per Robstad var med på seminaret før sommaren og bidrog med treffande kommentarar, morosam vaksenopplæring om formidling og ein smittande optimisme for bokprosjektet. Vi har fått nyttige råd og god hjelp i alle fasar av prosessen, og kan berre slå fast at i Per har forlaget rett person på rett plass. Mange takk.

Vi har fått grundige, konstruktive kommentarar frå fagkonsulent Olav Korsnes på alle kapitla. Vi kjenner Olav godt og veit han har ei oversikt og innsikt i sosiologien som få kan måle seg med. At han stort sett var svært nøgd med resultatet, gjer oss overtydde om at vi kan stå for kvaliteten i boka. Hans gode framlegg til endringar har vi og dei andre forfattarane prøvt å etterkome så godt vi kunne. Vi er takknemlege for at det framleis finst velvillige, framståande fagfolk som tek på seg dugnadsarbeidet med å kommentere tekstane til andre.

Vi vil også nytte høvet til å takke ein viktig venn og diskusjonspartnar gjennom mange år, Rune Sakslind. Rune har leia forskingsprosjekt vi har deltatt i, men er også eit oppkome av kunnskap, skarpe observasjonar og kyndige perspektiv, ikkje minst på sosiologisk analyse.

Ein stor takk går også til Universitetet i Agder og Fagbokforlaget som saman spanderte reise og opphald på oss i Ny Hellesund.

Når denne boka kjem ut, er nye snøfall i emning. Ikkje mange unge menneske blir starstruck av å møte Kristen Skjeldal i dag. Men vi er begge av same generasjon som denne langrennaren, og har nok med åra fått ein hang til nostalgi. Vi huskar godt det han i si tid personleggjorde i norsk skisport; det seige femmilsslitet, offerviljen og dei smålåtne kommentarane etter uventa, men store prestasjonar. Ein lagspelar i individuell kappestrid. Vi vil gjerne ha den siste langrennaren som skytshelgen for boka. Og problemstillinga til forfattarbroren Gudmund treng vel også sosiologisk analyse?

«Og det er dette eg aldri heilt har forstått, det er dette eg må finna ut av: Kristen ropar til Sture, ber han slakka litt på. Kristen kjempar seg opp på sida av Sture med éin stav. I den andre har han flaska. Han rekker drikka si til Sture» (Skjeldal, 2005, s. 15).1

Boka er tileigna minnet om Per Måseide (1944–2023), ein framifrå sosiologisk analytikar som gjerne gjekk litt utanfor dei opptrakka spora i faget vårt.

Sogndal og Kristiansand, 29. juni 2023

Roger Hestholm og Ove Skarpenes

Merknad: For å gjere boka meir lesarvennleg har vi ikkje brukt full referanse kvar gong det blir referert til teksten som kapitlet handlar om, men sett sidetal i parentes.

1 Skjeldal, G. (2005). Den siste langrennaren. Ei historie om Kristen Skjeldal og snø. Oslo: Det norske samlaget.

. &

L . (1983) . Finding One’s Way in Social Space: A

Kapittel 1

Sammenbinding av ideer og

evidens: En samling eksempler

Roger Hestholm og Ove Skarpenes

Innledning2

I boka The Abuse of Casuistry: A History of Moral Reasoning deler forfatterne Albert R. Jonsen og Stephen Toulmin (1988) sine erfaringer med å sitte i en medisinsketisk komité i USA. I komiteen deltok det personer med svært ulike religiøse, etiske, vitenskapelige og teoretiske oppfatninger. Når deltakerne tok utgangspunkt i sine yndlingsteorier eller i sine overordnede etiske prinsipper, oppstod det raskt uenighet. Tok derimot deltakerne utgangspunkt i, og konsentrerte diskusjonen om, konkrete eksempler fra forskningen (case), klarte de å komme fram til konsensus. I stedet for å starte ovenfra, der etiske teorier skal ligge til grunn for praktiske anvendelser, så startet deltakerne nedenfra og diskuterte hva som var etisk og uetisk i konkrete case. Da fikk kontekst, praktiske konsekvenser og sammenlignende eksempler også betydning. Først etter å ha behandlet mange konkrete case, kunne mer abstrakte prinsipper utledes (Arras, 1990; Jonsen & Toulmin, 1988). Boka Sosiologisk analyse har ikke ambisjon om å lede fram til en samlet vurdering av hva som er den gode sosiologiske analysen; den leder ikke fram til én syntese. Men som Jonsen og Toulmin tar også vi i denne boka opp ulike case, og casene representerer det kapittelforfatterne mener er eksempler på gode analyser. Casene har altså primært et pedagogisk formål. En av nestorene i norsk jus, professor Johs. Andenæs (1912–2003), skal ha sagt (uten at vi har fått

2 Vi vil takke Marianne Gjellestad, Kari Steen-Johnsen, Tale Steen-Johnsen, Olav Korsnes, Per Robstad og Rune Sakslind for kommentarer til introduksjonskapittelet.

det bekreftet) at god jus er slik gode jurister argumenterer. Utsagnet er forankret i en rettspragmatisme som tilsier at oppmerksomheten bør rettes mot problemer som det faktisk betyr noe å få løst (Blandhol, 2020). Samtidig bærer utsagnet på et pedagogisk poeng; nemlig at læring kan ta utgangspunkt i konkrete eksempler. Kan vi overføre dette resonnementet til sosiologien og samfunnsvitenskapen? I så fall kan vi si følgende: God sosiologisk analyse er slik gode sosiologer analyserer, og læring av sosiologisk analyse kan ta utgangspunkt i konkrete gode sosiologisk analytiske arbeider. En slik pedagogisk oppfatning kan virke i overkant fleksibel og regelfri, men denne boka ønsker likevel å fremme en slik pragmatisme. I 17 kapitler diskuterer sosiologer konkrete eksempler på det de mener er gode sosiologiske analyser. Casene er en artikkel eller en monografi kapittelforfatterne selv har valgt. Selv om flere av kapittelforfatterne deler oppfatninger om gode sosiologiske analyser, representerer også bidragene mange ulike sider av faget. Så snarere enn å lede fram til en samlende og omforent syntese, viser boka fagets multiparadigmatiske karakter. Den er imidlertid ikke den første i sitt slag. Mathilda White Riley ga i 1963 ut Sociological Research. A case approach, der hun presenterer og diskuterer en rekke klassiske studier. Det er en samling av caseanalyser hvor hun drøfter sammenhenger mellom problemstillinger, teorier, metoder og data i mange svært ulike studier. Vi går i hennes fotspor i denne boka.3

Hva er

sosiologisk analyse?

Det har blitt utgitt hundrevis av bøker om metode, teori og forskningsdesign. Det siste tiåret har også denne sjangeren blitt populær: «Hvordan skrive en BA-, Mastereller Phd-oppgave?» Slike bøker er selvsagt ofte hjelpsomme, men mange er naturlig nok ganske generelle og generiske. Det finnes også flere bøker som beskriver hvordan man skal utføre f.eks. en tematisk-, narrativ-, diskurs- eller tekstanalyse, og i mer kvantitative design f.eks. en regresjons-, korrespondanse- eller longitudinell analyse. Avhengig av forskningsdesign og metodiske valg er slike bøker nødvendige hjelpemidler for studenter og forskere. Kapitlene i Sosiologisk analyse har derimot et mer praktisk blikk og viser hvordan forskere på ulike måter bygger opp solide samfunnsvitenskapelige argumenter. Før vi kommer til de konkrete casestudiene,

3 Boka har også et slektskap til tidligere utgivelser i Norge. Lars E.F. Johannessen, Tore Witsø Rafoss og Erik Børve Rasmussen (2018) ga ut den praktiske boka Hvordan bruke teori? Nyttige verktøy i kvalitativ analyse, og i Merkesteiner i norsk sosiologi, redigert av Hans Erik Næss og Willy Pedersen (2012), diskuterer norske sosiologer kanoniserte norske sosiologiske tekster. Disse bøkene er interessante, og de bidrar til fagets refleksjon om hva som gjør en sosiologisk analyse god.

vil vi si noe generelt om sosiologisk analyse. Som vi diskuterer og viser mer detaljert senere i kapittelet, så betyr analyse å dele et sosialt fenomen opp i de delene som konstituerer dette fenomenet. Deretter undersøkes de ulike delene hver for seg og hvordan de samlet sett påvirker det studerte sosiale fenomenet. Utfordringen i sosiologisk analyse er ofte å binde sammen problemstillinger, teoretiske begreper, metoder og empiriske data.4 Måten dette gjøres på, er avhengig av design, metoder og teorier. Generelt er de fleste sosiologer enige om, tror vi, at problemstillingen i et prosjekt er avgjørende for andre valg i forskningsprosessen. En forsker har en ide om en eller annen sammenheng, og spør seg da: Hva slags data trenger jeg for å finne ut av denne sammenhengen? Hvilke metoder egner seg til å fremskaffe slike data? Hvilke teoretiske begreper kan ramme inn og informere en drøfting av slike data? I gode analyser er det tydelige sammenhenger mellom disse elementene. Men det er ikke alltid like lett å forene dem. Dessuten er forskere ulike; noen er særlig opptatt av metoder, andre av teori, noen arbeider primært induktivt, andre deduktivt. Det forskere er opptatt av og har investert tid i, blir de også dyktig til, mens det de ikke har befattet seg mye med, har de naturlig nok mindre kunnskap om og erfaring med. Forskerens kunnskapserfaringer setter åpenbart visse begrensinger på de fleste prosjekter. Forskernes forskjellige preferanser kan gjenspeile seg i selve forskningsprosessen. Jeffrey Alexander analyserte i fire bind samfunnsvitenskapens teoretiske forutsetninger (Alexander, 1982). I første bind av dette verket lanserer han dette kontinuumet:

Metaphysical environment

General presuppositions

Figur 1

Empirical environment

Observations Laws simpleComplexandpropositions assumptionsMethodological

Correlations

4 Robert Merton hadde arbeidet noen år med Paul Lazarfeldt på Columbia (Lazarfeldt var kjent for å innføre nye kvantitative metoder, og han var «storprodusent» av nye empiriske data), og Merton ble opptatt av hvordan man kunne lage sosiologi av alle de nye dataene. Han utviklet et kurs han holdt på Columbia fra 1942–1954. Swedberg (2018) har skrevet en artikkel om dette teorikurset: How Do you Make Sociology out of Data? Robert K. Merton’s Course in Theorizing. I Sosiologisk analyse gir de ulike kapitlene konkrete eksempler på hvordan sosiologi lages av teoriinformerte data.

Ifølge Alexander virker hvert av disse elementene relativt uavhengig av hverandre. Forskningsprosessen blir til i et samspill mellom disse elementene, men ikke alltid på samme måte. Dermed drøfter ikke Alexander alle tenkelige varianter av samspillet, men tar selv utgangspunkt i de «generelle forutsetningene» (Korsnes et al., 1988, s. 90–91). Selv om plasseringen av elementene kan diskuteres, mener vi at de alle er viktige. Enkelt sagt vil forskere plassere seg på ulike steder av skalaen. Noen bruker funnene sine til å utvikle hypoteser om sammenhenger i den sosiale virkeligheten, andre tester hypoteser for å styrke eller svekke teorier. Noen forskere starter med empiriske observasjoner, andre med utviklede sosiologiske teorier. Dette kan også knyttes til metodelitteraturen der man ofte finner skillet mellom «nedenfra og opp»-tilnærminger der det trekkes induktive slutninger basert på empiri, og «ovenfra og ned»-tilnærminger hvor slutningene er deduktive. I sistnevnte forskningsopplegg deduseres (avledes) ofte bestemte problemstillinger fra en teori som testes, og i induktive opplegg induseres (bygges opp) teoretisk forståelse ut fra de empiriske analysene som er gjennomført (se f.eks. Grønmo, 2004). Ulike opplegg kan altså vektlegge ulike elementer i kontinuumet. Det betyr at samfunnsvitenskapelige analyser kan se nokså ulike ut, og de er preget av ulike vitenskapsfilosofiske idealer (paradigmer), forskjellige teoritradisjoner og en mengde forskjellige metoder. Jeffrey Alexander har gitt ett bidrag, men det finnes mange bøker som forsøker å vise hvordan disse elementene henger sammen.5

De fleste samfunnsvitenskapelige analyser inneholder både induksjon og deduksjon. Dessuten er det oftest slik i sosiologisk forskning at den starter med noe teoretisk: «[W]e don’t start with data, we start with theory» (Burawoy i Zerubavel, 2021, s. 2), eller med teoretisk informerte ideer (Ragin & Amoroso, 2019) eller i det minste med noen sensitiverende begreper (Blumer, 1954) som gjør at det analytiske blikket blir rettet i bestemte retninger og noe nytt kommer til syne. Den amerikanske sosiologen Charles Ragin (1992, s. 224–225)

5 Et interessant eksempel som bør fenge teorihungrige studenter er Donald Levines bok Visions of the sociological tradition, der han diskuterer sju samfunnsvitenskapelige tradisjoner som er forankret i ulike nasjonalstatlige kulturer og institusjoner (Levine, 1995). Andre interessante bidrag vi ønsker å tipse studentene om, er Andrew Abbott (2004) som i Methods of Discovery drøfter utviklingen av teoretiske og metodologiske debatter i samfunnsvitenskapen, og Richard Swedbergs (2014) The Art of Social Theory, som viser hvordan vi i sosiologisk forskning kan utvikle teori. I norsk sammenheng har Lars Mjøset (2007) også presentert en sammenfatning av sentrale sammenhenger mellom vitenskapsidealer, teori og metoder. Kapittel 1 i Gunnar C. Aakvaags Moderne sosiologisk teori, gir en informativ innføring i hva teori er (Aakvaag, 2008, s. 13–39), og Roar Hagen og Anita Gudmundsen diskuterer forholdet mellom teori og empiri i artikkelen Selvreferanse og refleksjon (Hagen & Gudmundsen, 2011).

Kapittel 1: Sammenbinding av ideer og evidens: En samling eksempler

minner om at vårt fremste mål som samfunnsforskere er å binde sammen det empiriske og det teoretiske – å bruke teori for å gjøre dataene forståelige og bruke dataene for å raffinere og forbedre teoriene. Dette samspillet hjelper oss til å produsere teoretisk strukturerte beskrivelser av den empiriske verden som er både meningsfulle og nyttige. Dialogen mellom teori og data bringer fram en representasjon av det sosiale livet. Dataene har blitt formet av teoriene, og i skrivingen presenteres tenkningen som er utført, og metodene som er brukt i konstruksjonen av denne representasjonen. Ragin og Amoroso (2019, s. 54) har laget denne modellen som viser samspillet mellom ideer/teori og data i en forskningsprosess:

IDEAS / SOCIAL

THEORY mostly deductive mostly inductive

Figur 2

Ideer/sosial teori: Vi får ideer om samfunnet fra hverdagslivet, aviser, tv, bøker, en vits, en kommentar, familieliv, vennskap, erfaringer vi gjør i møte med andre mennesker, osv. Til sammen skaper slike erfaringer våre individuelle biografier og utstyrer oss med muligheten for det den amerikanske sosiologen Charles Wright Mills kalte sosiologisk fantasi (Mills, 2020). Denne sosiologiske evnen eller fantasien oppstår når vi studerer sammenhenger mellom enkeltmenneskers livssituasjon og det historisk-strukturerte samfunnet mennesker alltid er en del av. Noen ideer utsetter vi for vitenskapelig gransking, og de som overlever, blir en del av kunnskapen vår. Teori er abstrakt kunnskap om sosialt liv som ofte er et sett antagelser om et fenomen. Den kunnskapen som et samfunn har samlet i sosial teori, er en viktig ressurs som kan brukes til testing, generalisering, spesifisering eller sammenligning. Noen samfunnsforskere tester ut hypoteser eller ideer som er direkte utledet av en teori, andre søker etter å identifisere generelle mønstre for å utvikle/ forbedre en eksisterende teori eller bidra med å skape en ny og enkelte kan bruke sosial teori som et reservoar av mulige fortolkninger som kan brukes for å forstå det studerte fenomenet. Mye av dette arbeidet, og overgangen til å utforme de analytiske rammene, er preget av deduksjon. Forskeren trekker logiske slutninger og utleder spørsmål eller hypoteser basert på det som allerede er kjent.

Analytiske rammer: Overgangen fra ideer/teori til analytiske rammer handler om å konkretisere og presisere de teoriene og begrepene man skal bruke. Den svenske sosiologen Richard Swedberg (2016) hevder at teoretiske begreper kan ha en «heuristisk» oppgave i starten av forskningsprosessen når en skal komme på sporet av og forstå (nye) sosiale fenomener. Hvilke teorier skal bidra i denne undersøkelsen? Ulike teorier vil ramme inn fenomenet på ulike måter, de vil påvirke hvilke data man ønsker, og dermed hvilke metoder som bør brukes. Ragin og Amoroso bruker eksempelet med velgeratferd. Si at du tar utgangspunkt i rational-choice (RC) teori og antar at folk stort seg maksimerer sine egne interesser. Den teoretiske innrammingen vil da være på individnivå, og man undersøker hvordan individer kalkulerer egennytten ved å stemme på de ulike partiene. En antagelse vil være at dette varierer med inntekt, jobb, rikdom, familie osv. RC-teori vil lede forskeren til å konstruere et analytisk rammeverk for å forstå stemmegiving. Hvis inntekt har betydning for stemmegiving, vil forskeren se etter sammenhenger mellom partiers skattepolitikk og velgernes inntekt. Et annet teoretisk utgangspunkt vil gi en annen analytisk ramme og lede til en annen type kunnskap om stemmegiving.

Om forskeren er opptatt av hvordan det sosiale miljøet påvirker stemmeatferd (heller enn maksimering av egne interesser), vil hen kanskje studere velgernes sosiale bakgrunn og miljø, nettverk osv. En valgforsker som er opptatt av dette, vil konsentrere analysen sin om foreldrenes, kollegaenes og vennenes politiske oppfatninger. Analytiske rammer er avgjørende i samfunnsforskningen fordi de skaper ulike måter å se på.

Data: Mange typer av data brukes i samfunnsvitenskapen. Det finnes statistiske analyser av survey- og registerdata. Noen forskere analyserer feltnotater fra deltakende observasjon (etnografi), andre foretar dybdeintervjuer og leser utskrifter fra disse og noen studerer tidligere hendelser og bruker historiske dokumenter og materiale fra biblioteker og arkiver. Mange studerer politiske prosesser med utgangspunkt i offentlige utredninger og stortingsmeldinger, og det finnes forskere som gjør eksperimenter. Det er også vanlig å bruke aviser og/eller nyhetsoppslag som datakilder i samfunnsvitenskapelige studier. Datakildene er altså mangfoldige fordi den empiriske virkeligheten er uendelig og kompleks. Så i all forskning må en foreta et utvalg av data. Vi må sortere og velge det som er relevant for problemstillingene og de teoretisk utledede analytiske rammene. Av og til får vi ikke data som er relevante for de ideene vi opererte med i utgangspunktet. Utvalg av data kan være utfordrende. Kanskje må vi samle inn nye data, eller vi må endre både problemstilling og de analytiske rammene. Men når forskeren har fått data som synes relevante og pålitelige, så begynner hen å analysere.

Forestillinger (Images): I analysene forsøker man å finne en mening i dataene som kan relateres til ideene og til de analytiske rammene som i utgangspunktet motiverte oss til å samle dataene. Dette arbeidet handler om «syntetisering» av empiri. I første del av analysen bryter man altså det studerte fenomenet ned til ulike deler som man beskriver og diskuterer, og i neste del av analysen – syntetiseringen – bringes delene sammen igjen i en helhet. Delene i helheten har nå fått en ny form gjennom en klarere tolkning av hva de består av. Videre lager man forbindelser mellom delene, og disse forbindelsene kan skape ny innsikt om fenomenet vi ønsker å forstå. Si at det studerte sosiale fenomenet er revolusjonære bevegelser (se Ragin, 1992, s. 221–224). Da begynner dialogen mellom teori, analytiske rammer og data vi bruker i analysen av det studerte fenomenet. En som studerer revolusjonære bevegelser, vil måtte bryte dette fenomenet ned i deler for å analysere og belyse ulike sider ved bevegelsen. Hvilke grupper er med: arbeidere, bønder, intelligensiaen? Hvem er ikke med: politiske partier, rike mennesker, religiøse? Hva

er bevegelsens ideologi? Slik holder forskeren på til hen finner ut hva det er som bidrar til formingen av denne bevegelsen. I analysen skilles altså de viktige delene av fenomenet fra hverandre og beskrives. Da kan forskeren spørre: Hva består ideologien av? Deler de ulike gruppene hele det ideologiske grunnlaget? Er det splid innad? F.eks. kan man tenke seg at analysen av den revolusjonære bevegelsen viser at alle gruppene ønsker mer rettferdig fordeling av godene. Men kanskje arbeiderne ønsket et helt nytt skattesystem, bøndene ville ha større overføringer for å kunne drive i det hele tatt, mens de intellektuelle studentene ville danne et nytt parti for å endre hele politikken. Kanskje mente noen at ord og demonstrasjoner var nok, mens andre var villige til å bruke vold. Etter å ha sett på disse enkelte elementene kan de settes sammen, og forskeren kan skape et bilde av en fragmentert sosial bevegelse (Ragin, 1992, s.221–224). Man kan også se på denne bevegelsens ideologi og sammenligne den med en tilsvarende bevegelse i et annet land. Da spør forskeren kanskje: Hva er likt mellom disse fenomenene, og hva er ulikt? Hvorfor er det forskjeller? Analyse handler altså om å studere noe i sine mindre bestanddeler, samt å stille spørsmål til de dataene man har samlet inn. Ofte framstiller forskere forestillinger i form av modeller, typologier, kategorier, tabeller, idealtyper og lignende, eller skaper nye begreper for å fange bestemte sider ved fenomenet. Begrepene, modellene og idealtypene springer ut av at forskeren har stilt teoretisk informerte spørsmål om hvordan de ulike empiriske delene kan forstås. Det er slik den nye syntesen oppstår.

Ragin og Amoroso understreker at images samhandler med de analytiske rammene. Selv om de to aktivitetene «framing» og «imaging» ser ut til å korrespondere med deduksjon og induksjon, så er de ikke begrenset til det. Nesten all forskning inneholder både deduktive og induktive slutninger. Samhandlingen mellom det deduktive og det induktive kaller Ragin og Amoroso for retroduction. Selv om «imaging» oftest er en induktiv prosess, så brukes data som har blitt definert som relevante av de ideene og rammene som forskeren har utviklet for studien. Det er vanskelig å lage «images» uten en analytisk ramme som bidrar til å definere og peke på relevante data. Videre vil den opprinnelige «framingen» forskeren bruker, være basert på tidligere systematisering og syntetisering av kunnskap. I starten av et prosjekt vil rammene ofte bare være halvferdige og teoriene gjerne abstrakte og vage. Om forestillingene er kompatible med rammene, kan disse brukes til å presisere eller videreutvikle de analytiske rammene og teoriene. Dersom de ikke passer,

må kanskje forskeren innføre nye rammer og teorier.6 Si at forskeren, basert på dataene, har konstruert noen forestillinger av det studerte fenomenet. Da sjekker hen med de analytiske rammene (teorier og begreper) om de kan bidra til å forklare eller forstå bildet av det sosiale fenomenet. Hvis ikke rammene er egnet til å fremme forståelse for eller forklare bildet, må forskeren søke etter andre teorier og utlede nye analytiske rammer.

Representasjonen av det sosiale livet er veldig forskjellig siden forskere bruker ulike metoder. Skal du skrive – re-presentere – hvordan det er å være elev ved en folkehøyskole, vil denne representasjonen være veldig ulik om du har bodd sammen med elevene en periode (etnografi), eller om du har gjennomført en survey basert på et tilfeldig utvalg av 1000 folkehøyskoleelever. I begge tilfeller vil det være en dialog mellom teori og data, men formen dette presenteres i, vil være forskjellig. Forskning kan presenteres på mange måter, men det vanligste er artikler, rapporter og bøker. Slik er det også i denne boka hvor sosiologene presenterer ulike artikler og bøker. Disse representasjonene tydeliggjør i ulik grad og på forskjellige måter de bakenforliggende elementene i analyseprosessen (teori, rammer, images, data osv.). Forskningsprosesser kan aldri rekonstrueres på en helt nøyaktig måte, men formidlingen av prosessen gjøres også på gode og mindre gode måter. For allmennheten er selve analyseprosessen av mindre betydning fordi sosiologiens sentrale «samfunnsoppdrag» tross alt er å kaste lys over nye og interessante sider ved samfunnslivet. Men for oss sosiologer er det nødvendig å få ideer og evidens til å henge godt sammen dersom vi skal oppfylle oppdraget.

Gode sosiologiske analyser handler altså om å få til dialogen mellom teori/ ideer og empiri/data. Ofte er den en svart boks, men vi har, med støtte i Ragin og Amoroso, forsøkt å åpne boksen. De 17 eksemplene i boka viser hvordan denne dialogen foregår i faktiske undersøkelser. Dette gjøres på forskjellige måter, men vi har likevel gjort et forsøk på å gruppere dem nedenfor.

6 Dette henger også sammen hypoteseutvikling (Peirce, 1972, s. 172–174) eller det som av og til blir kalt abduksjon. Slike slutninger starter med å se på konsekvensene og derfra konstruere hypoteser eller sannsynlige årsaker. Vi kan også formulere det formelt slik (se Tavory & Timmermans, 2014, s. 37):

Det overraskende fakta C er observert. (Plenen er våt)

Hvis A var sant, ville C fulgt som nødvendig konsekvens. (Hvis det har regnet i natt (A), ville plenen med nødvendighet vært våt (C)).

Derfor er det grunn til å tro at A (det har regnet i natt) er sann.

Hva slags sosiologi blir presentert?

Det som ligger bak kapittelforfatternes bidrag i boka, er engasjement i og fascinasjon for sosiologisk analyse. Boka er resultat av et felles ønske om å framheve et arbeid som har gitt dem en faglig glede, og som de mener eksemplifiserer god sosiologisk analyse. Den representerer ikke fagets fulle bredde tematisk, teoretisk eller metodisk. Det har heller ikke vært formålet.7 Når vi betrakter kapitlene under ett, kan vi fastslå at alle presenterer vestlig sosiologi, og at det er en viss anglo-amerikansk dominans. En slik slagside er forståelig, gitt flere forhold: Språkkompetansen hos både studenter og erfarne sosiologer, den globale dominansen til engelskspråklige tidsskrifter i dag og den amerikanske innflytelsen i empirisk orientert samfunnsvitenskap (Mjøset, 1991). Når det gjelder det siste, våger vi oss på en påstand om at betegnelsen «problemorientert empirisme» fremdeles er nokså dekkende for norsk sosiologi, og at dette gjenspeiles også i denne boka, hvor mange av bidragene tar opp empiriske problemer i moderne velferdsstatlige demokratiske samfunn. En dristigere påstand er at denne typen empirisme utgjør en slags «civic epistemology» i det norske samfunnet mer generelt (jf. kapittel 4 av Gisle Andersen, og se også Bowker & Latour, 1987). Norsk politisk og kulturelt liv har sterke nytteorienterte og pragmatiske innslag der teoretisk arbeid, uten et anvendt formål, har begrenset legitimitet. Holdningen gjenspeiler seg også i høyt utdannede yrkesgrupper i Norge (Sakslind et al., 2018, s. 164–165). Det er også slik at sosiologiske tradisjoner er forankret i ulike nasjonale kulturer (Levine, 1995), og dersom flere av bidragsyterne hadde valgt ikke-angloamerikanske arbeider, kunne den epistemologiske bredden blitt større.

Boka er ingen fasit for hvordan sosiologisk analyse skal gjøres. Den viser hvordan det kan gjøres. Nye synspunkter og uenighet kan komme fram i kjølvannet av boka, og så lenge andre synspunkter er begrunnet, vil dette være et gode. At faget er mangfoldig, er ikke et problem i seg selv. Men et viktig formål med boka er å få fram sosiologers egne vurderinger og begrunnelser av hva god sosiologisk analyse er. Slike begrunnelser er sjelden tydelig uttalt og debattert i faget, og boka er et ærlig forsøk på å kaste lys over dette. Gjennom de varierende begrunnelsene får nye (og etablerte) sosiologer anledning til å reflektere over analytisk kvalitet og forhåpentlig la seg styre mindre av diverse utvendige formkrav som har infisert også sosiologien i nyere tid. Vi tenker da på

7 Forfatterne har blitt invitert på grunnlag av sin nåværende eller tidligere tilknytning til sosiologimiljøet ved UiA eller UiB.

«IMRAD»-artikkelformatet (Introduction–Method–Results–and–Discussion); et format som selvsagt kan gi interessante og gode artikler, men som ofte er pliktpregede gjennomganger av «forskningsfronten» i forkant av egne analyser, optimalisering av forskningsprosjekter ved å skrive mange «tynne» artikler heller enn få «fyldige», osv. Vi har få illusjoner om at bøker som denne kan stoppe utviklingen, men den utgjør i det minste en motstemme.

Vi håper og tror at Sosiologisk analyse vil være relevant i lang tid. Den bidrar til en fagkritisk refleksjon som ikke går ut på dato. Flere av artiklene og bøkene som blir presentert, er av eldre dato (fra 70-, 80- og 90-tallet), men poenget er som sagt ikke å forholde seg til forskningsfronten; snarere å løfte fram kvalitetsvurderinger av analyse. Disse skiftes ikke ut med stort tempo, og dermed kan boka være et bidrag til debatt mellom ulike tenkemåter og tradisjoner –paradigmer – i sosiologien. Vi tror også at kapitlene gir en ny generasjon lesere mulighet til å bli kjent med sosiologiske problemstillinger og forskingsarbeider som den ikke kjenner fra før. Det er ingenting i veien for å bruke boka som en sosiologisk buffet der en kompetent kjøkkensjef beretter om hva en forsyner seg med, og hva en særlig bør legge merke til ved de ulike rettene. Så må en selvsagt gjøre seg opp sin egen mening etter måltidet.

En varsom gruppering av bidragene

Noen av sosiologene vi inviterte, hadde ikke anledning til å bidra. Boka kunne derfor hatt flere kvantitativt orienterte bidrag, og flere viktige norske fagmiljøer er ikke representert. Innholdet er altså på ingen måte representativt for (norsk) sosiologi anno 2023. Til tross for det, mener vi at det er stor spredning i hvilken type sosiologi leserne får innblikk i. Er en slik spredning et uttrykk for «antologiproblemet»? Altså at man samler tekster som hver for seg kan være gode, men som ikke hører naturlig sammen? En slik kritikk av boka kan sikkert anføres, men vi mener at alle kapitlene tematiserer det som gjør en sosiologisk analyse interessant og god. Vi vil prøve å gruppere kapitlene nedenfor. I et slikt grupperingsarbeid står vi overfor en oppgavetype som ligner den analyserende sosiologer møter: Hvilken ramme skal brukes? Avhengig av teoretisk ramme vil noen av kapitlene bli case av en type sosiologisk analyse. En annen ramme kan gjøre de samme bidragene (og andre bidrag) til andre case, og uansett ramme, vil kapitlene hver for seg framheve analytiske kvaliteter som ikke nødvendigvis fanges opp av rammen. Flere av bidragene i boka passer i flere av disse rammene.

En første type analyse har utgangspunkt i et bestemt empirisk-historisk fenomen som en ønsker å forklare opptakten til, forløpet i eller konsekvensene av. Vi kaller dette for historisk-sosiologisk analyse eller kontekstuell sosiologisk analyse. Sosiologien mangler skarpt definerte «diskrete objekter», fagets forskningsobjekter endrer seg over tid og de varierer fra sted til sted. «Kapitalisme» er ikke det samme i 2023 som det var i 1953, og «norsk kapitalisme» er ulik «italiensk kapitalisme». Det er heller ikke slik at en plutselig endring – en ytre (eksogen) årsak – f.eks. en krig eller en finanskrise, vil ha samme effekter på «norsk kapitalisme» som på «italiensk kapitalisme». Endringer er ofte kjennetegnet av en form for stiavhengighet der endringer i nåtid påvirkes av det som har skjedd tidligere. De institusjonelle stiene vil også variere mellom nasjoner. I sin enkleste definisjon kan stiavhengighet forstås slik: «Rather than assuming causal independence through time, it assumes that events are normally ‘path dependant’, that is, that what happened at an earlier point in time will affect the possible outcomes of a sequence of events occurring at a later point in time» (Sewell, 2005, s. 100, se også Abbott, 1983). Et viktig poeng er at vi ikke kan forstå betydningen av en sosial variabel (f.eks. «klasse») uten å forstå hvordan den kom dit den nå er, hvilken sti den tok. Tidligere begivenheter i en hendelsessekvens påvirker utfall og videre retning (Pierson, 2000). Av og til er det også slik at stiavhengighet skaper «increasing returns» eller «positive feedback»; jo lenger du følger stien, desto større sannsynlighet er det for å fortsette å gjøre det. Det betyr at sosiologer må være bevisst sine forskningsobjekters morfologi (ytre form og oppbygging) og være kritisk til universaliseringer. Fra studiet av historiske case dannes gjerne et tydeligere bilde av bestemte aktører, hvilke sosiale krefter som var virksomme, og hvordan en spesifikk historisk kontekst gav form til dette fenomenet, gjerne i en sammenligning med andre kontekster. Slike analyser vil samle og analysere empirisk kunnskap om aktører, institusjoner og prosesser i historien, men kan like fullt gi verdifulle og nødvendige nyanser og korreksjoner av mer abstrakte teorier. Teoriutvikling er et verdifullt biprodukt i slike analyser, men det er sjeldent formålet i seg selv; tvert imot er det her ofte en skepsis til universelle begreper fordi disse kan sløve blikket for mangfoldet i den empiriske virkeligheten. Bidragene til Ole Johnny Olsen, Tale Steen-Johnsen, Kari Steen-Johnsen, Rune Sakslind, Gisle Andersen, Kristian Mjåland, Ove Skarpenes og Katharina Sass danner ulike eksempler på historisksosiologisk analyse/kontekstuell sosiologisk analyse.

En annen type analyse er mindre interessert i konkrete historiske prosesser og fenomener som sådan, men undersøker et fenomen i flere institusjonelle

sammenhenger for på den måten å utvikle bedre teorier (Vaughan, 1992). Teoriutviklende analyser prøver altså å utdype forståelsen av sosiale fenomener som har tilhold i mange samfunnsfelt og institusjoner. Makt, kjønnsoppfatninger, språkbruk, solidaritet, konflikt, gruppedannelse, osv. er mulig å undersøke i familien, i militæret, i bedriften, i universiteter og i hverdagslig samhandling. Å studere f.eks. makt både i familien, i en bedrift og i en organisasjon – altså det samme fenomenet i ulike institusjonelle kontekster – kan bidra til teoriutvikling. Formålet med den empiriske prøvingen vil da være å utvikle, utdype, validere og justere begreper og perspektiver som vi finner i den sosiologiske verktøykassen. Bidragene fra Anders Vassenden, Ingrid R. Lundeberg, Roger Hestholm, Per Måseide, Ann Christin E. Nilsen, May-Linda Magnussen og Trond Løyning framviser forskjellige eksempler på denne typen sosiologisk analyse.

En tredje ramme tar utgangspunkt i prøving av teorier og testing av hypoteser. Sivert S. Urstad diskuterer i sitt kapittel et arbeid som har et deduktivt design hvor hypoteser testes for å validere teorier. Artikkelen han diskuterer, bruker kvantitative surveyundersøkelser for å svare på hvorfor kvinner er mer religiøse enn menn. Morten Blekesaune diskuterer en artikkel hvor forfatteren tar utgangspunkt i to teorier for å forstå de som har positive og de som har negative oppfatninger om innvandring. Artikkelens bidrag er å vise at disse teoriene har ulike implikasjoner for hvem som oppfatter innvandring som truende, og ved å kombinere dem viser Blekesaune hvordan artikkelforfatteren utleder hypoteser som går ut over hva de to teoriene medfører hver for seg. Analysene er drevet av ønsket om å styrke, justere, kombinere eller endre teoretiske ideer. Empiriske undersøkelser fungerer da først og fremst som en kilde til å korrigere eksisterende teorier og forestillinger på et forskningsfelt. Også kapitlene til Trond Løyning, Ole Johnny Olsen, Rune Sakslind og Anders Vassenden illustrerer – igjen på ulike måter – arbeider som forholder seg aktivt til en teoretisk problematikk i selve analysen.

Datadrevne analyser er en fjerde ramme. Slike analyser teoretiserer gjennom bilder, «images», av virkeligheten som er studert. Bildene dannes av den mening en gir de ulike empiriske observasjonene, og noen analyser legger hovedvekten på dette arbeidet. Kapitlene til Ann Christin E. Nilsen og May-Linda Magnussen, Per Måseide, Ingrid R. Lundeberg, Roger Hestholm og Katharina Sass illustrerer datadrevne analyser. Analysene som blir presentert i disse kapitlene, er langt fra teorifrie, men følger og forplikter seg i større grad til empiriske detaljer, gjerne i analyse av interaksjon. For eksempel viser kapittelet til Per Måseide hvordan institusjonelle beslutninger i skolen eller helsevesenet skjer

gjennom samtaler og verbale forhandlinger mellom aktører i ulike roller. Den etnografiske studien han presenterer, synliggjør verdien av å analysere ansikttil-ansikt samhandling også for å forstå fenomener som ofte blir teoretisert på et «meso»- eller «makro»-nivå, f.eks. organisering, maktrelasjoner og ulikhet. Slik legger datadrevne analyser et grunnlag for å forstå makrofenomener som et produkt av observerbare handlinger utført av smågrupper eller individer. Å kunne representere andre mennesker eller å opparbeide en posisjon der en formidler generalisert kunnskap eller allmenne verdier, er i seg selv et skritt på vegen mot å oppnå makrostatus (Callon & Latour, 1981).

En femte ramme for sosiologisk analyse er tilstedeværelsen av normativt engasjement i forskningen. Denne går på tvers av de forrige og vil plassere (bidragene i)bokkapitlene annerledes i forhold til hverandre. Vi var ikke forberedt på at dette kunne ses som en analytisk dimensjon fordi sosiologer gjerne ser verdier og normer som noe eksternt i forhold til selve forskningsprosessen. Som kapittelet til Cathrine Holst peker på, oppfattes normer og verdier blant sosiologer enten som noe det både er mulig og tilrådelig å holde borte fra forskingsprosessen, eller som noe uunngåelig i all samfunnsforskning, men som ikke lar seg diskutere rasjonelt. Vi tar ikke stilling til en slik inndeling her, men ser at et normativt engasjement er viktig i flere av analysepresentasjonene i boka. «Problemorientert empirisme» kan i seg selv betraktes som en type normativt engasjement i og med at denne forskningen identifiserer eller tar utgangspunkt i et samfunnsproblem som en peker på mulige årsaker til eller løsninger for. Noen av forfatterne boka antyder imidlertid at et sterkt normativt engasjement virker produktivt også i selve analyseprosessen, ikke bare i valget av forskningsemne. Engasjement gir et annet blikk, får fram andre stemmer, gir en annen tilgang i det empiriske feltet og synliggjør andre prosesser enn normativ nøytralitet er i stand til å gjøre. Bidragene til Olsen, Sass, Mjåland, Lundeberg, Steen-Johnsen og Steen-Johnsen, Nilsen og Magnussen presenterer alle forfattere med sterke, normative engasjement. Det samme kan sies om Victor Shammas kapittel som diskuterer Marx’ metodiske «omnivorestrategi» i Kapitalen.

Som vi har poengtert, handler all analyse om å pendle mellom ideer og evidens, så inndelingen ovenfor er skjematisk og blir nødvendigvis misvisende dersom den forstås kategorisk. Vi har vist noen måter å inndele sosiologisk analyse på, og det finnes flere. Uansett hvilke begrunnede kriterier man benytter seg av, er det likevel slik at mange sosiologiske tekster har kvaliteter som ikke så lett lar seg artikulere i analytiske begrunnelser. Noen skriver mer underholdende og humoristisk enn andre (f.eks. Bruno Latour), noen kombinerer

saksområder på uventede måter (f.eks. Dorothy Smith), noen bruker litterære virkemidler (f.eks. Arlie Hochschild), refererer bibelske skriftsteder, myter eller fabler (f.eks. Jon Elster) eller de har en overraskende og original problemstilling. Form og tone i tekstene til sosiologiske skribenter kan variere svært mye, og leservurderinger av hvilken form som fungerer godt og dårlig, spriker også. Noen lesere foretrekker for eksempel at forfatteren gjør mest mulig fullstendig rede for hva som er premissene for analysen, og hva som er hensikten med den. Andre har sans for flertydige budskap og at hensikten ligger mellom linjene og må tolkes. Slike tekster krever en mer aktiv leser som må relatere teksten til kunnskapen og interessene hen har fra før. Budskapet i teksten oppleves da mer som et samarbeid mellom skribent og leser. Av allment kjente norske og utenlandske sosiologer vil vi si at Bruno Latour og Erving Goffman danner eksempler på forfattere som skrev tekster som krever mye tolkningsarbeid av leseren. To kontraster i Norge er f.eks. Ottar Brox og Gudmund Hernes som begge alltid er klare på hva som er budskapet, selv om de både kan være humoristiske og benytte litterære virkemidler. Talcott Parsons og Harold Garfinkel var forfattere som, med alle sine forskjeller ellers, alltid var åpen på budskapet, men der prosaen likevel er beryktet for å være komplisert (Collins, 1988).

Kapittelforfatterne kommenterer også denne typen av kvaliteter (form og tone, litterære virkemilder osv.), og det er selvsagt nærliggende å velge tekster man liker, selv om en ikke har tenkt så nøye gjennom hvorfor. Men oppdraget til forfatterne har vært å presentere gode sosiologiske analyser som binder sammen ideer og empirisk evidens. Målet har vært å få fram analytiske kvaliteter som de fleste kan være enige om, som kan diskuteres ut fra felles, åpne premisser, og som ikke primært baserer seg på den personlige smaken man måtte ha for sosiologisk prosa. Likevel håper vi det smaker!

Litteratur

Abbott, A. (1983). Sequences of social events: Concepts and methods for the analysis of order in social processes. Historical Methods, 16, 129–147.

Abbott, A. (2004). Methods of Discovery. Heuristics for the Social Sciences.

W.W. Norton & Company.

Alexander, J.C. (1982). Positivism, Presuppositions, and Current Controversies. Vol. 1 of Theoretical Logic in Sociology. University of California Press.

Arras, J.D. (1990). Common law morality. The Hastings Center Report, 20(4), 35–37.

Blandhol, S. (2020). Rettspragmatismen i perspektiv. Kritisk juss, 46(3), 166–178.

Blumer, H. (1954). What is wrong with social theory? American Sociological Review, 19, 3–10.

Gisle Andersen

Morten Blekesaune

Roger Hestholm

Cathrine Holst

Ingrid Rindal Lundeberg

Trond Løyning

May-Linda Magnussen

Kristian Mjåland

Per Måseide

Ann Christin E. Nilsen

Ole Johnny Olsen

Rune Sakslind

Katharina Sass

Victor Lund Shammas

Ove Skarpenes

Kari Steen-Johnsen

Tale Steen-Johnsen

Sivert Skålvoll Urstad

Anders Vassenden

Hva kjennetegner en god analyse?

Tanken bak denne boken er å vise snarere enn fortelle hvordan problemstilling, teori, metode og data henger sammen i gode sosiologiske undersøkelser. Et bredt sammensatt lag av erfarne sosiologer har her valgt ut og presenterer hver sin sosiologiske analyse. De forklarer hvorfor og hvordan de mener den kan tjene som eksempel til etterfølgelse, og reflekterer over både form og innhold.

Sosiologisk analyse retter seg både mot den som skal lese og forstå andres analyser, den som arbeider med å finne svar på egne forskningsspørsmål, og alle som er interessert i både vitenskapelig metode og kunnskapsformidling i samfunnsvitenskapene. Samtidig er det også en bok om sentrale samfunnstema.

Kapitlene tar for seg klasse, kjønn, følelser, avvik og stigma, innvandring, sosialt distribuert kognisjon, kriminalitet, Marx’ metode, klassifikasjonsprosesser, religion, prostitusjon, vitenskap, arbeid og sosiale nettverk, teoriutvikling og normativ teori. Det betyr at også alle med interesse for disse temaene vil ha glede av denne boka.

Roger Hestholm er førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskulen på Vestlandet.

Ove Skarpenes er professor i sosiologi ved Universitetet i Agder.

ISBN 978-82-450-4593-2