KAPITTEL 1: INNLEDNING
Kvart samfunn, på eitkvart tidspunkt, utarbeider ei samling sosiale problem som blir haldne for å vere legitime, verdig til å bli diskuterte, å vere offentlige, somme tider offisialiserte og på ein måte garanterte av staten.
Til enhver tid vil det bare være et visst antall sosiale problemer det er plass til på dagsordenen. Derfor er det hele tiden konkurranse om å få aksept for at et fenomen er et sosialt problem. Hva er det som gjør at noen fenomener blir ansett som sosiale problemer, mens andre ikke blir det? Det må være noen som klarer å overbevise tilstrekkelig mange om at noe er et sosialt problem. Aktører som kan fastsette dagsordenen, har makt, og basisen for denne makten er gjerne strukturell, ved at den eller de personene det dreier seg om, representerer institusjoner, sentrale roller (posisjoner) eller kompetanse, eller alternativt at de er bærere av samfunnets dominerende forståelsesformer (ideologier og tenkemåter). Ulike aktører konkurrerer dermed om å overbevise befolkningen om at et fenomen er et sosialt problem, og at noe må gjøres. De vil benytte ulike strategier for å oppnå sitt mål (Loseke 1999).
Institusjonalisering av sosiale problemer I sosialpolitikk og sosialt arbeid vil en gjerne definere et sosialt problem normativt. Et eksempel på en slik definisjon av et sosialt problem er som følger: Slike forhold eller prosesser som reduserer den økonomiske og sosiale tryggheten, hindrer eller vanskeliggjør likhet i levekår og forhindrer en aktiv deltakelse i samfunnslivet (Berglind 1983: 22–23, vår oversettelse).
Det er, som påpekt, en forutsetning for at et fenomen eller en situasjon blir et sosialt problem, at noen har makt til å definere det slik. Sosialsektoren, som jo er opprettet for å løse folks sosiale problemer, vil ha en institusjonell tilnærming til forståelse av sosiale problemer – problemene blir det sosialsektoren driver med (Rønning 1992). Bortsett fra at dette er en sirkeldefinisjon, vil sosialsektoren representere en form for institusjonalisering av sosiale problemer og derfor i utgangspunktet bygge på normative forutsetninger i sin problemdefinering og forslag til løsning av problemet (Lorentzen 2000). Barnevernet bygger for eksempel på en normativ forutsetning om at alle barn skal ha gode og trygge oppvekstkår.
21