Edvard Munch (1863–1944): Aften på Karl Johan, 1892.
Motiv og konkret innhold
Stemning og tema
perimentell måte. Både form og innhold i diktet er eksempler på det. I norsk litteraturhistorie er «Jeg ser», sammen med Knut Hamsuns roman Sult, ofte sett på som en av de mest typiske tekstene for tidsånden i 1890-årene. Motivet i diktet er storbyen, hvor et dikterisk «jeg» beskriver alt han ser rundt seg. Han ser først opp på himmelen, skyene og solen. Så ser han på hus, vinduer og kirketårn og til slutt på mennesker og dyr. Innimellom disse observasjonene forsøker han å samle trådene og forstå hva slags sted han har kommet til. I stedet for å finne et svar på dette blir han stadig mer forvirret. Underveis kommenterer han et uvær som er i ferd med å bygge seg opp. Stemningen i diktet er dyster. Jeg-et i diktet ser og ser og forsøker å forstå omgivelsene sine, men må til slutt konkludere: «Jeg er visst kommet på en feil klode! / Her er så underlig …» Ut fra dette kan vi si at temaet i teksten er fremmedfølelse. Teksten skildrer en ubehagelig følelse av forvirring over ikke å kjenne tilhørighet til eller forstå miljøet han befinner seg i. Samtidig gjør beskrivelsen av uværet at stemningen kjennes mer og mer uutholdelig, som om det skal bli tordenvær: «Hvor de gråblå skyer blir tunge.» 45