2.4.8 Folkerett og EU/EØS-rett

Et annet eksempel kan være å argumentere for at hensynet til sikkerhet i trafikken taler for å anse en elektrisk sykkel som motorkjøretøy, slik at alle de sikkerhetskrav som gjelder for motorkjøretøy, også skal gjelde for slike sykler.

2.4.8 Folkerett og EU/EØSrett

Norsk rett antas å være i samsvar med folkeretten. Det vil si at folkeretten er en rettskilde som kan avgjøre hvordan norske regler skal tolkes.

På strafferettens område kommer dette prinsippet for eksempel til uttrykk i straffeloven § 2. Straffelovgivningen gjelder med de begrensninger som følger av overenskomster mellom Norge og andre stater, og av folkeretten for øvrig. Et eksempel er å finne i tolkingen av straffeloven § 185 Hatefulle ytringer. Etter en FN-konvensjon fra 1964 har Norge forpliktet seg til å avskaffe alle former for rasediskriminering. I henhold til konvensjonens artikkel 4 har Norge forpliktet seg til å «erklære som straffbar handling all spredning av idéer om raseoverlegenhet eller rasehat». Dette bidro til at spredning av partiprogrammet til Hvit valgallianse og utsagn om tvangssterilisering og tvangsabort for mørkhudede var straffbart.

Folkerettslige regler blir ikke norsk lov før Stortinget har bestemt det. Et typisk eksempel er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) som bestemmer at innbyggerne i europeiske land skal ha bestemte rettigheter, for eksempel rett til rettferdig rettergang, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og ytringsfrihet. For å sikre at norske borgere får disse rettighetene, er EMK vedtatt av Stortinget som norsk lov, se menneskerettsloven av 1999.

Selv om norsk rett skal tolkes så mye som mulig i samsvar med folkerett og EU/EØS-rett, kan dommerne i enkeltsaker likevel komme til at det er motstrid som ikke lar seg tolke vekk. I slike tilfeller gjelder norske regler. Et kjent eksempel kan hentes fra «Finanger-sakene». Sakenes kjerne var at den norske bilansvarslova § 7 bestemte at ikke bare bilføreren, men også passasjerer, ikke fikk personskadeerstatning hvis de var klar over at bilføreren var påvirket av alkohol. Et direktiv fra EU bestemte imidlertid at bare bilføreren og ikke passasjerene kunne miste kravet på erstatning når bilføreren var påvirket av