Bærekraft og miljø

Vi har mye stein i Norge, men det er likevel ikke sånn at det bare er å forsyne seg av steinmaterialer hvor som helst. Stein er en ikke-fornybar ressurs, og det stilles strenge krav til at ressursen utnyttes best mulig på de stedene som åpnes for uttak. I tillegg gjelder også krav til nivåer på støy og utslipp til luft og vann. Videre skal det stilles økonomisk garanti for opprydding og istandsetting av terrenget ved avslutning av bruddet.

Alta, skifer

Linnajavri, kleberstein

Løvgavlen, marmor Kartet viser de største og viktigste forekomstene av naturstein. Foruten larvikitt ved Oslofjorden brytes det blokkstein på gneiser i tidligere Sogn og Fjordane og Hedmark, anortositt i Rogaland, granitt i Oslo, i tidligere Buskerud og Østfold, trondhjemitt i Trøndelag, kleberstein i Bardu og marmor i Fauske. Av skiferbrudd har vi de største i Alta, Oppdal og Otta. Kilde: NGUs mineralstatistikk fra 2016

Dalbekken, skifer

Hellvik/Sirevåg, anortositt Folstad, trondhjemitt

Drivdalen/Oppdal, skifer

Otta, fylittskifer Forekomst av internasjonal betydning Forekomst av nasjonal betydning Særlig viktig prosjekt

Grorud, syenitt Røyken, granitt

Marum/Jåberg, Malerød, larvikitt larvikitt Liafjellet, larvikitt Hov, granitt

Bergan, larvikitt Skriverøya, granitt Brekke, Tvedalen, granittlarvikitt Stålaker/ Håkestad, larvikitt Klåstad, larvikitt

Alt dette er regulert gjennom en konsesjonsordning for mineralutvinning, som administreres av Direktoratet for mineralforvaltning. Det forlanges bl.a. at det utarbeides en driftsplan for bruddet, som viser hvordan bruddet er tenkt plassert i terrenget, hvor store volum som skal tas ut i de forskjellige driftsfasene, samt driveretninger og nivåer gjennom bruddets levetid.

Natursteinsbransjen, og da særlig blokkutvinning, har en utfordring med at bare en liten del av produksjonen blir bearbeidet og foredlet til salgbare produkter. Det er ikke uvanlig at denne andelen utgjør så lite som 5–10 % av totalt brytningsvolum. De øvrige 90–95 % av massene oppnår ikke den kvaliteten som forlanges, pga. sprekker, stikk og misfarging. Mye av dette har blitt liggende som store hauger av skrotstein rundt bruddene. Noe har blitt brukt til å bygge voller som skjermer omgivelsene mot innsyn og støy, og noe kan fylles tilbake i bruddet etter avsluttet drift.

Noen natursteinsbedrifter har funnet alternative markeder for skrotsteinen, som plastring langs i elver og havner, som murestein, og i noen grad som råstoff for pukkproduksjon.

Bryting og bruk av stein og mineraler har en historie som er like gammel som menneskeheten. De første nordmenn brukte flint og andre steintyper til å lage redskaper, og siden lærte de seg å framstille og gjøre bruk av bronse og jern. Eldre kulturer enn vår har også markert seg som dyktige steinbrytere og brukere av stein. Tenk på pyramidene i Egypt som ble bygd for mer enn 4000 år siden; der må det ha vært mange flinke steinarbeidere i sving!

I Nidarosdomen i Trondheim er det brukt bergarter som kleberstein, sandstein, marmor og flere andre, fra ca. 40 forskjellige steinbrudd. Også i vår tid finner vi eksempler på utstrakt bruk av naturstein i store bygg, for eksempel Operaen (hvit marmor fra Italia) og Nasjonalmuseet i Oslo (grå skifer fra Oppdal).

Nasjonalmuseet i Oslo. Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg

En stor fordel med naturstein fra et bærekraftperspektiv er at produkter av naturstein har lang levetid og krever lite vedlikehold, og kan i stor grad gjenbrukes i nye prosjekt.

Steinfaget handler om bryting, behandling og bruk av naturstein. Med naturstein mener vi stein i sin naturlige tilstand, som kan sages, spaltes eller hugges og brukes i utvendig og innvendig bygg, til monumenter og utearealer. Ut fra egenskaper og bruksområder deler vi natursteinstypene i blokkstein, skifer og murestein.

Som navnet sier, er dette store blokker som sprenges eller sages ut. Blokkene blir deretter delt opp i mindre stykker som går til foredling. Stykkene blir til alt fra fasadekledning og fliser til benkeplater og gravstøtter.

Bergindustrien består ellers av byggeråstoffer (pukk og grus), industrimineraler (kalk, olivin, kvarts) og metalliske malmer (jern, kobber). Også i disse bransjene kan det være aktuelt å jobbe for en steinfagarbeider.

Larvikittbrudd. Vi ser hvordan blokkene er skåret ut i et snorrett mønster. Foto: Lundhs / Morten Rakke

Larvikitt er en svært dekorativ steintype som blir mye brukt i interiør. Dette kjøkkenet har både fliser og benkeplater av stein. Foto: Lundhs / Morten Rakke

Klebersteinsovn fra Otta. Foto: Norsk Kleber / Dialecta Kommunikasjon AS Blokkstein deles inn i harde og myke typer.

Æ Harde steintyper har overflate som tåler mye og langvarig slitasje. De blir for eksempel brukt til gulvfliser, kjøkkenbenker, gravsteiner, kantstein og belegningsstein. Blant steinen som utvinnes i Norge, er larvikitt, anortositt, granitt og gneis. Æ Myke steintyper blir brukt som dekorstein på bygninger og andre formål der man ikke trenger så sterk overflate.

Eksempler er kalkstein og kleberstein. Kleberstein er for eksempel en steinart som holder godt på varmen og blir brukt i ovner. Æ En mellomtype er marmor, som kan ha både myk og hard kvalitet. Den er svært dekorativ og blir blant annet brukt til skulpturer, bordplater og vegg- og gulvfliser.

Skifer er en bergart som ligger i fine lag slik at den lett kan spaltes. Skifer finnes mange steder i Norge, og den brukes til heller, trapper, takstein og bekledning på vegger. Større blokker brukes til også til murestein.

Murestein lages av steinarter som lett lar seg dele opp i firkantede stykker. Steinen brukes til tørrmurer av forskjellig slag, for