Nasjonens velstand, 2. utg. (9788245039313) by Fagbokforlaget

PÅL THONSTAD SANDVIK

Nasjonens velstand drøfter hvordan og hvorfor dette

PÅL THONSTAD SANDVIK

Norge ble langsomt et rikere samfunn etter 1800. skjedde. Boken viser hvordan statens rolle, synet på sosiale rettigheter og kvinners deltagelse i yrkeslivet Pål Thonstad Sandvik (f. 1967) er professor i økonomisk historie ved NTNU.

endret seg over tid. Alle vestlige land fikk økonomisk vekst, men på hvert sitt vis og i hvert sitt tempo. Boken drøfter norsk økonomisk historie i et internasjonalt perspektiv og belyser hva som særmerket den norske utviklingen.

NASJONENS VELSTAND

markedet, fordeling av godene, økonomisk frihet,

2. UTGAVE

NORGES ØKONOMISKE HISTORIE 1800—1940

ISBN 978-82-450-3931-3

NASJONENS

VELSTAND NORGES ØKONOMISKE HISTORIE 1800—1940 2. UTGAVE

Pål Thonstad Sandvik

Nasjonens velstand Norges økonomiske historie 1800–1940

Copyright © 2022 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-3931-3 1. utgave 2018 2. ugave 2022 / 1. opplag 2022 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Forsidefoto: Som så mange unge kvinner fant Thea Emilie Løchøe arbeid i den voksende handelsnæringen. Her står hun bak disken i Ole Holtes trikotasjeforretning i Ålesund. Thea var yngst av seks søstre og ble født i Bud i Romsdal i 1885 der faren arbeidet som lærer. Faren døde da hun var to år. Familien flyttet senere til Ålesund hvor Thea og flere av søstrene fikk butikkarbeid. Bildet er fra 1908. (Ukjent fotograf / Aalesunds Museums fotosamling) Boken er utgitt med støtte fra Det humanistiske fakultet, NTNU

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord til første utgave

Denne boken springer ut av mange års forskning, undervisning og veiledning i økonomisk historie ved NTNU. Målet har vært å skrive en bred fremstilling, som i tillegg til næringsutvikling og økonomisk politikk også drøfter sosial- og kjønnshistoriske perspektiver samt økonomisk idé- og kulturhistorie. Takk til alle dere studenter som har vært prøvekaniner for opplegget, først i forelesningene, senere også i manuskriptform. Gjennom spørsmål og kommentarer har dere bidratt mer enn dere aner. Venner og kolleger har blitt plaget med spørsmål og stadig nye manuskripter. Lars Gisnås og Svein Henrik Pedersen har på hvert sitt vis saumfart mine utkast, drøftet synspunkter og luket vekk feil, langhalm og tungt språk. I universitetsverdenen har jeg hatt det privilegium å være en del av et inspirerende fagmiljø med rause kolleger som har delt både av sin tid og sine kunnskaper. Ved NTNU har Ida Bull, Hans Otto Frøland, Mats Ingulstad, Andreas Dugstad Sanders, Jonas Scherner, Espen Storli og Ola Svein Stugu latt seg lokke av «wienerbrødekvivalenter» til å komme på seminarer og dissekere og forbedre mine manuskripter. Utenfor Trondheim går en særlig takk til Harald Espeli, Edgar Hovland og Jan Thomas Kobberrød. Mer skarpsindige, kritiske og samtidig generøse lesere skal man lete lenge etter. Mange andre har også lest, diskutert eller hjulpet på annet vis. Blant dem er Håkon With Andersen, Ketil Gjølme Andersen, Espen Andresen, Bengt Åke Berg, Per Boje, Camilla Brautaset, Espen Ekberg, Nils Gilje, Ola Honningdal Grytten, Tor Ivar Hansen, Finn Erhard Johannessen, Jan Tore Klovland, Micke Lönnborg, Jakob Maliks, Kari Melby, Einar Niemi, Gard Paulsen, Harald Rinde, Hege Roll-Hansen, Martin Shanahan, Kristian Steinnes, Knut Ola Naastad Strøm, Stig Tenold, Lars Thue og Lars Fredrik Øksendal.

Forord til Første utgave

I Fagbokforlaget har jeg vært i de aller beste hender hos min redaktør – og tidligere student – Andreas Nybø. Andreas har fulgt prosjektet helt fra idéstadiet. Mot slutten av arbeidet hyret han inn Even Lange som ekstern konsulent for boken. Even gikk sin vane tro langt «beyond the call of duty». Jeg har aldri i mine år i akademia fått en hyggeligere, grundigere og mer konstruktiv fagfellevurdering. Til tross for at jeg nå har blitt 50 år har jeg ennå ikke klart å lære meg kommareglene. Takk til Fagbokforlagets skarpsindige språkvasker Åsta Mari Aune, som ikke bare har satt inn hundrevis av komma, men også forbedret teksten på mange andre vis. Sist, men ikke minst, går en takk til mine eksperter og kommentatorer på hjemmebane: til min far, som tidlig på 1970-tallet leste Snorres kongesagaer for meg på sengen, og som vekket min historieinteresse, og til min kjære kone Margrethe, som har fulgt og diskutert denne boken, så å si avsnitt for avsnitt, siden vårt sabbatsår i Bonn/Köln i 2014. Forskning innebærer gjerne å bli ekspert på stadig mer avgrensede felt. Å skrive en syntese eller et oversiktsverk er å gå motsatt vei. Det innebærer å bevege seg ut på den faglige glattisen, det vil si på områder utenfor egen spisskompetanse. Jeg har for min del trivdes bedre og bedre ute på isen, først og fremst fordi det har vært faglig utfordrende. Dernest skyldes det all den hjelpen jeg har fått fra venner og kolleger, som (forhåpentligvis) har hjulpet meg til å unngå de mest åpenbare råkene. Men det skyldes også de mulighetene det har gitt til å gå tilbake til gamle klassikere i faglitteraturen. Jo mer jeg har lest, desto mer takknemlig og imponert har jeg blitt over mine avdøde lærere og forgjengere. Denne boken er derfor dedisert til deres minne.

Dragvoll, oktober 2017 Pål Thonstad Sandvik

Forord til andre utgave

I forordet til førsteutgaven bemerket jeg at å skrive et slikt oversiktsverk innebærer en ferd ut på den faglige glattisen. Når jeg nå – fire år senere – reviderer boken, ser jeg at isen noen steder ble svært så glatt og at ikke alle piruettene ble helt vellykkede. Og ja, jeg kom minst ett sted for nær iskanten og gikk i vannet (førsteutgaven s. 125). Jeg er derfor meget takknemlig for at forlaget har gitt meg mulighet til å gjøre enkelte endringer og å hale meg opp på land igjen. Jeg har dessuten hatt gleden av å bruke mine kollegers og mine studenters aller siste arbeider slik at nyutgaven blir så oppdatert som mulig.

Dragvoll, november 2021 Pål Thonstad Sandvik

Innhold

Figurer og tabeller .................................................................................

Introduksjon .........................................................................................

Furet, værbitt ........................................................................................

17 19 20 23 24 26 31 32 34 35

Befolkningsvekst, men ingen malthusiansk krise............................................. En eksportorientert økonomi ...................................................................... Økt markedsorientering ............................................................................ Bygdesamfunnet rakner? .......................................................................... Eneveldets økonomi ................................................................................. Reformene ............................................................................................. Husholdene og den lange veien til markedet .................................................. Et tilbakeliggende land? ............................................................................ Gullalder, nødsår og krig ...........................................................................

Det selvstendige Norges økonomi, 1814–1840 ......................................... Eidsvoll og privilegiesystemet..................................................................... Liberalisering etter Eidsvoll ........................................................................ På fallittens rand. Den nye statens økonomi ................................................... Et norsk pengevesen ................................................................................ Bergverkenes og trelastens kriseår............................................................... Silda og potetens tid................................................................................. Hans Nielsen Hauge og den norske kapitalismens ånd ..................................... «udvortes Fred og indvortes Ro» .................................................................

For fulle seil, 1840–1875 ........................................................................ Europas raskest voksende befolkning ........................................................... Frihandelens tid ......................................................................................

39 40 43 45 47 50 52 56 58 61 62 63

innhold

Staten som modernisator .......................................................................... Vei, jernbane og telegraf............................................................................ En statlig iscenesatt kapitalisme? ................................................................ Jordbruket – fra næringsverdi til markedsverdi................................................ Ekspansjon i fiskeriene .............................................................................. To millioner kubikkmeter trelast .................................................................. For fulle seil ............................................................................................ Det mangfoldige håndverket ...................................................................... Industri i en europeisk periferi .................................................................... Vekst på lånte penger: Fremveksten av en finansnæring ................................... For fattig og rik ........................................................................................ «Et Høidepunkt af Velvære» .......................................................................

67 70 73 77 80 82 84 87 89 92 95 99

For halv damp – den svekkede veksten, 1875–1905 .................................. 103 Transportrevolusjon, globalisering og prisfall ................................................. Prisfall og omstilling i landbruket ................................................................. Stagnasjon i fiskeriene .............................................................................. Ekspansjon og stans i hvalfangsten .............................................................. Langsom overgang fra seil til damp .............................................................. Fra trelast til industriell treforedling .............................................................. Den industrielle veksten ............................................................................ Handelen og markedet ............................................................................. Veksten i finansnæringen .......................................................................... Det kooperative innslaget i norsk økonomi .................................................... Staten og økonomien, skatt og toll ............................................................... Økonomisk frihet og sosial rettferdighet........................................................ Fra frihandel til moderat proteksjonisme ....................................................... Pengepolitikken i gullstandardens tid ........................................................... Skolen og investeringen i kompetanse .......................................................... Veien mot vest, arbeidsmarkedet og norsk økonomi ........................................ Kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet .......................................................... Norge og «the Scandinavian catch-up» .........................................................

105 106 109 111 113 115 117 120 121 124 125 127 129 131 132 134 137 140

Fossekraft og folkestyre, 1905–1914/1920 .............................................. 143 Fossekraft og vekstkraft ............................................................................. Fornyelsen i primærnæringene ................................................................... Hvalfangst i Antarktis og skipsfart på de syv hav .............................................. Industrivekst på bred front ......................................................................... Norges fjell skal betale Norges gjeld ............................................................. Staten og forsvaret av nasjonens velstand......................................................

144 147 149 150 152 153

innhold

Konsesjonslovene .................................................................................... Offentlig ekspansjon og pengebruk ............................................................. Fagbevegelsen og arbeidsmarkedet............................................................. En demokratisk kapitalisme .......................................................................

156 159 161 165

Verdenskrigens økonomiske malstrøm .................................................... 167 Krigsgevinstene ...................................................................................... Verdenskrig og statsinngrep....................................................................... Offentlige underskudd og monetært forfall.................................................... Dyrtid og radikalisering ............................................................................. Etterkrigsboom og krise ............................................................................ 1920-tallets finanskrise ............................................................................. Ubehagelige sannheter ............................................................................. «I dit ansigts sved skal du æde dit brød»........................................................ Tilbake til gullkronen: Paripolitikken ............................................................. Krigens skygger ......................................................................................

168 171 173 177 178 181 184 186 187 190

Vekst gjennom krise, 1920–1940 ............................................................ 193 Kamp og kompromiss i arbeidsmarkedet....................................................... Arbeidsløshetens svøpe ............................................................................ Landbrukskrisen...................................................................................... Krisen i de eksportrettede primærnæringene ................................................. Mindre kraftutbygging, men vekst i den kraftkrevende industrien ....................... Til Antarktis og Persiagulfen, veksten i hvalfangst og shipping............................ Stagnasjon og fornyelse ............................................................................ Norsk handelspolitikk i proteksjonismens tid ................................................. Trustloven og politiseringen av norsk økonomi ............................................... Den korte norske depresjonen .................................................................... Sparepolitikk, reformpause og ny vekst......................................................... Den kjønnsdelte økonomien ...................................................................... Et splittet samfunn?.................................................................................. Vekst gjennom krise .................................................................................

196 198 200 203 207 210 215 218 220 223 225 230 232 235

Lange linjer ........................................................................................... 239 Litteratur .............................................................................................. 247 Sluttnoter ............................................................................................. 269 Register................................................................................................ 281

Figurer og tabeller

Tabell 1.1. Tabell 1.2. Figur 2.1. Figur 2.2. Figur 3.1. Figur 3.2. Tabell 3.1 Figur 4.1. Tabell 4.1. Tabell 4.2. Tabell 4.3. Figur 4.2. Figur 5.1. Figur 6.1. Figur 7.1. Tabell 7.1. Figur 7.2. Figur 7.3. Figur 7.4. Tabell 7.2. Figur 7.5. Figur 7.6. Figur 7.7 Tabell 7.3.

Norges befolkning 1701–1845 fordelt på landsdeler, s. 19 Selveie blant norske bønder 1721–1855, s. 27 Norsk fiskeeksport 1815–1845, s. 54 Norsk trelasteksport og handelsflåte 1815–1845, s. 55 Norsk trelasteksport og handelsflåte 1830–1875, s. 65 Eksportverdier for Norges eksportnæringer 1835, 1855 og 1875, s. 65 Statens nettoutgifter 1850, 1865 og 1875, s. 69 Norske eksportinntekter i løpende priser 1875, 1890 og 1905, s. 104 Publikums kjente lånegjeld fordelt på kredittsektorer 1840–1900, s. 123 Statens nettoutgifter 1875, 1890/1891 og 1904/1905, s. 126 Norges befolkning 1845–1920 fordelt på landsdeler, s. 135 Reallønn for tjenere på landsbygda og arbeidere ved offentlige veianlegg 1875–1905, s. 137 Norges vannkraft 1906–30 og antall elektromotorer, s. 146 Konsumprisindeks 1900–1920, s. 176 Prisutvikling og økonomisk vekst 1913–1939, s. 194 Økonomisk vekst i ulike land i perioden 1920–1938, s. 194 Bytteforhold for norsk utenrikshandel 1900–1938, s. 195 Reallønn for gruve- og industriarbeidere 1913–1939, s. 198 Gjennomsnittsinntekter per innbygger i landdistriktene i norske fylker i 1929, s. 203 Konsum av viktige forbruksvarer 1835–1930, kilo og liter, per innbygger, s. 204 Norske eksportinntekter i løpende priser 1913, 1925, 1938, s. 205 Fangstverdi fiske og hvalfangst 1913–1938, s. 211 Tonnasje og brutto fraktinntekter 1913–1939, s. 213 Statens utgifter 1913/14–1938/39, s. 227

Introduksjon

Sankthansaften 1799 kom den engelske økonomen og presten Thomas Robert Malthus til Norge. Den 33 år gamle Malthus hadde nettopp publisert – og blitt berømt for – sin befolkningsteori. Malthus så mørkt på menneskehetens fremtid. Han mente at antall mennesker ville øke raskere enn produksjonen av matvarer, med mindre befolkningsveksten ble holdt i sjakk av sult, nød eller det han kalte moralsk selvbeherskelse. Malthus kom til Norge for å samle informasjon om landets befolkningsutvikling. Det grunnleggende spørsmålet han tumlet med, var hvordan dette fjellrike landet langt mot nord kunne unngå kronisk overbefolkning, sult og elendighet. Levekårene var nemlig bedre enn det man skulle forvente ut fra landets ufruktbarhet – «the barrenness of the country».1 Malthus tilbrakte vel én måned i Norge. Han reiste med hest og vogn fra Christiania til Trondhjem og var blant annet innom gruvebyene Kongsberg og Røros. For Malthus må Norge anno 1799 ha fortonet seg som et nokså gammeldags og tradisjonsbundet samfunn. Da han kom til skysstasjonen Berkåk, noen mil sør for Trondhjem, noterte han i dagboken at de norske bøndene gikk med røde ulluer. Det røde garnet var visstnok importert fra København. Men ellers hevdet han at mesteparten av klærne var helt hjemmelaget. Han skrev senere at landbefolkningen dyrket lin og hadde egne sauer, de spant garn og vevet både lintøy og ulltøy.2 Den økonomiske arbeidsdelingen og spesialiseringen var kommet mye kortere enn i England. De fleste norske husholdene var i større eller mindre grad selvforsynte med mat, klær og redskaper. Dette var nok i ferd med å endres, men Malthus bemerket flere ganger at det var vanskelig å få kjøpt mange typer varer, til og med enkle produkter som ferskt kjøtt og nykjernet smør. Selv i større

nasjonens velstand

byer som Christiania og Trondhjem fant Malthus «nothing that can be called a market», i hvert fall sammenlignet med det livlige varebyttet og torghandelen som han kjente fra engelske bysamfunn.3 Det norske jordbruket var lite utviklet, om enn i fremgang. Malthus merket seg blant annet at mange hadde begynt å dyrke poteter, noe som tidligere ikke hadde vært særlig utbredt. Han skrev derimot lite om norsk næringsliv for øvrig. Landets viktige eksportnæringer ble knapt nevnt. Håndverket var lite avansert, og landet hadde knapt noe som kunne kalles industri. Men til tross for at Norge lå langt bak England på mange vis, mente Malthus at vanlige folk hadde rimelig gode levekår. De norske husmannssønnene og bondeguttene var «fetere, større og hadde kraftigere leggmuskler enn gutter på samme alder og fra samme kår i England».4 Den største forskjellen var kostholdet. Nordmennene spiste flatbrød, byggmelsgrøt, surmelk og salt sild (som Malthus neppe satte særlig pris på) i stedet for hvetebrød. Denne boken handler om hvordan norsk økonomi ble avgjørende endret i tiden mellom Malthus’ besøk i 1799 og den tyske invasjonen av Norge i 1940. Seks overordnede utviklingstrekk vil bli vektlagt. Det første er endringene i næringsstrukturen og livsgrunnlaget. Ved folketellingen i 1801 levde omtrent ti prosent av befolkningen i byene og nitti prosent på landsbygda. Utenfor byene var nesten hele befolkningen knyttet til jordbruket, men svært mange kombinerte jordbruk med annen næringsaktivitet, først og fremst skogbruk og fiske, men også håndverk, sjøfart, arbeid for bergverkene eller handel. Det var imidlertid først omkring 1850 at næringsstrukturen begynte å endre seg merkbart. Man fikk sterkere arbeidsdeling og yrkesmessig spesialisering. I 1900 var tjenesteyting, håndverk og industri blitt økonomisk viktigere enn de gamle primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske. Det andre utviklingstrekket er at økonomien ble stadig mer markedsorientert og mindre basert på selvforsyning. Denne utviklingen hadde røtter langt tilbake i tid og fikk økt fart i siste del av 1700-tallet. Nordmennene importerte korn og solgte fisk, tømmer og skipsfartstjenester. På 1800-tallet akselererte veksten i utenrikshandelen. Samtidig ble også det vi kan kalle dagliglivets økonomi, mer markedsbasert. En økende andel av den samlede produksjonen ble forbeholdt markedet, ikke eget konsum. Parallelt med dette steg naturligvis forbruket av kjøpevarer. Det tredje utviklingstrekket er den sterke og vedvarende økonomiske fremgangen. Med økt velstand kunne flere, også i Norge, spise rug- og hvetebrød i

introduksjon 15

stedet for havre- eller byggmelsgrøt og sild. Folk ble bedre kledt, de fikk bedre boliger og frøs mindre gjennom vinteren. Det sentrale spørsmålet er naturligvis hvordan og hvorfor denne veksten kom i gang, og hvorfor den fortsatte, tross enkelte dype økonomiske kriser. Det korte svaret er at fremgangen skyldtes et samspill av mange ulike faktorer. Viktige stikkord er økt etterspørsel etter norske varer på internasjonale markeder, høyere kunnskapsnivå i befolkningen, teknologisk fremgang og betydelige offentlige investeringer i samferdsel og andre former for infrastruktur. Bokens fjerde gjennomgangstema er økonomiens organisering på «mikroplan», nærmere bestemt individenes, kjønnenes og husholdenes skiftende rolle i økonomi og samfunn. I 1799 var fortsatt husholdene den grunnleggende økonomiske enheten. Med nye næringsveier, mer arbeidsdeling og økonomisk vekst ble husholdene mindre viktige som økonomiske produksjonsenheter. En større andel av verdiskapingen ble organisert i bedrifter som var klart adskilt fra husholdene. Det innebar at flere mennesker fikk sin arbeidsplass og sine inntekter utenfor hjemmet. I begynnelsen gjaldt dette særlig den mannlige delen av befolkningen, mens mot slutten av 1800-tallet ble også kvinnene sterkere integrert i den fremvoksende markedsøkonomien. Det femte temaet er fordelingen av velstanden. Da Malthus besøkte Norge, forsøkte de store trelasteksportørene og bergverkseierne etter beste evne å kopiere livsstilen til den engelske og danske adelen. Den økonomiske avstanden til plankebærerne på sagbrukene og de som sto nederst på samfunnets rangstige, var stor. Spørsmålet er hvordan fordelingen ble endret utover på 1800-tallet og inn i 1900-tallets industrisamfunn. Når – og i hvilken grad – kom den økonomiske veksten også de fattige til gode? Det sjette hovedtemaet er den politiske organiseringen av økonomien. Da Malthus reiste gjennom Norge, var sentrale deler av økonomien politisk styrt. Man behøvde såkalte privilegier, det vil si politisk tillatelse, til å drive mange typer næringsvirksomhet. Dette innbefattet handel, bergverk og sagbruksdrift og flere typer håndverk i de større byene. I løpet av 1800-tallet ble nesten alle restriksjonene fjernet, og man fikk en nesten helt fri markedsøkonomi. Denne utviklingen gikk både raskere og noe lenger i Norge enn i Sverige og Danmark. Staten beholdt imidlertid en sentral rolle gjennom hele 1800-tallet som aktiv tilrettelegger for økonomisk vekst, ikke minst gjennom utbygging av viktig infrastruktur. I årene omkring 1900 begynte offentlige myndigheter igjen å engasjere

nasjonens velstand

seg mer aktivt i det økonomiske liv. I første omgang omfattet reguleringene særlig omsetningen av alkohol, dernest ble oppmerksomheten rettet mot sosiale minimumsstandarder i arbeidslivet og utnyttelsen av landets naturressurser. Fra første verdenskrig av ble stadig flere typer næringsvirksomhet underlagt politisk styring eller kontroll. Etter hjemkomsten til England skrev Malthus at det var «a very considerable capacity of improvement in Norway».5 Sammenlignet med England var Norge opplagt tilbakeliggende, men han mente å observere en klar fremgang. Bokens første kapittel handler nettopp om tiden omkring Malthus’ besøk, om det norske livsgrunnlaget, tilbakeliggenheten og antydningene til fremgang.

Furet, værbitt

Navnet Norge skal bety «veien mot nord»6. Landet ligger furet og værbitt i den nordlige ytterkanten av Europa. Norge er kaldere, mer berglendt og stort sett mindre fruktbart enn Danmark, de sørlige delene av Sverige og mesteparten av det europeiske kontinentet. Ved inngangen til 1800-tallet var under én prosent av landets flateinnhold dyrket mark. Resten av landet var lavproduktivt beiteland, skog, myrer og nokså golde fjellstrekninger. Den danske landsbygda hadde en helt annen karakter. Der utgjorde åkerjorden omtrent en tredjedel av det samlede landarealet.7 Beliggenheten, klimaet og topografien skapte noen grunnleggende rammer for det gamle norske samfunnet. Norge var derfor tynnere befolket og lenge mindre utviklet enn landene lenger sør.8 Kornet dannet «Grundvolden til Menneskets Føde»,9 skrev embetsmannen Hans Arentz på 1780-tallet. Arentz siktet til Sunnfjord, men beskrivelsen gjaldt i enda større grad for Innlands-Norge, hvor tilgangen på fisk var dårligere enn på Vestlandet. En trengte korn for å overleve. I gode år kunne de beste norske korndistriktene oppnå nokså store avlinger. Jæren, flatbygdene på Østlandet og langs Trondheimsfjorden hadde som regel overskudd av korn som kunne selges til nabodistriktene. Det øvrige Norge hadde stort sett underskudd på korn. Det ble vel å merke også dyrket korn i dal- og fjellbygdene og langs kysten helt nord til Alta. Bosetningsmønsteret fulgte i det store og hele korngrensen. Bebyggelsen fortsatte oppover dalførene og dalsidene, inntil en kom så høyt opp eller så langt nord at kornet ikke lenger kunne modnes. Unntakene var bergstaden Røros, enkelte fiskersamfunn lengst ut mot havet og de samene som levde av reindrift. Ved siden av åkerbruket hadde husdyrholdet avgjørende betydning, i sær i dal- og fjellbygdene hvor vilkårene for å dyrke korn var dårligst. Norge hadde større beiteområder per innbygger enn noe annet vesteuropeisk land. Men

nasjonens velstand

husdyrholdet var veldig arbeidskrevende. Minimumsfaktoren var tilgangen på vinterfôr. Det måtte sankes adskillig mer fôr enn i sørligere land for å berge buskapen gjennom den lange norske vinteren. Tilgangen på høy og halm var som regel langt fra tilstrekkelig. I tillegg ble det samlet store mengder småkvist, løv og mose i utmarka. Hestemøkk ble også brukt som fôr. Langs kysten ga en husdyrene tang, tare, fiskeslo og torskehoder. Marginene kunne være små. Når våren lot vente på seg, hendte det at deler av buskapen sultet i hjel. I Arentz’ beskrivelse av Sunnfjord het det at en var «vel fornøiet» dersom kveget hadde såpass med krefter igjen når våren kom at det kunne reise seg igjen om det falt overende.10 Om vilkårene for jordbruk var dårligere enn i sørlige land, var norskekysten desto mer rik på fisk. Havet var et spiskammer som ikke gikk tomt, og som var åpent for fattig som for rik. Fisket skaffet en viktig del av de kaloriene, og ikke minst proteinene, som folk langs kysten levde av. I ernæringssammenheng var imidlertid fisket mest et supplement – det var knapt nok mulig å leve av fisk alene. I løpet av 1700-tallet ble værlaget litt kaldere, og sommertemperaturene falt både i Trøndelag og på Vestlandet.11 Når høstværet gjorde det vanskelig å tørke høyet, og når kornet frøs på marken, banket sulten på døren. De ressurssterke i bondesamfunnet hadde gjerne tilstrekkelige lagre av mat til å klare seg gjennom uår. Fra Sunnmøre berettet presten Hans Strøm at det var en alminnelig leveregel «at Meelet ei bruges til Suppe og Brød, før end det er blevet 1 eller flere Aar gammelt, ja det findes endog de som have 5 Aar gammelt Meel i Forraad».12 Gammelt mel skal ha mettet bedre, til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – at det hadde en harsk og bitter smak. Gevinsten ved å spise gammel mat var at den nye kornavlingen kunne legges på stabburet som en buffer dersom neste års avling skulle slå feil. Det var nok ikke mange som hadde flere års lager av mel. De aller fleste levde mer fra hånd til munn. Konsekvensene ble derfor dramatiske når avlingene sviktet to eller flere år på rad. Underernæring reduserte motstandskraften mot sykdommer. Når landet samtidig ble hjemsøkt av epidemier, gikk dødeligheten kraftig opp. Resultatet kan leses i kirkebøkene. I de verste uårene på 1700-tallet kunne dødeligheten på landsdelsnivå (bispedømmene) komme opp i 5–6 prosent per år, i enkelte prestegjeld over 10 prosent.13

Furet, værbitt 19

Befolkningsvekst, men ingen malthusiansk krise Til tross for flere uår og dårlige betingelser for jordbruk ble 1700-tallet en vekstperiode i Norge. Antall innbyggere økte fra vel 500 000 omkring 1700 til nesten 900 000 ved folketellingen i 1801. Befolkningsveksten var et felleseuropeisk fenomen, men den var sterkere i Norge enn de fleste andre steder. Bare Storbritannia, Sverige og noen få, tidligere krigsrammede områder fikk raskere vekst. Også Danmark fikk for øvrig relativ høy befolkningsvekst. Storbritannia opplevde spesielt høy vekst, som følge av sin industrielle og handelsmessige ekspansjon. Tabell 1.1. Norges befolkning 1701–1845 fordelt på landsdeler (1000 mennesker) År

Riket

1701

512

1769

724

Østlandet

Agder

Vestlandet

Trøndelag

Nord-Norge

329

198

1801

883

395

230

104

1845

1329

593

116

355

155

111

Kilde: Dyrvik mfl. 1979: 124 Norge hadde høy befolkningsvekst i perioden 1701–1845, også sett i et europeisk perspektiv. Folketallet økte i alle landsdeler og nær sagt alle bygder, men veksten var størst i kystnære strøk.

Noen år etter sin norgesreise i 1799 ga Thomas Robert Malthus ut en revidert utgave av sin berømte befolkningsstudie, der ett kapittel ble viet Norge. Det sentrale spørsmålet var hvordan det kalde og skrinne landet, tross den pågående folkeveksten, hadde unngått å bli kronisk overbefolket. Malthus påpekte at alderen for å inngå ekteskap var forholdsvis høy, noe han forklarte med at menn ikke kunne gifte seg før de var helt ferdig med militærtjenesten. Han skrev også at folk ventet med å gifte seg til de kunne overta en gård eller en husmannsplass. Senere historikere har særlig vektlagt den sistnevnte forklaringen. Gjennomsnittlig giftermålsalder var for menn 28 år og for kvinner 25–26 år. Sent inngåtte ekteskap førte til relativt små barnekull. Mange giftet seg aldri, og de fleste ugifte fikk ingen barn. Det var altså primært «moralsk selvbeherskelse» snarere enn sult og nød, for å bruke Malthus’ terminologi, som bidro til å begrense befolkningsveksten. Til tross for de tilbakevendende uårene med høy dødelighet unngikk Norge det som senere har fått navnet en malthusiansk krise, det vil si en situasjon der folketallet var større enn ressursgrunnlaget, noe som uvegerlig

nasjonens velstand

førte til nød og elendighet. Situasjonen var faktisk stikk motsatt: På slutten av 1700-tallet begynte dødeligheten å gå ned, særlig barnedødeligheten.14 Det neste spørsmålet er hvordan ressursgrunnlaget kunne utvides, slik at en større befolkning kunne forsørges. Jordbruksressursene ble bedre utnyttet. Nytt land ble ryddet og lagt under plogen, og nye, mer intensive driftsmåter gjorde at flere kunne livnære seg av en åkerlapp. En del pionerer fra samfunnets øvre sjikt prøvde også å forbedre jordbruket. De innførte nye husdyrslag og planter, deriblant poteter, og forbedret gjødslingen og dreneringen av jordene. Med et visst unntak for potetene fikk disse tiltakene lenge bare begrenset gjennomslag i bygdesamfunnene. Der var endringstakten stort sett nokså lav. Den tidligere nevnte sorenskriver Hans Arentz mente at de fleste bøndene i Sunnfjord levde etter den grunnregel å gjøre alt på «Oldefars Viis og Maade».15 Det samme kunne nok ha bli sagt også om bøndene i andre norske distrikter. Moderniseringen og effektiviseringen av jordbruket synes å ha gått raskere i våre naboland i sør og vest.16 Hovedforklaringen på at Norge likevel fikk høyere befolkningsvekst og større økonomisk vekst enn mange andre land, må derfor søkes utenfor landbruket. Mens 1600-tallets Europa hadde vært hjemsøkt av stadige kriger, ble 1700-tallet et litt mer fredelig århundre. Endringen ble særlig merkbar i Skandinavia, noe som nok er en delforklaring på områdets heldige økonomiske utvikling. Med unntak av den ubetydelige «tyttebærkrigen» i 1788 klarte Danmark-Norge å holde seg nøytral i alle europeiske konflikter fra avslutningen av den store nordiske krig i 1720 til rikene ble dratt inn i napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet. For samfunn hvor store deler av befolkningen hadde små marginer, ned til eksistensminimum, fikk kriger til dels ytterst dramatiske konsekvenser for økonomi og levekår. Det innbefattet direkte ødeleggelser og overgrep i kampsoner, spredning av sykdommer og epidemier, omfattende mobilisering av unge menn og tunge skattebyrder. Med den langvarige freden kom også mer stabile samfunnsforhold. Pengesystemet og statsfinansene ble mer velordnet, og vilkårene for handel og investeringer ble forbedret. Det er derfor liten tvil om at Danmark-Norge nøt godt av en betydelig såkalt peace dividend utover på 1700-tallet.

En eksportorientert økonomi I tillegg til freden er økt integrasjon i internasjonale markeder den viktigste forklaringen på at den økonomiske fremgangen ble så vidt sterk på 1700-tallet.

Furet, værbitt 21

Om Norge var dårlig egnet til korndyrking, var landet ganske rikt på andre ressurser, først og fremst fisk og tømmer, men også jern, kobber og sølv. Både fisket og tømmerdriften kunne lett kombineres med jordbruk, det samme gjaldt trekullbrenning og transport for bergverkene. Mens jordbruket var mest arbeidsintensivt i sommerhalvåret, foregikk mye av innsatsen i de andre næringene i vinterhalvåret. Det var derfor relativt enkelt å øke produksjonen i takt med voksende etterspørsel på eksportmarkedene. Utførselen av fisk begynte i middelalderen, eksporten av trelast kom for alvor i gang på 1500- og 1600-tallet, og bergverksnæringen fikk et kraftig oppsving fra 1600-tallet av. Hovedårsaken til at Norge unngikk en malthusiansk krise, lå således i den økonomiske sektoren som opptok Malthus minst: eksportnæringene. Historikeren Stein Tveite har hevdet at med unntak av Nederland var utenrikshandelen viktigere for Norge enn for noe annet europeisk land. Tveite har anslått at ca. 30 prosent av norsk produksjon av varer og tjenester ble eksportert omkring år 1800.17 Anslaget er kanskje vel høyt og inkluderer bare i begrenset grad kvinners bidrag til verdiskapingen. Det viktige poenget her er at den geografiske beliggenheten gjorde varebyttet med utlandet relativt enkelt, i alle fall i fredstid. Norge var et sjøvendt land, og dette hadde stor betydning, ettersom landveis transport var dyr og vanskelig. Bare en nokså kort sjøreise skilte Norge fra det som den gang var Europas – og dermed verdens – største og mest ekspansive markeder. Andre halvdel av 1700-tallet ble en oppgangstid. Både prisene og eksportvolumene gikk opp. Trelasten ble i hovedsak solgt til Nederland og Storbritannia, silda til Østersjøområdet, torsken og torskeproduktene til Nederland og middelhavslandene. Hvis man tar hensyn til datidens produksjons- og transportteknologi, var omfanget overraskende høyt. Torskeeksporten fra kyststrekningen mellom Finnmark og Hordaland tilsvarte hele førti kilo per innbygger.18 I tillegg kom eksport av sild og andre fiskeslag. I torskefisket steg produktiviteten og dermed også utbyttet per fisker. En liten, men stigende andel av torsken ble eksportert som klippfisk (saltet og tørket). Klippfisken oppnådde høyere pris enn den tradisjonelle tørrfisken (som bare ble tørket). Sammenlignet med andre europeiske kystområder var norskekysten uvanlig rik på fisk. Kysten var dessuten lang og skjermet av øyer og skjær, noe som ga mulighet for et individuelt og lite kapitalkrevende fiske med åpne småbåter. De viktigste sesongfiskeriene foregikk om vinteren og våren og kunne dermed lett

nasjonens velstand

kombineres med jordbruk. På Vestlandet var fisket stort sett en tilleggsnæring til jordbruket; i Nord-Norge var det mange steder omvendt. Langs kysten var nesten alle menn over konfirmasjonsalderen involvert i fisket, mens kvinnene laget i stand proviant, klær, fiskegarn, seil og annet nødvendig utstyr – i tillegg til at de skjøttet mye av gårdsdriften. Trelasteksporten hadde et annet geografisk mønster. På slutten av 1700-tallet ble 90 prosent av trelasteksporten skipet ut fra distriktene øst for Lindesnes, mens de resterende 10 prosentene kom fra Vestlandet og Trøndelag. Et eksempel kan illustrere volumene i trelasteksporten. Sagbrukene som lå mellom Hokksund og Hønefoss, kunne, ifølge de kongelige forordningene som gjaldt frem til 1795, sage opptil en million bord hvert år. Tømmeret ble her fløtet ned store og små vassdrag i Vestfold, Buskerud og Oppland. Omfanget tilsvarte 250 bord per bondegård i dette området.19 I oppgangstider kan den reelle produksjonen ha vært en god del større enn det tillatte kvantum. Man kunne sannsynligvis finne tilsvarende produksjonskvanta også i andre vassdrag på Østlandet og Sørlandet. Når omfanget ble så stort, hang det sammen med fløtningsveiene. Det ble utviklet stadig mer sinnrike måter for å fløte tømmeret ned til kysten. Tusenvis av vann og tjern ble demmet opp, og bekker og elver ryddet og lagt til rette for fløting. Skogens rikdommer kunne dermed utnyttes fra stadig større områder. Samtidig økte produktiviteten. Fløtingen ble mer skånsom og sagene bedre. Kvaliteten på trelasten gikk følgelig opp og vrakprosenten ned. Bergverkene var avanserte teknologiske virksomheter og skapte betydelige regionale ringvirkninger. Sølvverket på Kongsberg var lenge absolutt størst og viktigst. Det fantes i tillegg ti–tolv jernverk i Oslofjordsområdet som produserte høykvalitets jern for både innenlandske og utenlandske markeder. De laget også ferdigvarer som ovner, gryter og alle typer jernredskaper. Blaafarveværket på Modum var basert på stedets koboltforekomster og eksporterte, som navnet tilsier, fargestoff til Europas glass- og porselensindustri. I Østlandets skogsområder lå også flere glassverk, hvorav enkelte, som Nøstetangen, holdt et meget høyt internasjonalt nivå. I dal- og fjellstrøkene mellom Østlandet og Trøndelag ble det drevet omfattende produksjon av kobber, blant annet på Løkken og Røros. I likhet med blåfargen gikk også mesteparten av kobberet til eksport. Fra omkring 1780 begynte dessuten en ekspansjonsperiode for norsk skipsfart. Det skyldtes langt på vei at Danmark-Norge lenge klarte å holde seg nøytralt i en tid da det pågikk nesten sammenhengende kriger mellom stormaktene. I

Furet, værbitt 23

fredstid hadde mulighetene for skipsfarten stort sett vært begrenset til varetransport mellom Danmark-Norge og utlandet. Internasjonal fraktfart mellom tredjeland ble hindret av at så å si alle stater førte en proteksjonistisk skipsfartspolitikk. I krigstid stilte det seg annerledes. I ly av nøytraliteten kunne norske redere frakte varer for de krigførende makter, ofte med høy fortjeneste. I 1806, altså rett før Danmark-Norge ble trukket med i napoleonskrigene, besto den norske flåten av 1600 skip på til sammen 180 000 netto registertonn. Norge var blitt en betydelig sjøfartsnasjon, folketallet tatt i betraktning. På dette tidspunktet kan de samlede fraktinntektene ha vært like store som inntektene fra fiskeeksporten og nesten halvparten så store som verdien av trelasteksporten.20 I kyststrøkene av Aust-Agder, Telemark og Vestfold var skipsfart og skipsbygging mange steder blitt en dominerende levevei. Fisken, tømmeret, metallene og skipsfartstjenestene kunne selges eller byttes mot det man manglet eller hadde for lite av: korn, salt, hamp og andre nødvendighetsvarer samt luksusvarer som tobakk, brennevin, bomullsstoffer og mye annet. Kornet var imidlertid viktigst. For landet som helhet utgjorde importen sannsynligvis mellom en tredjedel og halvparten av kornforbruket omkring 1800, det vil si 20–25 prosent av kaloribehovet.21 Langs kysten, og særlig i NordNorge, var prosentandelen adskillig høyere. Takket være inntektene fra eksportnæringene vokste altså befolkningen utover de rammene som jordbruket – eller mer presist: som de stadig tilbakevendende uårene – satte. Med kornimporten kunne virkningene dempes. Norge har importert korn siden middelalderen, men handelen økte i omfang på 1700-tallet. Sist gang kyststrøkene ble rammet av omfattende nød i fredstid, var i uårene tidlig på 1770-tallet. I de indre dalstrøkene og skogsbygdene på Østlandet, hvor det var mye vanskeligere å transportere korn, og hvor tilgangen på fisk var dårligere, kom det derimot nye perioder med sult. Men også der ble krisene mildnet av kornet som kom utenfra.

Økt markedsorientering I tillegg til at Norge ble mer integrert i internasjonal økonomi, kom en nokså omfattende innenlandsk handel, både mellom de ulike landsdelene og mellom ulike bygdelag.22 De rike bygdene omkring Mjøsa solgte sitt overskudd av korn til Østerdalen og fjellregionene. Vestlendingene solgte betydelige mengder fisk

nasjonens velstand

til Østlandet, og de drev kveg og hester over fjellet. Skogfattige distrikter på Vestlandet og i Nord-Norge kjøpte tømmer og bygningsmaterialer utenfra. Man solgte ganske enkelt det man hadde overskudd av, og kjøpte det man manglet. Varebyttet bidro til at folketallet kunne gå opp uten at levekårene ble forringet. Til tross for at den beste landbruksjorden for lengst var dyrket opp, økte sannsynligvis den samlede produksjonen av varer og tjenester noe raskere enn folketallet. Det har vært omdiskutert i hvilken grad den gamle norske bondeøkonomien var orientert mot markedet. To historikere, Stein Tveite og Kåre Lunden, har vært motpoler i denne debatten. Tveite har hevdet at «[m]ålet for bonden var å produsere det som svarte seg best». Han mente at bøndene viste betydelig evne til å gripe mulighetene som åpnet seg i den fremvoksende markedsøkonomien. Lunden har derimot tegnet et bilde av en mer selvforsynt og innadvendt økonomisk kultur og livsform.23 Denne fremstillingen ligger nærmere Tveite enn Lunden. Tendensen til markedsintegrasjon skal imidlertid ikke overdrives. Dette skyldtes dels politiske forhold, noe vi kommer tilbake til nedenfor. Det viktigste hinderet var imidlertid landets topografi. Med datidens kommunikasjoner var kostnadene og de praktiske vanskene ved å drive handel mellom isolerte dalfører og avsidesliggende bygder betydelige. Selvforsyning med jordbruksvarer var ofte, og især i innlandet, ikke bare en fornuftig, men rett og slett en livsnødvendig strategi. I mangel av lett tilgjengelige markeder var heller ikke investeringer i landbruket veldig lønnsomt. Når mange bønder fortsatte driften mer eller mindre på «Oldefars Viis og Maade», hadde det sine opplagte årsaker. Ved folketellingen i 1801 var derfor fremdeles 85–90 prosent av befolkningen knyttet til jordbruket og var i større eller mindre grad selvforsynt med mat og andre nødvendighetsartikler. Andelen som hentet hoveddelen av sitt utkomme fra landbruket, var kanskje så høy som 80 prosent.24 På landsbygda var det fortsatt få som spesialiserte seg utelukkende på fiske eller på andre næringer utenfor jordbruket – til det var erfaringen med nødsår ennå for nær, og tilgangen på korn utenfra for usikker.

Bygdesamfunnet rakner? De økonomiske forskjellene økte utover på 1700-tallet. Skifter som ble holdt etter dødsfall, vitner om en klar velstandsøkning blant mange norske bønder.25

Furet, værbitt 25

I mange bygder ble husene større, de fikk vindu, takstein og maling. Ovner ble vanlige, slik at inneklimaet ble bedre. Bøndene skaffet seg også flere og bedre redskaper, mer husgeråd, bedre klær og noe mer sølvtøy. Enkelte fikk – etter sin tids mål – et betydelig økonomisk overskudd. Forbruket av konsumvarer som tobakk, kaffe, sukker, bomullstøy og alkohol steg. Stein Tveite har berettet fra gravølet for bonden Steinar Knutson Strand i Seljord i 1802, hvor gjestene satte til livs 900 liter sterkt øl, 123 liter brennevin og åtte flasker vin.26 Seljord var ingen spesielt rik jordbruksbygd, men tømmerhandelen skapte velstand blant dem som eide skog. Denne velstandsøkningen nådde imidlertid ikke alle. I sitt oversiktsverk om norsk historie på 1700-tallet har Ståle Dyrvik kalt et av kapitlene «Bygdesamfunnet rakner».27 Med det mener han at samfunnet ble mer lagdelt, og at det vokste frem en stor eiendomsløs underklasse. Den viktigste drivkraften bak denne utviklingen var befolkningsveksten. Det ble et hardere press på ressursene, særlig på tilgangen på dyrkbar jord. Teoretisk sett kunne dette løses på to måter. Den ene var å dele gårdene i stadig flere bruksenheter, gjerne ved at sønnene delte farsgården mellom seg. Den andre løsningen var at en sønn fikk overta hele eller mesteparten av gården, mens de andre fikk lite eller ingen jord. Den første løsningen ville føre til et egalitært samfunn med små bruksenheter, mens den andre ville resultere i en skarpere sosial lagdeling.28 Begge løsninger ble valgt, men fordelingen mellom løsningene varierte fra landsdel til landsdel. På Vestlandet og langs kysten ble gårdene gjerne delt i stadig mindre bruk. Der kunne sønnene ofte dele farsgården. Fisket kunne kompensere for at det ble mindre dyrkbar jord per familie. På Østlandet og i de indre delene av Trøndelag var det mindre vanlig å dele gårdene. Det innebar at barn som ikke arvet farsgården eller giftet seg med en gårdsarving, sto i større fare for å havne i fattige kår. Disse delene av landet fikk etter hvert en tallrik underklasse av ugifte tjenere, jordbruksarbeidere og husmannsfamilier. En husmann var en person som skaffet familien bosted ved å leie en liten del av eiendommen til en gårdbruker. Husmennenes levekår varierte en god del, men de var jevnt over fattige. De disponerte lite dyrkbar jord, de fleste måtte yte pliktarbeid til husbonden, og de hadde ofte et svakt juridisk vern av sine leiekontrakter.29 Antall tjenere og folk i husmannsstanden ble seksdoblet mellom 1720 og 1801, til nesten 300 000. Befolkningen i bondefamilier økte derimot bare svakt, til 490 000. Denne utviklingen var vel å merke ikke særnorsk. En tilsvarende,

nasjonens velstand

og kanskje enda større og fattigere, rural underklasse vokste frem i Danmark, Sverige og flere andre europeiske land.30

Eneveldets økonomi Naturgrunnlaget satte de ytre rammer for levekår og økonomi. Neste spørsmål er hvordan disse ressursene ble utnyttet og fordelt. Hvem høstet jordens, skogens og havets frukter? Den dansk-norske staten var et enevelde, det vil si at kongen formelt sett hadde all politisk makt. Danmark-Norge var også en privilegiestat hvor innbyggerne hadde vidt forskjellige plikter, rettigheter og muligheter, alt etter hvor på samfunnsstigen de befant seg. Det er grunn til å fremheve to elementer i eneveldets politiske økonomi: eierskap og tilgang til land og naturressurser, samt synet på markedet og regulering av handel og håndverk. Danmarks absolutt viktigste naturressurs var landets fruktbare landbruksjord. På midten av 1700-tallet tilhørte nesten alt jordbruksland i Danmark 800 gods, hvorav mange hadde samme eier. I 1733 ble stavnsbåndet innført. Det medførte at bøndene var juridisk bundet til godset og ikke kunne flytte uten godseierens tillatelse. Danske historikere har påvist at stavnsbåndet hadde betydelig negativ effekt på arbeidslønningene i jordbruket.31 I Norge sto innbyggerne på en jevnere «Vandlinie», for å bruke jernverkseieren og eidsvollsmannen Jacob Aalls ord.32 Det norske samfunnet var antagelig fattigere, men samtidig mer egalitært eller jevnbyrdig. Disse to fenomenene hang sammen. Når det nesten ikke fantes gods i dansk forstand, skyldtes det primært at jordbruket kastet mindre av seg. Vanlige mennesker fikk dermed både en friere tilværelse og lettere tilgang til jordbruksland. Gårdsbrukene ble den sentrale enheten i norsk landbruksøkonomi, ikke godsene. På begynnelsen av 1700-tallet var riktignok de fleste norske bøndene leilendinger, det vil si at de drev gårdsbruk som var eid av kongen, kirkelige institusjoner, eller private eiere. Både skattetrykket og jordleien var mye lavere enn i Danmark. Norge hadde heller ikke stavnsbånd og nesten ikke pliktarbeid hos jordeieren. I Norge var det juridisk vanskelig for jordeierne å sette opp jordleien. Brukerrettighetene sto sterkere i Norge enn i de fleste andre europeiske land.33 Dette førte naturligvis til at landbrukseiendom fikk redusert verdi som investeringsobjekt. Resultatet ble at både offentlige institusjoner og private kapitaleiere

Furet, værbitt 27

solgte unna mye jordegods gjennom 1700-tallet. Dermed fikk stadig flere bønder mulighet til å kjøpe sin egen gård. Ved folketellingen i 1801 var to tredjedeler av bøndene blitt selveiere. Andelen selveiere var høyest i Agder og i dal- og fjellområdene på Østlandet og lavest i Nord-Norge, der bare 12 prosent var selveiere. Tabell 1.2. Andelen selveie blant norske bønder 1721-1855 År

Østlandet

Agder

Vestlandet

Trøndelag

Nord-Norge

1721

41 %

56 %

22 %

11 %

1801

64 %

70 %

49 %

48 %

12 %

1825

79 %

90 %

56 %

64 %

20 %

1855

88 %

93 %

76 %

85 %

49 %

Kilde: Dyrvik mfl. 1979: 186. Fra gammelt av var flere bønder på Agder og i fjellstrøkene i Sør-Øst-Norge selveiere enn de fleste andre steder i Europa. Som tabellen viser, var derimot selveie lenge mindre omfattende på Vestlandet, i Trøndelag og særlig i Nord-Norge. For 1721 og 1801 viser tallene til hvor stor del av matrikkelskylden (jordverdien) som var i selveie, for 1825 og 1855 antall bruk.

Bondefriheten ble allerede i samtiden fremhevet som en særlig kvalitet ved det norske samfunnet. «[A]lle Folk ere her fuldkommen frie», skrev opplysningsmannen og historikeren Peter Friedrich Suhm i 1771.34 I motsetning til i Danmark kunne intet arbeid «faaes giort uden for Betaling». «[J]eg anser denne Frihed for Norges fremste Lyksalighed», fastslo Suhm. Problemet med pliktarbeid og tvangsarbeid var naturligvis at det begrenset både innsatsvilje og skaperevne. Bøndenes evne og mulighet til å høste fruktene av egen avling var altså bedre i Norge enn i Danmark. Norge var altså mye karrigere, men samtidig også friere. Til en viss grad må de to faktorene ha bidratt til å oppveie hverandre. Den norske bondefriheten hadde imidlertid sine begrensninger. Det kom klart til uttrykk i skogbruket. I oppgangstidene omkring år 1800 ga trelastnæringen eventyrlige overskudd. Mange bønder eide skog og fikk en del av disse inntektene. Men de store gevinstene havnet i andres lommer. I løpet av 1600-tallet ble adgangen til å etablere og drive sagbruk strengt regulert gjennom de såkalte sagbruksprivilegiene. Disse privilegiene ble gitt av kongen som arvvelige rettigheter for å sikre kronen inntekter, men også for å bevare skogressursene. Konsekvensen var at etableringshindringene ble høye og den sosiale mobiliteten begrenset.

PÅL THONSTAD SANDVIK

Nasjonens velstand drøfter hvordan og hvorfor dette

PÅL THONSTAD SANDVIK

NASJONENS VELSTAND

markedet, fordeling av godene, økonomisk frihet,

2. UTGAVE

NORGES ØKONOMISKE HISTORIE 1800—1940

ISBN 978-82-450-3931-3

NASJONENS

VELSTAND NORGES ØKONOMISKE HISTORIE 1800—1940 2. UTGAVE

Nasjonens velstand, 2. utg. (9788245039313)

Articles inside

Nasjonens velstand, 2. utg. (9788245039313)