Lek og spill i skolen

etter avspenning dersom den lekende «lykkes». Spenningen er størst hvis leken får karakter av kappestrid, hevder Huizinga (s. 19). Spenningen setter den lekendes ferdigheter på prøve. Styrke, utholdenhet, oppfi nnsomhet og mot teller, samtidig som lekens regler må overholdes.

Disse kjennetegnene på lek fi nner vi igjen i ulike versjoner i mange teorier om lek (Lillemyr, 2019; Karoff & Jessen, 2014). Det diskuteres om alle kjennetegnene må være til stede for å betrakte noe som lek. Steinsholt (1994a) mener at Huizingas kjennetegn kan grupperes i to: formelle og subjektive kjennetegn. Formelle kjennetegn er stabile regler og faste bestemmelser, mens de subjektive er knyttet til frivillighet, glede og bevisst atskillelse fra det hverdagslige livet. Steinsholt (1994b) hevder at det er de subjektive kjennetegnene som er de sentrale for å forstå lek, mens de formelle kjennetegnene i større grad kan knyttes til begrepet spill. Forskjellen på lek og spill kan bidra til en mer nyansert drøfting av forholdet mellom lek og læring og av ulike mer eller mindre lekpregede undervisningsformer. Dette drøfter også Anne-Line Bjerknes og Ingunn Skalstad i kapittel 8 i denne boka.

LEK OG SPILL I SKOLEN

Diskusjonen om lek i skolen har i stor grad dreid seg om forholdet mellom lek og spill. Et problem som har opptatt pedagoger, er om og i tilfelle hvordan lærerstyrt lek kan innføres i undervisningen uten å ødelegge barnas engasjement og glede. Dette blir særlig vurdert opp mot kjennetegnet at leken skal være frivillig. Kan det å orientere leken mot pedagogiske mål ødelegge lekens særpreg? Ut fra Huizingas kjennetegn på lek kan mange former for lek i skolen ses på som spill. Hvis lek gjøres til et planlagt arbeid, kan leken miste sin karakter og bli en ren læringsaktivitet. Samtidig er det glidende overganger mellom lek og spill. Byggelek i klasserommet for å arbeide med mål fra matematikk kan for noen barn være lek, mens det for andre blir spill, det vil si en aktivitet med faste regler bestemt av andre. Barnas innstilling til leken og reglene og lærerens gjennomføring av aktiviteten vil være avgjørende. Det behøver ikke å være et skarpt skille mellom lek styrt av barna selv og spill med klare læringsmål. En læringsaktivitet kan utvikle seg til lek dersom barna blir engasjert og opplever at de kan påvirke reglene.

Som en del av debatten om lek i skolen før 6-åringenes inntog lanserte Steinsholt (1994a) begrepet leken spilleglede. I begrepet ligger en forståelse av at spill kan være mer eller mindre lekne. Det avgjørende blir i hvilken grad det gis rom for lek i spillet, noe som kan avhenge av spillets formål. Forholdet til spillets regler blir også viktig her. Huizinga (1993) var opptatt av at all lek har sine regler, men Steinsholt (1994a) vektlegger at det viktig å skille mellom lekens og spillets regler og om barnet frivillig følger reglene. Lekens regler må kunne forhandles om og forandres. Øksnes og Steinsholt (2015) beskriver leken spilleglede som en nødvendig, men fl eksibel holdning hos læreren. Dersom læreren gir rom for forhandlinger og barnas ideer, kan aktiviteten få et sterkere lekpreg og bli oppfattet som lek av fl ere barn. Barnas ideer kan tilføre lærerstyrt butikklek spenningsskapende innslag, for eksempel av tyveri, brann og rømte dyr, noe som kan skape både utfordringer og muligheter for lærerens didaktiske planer. Kanskje kan målet for aktiviteten endres fra trening i addisjon og subtraksjon til regnefortellinger eller muntlig tekstskaping gjennom fl eksibel planlegging med rom for barnas innspill?

Gadamer vektlegger også at leken har regler og grenser, selv om han har et noe annet syn på lek enn Huizinga (1993). Ifølge Gadamer er leken noe som skjer med mennesket, leken blir herre, mens den lekende blir gjest i leken (Karoff & Jessen, 2014, s. 159). Selv om han også vektlegger at lek er frivillig, mener han at ingen lek er fullstendig fri. Det å leke er å ofre frihet og akseptere grenser. Leken kan bare fi nne sted innenfor grenser, rammer og regler, men reglene som innføres, blir begrenset og forandret ut fra behovet for å leke. Det er den lekende som gjør reglene til sine egne. Gadamers syn er også at det er mulig å skille mellom regler som blir pålagt utenfra, og regler som er selvpålagt. Den første typen fi nnes i aktiviteter som ikke har lekens kjennetegn, i spill som blir styrt utenfra, mens de selvpålagte reglene oppstår i leken fordi de har sitt utspring i den eller de som leker. Dermed er det ikke reglene som sådanne som blir avgjørende når det gjelder om noe er lek, men de lekendes holdninger til aktiviteten. Spill kan dermed få en leken karakter når deltakerne på en frivillig måte aksepterer spillets regler.

Lek og spill kan oppfattes som motsetninger og avgrensede begreper som kan brukes til å beskrive og analysere aktiviteter i de yngste