Kjennetegn på lek

fullt menneske» vektlegger lekens betydning som det som defi nerer oss som mennesker (Karoff & Jessen, 2014, s. 13). Den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizinga (1993) advarer mot å forklare fenomenet lek ut fra et begrenset aspekt. I sitt klassiske verk Homo ludens (det lekende mennesket) presenterer han lek som et kulturfenomen og hevder at lek er eldre enn kultur, og at all menneskelig kultur oppstår og utvikler seg i lek – og som lek. Han ser samfunnet som et sosialt drama som lekes på ulike områder og på forskjellige måter. Leken utgjør det egentlige grunnlaget for menneskelig sivilisasjon og gjennomsyrer alle opprinnelige funksjoner i samfunnslivet, hevder han. Som et eksempel på en slik funksjon viser han til språket, som han beskriver som det første og viktigste verktøyet som mennesket danner (Huizinga, 1993, s. 12–13):

I leg springer den sprogskapende fantasi atter og atter fra det konkrete til det abstrakte. Bag alle udtryk for noget abstrakt skjuler sig en metafor, i alle metaforer et ordspill, en leg med ord. Således skaber menneskene igjen og igjen deres egne udtryk for tilværelsen, en anden og opdigtet verden jævnsides med naturens.

Huizinga mener at kulturlivets drivkrefter har sitt utgangspunkt i myten og kulten som ble utviklet i tidligere samfunn (s. 13): «Herfra stammer ret og orden, samfærdsel og næringsveje, håndverk og kunst, digtning, lærdom og videnskap. Følgelig har alt sammen sin rod i legen.» Samtidig avviser Huizinga at all menneskelig atferd er lek. Lek har å gjøre med livsfunksjon, som ikke lar seg beskrive verken logisk eller biologisk. Derfor forsøker han i stedet å beskrive lekens viktigste kjennetegn.

Huizingas kjennetegn på lek kan være et egnet utgangspunkt for å drøfte hva som kan forstås som lek i skolen. Ifølge Huizinga (1993, s. 15–16) er det viktigste kjennetegnet at leken er frivillig, den er frihet. Både hos voksne og barn er lek noe som skjer frivillig, men forskjellen ligger i hvorvidt leken kan unnværes eller ikke. For barn kan leken vanskelig unnværes. Barn leker fordi det morer dem, og nettopp i dette forholdet ligger deres frihet. For det voksne, ansvarsbevisste mennesket

er leken en overfl ødig funksjon, noe det kan være uten. Den voksne har et behov for å leke, men leken kan avbrytes eller unnværes.

Det andre kjennetegnet som henger sammen med frivillighet, er at lek ikke er det vanlige eller ordentlige livet (s. 16). Den som leker, trer inn i et område med særegne regler. Selv små barn skiller mellom det som er bare «på liksom» og det som er virkelig. Leken kan være for moro skyld, men den kan også være preget at det Huizinga kaller lekens hellige alvor. Barna kan bevege seg mellom lek og virkelighet og mellom latter og alvor, grensene kan være fl ytende.

Det tredje kjennetegnet er det Huizinga kaller lekens uinteresserte karakter (s. 17). I det ligger at lek står utenfor det alminnelige livet der mennesket tilfredsstiller sine grunnleggende behov. Lek kan virke som et intermesso i dagliglivet, en fritidsbeskjeftigelse. Men nettopp fordi den er stadig tilbakevendende, blir den en komplettering og en del av det alminnelige dagliglivet. Leken gir livet innhold og farge og blir uunnværlig som kulturelt fenomen.

Leken kjennetegnes også av at den foregår innenfor bestemte grenser i tid og rom. Leken begynner, og på et øyeblikk er den forbi. Så lenge den er i gang, bølger den fram og tilbake (s. 17). Dette fenomenet kaller den tyske fi losofen Gadamer lekens «fram-og-tilbake-bevegelse». Ved «å late som om» kan barnet på nytt leve ut og etterligne erfaringer det tidligere har gjort og kjenner godt. Samtidig er dette ikke en repetisjon, men snarere en kontinuerlig fornyelse gjennom gjentakelse (Steinsholt, 1994b). Mulighet for gjentakelse er et av lekens viktigste kjennetegn. Det gjelder ikke bare leken som helhet, men også dens indre struktur. I nesten alle høytstående former for lek fi nnes elementer av gjentakelse (Huizinga, 1993, s. 18).

Leken skaper også sitt eget rom eller plass som den beveger seg innenfor. Dette rommet kan være konkret, oppmerket eller bare symbolsk, og innenfor dette rommet hersker særlige regler. Huizinga (s. 18–19) beskriver at et sentralt kjennetegn ved lek er en streben etter å skape orden, og hvordan en avvikelse fra lekens orden ødelegger leken og kan gjøre den verdiløs. Denne strenge orden gjør at Huizinga knytter leken til det estetiske området. Leken inneholder skapende prosesser og gir uttrykk for rytme og harmoni.

Spenningselementet spiller en viktig rolle i lek og er det siste kjennetegnet. Spenning innebærer uvisshet og sjansetaking og er en streben