Leire og keramikk (9788245026917)

ÅSE KVALBEIN & ANNE-BRIT SOMA REIENES

HÅNDBOK FOR STUDENTER OG LÆRERE

Forrige side: Ørkenlandskap, elevarbeid fra Skapande skola-prosjekt på Valleskolan i Sverige ledet av Marie Beckman og Katja Beckman Ojala.

ÅSE KVALBEIN & ANNE-BRIT SOMA REIENES

LEIRE OG KERAMIKK

HÅNDBOK FOR STUDENTER OG LÆRERE

Copyright © 2024 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2024 / 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-450-2691-7

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Design & layout: Ellen Jacobsen / PETRA designkontor

Forsidefoto: Åse Kvalbein

Baksidefoto: Anne-Brit Soma Reienes

Forfatterne har fått stipend av Det faglitterære fond og Norske Kunsthåndverkere.

Boken er utgitt med støtte fra Norske Kunsthåndverkere og Kunnskapsdepartementet ved Lærebokordningen for høyere utdanning.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

En håndbok om leire og keramikk som er tilpasset arbeidet i skolene, har manglet og er etterlengtet. Arbeid med leire har fått en renessanse de siste årene. Materialet skaper entusiasme, folk i forskjellig alder tiltrekkes av gleden ved håndverket, og den siste læreplanen støtter en slik utvikling. Vi håper at denne boka kan føre til at elever, studenter og lærere kan bli inspirert til selv å skape med leire.

En brennende interesse for leire og keramikk, og et tilfeldig møte mellom oss forfattere, ble starten på denne boka. Vi fant en samklang i våre erfaringer fra praksis og undervisning. Begge kjente et stort engasjement for formidling av keramikkfaget og var inspirert av de samme teoretikerne og fagformidlerne. Vi bestemte oss derfor for å skrive læreboka vi hadde savnet. Dialogen vår har ført til at vi har kunnet konkretisere den kunstpedagogiske og fagdidaktiske forståelsen som preger boka. I arbeidsprosessen har vi fortløpende utvekslet og drøftet ideer, tanker og vurderinger. Begge har bidratt i de faglige undersøkelsene som ligger til grunn for innholdet. Det utvalgte stoffet i boka er basert på pedagogisk praksis og kunstnerisk utviklingsarbeid. Vi har redigert tekst, vurdert bilder og tatt alle avgjørelsene sammen. Åse har hatt hovedansvaret for koordineringen av prosjektet og skrivingen av teksten.

Den visuelle framstillingen er bærende i boka. Med designer Ellen Jacobsens faglige trygghet og tydelige innspill har vi funnet fram til samspillet mellom tekst og bilder. Ellen har vært en generøs bidragsyter i framdriften mot ferdigstillelse av hele prosjektet.

Bildebasen vi har opparbeidet gjennom arbeidet med boka, er innholdsrik, og det er særlig tre bidragsytere vi vil trekke fram. Birgit Brühl, keramiker og faglærer i keramikk ved Bergen kulturskole, har gitt oss tilgang til det mangfoldige billedmaterialet fra prosjekter som hun og elevene hennes har arbeidet fram. Anne­Marit Opstad, keramiker og kulturskolelærer ved Hå kulturskole, har stilt sitt eget verksted til disposisjon. Hennes

mangeårige erfaring med kunstpedagogisk arbeid, også i grunnskolen, har vært en rik kilde for oss i arbeidet med boka. Jeanett Ann Goodwin, tekstilkunstner og stipendiat ved Høgskulen på Vestlandet, har bidratt med sitt gode blikk og fotografert de fleste av arbeidsbeskrivelsene. Samarbeidet med alle tre har vært raust, lærerikt og inspirerende.

Vi takker alle kolleger som sjenerøst har delt av egne tanker, arbeider og bilder. Gro Eide ved Høgskulen på Vestlandet har vært til stor hjelp både praktisk og faglig, og Johanne Lein har bidratt med råd om fysikk og materialvitenskap. En særlig takk til elever og studenter som viser både arbeidsmåter og egne prosjekter i boka.

Norske Kunsthåndverkere har hatt en sentral rolle i utviklingen av boka. Med hjelp fra daværende daglig leder, Elisabeth Sørheim, ble visjonen om å presentere samtidskeramikk sammen med elevarbeid i ei lærebok en realitet. Kristin Klette, Andrea Scholze og Lise Stang Lund ved NK­kontoret deltok også i denne tidlige fasen. Norske Kunsthåndverkere har i tillegg tildelt både stipender til forfatterne samt midler til bildeinnkjøp og grafisk design. Økonomisk støtte kom også fra Norsk faglitterær forfatter­ og oversetterforening i form av skrivestipend til forfatterne, og fra Lærebokutvalget for høyere utdanning til produksjonen av boka.

Takk til forlagsredaktørene i ulike faser av prosessen: Roald Valle, Hallvard Aamlid, Jannike Sunde og Kristin Eliassen. En særlig takk til Jannike som har fulgt oss lengst. Hennes oppmuntring og profesjonelle grep om prosessen har vært avgjørende. Takk også til Kristin som fulgte oss i mål. En stor takk til familie og venner for heiarop og all tålmodig hjelp, og til slutt: en takk til hverandre for samarbeidet. Vi har holdt sammen og holdt ut!

Åse Kvalbein, Bergen

Anne­Brit Soma Reienes, Feiring Februar 2024

Introduksjon

På skoler rundt omkring i Norge finner vi mange keramikkovner. Noen av dem er jevnlig i bruk. Lærere med erfaring og kunnskap legger til rette for opplegg med leire for både yngre og eldre elever. Men ovnene er ikke i bruk på alle skolene, noen av dem står ubrukte og nedstøvet. Leire er heller ikke en del av undervisningen. Kanskje har læreren med kjennskap til keramikk sluttet, eller kanskje er ovnen så gammel at den er vanskelig å bruke.

I Storbritannia observerte fagorganisasjonen Crafts Council, med økende bekymring, hvordan håndverksfagene forvitret i de engelske skolene. Kunnskapen om keramikkfaget var mangelfull. Ved hjelp av medlemmenes faglige kompetanse som kunsthåndverkere og pottemakere, ønsket organisasjonen å få leire tilbake på undervisningsplanen (Sørheim, 2015). Som en konsekvens av dette ønsket, ble prosjektet Firing Up gjennomført i Storbritannia i perioden

2010 til 2013. Hovedmålet for Firing up var å tenne en glød for keramikk ved bokstavelig talt å fyre opp igjen de ubrukte britiske skoleovnene. Gjennomføringen av prosjektet tok også utgangspunkt i konklusjonene fra Ann Bamfords UNESCO ­rapport, The Wow Factor. Bamford påpeker hvordan samarbeid mellom lokale kunstnere og undervisningsinstitusjoner kan legge til rette for kunstfagundervisning av høy kvalitet (Bamford, 2006). Interesserte skole­

Riktig teknikk er viktig for mestringen av et materiale. Opplevelsen av å mestre en teknikk kan gi glede, tilfredsstillelse og rike muligheter for meningsfull utfoldelse.

ansatte ble koblet til keramikere i nærmiljøet. Keramikerne gav tilrettelagte kurs i samarbeid med undervisningsinstitusjoner for kunstfag. Partnerskap og kunnskapsdeling mellom keramikere, lærere og institusjoner førte til nye muligheter for leireundervisning, mer keramisk verkstedarbeid for elevene og keramikkovner som igjen kom i bruk.

Norske kunsthåndverkere, søsterorganisasjonen til Crafts Council, lot seg inspirere av det som skjedde på de britiske skolene. Med støtte fra Norsk kulturråd og Kulturminnefondet, ble en norsk variant av Firing Up gjennomført i perioden 2015–2018. Som medlemmer av Norske Kunsthåndverkere og keramikere med pedagogisk kompetanse ble vi involvert i Firing Up­prosjektet. Vi møtte engasjerte elever, lærere og skoleledere som omfavnet muligheten til å utforske materialet leire. Andre keramikere som deltok i skoleprosjekter, erfarte det samme. Manglende kompetanse var ofte det største hinderet for lærerne. De visste ikke hvordan de skulle håndtere praktiske og keramikkfaglige utfordringer. Men samtidig hadde lærerne et sterkt ønske om å ta materialet i bruk. Både lærere og elever uttrykte motivasjon og arbeidsglede. Firing Up­prosjektet la vekt på gjensidig kunnskapsdeling og samspill mellom fagpersoner med ulik kompetanse og erfaring. Resultatet ble respektfulle og fruktbare møter mellom pedagoger

I arbeid med leire er hendene det viktigste verktøyet. Hendene berører leira, og leira responderer på handlingene. De følsomme og presise hendene setter personlige avtrykk i leira og skaper umiddelbarhet i uttrykket. Det oppstår en dialog mellom hendene og materialet.

og keramikere, som kom skoleelevene til gode. Med denne boka ønsker vi å bidra til kunnskapsdeling knyttet til arbeid med leire og keramikk i skolen. De første samtalene om boka begynte på en konferanse i regi av Firing Up mellom forfatterne og Elisabeth Sørheim, daværende daglig leder i Norske Kunsthåndverkere. Hva skulle til for at Firing Up ble noe mer enn en kortvarig hendelse på de involverte skolene? Hvordan kunne det legges grunnlag for at interessen for leire og keramikk skulle bli mer langvarig? Og hva med alle skolene som ikke hadde fått muligheten til å være med i Firing Up? Disse spørsmålene dannet utgangspunktet for arbeidet med boka. Vi håper

boka kan skape ringvirkninger for flere enn dem som var direkte involvert i Firing Up. Som kunstpedagoger og keramikere har vi selv savnet en håndbok om keramikk i undervisningssammenheng. Føringer og diskurser er stadig i endring. Det er lenge siden det har blitt utgitt lærebøker som handler om leire og keramisk arbeid i skolen her i Norge. Vårt mål har derfor vært å gjøre boka både spesifikk og vidt favnende, oppdatert og samtidsrelevant. En håndbok i keramikk er særlig aktuell nå som de siste føringene i skolefaget kunst og håndverk går i retning av mer praktisk verkstedarbeid.

Alle bildene i introduksjonen er fra Bergen kulturskole ved Birgit Brühl.

Praksis som utgangspunkt

I arbeidet med boka har vi valgt et praktisk og konkret utgangspunkt –den bygger på det vi kaller praksis Praksis betyr handling eller det å virkeliggjøre noe, og brukes også om å anvende teoretisk kunnskap i det praktiske livet. Begrepet har sitt opprinnelige utgangspunkt i Aristoteles´ tenkning om ulike menneskelige aktiviteter og kunnskapsformer (Svendsen, 2020). I boka undersøker vi praksis på flere måter. Praksis kan være det fysiske møtet mellom hendene og materialet, innlæring av fagkunnskap og øvelse i håndverk Praksis kan også være valgene læreren gjør i undervisningssammenheng for å legge til rette for elevenes læringsprosesser. Andre ord for det er undervisningspraksis, didaktikk, eller kunstfagdidaktikk i vår faglige sammenheng. En tredje form for praksis er skapende og

utøvende. Den handler om hvordan vi kan utvikle og konkretisere idéer gjennom kunst­ og designprosesser. Aslaug Nyrnes og Nils Lehman påpeker at kunstfagdidaktikken må ta utgangspunkt i det konkrete. Å bli presentert for ulike arbeidsmåter knyttet til et materiale kan gi eleven rammer å hvile i. Innenfor disse rammene kan kreativiteten få utfolde seg (Lehman, 2008). Ut fra det konkrete materialets tradisjon og historie utvikles en praksis som ikke skiller, men danner en bro mellom kunst og pedagogikk (Nyrnes, 2008). Opplæring i håndverk og praktisk fagkunnskap åpner et rom for kreativitet og skapende prosesser. Mye av forarbeidet til boka har bestått i å undersøke, bli kjent med og analysere både andres og egne praksiser. Samtaler med fagpersoner i praksisfeltet har gitt nyttige innspill. Mange har delt villig av sine erfaringer. I arbeidet med boka har

vi tatt utgangspunktet i at både lærere og keramikere kan være engasjerte døråpnere for barn og ungdoms møte med leire. Vi har møtt lærere med og uten keramikkfaglig kompetanse. Vi har også møtt keramikere med og uten kunstpedagogisk kompetanse. Tross ulik faglig bakgrunn har de hatt et felles engasjement for både keramikkfaget og elevene, og har kunnet bidra på hver sin måte. De forskjellige faglige bakgrunnene skaper et berikende samspill mellom ulike innfallsvinkler og ståsteder. Over hele landet bor og arbeider profesjonelle keramikere med varierte uttrykksmåter og bred fagkompetanse. De spilte en viktig rolle i Firing Up, og de er også til stede som ressurser i denne boka, gjennom bilder av arbeider. Samtidskeramikken kan inspirere oss til egne skapende prosesser. Vi forstår mer om leire som uttrykksmateriale etter møter med kunsthåndverk. Når vi selv får erfaring med å forme leire, kommer vi også tettere på den keramiske prosessen. Egne utprøvinger med materialet kan både gi rikere opplevelser av keramisk kunst og dypere kjennskap til den viktige rollen leirmaterialet har i kulturen.

Elevarbeid fra Tekanneprosjektet.

Elevarbeid fra prosjektet Arkitektoniske skulpturer.

Innhold og oppbygning

Firing Up­prosjektet i Norge bygde på tre hovedelementer, som i en tilpasset form er utgangspunktet for valget av innhold i boka. De kan oppsummeres slik:

• skapende keramisk arbeid med barn og ungdom

• keramikkfaglig gjennomgang av materiale og teknikk

• leire og keramikk i kulturen

Med denne boka ønsker vi å legge til rette for at barn og ungdom skal få erfaring med leirearbeid på skolen. Det keramikkfaglige innholdet i boka gir et nødvendig grunnlag for lærere og studenter som skal gjennomføre slike prosjekter. Både undervisning og skapende prosesser skjer alltid i en kontekst. Derfor har vi tatt med både kulturhistorie og samtidskeramikk. Ved å sette leirearbeid i en større sammenheng kan elevene få innblikk i keramikkens tradisjonsrike plass i kulturen. Det gir dem perspektiv på egne erfaringer, og kan gi lærerne gode utgangspunkt for undervisningsopplegg. En viktig del av boka er bildene. Det er bildeeksempler både fra kulturhistorien og fra kunsthåndverk og keramisk samtidskunst. Detaljerte bilder illustrerer aktuelle framgangsmåter og teknikker. Parallelt vises elevprosjekter hvor de ulike øvelsene og teknikkene er tatt i bruk. Boka inneholder bilder fra alle aldersnivåer i norsk skole, både grunnskolen, den videregående skolen og lærerutdanningen på universitet og høgskole. Vi har også med praksiseksempler fra kulturskolen og andre programmer hvor samarbeidet mellom keramiker og skole står sentralt. Boka har en kronologisk struktur i den forstand at kapitlene bygger på hverandre og kan leses i den rekkefølgen de er satt opp. Samtidig er den en håndbok

og oppslagsbok som er ment til å brukes i situasjoner når det er behov for den. De praktiske instruksjonene kan vise vei inn det mer teoretiske bakgrunnsstoffet. Innholdet blir først til kunnskap og kompetanse gjennom praktisk arbeid.

I kapittel 1, Leire og keramikk i samfunnet, ser vi på leire og keramikk ut fra et kulturelt perspektiv. Vi viser hvordan utviklingen av samfunnet, både før og nå, er preget av keramisk håndverk og teknologi. Kapittelet gir eksempler på leire som materiale for kunstneriske uttrykk gjennom tidene, fram til vår egen samtid.

I kapittel 2, Eleven møter leire, reflekterer vi over hvordan leire kan brukes i en undervisningssammenheng. Vi ser på hvilke muligheter læreren har for å legge til rette for elevenes skapende prosesser. Videre ser vi på strukturering av undervisningen og drøfter innhold, progresjon og arbeidsmåter som kan brukes i skolen. I kapitlene 3–6 gjennomgår vi systematisk teoretisk og praktisk fagkunnskap om leire og keramikk. Keramikkfaget er omfattende. Utvalget av fagstoff i boka er basert på det som kan være relevant og velegnet i en skolesammenheng.

Leire er et svært formbart og plastisk materiale som gir rom for undring og utforsking. Elevarbeidet er fra prosjektet Hyllest til havet.

Gjennom både lek og veiledet utprøving får elevene gradvis en fornemmelse av mulighetene i materialet. Dette gir et nødvendig grunnlag slik at elevene senere kan arbeide mer håndverksmessig og målrettet med å skape i leire.

I kapittel 3, Materialkunnskap og verkstedarbeid, tar vi for oss leiras egenskaper, kjennetegn ved forskjellige leiretyper og den keramiske prosessen trinn for trinn. Vi ser også på de ytre rammene for keramisk arbeid, som rom, verksted, verktøy og HMS.

Kapittel 4, Teknikker for tredimensjonale uttrykk, handler om hvordan vi kan skape romlig form med leire. Her gjennomgås alt fra enkle metoder med lite bruk av verktøy til mer avanserte teknikker som krever spesialisert utstyr.

Kapittel 5, Teknikker for todimensjonale uttrykk, ser på hvordan vi kan arbeide med den keramiske overflaten. Samspill mellom flate og form er sentralt i arbeidet med leire. Kapittelet viser ulike metoder for tekstur­ og overflatebehandling, inkludert bruk av keramisk farge og glasering.

I kapittel 6, Brenning av leire til keramikk, går vi dypere inn i det som skjer i brenneprosessen, og vi ser på ulike metoder for brenning. Det blir lagt særlig

vekt på brenning i elektrisk ovn, siden det er den mest brukte brennemetoden i norske skoler.

I Finn Lynggaards ånd

Vi har lett i gamle og nyere lærebøker etter gode og velutprøvde tips. Skriftlig formidling av praksis fra keramikkundervisning danner en rik kunnskapsbase for boka. Den keramikkfaglige teorien er valgt ut fra den praktiske nytteverdien for undervisningen på en skole. I arbeidet med boka har vi særlig latt oss inspirere av den danske keramikeren, glasskunstneren, forfatteren og underviseren Finn Lynggaard (1930–2011). Hans pedagogiske holdning bygger på at innlæring av håndverk gir det konkrete og nødvendige grunnlaget for arbeid med skapende prosesser (Lynggaard, 1974). Han representerer den samme forståelsen som Lehman og Nyrnes formidler: at kunstfagdidaktikken må ta utgangspunkt i det konkrete (Lehman, 2008; Nyrnes, 2008). Finn Lynggaard har påvirket det keramiske fagfeltet i Norden i svært stor grad, kanskje mer enn noen annen. Kunnskapen og kompetansen fikk han

fra mangfoldige erfaringer gjennom et aktivt liv. Det bygde på utdanning, utprøvinger i keramikkverkstedet, eget kunstnerisk arbeid, studiereiser og undervisning i ulike sammenhenger. Han har også skrevet faglitteratur. Mest kjent er den omfattende fagboka Keramisk Håndbog, første gang utgitt i 1968. I tillegg har han skrevet flere kortere lærebøker på 1960­, 1970­ og 1980­tallet. Bøkene hans har fremdeles stor verdi som tekniske oppslagsbøker, og er viktige referanser for denne boka. I bøkene formidler Lynggaard erfaringer fra undervisningssammenhenger med mange ulike aldergrupper. Gjennom den friske fortellerstemmen hans, og kuriøse, tidstypiske dokumentasjonsfoto, kan vi bli kjent med faget, følge undervisningen hans og bli en smule underholdt. Et særtrekk ved Lynggaards pedagogiske praksis er frihet og skaperglede, kombinert med grundig keramikkfaglig innføring. Han åpner for lek, latter og nysgjerrighet. Samtidig er han faglig seriøs og formidler stor respekt for håndverk og teknikk. Han er dypt forankret i den rike danske keramikktradisjonen, men er også åpen for impulser fra samtiden og andre kulturtradisjoner. I Finn Lynggaards ånd ønsker vi at denne boka skal være både spesifikk og vidtfavnende, bevisst på tradisjoner og samtidig oppdatert og samtidsrelevant. Intensjonen vår er å formidle kunnskap på et nivå og i et omfang som gir grunnleggende kompetanse, men samtidig viser spekteret av muligheter. Vi stiller oss bak Finn Lynggaard når han forteller hvordan arbeid med leire og innsatsen for å lære seg håndverket er verdt alt strevet. Fordi det i seg selv byr på så mange gleder. Gleden alene er en rik belønning for alle anstrengelser. «Det er hele hemmeligheten ved keramikken…» (Lynggaard, 1968, s. 10).

Skulpturen Den ukjente planeten var en del av samarbeidsprosjektet Keramikkteknologi mellom elevene på keramikk-visuelle kunstfag og musikkteknologi på Bergen kulturskole. Det analoge gruppearbeidet ble vist på Den store krapyl-konserten, arrangert i 2023 av nyMusikk Bergen.

Martin Woll Godal, Hundreogtrettito, 2016, detalj. Installasjon i skolegården på Minde skole i Bergen.

Hvis du spør en tilfeldig gruppe voksne om deres forhold til leire og keramikk, blir naturlig nok svarene ganske varierte. Mange, men på langt nær alle, har møtt materialet på skolen. Enkelte forbinder leire med leirjorden i bakken. Noen er opptatt av keramikken som dekketøy og vakre gjenstander, mens andre nevner leire og murstein som viktige bygningsmaterialer. Det er leire overalt, ikke bare fordi den finnes i jordsmonnet i det meste av jordskorpen, men også fordi leire, og den brente formen keramikk, er til stede både i historien og kulturen i dag.

Leire danner kultur

Leire og keramikk har spilt en viktigere rolle i sivilisasjonens historie og kulturutvikling enn vi gjerne tenker over. Arkeologiske funn av keramisk byggemateriale, krukker og potteskår forteller om hva mennesker har vært opptatt av, og hvordan de har levd. Funnene viser et bredt bruksområde med rike variasjoner i teknikk og uttrykksmåter. Kunnskapen om å ta i bruk og forme i leire kan spores langt tilbake i tid. Konsekvensene for samfunnsutviklingen har vært revolusjonerende.

I skolegården på Minde skole står installasjonen Hundreogtrettito av Martin Woll Godal.

Den består av to frittstående betongvegger gjennomhullet av 132 dreide porselenssylindre. I Firing Up-prosjektet arbeidet elevene i dialog med installasjonen.

De laget sine egne sylindre og prismer i leire som de sammen plasserte i ulike komposisjoner.

De eldste funnene av keramiske gjenstander er gjort i Europa, men kunsten å lage leirkar som tåler bruk, kommer antakelig fra det sentrale Kina. Forskere mener at kunnskapen om leire har hatt stor betydning for matlaging og oppbevaring av mat. Leiras egenskaper er gunstige for produksjon av utstyr til husholdningen. Kokekar i keramikk førte til bedre ressursutnyttelse, som igjen la grunnlag for økning i befolkningen og utvikling av sivilisasjonen (Rønning, 2012). Økt befolkning og velstand førte til mer handel. Leirkar var en handelsvare i seg selv, men fungerte også utmerket til oppbevaring av handelsvarer. Den minoiske og greske keramikken ble avgjørende for handelen i Middelhavet, og dermed også for utviklingen av den hellenistiske sivilisasjonen i antikken (Steen, T. 2008). Også i Norge og Norden ble leirkrukker mye brukt som beholdere for handelsvarer helt siden jernalderen (Solberg, 2000). Både i brent og ubrent form er leire et av de viktigste bygningsmaterialene i verden. Oldtidens byer ble bygd av murblokker i enten tørr, ubrent leire, såkalt adobeleire, eller brent teglstein. Både romerne og egypterne var storforbrukere av brent tegl i sin arkitektur. Adobeleire brukes fremdeles til bygging blant annet i Amerika, Afrika og Midtøsten. Også større offentlige bygninger er oppført i dette materialet. Adobeleire er både et miljøvennlig og klimanøytralt materiale. Interessen for

selvbygging av bærekraftige hus øker, derfor har denne byggemetoden i dag fått en renessanse. Omtrent halvparten av jordens befolkning bor eller arbeider i dag i hus bygd av soltørket adobeleire (Bleiklie, 2017). I vår del av verden er det vanligst med brent leire i form av murstein som bygningsmateriale. Også andre bygningselementer kan være laget av leire. Selv om det nå brukes mange andre materialer, har leire fremdeles en viktig rolle i interiør, bygg og anlegg. Lecakuler og lecablokker er laget av såkalt oppblåst leire, det vil si leire som har begynt å koke i brenneprosessen. Keramiske takstein beskytter mot vær og vind, og kakkelovner gir varme innendørs. Sanitæranlegg og støpte drensrør i keramikk leder vann og kloakk. Keramiske elementer isolerer i skorsteiner og varmeanlegg, og fliser pryder både fasader og interiør. I tillegg finner vi for eksempel porselensleire i dekketøy, i elektriske komponenter, i våre baderom og toalett. Leirstoffer er viktige bestanddeler i industrien, for eksemplet ved produksjon av papir og kosmetikk. Til og med i romfart og som tannproteser er leira med. Vi lever med funksjonelle gjenstander laget av keramisk leire, uten nødvendigvis å vite om det. Kunnskap om materialer har vært og er livsnødvendig for oss mennesker. Dette gjelder også forståelsen av materialet leire og hvordan keramikken kan tas i bruk i samfunnet.

Komposisjon laget av elevgruppe på 7. trinn ved Minde skole. Firing Up-prosjekt ledet av Åse Kvalbein.

Utvalg fra den keramiske kulturhistorien

I Europa er det funnet Venusfigurer fra eldre steinalder. Denne lille kvinnefiguren kalles Venus fra Dolní Věstonice og er fra Moravia i Tsjekkia. Figuren er det eldste keramiske objektet funnet i verden og dateres til 30 000–25 000 år f.Kr. Slike små figurer har antakelig hatt en rituell eller religiøs symbolverdi (Hoffecker, 2015).

Kileskriften var et skriftsystem som utviklet seg fra piktogrammer. Det oppsto i Mesopotamia og var i bruk i nærmere 3000 år i perioden

3200–300 f.Kr. Ved hjelp av en skrivestikke ble kiler eller vinkler presset ned i en leirtavle av plastisk leire etter et bestemt system. Kileskriften fikk særlig betydning i handel og for å holde oversikt over beholdninger (Seri, 2015).

keramisk virksomhet i middelalderen, og det er mange spørsmål knyttet til hvorfor det er slik. Men i folkevandringstiden, rundt år 500 e.Kr., var det en blomstrende produksjon av leirkar på gårdene på Vestlandet og i Agder. Denne urnen er funnet i Lindesnes (Bøe, 1931; Opstad, 1990).

Blekksprut var et mye brukt motiv i den minoiske bronsealderkulturen på Kreta. Slike bildeuttrykk ble videreført i den mykenske kulturen og forteller om hvor viktig havet var. Denne terrakottakrukken er fra 1200–1100 f.Kr. Formen gjør den både lett å bære, velegnet til oppbevaring og vanskelig å søle fra (Barringer, 2014; O`Neill, 1987).

De eldste arkeologiske funnene av potteskår er fra Japan og Kina. I Kina har det blitt funnet skår etter potter i en steinalderbosetning for jegerfolk som levde for 19 000–20 000 år siden. De har tålt bruk og ble antakelig brukt til oppbevaring og koking av mat. Funnene i Japan er noen tusen år yngre. Bildet viser en krukke fra den gamle Jomon-kulturen hvor det ble utviklet et særpreget ekspressivt og dekorativt formspråk (Habu, 2004; Wu et al., 2012).

De eldste funnene av keramikk i Norge kalles kamkeramikk og er fra Pasvik i Finnmark. Kamkeramikken særpreges av regelmessige mønstre som er trykket eller risset med verktøy inn i den fuktige leiroverflaten. Funnene er 6000–7000 år gamle og ligner på funn som er gjort i Finland og ellers i de nordøstlige delene av Europa. De vitner om en felles kultur (Skandfer, 2003).

Pilegrimsflasker av leire ble brukt til å bringe hellig vann eller olje hjem fra hellige steder. Denne egyptiske flasken laget av steingodsleire er fra perioden 300–600 e.Kr. Relieffet på framsiden viser den koptiske

Keramiske vaser og krukker som ble brukt i middelhavsområdet i antikken, hadde ulik form alt etter funksjon. Dekorerte vaser var dekket med fargerike geometriske mønstre eller fortellende bilder. Dekorasjonene kan knyttes til ulike tidsperioder og brukes til datering. Hverdagskrukker som disse afrikanske amforaene, ble brukt til handel eller lagring og var som regel ikke dekorert (University of Southampton, 2014).

Bam Citadell i Iran er et av de eldste og største bygningskompleks i ubrent adobeleire som fremdeles er i bruk. Byen kan spores tilbake til 600–400 f.Kr. og har en sentral plassering langs Silkeveien, den gamle handelsruten mellom øst og vest. Bygningsstrukturen har vært utsatt for jordskjelv, men har på tross av ødeleggelser vist en overraskende styrke. Bam Citadell er i dag et av UNESCOs verdensarvsteder

Denne romerske oljelampen i kottaleire er fra århundrene rundt år 0. Slike oljelamper var de primære lyskildene for de fleste mennesker som levde i middelhavsområdet i antikken (Lightfoot, 2021; The Met, 2023).

Ved Porsgrund Porselensfabrikk ble det produsert servise og dekketøy som fortsatt er veldig populære i Norge. Fra 1928 var Nora Guldbrandsen kunstnerisk leder ved Porsgrunn Porselensfabrikk og ansvarlig for formgivingen. Hennes stil var preget av geometriske former og sterke farge og ble sett på som nyskapende i europeisk sammenheng (Linder, 2020).

På grunn av sine spesielle egenskaper brukes leire til elektriske isolatorer. De er særlig viktige i høyspenningssystemer, og er derfor helt nødvendige for å sikre strømforsyningen. Norsk Teknisk Porselen Products AS i Fredrikstad har spesialisert seg på slike produkter (NTPP, 2023).

Porselen er et leiremateriale som er velegnet til sanitærutstyr. Bildet er fra produksjonshallen i ved Porsgrunds Porselænsfabrik (PP). Fabrikken i Telemark ble anlagt i 1885, som den første for industriell produksjon av støpt porselen i Norge. Tyske teknikere bisto i oppstarten av fabrikken, og arbeidsmetodene ble også preget av dansk påvirkning. Det meste av produksjonen er nå flyttet ut av landet (Linder, 2020).

Leire i arkitekturen

I Norge finnes det få hus som er bygget av soltørket adobeleire. Rett ved St. Hanshaugen i Oslo ligger Frølichbyen, et lite boligstrøk som ble bygget på slutten av 1800-tallet. På den tiden var det påbudt å bygge i mur i Kristiania. For å kunne bygge billigere boliger til arbeidere ble leireblokker tatt i bruk som bygningsmateriale. Byggekostnadene viste seg å ikke være lave nok, og derfor ble det med dette forsøket (Gjerland, 2016).

Tiébélé er en liten landsby i Burkina Faso, med en karakteristisk arkitektur. Her bor Kassena-stammen som er en av de eldste etniske gruppene i Vest-Afrika. Leirhusene i landsbyen er dekorert med geometriske mønstre som uttrykker stammens historie og folkekunsttradisjoner. Alle i landsbyen bidrar i arbeidet med husene, og slik videreføres kulturarven til nye generasjoner (Yakubu, 2023).

Keramiske fliser i ulike størrelser, farger og mønstre er og har vært mye brukt i arkitektur. Særlig i Midtøsten, middelhavsområdet og sør i Europa er det tradisjon for bruk av fliser i fasadene. Flisene har en temperaturregulerende effekt og gir bygningen et dekorativt særpreg. Eksteriøret på Klippedomen i Jerusalem er utsmykket med mosaikker av keramiske fliser. De har vært restaurert flere ganger, blant annet på begynnelsen av 1900-tallet av armenske keramikere (Lemmen, 2013; Karakashian, 2023).

Leire skaper uttrykk

Som plastisk materiale gir leire mangfoldige muligheter for modellering og utforming av både to- og tredimensjonale estetiske og kunstneriske uttrykk. Materialets sanselige kvaliteter inviterer og inspirerer til å forme og skape. Leire har en rik og lang historie både som materiale for kunstneren og håndverkeren.

Mot slutten av 1800-tallet oppsto en ny giv for keramikk i Norge, og nye verksteder ble etablert uten forbindelse til de gamle potteriene. Disse verkstedene hadde omfattende produksjon av dekorerte bruks- og pyntegjenstander som satte sitt preg på mange hjem. Rundt 1960 var de fleste av verkstedene som produserte brukskunst, nedlagt, og en ny fase ble innledet. Bildet, fra 1949, viser keramiker Liv Gårder i arbeid (Olsen & Andersen, 2000).

Pottemaker og kunstner Edmund de Waal forteller om en av sine læremestre og hans tilnærming til arbeidet med leire. Læremesteren lagde brukskeramikk. Han ville at keramikken han lagde måtte være billig nok til å knuses, men samtidig vakker nok til å beholde for alltid (De Waal, 2015, s. 23). En slik holdning har nok preget mang en pottemakers arbeid gjennom historien.

Det forhistoriske mennesket visste å utnytte disse gode egenskapene til leira, og det samme gjør samtidskunstnerne i dag. Billedhuggere benyttet seg gjerne av leire som skissemateriale før skulpturer ble hugget ut i harde materialer som stein og tre. Både mindre figurer og større skulpturer har blitt utformet i leire og deretter brent eller brukt som utgangspunkt for støping i andre materialer som gips eller bronse. Mange av de gamle teknikkene har forandret seg lite gjennom tidene. Arbeid med leire er et gammelt håndverk, og vi finner spor av forhistorisk keramikk over hele verden. Øst­Asia, med Kina, Japan og Korea som sentrale områder, forvalter en langvarig og sterk keramisk tradisjon. Verkstedproduksjon i mindre skala oppsto i nærheten av rike leirekilder. I nyere tid startet fabrikker som masseproduserte gjenstander av ulike type leire. Kunnskapen spredde seg mot vest og la grunnlag for mer omfattende keramisk industri i Tyskland og England fra 1700­tallet, og også i Norge fra slutten av 1800­tallet. Kunstneriske og estetiske uttrykk var fram til slutten av 1800­tallet i stor grad forbundet med håndverk og naturtro gjengivelse. I siste halvdel av 1800­tallet skjedde endringer som påvirket både kunsten og håndverket. Malerier og skulpturer ble uttrykk for kunstnerens indre. Bildeuttrykkene ble abstrakte og var uten gjenkjennelige figurer. Kunstnerne la vekt på å forenkle og lete etter det essensielle i en form. På denne tiden ble de nye begrepene kunstindustri, folkekunst og brukskunst tatt i bruk. Innlemmelsen av ordet ‘kunst’ i begrepene, gjenspeiler et fokus utover

det rent funksjonelle, og det gir en tidsriktig utvidelse av de gamle begrepene pottemakeri og husflid. På slutten av 1800­tallet og videre på 1900­tallet oppsto kunstneriske bevegelser og skoleretninger som på forskjellige måter la vekt på estetikk, form og funksjon. Et resultat av disse strømningene var den såkalte studiokeramikken, som var preget av en friere og mer kunstnerisk eksperimentell tilnærming til håndverket enn tidligere. Keramikere jobbet alene eller i grupper på uavhengige verksteder. Bak de nye arbeidsmåtene lå et ønske om å forme unike keramiske objekter, men samtidig ha et med mindre fokus på funksjon. Den samme utviklingen foregikk på andre materialområder. Arbeidsmåten fikk på 1970­tallet betegnelsen kunsthåndverk (Gaustad & Danbolt, 1990). Som en konsekvens ble Norske Kunsthåndverkere dannet i 1975. Fagorganisasjonen definerte da begrepet kunsthåndverk slik:

Arbeider i tekstil, keramikk, glass, lær, metaller og andre materialer som er formet og ferdig produsert i kunsthåndverkerens verksted – under forhold hvor kunsthåndverkeren er ansvarlig for hele prosessen fra idé til ferdig arbeid. (Veiteberg, 1997 s. 14).

Dagens bruk av leire i både arkitektur, design, kunsthåndverk og kunst står på skuldrene til denne ressursrike historiske materialtradisjonen. Finn Lynggaard hevdet at det er neppe noe annet håndverk som har så rike tradisjoner å øse av, og heller ikke så rike muligheter for stadig nye uttrykksformer (Lynggaard, 1968).

Keramisk industri og verkstedsproduksjon

Sentrum for keramikkproduksjonen i England lå i byen Stoke-on-Trent. Allslags typer keramiske produkter ble framstilt i de mange fabrikkene i området. Sporene fra keramisk virksomhet går tilbake til 1500-tallet, men fabrikkene ble nedlagt på 1900-tallet – som mye annen industri i England (Pihl, 2020). I Norge har Rogalandsområdet en sterk og levende tradisjon for keramisk produksjon både i potteriene og fabrikker. I dag er Figgjo AS den eneste gjenværende fabrikk for keramisk dekketøy i Norge.

Keramisk produksjon oppsto i områder med mye leire i grunnen, for eksempel i Westerwald i Rhindalen. Her finnes det mye steingodsleire. Den tradisjonelle Westerwaldkeramikken er lett gjenkjennelig. Godset er grålig og har koboltblå dekor påført med brede penselstrøk. Overflaten er dekket med et tynt lag saltglasur med kornete tekstur. Saltglasering forgår ved at salt kastes inn i keramikkovnen når den har nådd høy nok temperatur. Saltglasuren er både vakker og slitesterk, og den var derfor svært utbredt. Men farlige avgasser under brenningen gjør at metoden nå er lite i bruk (Tikkanen, 2023; Sentence, 2004).

Den tradisjonsrike sandnesgauken var opprinnelig et markedsføringsobjekt for potteriene i Sandnes. Den er en okarina, det vil si et blåseinstrument eller en karfløyte laget av leire. Okarina er et forhistorisk musikkinstrument, men blir fremdeles brukt i folkemusikk. Spillemåten ligner på blokkfløytens. Sandnesgauken er avbildet i kommunevåpenet til Sandnes kommune (Kjeldsberg, 1976).

Den keramiske tradisjonen i Asia er høyst levende og har fremdeles en viktig innvirkning på de vestlige delene av verden. Byen Jingdezhen kalles gjerne hovedstaden for porselen og er sentrum for den keramiske produksjonen i Kina. Byen har en 1700 år gammel tradisjon for porselensarbeid, og allerede fra 1100-tallet ble det under keiserlig proteksjon produsert porselen i et svært omfattende omfang. Både opp gjennom historien og den dag i dag har de fleste av byens befolkning vært involvert i porselensindustrien (UNESCO, 2023). Områdene hvor den keiserlige produksjonen var lokalisert, er i dag på UNESCOs verdensarvliste.

Ut over på 1600-tallet etablerte utenlandske håndverkere verksteder i områder med tilgang til god leire, og da særlig i Trøndelag. Pottemakerne videreutviklet kunnskapen de hadde med seg, og skapte et særegent formspråk. Potteriet Røros tar vare på tradisjonene og produserer fremdeles trønderkeramikk. I tillegg til å formgi nye modeller produserer de kopier av historiske modeller fra 1700- og 1800-tallet (Reed, 2009; Norsk kulturarv, 2023).

Mange steder i verden lages fremdeles keramikk med tradisjonelle metoder. På dette uteverkstedet i Sudan foregår en omfattende, industriell produksjon. Organiseringen av arbeidet og teknikkene som brukes, er lite forandret, men det er stor variasjonen i formene som lages. At inntektene fra salget er den eneste inntekten til pottemakerne, forteller noe om omfanget av produksjonen (Cedro & Zuawski, 2019).

Leire og keramikk i kunst og religion

Terrakotta-hæren i Xi’an fra ca. 200 f.Kr. består av 8000 soldater i naturlig størrelse. Gravfunnet er en viktig del av den kinesiske kulturarven. Den norske kunstneren Marian Heyerdahl har laget en gruppe soldater som bakfra ser ut som kopier av krigerne, men forfra er utformet som kvinner og barn. I verket The Terracotta Women fra 2006 ville kunstneren sette fokus på hvordan disse ble rammet av krig. Installasjonen ble godt mottatt av kineserne, som kalte den for fredsarméen, helt i tråd med intensjonene til kunstneren (Gangstøe & Kildahl, 2008).

Funksjon og estetisk uttrykk forenes i det hesteformede drikkebegeret fra høylandet i Peru. Begeret er datert til slutten av 1800-tallet og ble brukt til seremonier i den andinske Quechua-kulturen (Museum of International Folk Art, 2023).

Sivert Donali (1931-2010) var en norsk billedhugger som blant annet er kjent for portretter av Alf Prøysen og sitt arbeid med restaurering av skulpturene på fasaden av Nidarosdomen. Donali modellerte sine skulpturer i pipeleire, før de ble støpt i bronse (Haverkamp, 2023).

Finn Hald (1929–2010) var en kunstner som arbeidet innenfor mange sjangre. Som keramiker er han særlig kjent for sine fantasirike dyrefigurer og menneskeskulpturer. Skulpturen Blått neshorn med unge, er fra 2009. Finn Hald arbeidet sammen med sin kone Dagny Hald i siste halvdel av 1900-tallet (Linder, 2023).

Objekter som kun har symbolsk betydning, laget av leire, finnes også i folkekunsten. Denne julekrybben er fra Guatemala og antas å være fra rundt 1965 (Museum of International Folk Art, 2023).

For disse fire krukkene av Lisbet Dæhlin fra 1997, danner forholdet mellom funksjon og form, bruksgjenstand og skulptur både en sammenheng og en motsetning. De er eksempler på hvordan kunsthåndverkere arbeidet mot slutten av 1900-tallet.

Dekorerte terrakottahester i full størrelse spiller en viktig rolle i en hinduistisk feiring i landsbyen Tamil Nadu sør i India. De er votivgaver til guden Ayyanar, og hele landsbyen tar del i den årlige takkefesten.

Takstein og takpanner er ofte laget av keramikk, slik som delene på taket av Casa Battló i Barcelona. Det rikt utsmykkede huset er formgitt av den katalanske arkitekten Antoni Gaudí (1852–1926). Han er kjent for sine fargesterke og organiske bygninger som ofte er utsmykket med keramiske mosaikker (Collins, 2023).

1970-tallet var et viktig tiår for keramikken i Norge. Keramikerne så nå på seg selv som skapere av kunsthåndverk, og som en naturlig konsekvens ble kunstnerorganisasjonen Norske Kunsthåndverkere stiftet i 1975. Bildet fra samme år viser fire studiokeramikerne i verkstedet ved Frysja Brukskunstsenter, (f.v.) Lillian Magnus, Anne Hansen, Lisbet Dæhlin og Jannicke Heyerdahl-Larsen (Oslobilder, 2023; Viken, 2015).

Erik Pløen regnes som en av pionerene blant keramiske kunsthåndverkere i Norge fra tiden etter 1950. Han eksperimenterte med overflatevirkninger gjennom teksturer og glasurer, og er særlig kjent for sine skulpturelle bruksformer i steingodsleire. Mye av påvirkningen når det gjaldt studiokeramikkens teknikker og brennemåter i denne perioden, kom fra Kina, Japan og England gjennom den engelske keramikeren Bernard Leach (1887–1979) (Klingenberg, 2001; Linder 2020).

Keramikerparet Kari og Odd Gjerstad var sentrale keramikere i siste halvdel av 1900-tallet, og da særlig i bergensmiljøet. Fra utdanningen i København tok de med seg en friere tilnærming til faget, med en sterkere fokus på leiras materialegenskaper enn det som var vanlig i Norge på den tiden. Dette relieffet av Kari Gjerstad, Mormor drømmer, er laget i steingodsleire og dekorert med begitning (Ylvisaker, 2020).

Arbeid med leire stimulerer skapertrangen hos elever i ulike aldre. Med sine plastiske egenskaper åpner materialet for lek, nysgjerrighet og utprøving. Det innbyr både til egen fordypning og felles opplevelser. I denne boka får leseren en innføring i teoretisk kunnskap og praktisk verkstedarbeid. Samtidskeramikk og kulturelle referanser setter bilder av elevarbeider i en større sammenheng og viser et levende fagfelt i stadig utvikling.

ÅSE KVALBEIN er førstelektor i kunst og håndverk ved NLA Høgskolen i Bergen og timelærer på Kunsthøgskolen i Oslo og Høgskulen på Vestlandet. Hun har en fagkrets innenfor humaniora med blant annet kunsthistorie, masterutdanning i utøvende keramisk kunst og pedagogisk utdanning. Sentralt i Kvalbeins praksis er en utforsking av fortellinger og en variert bruk av materialer og teknikker. Hun arbeider med ulike billeduttrykk, keramisk skulptur og stedsspesifikke installasjoner. Kvalbein er medforfatter av Ting på nytt, en gjenbruksdidaktikk (2014) og har bidratt i antologien Kunstpedagogisk utviklingsarbeid i barnehagen (2017). Hun er medlem av Norske Kunsthåndverkere og Norske Billedkunstnere.

ANNE-BRIT SOMA REIENES er førsteamanuensis i kunst og håndverk på kunstnerisk grunnlag ved Høgskolen i Innlandet. Hun har hovedfag og masterutdanning i utøvende keramisk kunst, henholdsvis fra Norge og Ungarn. Det 3-årige oppholdet ved Kecskemét International Ceramics Studio har stor betydning for hennes praksis som kunstner og kunsthåndverker. Reienes arbeider med tegning og keramisk kunst innenfor et vidt område og er aktiv med utstillinger, utsmykninger og stedsbasert kunst. Hun har bred pedagogisk utdanning som inkluderer en masterutdanning i barnekultur og kunstpedagogikk. Reienes har bidratt i antologien Kunsten å være urolig (2022). Hun er medlem av Norske Kunsthåndverkere og International Academy of Ceramics.

www.fagbokforlaget.no