Hvordan forstå globalisering (9788245040302)

GLOBAL ISERI NG

Hvordan forstå globalisering

SEKS BEGREPSPAR SOM FORKLARER VERDEN

Copyright © 2023 by

Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4030-2

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsillustrasjon: Shutterstock / © Nazarii M (bearbeidet versjon)

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

Takk til Per Robstad i Fagbokforlaget for å ha loset dette prosjektet i havn, etter at det har vært ute på åpent hav en god stund. Underveis har jeg fått mange gode innspill og tips fra kollegaer på Høyskolen Kristiania. En spesiell takk til Katusha Otter Nielsen for grundig lesning av hele manuset.

Hans Erik Næss

Oslo, 2023

Kapittel 1

Om begrepet globalisering

«Globalisering» er et ord som beskriver hvordan samfunn flettes i hverandre som følge av at vi kan samhandle med hverandre på andre måter enn før. Så langt, er det enkelt å forklare. Det som gjør det mer komplisert, er at flettingen kan oppleves på forskjellige måter. Som sosiolog har jeg en spesiell interesse for menneskelige møter som kilde til en forståelse av dette mangfoldet, noe som vil prege resten av denne boka mer enn definisjoner og generelle beskrivelser. Et eksempel på hvorfor jeg ser det slik, er selvbiografien til den afroamerikanske forfatteren Langston Hughes, I Wonder as I Wander (1956). Der forteller han om sine verdensomspennende reiser under en sjuårsperiode på 1930-tallet. Til forskjell fra mange reisende var Hughes velinformert om hvordan folk fra hele verden begynte å ha mer med hverandre å gjøre. Dette bruker han til å si noe om hvordan livene våre henger sammen på tvers av landegrenser. Barslagsmål i Senegal, sin egen følelse av å bli mistenkt for å være spion på Cuba, eller observasjoner av kunstnerisk dagdriveri på en fransk kafé –scener som dette bruker Hughes til å si at noe av det som sier mest om oss mennesker, er hvordan vi møter hverandre.

Det høres kanskje banalt ut. Men Hughes’ historier er verdt å ha i bakhodet med tanke på begrepsbruk i en bok om det å forstå globalisering. I akademia er begreper nyttige verktøy for å forklare, oppsummere eller beskrive et fenomen. Dessverre er det også slik at når begreper blir populære, blir de nomader: De hører egentlig ikke til noe sted og forfl ytter seg til der jordsmonnet er fruktbart eller været er best. Det kan føre til at begrepet enten blir delt i mindre biter, brukt for å tjene egne interesser, eller blåst opp til å gjelde alt og dermed

ingenting. Globalisering er av enkelte ment å være et av disse begrepene. Men i denne boka vil jeg vise hvorfor det ikke er tilfellet. Inspirert av Hughes vil jeg påstå at menneskemøter er «globalisering» i praksis. Menneskemøter vil som følge av det alltid være interessante for en globaliseringsstudent. Faktisk mer enn da Hughes reiste rundt, trengs en forståelse av «globalisering» fordi vi som lever i vår tid, er bedre informert om kloden slik den er. Vi vet at jorda er rund og at det bor folk overalt som er kjent med at andre folk bor andre steder. Noen av oss kan reise til tre kontinenter innen tjuefi re timer. Andre vil aldri bevege seg mer enn noen kilometer fra der de er født. Samfunn vil med andre ord fortsette å veves både ut og inn i hverandre, samtidig som mennesker aldri vil slutte å møtes.

En periode hvor dette ble tydelig på andre måter enn før, var fra rundt 1990 og fremover til i dag. Blant årsakene til dette finner vi Berlinmurens fall (1989), Sovjetunionens kollaps (1991), oppløsningen av apartheidregimet i Sør-Afrika (1992) og – etter hvert – kommersialiseringen av internett. Disse endringene førte til hva man kan omtale som en ny verdensorden. Der verden etter andre verdenskrig besto av en maktkamp mellom Sovjetunionen og USA, med Europa og Asia litt på siden, ble 90-tallet en periode for Kinas, Brasils og Indias vekst. En historiker skrev om året 1990 at det «føyer seg naturlig inn i rekken av årstall etter 1648, 1815, 1914 og 1945. Det er likevel noe spesielt med de endringene som fant sted i 1990. Systemet ble endret uten en foregående krig» (Jervell, 1991, s. 15). For at globalisering skal være et fruktbart perspektiv på møter og prosesser i denne perioden, skal jeg i fortsettelsen av dette kapitlet presisere hva jeg legger i begrepet og hvordan det brukes i resten av boka.

Hvordan er denne boka sammenlignet med andre?

Denne boka bruker globalisering på en litt annen måte enn det som er vanlig i samfunnsvitenskapene. For å forklare hvordan har globalisering siden 1980- og særlig utover på 1990-tallet blitt trukket inn som forklaring på økonomisk, politisk, kulturell og teknologisk sammenveving av

verden. Enkelt sagt fikk hvert av disse fagområdene sin egen leir med globaliseringsforskere. Et eksempel på det er The Global Transformations Reader (Held & McGrew, 2004a). Den var kjernepensum da jeg studerte statsvitenskap og sosiologi på den tiden, og inneholder intet mindre enn 50 kapitler. Her skriver redaktørene innledningsvis:

Få samtidsfenomener skaper såpass til politiske og akademiske kontroverser som globalisering. Noen anser det som vår tids endringstype, en type forandring som fremmes, styres eller motstås. Andre ser på det som en stor myte, en vrangforestilling om de reelle kreftene som former livene våre (Held & McGrew, 2004b, min oversettelse).

To hovedtilnærminger var med andre ord identifisert. På den ene siden har vi skeptikerne som mener at globalisering er gammalt nytt, eller rett og slett en myte. På den andre siden har vi «globalistene», de som mener at globalisering er noe helt nytt for «vår tid». På hvert felt finner vi de som mener at globalisering gjør oss alle like, eller mer forskjellige; vi finner de som mener at nasjonalstaten synger på siste verset og synes det er enten bra eller dårlig; og vi oppdager at den globale økonomien i form av digitale børser og verdenshandel både kan være noe helt nytt og samtidig bygge på eldgamle bytteprinsipper.

Når det gjaldt kulturell globalisering, for eksempel, var to grunnsyn vanlig å trekke fram i denne debatten på 1990-tallet. For det første har vi de som hevdet at kulturell globalisering fører til økt mangfold – at verden blir mer heterogen – og at det er bra. For tilhengere av denne tesen betyr globalisering velkommen til et eksotisk mangfold av lukter, opplevelser, steder og inntrykk. Billigere reiser, flere TV-kanaler og teknologiske innovasjoner som internett har gjort at spredningsmulighetene for kulturell kreativitet aldri har vært bedre enn nå. Aldri har det kulturelle mangfoldet hatt bedre levekår, ble det hevdet den gangen. Hvordan skal vi – slik en antropolog påpekte med tidstypisk språkdrakt i 1995 – ellers forstå fremveksten av kvinnelige marokkanske thaiboksere i Amsterdam, asiatisk rapp i London, irske bagels, kinesiske tacos, eller den franske

regissøren Ariane Mnouchkines oppsetning av Shakespeare i japansk kabukistil i Théâtre du Soleil (Pieterse, 1995, s. 53)?

I kontrast til heterogeniseringstesen har vi de som hevdet at verden blir likere – at den blir mer homogen – uten at det nødvendigvis var noe bra. Siden den kalde krigens slutt og Sovjetunionens kollaps rundt 1990 sto USA igjen som verdens gjenværende supermakt – også kulturelt. Derfor fikk innflytelsen derfra mye oppmerksomhet. Bruken av ord som «globalisering», «kulturell globalisering» og «amerikanisering» eksploderte eksempelvis i ni norske dagsaviser og fire fagblader fra 1993 til 2003 (Kvidal, 2005). Som jeg skal komme tilbake til i kapittel 5, var imidlertid mange skeptiske til hva de så på som ensrettingen av kultur i en tid hvor løftene om økt mangfold var så store. Historieprofessor Richard Kuisel, forfatter av blant annet Seducing the French: The Dilemma of Americanization (1996), definerer amerikanisering som «ikke-amerikanske lands import av produkter, livsstiler, teknologier, praksiser og oppførsel nært assosiert med Amerika/amerikanere» (Kuisel, 2003, s. 96–97). 1990-tallets store symbol på denne debatten var McDonald’s, det vil si at standardisering også medfører «mcdonaldisering», at vi får McJobs, McUniversiteter og så videre (Ritzer, 2006).

Verken tilhengerne av det ene eller andre synet tar feil, men de har ikke helt rett heller. Årsaken er at globalisering er en blanding av lokale og globale forhold, der større mangfold og økt likegjøring kan forekomme i et og samme fenomen. Antropologen Marc Augé skrev på 1990-tallet en bok om fremveksten av «ikke-steder» som et resultat av globaliseringsprosesser (Augé, 1995). Det var steder uten sjel, identitet eller mening. De var rent funksjonelle og basert på upersonlig samhandling. Hovedeksemplene var kjøpesentre, McDonald’s (igjen) og flyplasser. For andre er sistnevnte samfunn i miniatyr, som både har sin egen identitet og samtidig er gjenkjennelig som bare et sted man passerer, uavhengig av hvilken flyplass man er på. Ifølge forskere har enkelte flyplasser overskredet sine funksjoner for turisme og transport og visket ut forskjellene mellom arbeid og fritid (Huang, Xiao & Wang, 2018). Men slik er det med globaliser ing. Der én ser identitetsløse kjedekafeer, bonede gulv og mennesker som ligner på hverandre, ser

en annen liv og røre, mangfold og spenning, selv om begge befinner seg på samme sted. Dessuten er det forskjell på fl yplassenes standarder, utforming og innhold, noe som raskt blir synlig dersom man beveger seg litt rundt i verden. Samtidig vet vi at en svært stor del av verdens befolkning aldri har vært på en flyplass overhodet. Bakom alt dette lurer historien med all sin tyngde når det gjelder utvikling av fl yteknologi, reisemønstre, passkontroller og landegrenser. Flyplasser er med andre ord et eksempel på hvordan globaliseringens blandingsforhold kan avdekkes. Men ikke alle «blandingsforhold» er like. Eksemplene om heterogenitet og homogenitet over var dessuten hentet fra 1990-tallets debatter. Tidene skifter, for å si det enkelt. Derfor må vi samle ny empiri og bruke teori for å kunne forstå hva noen blandingsforhold består av i dag.

Da vil vi oppdage at hva vi kommer fram til av svar, avhenger av hva vi bruker av tidligere kunnskap. Svarene vi finner, påvirkes også av hvilke fagtilnærminger vi støtter oss på. Samtidig er det slik at ikke alle innfallsvinkler kan tas med i en bok om globalisering. Fra 1990 og fremover skrev akademikere og forfattere mye om globaliseringens opp- og nedsider, nye fiendebilder og gamle vennskap. Nærmere vår tid gikk derfor temaet litt av moten (Scholte, 2007) eller ble et uttrykk for at samfunnsutviklingen må reverseres (Franzese, 2019). Men den som tror at globaliseringen er over, må tro om igjen. Denne boka er et forsøk på å tenke annerledes om dette. Der The Global Transformations Reader og tilsvarende bøker på norsk (Moses & Brigham, 2007) lanserer svar på hvordan globaliseringen henger sammen innenfor enten økonomi, politikk eller kultur, tar min bok en annen vei. I stedet for å lete etter komplekse mønstre som er rent økonomiske eller kulturelle, prøver denne boka å forstå hvorfor denne kompleksiteten finnes. Det er ikke noe problem å lage en enkel definisjon på hva globalisering er. Men for å finne ut hva som skjer, og hvorfor, må vi løfte blikket for å kunne få øye på detaljene. Hvordan forstå globalisering er altså ikke en bok om hva globalisering er, eller presentasjon av hvilke årsaker som fører til den eller den utviklingen innen økonomi eller politikk. Den er en invitasjon til å prøve å forstå globalisering på dets egne premisser.

Avsluttende bemerkninger

I dette kapitlet har jeg introdusert hensikten med boka og forklart litt om hvordan den er skrevet i lys av tidligere globaliseringslitteratur. Denne innledningen vil jeg følge opp ved å bruke kilder og eksempler fra perioden som boka konsentrerer seg om. Det vil i første rekke si fra rundt 1990 og fram til i dag, selv om eldre kilder selvsagt vil benyttes der det er hensiktsmessig. Den røde tråden igjennom hele boka er en utforskning av hvordan globalisering funker som baserer seg på å integrere politikk, økonomi, kultur og teknologi. Målet er å vise hvordan en forståelse av globalisering kan spesifiseres ved å flette temaene sammen i seks begrepspar. I kapittel 2 vil jeg argumentere for at det er en verdi i å se ting fra flere sider, uten å mene at alle sider dermed er like riktige. Anledningen er at med et så stort og komplisert begrep som globalisering er vi avhengig av å reflektere over hva slags forhold vi har til kunnskapen om det. Denne måten å tilnærme seg kunnskap om globalisering på brukes deretter i de neste seks kapitlene til å undersøke begrepsparene frihet –ufrihet (kapittel 3); likheter – forskjeller (kapittel 4); individualisering – fellesskap (kapittel 5); konkurranse – samarbeid (kapittel 6); tillit –mistillit (kapittel 7); samt rettferdighet – urettferdighet (kapittel 8).

Disse begrepsparene er for det første valgt fordi de viser spennvidden mellom ytterpunkter i vår tilværelse. Reiser vi fra et kontinent til et annet, oppdager vi raskt flere måter å forstå eksempelvis frihet, tillit og likhet på. Samtidig finnes disse utvalgte begrepsparene i de aller fleste samfunn langt tilbake i menneskets historie (Diamond, 2011; Graeber & Wengrow, 2021). De gjør det derfor mulig å forklare globaliseringstrekk ved sosialt liv uten å skrive en komplett verdenshistorie. For det andre gjør eksemplene som brukes i resten av boka for å illustrere disse begrepsparene, det mulig å fortsette undersøkelsene på egen hånd. De er på ingen måte uttømt for mening – tvert imot kreves det fortsatt utvikling av dem for at de skal forklare globalisering i fremtiden også.

Boka avsluttes med noen metodiske refleksjoner om hvor viktig bevegelse er for å forstå globalisering. Dersom menneskemøter er globalisering i praksis, som jeg skrev innledningsvis, betyr det at vi i Langston Hughes’ ånd må oppsøke møteplasser og steder der vi kan få innblikk

i hvordan de seks begrepsparene får et konkret innhold. Om man ikke nødvendigvis er enig i påstanden om at menneskers ulykke stammer fra mangelen på evne til å sitte stille i et rom, så vil kapittel 9 vise hvorfor vi samfunnsvitere har gode muligheter til å følge opp reiseforfatteren Bruce Chatwins konklusjon fra Anatomy of Restlessness om at «travel does not merely broaden the mind. It makes the mind» (1997, s. 101).

Kapittel 2

Verdien av å se ting fra flere sider

Globalisering er som sagt i forrige kapittel det samme som at samfunn flettes i hverandre. Mennesker på ulike steder på kloden har noe å gjøre med hverandre, enten de er klar over det eller ikke. Det har foregått en stund. Alle som skal prøve å forstå globalisering, har derfor et dobbelt oppdrag: Finn ut hva som gjør at ting henger sammen basert på hvordan, og hva slags kunnskap vi har om det. Samtidig må vi ta høyde for at det kan finnes mange svar på disse spørsmålene. Menneskene vi skal komme tilbake til mange ganger utover i denne boka, har ulik kunnskap og ulike forutsetninger for å undersøke sammenhengene som ligger i begrepet «globalisering». Svarene som finnes – i tillegg til ditt eget som du kanskje utvikler selv – må dessuten åpne for at vi har ulike ståsteder.

Ikke overraskende har denne anerkjennelsen av det at ting kan ses på fra flere vinkler, ført til debatt. Diskusjonen handler om hva man burde fokusere på, på hvilke måter vi får kunnskap om globaliseringens drivkrefter og konsekvenser, samt hvordan denne kunnskapen brukes politisk. I dette kapitlet skal jeg fortsette med å konkretisere noen premisser for å forstå globalisering via en av de mest grunnleggende huskereglene ved det å prøve å forstå globalisering: Alt begynner et sted. Men ingenting blir til av seg selv. Siden forståelsen av globalisering betinges av hvordan samfunn flettes i hverandre (kapittel 1), går jeg videre til å presisere hva et samfunn er og hvordan det kan henge sammen gjennom fire integrasjonsformer. Derfra diskuterer jeg hvordan kunnskap om fortiden er med på å forme samtidens syn på hvem vi er og hvor verden er på vei,

før jeg går over til å forklare globaliseringens fire drivkrefter – handel, politikk, teknologi og kultur.

Hensikten med denne strukturen på kapitlet er å lage et utgangspunkt for studier av globalisering. Der kapittel 1 handlet om hva boka legger i begrepet, handler dette kapitlet om hvordan globalisering kan avgrenses som studieobjekt. Det er nemlig slik at globalisering neppe er dekkende for alle prosesser som ordet er ment å forklare. Dessuten oppfatter slett ikke alle prosessene på samme måte, men har å gjøre med hvor de befinner seg i verden og under hvilke omstendigheter de lever. Denne boka du nå leser i, har for eksempel utelatt en rekke kilder og eksempler til forståelsen av globalisering. Blant annet vil du finne lite om forholdet mellom migrasjon og globalisering. Samtidig betyr ikke det at jeg mener alt som er med her, diskvalifiserer andre kilder til fenomenet. Det handler mer om å være åpen på hva man vektlegger.

Betydningen av historisk bevissthet

Når folk skal forklare hva globalisering handler om, vises det gjerne til store oppdagere, geniale oppfinnere eller dramatiske hendelser. Men mange av de som har gjort globalisering mulig, har fått mindre oppmerksomhet. En av disse er den amerikanske forretningsmannen Cyrus W. Field (1819–1892). Bakgrunnen er denne: Telegrafens inntog som kommunikasjonsmiddel i 1837 gjorde det mulig å sende informasjon hurtig over landegrensene. Etter hvert finner ingeniører ut en måte å isolere ledninger i vann på, slik at England kan kobles til fastlands-Europa. For land som er atskilt av havene, så som England og USA, finnes det imidlertid ingen gode løsninger. Kablene må tross alt strekkes fra A til B. En utfordring er at man vet lite om havet under overflaten, en annen er at man mangler et skip som kan huse en kobber- og jernledning som er over to tusen mil. En tredje utfordring er at ekspertene på området ikke tror det er mulig. Det begrenser finansieringsmulighetene.

I 1854 skal et tilfeldig møte mellom den engelske ingeniøren Frederic Gisborne og nevnte Field endre på dette. Gisborne var en verdensvant harding med flere jorden rundt-reiser bak seg og gikk selv opp rutene

til telegraflinjer på land gjennom fjell og snødekte landskap i Canada. Han var ikke den første til å mene at det gikk å strekke en transatlantisk telegrafledning. I ryggen hadde han også politisk støtte fra kanadiske myndigheter. Men Field var den første som tok ham seriøst nok til å starte en finanseringsaksjon til et såpass stort prosjekt. Field hadde gjort suksess med tidligere forretninger og hadde egentlig pensjonert seg i en alder av 35. Etter å ha møtt Gisborne i hans jakt på investorer, var Field til å begynne med middels interessert. Historien derfra er at Field etter møtet begynte å se på en globus som sto i hjemmets bibliotek. Da gikk det opp for ham at ideen kanskje ikke var så dum. Nøyaktig hva det var som fikk Field til å snu, er ikke helt klart. Det som er sikkert, er at han satte i gang en enorm innsats for å skaffe penger til prosjektet. I dag er globusen for øvrig utstilt på Smithsonian National Museum of American History i Washington, D.C.

Etter flere avbrutte forsøk, mye ingeniørsvette og innsamling av penger fra stadig mer nervøse investorer er det klart for suksess. Midt ute på Atlanterhavet møtes to skip i august 1858 som begynner å trekke kabelen i hver sin retning. Underveis sender de meldinger til hverandre i Irland og USA og får bevis på at kabelen holder. Få vet hvilken bragd dette er, ettersom nyheten bruker tid for å spre seg, men da det først blir kjent, opphøyes Field til nasjonalhelt og Columbus’ arvtager. Det blir folkefest. USAs president og Storbritannias dronning er fremst i rekken av gratulanter. Moroa blir imidlertid kortvarig. Noen uker etter feiringen slutter kabelen å fungere. Field blir syndebukk. På grunn av presset går han i dekning i seks år. I løpet av denne tiden skjer det imidlertid mye på teknologifronten. Nå finnes det dessuten et skip som er stort nok til å strekke kabelen fra kyst til kyst. Men verken amerikanske (som er opptatt med borgerkrig) eller britiske myndigheter (som driver kostbar imperiebygging) får tak i noen som er villig til å påta seg prosjektansvaret.

I 1864 dukker Cyrus W. Field opp igjen, og to år senere er han med skipet «Great Eastern» på sin trettiførste reise over Atlanterhavet. Denne gangen går det problemfritt og verden er for alvor blitt en annen. Eller som Stefan Zweig sier det i boka Evige øyeblikk der han forteller Fields historie:

Det som i går var et mirakel, er i dag en selvfølge, og fra denne stunden er det som om jorden har ett eneste hjerteslag. Fra den ene enden av jorden til den andre kan menneskene høre og forstå hverandre. Ved sin egen skaperkraft er de blitt i stand til å være overalt som en guddom (Zweig, 1927/1978, s. 157).

Noen hundre år senere er det flere mobiltelefoner enn mennesker på kloden, samtidig som den ved hjelp av internett brukes fra alt til å betale regninger og ringe med til å sjekke siste nytt fra alle deler av verden. Fields historie illustrerer hva jeg i innledningen oppga som en av de mest grunnleggende huskereglene ved det å studere globalisering: Alt begynner et sted. Men ingenting blir til av seg selv. Og historien om Field kan fortelles på mange måter, fra ulike synsvinkler – investorens, kabeltransportørens, og Field selv. Den kan fortelles av statistikere eller antropologer. Eller den som først ringte noen, eller forretningspersonene som oppdaget at telekommunikasjon var en innbringende bransje, eller Steve Jobs, Applegrunnleggeren, som forsto potensialet i å bruke telefonen til alt annet enn å ringe med. Ettervirkningene av Fields arbeid formet 1990-tallets kommunikasjonsteknologiske revolusjon med kommersialiseringen av internett og vår tids sosiale medier. Av og til glemmes denne huskeregelen. Det betyr ikke at alle omstendigheter som har med globalisering å gjøre er kjent, eller at alle er enige om hvordan samfunnet skal fortolkes eller fortelles. Men en slik tilnærming til å finne ut hvorfor globalisering er som den er, i stedet for å lete etter bevis på en regle man har på forhånd, er verdt å begynne med av flere grunner. Den påvirker alt; fra dine diskusjoner med onkelen som på julefesten alltid skal forklare hvorfor alt går galt med verden, til storpolitiske strider der supermaktene fekter med ideologiske sverd. Til tross for at bomber og våpen fremdeles definerer store deler av globale maktforhold, er det ingen grunn til å undervurdere det som gjør folk oppmerksomme på at de har noe å kjempe for. Tilhørighet, identitet, fellesskap, historie – dette er betydningsfulle aspekter ved folks liv som i hovedsak ikke går via avtrekkeren på maskingeværet. Det går like mye via deres hjerter og hoder, filtrert av medier, lærebøker og politiske

debatter. Inntrykk og forståelse av globalisering former dermed hva slags samfunn vi får og hvordan de makter å henge sammen. For å forstå det må vi ta veien om hvilke drivkrefter som definerer globalisering: handel, politikk, teknologi og kultur.

Globaliseringens drivkrefter

Globaliseringens første av fire drivkrefter er handel. En forklaring på hvorfor vi mennesker må og vil handle med hverandre, er at jordkloden tilbyr ulike naturforhold. Ulike produkter kan dermed lages, dyrkes og selges på forskjellige steder i verden. For å koordinere slike handler og oppnå gjensidig fortjeneste oppsto det tidlig markeder. Det gjør at én handelsperson kan selge tomater, en annen kan selge verktøy og en tredje kan selge ull. Disse markedene var det mest hensiktsmessig å plassere der folk ferdes. Siden mange folkeslag var bofaste i en geografisk liten omkrets, med unntak av nomader og handelsfarende, poppet det opp flere markeder langs samme rute mellom større byer. Varer ble byttet mot andre varer, eller med hjelp av andre verdier (som for eksempel gull eller silke). Etter hvert vokste både kjennskapen til reiseveier og befolkninger. Det gjorde at handelsnettverk vokste fram, blant annet det som kalles Silkeveien.

Selv om navnet først ble til i 1877 etter forslag fra en tysk geograf, Ferdinand von Richthofen, var selve ruta kjent for handelsreisende fra 1300-tallet og fremover på grunn av reisene til Marco Polo (1254–1324) og Ibn Battuta (1304–1368). Fra sin spede start et par århundrer før Kristus utviklet det seg til å bli en 6000 kilometer lang handelsrute som omfattet dagens Kina, India og vestover til Midtøsten, Middelhavslandene og sørover til Afrikas horn. Silkeveien har i hele sin historie vært utsatt for politiske strider mellom nomader, krigsherrer, grådige kjøpmenn og voldelige ideologer med imperiale ambisjoner. Enkelte så imidlertid på alle disse overfallene som avskrekkende på handelsmennene, og fryktet at strømmen av folk og varer kunne stoppe opp. Derfor tilbød de i stedet «frivillig» beskyttelse gjennom urolige områder mot betaling. Uten å betale for dette kunne handelsmennene risikere

å bli angrepet, også av dem som tilbød dem denne beskyttelsen. Andre var mindre voldelig anlagt og organiserte i stedet sinnrike skattleggingssystemer og «bompenger» for de reisende. Markedet alene kunne derfor ikke koordinere denne virksomheten.

Silkeveiens fremvekst skyldtes rett nok gode naturvilkår som mulighetene til å forsere fjellpass, daler og oaser i ørkenen. Det som imidlertid reddet Silkeveien fra politisk kollaps, var en forståelse mellom det kinesiske Tang-dynastiet og det persiske Abbasid-kalifatet om å sikre handelsveiene fra hver sin side. Overraskende nok fikk de dessuten assistanse fra det mongolske imperiet etter dets ekspansjon på 1200-tallet. De nomadiske mongolene herjet, drepte og plyndret seg gjennom Asia samtidig som de tilrettela for handel som en del av vekstgrunnlaget for imperiets utvidelse. Mer presist betyr det at de bygde en infrastruktur som gjorde det enklere å bevege seg over store distanser. Der vi i våre dager har bensinstasjoner, rasteplasser og motorveihoteller, satte mongolene opp hytter og forsyningspunkter for de veifarende. Spesielle privilegier ble gitt til både handelsreisende og religiøse representanter. Etter hvert gikk det mongolske imperiet i grus på grunn av Djengis Khans rot med arvefordelingen og politiske tunnelsyn, men ettermælet til Silkeveien var sikret (Blaydes & Pike, 2019).

Silkeveiens politiske betingelser leder meg over på at mange av oss ønsker å oppnå bestemte mål med bestemte midler på vegne av flere enn oss selv. Globaliseringens andre drivkraft er derfor politikk. Paralleller mellom fortidens Silkevei og dagens globale handelssystem er ikke vanskelig å finne. Markeder har ikke tilstrekkelig med koordineringsmekanismer til å fungere «av seg selv» som knutepunkt for handel mellom folk og land. Derfor er handelen mellom land, folk og selskaper resultatet av politiske prioriteringer og avtaler om hvordan kjøp og salg av varer og tjenester skal foregå. Statens rolle her er imidlertid ganske ny. Mot slutten av 1600-tallet begynte det som skulle bli nasjonalstater i dagens Europa å ta form. Denne formen for innkapsling av samfunn og folk, der de blitt gitt rettigheter og avkrevd plikter som borgere av et formelt fellesskap, ble førende for sammenblandingen av politiske og økonomiske interesser. Det varte likevel til 1948 før vi fikk Generalavtalen om

tolltariffer og handel (GATT), forløperen til det som i dag heter Verdens handelsorganisasjon (WTO, grunnlagt i 1995). WTOs prinsipper er at handelen ikke skal diskriminere enkeltland, den skal være fri, rettferdig og forutsigbar, og i tillegg tillate «mindre utviklede land» å bedre sin økonomiske tilstand. Iblant forkortes dette til frihandelsprinsipper. Da vi nærmet oss årtusenskiftet, fikk imidlertid stater rykte på seg for å være i veien for økonomisk vekst og handel etter WTOs premisser (selv om det er stater som er medlemmer i WTO).

På en måte stemmer det, ettersom stater har mange hensyn å ta i sin økonomiske politikk. Globaliseringsforskere har imidlertid påpekt at stater og markeder er avhengige av hverandre for å fungere som samfunnsformende aktører: «Uten effektiv og ikke-korrupt statsmakt intet velfungerende marked. Og tilsvarende: Uten en markedsøkonomi som genererer et skattbart overskudd får man fort en svakere stat» (Tranøy, Hveem & Claes, 2013, s. 28). Dette samkvemmet svekker og styrker paradoksalt nok statens rolle på en og samme tid. Et eksempel på at det svekkes, ifølge kritiske røster og som jeg skal komme tilbake til i kapittel 6, er at staten ikke lenger har kontroll på hvordan liberaliseringen av verdenshandelen har skapt en ny politisk økonomi. Avtaler mellom land om å få tilgang til hverandres markeder, kapital og arbeidskraft gjorde det mulig å organisere virksomheten på tvers av landegrenser. Ny informasjons- og produksjonsteknologi smurte en i økende grad globalisert arbeidsdeling der produksjonen av eksempelvis klær ble flyttet til steder der lønnskostnader er lave, og HMS-kravene så som så, for deretter å selges på steder der kjøpekraften er høy.

På begynnelsen av 2000-tallet ble en gruppe slike arbeidere kalt «sweatshop warriors». I boka med samme navn omtales de som kvinner som er nektet tilgang til styrerom der beslutninger tas, som har oppgitt alt som er kjent for å bidra til økonomiens vekst, som blir straffet for å snakke ut, og når de først får snakke, må gjøre det som ofre (Louie, 2001, s. 3). Politiske avtaler har sikret at denne globale arbeidsdelingen, ofte med kvinner som tapende part, vedvarer. I 2019 viste en rapport fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) basert på 189 land følgende: 10 prosent av arbeidstagerne mottar 48,9 prosent av den totale lønnen

i verden. 50 prosent av de lavest lønnede mottar kun 6,4 prosent. De fattigste, det vil her si 20 prosent av de lavest lønnede, tjener mindre enn én prosent av verdens totale inntekt. Forskjellene mellom kontinentene er også store. I Afrika sør for Sahara tjener 50 prosent av de lavest lønnede 3,3 prosent av totalinntekten, mens tallet for Europa er 22,9 prosent (ILO, 2019). Andre mener at utviklingen går rett vei. Andelen som lever i ekstrem fattigdom – altså under 1 dollar om dagen – er mye lavere nå enn på 1800-tallet. Mellom 1999 og 2009 steg reallønnsveksten globalt sett; 1,5 prosent i Afrika og Latin-Amerika, og hele 8 prosent i Asia (Dadush & Shaw, 2012).

Så var det dette med store tall og mindre hverdager, da. Argumentet er at alternativet for disse krigerkvinnene – et enda mer uregulert arbeidsmarked – er enda verre, ettersom staten ikke kan ivareta deres velferd som arbeidsledige. Andre mener at dette bare er tull og at den nåværende arbeidsdelingen selvsagt kan erstattes med mer rettferdige alternativer. Det handler bare om hvor vidt storselskapene vil det og om politikerne klarer å enes om å regulere kapitalflyten på en annen måte. Noen har argumentert for at siden penger kan strømme fritt via globale finanssentre samtidig som arbeidskraften ofte er bundet til lokale steder, skaper det en skjevhet som ikke markedet kan rette opp. Hvis dette forsterkes gjennom et system som favoriserer børsspekulanter fremfor bærekraftig utvikling, er det kort vei til økende global ulikhet (Mehmet, Mendes & Sinding, 1999). Politikkens påvirkning på hvordan verden ser ut økonomisk, kan derfor ikke undervurderes. Zoomer vi inn på industrier som våpen og olje, blir forholdet enda mer intimt. Selv om krig er det eneste sosiale fenomenet som koster oss dyrt i begge ender – enten det er å skaffe våpen eller å gjenoppbygge samfunnet etter ødeleggelsene de har påført oss – er våpenhandel fremdeles en viktig del av alle lands budsjetter. I 2017 solgte Norge våpen og militært utstyr til en verdi på totalt 5,4 milliarder kroner (Wikan, 2018, s. 5).

Det bringer meg over på globaliseringens tredje drivkraft, som er teknologi. Det involverer alt fra mennesker som utvikler den, til dets utilsiktede konsekvenser og hva den skaper av påvirkning på synet mellom teknologi og mennesket. Men det teknologi har til felles, er at det

smører sosial samhandling. Digitalt handler mye om satellitter. Astrofysiker Moriba Jah (2021) hevder at hvis satellittene slutter å fungere, vil store deler av verden gjøre det samme. Det kan skje dersom solen får et utbrudd, eller at de 7500 satellittene i rommet kjedekolliderer. Først vil myndighetene og de store tech-selskaper som overvåker satellitteknologien, bli lammet. Deretter vil folk merke det ved at TV-er går i svart, alle fly og skip må lande eller gå i havn, produksjonsanlegg som er avhengig av satellittregulerte tidssystemer må stoppe, og verdensøkonomien mister sine samhandlingssystemer. Det fører til at folk må leve på det som finnes rundt dem, noe som i enkelte land uten et fungerende samhold kan føre til konflikter internt. Det at myndighetene kaller inn militæret for å opprettholde orden, hjelper heller ikke så mye, ettersom de også er avhengig av satellittbaserte kommunikasjonsmidler. Andre i et lands forsvar vil begynne å lure på om sammenbruddet skyldes et fiendtlig angrep og må ta avgjørelser uten å kunne referere med andre. Ifølge Jah er avhengigheten av satellittbasert teknologi så stor at vi ikke lenger ser hvor innvevd den er i alle samfunnets deler. Samtidig handler teknologisk globalisering mye om fysisk forflytning av folk og varer. I gamle dagers skipsfart fantes det ikke noen enhetlig størrelse på det man pakket varene i. I 1956 kom derimot den amerikanske ingeniøren Malcolm McLean på ideen om å lage en standardstørrelse på containere for skipsfrakt. Oppfinnelsen har ført til at havene nå er fulle av gigantiske skip med tusenvis av containere i lasten. Skipet «Globe», for eksempel, kan ta med seg 19 100 containere. De kan romme enten 156 millioner par sko, 300 millioner bærbare PC-er, eller 900 millioner bokser med bønner (Nagurney, 2021). På veien mot å stå for nærmere 80 prosent av verdenshandelen har havnene som benyttes til denne containertrafikken, utviklet seg ulikt. Eksempelvis vokste containertrafikken fra 2000 til 2010 med henholdsvis 197, 217, 233 og 237 prosent i Bangladesh, Kina, Peru og Brasil – og i dag er Kina definitivt containerkongen. Samtidig er den potensielle produktiviteten i disse havnene mye større ettersom de har blitt drevet på en lite effektiv måte. En studie sammenlignet de største havnene i verden mellom 2000 og 2010 og kom fram til at forskjellene i produktivitet i hovedsak skyldes teknologiske forhold.

Globalisering handler om hvordan teknologi, økonomi, klima, kultur og politikk – og mye annet – skaper likheter og forskjeller

på kryss og tvers av samfunnene vi lever i.

Hvordan forstå globalisering tilbyr en annerledes, spennende introduksjon til globalisering som fenomen og begrep. Boka tar

utgangspunkt i seks begrepspar som definerer sosialt liv: frihet og ufrihet, likheter og forskjeller, individualisering og fellesskap, konkurranse og samarbeid, tillit og mistillit, rettferdighet og urettferdighet. Eksempler fra, og refleksjoner rundt disse relasjonelle dimensjonene, kan hjelpe oss å se hvordan verden på en og samme tid både samles og splittes av de samme

kreftene som former samfunnene våre og integrerer dem i hverandre – og at det å forsøke å forstå globalisering er som å legge et puslespill med biter som kan brukes til å lage mange ulike bilder.

ISBN 978-82-450-4030-2

Hans Erik Næss er professor ved Høyskolen Kristiania.