Avslutning

eksempel på en kompetansereform som er initiert av staten, men som utvikles lokalt i samarbeidsfora, tematiske arbeidsgrupper og lokale nettverk av barnehageeiere.

Den generelle utviklingen på barnehagefeltet har gått mot mer statlig styring, samtidig som denne statlige styringen kan karakteriseres som myk styring med en dreining mot kapasitetsbygging gjennom tilbud om utdanning, rådgivning, nettressurser og organisatorisk veiledning på tvers av nivåene i styringshierarkiet (Borgund & Børhaug, 2016, s. 85).

I styringsstrukturen i figur 1.2 og 1.4 har vi beskrevet ulike nedslagsfelt for styring. Hvordan føringer gitt fra et nasjonalt nivå etter hvert manifesterer seg nedover i styringskjeden og kommer til uttrykk i selve barnehageorganisasjonen, kan variere. Mangel på samsvar mellom føringer gitt fra et nasjonalt nivå og praksiser i barnehageorganisasjonene kan være tegn på dårlig ledelse, men også mangel på økonomiske og organisatoriske ressurser, forhold som ligger til eiers ansvar å ta hånd om. Det kan også handle om hvordan føringene oppfattes, hvordan de omsettes eller rekontekstualiseres til et lokalt nivå. Ofte ligger nøkkelen til større samsvar i tolkning i mer samarbeid og gode tillitsrelasjoner mellom ansatte med ulike roller på ulike nivåer i styringskjeden. Styringssignalene er ikke alltid entydige. Både formålsbestemmelsen i barnehageloven og rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver må tolkes, og det er til dels også innbyrdes motstridende ting som står i ulike styringsdokumenter. Det er med andre ord nødvendig å gjøre avveininger mellom ulike hensyn.

For å unngå manglende tilpasning til lokale forhold og behov er det etter hvert blitt vanligere innenfor stat og kommune å supplere hierarkisk styring med nettverksstyring der det samarbeides horisontalt, og der også ulike private aktører fra lokalsamfunn trekkes inn. Det skal vi se nærmere på i neste kapittel.

Fellesbarnehagens samfunnsoppgaver er tuftet på demokratiske og menneskerettslige idealer, samt samfunnspolitiske prioriterte oppgaver, hensyn til det enkelte barn og hensynet til fellesskapet. Barnehagens oppgaver og ansvar er bredt, og en styrer i barnehage må balansere behovene, noe som kan være utfordrende.

Statlig styring vil gjennom lover og like retningslinjer sikre en viss likhet. Likhet er en forutsetning for fellesbarnehagen som institusjon i samfunnet, lik lovgivning i barnehager på tvers av fylker og kommuner er avgjørende når en snakker om at barnehagen skal være for alle barn. En fellesbarnehage krever både felles lovgivning,

samordning og demokratiske spilleregler. Statlig styring av barnehagefeltet er krevende, fordi det skal ivareta verdier på mange områder.

Ansvaret for barnehager er lagt til kommunalt nivå, ansvaret gjelder kommunale så vel som private barnehager, og kommunal styring skal ivareta verdier som frihet, effektivitet og deltakelse. Det gir et handlingsrom for de som vet hvor skoen trykker og det kan av og til gjøre det lettere å realisere en fellesbarnehage.

Deltakelse er viktig for opplevelsen av at barnehagen er en viktig samfunnsinstitusjon. Deltakelse som kan påvirke barnehagepolitikken, vil være lettere i den enkeltes lokalsamfunn, fordi veien er kortere til de som kan fatte vedtak som får betydning for utvikling av barnehagene lokalt.

TID FOR Å UTVIKLE FELLESBARNEHAGEN!

Denne boken handler om hvordan styring, ledelse og samarbeid kan bidra til å realisere fellesbarnehagen.

Fellesbarnehagen er en barnehage for alle barn, der målet er integrering i samfunnets fellesskap. Over 90 prosent av alle barn i Norge går i barnehagen, den er en nesten universell ordning. En fellesbarnehage forutsetter at alle barn sikres samme høye kvalitet. En slik barnehage er et viktig demokratisk prinsipp, og må nedfelles i styring, ledelse og samarbeid. Styring skal sikre kvalitet og måloppnåelse, sikre at demokratiske vedtak gjennomføres, koordinere oppgaver og sørge for at rettigheter og plikter ivaretas. Ledelse skal påvirke og støtte de ansatte i å realisere fellesbarnehagens mål. Samarbeid kan bidra til å utvikle et felles verdigrunnlag og øke fellesbarnehagens handlingskapasitet.

Målgruppen er studenter som tar videreutdanning eller master i barnehageledelse/utdanningsledelse, og studenter som tar styrerutdanning og påbyggingsmoduler til styrerutdanning.

Ann Kristin Larsen og Mette Vaagan Slåtten er begge dosenter i organisasjon og ledelse ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved OsloMet. De har publisert en rekke artikler og bøker.

ISBN 978-82-450-3497-4