Barnekonvensjonen i praksis (9788245023336) by Fagbokforlaget

Boken er sentral for studenter og ansatte i sektorer som har med barn å gjøre, og den er også viktig for forvaltningen, forskere, frivillige organisasjoner, rettsvesenet, trossamfunn og politikere. Barnekonvensjonen skal brukes i praksis! Denne boken bidrar til å gjøre deg i stand til nettopp det.

ISBN 978-82-450-2333-6

,!7II2E5-acdddg!

BARNEKONVENSJONEN I PRAKSIS

Boken redegjør for bakgrunnen for barnekonvensjonen og hva Norge har forpliktet seg til. Barns rettigheter i barnehage, skole, helsevesen, barnevern, NAV, asylfeltet og fylkesmannens og kommunens ansvar belyses ved konkrete eksempler, utdypende kommentarer fra FNs barnekomité og komiteens anbefalinger til Norge.

ELISE KIPPERBERG JULIA KÖHLER-OLSEN EIVIND PEDERSEN (mfl.)

Barn har egne, selvstendige menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon gjelder alle barn og unge under 18 år og inneholder rettighetsbestemmelser som angår alle områder av barns livssituasjon. I 2003 fikk konvensjonen status som norsk lov, og har forrang foran nasjonale sektorlover som berører barn. Alle som arbeider med og for barn, bør derfor ha god kunnskap om barnekonvensjonens innhold og prinsipper.

ELISE KIPPERBERG JULIA KÖHLER-OLSEN EIVIND PEDERSEN (mfl.)

BARNEKONVENSJONEN I PRAKSIS FRA BARNETS BEHOV TIL BARNETS RETTIGHETER

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 1

12.08.2019 10:12

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 2

12.08.2019 10:12

ELISE KIPPERBERG JULIA KÃ&#x2013;HLER-OLSEN EIVIND PEDERSEN (MFL.)

BARNEKONVENSJONEN I PRAKSIS FRA BARNETS BEHOV TIL BARNETS RETTIGHETER

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 3

12.08.2019 10:12

Copyright © 2019 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-2333-6 Graﬁsk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: © shutterstock / metrue © shutterstock / slava17

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 4

12.08.2019 10:12

VERDEN SETT NEDENFRA

Mange av oss har reist tilbake til et sted vi ikke har sett siden vi var barn. Da blir vi slått av hvor smått alt er. Låven som står der ennå, var den virkelig så liten? Og den uendelige engen vi sprang over, var det bare en liten gressflekk? For barna leves livet nedenfra, og i mange år er de mindre enn halvparten så store som oss. Livet de lever er sterkt regulert av alle de store menneskene rundt dem, og ganske ofte glemmer de store at de ikke uten videre kan kreve at barna skal se verden fra samme synsvinkel som dem selv. Alt er mer og større for barn. Det fine er dobbelt så fint, det vonde dobbelt så vondt. Vi voksne har en tendens til å tro at det at vi selv har vært barn en gang, gir oss kompetanse på å være barn i dag. Det er først når vi setter oss på huk og tar barnas perspektiv at vi kan være de voksne vi skal være, som ledere som legger til rette og veileder barn som selv kommer med sine innspill til det som skjer. Boken du holder i hånden, tar barneperspektivet og feirer barnekonvensjonen, en av de viktigste erklæringer om menneskerettigheter som verdenssamfunnet er blitt enig om. Barnekonvensjonen hjelper oss til å se vårt eget ansvar for å legge til rette for at barndommen skal bli sett på som en fullverdig del av livet, og ikke bare en forberedelse på å bli voksen. Likevel er barnekonvensjonen ikke en hvilken som helst veilederbrosjyre for hvordan vi skal lage en god oppvekst for barn. Den forplikter hver enkelt stat å sørge for at de 52 artiklene i konvensjonen følges, og alle stater åpner for at andre som har skrevet under konvensjonen, skal kikke dem i kortene og kritisere dem for det de ikke får til godt nok. Slik sørger alle for at alle blir bedre, alle løfter hverandre opp. Norge er et av verdens beste land å vokse opp i. Men denne lykken gjelder ikke for alle. Hver dag fattes beslutninger som gjør liv vanskeligere, og ikke bedre, for noen barn. Dette skjer når andre hensyn synes å veie tyngre enn hensynet til barnets beste. Fremtidens generasjoner kommer til å skrive historiebøker om hvilke valg som gjøres i dag, og dommen over noen av valgene vil de ikke fare nådig med. Våre ledere må derfor også iføre seg fremtidens blikk for å fatte de riktige beslutningene for barna i dag. Barnekonvensjonen ble ratifisert av Norge så tidlig som i 1991. Derfor kan ingen som bestemmer i dag, si at de ikke visste. Tønsberg, juni 2019 Reidar Hjermann

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 5

12.08.2019 10:12

INNHOLD DEL I Barnekonvensjonens grunnlag og innhold, medlemsstatenes forpliktelser og Norges utfordringer

Fra ratiﬁkasjon til realisering i Norge

Barnerettighetenes historie – i barnets århundre

Eivind Pedersen Barna skal reddes i Europa Verdens første barnerettighetserklæring Fra velferd og beskyttelse til medvirkning og medbestemmelse for barn Barnets rett – fra erklæring til konvensjon Sluttbehandlingen Referanser

18 22 24 27 31 34

Fra ord til handling – FNs barnekonvensjon og statens forpliktelser

Julia Köhler-Olsen Internasjonalt samarbeid og menneskerettighetskonvensjoner Oversikt over barnekonvensjonen FNs barnekomité som overvåkningsorgan Generelle kommentarer fra FNs barnekomité som gjennomføringsmekanisme General Discussion Day: Drøfting om barns situasjon i verden Individuell klagemekanisme Statsforpliktelsens rekkevidde og innhold Statens forpliktelser etter barnekonvensjonen artikkel 4 Budsjett for virkeliggjøring av barns rettigheter FNs barnekonvensjon i det norske rettssystemet Å gjøre en tolkning av barnekonvensjonen Referanser

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 6

Elise Kipperberg Norges engasjement i arbeidet med å utforme teksten til barnekonvensjonen Viktig lobbyvirksomhet i New York før vedtaket i FNs generalforsamling i 1989 Ratiﬁkasjonsprosessen i Norge Strategi for spredning og bevisstgjøring av barnekonvensjonen Barnekonvensjonen som plattform for Barneombudet Organisasjoner som talerør for barns rettigheter Mangelfull kunnskap og kompetanse om barnekonvensjonen Barnekomiteens anbefalinger til Norge i 2018 Barnekomiteen anbefaler at nasjonalforsamlingen diskuterer barnekonvensjonen Referanser

61 64 66 68 70 72 74 78

79 81

Ingenting om oss uten oss 35 36 40 44 46 48 48 50 52 53 56 58

Min historie om å praktisere barnerettigheter

Victoria Figenschou Mathiassen Innledning Første møte med elevdemokratiet på barneskolen Videre engasjement i elevråd Første møte med ungdomsrådet Første ungdomsrådsskolering Veien videre i ungdomsrådet Historien videre Engasjement i regionalt og fylkeskommunalt ungdomsråd Drøfting – sett tilbake i tid Referanser

85 85 86 87 88 88 89 90 91 93

12.08.2019 10:12

INNHOLD

DEL II De ﬁre grunnprinsippene i barnekonvensjonen og betydningen for de øvrige rettighetsbestemmelsene

Artikkel 6 Barnets rett til liv, overlevelse og utvikling

97 97 98 99 100 101 102 103 104 105 105 106 107 109 109 110 111 113 113 114 116

Artikkel 12 Alle barn har rett til å bli hørt og si sin mening

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 7

Artikkel 3 Hensynet til barnets beste

137

Elise Kipperberg Et grunnleggende hensyn – men ikke det avgjørende hensynet Barnekomiteens generelle kommentar om hensynet til barnets beste Artikkel 3.1 Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger fra myndigheter, domstoler og private organisasjoner Artikkel 3.2 Barnets beste og beskyttelse, omsorg og trivsel Artikkel 3.3 Barnets beste og standarder på institusjoner og tjenester Sentrale elementer i vurderinger om barnets beste Tre perspektiver – en kunnskapsbasert beslutning Dilemmaer ved avveininger Prosedyrer for saksbehandlingen Mangelfullt lovverk om barnets beste Merknader og anbefalinger til Norges 5. og 6. rapport om barnets beste Referanser

138 140

141 142 143 144 149 149 151 154 156 157

Artikkel 2 Retten til ikkediskriminering

159

Elise Kipperberg 119

Eivind Pedersen Hvem gjelder rettigheten for – og hvor langt strekker den seg? Artikkel 12 nr. 1 Retten gjelder alle barn Retten gjelder i «alle forhold»

127 128 130 131 133 135

Julia Köhler-Olsen Artikkel 6 nr. 1 om retten til liv Artikkel 6 nr. 2 om retten til overlevelse og utvikling Virkeliggjøring – ulike type tiltak Barnets rett til og behov for familieliv Helsetilbud Funksjonsevne Utdanning Flyktning- og asylstatus Vern mot vold Kunnskap om årsak, forekomst og konsekvenser av vold mot barn Barnets rett til vern mot vold Nærmere om barnekonvensjonen artikkel 19 nr. 1 og nr. 2 Fysisk og psykisk vold Vold mellom barn Selvskading Skadevoldende tradisjonsbundet praksis Vold mot barn med nedsatt funksjonsevne Vold mot barn i samiske miljøer Om lovgivningsmessige tiltak mot vold i nære relasjoner Referanser

Artikkel 12 nr. 2 Hvem andre kan høre barnet? Europarådets veiledning til stater i Europa Særlig om barns rett til å klage Klagemuligheten barna i Norge ikke ﬁkk Referanser

121 122 124 125

Diskrimineringsvernet i nasjonal lovgivning Diskrimineringsgrunnlaget i barnekonvensjonen artikkel 2 Rase og hudfarge Kjønn Språk Religion

160 161 161 162 163 164

12.08.2019 10:12

BARNEKONVENSJONEN I PRAKSIS

Politisk eller annen oppfatning Nasjonal, etnisk eller sosial opprinnelse Eiendomsforhold, fødsel, status eller annen stilling Funksjonshemning, nedsatt funksjonsevne Annen stilling Ulike former for diskriminering og forskjellsbehandling Statens ansvar for å motvirke diskriminering Handlingsplaner mot diskriminering, rasisme og hatefulle ytringer Hvor kan barn klage dersom de opplever seg utsatt for diskriminering? Referanser

DEL III Barnekonvensjonen i praksis på sentrale områder som berører barns oppvekstsituasjon

165 165 166 167 168

172 173 174 176

179 181

Eivind Pedersen

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 8

Rettigheter + skole = sant

201

Barnets rett til utdanning

Menneskerettsopplæring Skoledemokrati – retten til deltakelse Ikke-diskriminering Retten til et godt psykososialt miljø Barn med nedsatt funksjonsevne Om spesialundervisning – barnets evner og utviklingsmuligheter Språk i skolen Kulturelt og religiøst mangfold i elevﬂokken Mestring og frafall Referanser

205 207 208 209 210 212 214 215 218 220

Barnets rettigheter i barnehagen

Fra barnehage for de få – til en rettighet for alle Ulike sider ved artikkel 18 Retten til barnehageplass, men hva med rett til kvalitet i barnehagetilbudet? Barnets rett til medvirkning avhenger av synet voksne har på barn Rettigheter er særlig nevnt i rammeplanen Barnets beste i barnehagen Barnehagebarn mangler rett til sikring av et godt barnehagemiljø Begrensede klagemuligheter etter barnehageloven

193 194 199

Julia Köhler-Olsen 171

Rettigheter satt på vent

Lek og læring Barnehagenes forebyggende rolle Referanser

182 182 183 186 189 189 191 192

«Et eple om dagen …»

223

Barnets rett til høyest oppnåelig helsestandard og behandlingstilbud

Julia Köhler-Olsen Innhold i artikkel 24 Kommunens primæransvar Skolehelsetjeneste Barnets psykiske helse LHBTI-barns psykiske helse Spiseforstyrrelser Barnevernet og barnets psykiske helse Barnets fysiske helse Barn med nedsatt funksjonsevne Rehabilitering, habilitering og sosial integrering Samtykke til helsehjelp Medvirkning til helsehjelp Barn som pårørende Referanser

224 226 229 229 230 231 232 232 234 234 235 237 238 240

12.08.2019 10:12

INNHOLD

Kampen for bedre livsvilkår

243

Julia Köhler-Olsen og Eivind Pedersen Nærmere om artikkel 27 Fattigdomsbegrepet Oppvekst i en familie med vedvarende lav inntekt Barnerettigheter og behov for tidlig innsats i NAV Barneperspektivet i NAV Andre artikler fra konvensjonen som er relevant for NAV Barnekonvensjonens relevans for NAVs saksbehandling og brukerveiledning Barnets prosessuelle stilling Referanser

244 246

254 256 258

261

Geir Kjell Andersland

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 9

Elise Kipperberg

266

254

268 272 274 275 277 278 280 281 282

285

Barnekonvensjonen og barns rettigheter som asylsøkere

262 264

249 251

Barnevernet: Syndebukk med janusansikt

Viktigst er hensynet til barnets beste Barnets medvirkning sikrer barnets beste Retten til familieliv er en sentral menneskerettighet – også for barn Norge og Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) Barnets integritet må vernes Retten til utvikling, oppvekst og fritid Barns grunnleggende rettigheter gjelder også ved plassering i institusjon Retten til kontakt med sin kultur, religion og språk Barns beste avhenger også av et godt fungerende barnevern Forslag til ny barnevernlov En avsluttende kommentar Referanser

Det trange nåløyet

Bestemmelser i barnekonvensjonen som er særlig aktuelle Medfølgende barn på asylmottak Retten til barnehage Retten til hvile, fritid og fritidsaktiviteter Retten til hjelp fra barnevernet Retten til opplæring Retten til god helse og rehabilitering Forskjellsbehandling av enslige, mindreårige asylsøkere under og over 15 år Registrering og asylavhør av enslige, mindreårige asylsøkere Representantrollen Asylavhør av medfølgende barn Vurdering: kriterier for å få innvilget beskyttelse i Norge Vedtak og klage på avslag Innstramming i asylpolitikken Referanser

248

Barnekonvensjonen forplikter også barnevernet!

Med rettighetsbrillene på

287 288 290 291 291 292 294 295 298 299 301 301 303 304 306

311

Barnekonvensjonen i kommuner og fylkes mannsembeter

Eivind Pedersen Kommunen som samhandler Samordning av tjenester fokuseres også av FNs barnekomité Kommunens oppgave som forhandler Tre kanaler for medvirkning Ungdomsmedvirkning i kommunene og fylkeskommunen er nå lovpålagt! Ansvaret for implementering av barnekonvensjonen i kommunene Sjumilssteget for barnets beste. Historie, metode og utfordringer Sjumilsstegsmetoden Sjumilssteget rulles ut i Norge Sjumilssteget – nasjonal arbeidsgruppe for implementering av barnekonvensjonen Referanser

312 314 315 318 321 323 324 325 327 328 330

12.08.2019 10:12

BARNEKONVENSJONEN I PRAKSIS

DEL IV «Stemmer fra praksisfeltet»

333

Har tegnspråklige barn samme mulighet

335

Anne-Mari Nordnes Skagen Diskriminerende språkbruk Kunnskapsspredning «The illusion of inclusion»? Opplæring og undervisning Barnets stemme mangler Familiefellesskap Rettigheter til å klage Referanser

335 336 336 337 339 339 340 341

Mobbing og barns rettigheter

343

Joachim Majambere Mange intrikate sårbarhetsfaktorer – hvor skal man begynne? Mobbing holder sårbare familier i en ond sirkel Teknologi gjør de utsatte barns liv verre Moralsk dilemma når sårbare barn krenker andre barn Vanntette skott mellom skole og hjelpeinstanser setter barna i en limbosituasjon Dårlig kommunikasjonen om mobbing forverrer barnas skolemiljø Retten til partsinnsyn kan være en trussel for de utsatte barna

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 10

Melding til barnevernet alene er dårlig håndtering av fravær ved mobbing Utilstrekkelig klageordning for barn truer barns rett til å bli hørt Mobbing er et samfunnsog folkehelseproblem Referanser

347 348 348 349

Vold og seksuelle overgrep mot barn i samiske miljøer

351

Gro H. Davidsen Urbefolkningsbarns rettigheter og retten til ikke-diskriminering Barnets beste, retten til å bli hørt og retten til utvikling Kunnskap, kompetanse og tillit Historiske premisser Å bryte tausheten Nødvendig å handle Referanser

352 353 354 355 355 356 357

344 344 345 345

Bidragsytere

359

VEDLEGG FNs barnekonvensjon med tilleggsprotokoller

361

345 346 347

12.08.2019 10:12

INTRODUKSJON BARNEKONVENSJONEN I PRAKSIS: FRA BARNETS BEHOV TIL BARNETS RETTIGHETER

Denne boken handler om betydningen av barnekonvensjonen i Norge og virkeliggjøringen av barns rettigheter på sentrale områder. Norge oppfattes som et foregangsland når det gjelder å sikre barn og unge en best mulig oppvekst. Barnekonvensjonen fikk status som norsk lov i 2003. Konvensjonen er innarbeidet i menneskerettsloven, som i § 3 uttrykkelig slår fast at menneskerettighetskonvensjonen skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning ved motstrid. Respekten for barns selvstendige menneskerettigheter ble ytterligere styrket i 2014 da Grunnloven fikk en egen bestemmelse om barns menneskerettigheter i § 104. Denne bestemmelsen omfavner barnets sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og har i seg elementer fra ulike menneskerettighetskonvensjoner. I Grunnloven § 104 vernes dessuten to av de fire grunnleggende prinsippene i barnekonvensjonen, barnets rett til medvirkning (artikkel 12) og hensynet til barnets beste (artikkel 3). Prinsippet om ikke-diskriminering (artikkel 2) er ivaretatt i Grunnloven § 98, og prinsippet om rett til liv er nedfelt i Grunnloven § 93. Barnekonvensjonens prinsipper og innhold har således sterk legitimitet. Det er derfor god grunn til å forvente at forvaltningens og domstolenes vurderinger og vedtak, profesjonsgruppenes møter med barn og politiske prioriteringer baseres på anerkjennelsen av barns rettigheter og barnets beste. Men tre tiår etter at barnekonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989, gjenstår det fortsatt mange utfordringer, også i Norge. Barn og unge er blitt en selvfølgelig del av det globale storsamfunnet, uavhengig av bosted. Hendelser, idealer og idoler fra ulike verdensdeler eksponeres på internett og påvirker kulturer og verdisyn. Mobbing og utestenging via sosiale medier skader barn og unges utvikling. Et par tastetrykk kan åpne for vold, misbruk og utnyttelse. Det flerkulturelle samfunnet innebærer komplekse problemstillinger i seg selv, blant annet knyttet til omsorgstradisjoner og diskriminering på grunn av etnisitet, kjønn og klasse. Dessuten fører noen utviklingstrekk internasjonalt til at barns rettigheter som selvstendige individer trues. I enkelte land og regioner styrkes foreldres rettigheter på bekostning av barns rettigheter. For eksempel synes Polen, som jo var initiativtaker til å etablere en egen konvensjon for barn, å være blant disse, noe som også det norske barnevernet erfarer.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 11

12.08.2019 10:12

BARNEKONVENSJONEN I PRAKSIS

At bevilgninger til FN svekkes, særlig etter at USA i 2017 trakk tilbake støtten sin til UNESCO og til FNs menneskerettighetsråd i 2018, signaliserer at virkeliggjøringen av universelle menneskerettigheter og barnekonvensjonens bestemmelser kan stå i fare. Vi ser tendenser til at barns udelelige menneskerettigheter trues også i Norge. Et eksempel på dette er innstrammingen av norsk asylpolitikk. Det er en menneskerett å søke asyl, men ansvaret for å gi beskyttelse til enslige mindreårige og barnefamilier på flukt fra krig og nød har i den senere tid skapt store uenigheter mellom talspersoner for barns rettigheter og myndighetene. For øvrig var ivaretakelse av særlig utsatte barnegrupper et viktig hensyn da teksten til barnekonvensjonen ble utformet. Barnekonvensjonen er ikke perfekt. Men konvensjonen omhandler et stort omfang av rettigheter på barns sentrale livsområder, og understreker barns rett til «de tre P», protection (beskyttelse), participation (medvirkning) og provision (tjenesteyting). I denne boken introduserer vi også betydningen av en fjerde P, nemlig forebygging (prevention), dvs. at barn får hjelp så tidlig som mulig for å unngå skadelig utvikling. Bokens kapitler belyser dette. Vi har dessuten lagt vekt på å knytte barnekomiteens utdypende kommentarer (generelle kommentarer) til sentrale temaer som drøfter barns livssituasjon og rettigheter. Barnekomiteens kritiske merknader og anbefalinger til Norge på konkrete områder refereres også. Forfatterne har ulik profesjonsbakgrunn og forskjellig yrkeserfaring fra prosjektarbeid, saksbehandling, forskning og opplæringsvirksomhet om barnekonvensjonen. Dette kan nok prege tilnærminger så vel som skrivestiler i de ulike kapitlene. Boken er delt i fire deler, og presenterer nytt stoff i hver av disse. Del 1 belyser barnerettighetenes historie, barnekonvensjonen i FNs menneskerettighetssystem og statenes forpliktelser, den norske ratifikasjonsprosessen og noen av dagens utfordringer knyttet til kompetanse og virkeliggjøring i Norge. Del II gjennomgår de fire grunnprinsippene som alle de andre rettighetsbestemmelsene skal sees i lys av, knyttet til aktuelle eksempler fra norsk virkelighet. Her legges grunnlaget for å belyse temaer i «praksiskapitlene» i del III om barns rettigheter i barnehage, skole, helsevesenet, barnevernet, NAV og asylfeltet. Vi tar også opp fylkesmannens og kommunens ansvar for å følge opp barnekonvensjonen. Bidragene i del IV om døve barns rettigheter, mobbing og om vold mot barn i samiske miljøer presenterer «stemmer fra praksisfeltet» og anskueliggjør ytterligere relevansen av barnekonvensjonen i praksis. Vi oppfordrer leseren til å sette seg inn i del I og II før videre fordyping i kapitler som er særlig aktuelle for egen profesjon og arbeidsoppgaver. Det er et sprang fra å forstå barns behov til å ivareta disse basert på en anerkjennelse av barns rettigheter. Derfor er det nødvendig å styrke kunnskapen om konvensjonen som et aktivt instrument til å virkeliggjøre barns menneskerettigheter.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 12

12.08.2019 10:12

INTRODUKSJON

Vi ønsker at denne boken skal bidra til dette. Det er et mål at det blir like naturlig for ansatte i forvaltningen å henvise til konvensjonsartikler i saksbehandlingen som å vise til paragrafer i nasjonale sektorlover. Det er dessuten ønskelig at stoﬀet øker oppmerksomheten om barnekonvensjonen blant forskere. Svært mange av de 98 anbefalingene som barnekomiteen kom med til Norge i 2018, utgjør problemstillinger som er aktuelle for forskning når det gjelder å undersøke årsaker, sammenhenger og eﬀekten av tiltak. Mangel på barnets muligheter til selv å klage til FNs barnekomité på samme måte som voksne kan klage til andre FN-komiteer når rettigheter brytes, krever at alle som arbeider med og for barn, yter sitt ytterste for å følge opp barnekonvensjonens prinsipper og bestemmelser. Vi håper at boken vår synliggjør konvensjonens slagkraft og inspirerer til styrket innsats for å realisere barns rettigheter i praksis! Tromsø, Oslo og Stavanger, juni 2019 Eivind Pedersen

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 13

Julia Köhler-Olsen

Elise Kipperberg

12.08.2019 10:12

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 14

12.08.2019 10:12

DEL I BARNEKONVENSJONENS GRUNNLAG OG INNHOLD, MEDLEMSSTATENES FORPLIKTELSER OG NORGES UTFORDRINGER

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 15

12.08.2019 10:12

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 16

12.08.2019 10:12

BARNERETTIGHETENES HISTORIE – I BARNETS ÅRHUNDRE Eivind Pedersen

Barns liv og utvikling har historisk sett vært overlatt til familien og i liten grad ansett som et offentlig anliggende. Ideer om at barn burde vernes gjennom offentlig regulerte rettigheter har derfor hatt vanskelige kår. Egne rettigheter for barn slik vi kjenner dem i dag, er et resultat av mange ulike forhold og initiativer fra kloke, fremtidsrettede og initiativrike enkeltpersoner eller organisasjoner. For initiativtakerne har dette arbeidet ofte artet seg som en lang og seig kamp. Foregangskvinner og -menn har møtt mye motstand. For enkelte har kampen vært kostbar. De har bokstavelig talt gitt sitt liv for barns rettigheter. I denne historien vies det særlig plass til to innflytelsesrike personer i Europa som hver på sin måte har stått frem som fyrtårn for anerkjennelse av barns rettigheter. Siste del av historien tar for seg arbeidet med å «lage» barnekonvensjonen som en ny standard for internasjonal ivaretakelse av barnerettigheter. Kapitlet har primærfokus på «barnets århundre». Dette begrepet ble opprinnelig

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 17

brukt av den svenske pedagogen Ellen Key i år 1900 som en visjon for utvikling av skole og oppvekst for barn. Utgivelsen av Keys bok Barnets århundrade (Key, 1900) skjedde samme år som lov om behandling af forsømte barn (vergerådsloven) trådte i kraft i Norge. Vergerådsloven fra 1896 var utarbeidet av riksadvokat Bernhard Getz. Han var samtidig leder av straﬀerettskommisjonen og i ferd med å utarbeide et forslag til ny straﬀelov. Ungdomskriminalitet og fengsling av unge lovbrytere var noe som opptok ham særlig. Getz ønsket at lovens formål skulle se barns kriminalitet som knyttet til forsømmelse i familiene og at «ondet skulle gripes ved roten gjennom forebygging» (Hagen, 2001, s. 21.) Loven førte til etablering av kommunale vergeråd som skulle ivareta oppvekstforholdene til vanskeligstilte barn under 16 år. Den kriminelle lavalder ble hevet fra 10 til 14 år. Men loven hadde, ved siden av et rent hjelpeperspektiv, også som mål å beskytte samfunnet mot kriminelle barn og de som var «sædelig forkomne» på grunn av «lastefulle foreldre».

12.08.2019 10:12

KAPITTEL 1

Virkemidlene var alvorlig påtale og formaning til barn og foreldre, ev. refselse av barna. Loven ga også hjemmel til å plassere barnet i en «pålitelig og hæderlig familie», barnehjem eller skolehjem (Hagen, 2001). I England kom «the British Children’s act» i 1908 som etablerte barnedomstoler, forbud mot henrettelse av barn under 16 år, forbud mot barnearbeid i «farlige» yrker, men også med landets første system for registrering av fosterforeldre. 1 I Norge ledet stortingsmann Johann Castberg utviklingen av lovverk med fokus på barn i familien. De «Castbergske barnelover» ble vedtatt av Stortinget i 1915 etter en årelang prosess (se Andersland, 2015). Hovedbudskapet i hele lovreformen var at barn ble ansett som et selvstendig individ uavhengig av foreldrenes status som gift eller ugift. Lovene avlet særlig stor motstand fra kristne miljøer og gifte kvinner som mente at lovene ville fremme promiskuitet og undergrave kristne familieverdier. De Castbergske barnelover – seks i tallet – besto av fem lover som regulerte barns rettsstilling i og utenfor ekteskap, og en endring i arveloven der barn født utenfor ekteskap ble gitt arverett etter far. De nye lovene var på den tiden en moderne lovgivning med røtter tilbake til Christian Vs Norske lov av 1687 der også barn utenfor ekteskap var gitt visse rettigheter. En senere lov av 1763 hadde gitt barnefar underholdsplikt til barn født utenfor ekteskap, men hovedproblemet med bestemmelsen var at det var barnets mor som selv måtte sørge for at bidraget ble betalt. Den sjette av de Castbergske barnelover 1

www.intriguing-history.com/childrens-act/

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 18

– «lov om forsorg for barn» – sørget da for at det oﬀentlige, ved kommune og stat, for første gang ﬁkk ansvaret for å sikre bidrag til barnets mor hvis barnefar ikke betalte. De Castbergske barnelover var svært radikale på sin tid, ikke bare i Norge, men også i verden. Norge var dermed et foregangsland når det kom til barns rettigheter i familielovgivningen tidlig i «barnets århundre».

Barna skal reddes i Europa Samtidig som de Castbergske barnelover tok til å gjelde i Norge, raste første verdenskrig i Sentral-Europa, med svært alvorlige følger også for barna. 16 millioner soldater og sivile ble drept i kampene. Krigen utløste enorm fattigdom og hungersnød. Særlig ille var situasjonen for barn i landene som tapte krigen – sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn, men også for Russland og Balkanstatene. Etter kapitulasjonen i 1918 innførte Storbritannia og Frankrike en handelsblokade rettet mot Tyskland og Østerrike-Ungarn, noe som forsterket den sosiale nødssituasjonen. Samtidig hadde krigen også medført fattigdom og nød i landene som fremsto som seierherrer. Den følgende gjennomgangen av de neste ti årene er hentet fra Clare Mulleys biograﬁ om Eglantyne Jebb, The Woman Who Saved the Children (Mulley, 2010). I London var det etter krigen mange som engasjerte seg i humanitært arbeid for barn. Søstrene Eglantyne og Dorothy Jebb etablerte seg som ledende i den britiske debatten om humanitær bistand. De hadde begge forbindelser til feministorganisasjoner, som ved siden av kampen for kvinners stemmerett også hadde

12.08.2019 10:12

BARNE RETTIGHETENES HISTORIE – I BARNE TS ÅRHUNDRE

Figur 1.1

Løpeseddelen som ble utdelt på Trafalgar Square.

fokus på nødstilte barn. Gjennom tidsskriftet Cambridge Magazine involverte begge seg i arbeidet mot ensidig krigspropaganda og mot sensur som rammet «opposisjonelle» aviser. Offisiell politikk i Storbritannia var ensbetydende med å ha fokus på nød i eget land. Hjelp til «fienden», herunder til fiendens barn, var ikke på den offisielle politiske agendaen. Cambridge Magazine var det eneste som utga kritiske artikler og nyheter fra «enemy countries». Søstrene hadde særlig front mot politikere som opprettholdt Storbritannias handelsblokade. Eglantyne, som hadde besøkt «fiendelandene», var veldig bekymret for den sosiale nøden krigen hadde skapt for barna. Hun viste til rapporter fra Ungarns Røde Kors, som hadde beregnet at av 18 000 nyfødte barn i landet ville 7000 – nesten 40 prosent – dø i løpet av første

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 19

leveår. Ved siden av artikler og nyheter i tidsskriftet produserte hun en mengde løpesedler for å informere Londons befolkning om nøden for barna i Sentral-Europa. En grå og kald aprildag i 1919 delte Eglantyne, sammen med sekretæren for The Women’s League, Barbra Ayrton Gould, ut en ny løpeseddel på Trafalgar Square.2 Denne hadde tittelen «A starving baby» og viste på første side et avmagret 2 ½ år gammelt barn fra Wien. Budskapet var at millioner av barn var i samme situasjon. Løpeseddelen stilte spørsmålet: «What does Britain stand for? Shall it go on?» Dette førte til at det «rant over» for myndighetene, som så dette som oppvigleri. 2

Women’s League er en av flere organisasjoner som drev kvinnekamp i Storbritannia, og som sammen med Women’s Suffragettes fikk gjennomslag for allmenn stemmerett for kvinner i 1928.

12.08.2019 10:12

KAPITTEL 1

Begge aktivistene ble følgelig arrestert og bragt til politistasjonen. Der ble det tatt ut tiltale med påstand om 5 pund per utdelt løpeseddel eller alternativt fengsel, siden løpeseddelen var politisk propaganda og ikke på forhånd klarert med myndighetene. Saken kom opp i rettssalen i The Mansion House 15. mai 1919, der Eglantyne forklarte at aksjonen ikke var politisk motivert, men knyttet til de moralske og humanitære sidene av situasjonen for barn i Sentral-Europa. Hun ble likevel dømt. Men til alles overraskelse ble boten satt til kun 5 pund. Eglantynes følelse av å ha seiret ble ytterligere forsterket av at aktor i saken – Sir Archibald Bodkin, som etter først å ha hudflettet henne i innledningen av saken, kom bort til henne etter domsavsigelsen. Der overrakte han henne en 5-pundseddel. Denne seddelen er senere beskrevet som den første donasjonen til organisasjonen Save the Children, som Eglantyne nettopp hadde grunnlagt.3 At aktor betalte boten for en tiltalt i en så politisk betent sak, vakte betydelig oppsikt. En ny mulighet var skapt for søstrene Jebb, som så potensialet i å utnytte dette i markedsføring av sin nye organisasjon. Det gjaldt å smi mens jernet var varmt. Saken ble godt kjent gjennom artikler i The Times, Daily Herald, Daily Mail, Mirror og Guardian. Søstrene Jebb bestemte seg prompte for å arrangere et offentlig møte for å promotere organisasjonens arbeid. Møtet fant sted fire dager etter domsavsigelsen, i selveste Royal Albert Hall, datidens største møtelokale i London. Søstrene 3

Den norske avdelingen heter Redd Barna.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 20

var i utgangspunktet usikre på om det ville komme tilhørere til å fylle et så stort lokale. Men der tok de feil. Det kom så mange at det til slutt måtte settes inn ekstra stoler. De oppmøtte var imidlertid ikke bare sympatisører. Flere hadde med seg råtne epler som de aktet å kaste på søstrene som ville samle inn penger til ﬁendens barn. Møtet var imidlertid forbausende velregissert og ﬁkk en pangstart. Henry Brailsford – en av landets mest kjente journalister – hadde besøkt og sett virkningene av blokaden for innbyggerne i Berlin og Wien. Han ga en sjokkerende øyenvitneskildring av nøden, av skjelettlignende kvinner og av døende barn. Han hadde sett ubevæpnede menn i en gate som rev en politimann av hesten, drepte hesten og spiste den på gata. Neste innleder var den mektige formannen i det britiske gruvearbeiderforbundet Robert Smilie, skotsk sosialist og en imponerende leder av utseende og veltalenhet. Hans perspektiv var at rådende økonomisk politikk innebar en dødsdom over mange små barn. Underveis i sin tordnende tale erklærte han at gruvearbeiderforbundet donerte £30 000 til den nystartede organisasjonen. Eglantyne, som var neste taler, fremholdt at det må være umulig for menneskeheten å godta at tusenvis av barn dør uten at man gjør noe aktivt for å redde dem. Møtet ble avsluttet av Dorothy, som viste frem en boks kondensert melk med ordene: «Det er mer praktisk moral i denne boksen enn i alle trosbekjennelser.» Møtet ble så avsluttet med innsamling av en stor sum penger til Save the Children. Ikke ett råttent eple ble kastet mot søstrene Jebb.

12.08.2019 10:12

BARNE RETTIGHETENES HISTORIE – I BARNE TS ÅRHUNDRE

Figur 1.2

Eglantyne Jebb sittende ved skrivebordet. Foto: Album/NTB scanpix

Eglantyne ble den første lederen av Save the Children. Starten er også nærmere beskrevet av organisasjonen selv.4 Save the Children utviklet seg raskt til å bli en tung aktør i hjelpearbeidet for barn og unge i Sentral-Europa og på Balkan. Men den ﬁkk også et større område å betjene. Hungersnøden i Russland rammet 15–20 millioner mennesker – også som følge av at kornhøsten hadde slått feil i 1920–1921. Her startet Eglantyne og Save the Children et samarbeid med Fridtjof Nansen om nødsendinger av medisiner og mat inn i landet. I arbeidet var det altoverveiende viktig å skape allianser. Det bød seg mange muligheter, men også utfordringer i etterkrigstidens Europa. Eglantyne måtte «slåss» mot politikere, medier og økonomiske nedgangstider. Russlandsoperasjonen ble særlig komplisert

www.savethechildren.org/us/about-us/why-save-thechildren/eglantyne-jebb

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 21

etter revolusjonen. Likevel greide Save the Children Fund (SCF) å drive daglige matprogrammer for 300 000 barn fra høsten 1921. Save the Children var også nyskapende på flere måter, bl.a. gjennom utstrakt bruk av mediene og stadige produksjoner av propagandafilmer. Eglantyne vendte seg tidlig mot de kirkelige organisasjonene for å søke støtte til SCF, men fikk ikke gehør hos preses for den anglikanske kirke i England – erkebiskopen av Canterbury. Hun sendte derfor et brev til pave Benedikt XV i Roma for å søke støtte fra den katolske kirkes overhode. Det fikk hun. Paven var en meget liten mann med tilnavnet Il Piccolito (den lille mannen), men på andre områder viste han storhet. Han beundret arbeidet som ble drevet mot hungersnød og hadde i tillegg sympati for kvinnesaken. Eglantyne fikk audiens hos Paven og ble der i over to timer. Paven påtok seg straks å oppfordre katolske kirker rundt i verden til å samle inn penger til

12.08.2019 10:12

KAPITTEL 1

Save the Children på The Holy Innocents’ Day 28. desember 1919. Besøket medførte også at Paven bevilget £25 000 fra Vatikanets fond og oppfordret kirkene til å sikre videre innsamlinger til organisasjonen. Hans godhjertethet, men samtidig manglende kunnskaper om økonomi, gjorde at Vatikanet kom i økonomisk ubalanse. Det fortelles jf. Clare Mulley at pave Benedikt XV ved sin død i 1922 hadde brukt opp Vatikanets fond, med den følge at den katolske kirke måtte ta opp lån for å dekke begravelsen. Eglantyne hadde i mellomtiden utropt ham til «Barnas pave» som takk for innsatsen for barn i verden. Virkningen av Pavens oppfordringer til alle katolske kirker i verden var enorm når det kom til anseelse og interesse for Save the Children. Innsamlingene og organisasjonsbyggingen gikk bra. På ﬁre år hadde organisasjonen samlet inn £4 millioner, barn hadde blitt gitt hjelp i 30 ulike land og antall nasjonale Redd Barna-komiteer var kommet opp i 40.

Verdens første barnerettighetserklæring Eglantyne etablerte Save the Children International Union 6. januar 1920 i Salle de l’Athénée i Genève, der også Røde Kors ble stiftet i 1863. Hun bodde vekselvis i Genève og i London, men var nærmest kontinuerlig på reiser rundt i Europa. Genève var i forbindelse med etableringen av Folkeforbundet 10. januar 1920 og byggingen av Palais de Nations også blitt senter for internasjonal humanisme.5 5

Eglantyne var derfor i kontinuerlig kontakt med organisasjoner og enkeltpersoner som arbeidet for menneskerettigheter. Hun kom snart til erkjennelsen av at barna, som små og forsvarsløse mennesker, burde vernes gjennom egne rettigheter. Denne tanken ble mer og mer dominerende for henne. Tross sviktende helse likte Eglantyne å vandre i fjellene rundt Genève. Det ga henne nye tanker og inspirasjon. En skyfri søndag i 1922 var Eglantyne på Mont Salève. Hun hadde med blyant og papir og utformet her, sittende i den tørre mosen med utsikt over byen, utkastet til verdens første barnerettserklæring. Den var i fem punkter. Etter lengre tids diskusjon om også andre forslag til et rettighetsdokument ble hennes «Declaration of the Rights of the Child» vedtatt av Save the Children Foundation (SCF) 17. mai 1923. Eglantyne var, ved siden av ledervervet i Save The Children, noe ufrivillig involvert i Folkeforbundets barnevelferdskomité. Hun likte seg ikke i komitéarbeid og endeløse diskusjoner. Men mens mange andre saker var omfattende og ga grunnlag for de mest spissﬁndige debatter, var styrken ved Eglantynes erklæring at den kun var i fem punkter og at den ikke tok større plass enn en halv A4-side. Dette gjorde det mulig å styre dokumentet gjennom komiteen og legge erklæringen frem for generalforsamlingen i Folkeforbundet, der den ble enstemmig vedtatt 26. september 1924. Verdens første internasjonale barnerettserklæring var blitt til.

League of Nations (Folkeforbundet) – forløperen til FN.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 22

12.08.2019 10:12

BARNE RETTIGHETENES HISTORIE – I BARNE TS ÅRHUNDRE

Før leseren ser faksimilen av originalteksten, kan det være greit å ha sett den engelske oversettelsen av teksten i erklæringen:

Geneva Declaration of the Rights of the Child Adopted 26 September, 1924, League of Nations By the present Declaration of the Rights of the Child, commonly known as «Declaration of Geneva», men and women of all nations, recognizing that mankind owes to the child the best it has to give, declare and accept it as their duty that, beyond and above all considerations of race, nationality or creed: 1.

The child must be given the means requisite for its normal development, both materially and spiritually;

2. The child that is hungry must be fed; the child that is sick must be nursed; the child that is backward must be helped; the delinquent child must be reclaimed; and the orphan and the waif must be sheltered and succored; 3. The child must be the ﬁrst to receive relief in times of distress; 4. The child must be put in a position to earn a livelihood, and must be protected against every form of exploitation: 5. The child must be brought up in the consciousness that its talents must be devoted to the service of fellow men.

Figur 1.3 Barnerettighetserklæringen fra 1924 i engelsk oversettelse.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 23

Figur 1.4 Faksimile av originaldokumentet «Declaration de Genève»

Etter vedtaket i Folkeforbundet reiste Eglantyne rundt i Europa for å få ulike regjeringer til å slutte seg til erklæringen. Den ble trykket på mange språk for å hjelpe regjeringene med å få lokal tilslutning til den. Eglantyne fortsatte sitt arbeid med utvikling av Save the Children og oppfølging av barnerettserklæringen helt til hun – syk og avkreftet, avgikk ved døden 17. desember 1928, bare 52 år gammel.

12.08.2019 10:12

KAPITTEL 1

Fra velferd og beskyttelse til medvirkning og medbestemmelse for barn Genève-erklæringen av 1924 baserte seg på to hovedprinsipper. Det første handlet om velferdstiltak (matforsyning, materiell og åndelig hjelp og annen bistand til syke og enslige barn). Det andre handlet om beskyttelse – at barna måtte bli de første til å få hjelp i nødssituasjoner og også vernes mot all utnyttelse. 1924-erklæringen var sterkt farget av verdenskrigen og den påfølgende nøden. Slikt sett var den tidsriktig og en avspeiling av hva som var i fokus på dette tidspunktet. Barna var objekter for hjelp og beskyttelse. Utviklingen mot et nytt prinsipp der barna trer inn i subjektrollen tok tid. Ideer om å la barn få en aktiv rolle i å påvirke egne liv hadde i lengre tid vært en del av tenkningen blant annet i pedagogiske miljøer i Europa. Også på dette feltet ﬁkk enkeltpersoner avgjørende betydning for barnas «subjektstatus». En av disse – og utvilsomt den mest radikale blant dem – var Henryk Goldszmit, født i Warszawa i 1878. Han skulle i mange år være mer kjent for måten han døde på, enn for hva han gjorde mens han levde. La oss derfor først se litt på hans liv og virke – i barnas tjeneste. Han kom fra en jødisk familie. Faren var en vellykket advokat som i 1890 ﬁkk en mental sykdom som bidro til å ruinere familien. Henryk greide imidlertid, tross vanskene i familien, å utdanne seg til lege, med særlig interesse for pediatri. Underveis i utdanningen og senere som lege ved krigsfronten skrev han noveller og tok da navnet Janusz Korczak, et navn han beholdt til han døde.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 24

I Betty Jean Liftons biografi om Janusz Korczak er hans utvikling fra krigserfaringene og frem til 1942 utførlig beskrevet (Lifton, 2006). Den følgende historien bygger på denne biografien. Allerede som feltlege i den russisk-japanske krig i 1904 var Janusz Korczaks hovedfokus på barns situasjon. Under bombardement fra kanonene skrev han sine første betraktninger om barns rett til verdighet og respekt fra de voksne. Hans tidlige artikler ble senere til boken How to Love a Child fra 1919 (norsk utgivelse 2018). Etter krigen startet Korczak som rådgiver og lege for sommerleirer for fattige barn. Der fungerte han både som leder og som ansvarlig for helseundersøkelser. Her fikk Korczak sine første erfaringer med å involvere barna selv i opplegget for leiroppholdene. Internasjonalt var Korczak kjent som en meget dyktig lege, men også som en lokal Robin Hood. Han krevde høy betaling for sine legetjenester fra rike pasienter, men ga gratis behandling til de fattige. Ut over dette hadde Korczak pedagogisk utdanning. Pedagogikken ble etter hvert mer dominerende for han enn legegjerningen. Hans tenkemåte hadde elementer av Maria Montessoris pedagogiske prinsipper «frihet, orden og ansvar» som ble utviklet i arbeidet med fattige og utviklingshemmede barn i Roma. Montessoris pedagogikk oppfordret til egenaktivitet og utprøving hos barna selv, mens læreren skulle holde seg mer i bakgrunnen (Hainstock, 1997). Korczaks pedagogiske grunnsyn baseres på at barna er kompetente og at deres syn må tas inn og prege de voksnes holdninger. Pedagogisk metode må derfor ikke handle om

12.08.2019 10:12

BARNE RETTIGHETENES HISTORIE – I BARNE TS ÅRHUNDRE

Figur 1.5

Janusz Korczak og barn på «The Jewish Orphanage». Foto: Akg-images/Israel Talby/NTB scanpix

enveiskommunikasjon, men om barns deltakelse og læring gjennom eksperimentering. Barna skulle læres til selv å finne løsninger – også på konflikter dem imellom. Korczak snakket med barna, ikke til dem, slik tradisjonen var både for foreldre og lærere på denne tiden. Kolleger beskrev også at han snakket med «barn som om de var voksne og med voksne som om de var barn». I en alder av 34 år ble han leder av barnehjemmet The Jewish Orphanage i Warszawa. Ved siden av ga han pedagogiske forelesninger. Han drev i flere år også radioprogrammet «Old Doctor». Dette programmet var ifølge Betty Jean Lifton så populært at folk skyndte seg hjem fra arbeid for å høre

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 25

Korczak på sin rolige og kloke måte svare på alle mulige helsespørsmål. Han ga også råd til foreldre om barneoppdragelse. Men som følge av en antisemittisk politisk bølge i Polen, som særlig hadde forsterket seg fra 1930, ble han fjernet fra radioprogrammet. Kollegene protesterte – dessverre til ingen nytte. Han var jøde. I stedet kastet han seg på avisfronten. Som motvekt til hovedstadsavisen Review utga han en ukentlig barneavis kalt Little Review – en avis med tekst og illustrasjoner som barn selv hadde laget. Han skrev i tillegg fagbøker, romaner og artikler. Den mest kjente romanen er King Matt the First (Korczak, 1923), en fortelling om den mindreårige kongesønnen,

12.08.2019 10:12

KAPITTEL 1

som enda ikke hadde lært å lese, men som måtte overta kronen etter at foreldrene døde. Kong Matt regjerer landet med et barns tenkemåte og starter ut med å innføre en forordning der alle barn skal få sin daglige rasjon sjokolade. Dette og andre initiativer fra kong Matt skaper i romanen store utfordringer for landets regjering og administrasjon. Boken er skrevet på samme vis som Astrid Lindgren lar Pippi og Emil fremstå. Han ser verden og samfunnet gjennom Matts øyne og lar ham være sjef for det som videre skjer i landet, både i krig og fred, i lek med venner og i møter med ministre. Og landet klarer seg godt med barnekongen i førersetet. Korczak var på denne tiden skuﬀet over Folkeforbundets barnerettserklæring fra 1924. Den var ikke klar nok. Han ønsket rettigheter – ikke velferdstiltak. Han ville ha det nå, ikke i overskuelig fremtid. Likevel deltok han aktivt i promotering av erklæringen i eget hjemland forut for Polens signering av erklæringen. Mot slutten av 1920-tallet utarbeidet han en egen barnerettserklæring i 22 punkter – «The Child’s Right to Respect». Hovedpoenget her var at barna hadde krav på respekt for sine egne valg og holdninger – som et kompetent individ (Korczak, utgitt i norsk oversettelse, 2016). Det var likevel som leder av barnehjemmet han raﬃnerte sine grunnleggende ideer om medvirkning og medbestemmelse for barna i institusjonen. Barnehjemmet ble hans praktiske arena for utvikling av en – frem til da – ukjent metode, «The Korczak system». Hans pedagogiske kongstanke ble nå materialisert. Barnehjemmet med nesten

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 26

200 barn var i realiteten en «barnerepublikk», der barna selv sto for egne valg og tok ansvar for egne og andres handlinger. Barns rett til å delta og medbestemme var satt i system på alle nivåer i institusjonslivet. Dette gjaldt både barns eget ansvar for hverdagen, så vel som ansvaret for å lage regler og håndtere konflikter. Barna ga ut sin egen institusjonsavis. Institusjonen hadde sitt «Children’s Parliament» og domstolen «The Court of Peers» hvor barna behandlet klager, konflikter, regelbrudd og påstander om stjeling.6 Ansatte, også Korczak selv, måtte møte for domstolen når barna hadde klager rettet mot dem. «Dette fantastiske mennesket hadde motet til å stole på de barn og ungdommer han arbeidet med, han til og med betrodde dem disiplinspørsmål og svært vanskelige oppgaver som krevde meget ansvar», skrev den sveitsiske barnepsykologen Jean Piaget (jf. Betty Jean Lifton) etter et besøk på Korczaks barnehjem. Systemet var, og er kanskje ennå, den mest radikale metodikk vi kjenner for deltakelse og medbestemmelse for barn. Resultatene fra «The Korczak system» på barnehjemmet ble i Liftons biografi beskrevet som formidable, målt i trivsel og solidaritet mellom barna. Både hans institusjonssystem og pedagogiske tenkemåter har senere inspirert fagpersoner i deler av verden. Det finnes i dag ulike «Korczak-lectures» og andre internasjonale seminarer der Korczaks pedagogiske prinsipper drøftes av ledende pedagoger og forskere. Hans betydning for synet på barn og 6

Barneparlamentet og Domstolen for jevnaldrende.

12.08.2019 10:12

BARNE RETTIGHETENES HISTORIE – I BARNE TS ÅRHUNDRE

pedagogikk for barns egen deltakelse i utdanning førte til at UNESCO markerte 1978/79 som det internasjonale «Janusz Korczak-året».7 Starten på andre verdenskrig førte imidlertid til dramatiske endringer for Korczak og barna på barnehjemmet. De ble etter hvert tvunget inn i Warszawa-gettoen og flyttet fra bygning til bygning. Situasjonen ble stadig vanskeligere for Korczak selv, for de ansatte og for barna. Det manglet mat og medisiner. På Janusz Korczak Communication Centers hjemmeside kan vi lese hvordan historien endte. 8 «The Last March August 6, 1942» beskriver dagen da tyske soldater kommanderte «Alle Juden heraus». Korczak, ni medarbeidere og 192 barn måtte forlate barnehjemmet. Øyenvitner beskrev rekken av barn, ledet av Korczak som bar fire år gamle Romcia i den ene armen mens han leide Szymonek Jakubowicz i den andre. De gikk i rekker fire og fire etter hverandre med ryggsekker på. De var i sine fineste klær, og noen bar også lekene sine. En av guttene bar kong Matts grønne flagg. På gatene var det sammenstimling av folk som hadde hørt ryktet om at dr. Korczak og barna var tatt. Toget av voksne og barnehjemsbarn endte noen kilometer senere på Umslagplatz, der soldater fra SS med våpen og hunder var stasjonert foran jernbanevognene. Inne på stasjonen forteller ryktet at en tysk offiser tilbød Korczak fritt leide – å kunne dra hjem uten barna. En av versjonene fra denne hendelsen var at offiserens datter hadde blitt behandlet

av Korczak for alvorlig sykdom ved en tidligere anledning og at oﬃseren ønsket å takke ham på denne måten. Men Korczak ristet da på hodet, vinket oﬃseren bort, snudde og hjalp barna inn i jernbanevognene. Toget førte alle til masseutryddelsesleiren Treblinka der Korczak og barna ble gasset i hjel, sannsynligvis i løpet av en av de påfølgende dagene.

Barnets rett – fra erklæring til konvensjon De forente nasjoner (FN) ble dannet – formelt sett – 24. oktober 1945. Dette er også utgangspunktet for feiringen av FN-dagen. I kjølvannet av krigen var menneskerettigheter et viktig tema for den nye organisasjonen, som tre år etter vedtok FNs menneskerettserklæring. Samme år ble også Genève-erklæringen fra 1924 i fem punkter, utvidet med to nye punkter gjennom FNs første barnerettserklæring. De to nye punktene handlet om: 1) beskyttelse av barn uavhengig av rase, nasjonalitet og tro, og 2) at barnet må behandles med respekt for tilhørighet til egen familie. I årene som fulgte, kom det ønsker fra ﬂere land om å vedta en mer omfattende barnerettserklæring. Polen foreslo at 1948-erklæringen skulle avløses av en konvensjon for barnets rettigheter.9 Dette var det ikke tilstrekkelig støtte for i FN. Arbeid med en ny erklæring ble stadig utsatt på grunn av mer «presserende oppgaver» ved OHCHR 9

7 8

FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Lenken til hjemmesiden vises i litteraturlisten.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 27

En erklæring på menneskerettsområdet er et dokument som begrenser seg til å ha politisk og moralsk kraft, men en konvensjon er juridisk bindende for stater som ratiﬁserer (forplikter seg til å følge) konvensjonen.

12.08.2019 10:12

KAPITTEL 1

i Genève.10 Tekst til en ny erklæring kom første gang på bordet i 1957. Denne var sterkt inspirert av den universelle menneskerettserklæringen og av ILO-konvensjonens forbud mot barnearbeid. Den nye erklæringen ble vedtatt i FNs generalforsamling 20. november 1959, og var omformulert til ti prinsipper med underpunkter. Nytt var retten til fri og obligatorisk utdanning, lek og rekreasjonsmuligheter, forbud mot barnearbeid, samt en sterkere vekting av arbeid mot diskriminering. For første gang er også barnets beste tatt inn, først under prinsipp 2 som et avgjørende hensyn («paramount consideration»). Dernest under prinsipp 7 andre ledd, som veiledende («guidance») for de som har ansvar for utdanning og veiledning. Fortsatt var det vi i dag kjenner som «participation», ikke inntatt i erklæringen. Tiden var ennå ikke moden for det. Janusz Korczaks arkiv, som inneholder alt som ble tatt vare på etter at han døde, ble ikke gjort tilgjengelig i Polen før i 1956. Hans skrifter ble først oversatt til engelsk i 1967 og slo derfor ikke umiddelbart an blant internasjonale barnerettsforkjempere. 1979 ble feiret som FNs internasjonale barneår, og UNESCO gjorde som tidligere nevnt skoleåret 1978/79 til «Janusz Korczakskoleåret». 7. februar 1978 foreslo Korczaks hjemland Polen – på vegne av ﬂere stater – at man skulle feire barneåret 1979 med å vedta en barnekonvensjon. Polens første forslag til konvensjonstekst inneholdt 18 artikler. Retten for barn til å bli hørt og si sin mening 10 Høykommissæren for menneskerettigheter.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 28

var da ikke inne i forslaget, men ble foreslått i Polens reviderte forslag 10. oktober 1979, da som nummer sju av i alt 28 artikler. Polens reviderte forslag kom inn etter diskusjoner og innspill fra en rekke stater, og det var dette forslaget som ble grunnlaget for arbeidsgruppen blant statene som ﬁkk oppgaven å lage tekst til en barnekonvensjon. Professor Adam Lopatka fra Polen, som ledet arbeidsgruppen, uttrykte senere at bakgrunnen for forslaget var at den polske regjeringen ønsket å popularisere Janusz Korczaks «konsept om barndom» for hele verden (OHCHR, 2007, s. xxxviii). Polens forslag var støttet av mange, men å markere barneåret 1979 med å vedta en barnekonvensjon viste seg fort å være urealistisk. Arbeidsgruppen hadde ikke kommet i gang. Stabene hos Høykommissæren i Genève og i ECOSOC hadde ikke kapasitet.11 Prosessen ble utsatt ﬂere ganger, men arbeidsgruppen kom likevel i gang og var åpen for alle stater, også stater som ikke var medlemmer av menneskerettskonvensjonen, kunne delta. På det første møtet 14. februar 1979 ble Adam Lopatka valgt til «Chairman-Rapporteur» for arbeidsgruppen (OHCHR, 2007, s. 68). Den åpne arbeidsgruppen møttes bare én gang i året, og fremdriften var derfor dårlig. Statenes deltakelse i arbeidsgruppen var heller ikke overveldende. I 1981 møtte eksempelvis 27 stater. Mange «kom og gikk» i årene som fulgte, uten at dette ifølge Lopatka hemmet arbeidet (OHCHR, 2007, s. xl). Etter hvert økte deltakertallet og endte med 65 stater

11 The UN Economic and Social Council, FN-rådet som også forbereder saker for Generalforsamlingen.

12.08.2019 10:12

BARNE RETTIGHETENES HISTORIE – I BARNE TS ÅRHUNDRE

under sluttbehandlingen i 1989. Flertallet var fra industrialiserte og toneangivende land i verden. Det var spesielt dårlig oppmøte fra det afrikanske kontinent. Kun Senegal deltok årlig fra 1982. Arbeidet var de første årene også preget av den kalde krigen mellom vest og øst, der særlig USA og Sovjet fremmet «taktiske hindringer» gjennom å fremme og senere trekke kontroversielle forslag (OHCHR, 2007, s. xxxviii). Per Miljeteig12, som var Norges representant fra 1985, har særlig fremhevet kampen som utspant seg mellom supermaktene i en tid da FN samtidig arbeidet med ﬂere konvensjoner. En av prosessene som skapte særlige utfordringer, var arbeidet med å utforme torturkonvensjonen.13 Men da det kom til enighet om denne konvensjonen i 1984, dempet konﬂiktene seg og arbeidet med barnekonvensjonsteksten skjøt fart. Dette falt også sammen med at komiteen tillot at frivillige organisasjoner kunne delta med innspill i arbeidet. Mange organisasjoner ønsket å påvirke. FNs egne organisasjoner, ILO, UNESCO, UNICEF og WHO, deltok fast. Riktignok bemerket Adam Lopatka at UNICEF ikke var særlig involvert i «konvensjonsprosjektet» de første årene (OHCHR, 2007, s. xxxviii). Etter hvert deltok også frivillige organisasjoner (NGO-er) i arbeidet med å fremme innspill til arbeidsgruppen.14 Høykommissæren for menneskerettigheter så deltakelse fra frivillige organisasjoner som en styrke for det videre arbeidet

12 Opplysninger fra Per Miljeteig i telefonsamtaler med redaktørgruppen. 13 FNs torturkonvensjon ble vedtatt 10.12.1984. 14 Non-Governmental Organisations – frivillige, interesseog humanitære organisasjoner.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 29

med konvensjonsteksten. Eksempler på slike organisasjoner var Save the Children International, Red Cross International, International Council of Women og International Commission of Jurists. I tillegg deltok blant annet katolske og islamske religiøse organisasjoner. Et sekretariat for NGO-gruppen ble dannet. Her ble Nigel Cantwell fra organisasjonen Defence for Children International (DCI) den sentrale lederfiguren.15 UNICEF sto for logistikk og annen bistand til denne gruppen, som etter hvert vokste i antall medlemmer frem til 1989, da nærmere 50 organisasjoner deltok. Svenske Rädda Barnen var særlig aktiv på NGO-siden. Etableringen av ad-hoc-gruppen ga et betydelig bidrag til utvikling av konvensjonsteksten. Fra å være på utsiden kunne disse organisasjonene – særlig etter 1985 – påvirke arbeidet inne i møtesalen der drøftingene pågikk. Simone Ek (2009) viser til at de frivillige organisasjonene ikke bare hadde stor påvirkningskraft, men at de også bidro til et godt miljø rundt arbeidsgruppen. Dette fikk også betydning for utfallet. Ek hadde selv en rolle som Rädda Barnens representant i Genève i perioden 1981–1989 og deltok aktivt med å skape en god samarbeidskultur mellom de som deltok i de årlige arbeidsukene. Hver torsdag i arbeidsuken inviterte hun til svensk ertesuppe og varm punsj i sin leilighet i Rue de Zürich i Genève. Hun oppsummerer at disse uformelle treffene bidro til et godt «arbeidsmiljø» mellom medlemmene i arbeidsgruppen og sentrale personer i de frivillige organisasjonene (Ek, 2009, s. 10). 15 www.defenceforchildren.org

12.08.2019 10:12

KAPITTEL 1

Det kunne saktens trenges, for prosessen i arbeidsgruppen var utfordrende. Eugeen Verhellen beskriver de ulike fasene i fremdriften, der de ulike tekstforslagene ble drøftet og om problemene som oppsto med å skape enighet. Ved siden av en lav møtefrekvens i arbeidsgruppen kom det også en mengde forslag og motforslag. Mange deltok ifølge Verhellen kun på basis av «egne ideer». Forslagene handlet etter hvert om hele spekteret av menneskerettigheter – politiske, sivile, økonomiske, sosiale og kulturelle. Landene hadde ulik lovgivning og kulturelle tradisjoner, noe som skapte utfordringer. Arbeidsgruppen slet også med å finne rettigheter som var særskilte barnerettigheter. Endelig var det også utfordringer med ulike språk og oversettelser (Verhellen, 1994, s. 68–69). Uenighet i arbeidsgruppen ble fra Lopatkas side møtt med en strategi som gikk ut på å sette ned ad-hoc-grupper med representanter for land som var mest ivrig i diskusjonen. Oppgaven for disse var å komme opp med omforente forslag til artikkeltekst. Flere temaer skapte utfordringer. Mens mange artikler passerte uten store vansker, førte andre til stor diskusjon og uenighet. Adam Lopatka har selv oppsummert artiklene som skapte flest kontroverser (OHCHR, 2007, s. xli). En av disse gjaldt artikkel 1 om definisjon av barnealder. Et tema her var spørsmål om også det ufødte barnet skulle vernes gjennom konvensjonen, noe særlig katolske land ivret for. Det var også ulike oppfatninger av den øvre aldersgrensen, som til slutt endte på 18 år. Noen land anså barn som voksne fra 15 år. Lopatka viser også særlig til langvarige diskusjoner om artikkel 12 om retten til å bli hørt og artikkel 13

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 30

om ytringsfrihet. Hva gjelder artikkel 14 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, var uenigheten særlig knyttet til religionsfrihet. På dette punktet fremmet de islamske statene i Midtøsten og Nord-Afrika et felles forslag om at religionsfrihet måtte begrenses i henhold til nasjonale lover. De samme landene hadde også sterke innvendinger til artikkel 21 om adopsjon, siden dette ikke anerkjennes i disse landenes kultur. Ulikheten i verden ble også sterkt synlig gjennom debatten om artikkel 28 om barnets rett til utdanning, der mange land mente de ikke kunne tilby barn gratis skolegang. Et særlig kontroversielt tema som fulgte hele prosessen, også i kommentarer fra Sverige og de andre nordiske landene, dreide seg om hvorvidt artikkel 38 nr. 2 og 3 skulle ha 15 år, og ikke 18 år som aldersgrense for når barn tidligst kan rekrutteres til væpnede styrker. Noen forslag ble kun fremmet, men ikke realitetsbehandlet. Barbados foreslo at man i konvensjonen skulle oppmuntre familier til å føde færre barn siden det ville bli vanskelig for staten å ivareta store familier. Senegal mente man burde å ta inn en artikkel om barns plikter – at barn er pliktig til å respektere sine foreldre og gi dem støtte når foreldrene trenger det. Dette er eksempler på kulturaspekter som også ble en del av diskusjonene i arbeidsgruppen. I debatten kom det også opp diskusjoner om «standarden» i noen av artiklene var satt for lave og at de ikke ville motivere stater til å bli part i konvensjonen. Motsatt hevdet andre delegater at standarden gjorde det mulig for stater med begrensede ressurser å ratiﬁsere konvensjonen. Adam Lopatka kommenterte

12.08.2019 10:12

BARNE RETTIGHETENES HISTORIE – I BARNE TS ÅRHUNDRE

selv denne problematikken med å vise til at høyere standard for stater som ønsker det, er fullt forenlig med konvensjonens artikkel 41 (OHCHR, 2007, s. xli). Barn hadde selv ikke deltatt i prosessene, men Lopatka beskriver blant annet en enkeltepisode der en delegasjon svenske barn dukket opp i arbeidsgruppens møterom og overleverte en protest med 12 000 underskrifter fra barn mot forslaget om å sette 15-årsgrense for barns deltakelse i krig og ﬁendtligheter. Det var også representanter for franske barne- og ungdomsorganisasjoner som viste aktiv interesse for arbeidet med konvensjonen. I tillegg viste Lopatka til at elever fra Canada «noen ganger kom for å høre på arbeidsgruppens arbeid».

Sluttbehandlingen FNs arbeidsgruppe hadde underveis ingen deﬁnert sluttdato for arbeidet med barnekonvensjonen, og det ble etter hvert klart at en slik dato måtte settes. Det ble enighet om å avslutte arbeidet i 1989 – ti år etter FNs barneår. For å legge ytterligere press på arbeidsgruppen ble det også foreslått, blant annet fra UNICEF, at vedtaksdatoen måtte være 20. november, symbolsk sett på 30-årsdagen for barnerettserklæringen fra 1959. Dette innebar at arbeidsgruppen måtte ha tekstforslaget klart tidlig på året 1989. Prosessen «speedet» derfor opp mot denne sluttdatoen, ikke uten nye vansker. I 1988 lyktes det komiteen å komme til enighet etter første gjennomgang («at ﬁrst reading»). Forslaget til konvensjonstekst hadde da vært vurdert av FNs «Legal Counsel» og vært gjenstand for en teknisk gjennomgang for å sjekke om

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 31

artiklene overlappet eller repeterte hverandre, eller om deler av teksten var motstridende. Arbeidsgruppen vurderte også rekkefølgen av artikler i flere omganger. Mot slutten av 1988 kom både enkeltstater og NGO-enes ad-hocgruppe med nye tekstforslag til arbeidsgruppen ved «second reading». Dette avstedkom 67 nye arbeidsrapporter under debatten. Man begynte å få tidsnød, og valg måtte gjøres. Det ble presset på både fra Høykommissæren for menneskerettigheter og fra en rekke lands regjeringer. Tema i innspurten gjaldt også oppgavene for kontrollorganet, som frivillige organisasjoner hadde foreslått allerede i 1982 som en egen barnekomité (Ek, 2009, s. 152). Dette ble til slutt også foreslått av arbeidsgruppen. Det var likevel uenighet om hvordan barnekomiteen skulle finansieres. Arbeidsgruppen fant ikke noen løsning på dette, og spørsmålet ble derfor oversendt ECOSOC.16 Uenigheten gjaldt om dette skulle inn i FNs fellesbudsjett for menneskerettigheter eller finansieres av de land som ratifiserte konvensjonen. Det siste ville, ifølge flere av arbeidsgruppens medlemmer, kunne føre til at mange land av den grunn ville unnlate å ratifisere konvensjonen. Spørsmålet ble løst gjennom ECOSOC og komitébehandlingen som støttet en anbefaling om å ta utgiftene inn i FNs ordinære budsjett. Arbeidsgruppen hadde underveis drøftet antall medlemmer i barnekomiteen. I diskusjonen hadde antallet variert fra 10 til 15. Under behandlingen 13.–14. november 1989 i sakskomiteen 16 ECOSOC – rådet som samordner FNs økonomiske og sosiale spørsmål, og som også tidligere hadde en rolle i oppstarten av arbeidet med konvensjonsteksten.

12.08.2019 10:12

KAPITTEL 1

som la frem innstillingen, ble antallet etter artikkel 43 nr. 2 satt til 10 medlemmer. Forslaget til konvensjonstekst ble sluttbehandlet i sakskomiteen i to runder – fra 8. til 10. og fra 13. til 16. november – før teksten ble lagt frem for Generalforsamlingens plenum 20. november. Den endelige konvensjonsteksten var ifølge Verhellen (1994) et resultat av en mesterlig balanse mellom ulike forslag og prosesser – mellom stater, arbeidsgrupper, mellom Høykommissæren i Genéve og ECOSOC i New York. Tidsplanen hadde holdt med knappest mulig margin. Den 20. november 1989, kl. 10.30 på formiddagen, ble barnekonvensjonen enstemmig vedtatt i FNs generalforsamling. Simone Ek nevner i sin bok (Ek, 2009, s. 16) at et stort antall barn tok sete i et stort møterom i FN-hovedkvarteret på ettermiddagen 20. november etter at barnekonvensjonen var vedtatt i Generalforsamlingen.17 Der tok barna ordet. Under diskusjonen sa ﬂere av ungdommene, ifølge Ek, at de mente at artikkel 12 ikke bare burde gi barn og unge rett til å bli hørt, men en politisk rett til å stemme ved valg (Ek, 2009, s. 16). Saksordføreren fra Generalforsamlingen, mr. Garba fra Nigeria, markerte her betydningen av konvensjonsvedtaket ved å vise til forordet om at menneskeheten skylder barnet «the best it has to give», ordene Eglantyne Jebb hadde brukt 65 år tidligere. Han viste videre til at Generalforsamlingen med dette hadde tatt et nytt og avgjørende steg for barn.

17 En video fra åpningen av dette arrangementet ligger i dag på Youtube.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 32

Barnas rettigheter hadde nå gått fra å være en erklæring om «god hensikt» til å bli et «bindende» dokument for internasjonal lovgivning (OHCHR, 2007, s. 273) FNs generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar avsluttet med å si til barna at konvensjonen er et stort, men likevel kun et første steg. Målet var ifølge de Cuéllar å sikre at rettighetene skulle bli en realitet for alle verdens barn. «Menneskeheten skylder barna det beste den har å gi. Dere er vårt håp for fremtiden!» (fra videoopptak fra barnearrangementet). Barnekonvensjonen ble åpnet for signering etter vedtaket. I januar 1990 ble det avholdt en egen signeringsseremoni i New York. Etter ratifikasjon fra de første 20 landene trådte konvensjonen i kraft 2. september 1990. Tre måneder senere ratifiserte også Norge barnekonvensjonen. Se også bokens kapittel 3. Ved utgangen av det tjuende århundre er barnekonvensjonen ratifisert av alle verdens stater, bortsett fra USA.18 Konvensjonen er likevel den mest ratifiserte av alle FNs konvensjoner. Dette betyr at så å si hele verdenssamfunnet har bekreftet sin plikt til å sikre nasjonale rettigheter for barn etter standarder fastsatt i konvensjonen. Det er likevel slik at flere stater har reservasjoner knyttet til enkeltartikler, f.eks. artikkel 14 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og artikkel 21 om adopsjon.

18 Dette er fortsatt grunnlag for diskusjon i amerikansk politikk der hensynet står mellom individenes frihet til selv å bestemme for eksempel oppdragelsesformer og statens rett til å pålegge foreldre eller verger bestemte plikter.

12.08.2019 10:12

BARNE RETTIGHETENES HISTORIE – I BARNE TS ÅRHUNDRE

Figur 1.6 20 November 1989 – Group of children meeting the Secretary-General, United Nations. Foto: UN Photo/Milton Grant

Barnekonvensjonen ble fulgt opp med et verdenstoppmøte for barn arrangert av UNICEF i New York i 1990. Toppmøtet vedtok en handlingsplan med spesifikke, tidsbestemte mål for å ivareta alle barns helse og sikkerhet. Det ble i tillegg lansert en kampanje for at flere land skulle ratifisere og implementere barnekonvensjonen. Like etter utgangen av århundret – 25. mai 2000 – vedtok FN to tilleggsprotokoller til konvensjonen – om barn i væpnet konflikt og om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Siden 1989 er barnekonvensjonen ikke endret med ett ord. Kun ett tall er endret i konvensjonsteksten. Dette skjedde på bakgrunn av et forslag i 1995 fra Costa Rica, som foreslo å utvide antall medlemmer i barnekomiteen

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 33

fra 10 til 18. Dette hadde også blitt en nødvendighet. Tilslutningen til barnekonvensjonen var formidabel, og behovet for å overvåke statenes håndtering av konvensjonsrettighetene hadde sprengt barnekomiteens kapasitet. Forslaget ble vedtatt 18. november 2002 som en endring av artikkel 43 nr. 2. Århundret hadde endt. Erklæringer var blitt til en konvensjon. Statenes praksis med å ivareta barnets rettigheter hadde blitt underlagt overvåkning. Det var satt standarder for ivaretakelse av barnas behov for både hjelp og bistand, skolegang, beskyttelse og ikke minst for barnas egen rett til å bli hørt og si sin mening. Så – i hvert fall hva barnas rettigheter angår, ble århundret virkelig «Barnets århundre».

12.08.2019 10:12

KAPITTEL 1

Referanser Faglige publikasjoner Andersland, G.K. (red.) (2015). Antologi – De Castbergske barnelover 1915–2015. Oslo: Cappelen Damm. Ek, S./Rädda Barnen (2009). Självklart barnets rettigheter – Om frivilligorganisationernas roll i tilkomsten av Barnkonventionen. Stockholm: Rädda Barnen. Hagen, G. (2001). Barnevernets historie – Om makt og avmakt i det 20. århundret. Oslo: Akribe forlag. Hainstock, E.G. (1997). The essential Montessori: An Introduction to the Woman, the Writings, the Method, and the Movement, revidert utg. New York: Penguin Books. High Commisioner for Human Rights (OHCHR) (2007). The Legislative History of the Convention on the Rights of the Child. New York og Genève: United Nations. Key, E. (1900). Barnets århundrade, studie I. Stockholm: Albert Bonniers forlag.

Barnekonvensjonen_i_praksis.indd 34

Korczak, J. (1918/2018). Hvordan elske et barn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Korczak, J. (2016). Barnets rett til respekt. Oslo: Cappelen Damm. Korczak, J. (1923/1986). King Matt the First. New York: Algonquin Books of Chapel Hill. Lifton, B.J. (1997). The King of Children – The Life and Death of Janusz Korczak. New York: St. Martin’s Griﬃn. Mulley, C. (2010). The Woman Who Saved the Children. London: Oneworld Publications. Verhellen, E. (1994). Convention on the Rights of the Child – Background, Motivation, Strategies, Main Themes. Lueven / Apeldoorn: Verhellen and Garant Publishers. Nasjonale rettskilder Lov om behandling av forsømte barn av 06.06.1896 Annet www.korczak.com/Biography/kap-0.html www.youtube.com/watch?v=HoUl7rutVtw

12.08.2019 10:12

ISBN 978-82-450-2333-6

,!7II2E5-acdddg!

BARNEKONVENSJONEN I PRAKSIS

ELISE KIPPERBERG JULIA KÖHLER-OLSEN EIVIND PEDERSEN (mfl.)

BARNEKONVENSJONEN I PRAKSIS FRA BARNETS BEHOV TIL BARNETS RETTIGHETER