Solveig Fjermestad Barn som pårørende Hvordan snakke med barna til dem som er psykisk syk eller rusmiddelavhengig?
brukt i boka, bygger på virkelige historier fra egne barnesamtaler. De er anonymisert, og i noen tilfeller er både kjønn, alder og problemstilling endret. De lengre historiene er skrevet av foreldre og trykket med tillatelse. Disse er også anonymisert. En stor takk til mine kollegaer på NKS Veiledningssenteret, avd.Vest, Unni, Silje, Jannike og Annette samt min veileder Arnt Ove Engelien og min mann, Ole for gjennomlesning og gode tilbakemeldinger. Takk og til redaktør Ida Løge Hansteen for god oppfølging, oppmuntring, støtte og veiledning i denne Stavanger,Solveigskriveprosessen.Fjermestadjuni2022
Forord Mitt ønske med denne boka er at du som jobber med sårbare barn, skal se hvor viktig du kan være i møte med barna. Jeg vil at du skal bli så trygg på deg selv at du våger å gå i dialog med barna, stille spørsmål, og ta barna på alvor. Jeg skriver om barn som er pårørende til foreldre som er rusmiddelmisbrukere og/eller har psykiske lidelser. De trenger å møte noen som våger å snakke med dem, og som spør dem om deres tanker og følelser. Barna trenger trygge voksne som kan gi dem nødvendig informasjon. De har behov for at noen tør å være i sorgen og smerten sammen med dem. Jeg har i flere år jobbet i barneverntjenesten, men det meste av erfaringen med å samtale med barn har jeg fra NKS Veiledningssenter, som er et tilbud til barn, ungdom og voksne som er pårørende til noen som ruser seg, har en psykisk lidelse eller er i fengsel. Senteret drives av NKS, Norske KvinnersEksempleneSanitetsforening.somer
Er jeg redd for å gjøre feil? 13 Har jeg nok tid? 14 Er forventningene klare? 14 Kapittel 2 Hvem er barn som pårørende? 16 Hva skal vi se etter? 18 Historien til Mette 22 Kapittel Hvordan3forstå sårbare barn? 24 Toleransevindu 26 Tilknytning og identitet 29 Trygghetssirkelen 29 Følelser 32 Historien til Kirsti 33 Kapittel 4 Hvilke belastninger har barn som pårørende? 36 Når omsorgen ikke er god nok 38 Historien til Eirin Frustrasjonstoleranse40 41 Barn som er utsatt for eller vitne til vold 42
ErKapittelInnhold1detvanskelig
å snakke med barn om sårbare temaer? 6 Kan jeg gjøre vondt verre? 12
Kapittel Hvordan5forklare
5Innhold
Hvordan forklare for barn at moren eller faren deres ruser seg? 48
barn at de er pårørende? 46
Informasjon 55 Emosjonell støtte 56 Praktisk støtte 58 Barnerommet der samtalen foregår 60 Kapittel 7 Hvorfor skal vi snakke med barn? 62 Å ha foreldre med på samtalen 65 Når skal vi snakke med et barn alene? 68 Når snakker vi kun med foreldre? 68 Kapittel Hvordan8snakke med barn? 70 Forberedelser til samtaler 71 Kontaktetablering 73 Metoder Gjennomføring75 79 Kapittel 9 Ta vare på deg selv 82 Litteraturliste 85
Hvordan forklare for barn at moren eller faren deres har en psykisk lidelse? 51 Kapittel 6 Hvilke behov har barn som er pårørende? 54
temaer?barnåEr1detvanskeligsnakkemedomsårbare
Hva skjer hvis du sier noe feil i samtalen med et barn? Hva om du ikke får til å skape en trygg atmosfære? Hva om barnet ikke vil snakke? Hva om du blir taus og ikke vet hva du skal si? Hva om du tar opp et tema som fører til retraumatisering?Detsomerhelt sikkert, er at du av og til vil si eller gjøre noe som ikke passer seg. De aller fleste tabbene kan du rette opp. Du kan for eksempel be om unnskyldning for å begynne å reparere. Barn er rause og forståelsesfulle når du erkjenner at du har gjort eller sagt noe som ikke var bra.
Kapittel 222 Historien til Mette Mette har en rusmiddelavhengig mor. Virkningen av det ble lagt merke til på skolen, men Mette hadde ingen opplevelse av at voksne så henne. Her er hennes historie: Mor var alkoholmisbruker. Mine foreldre skilte seg da jeg var åtte år. Mor fikk beholde huset mot at vi skulle få ha oppveksten vår der. Det første året ble huset utleid mens mor reiste et år på sjøen. Min bror ble sendt til noen slektninger mens jeg skulle bo hos mormor, som bodde i samme skolekrets som jeg tilhørte. Dette året ble det beste året i min barndom. Det var fylt av kjærlighet, omsorg og rutiner. Jeg ble hørt i lekser, det var middag og skolemat hver dag. Fredagene fremsto som ukens høydepunkt. Vi dro til butikken og handlet, og jeg fikk sjokolade. Etter at husvasken var unnagjort, koste vi oss med å spille kort og se på TV. Etter et år kom mor tilbake, og jeg og min bror flyttet tilbake til henne. Nå hadde alkoholen flyttet inn hos oss. Mor begynte å gå på byen, gjerne flere ganger i uken, for å drikke. Min bror og jeg var mye alene. Når mor kom hjem sent på kvelden, var hun sjelden alene. Det var hos oss nachspielene var. Det ble spilt høy musikk, og festene varte som regel til neste dag. Noen ganger gikk jeg inn i stuen og spurte om de kunne skru ned musikken.
Vi ble utsatt for både psykisk og fysisk vold gjennom hele oppveksten. Den første kjæresten mor hadde, var svært voldelig. Han slo mor, og han slo hardt. Det hendte at hun ble slått bevisstløs. Det var ikke få ganger jeg måtte ringe politiet for å få hjelp. Det hendte at mor var så forslått at politiet foreslo at jeg måtte få henne på sykehus. Skolen skulle sett og forstått at jeg hadde det vondt hjemme.
• Det gikk lenge mellom hver dusj og klesbytte.
• Jeg hadde ikke matpakke.
Gjestene ble som regel overrasket da de oppdaget at det var barn i huset, men ingen gjorde noe. Av mor fikk jeg alltid det samme svaret: «Hvis du ikke liker deg her, kan du jo bare flytte, for det er mitt hus».
• Jeg var ikke med på organiserte turer.
• Jeg var ofte trøtt.
• Jeg var ikke kledd etter været, spesielt i småskolen.
• Jeg var ofte skitten.
• Jeg kom flere ganger for sent på skolen.
• Jeg snakket for positivt om foreldrene mine.
• Jeg inviterte ikke til bursdager.
• Jeg ble ikke valgt på lag i håndball og fotball.
• Jeg ble sjelden invitert i andres bursdager.
• Jeg kom lite forberedt til skolen.
• Hva gjør jeg hvis barna sier at de har det greit?
• Jeg gikk mye alene.
• Hvordan kan jeg bli bedre til å se etter tegn hos barn som ikke har det greit?
Nå når jeg tenker tilbake på tiden jeg gikk på skolen, skulle jeg ønske at de hadde sett meg og gjort noe. Jeg hadde trengt å høre noe positivt, at noen sa hva jeg var flink til. Jeg fikk nok kjeft hjemme. Jeg var utsatt for trusler hjemmefra og trodde at jeg ville bli straffet. Jeg tror at det ikke skulle mye til før jeg hadde fortalt hvordan jeg hadde det, men ingen voksne viste meg nok trygghet til at jeg torde det.
Hun ser tegnene og kjenner seg igjen. Våg å spørre barn hvis du er usikker på hvordan de har det. For barna kan det gjøre en stor forskjell.
Refleksjoner
Hvem er barn som pårørende? 23
• Hva kan jeg spørre barna om?
• Jeg hadde få eller ingen venner.
• Jeg ble ikke valgt når det skulle sittes to og to i klasserom.
• Mor stilte sjelden på foreldremøter eller andre sosiale aktiviteter.
Mette sier at hun i dag klarer å se barn som er i samme situasjon, veldig fort.
• Jeg hadde mangelfulle lekser.
Hyperaktivering Den optimale
Barn som vokser opp med foreldre med store rusproblemer eller psykiske vansker, er spesielt utsatt for å utvikle utviklingstraumer. Hjernen vil jobbe for å overleve, og de sliter med å regulere følelser. Det blir vanskelig for dem å finne tilbake til toleransevinduet. De vil ha vansker med å forklare hendelser og hvorfor de reagerte slik de gjorde, fordi en del av hjernen er underutviklet. Disse barna trenger trygge voksne som kan hjelpe dem å komme inn i toleransvinduet igjen.4 Det nytter ikke å rettlede et barn som er ute av toleransevinduet. Da trenger barn voksne som ser, hører og anerkjenner følelsene deres. 4 https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2014/07/regulering-som-nokkelbegrep-og-toleransevinduet-som-modell-i-en-ny
TOLERANSEVINDUETHypoaktiveringaktiveringssonenAktiveringsnivå
Nordanger & Braarud, 2014, tilpasset fra Ogden, Minton & Pain, 2006
Hentet fra Nordanger og Braarud, 2017, trykket med tillatelse
Hvordan forstå sårbare barn? 27
Barn som er pårørende, har flere belastninger enn andre barn. De må tåle savn, redsel, skyld og skam. Ofte har de en lav frustrasjonstoleranse, de blir fortere sint og mister kontrollen, men de tar også hensyn og ansvar. Mange sliter med å akseptere virkeligheten og lever ofte sammen med en primæromsorgsperson som også er pårørende.
Hva mener barnevernet når de sier at omsorgen ikke er god nok? Hvordan kan foreldre forstå hva som ikke er godt nok? Hvordan kan fagfolk forklare det slik at det blir forståelig både for foreldre og barn? For noen foreldre er dette fryktelig vanskelig å skjønne. I mange tilfeller vil de heller ikke forstå det selv om de får en forklaring. De tror og mener at den omsorgen de gir, er godUttrykknok. som empati, validering av barns følelser, mentaliseringsevne, emosjonsfokus, relasjonskompetanse, reguleringsstøtte, struktur og forutsigbarhet blir ofte brukt av fagfolk i en forklaring. Det er ord som kan være vanskelig å forstå. Foreldre som har en psykisk lidelse, er ofte trette og sover mye. De kan slite med å kontrollere egne følelser, de kan bli fort sinte, og noen tåler ikke høye lyder. Noen foreldre er ukritiske til hvilke problematiske temaer de tar opp med barna, og de involverer dem i samtaler om økonomi, partnere, venner og familierelasjoner, som om barna er voksne, men foreldrenes sterke følelser og meninger kan gjøre barna utrygge. Andre foreldre blir uforutsigbare. Barna vet ikke hvordan forelderen vil reagere i dag på samme situasjon som i går. Dermed vet ikke barna når det «smeller». Barn som bor sammen med foreldre som har en personlighetsforstyrrelse, vil oppleve og sanse en stemning som det ikke er enkelt å sette ord på, men som det er vanskelig å stå i. Når vi beskriver hvordan alt dette påvirker barna, forstår foreldrene litt bedre hvorfor omsorgen ikke er god nok. Harald er ni år. Moren hans har en psykisk lidelse og en personlighetsforstyrrelse. Han har lite samvær med moren fordi han synes ikke han har det greit der. Dette har vært vanskelig å sette ord på for Harald. Han fortalte om en gang han sa at han ville hjem til faren. Faren kom og hentet ham. Da han skulle gå, sa moren til Haralds søsken: «Når Harald har gått, skal du og jeg finne frem kakao og kose oss med en film». Dette hørte Harald. Han hadde jo veldig lyst på kakao og film, men han ville ikke være hos moren. I tillegg opplevde Harald mange spørsmål hos moren som det var umulig for ham å svare på, som: «Hvorfor vil du ikke komme oftere til meg? Og «Hvorfor vil du ikke overnatte?»
Når omsorgen ikke er god nok
En annen gang sa Harald til meg: «Å være med mamma er som å være i et rom hvor det stikker sverd og maskingevær ut av veggen».
Kapittel 438
Silje på åtte år og Georg på seks år er søsken og kom til meg for første gang. De syntes det var storartet å se så mange ting de kunne holde på med. De hoppet fra den ene tingen til den andre, og jeg tenkte at de får holde på slik at de blir kjent med rommet. Innimellom prøvde jeg å få til en samtale, men de var altfor opptatt med tingene i rommet. Alt ble prøvd og tatt ut. Da de gikk, var det veldig mye rot i rommet, og jeg hadde en opplevelse av at jeg ikke hadde hatt en god samtale med dem.
Kapittel 660
• Hvor bevisst er du på nonverbal kommunikasjon?
Barn føler seg velkomne når vi har gjort i stand et rom som viser at de er velkomne. Møblene, fargene og de forskjellige aktivitetene de kan holde på med, er lurt å tenke gjennom når du skal lage til et barnerom.
For urolige barn må det ikke være for mange leker som stjeler oppmerksomheten. Bytt heller ut leker med aktiviteter. Barn liker å holde på med noe mens de prater, men det skal ikke ta hele oppmerksomheten.
Refleksjoner • Hva er viktig for deg i første møte med et barn?
Barnerommet der samtalen foregår
Susanne på ni år kom spent til meg første gang. Hun så veldig skeptisk ut da jeg hilste på henne i gangen sammen med faren hennes. Da hun kom inn i barnerommet, sa hun med en gang: «Jeg trodde det var kjedelig her fordi trappeoppgangen var så trist, men her inne var det jo kjempefint!»
• Var det noen følelser som ikke var greie å ha i din oppvekst?
Den smerten som barn opplever når de ikke blir sett, gjør veldig vondt. Du må aldri slutte å spørre når du ser barn som viser med hele seg at de ikke har det greit. Spør hver dag. Selv om de sier at alt er greit. Da vet de at noen ser, og det kan være grunnen til at de en dag tør å si noe. Sett ord på tanker og følelser Barn, unge og voksne har vansker med å sette ord på tanker og følelser hvis de ikke har lært det av sine nærmeste. Barn som opplever at foreldrene ikke tåler at de blir sint, redd eller lei seg, vil tro at det å ha slike følelser ikke er greit. Dermed undertrykker de slike følelser. Andre ganger vil barn vise en sekundærfølelse fordi primærfølelsen ikke er tillatt, for eksempel vise at de er triste når de egentlig er sinte.
Barn som har voksne som tar imot alle følelsene deres, lærer å gi uttrykk for behovene sine og sette egne grenser. Når barn har en opplevelse av at alle følelser er akseptable, vil de akseptere følelsene sine og bli sikker på at det de føler, er riktig. Det gir både selvaksept og god selvfølelse.
64 Kapittel 7 Krenkede barn blir syke voksne
unge voksne har store fysiske og emosjonelle smerter etter en oppvekst med omsorgssvikt. Det mange savner, var voksne som så dem og spurte hvordan de hadde det. Henriette er ei ung jente som er vokst opp med omsorgssvikt. Hun var et stille barn som ikke kan huske at hun noen gang hadde det greit de årene hun gikk på skole. De tre årene på ungdomsskolen var verst. En dag spurte jeg henne om hva hun skulle ønske at de på skolen hadde gjort. Da sa hun: «Hvis de hadde sett på meg og spurt meg hvordan jeg hadde det, ville jeg forstått at de så meg.» Jeg spurte så om hun da ville sagt noe om hvordan hun hadde det, men da svarte hun: «Nei, men kanskje en dag». Henriette er i dag så preget av angst at hun ikke klarer å gå ut i jobb. Hun har ofte mareritt og søvnproblemer, og hun sliter sosialt og har et lite nettverk.
Det er forsket mye på at alvorlig fysisk mishandling og omsorgssvikt i barndommen henger sammen med dårlig fysisk helse i voksen alder. (Kirkengen, 2015)Flere
FARGESIRKEL OG FØLELSER Følelsene: sint, redd, trist og glad Bruk fargene: rød, svart, blå og gul Basert på figurer fra s. 123 og 181, fra Gunnar Eide, Rolf Rohde (2009). Sammen så det hjelper. Bergen: Fagbokforlaget
Hvordan snakke med barn?
75 Metoder Barn liker best å holde på med noe når vi snakker. Derfor må vi finne metoder eller aktiviteter som hjelper dem i samtalen. Sirkelen Barn må lære å kjenne etter på egne følelser og hvilke behov følelsene gir uttrykk for. For å hjelpe barna til dette kan du bruke følelsessirkelen. Barna fyller ut i en sirkel hvilke følelser de har i dag, eller hvilke følelser de har hatt den siste tiden. Sirkelen deles inn i kakestykker, og barna farger hvor mye glad de er (gul), hvor mye trist de er (blå), hvor mye redd de er (svart) og hvor mye sint de er (rødt). Når de har fargelagt sirkelen, snakker du om de følelsene de har, og hvorfor de kjenner på akkurat de følelsene.
Kapittel 876 Lea på ni år kommer til samtale, og vi setter oss ned ved bordet for å tegne følelsessirkelen. Lea har en mor som ruser seg, og som hun ikke har sett på flere måneder. Lea deler sirkelen inn i kakestykker. Over halvparten blir gul (glad). På den biten som er igjen, tegner hun mest blått (lei), så en mindre bit som blir svart (redd), og til slutt litt rødt (sint). I samtalen kommer det frem at Lea har mye hun er glad for. Hun trives på skolen og har flere venner der. Hjemme hos faren gjør de mange fine ting. Faren er en friluftsmann, så de er ofte ute på tur og gjør morsomme ting sammen. Ofte tenker Lea på mamma og er veldig lei seg fordi hun ikke kan være sammen med henne. Hun husker godt sist gang de så moren. Da koste de seg sammen med morens venninne. De hadde vært på kino og vært hjemme hos venninnen til moren og laget god mat. Lea forteller videre at hun er redd for moren. Hun er redd for at hun skal bli syk og dø. Hun lurer på hvordan moren har det og tenker ofte på henne. Lea er litt sint på moren fordi hun ruser seg. Hun tenker at hvis moren bare hadde sluttet, kunne hun vært en skikkelig mamma igjen. Lea synes det er vanskelig å være sint på moren fordi hun synes mest synd på henne.
Ofte vil barn streve med å sette ord på følelsene sine. Når barn forteller om noe som har skjedd, kan du spørre om hva de føler, hvor det kjennes i kroppen og hva de trenger når de har det slik. Når barn vokser opp uten å bli kjent
Noen barn farger mye gult (glad). Hvis dette gjentar seg hver gang de kommer, er det lurt å spørre om hva som gjør dem sint, lei eller redd. På denne måten kan du hjelpe dem til å sette ord på følelsene sine.
Denne sirkelen er et godt utgangspunkt for videre samtale. Barn klarer ofte lettere å sette farge på følelsene sine.
Fredrik er elleve år. Flere ganger har han tegnet sirkelen gul. Han forteller meg at han har det greit. Verken mer eller mindre. Fredrik ser veldig lei seg ut hver gang han kommer. Når jeg sier at han ser litt lei seg ut i dag, benekter han det. Når jeg spør ham om når han blir sint, kan han si noe om skolen og forholdet til venner. Han kan bli sint når det skjer noe som han opplever som urettferdig. Han klarer ikke å si noe om når han blir redd eller lei. Moren sitter i rommet og hører på samtalen vår, og hun sier til Fredrik: «Du er litt redd når det tordner». «Ja», sier han, det kan han innrømme.
Å få til en god samtale med barna til dem som har en psykisk lidelse eller som ruser seg kan være utfordrende. Disse barna trenger trygge voksne å snakke med. Boka har flere eksempler på barnesamtaler forfatteren selv har gjennomført ved NKS Veiledningssenter, et tilbud til barn, ungdom og voksne som er pårørende til noen som ruser seg, har en psykisk lidelse eller er i fengsel.
Arnt Ove Engelien, psykologspesialist
ISBN 978-82-450-4371-6
Forfatteren viser hvordan du kan øve på å bli så trygg på deg selv at du ikke nøler med å snakke med barna på en måte som gjør at de merker at du lytter oppmerksomt. «Dette er en lærerik bok for alle som ønsker å bli bedre til å snakke med barn om vanskelige ting. Gjennom sterke eksempler får vi hjelp til å forstå hvordan det er å være barn som er pårørende, og gode tips til hvordan vi kan snakke med dem på måter som hjelper.»