Fantastisk litteratur for barn og unge by Fagbokforlaget

Fantastisk litteratur byr på god og fantasirik underholdning, og som bidragene i denne boka viser, kan den også behandle dype eksistensielle spørsmål, etiske dilemma og temaer som identitetsutvikling, flerkulturalitet og økologisk bærekraft. Boka henvender seg til lærere, studenter og forskere, bibliotekarer og andre som ønsker mer kunnskap om aktuell fantastisk litteratur for barn og unge.

Forfattere og illustratører som omtales i boka, er blant andre: Tone Almhjell, Kaia, Bendik og Trond Brænne, Gro Dahle og Kaja Dahle Nyhus, Per Dybvig, Thomas Enger, Atle Hansen, Kazu Kibuishi, Alexander Løken, Lars Mæhle, Frida Nilsson, Maria Parr, Bobbie Peers, Siri Pettersen, Máret Ánne Sara og Håkon Øvreås.

Fantastisk litteratur for barn og unge

Boka viser mangfoldet i den fantastiske litteraturen for barn og unge, og den gir en rekke eksempler på hvordan en kan nærme seg slik litteratur analytisk. Forfatterne drøfter også hvorfor fantastisk litteratur skaper så stort engasjement, og hvilke funksjoner den kan ha for unge lesere.

Svein Slettan (red.)

Fantastisk litteratur er vår tids eventyrfortellinger og skaper stor leseglede hos barn og unge. Denne boka gir et innblikk i bøker og serier som barn og unge leser i dag.

Svein Slettan (red.)

Fantastisk litteratur for barn og unge

ISBN 978-82-450-2296-4

,!7II2E5-accjge!

LANDSLAGET FOR NORSKUNDERVISNING

Svein Slettan (red.)

Fantastisk litteratur for barn og unge

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-450-2296-4 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Bilde omslag og delark: © Shutterstock \ Atelier Sommerland Sats: Type-it AS Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord En stor og viktig del av det som utgis av bøker for barn og unge i Norge, er fantastisk litteratur. I denne kategorien finner vi barneboklitteraturens mange karakteristiske dyrefortellinger, der dyr framtrer med menneskelige egenskaper, slik som i eventyr og fabler. Vi finner nonsenspregede og absurde tekster, vi finner fantastiske fortellinger der noe overnaturlig bryter fram i en hverdagslig setting, og ikke minst en rekke bøker der vi bringes inn i et annerledes, magisk univers med sine egne lover. Bøker for barn og ungdom må sies å være hovedarenaen for det fantastiske i litteraturen. Mens litteratur for voksne i stor grad utformes innenfor et realistisk tegnet fiksjonsunivers, er litteratur for barn og ungdom mye mer preget av det eventyrlige og magiske. Kanskje er det et naturlig utslag av barns glede ved fabulering, deres lek med språk og mening og fascinasjon for magiske univers, i kontrast til mange voksnes mer nøkterne livsinnstilling? Sikkert er det iallfall at fantastikken står sterkt i litteratur for unge lesere, og interessen for slik litteratur ser ut til å ha steget de siste par tiårene, stimulert av suksessforfattere som for eksempel Jostein Gaarder, Philip Pullman og J.K. Rowling, og den fornyede interessen for J.R.R. Tolkiens litterære univers som kom med filmatiseringene av Ringenes herre-trilogien. Den boka du nå holder i hendene, viser noe av mangfoldet i den fantastiske litteraturen for barn og unge, og hvordan en kan nærme seg slik litteratur analytisk. Artikkelforfatterne er forskere, litteraturlærere og formidlere som arbeider med barne- og ungdomslitteratur i lærerutdanning, i litteraturemner i nordiskfaget og i biblioteksektoren. De fleste artiklene dreier seg om norsk og nordisk litteratur, men her er også sideblikk til engelskspråklig litteratur. Målet er å vise noen eksempler på hva fantastisk litteratur kan være i barne- og ungdomslitteraturen i dag, og gi noen forskningsmessige perspektiver på tekstene. I utvalget av stoff har vi lagt vekt på utgivelser av nyere dato, og også på å få med en del titler som er mye lest. Vi har valgt å avgrense oss til bokmediet, vel vitende om at filmer, fjernsynsserier, dataspill og andre visuelle medier også er store arenaer for fantastiske tekster. En tilsvarende analyse av fantastikk i disse mediene er i høy grad interessant, men får bli en oppgave for seg. Med hensyn til barn og unge vil vi gjerne framheve bokmediet, blant annet fordi det å utvikle en god lesekultur i skolen synes å være en stadig viktigere oppgave. Bokmediet stimulerer til fordypet lesning over lengre tid, og den fantastiske litteraturen kan være en god ressurs i så måte.

Fantastisk litteratur er et mangfoldig område også når det gjelder litteraturfaglige begreper. I denne boka har vi valgt å bruke begrepet fantastisk litteratur som samlebetegnelse for hele feltet. Så finnes det en rekke undersjangre som har andre betegnelser, og her skjer det en stadig begrepsutvikling i takt med utviklingen av litteraturen. Bidragsyterne har fått atskillig frihet til å sette sine egne begrepsmessige rammer for de tekstene som analyseres. Det medfører at det kan være en viss begrepsvariasjon mellom artiklene, men dette vil ikke stille leseren overfor store utfordringer. Snarere kan det forhåpentligvis være stimulerende å se hvordan forskjellige begreper etableres og brukes i tekstanalyser. Artiklene i boka er løselig ordnet i noen større, samlende kategorier. Med deltitlene «Fabeltradisjonen: Dyrefortellinger og nonsens», «Fantasy – magiske verdener» og «Det fantastiske i det realistiske» er noen sjangermessige tyngdepunkt i fantastisk litteratur synliggjort: litteratur som kan sies å ha tilknytning til eventyr- og fabeltradisjonen, litteratur som i stor grad befatter seg med egne magiske univers, og litteratur som framstiller det fantastiske som noe som oppstår i en normalverden. Siste del, kalt «Fantastikk, skole og formidling», inneholder en gruppe artikler som på ulike måter har et perspektiv mot undervisning og formidling til unge lesere. Forfattergruppa håper at boka vil være til nytte som veiviser til nyere fantastisk litteratur for barn og unge, som inspirasjon i litteraturundervisning, og som innfallsport til forskning på området. Kristiansand, november 2018 Svein Slettan

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 1 Å utvide det moglege Om fantastisk litteratur for barn og unge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Svein Slettan

Del 1 Fabeltradisjonen: Dyrefortellinger og nonsens 2 Kulturelt mangfald i fantastisk barnelitteratur Kulturmøte i dyreforteljinga Fremmed av Kaia, Bendik og Trond Brænne og Per Dybvig ...... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Anne Skaret

3 Pingvinen bak sofaen Om elementer av fantastikk i Håpe, sa gåsa og Jeg kunne spise en ku av Gro Dahle og Kaia Linnea Dahle Nyhus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Anita Berge Heivoll

Del 2 Fantasy – magiske verdener 4 Siri Pettersens Odinsbarn som flerkulturell litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Åsmund Hennig

5 Økofantasy Frida Nilssons Ishavspirater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Nina Goga

6 Science fantasy og det posthumane: Luridiumstyven av Bobbie Peers . . . . . . . . . . . . . . 91 Lykke Guanio-Uluru

7 Smørbukksodd og andre delikatesser Om matens betydning i myter, folkeeventyr og fantasy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Fridunn Tørå Karsrud

Del 3 Det fantastiske i det realistiske 8 Barn møter monster – fantasier og ønskedrømmer i Trollskallen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Lars Rune Waage

9 Fra egobevissthet til økobevissthet Om Siri Pettersens roman Bobla ...... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy og Cecilie Takle

10 Hvordan kan det onde tjene det gode? En ambivalent etikk i Den onde arven av Thomas Enger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Åse Høyvoll Kallestad

11 Skrekk og livsforandring Om Atle Hansens fantastiske forteljingar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Svein Slettan

12 Grenser og overganger mellom det realistiske og det fantastiske hos Maria Parr og Håkon Øvreås . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Elin Arnesen Moseid

Del 4 Fantastikk, skole og formidling 13 Amulettens appell – en analyse av Kazu Kibuishis fantastiske tegneserie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 Siri Odfjell Risdal

14 Når Bolla Pinnsvin møter skolen – om fantastikk og litterære utdrag i abc-bøkene Salto og Kaleido . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 Ingeborg Eidsvåg Fredwall

15 Máret Ánne Saras Mellom verdener og utdanning for bærekraftig utvikling . . . . . 231 Jonas Bakken

INTRODUKSJON

1 Å utvide det moglege Om fantastisk litteratur for barn og unge Svein Slettan

I Asbjørn Rydlands roman Drakeguten (2010) høyrer stallguten Koll ei kviskring i vinden, ei stemme som kallar på han. Han er i tvil om han høyrer rett: «Kanskje han berre hadde innbilt seg stemma han høyrde, og susinga i øyra» (92). Men meir og meir tyder på at stemma er noko som finst. Det er ei drakestemme han høyrer. Med den kjem ei veldig kraft, sterk nok til å gjere han til ein stor krigar, det han alltid har drøymt om: «Noko hadde […] vakna inne i han, noko vilt og brennande som strekte seg mot Nordavinden. Han merka det no. Draken frå draumen var der, skjult i tankane hans» (264). Kolls store utfordring blir kva han skal gjere med drakestyrken, som kan hjelpe han, men som også er omsynslaus og øydeleggjande. Slike innslag av noko overnaturleg særmerkjer fantastisk litteratur. Vi møter noko «magisk», som bryt med dei fysiske lovene i den verda lesaren høyrer til i, og som heller ikkje kan tenkjast oppstå her. Maria Nikolajeva beskriv det som «the presence of magic, that is, magical beings or events, in an otherwise realistic world, the sense of the inexplicable, of wonder, and the violation of the natural laws» (1988: 12). Fantastisk litteratur, i kortform fantastikken, kan godt tenkjast som eit fenomen i alle epokar av litteraturhistoria (jf. Hume 1984: 20ff.), men i ei strammare avgrensing blir slik litteratur vanlegvis oppfatta som noko som høyrer moderniteten til, grovt rekna tidsperioden etter midten av 1700-talet, då dei første «gotiske» skrekkforteljingane med overnaturlege innslag dukka opp. Fantastikken skil seg frå for eksempel mytar og folkeeventyr, der alle slags overnaturlege trekk er ein sjølvsagd del av verdsbiletet. I fantastisk litteratur, derimot, er det magiske noko som



Svein Slettan

på grunn av si umoglegheit vekkjer oppsikt og kanskje både fascinasjon og skrekk. Når eventyraktige univers blir konstruerte i fantastisk litteratur, slik som hos C.S. Lewis, blir vi liksom med personane inn i universa og ser figurane og hendingane der som noko heilt annleis og mirakuløst. Sjølv slike eventyraktige univers som vi finn hos Tolkien, der vi er i eit slags eventyr frå første stund, blir prega av det moderne blikket «utanfrå». Eksistensen av ei normalverd utanfor er på ein måte underforstått (Nikolajeva 1988: 12f.). Den fantastiske litteraturen er også forskjellig frå ein litteraturkategori som science fiction, som så å seie nykonstruerer vår eiga verd i ei hittil uopplevd tid, vanlegvis i ei førestilt framtid. Her blir vi stilte overfor eit novum, noko heilt nytt og annleis i forhold til vår samtid, men det tilsynelatande umoglege og irrasjonelle kan mest alltid forklarast rasjonelt (Nikolajeva 1988: 13; Haugen 1995: 36). I den fantastiske litteraturen blir vi som lesarar inviterte til å la inntrykk av det overnaturlege og magiske verke på oss, og til å setje dei i forhold til vårt eige liv og vår forståing av verda. Slik kan det uverkelege i ein viss forstand bli verkeleg, som uttrykk for krefter vi kjenner att i oss sjølve eller i andre menneske. Kanskje kan vi oppleve at den litterære fantastikken er like relevant som realistisk litteratur når det gjeld å skape kunstnarlege livsuttrykk som kjennest gyldige i dag? Slik ser iallfall barnelitteraturforskaren Göte Klingberg det. Han understrekar at den fantastiske litteraturen har «samma möjligheter att lära läsarna något om människan och hennes värld som de berättelser som begränsar sig till vår vardagsmiljö» (1980: 7). Rett nok bør vi ikkje skilje for skarpt mellom fantastisk og realistisk litteratur. All skjønnlitteratur er på eit vis «fantastisk», i betydninga oppdikta tekst, fantasiprodukt. Slik sett er ikkje realistisk litteratur meir verkeleg enn fantastisk litteratur. Samtidig er begge former for litteratur uløyseleg knytte til verkelegheita. Tekstane må jo skapast av erfaringar og førestillingar som på ein eller annan måte har grunnlag i reelle forhold, kor merkverdig den litterære realiseringa enn måtte vere. Realistiske og fantastiske tekstar kan også nærme seg kvarandre og mest gå over i kvarandre. Realistiske forteljingar kan framstille draumar og fantasiførestillingar så intenst og nærgåande at vi kan bli i tvil om kva som skal oppfattast som verkeleg og uverkeleg. Dei kan også innehalde sterke stiliseringar av livsbiletet, overdrivingar og eksperimentering med forteljemåten slik at dei beveger seg i eit grenseland mot det fantastiske, sjølv om dei ikkje opererer med «magi». Tilsvarande kan den fantastiske litteraturen ha eit realistisk preg. Dei overnaturlege innslaga kan vere avgrensa, og verkelegheitseffekten i teksten kan vere sterk når vi er blitt vane med dei overnaturlege tekstinnslaga. Sjølv om både realistisk og fantastisk litteratur er fiksjon, og grenseområda mellom dei kan vere flytande, gir det meining å snakke om ulike lesarkontraktar i desse to kategoriane i skjønnlitteraturen. Den realistiske litteraturen tilbyr ei framstilling som vi oppfattar som mimetisk. Teksten rissar opp eit livsbilete som liknar på ver-

Å utvide det moglege



kelegheita, og held seg innanfor det moglege og sannsynlege. Det inneber at vi i det lengste vil oppfatte tilsynelatande overnaturlege element som uttrykk for draumar og fantasiar. Den fantastiske litteraturen etablerer på si side eit univers som overskrid realismen og blir «overnaturleg». Fantastisk litteratur beveger seg altså i ein annan litterær modus enn realistisk litteratur. Det er ikkje overordna sett ein spesiell sjanger det er tale om, men ein eigen måte å framstille eit univers av karakterar og settingar på i litterær kunst. Så finst det i neste omgang ei rad sjangrar som har det felles at dei spring ut av denne modusen. Rosemary Jackson illustrerer det slik: «Borrowing linguistic terms, the basic model of fantasy could be seen as a language, or langue, from which its various forms, or paroles, derive» (1981: 7). Det kreative og eksperimenterande ved feltet har forståeleg nok gitt seg utslag i mange og ulike sjangermerkelappar. Variasjonen i terminologi går heilt opp i nemninga på den litterære modusen, for det å skrive fantastisk har vore knytt til ulike litterære tradisjonar i ulike område. Slik blir modusen gjennomgåande kalla fantasy i den engelskspråklege verda (og gjennom stigande angloamerikansk påverknad også ofte i andre land), medan ein gjerne bruker fantastisk litteratur som samlande omgrep i kontinental og nordisk samanheng.

Tre tradisjonar i fantastisk litteratur Fantastisk litteratur utgitt for barn og ungdom er eit mangslunge felt med røter i urgamle forteljetradisjonar. Eit viktig reservoar er arven frå mytar og eventyr, som leverer formtrekk og innhald til alle slags fantastiske forteljingar, frå dei dramatiske heltereisene i heroisk fantastisk litteratur til skrekkforteljingar og humoristiske og absurde forteljingar. Innanfor den fantastiske barnelitteraturen finst det også ulike litterære tradisjonar som har forma fantastikkfeltet til det det er i dag. Anna Karlskov Skyggebjerg (2003) peikar på to hovudtradisjonar: éin kontinental, med opphav i tysk litteratur, og éin angelsaksisk. Ofte har ein sett merkelappen «fantastiske forteljingar» på den kontinentale fantastikktradisjonen og «fantasy» på den angelsaksiske, sjølv om ein alltid kan finne litteratur som utfordrar ei slik forenkla oppdeling. Skiljet mellom «fantastiske forteljingar» og «fantasy» kan likevel vere nyttig, fordi det markerer ein forskjell mellom litteratur der det fantastiske dukkar opp som innslag i ei realistisk verd, og litteratur der det fantastiske særleg er knytt til eventyrlege sekundærverder. Denne skilnaden har òg blitt uttrykt med omgrepa «low fantasy» og «high fantasy» (Boyer & Zahorski 1984: 5). I det følgjande skal vi opphalde oss litt ved dei to nemnde tradisjonane, men også leggje til ein tredje tradisjon, som eg her vil kalle «fabeltradisjonen», ei samnemning for ei rekke ulike typar tekstar med merkverdige figurar som på ein eller annan måte speglar trekk ved vår eiga verd, gjerne humoristisk og språkleg underfundig. Ei stor gruppe



Svein Slettan

slike tekstar er «dyreforteljingar», eller i det heile tatt tekstar der dyr opptrer med menneskelege eigenskapar, altså tekstar som peikar tilbake til dei gamle dyrefablane som Æsops fablar og andre. Eg vil også plassere tekstar med nonsenspreg i den same tradisjonen, fordi nonsens i barnelitteratur så ofte fungerer som ein slags indirekte kommentar til fenomen i normalverda.

Fantastiske forteljingar Den kontinentale tradisjonen i fantastisk litteratur går iallfall tilbake til den tyske forfattaren E.T.A. Hoffmanns fantastiske forteljingar, som «Nussknacker und Mausekönig» (1816) og «Das fremde Kind» (1817). Dette er forteljingar som har hatt stor innverknad på seinare barnelitteratur. Andre forteljingar av Hoffmann, for eksempel «Der Sandmann» (1816), har òg inspirert litteratur for vaksne. I Hoffmanns forteljingar dukkar det fantastiske opp som noko oppsiktsvekkjande og uforklarleg i ei normalverkelegheit. Og det gåtefulle blir i mange tilfelle verande til forteljinga sluttar. Tzvetan Todorov skriv i La littérature phantastique (1970) at den «reine» eller «eigentlege» fantastiske litteraturen er slike forteljingar der det fantastiske er noko gåtefullt som utfordrar normalverkelegheita. I Todorovs optikk blir det fantastiske jamvel avgrensa til litteratur der vi aldri heilt klarer å få bestemt om det er snakk om noko magisk eller ikkje. I barne- og ungdomslitteraturen, som har større behov for det konkrete og tydelege enn vaksenlitteraturen, blir det fantastiske sjeldan ståande heilt uavklart. Det overnaturlege blir synleg i figurar og hendingar, men også i ei slik form kan det oppstå ein verknadsfull kontrast mot det vanlege og automatiserte. Ei rekke kategoriserande omgrep er foreslått for å fange inn det som er på spel i litteratur som fører det fantastiske inn i ein kvardagsleg setting. Ein kjend fantastikkteoretikar frå seinare år, Farah Mendlesohn, bruker i boka Rhetorics of Fantasy (2008) omgrepet intrusive fantasy om forteljingar der noko ukjent og overnaturleg trengjer seg inn i ein kontrollert og oversiktleg kvardagssfære. Dette inntrengingsmønsteret kan, slik Mendlesohn ser det, finnast både i primærverder og sekundærverder, for også i sekundærverder finst det ein normaltilstand. Men det er mønsteret med det fantastiske i ei realistisk primærverd som er det som ligg nærmast: «the intrusion rhetoric seems best hosted in the primary world – perhaps because in this mode the contrast between mundane and the intruding fantastic can be heightened» (2008: 114). Det «inntrengjande» overnaturlege kan skape både komikk, ærefrykt og skrekk, hos personar i fiksjonen og hos lesarar. Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe, ho som er blitt kalla «århundradets barn» (Lundqvist 1979), er eit eksempel på fantastiske forteljingar som sameinar ærefrykt og humor, med veldig sprengkraft mot rigide oppsedingsmønster. Hos andre nordiske barnelitterære

Å utvide det moglege



klassikarar som Maria Gripe (Skygge-tetralogien, 1982–1988) og Tormod Haugen (Skriket fra jungelen, 1989, I lyset fra fullmånen, 2001) blir ærefrykta overfor det overnaturlege framstilt i mørkare bilete. Denne mørke utgåva av inntrengingsmotivet er høgst levande også i dagens barne- og ungdomslitteratur, der det ser ut til at fantastiske forteljingar er på frammarsj, ikkje minst på grunn av ei stigande interesse for skrekklitteratur, gjerne publisert i omfangsrike forlagsseriar (Larsen 2015: 85). Tematisk sett er fantastiske forteljingar ofte temmeleg opne, i tråd med det uavklarte og mystiske som gjerne heftar ved dei, også i barnelitteraturen: «Den tolkningsmæssige flertydighed er netop kennetegnende for genren, og mange af de nyere fantasiske fortællinger for børn fastholder en høj grad af tolkningsmæssig åbenhed» (Skyggebjerg 2003: 63). Dei fantastiske forteljingane kan også stimulere til kritisk tenking om vaneførestillingar og vanepraksis: Treng vi leve slik vi gjer? Kva kunne vere mogleg? Kor merkverdig framstår ikkje det daglegdagse og aktverdige når fantastikkens skrålys blir kasta inn over det! Slik kan det fantastiske vere subversivt, undergrave det beståande, peike mot noko som berre har vore i kim, eller som er skubba bort i det ubevisste.

Fantasy Det viktigaste bidraget frå den angelsaksiske fantastikktradisjonen er skapinga av sekundære verder, eventyrlege univers som har sine eigne lover. Dei sekundære verdene kan vere lukka eventyrlege univers der all handlinga føregår, eller personane kan bevege seg mellom normalverda og dei eventyrlege verdene gjennom portalar. Fantasy er eit utbreidd omgrep for litteratur som opererer med slike eventyrlege sekundære verder. Eit anna omgrep er mytisk-eventyrleg litteratur (Svensen 2001: 69), som peikar mot den store betydninga myte- og eventyrstoff har hatt for utforminga av dei sekundære verdene i fantastisk litteratur. Ein sentral del av fantasytradisjonen er heroisk fantasy, der det vanlegvis dreier seg om skjelsetjande oppdrag, lange utferder og prøvingar i arkaiske, ofte mellomalderprega miljø. Historiene har gjerne ei tydeleg formidling av eksistensiell og etisk tematikk gjennom dramatiske handlingsforløp, der reiser, oppdagingar og prøvingar uttrykkjer menneskeleg mogning. Farah Mendlesohn kallar slike historier portal quest fantasy eller berre quest fantasy (Mendlesohn 2008: xix), altså «oppdragsfantasy». Og her inkluderer ho heroisk fantasy både med og utan konkrete portalar. Det vesentlege her er oppdrags- og prøvingsmønsteret i ei «mytisk» sekundær verd, arven frå utferdene i undereventyra. J.R.R. Tolkiens Ringenes herre (1954–1955) og C.S. Lewis’ Narnia-serie (1950–1956) er klassikarar i sjangeren, og det same er Astrid Lindgrens Mio, min Mio (1954) og Brødrene Løvehjerte (1973). I nyare tid har for eksempel Philip Pullman (His Dark Materials, 1995–2000) og J.K. Rowling (Harry



Svein Slettan

Potter-serien, 1997–2006) vidareutvikla den heroiske fantasyen gjennom sjangerblanding og meir komplekse personar og tematikk enn ein har vore van med på dette feltet. Heroisk fantasy kan syne fram stor variasjon både formmessig og tematisk. His Dark Materials-trilogien opererer med fleire parallelle univers, og Harry Potterserien sameinar fantasy og kostskoleroman. Begge desse verka nyanserer og problematiserer helten. Samtidig har det vore ein viss konsistens i mykje av fantasytradisjonen i barne- og ungdomslitterær samanheng. Han er eit eksempel på det Anna Skyggebjerg kallar innhaldsorientert fantastisk litteratur: Det er en historie, som ofte har eksistensielle og metafysiske implikationer, og fortællingerne i den indholdsorienterede tradition er lange sammenhængende fortællinger, som benytter sig af det traditionelle handlingsmønster hjemme-udehjem, der bl.a. er kendt fra eventyret og dannelsesromanen. (2003: 65)

Slik litteratur er oppteken av å møte behovet for tydelege verdimønster hos unge lesarar – «to get the Right side and the Wrong side clear», som Tolkien uttrykte det (1989: 38). Bryt ein med dette, vil mykje av effekten komme av at ein framkallar ein sterk sjangerformel hos lesaren, og så kompliserer han eller distanserer seg frå han. Uansett er dei universa vi møter i fantasy prega av at det magiske høyrer til der, sjølv om det kan vekkje forundring, ærefrykt og redsle. Immersive fantasy, ei nemning hos Mendlesohn (2008: 59) for litteratur som opererer med magiske sekundærverder, men som ikkje er så dominerte av ein samlande «quest», understrekar dette. «Immersive» viser til noko «oppslukande», altomfattande. Den magiske verda fungerer på alle plan som ei komplett verd, og lesaren må godta dei spesielle vilkåra som om han sjølv levde der – «as much part of the world as those read about» (sst.). Maria Nikolajeva har i avhandlinga The Magic Code (1988) gjort eit forsøk på å strukturere all fantastisk litteratur ut frå relasjonen mellom primærverd og sekundærverd. Ho reknar med tre basistypar av relasjonar. Open, der primærverd og sekundærverd er knytte saman gjennom ulike former for portalar, og der ein kan reise fram og tilbake. Lukka, der all handling føregår i sekundærverda. Og underforstått, der sekundærverda ikkje er manifest til stades i teksten, men der vi kan gå ut ifrå at overnaturlege innslag har opphav i ei magisk sekundærverd. Etter denne tenkinga blir altså fantastisk litteratur i ein viss forstand alltid fantasy, fordi det overnaturlege på ein eller annan måte spring ut frå ei sekundær verd. Det har likevel vore peika på at denne modellen ikkje fungerer så godt på fantastiske forteljingar der det overnaturlege ikkje synest å ha noko samband med ei sekundærverd. Det underforståtte sambandet blir her ein nokså søkt kategori, «en slags rodekasse, hvor de mange og meget forskelligartede fortællinger, hvor den sekundære verden

Å utvide det moglege



ikke er synlig, kommer til at ligge» (Skyggebjerg 2003: 51). I mange forteljingar, slik som skrekkfantastiske historier i tradisjonen frå E.T.A. Hoffmann, ser det fantastiske ut til å vere eit slags potensial i primærverda, noko som oppstår uforklarleg midt i det kvardagslege. Uansett kan det vere eit poeng å framheve den særlege verdien som ligg i fantasyforteljinga der personane og lesarane blir førte over i, eller heile tida er i, ei sekundær verd. Ann Swinfen har i boka In Defense of Fantasy (1984) forsvart slik fantasy mot dei som nedvurderer desse eventyraktige forteljingane som er så utbreidde i fantastisk litteratur for barn (noko for eksempel Tzvetan Todorov og Rosemary Jackson gjer). For Swinfen er fascinasjonen for magiske sekundærverder noko verdifullt, for både barn og vaksne. Dei magiske universa opnar for dei førestillingsevnene våre som hjelper oss til å sjå oss sjølve og vår vane verd på nytt, overskride automatiserte livsrammer og førestille oss forandring: «It is by the magic renewing and refreshment of our perceptions that we come to view the primary world, dulled through familiarity, with newly wondering eyes» (6). Fantasy representerer for Swinfen «creative desire» og «enrichment of life» (sst.). Den veritable fantasybølgja i barne- og ungdomslitteraturen i 2000-åra, inspirert av den verdsomspennande Harry Potter-suksessen og filmatiseringane av Ringenes herre-trilogien, har produsert ei uendeleg rekke av sekundære fantasyunivers, og stadig nye kjem til. Går det an å navigere i slike verder ut frå normer for kva som er bra og mindre bra, litterært sett? Swinfen har synspunkt på dette og er kjend for si vektlegging av konsistens (Swinfen 1984: 75). Det gjeld å få til ein indre samanheng, eit inntrykk av at elementa i eit mangfaldig fantasyunivers har ein funksjon i ei samanhengande meiningsverd. Motsetninga er sekundære verder prega av tilsynelatande tilfeldige påfunn, og magiske element som framstår som lause trådar. I kritikken av dette kjenner vi igjen eit allment vurderingskriterium for all litteratur, idealet om einskap, og at denne einskapen relaterer seg til ein kjerne. For mange er Tolkien det store føredømet: «I Ringenes herre er det historia om den demoniske makta i ringen som er kjernen, og den kjernen held seg gjennom tre svære bind» (Svensen 2003: 44–45).

Fabeltradisjonen I den fantastiske litteraturen finst det tekstar som representerer noko tredje, ved sida av «fantastisk forteljing» og «fantasy». Det dreier seg om ein litteratur som kan spele seg ut både i primærverder og i sekundærverder, men som gir eit lettare, meir humoristisk og mindre heroisk inntrykk enn dei andre tradisjonane. Røtene går tilbake til humoristiske mytar, fablar, dyreeventyr og skjemteeventyr, og annan litteratur der kompleks livsvisdom ligg innbakt i eit enkelt og ofte naivistisk uttrykk.



Svein Slettan

Lewis Carrolls Alice in Wonderland (1865) og oppfølgjaren Through the Looking Glass (1871) er eksempel på pionerverk innanfor denne sjangertradisjonen. A.A. Milnes Winnie-the-Pooh (1921) og The House at Pooh Corner (1926), altså forteljingane om Ole Brumm og vennene hans, er også det, saman med eit klassisk nordisk bidrag som Tove Janssons Mummi-bøker (1945–1968). Det dreier seg altså om det vi kunne kalle meir eller mindre naivistiske og humoristiske forteljingar med djupperspektiv i det enkle. «Dessa figurer är inte folk och inte fä och absolut inte klassiska sagoväsen – de är kanske bara en camouflage för vanligt mänskligt beteendemönster och samtidigt et bräddande av handlingsmarginalen», sa Tove Jansson om skapningane sine (Westin 1988: 107). Denne karakteristikken kan også gjelde for ein norsk moderne klassikar i denne tradisjonen, Rune Belsviks Dustefjerten-bøker (1990–2005). Fabeltradisjonen i barnelitteraturen er ein type litteratur som både kan kallast innhaldsorientert og språkorientert. Han er prega av interesse for «mänskligt beteendemönster», for å bruke Janssons ord, og er ofte eksistensiell i si tematiske orientering. Samtidig er det ein språkbevisst litteratur, der forfattarane leikar og vrir og vender på språket, finn opp språklege nydanningar, og ikkje minst har ein finstilt sans for ironi. Nonsens er det også mogleg å knyte til denne tradisjonen. I nonsens blir fiksjonen vist fram gjennom at underleggjeringa av livsbiletet og språket så å seie blir tema i seg sjølv. Atmosfæren er prega av absurd komikk og ei barnleg glede ved språkleik og umoglege samanstillingar av alle slags fenomen – «mundus inversus», verda snudd på hovudet. Her har nonsenstradisjonen slektskap med ein annan litterær tradisjon, den Mikhail Bakhtin (1965) kalla karnevalismen i litteraturen. Bakhtin bruker dette omgrepet om den såkalla folkelege latterkulturen, den som kjem særleg intenst til uttrykk i mellomalderens og renessansens karnevalsfeiring, og vidare i litteraturen, slik som i François Rabelais’ bøker frå 1500-talet. Der er vi i den usannsynlege overdrivingas litteratur og i groteske bilete av menneskelivet, kombinert med grovkorna, satirisk humor som snur opp ned på det «høge» og det «låge». Eit pionerverk i norsk nonsens er Zinken Hopps Trollkrittet (1948), som er ein absurd og humoristisk barneroman med innlagde dikt. Trollkrittet gir, som Alice in Wonderland, eit inntrykk av fantasy, ei reise gjennom eit fantasiland. Går vi derimot til eit av dei mest markante humoristiske og nonsensprega litterære universa i nyare norsk litteratur for barn og unge, Erlend Loes bokserie om truckføraren Kurt (1994–2010), er vi i ei slags moderne lygesoge som faldar seg ut i normalverda og fører ut i det absurde gjennom ein kombinasjon av forenklingar og overdrivingar, ein vaksen hovudperson med grovt barnslege trekk, og ein naivistisk forteljemåte. Det heile gir ein ironisk effekt, og komikken er ofte temmeleg mørk i si omgang med menneskeleg veikskap.

Fantastisk litteratur for barn og unge

Svein Slettan (red.)

Fantastisk litteratur er vår tids eventyrfortellinger og skaper stor leseglede hos barn og unge. Denne boka gir et innblikk i bøker og serier som barn og unge leser i dag.

Svein Slettan (red.)

Fantastisk litteratur for barn og unge

ISBN 978-82-450-2296-4

,!7II2E5-accjge!

LANDSLAGET FOR NORSKUNDERVISNING