Etter jobb
Tekst: SIDSEL HJELME Foto: MARIE VON KROGH
Når 17. mai-toget går gjennom Nærbøs gater, står Ingeborg og ser sine egne faner vaie i vinden.
Fanemakeren Ingeborg Nærland Skjærpe Alder: 54 år. Bor: Nærbø på Jæren. Familie: Gift, fire barn, to barnebarn. Jobb: Formidlingsleder Jærmuseet. Hobby: Håndarbeid.
– Oj, den har falma litt, kan jeg tenke. Og der er den, ja, den kunne trenge å bli fiksa litt på. Slik kan jeg stå og tenke. Fanene bringer opp mange minner. Den første sydde jeg tidlig på 1980-tallet da jeg selv jobba i barnehage, og siden er det blitt flere. Den foreløpig siste er fanen til Fagforbundet Hå som jeg sydde for tre år siden. Interessen for håndarbeid i alle avskygninger har vært der siden barndommen, og den finner stadig nye uttrykk. At Ingeborg ble kommunens fanemaker nummer én, er tilfeldig. – Jeg jobbet i barnehagen og ble spurt om jeg kunne lage en fane. Det gjorde jeg, og siden har jeg sydd i alt ni faner. Å skille mellom jobb og fritid er ikke alltid like enkelt, innrømmer Ingeborg. Det
er ofte en sømløs overgang mellom hennes altoppslukende håndarbeidsinteresse og engasjementet for jobben som formidlingsleder på Jærmuseet. – Jeg tester ofte ut aktiviteter på museet her hjemme. Akkurat nå er jeg i flettemodus, inspirert av en utstilling vi skal ha på museet. Så når jeg er ute og går, ser jeg bare fletting over alt. Jeg går på pilkurs og fletter blant annet hjerter av pilekvister. Hjemme hos Ingeborg er uttrykksmangfoldet synlig uansett hvor vi snur oss. Her er strikkede puter og vevnader, lappetepper og kniplinger, og en bokhylle full av håndarbeidsbøker. Syrommet er fullt, og fungerer mest som lager for stoff, garn og utstyr, så når noe skal under labben på symaskina, er det stuebordet som tas i bruk. Symaskina er fra 1981, og i flittig bruk. – Nå skal jeg montere bunad for en i slekta. Tidligere har jeg sydd bunader til meg selv og barna. Men her skal du se hva jeg har tenkt å begynne med nå, smiler Ingeborg og henter fram en kurv med store fillenøster. – Disse har ligget i kjelleren i mange år, men nå skal jeg begynne å hekle tepper av dem. Selv om hun stadig prøver ut nye teknikker og uttrykk, er det én ting hun aldri slipper taket i: strikkepinnene. – Jeg har alltid et strikketøy på sida, men strikker sjelden etter mønster. Jeg begynner på noe, og så ser jeg hva det blir etter hvert. I møter er det alltid godt å ha et strikketøy, da blir jeg mer konsentrert.
62 <Fagbladet 10/2015
fag1510fels62.indd 62
26.11.15 12.18