__MAIN_TEXT__

Page 1


ANTON GAMLE OLE

RIKKE

SOFIE


PAJA

PAJKO

NISSE NIKK


JULEKALENDERBOKEN


Sissel Bøe & Peter Madsen

JULEKALENDERBOKEN


Trolleliv – Julekalenderboken Utgitt av Egmont Kids Media 2019 Trolleliv er © Sissel Bøe og Peter Madsen Utgitt første gang av Forlaget Carlsen, Danmark 2016 Originaltittel: Troldeliv – Julekalenderbogen Utdrag fra Adventsvers på side 29, 35, 73 og 120 © Inger Hagerup Utdrag fra Luciasangen på side 83 og 89 © Arvid Rosén (oversettelse) Trykk: Egmont Printing Service Første opplag Ansvarlig utgiver: Kjell Frostrud Johnsen Norsk redaktør: Tonje Tornes I redaksjonen: Solveig Thime ISBN 978-82-429-6423-6 Varenr: 52401


INNHOLD 30. november . . . . . . . . . . . . . 6 1. desember . . . . . . . . . . . . . . 14 2. desember . . . . . . . . . . . . . 20 3. desember . . . . . . . . . . . . . 27 4. desember . . . . . . . . . . . . . 32 5. desember . . . . . . . . . . . . . 37 6. desember . . . . . . . . . . . . . 43 7. desember . . . . . . . . . . . . . 48 8. desember . . . . . . . . . . . . . 54 9. desember . . . . . . . . . . . . . 59 10. desember . . . . . . . . . . . . 66 11. desember . . . . . . . . . . . . . . 71 12. desember . . . . . . . . . . . . 76 13. desember . . . . . . . . . . . . 82 14. desember . . . . . . . . . . . . 90 15. desember . . . . . . . . . . . . 96 16. desember . . . . . . . . . . . 102 17. desember . . . . . . . . . . . . 107 18. desember . . . . . . . . . . . . 114 19. desember . . . . . . . . . . . . 121 20. desember . . . . . . . . . . . . 127 21. desember . . . . . . . . . . . . 133 22. desember . . . . . . . . . . . . 138 23. desember . . . . . . . . . . . . 144 24. desember . . . . . . . . . . . . 155 25. desember . . . . . . . . . . . . 165


30. november Brrrrrrr! Kan du kjenne så kaldt det er? Og se! Det er tussmørkt og lyst allikevel. Hvordan går det an? Snø, selvfølgelig! Store hauger med snø. Overalt i trollskogen. Knirk, knirk, knirk, knirk, KNIRK, KNARK! Hva er det for en lyd? Den kommer nærmere og nærmere. Nå vet jeg det! Kan du se den røde lua? Det er jo Paja! Og der kommer Pajko også. De to trolltvillingene er ute og går i snøen. Skogen er så kald i dag at alt som beveger seg knirker. Trærne står frosne og stille. Pyntet med hvitt rim og snøkrystaller. De bukker for de små buskene som er kledd i bløte, hvite alvekjoler med snø i flere lag. Meisene er også stille. De synes det er altfor kaldt å synge i dag. Bare Pajkos stemme gjaller i den stille skogen: «Paja, skal vi ikke lage en snøhule? Eller en snølykt ... nei, et snøtroll! Ja, det var en god idé, ikke sant, Paja?» «Jeg synes vi skal leke stilleleken.» «Hvorfor det? Noe så kjedelig!» «Hvis vi er helt stille, kan det hende vi får øye på noen dyr. Mange av dem er ute og går nå i skumringen.» «Stillelek? FJOLS! Dere kommer jo skramlende som en flokk bjellekuer. Har dere ikke lært å gå lydløst, dere som er troll?» 6


Paja og Pajko bråstopper da de oppdager nissen som sitter halvveis skjult bak et gitter av istapper. «Hei, nisse. Du har istapp er på nesa!» ler Pajko. «Ja, selvfølgelig. Jeg sitter jo her og prøver å fryse i hjel.» «Er det gøy?» undrer Pajko. «Gøy? Hvorfor spør du om det, ditt lille fe?» «Hvorfor vil du fryse i hjel?» spør Paja. «Uhhh! Livet er skrint, Nikk er så sint, Nikk flyr i flint. FLYR I FLIIINT!» Den lille nissen roper så han blir knallrød i det blåfrosne ansiktet. «Hvorfor er du så sint?» undrer Paja.


«Uhhh! Menneskene tror ikke på Nisse Nikk lenger! Livet er skrint, Nikk er så sint, Nikk flyr i flint ...» Nissen rokker fram og tilbake, mens han messer besvergelsene sine igjen og igjen. «Jeg vil dø, bare fryse i hjel,» klager han. «Det tror jeg blir ganske kaldt, Nisse Nikk. Vil du ikke heller bli med hjem til peisen i trollhaugen og tine opp sammen med oss?» Pajko tar nissens iskalde hånd. «Ja, kom!» Paja tar den andre hånden. «Mor Æna har råd mot alt. Og Far Wrisil vet hva man gjør med dumme mennesker.» «Inn i trollhaugen? Full av skrikende trollunger? Ikke tale om! Jeg hater bråk og spetakkel,» klynker nissen. «Men du hater vel ikke varm suppe?» «Hæ? Suppe ... hm. Ja, ja. Et siste måltid kan vel ikke skade.»


Det er ikke hver dag de får besøk i trollhaugen. Trollungene gjør store øyne da Paja og Pajko kommer inn med nissefar. Sneff glemmer alt om bitepinnene sine, og Vittar snubler over lille Puu av ren forbløffelse. Truzlon slipper taket i Tajkas flette, Rolla får hånden opp av honningkrukken, og Skara går i stå i boka si. Ja, selv kranglefantene Rubb og Stubb tar en pause i slåsskampen, mens de studerer den fremmede. «Mor Æna, har vi noe varm suppe?» roper Pajko. «Her er vennen vår, Nisse Nikk, som vi fant ute i snøen. Han har bestemt seg for å tine opp sammen med oss. Er det ikke alle tiders?» Selvfølgelig har trollmor suppe. Det har hun jo alltid. Nissen får hedersplassen på bordenden og en stor skål rykende varm suppe. Istappene smelter mens han hiver i seg maten.


«Mor, Nisse Nikk trenger et trollråd fordi menneskene ikke tror på ham lenger,» forklarer Paja. «Det skal du ikke bry deg om,» ler Mor Æna. «De tror ikke på oss heller.» «Men dere har jo hverandre her i trollhaugen. Menneskene på Kildegården er de eneste Nisse Nikk har. Eneste Nikk har. Eneste ...» Nissen rugger fram og tilbake mens han gjentar seg selv. «Har du ikke en nissefamilie som tror på deg?» spør Paja. «Familie? Næh, nei. Nisse Nikk har våket over Kildegården i århundrer. Alltid har han gjort sin plikt, og folka på gården har behandlet ham godt. Grøt med smørøye har han fått, og menneskene har hørt på rådene hans. Særlig gamle Ole, ja, Ole ...» «Men det høres jo bra ut,» smiler trollmor. «NEI! For nå er Ole borte, og ungfolket har tatt over gården!» Nisse Nikk slår i bordet med skjea så skålen hopper. «Anton, dumme, unge Antonfanton! Han later bare som om Nikk ikke eksisterer. Og fru Rikke fra byen! Rikke-nikke-none, Antons dumme kone! Hun vet ikke engang hva en nisse er! Nei, mennesker nå til dags er blinde og døve, svake og sløve!» Nå våkner Far Wrisil til live. Han elsker erteremser. Særlig hvis de handler om mennesker. «Ja, hæhæhæ. Blinde og døve, svake og sløve,» knegger han. Og trollungene stemmer i. De kaster seg ut i en ringdans mens de brøler nissefars vers om menneskene. Det synger i trollhaugens røtter: «BLINDE OG DØVE, SVAKE OG SLØVE! BLINDE OG DØVE, SVAKE OG SLØVE!» Nisse Nikk blir nesten i godt humør selv om han ikke bryr seg om bråk og spetakkel. Han reiser seg fra bordet og tar et par dansetrinn med ungene i ringen. «Men, du ...» Pajko tar tak i Nisse Nikks arm. «Hvorfor går du ikke bare bort til menneskene og sier: HER ER JEG! HUSK PÅ MEG!?» «Er du splitter pine gal, trollunge? En nisse kan ikke vise seg for mennesker! Da risikerer jeg jo å miste nissekraften min, miste nisse, miste ... Nei, menneskene har alltid fulgt mine råd UTEN å se meg, uten å se, uten ... Men når Anton og Rikke kommer ut i stallen, tenker de bare på at de skulle ha vært et annet sted. De lytter ikke, de kjenner ikke etter, og de forstår ingenting. Jeg har prøvd å straffe dem. Kastet ulykker på dem. Men de fatter ikke engang at ulykkene kommer fra meg! Nei, Kildegården kan seile sin egen sjø mens Nisse Nikk ligger død og frossen i snøen, død og frossen!» «Åh nei! Det må ikke skje!» Paja tar nissen i hånden. «Mor Æna, kan vi ikke finne på noe?» 10


«Hmmm, er det ikke snart jul? Da pleier menneskene å sette pris på nissevenner. Du skal selvfølgelig skynde deg hjem til dem mens de er i nissehumør,» smiler trollmor. «Pøh, jeg har da alltid gjort det ekstra fint til jul. Gitt dyra godt med for og skrevet hilsener til menneskebarna.» «Oi, kan du skrive, Nisse Nikk? Det kan jeg også!» Skara setter seg opp til bordet. «Ja, men det nytter jo ikke når de glemmer meg så snart julen er over,» klager Nisse Nikk. «Før i tiden hørte gårdfolket på meg hele året. Nå vil de bare ha morsomme hilsener i desember, og etter nyttår tenker de ikke en eneste nissetanke. Uh, livet er skrint, Nikk er så sint, Nikk FLYR I FLINT!» «Men menneskebarna? Tror ikke de på deg heller?» spør Pajko. «Jo, de ...» Nisse Nikk får tårer i øynene. «Sofie,» hvisker han. «Lille, snille Sofie.» «Hvem er Sofie?» vil Paja vite. «Hun er jo ... Sofie! Jenta til Anton og Rikke. Nisse Nikks øyestein. Hans lille stjerne.» «Jammen, da tror vel Sofie på deg hvis hun er så snill?» spør Pajko. «Jo, hun ...» mumler Nisse Nikk. «Da må du jo tilbake til henne med en gang før hun også glemmer deg!» «NEI! Nisse Nikk har sverget på at han ALDRI skal tilbake til Kildegården! Ikke tilbake, ikke tilbake, ikke ...» «Kom igjen, Nikk! Du har vel ikke tenkt å gå tilbake til snøfonna og aldri se Sofie igjen?» spør Pajko. Nisse Nikk må innrømme at snøfonna ikke frister. Og Sofie ... «Lille stjerne, lille stjerne,» mumler han igjen og igjen mens han river seg i skjegget og rugger fram og tilbake. «Ikke vær lei deg,» trøster Pajko. «Paja og jeg skal nok hjelpe deg, vi. Vi to kan få menneskene på nissetanker. Helt sikkert!» «Det kan vi jo ikke, Pajko. Det er livsfarlig for oss!» «Men tenk på Sofie, Paja. Nisse Nikks stjerne. Hun er snill. Det hørte du jo selv. Kanskje vi kan bli venner med henne? Og hvis de voksne ikke tror på oss, så kan de jo ikke gjøre oss noe heller!» «Paja har rett i at menneskene kan være farlige,» innskyter trollfar. «Ikke sant, Nisse Nikk?» «Rikke og Anton? Pøh, de oppdager meg ikke selv om jeg står rett foran dem. De to er jo simpelthen så ... blinde og døve, svake og sløve og, og ... SLØVE!» 11


«Ja, men da er det jo trygt,» ler Pajko. «Vi kan godt være med Nisse Nikk til menneskenes gård. Si at vi får lov, da, mor og far!» «Hæhæ, svake og sløve,» knegger Far Wrisil. Men Mor Æna føler seg ikke helt trygg på å sende de to trollungene sine av sted med den rare Nisse Nikk, som de knapt nok kjenner. Det er langt til menneskenes gård, og man kan aldri vite hva de kan finne på. Men før hun rekker å samle tankene, slår Nisse Nikk ytterdøra på vidt gap. «Hubro Bubo, huuuooo!» roper han ut i vintermørket. «Huuuooo!» lyder det ute fra den frosne skogen. Så høres det vingeslag, og en kjempemessig hubro lander ved inngangen til trollhaugen. De gule øynene dens lyser i natten. Pajko stirrer på den flotte fuglen. Han har alltid drømt om å bli kjent med en ugle, og her sitter det en rett foran ham. «Hei, ugle, bare kom inn,» lokker han. «Paja er bestevennen min, men du kan godt være bestevenner sammen med oss.» Hubroen verdiger ikke Pajko et blikk. Og den vil ikke inn i trollhaugen. Nisse Nikk hvisker noe i den store fuglens øre mens han peker på Paja og Pajko. Uglen plirer med de gule øynene, legger hodet på snei og slår med vingene. Så snur Nikk seg mot trollfamilien: «Det er på tide å si farvel, unger. Hubro Bubo er klar. Hun flyr oss til Kildegården nå.» «Flyr hun dem hjem igjen også?» spør Mor Æna. «Ja, klart det,» ler nissen. Pajko er i fyr og flamme. «Jeg sitter forrest, Paja!» Paja stryker uglens tette, bløte fjærdrakt, mens hun kikker over på trollmor. Tør hun overhodet det her? Mor Æna kan godt merke at ugla er en klok fugl. En hun tør å stole på. Trollungene får på seg en ekstra genser og hvert sitt skjerf. «Du får heller ta med deg månesteinen din,» hvisker hun til Paja. «For sikkerhets skyld.» Paja husker den natten hun fikk den vakre steinen. Den gode følelsen da alvejenta Sky hang den om halsen hennes. Månesteinens dype, blå lys ulmer i vintermørket, og en stille ro brer seg i henne. «Sånn, små venner! La oss komme av sted mens det stadig er mørkt!» Nisse Nikk klatrer opp på den store hubroen og tar et solid tak i de to trollungene. Og Hubro Bubo letter til Pajkos ville gledeshyl.

12


1. desember Mørket ligger fortsatt over Kildegården da Sofie slår opp øynene. Hun har nesten ikke sovet i natt, for i dag får hun rimbrev fra nissen! Det er flere dager siden hun fant fram den lille, slitte julekommoden. Den som bestefar Ole lagde av fyrstikkesker for lenge siden. Hun har reparert den og gitt den ny maling hist og her. Og nå står den på nattbordet – lilla og rød – klar til nye hilsener fra Nisse Nikk hver dag fram til jul. Men ... skuffen med 1-tallet er jo tom! Har husnissen glemt henne? Sofie griper kommoden og løper barbeint inn på kjøkkenet til mamma og pappa. Inn til lukten av kaffe og ristet brød. «Det er ikke brev fra nissen i år!» Sofie er så skuffet at tårene triller. «Jo, det må det jo være. Tror du ikke at han bare har lagt det i feil skuff?» Rikke tar Sofie opp på fanget. «Nei, ingen av skuffene er snudd fra lilla til rød. Han har ikke vært her,» snøfter Sofie. Sammen åpner de alle de 24 skuffene i den lille kommoden. Men nei, kommoden er tom.


Rikke kaster et spørrende blikk over på Anton, mens hun smører ristet brød til Sofie. Anton vrir seg på stolen. «Tja, kanskje han bare synes at du er blitt for stor, Sofie ...?» «Kan man bli for stor til å få brev fra nissen?» «Ja. Jo. Kanskje.» Anton dykker ned i morgenavisen. «Jeg må tidlig av gårde. Alle katalogene skal ut til butikkene i dag.» Rikke står klar i gangen. «Her er matpakka di, Sofie. Husk gymtøy, og sørg nå for å være ute ved bussen i god tid. Ikke sant? Og du Anton, skal du sitte på til rådhuset, eller sykler du?» «Nei, det har snødd i natt. Det er altfor glatt til å sykle. Bare start bilen så kommer jeg!» Anton rekker akkurat å kysse Sofie i forbifarten. Sofie står slukøret i kjøkkenvinduet og vinker mens foreldrene haster over gårdsplassen mot Rikkes flotte firmabil. «Hvorfor i all verden har du ikke skrevet rimbrev til Sofie? Så du ikke hvor skuffet hun ble? For stor til julekalender! Hva er det for noe sprøyt å komme med?!» bjeffer Rikke, da hun og Anton svinger ut på landeveien. «Rikke, det er ikke meg som skriver kalenderbrev. Og det har det aldri vært.» «Hold opp da, Anton. Jeg vet at det er deg. Du er kjempegod til å rime, og du kan ikke droppe ut nå! Men i år skal du huske å skrive at nissen har flyttet inn i hovedhuset. Ellers blir Sofie lei seg når vi river låven til våren.» «Jeg tror nå ikke at Nisse Nikk vil like å flytte fra låven,» mumler Anton. «Hva mener du?» «Nei, altså ...» Anton tar seg i det. Rikke gir ham en kjærlig dytt. «Du kan garantert lage en god historie ut av det. Kom igjen, opp med julehumøret!» Det er stille morgen på rådhuset, og Anton synker ned i kontorstolen med kaffekoppen. Da han var barn, elsket han nissen på gården. Både faren og moren hans snakket om den lille grå som den mest naturlige ting i verden. Og hver jul gledet han seg til å få hilsener fra ham. Men det året Anton fylte 12 kom han til å si på skolen at de hadde en nisse hjemme. Alle i klassen lo av ham, og Finn, gutten på nabogården, ertet ham i månedsvis. Så Anton bestemte seg for aldri noensinne å tenke en nissetanke igjen.

15


Men da Sofie ble tre år, fant han allikevel fram den gamle nissekommoden kvelden før den 1. desember. Og neste dag lå det rimbrev til Sofie! Rikke og Sofie ble så begeistret for de små nissebrevene. Anton ble både glad og urolig. Hva var det han hadde satt i gang? Nei, det var nok bestefar Ole, som skrev de brevene. Det MÅTTE det være! Men i våres kom den gamle faren hans på pleiehjem etter en mislykket hofteoperasjon. Derfor kom det selvfølgelig ikke noe brev i kalenderen i morges. Det burde han ha forutsett. «Hei, Sofie, da er jeg endelig hjemme. Og se hva jeg har kjøpt til deg!» Rikke setter handleposene på kjøkkenbordet og haler opp en fargestrålende sjokoladekalender. «Skynd deg å åpne den første luka. Det er jo første desember i dag!» Sofie sender Rikke et iskaldt blikk og lar kalenderen ligge uåpnet på bordet. Som om en pappkalender med små sjokolader kan erstatte husnissens morsomme brev og rare påfunn! Sofie løper ut i fjøset til hesten Hilmar. Gode, gamle Hilmar har alltid tid, og han forstår henne når hun er lei seg.


Paja bråvåkner. Hvor er hun? Åh jo, nå husker hun det. De kom fram til Kildegården sent i natt, og Nisse Nikk tok dem med opp på den gamle låven. Der krøyp alle tre opp i senga hans. En stor høykasse foret med lune lammeskinn. Nisse Nikk ligger fortsatt ved siden av henne og snorker som et uvær. Men hvor er Pajko? «Psst, Paja kom her!» Pajko ligger og kikker ned mellom de gamle, skjeve gulvplankene. «Se, det står et kjempedyr rett under oss – og promper!» I det samme går fjøsdøra opp. De to trollungene kryper sammen.


«Å, jeg som hadde gledet meg sånn til å få brev fra Nisse Nikk! Tror du han har glemt meg, Hilmar?» «Oi, hvor kom hun fra?» hvisker Pajko. «Se, hun har ikke hale. Lurer på om hun er nisse eller menneske?» «Jeg tror det er Sofie.» Paja knuger månesteinen. Et menneske så tett på. Det er nesten for skummelt. Men hva skjer med steinen? Den skifter jo farge! Nå lyser den mer hvitt enn blått. Hilmar presser mulen inn mot Sofies mage. Det gir trøst og ro. Sofie elsker varmen fra hesten og den trygge stemningen i det gamle fjøset. Alle de rare lydene: Knaking i tømmeret, pusling i halmen og tusling i krokene. Men hva er det? Noen som hvisker? Sofie står bomstille og stirrer opp mot skyggene mellom de gamle takborda. Så fyker hun ut av fjøset og slår igjen døra med et smell. «Hva er det for et bråk?» lyder det grettent fra høykassa. «Kan ikke en gammel nisse få lov til å sove i fred?» «Det var Sofie, Nisse Nikk. Hun var her inne!» Pajko er ellevill. «Men hun er lei seg,» sier Paja. «Hun tror du har glemt henne.» «Åh, min lille stjerne. Tenk at jeg ikke har gitt henne rimbrev i dag, den første desember. Fy, Rikke og Anton! Uansvarlige foreldre som ikke passer på gårdnissen sin! Ååå, ensomme Nikk! Livet hans er skrint, Nikk er så sint, Nikk flyr ...» «Nei, Nisse Nikk! Hold opp med det der, da. Vi er jo her!» Paja og Pajko holder rundt den gamle nissen. Og en god trollklem hjelper på energien hans. Nikk roter litt rundt i bunnen av senga. Så trekker han fram en liten støvete kiste fra halmen. I den gjemmer han stort og smått han har funnet inne hos menneskene. Og mens han leter etter blyant og papir, tryller han fram et rim han skribler ned på en liten lapp. «Nå, små trollunger,» ler han. «Skal dere være med inn til Sofiestjernen i natt?» Inne i våningshuset er det stille, varmt og mørkt. Det perfekte sted for nisser og troll som er vant til å liste seg rundt om natten. Nisse Nikk kjenner huset som sin egen bukselomme, og han viser Paja og Pajko veien til Sofies rom. De stiller seg ved fotenden av senga og kikker på Sofie som ligger som en liten bylt i det ene hjørnet. Senga er nesten like stor som trollsenga hjemme i trollhaugen. Men der sover de 11 i samme seng. Sofie ligger alene. Nei, ikke helt alene, for hva er det for noen livløse vesener som ligger sammen med henne? 18


«Hjelp,» gisper Pajko. «Hele senga er jo full av små, forstenede menneskebarn!» «Shhh, ditt lille fjols,» kjefter Nisse Nikk. Og så forklarer han at de små vesenene er dokker som menneskebarna leker med. Pajko tar et godt tak i Pajas hånd og sender søsknene sine hjemme i trollsenga en varm tanke. Nisse Nikk lister seg bort til den lille, lilla kommoden på nattbordet. Han drar skuff nummer 2 ut og snur den. Så legger han det lille rimbrevet ned i skuffen og skyver den på plass. Og nå er skuffen knallrød og juleklar! Nisse Nikk mumler fornøyd mens de smetter ut av Sofies rom. 19


2. desember Sofie våkner med en vemmelig alt-er-bare-dumt-følelse og har absolutt ikke lyst til å stå opp. Hun trekker dyna over hodet og svarer ikke på mammas friske godmorgen-hilsen. Hun lurer på om hun skal si hun er syk da Rikke kommer med et gledesrop. «Skuffen er RØD! Det er brev til deg, Sofie! En dag forsinket, men nå er det her!» Sofie er ute av senga før mamma får avsluttet setningen. Lynraskt lirker hun opp skuffen i den lille kommoden. Og ganske riktig: Der ligger det et brev med husnissens skjeve og snirklete bokstaver. Sofies hjerte slår kollbøtte mens hun leser nissens hilsen: Sofiestjerne, lille venn, nå er nissen her igjen! Jubelkor og julespikk, stjernehilsen, Nisse Nikk. Stjernehilsen! Nissen er tilbake, og han har vært inne hos henne! Mon tro hva han finner på av skøyerstreker i år? Sofie styrter inn til Anton. «Pappa, pappa! Det er brev fra Nisse Nikk! Se her! Jeg er ikke for stor!»


Anton blir blek da han ser brevet. Den samme hilsenen. De lett gjenkjennelige bokstavene. Gamle, svaksynte Ole kan da umulig ha tatt turen fra pleiehjemmet til Kildegården i nattens mulm og mørke? «Men pappa, er du ikke glad for at nissen er her? PAPPA! Er du syk eller hva?» Anton skynder seg å søke ly på toalettet. Her blir han sittende å summe seg og samle tankene. Nisser finnes ikke i virkeligheten. Det MÅ han holde fast i! Ole har i hvert fall ikke skrevet det brevet. Og det har Rikke garantert heller ikke. Men hva med ... Sofie? Ha, ha, ja, selvfølgelig! Hans egen lille, handlekraftige og kreative datter. Anton smiler. Tilbake på kjøkkenet skjenker han seg en stor kopp kaffe. «Sofie, de stenger tidlig på rådhuset i dag. Hva sier du til at vi to besøker gamle Ole på pleiehjemmet i ettermiddag?» «Ja!» Sofie er i fyr og flamme. «Så kan vi vise bestefar brevet fra nissen.» «Ja, gjør det. Men nå må du få på deg klærne så du ikke kommer for sent på skolen.» Rikke skyver Sofie ut på badet. «Bra at du tok deg sammen og reddet Sofies førjulstid, Anton. Hun ville ikke engang se på den kalenderen jeg kom med.» Da Sofie kommer hjem fra skolen, står Anton i vognskuret og lesser ved på tilhengeren til traktoren. «Hva holder du på med, pappa?» «Pleiehjemmet har bestilt et lass ved. Vi kan like godt levere det nå når vi allikevel skal besøke bestefar.» Sofie hopper opp og ned på lasset og kan nesten ikke vente med å komme av sted. Paja og Pajko står gjemt bak en stolpe og følger alt sammen med interesse. «Det må være ham Nisse Nikk kaller dumme, unge Anton,» hvisker Pajko. «Han ser jo egentlig snill ut. Selv om han ikke er så god til å stable ved som Far Wrisil.» «Si meg, hva står dere to surrebukker og glor på?» Nisse Nikk vil tydeligvis vite alt om hva som foregår i hans hus. «Sofie er her,» hvisker Pajko. «Og se hvor glad hun er!» «Sofie. Lille stjerne. Ja, hun har jo fått rim fra husnissen sin i dag.» Nisse Nikk fryder seg. «Jeg tror hun gleder seg til å besøke en som heter Ole,» hvisker Paja. «Hæ? Ole! Gamle, syke Ole. Nisse Nikks beste venn, som har blitt borte for ham. Nikk savner Ole, savner ...» 21


«Da blir vi også med!» fastslår Pajko. «Jeg tror ikke ...» begynner Paja. Men Nisse Nikk synes det er en god idé. Resolutt trekker han trollungene bort til traktoren. Og idet Anton og Sofie setter seg opp på førersetet, kryper de tre små inn under presenningen på tilhengeren. Motoren starter med et kjempebrøl, og nå har Pajko ombestemt seg. Han skal ikke være med å besøke han derre Ole allikevel! Men Nisse Nikk flirer og holder ham fast mens de humper av sted på den hullete grusveien. Pajko venner seg fort til den dunkende motorlyden, og så snart de kommer ut på asfaltveien, begynner han å fikle med presenningen. Da de nærmer seg byen, har han fått laget et fint, lite hull så han og Paja kan kikke ut. «Se, Paja, menneskene pynter trærne sine med lys!» «Ja, og se på det kjempestore treet, Pajko! Hele stjernehimmelen har lagt seg over det.» «Er det virkelig stjerner, Paja?» Paja rekker ikke å svare for nå stanser traktoren, og Anton og Sofie forsvinner inn på pleiehjemmet. Nisse Nikk kryper bort til de to trollungene. «Nå holder dere godt fast i min genser. HOLDER FAST! Og dere må være musestille, mens jeg spinner usynlighetsnettet rundt oss.» «Usynlighetsnettet?» Nå begynner det å bli spennende, synes Pajko. «Vi er i byen nå. Her er det mennesker overalt,» mumler Nisse Nikk. Han løfter opp det lange skjegget sitt foran ansiktet. Så setter han trutmunn og blåser gjennom skjegget mens han brummer som en humle. Skjegghåra fletter seg inn i hverandre og til slutt toner de ut i luften. Trollungene kjenner en bølgende bevegelse i kroppen mens de klamrer seg til Nisse Nikk og venter. Og venter. Det er rett før Pajko mister tålmodigheten da nissen omsider slipper skjegget. Han ligger flatt på ryggen og puster tungt en stund. Så reiser han seg og gir tegn til at de skal klatre ned fra tilhengeren. «Hør nå her, trollunger: Fra nå av holder dere dere tett inntil meg uansett hva som skjer. Så lenge dere er innenfor usynlighetsnettet mitt, kan ingen mennesker se dere. Men høre dere? Ja, det kan enhver idiot. Så ikke noe snikksnakk! Forstått?» Sofie har akkurat fortalt gamle Ole om nissens hilsen da de tre små usynlige smyger seg inn på rommet. «Rimbrev? Jammen, vesle Sofie, da passer dere godt på Nisse Nikk hjemme, skjønner jeg. Oi, nå gled visst døra opp!» Ole prøver å reise seg, men de gamle beina vil ikke helt lystre. 22


«Bare sitt, bestefar! Det ordner jeg. Æsj, hvor kom det klistrete spindelvevet fra?» Sofie tørker av hånden på buksebeinet. Nisse Nikk rekker akkurat å dra Paja og Pajko til siden så hun ikke går rett på dem. «Nå har dere vel husket å gi Nikk grøt i dag?» «Vi har ikke så mye tid til den slags lenger, far. Jeg jobber full tid på rådhuset, og Rikke reiser jo endel.» «Ikke tid? Det er altså et skråplan å komme ut på, Anton. Hvis ikke dere behandler nissen ordentlig, kan han bli fryktelig grinete. Ja, du risikerer at han forbanner Kildegården. Det vil jeg bare ha sagt.» «Tidene skifter, far. Det går nok bra. Nå må jeg se å komme meg ut og få lesset av veden.» «Hva betyr forbanne, bestefar? Det høres skummelt ut.» «Men det ER skummelt å ikke behandle en gårdnisse ordentlig, Sofie. Det har jeg sagt til Anton mange ganger. Når en er så heldig å ha en gård hvor det bor en nisse som passer på og hjelper til, så skal man vise ham at man setter pris på strevet og slitet hans.» «Hvordan viser man det? Kan man gå ut til ham og gi ham en klem?»


«Hehe, nei, jenta mi. Det tror jeg blir vanskelig. En nisse vil helst være usynlig, skjønner du. Men han gir deg tegn og beskjeder på de mest finurlige måter. Da skal du være våken og lytte. Og gi ham grøt med smørøye.» Nisse Nikk bobler av glede. Sånn som han har savnet bestefar Ole! Det er så godt å høre at Ole oppdrar Sofie til god nisseskikk. Men Pajko synes at det blir for kjedelig med all den snakken. Mon tro om noen oppdager det hvis han stikker halen utenfor nettet? «Oi, så du det?» roper Sofie. «Jeg ser jo ikke så mye, jenta mi.» «Det var en ... HALE borte ved døra!» «En hale! Hehe. Det ville jo vært hyggelig med litt spøkeri her på pleiehjemmet,» ler Ole. Nisse Nikk rekker akkurat å dra trollungene ut av rommet før Sofie er borte ved døra. «Opp i tilhengeren med dere, lømler!» Nikk er rasende. Nå som de hadde det så hyggelig, og så kan den ustyrlige trollungen ikke holde seg i nettet! Nisse Nikk ligger fullstendig utslått i senga etter besøket. Før i tiden da han var ung og full av nissekraft, kunne han spinne nett flere ganger om dagen. Nå går det måneder mellom hver gang, og han tåler nesten ikke anstrengelsen. Men han får ikke mye ro, for Paja og Pajko hopper rundt i senga. Dette er det morsomste de har vært med på noensinne. Tenk å kunne gjøre seg usynlig! «Nikk, du kan ikke sove nå! Du skal jo rime til Sofie.» Pajko haler i ham. «Kom, Nikk, hva skal det stå i brevet?» Den gamle nissen snubler ut av senga. Nå, ja, et rimbrev. Det må han ikke glemme. Da de har lagt brevet i Sofies kommode, trekker Nisse Nikk trollungene med inn på kjøkkenet. Han er skrubbsulten, og når gårdfolket ikke gir ham grøt, må han jo finne mat selv. «Før var det ditt. Nå er det mitt,» mumler han mens han tømmer kjøleskapet for ost og pølse. Pajko farer rundt og åpner alle de skuffer og skap han kommer i nærheten av. «Hva leter du etter, Pajko?» Paja holder nissens sekk, mens han fyller den med brød.

24


«Skattkammeret, Paja. Han Anton har garantert et skattkammer akkurat som Far Wrisil hjemme i trollhaugen.» «Oiii, et isslott! Helt gjennomsiktig!» Pajko har oppdaget den store glassverandaen med isblomster på alle de små rutene. «Dette er jammen noe annet enn jordhulen hjemme! Kom og let, Paja! Her ute finner vi garantert skatten!» Men nå er Nisse Nikk der som en hauk. Han griper fatt i de store trollørene. «Dere har å holde dere sammen med meg, dere to ugagnskråker! Jeg kan ikke ha dere med inn i huset hvis dere ikke er forsiktige.» «Men vi ER forsiktige,» protesterer Paja. «Ja, mye mer enn vi pleier,» legger Pajko til. «Dessuten blir jeg trist av å være forsiktig. Troll kan ikke tåle så mange regler, Nisse Nikk. Det må du vel skjønne?»


3. desember Morgenkulden biter i Nikks nese. Han har pakket seg inn i et lunt lammeskinn og satt seg godt til rette høyt oppe i gårdens eldgamle eiketre, tuntreet, som står midt på gårdsplassen. Dette er hans yndlingssted. Tuntreet har han plantet selv for flere hundre år siden. Her har han tilbragt så mange tusen timer at treet har formet seg etter kroppen hans. Oppe fra toppen kan Nikk se i alle himmelretninger og følge solas, månens og stjernenes gang. Og han kan studere skyene, vinden og fuglenes flygemønster. Lyden av tunge vingeslag bryter stillheten. «Hubro Bubo, gamle ugle! Du kommer akkurat i rett tid. Kom og sett deg her under lammeskinnet. Se, Bubo! Se mot øst. Nyet er her!» Varmen strømmer gjennom nissen. Nymånen gir livet mening igjen og alt faller på plass i ham. «Åh, sarte, syltynne segl. Skjønne himmelsmykke!» Nisse Nikk holder rundt uglen mens han rugger fram og tilbake. «Kjenner du kraften, Bubo?» Ja, selvfølgelig kjenner Hubro Bubo kraften. Hun blunker gult mot nymånen og lar seg vugge med i Nisse Nikks forventning og glede.


Rikke er også glad. Hun har hatt det travelt med innsalget til butikkene i ukesvis, men fra i dag tar hun fri i helgene. Endelig får hun tid til litt julehygge sammen med Sofie! Tenk, i morgen er det allerede annen søndag i advent. Og først nå står adventskransen på bordet. Tidlig i morges hentet hun kassen med julepynt fra loftet. Så i dag skal det nok bli julestemning på Kildegården. Sofie våkner også tidlig selv om hun har fri fra skolen. Søvndrukken trekker hun ut skuff nr. 3. Jippi! Enda et brev! Sofie kryper godt ned under dyna mens hun studerer de skjeve bokstavene:

Kjenn magien i morgengryet, i denne timen fødes nyet. Gleden sitrer i månens skinn. Skynd deg, Sofie – lukk den inn!

Månetoner og himmelmusikk, stjernehilsen, Nisse Nikk. Lurer på hva nissen mener? Er månen framme nå om morgenen? Sofie drar gardinene til side og kikker ut. Jo, så sannelig. Som et lysende komma på himmelen. Sofie tripper inn på kjøkkenet til Rikke. «Se, mamma, månen er helt ny og fin! Men ... hva er det der oppe i tuntreet?» «I tuntreet?» Rikke setter kursen mot vinduet. «En kjempefugl! Så du den fløy, mamma?» «Nei, det rakk jeg ikke.» Sofie leser verset igjen. «Æh, du mamma, nissen skriver at hvis man soler seg i nymånens stråler, så blir man glad. Skal vi ikke ta Hilmar med på en måneskinnstur i skogen?» «Åh, det er så kaldt og mørkt, Sofie. Skal vi ikke heller klippe hjerter og kremmerhus?» «Men mamma, vi rir aldri mer. Og stakkars Hilmar står bare der ute i fjøset helt alene.» «Ja, gullet mitt, det er synd på Hilmar. Pappa og jeg har også snakket om at vi ikke kan ha ham lenger. Vi har ikke tid til å ha hest nå når pappa også jobber full tid.» «Hilmar skal bli her! Jeg har tid! Jeg skal nok passe ham!» 28


«Det er snilt av deg, Sofie. Men du er for liten til å ha ansvar for en hest. Se nå her: Er ikke dette et fint hjerte? Prøv om du også kan lage et.» Sofie klipper et par strimler mens hun skjeler bort på rimbrevet fra husnissen. «Mamma, jeg synes vi skal lage grøt til Nisse Nikk som takk for at han passer på oss.» «Passer på oss?» «Ja, det sier bestefar at han gjør.» «Hm ... jaså. Men bestefar er jo litt gammel og forvirret.» «Bestefar sier at nissen vil forbanne gården, hvis vi ikke behandler ham ordentlig. Hva er det å forbanne, mamma?» «Du skal ikke høre på alt det gamle Ole sier, Sofie. Han lever mer og mer i sin egen verden. La oss nå tenne det første lyset i adventskransen. Kan du huske verset?» «Så tenner vi ett lys i kveld. Vi tenner det for glede ... » Sofie sier verset sammen med mamma mens hun tumler med andre tanker. Hvorfor vil ingen svare på hva forbannelse er? Hva mener nissen med nyet og gleden? Er månen magisk? Og hvordan kan hun overbevise mamma om at de skal beholde Hilmar? 29


Nede i fjøset koser Paja, Pajko og Nisse Nikk seg med Hilmar. Nikk er alltid nøye med å strigle ham og gi ham friskt vann og godt høy. Hilmar er jo det eneste dyret som er igjen i fjøset, og nissen trenger så sårt kraften fra den trofaste, gamle vennen sin. Nisse Nikk ligger på magen på Hilmars rygg. Her kan han virkelig kjenne varmen og kraften strømme gjennom seg mens han børster og fletter hestens man. «Åh, Hilmar, hva skal vi gjøre for å få de dumme gårdfolka til å ta seg bedre av deg? De menneskene, de menneskene ... Blinde og døve er de. Blinde og døve, svake og sløve!» «Nå vet jeg hva vi gjør,» sier Paja. «I natt tar vi Hilmar med inn i huset så Anton og Rikke kan lære at venner, dem ber man inn. Det gjør alltid Mor Æna hjemme i trollhaugen.» «Ja, så kan de spise frokost sammen alle fire. Det blir koselig for dem,» ler Pajko. «Hæ, Hilmar på kjøkkenet? Hehe ... Ja, hvorfor ikke? Han vil sikkert gjerne ha et rundstykke og et bløtkokt egg. Og så vet i hvert fall jeg hva det skal stå i Sofies rimbrev,» knegger Nisse Nikk. «Du Nikk, jeg er faktisk også ganske god til å rime. Jeg kan godt hjelpe deg.» Pajko vimser rundt Hilmar mens Paja fletter hestehalen. «Hør her:» Spis og drikk Hilmar hest, du er husets venn og gjest! «Hehe. Hvordan fant du på det?» spør Nisse Nikk. «Det er så lett. Jeg åpner bare munnen og så strømmer orda ut! Er det ikke alle tiders?» «Hehe. For en lyrikk! Takk skal du fikk,» ler Nisse Nikk.

30


En vakker julekalender for hele familien!

Profile for Egmont Norge

Trolleliv av Sissel Bøe og Peter Madsen  

Menneskene tror ikke på Nisse Nikk lenger. Derfor har den lille gårdsnissen satt seg ut i snøen for å dø. Men i trollhaugen tror de på nisse...

Trolleliv av Sissel Bøe og Peter Madsen  

Menneskene tror ikke på Nisse Nikk lenger. Derfor har den lille gårdsnissen satt seg ut i snøen for å dø. Men i trollhaugen tror de på nisse...

Profile for egmont1