Drømmen om Grønland

Page 1

Drømmen om Grønland

Jens Kvernmo Isak Dreyer Foto og tekst: ØYVIND NORDAHL NÆSS

Jens Kvernmo

Isak Dreyer

Drømmen om Grønland

Foto og tekst: ØYVIND NORDAHL NÆSS

4

Til Sofus (1981–2023)

6
7 Drømmen om Grønland 13 En tidsreise 14 Møtet med Jens og Isak 22 Møtet med Grønland 31 Det enorme isødet 34 Qaanaaq 38 Hvalrossjakta 60 Niels Miunge  64 På syltynn is 70 Hundene 81 Utstyrskontroll 90 Drømmen om et eget hundespann 92 Toku Oshima 94 Sledebygging  98 Grønlandshunden 104 Ekspedisjonen 113 Koieliv 120 Dramatikk på isen 142 Amerikanerne 148 Én fot i gammel og én i ny tid 155 Sykurs 156 Seljakt med Sofus 170 Sofus Alataq 172 Én fot i gammel og én i ny tid 184 Cowboyer på isen 214
12
13 Drømmen om Grønland
14 EN TIDSREISE

Å reise til Grønland er på mange måter en reise tilbake i tid. En reise tilbake i menneskets historie. En unik sjanse til å få et ekte innblikk i vår felles fortid som jegere og sankere, som levde i ett med naturen for å overleve og bringe slekten videre. Kulturen og levesettet som er bevart der oppe i det kalde Arktis, framstår på mange måter som mystisk, men er kanskje det livet mange innerst inne lengter tilbake til uten å vite det.

Inuittene på Grønland tilhører en liten gruppe mennesker som lever av tradisjonell jakt og fiske. De bruker de samme redskapene, klærne og metodene som har vært brukt i tusenvis av år. I motsetning til oss i den vestlige verden har de fortsatt kunnskapen om og erfaringen av å være selvberget i naturen. Gjennom generasjoner har de brakt dette videre og det har gjort dem til eksperter på sitt miljø. Uten denne lærdommen ville de ikke kunne fortsette å leve her uten større bistand fra den moderne verden.

For oss i vesten har kunnskapen om å overleve på denne måten gått tapt i det daglige, kanskje fordi vi ikke trenger den for å leve normalt. I vesten er vi ikke avhengige av jakt og fangst for å skaffe ressurser til familien. Vi jobber og går i butikken for å kjøpe det vi trenger for å klare oss. Hvis vi går noen generasjoner tilbake i tid, finner vi stamfedre i slekta vår som levde helt annerledes enn det vi gjør i dag. Det tok hundretusener av år for mennesket å utvikle seg til jegere og sankere, men det har kun tatt noen få hundre år å distansere oss fra dette livet og bli de moderne menneskene vi er i dag.

Det er ikke mer enn rundt hundre år siden vi hadde et bondesamfunn på bygdene i Norge. Og det er ikke mange generasjoner siden folk i bygde-Norge var selvberget. Husdyr ga mat, og et stykke dyrket jord ga familien den næringen de trengte. Jakt og fiske spedde også på kosten, og alle ressursene på gården ble utnyttet. Folk jobbet hardt for å livnære seg og ikke for penger slik de fleste gjør i dag. På

15

ganske kort tid har vi gått fra bønder til arbeidere, og mange av de gamle tradisjonene har forsvunnet med moderniseringen og voksende samfunn. Det har gått noen generasjoner, men nå ser det ut til at trenden er i ferd med å snu. Mange søker tilbake til røttene for å få et enklere liv med større tilstedeværelse. I Norge i dag er «småbruk» det mest brukte søkeordet på finn.no og det er en økende trend at folk ønsker å være nær naturen.

Før avreisen spør vi oss: Ved å reise til Grønland, vil vi finne et folk som lever i de røttene vi selv har forlatt? Hvordan vil det oppleves å være sammen med et folk som kun jobber for seg selv og ikke for andre? Er det en verdi i seg selv å være selvforsynt og mestre overlevelse, men samtidig ha mindre penger? I hele den vestlige verden er det usikre tider. Det er tøffe økonomiske tider i Norge med dyrere strøm og høye bensinpriser, og folk er urolige. Mange sliter med dyre huslån og stor gjeld, som igjen gjør at de tvinges til å jobbe mer. Vi føler vi er inne i en ond sirkel der flere prøver lykken ved å kjøpe aksjer i håp om lettjente penger. Isak mener at gjelda gjør at vi ikke kan leve det livet vi har lyst til å leve, og at mobilbruken forstyrrer oss. – Har vi blitt slaver for eget liv? spør han.

Jeg tror mange skroller seg fra dårlige følelser og ikke tør å ta pauser i hverdagen. Ved å legge fra oss mobilen og komme oss ut i naturen ser vi plutselig løsninger, blir mer kreative og får større tilgang til kunnskap.

Kanskje kan vi finne noen av de svarene på Grønland sammen med dem som lever fra hånd til munn, uten lån, dyre hus eller forstyrrelser fra verden utenfor? Vil det å møte disse naturfolkene hjelpe oss å komme mer i kontakt med oss selv?

Det var nettopp disse tankene som gikk gjennom hodene våre da Jens, Isak og jeg satte kursen for Grønland våren 2022. Målet med turen var klart: Vi ville lære mest mulig om inuittene og fangstkulturen deres. Drømmen om å oppleve den storslåtte naturen, lange turer med hundespann og eksotisk jakt på gamlemåten sto selvfølgelig høyt på lista. Refleksjoner rundt hva inuittenes eldgamle tradisjoner og livsstil kunne lære oss om vår egen bakgrunn, var en viktig drivkraft. Men hvor intakt er denne kulturen i dag? Lever de som fangstfolk, eller er jakt og fangst bare en hobby slik det er for oss? Er livet med hundespann og børse rosenrødt slik vi ser det for oss, eller er kulturen mer utfordret siden inuittene er urfolk i ei moderne tid?

Hvordan kunne livet på Grønland gi oss en større forståelse for vår egen dragning mot livet i naturen? Er ønsket om å ville tilbake til gammel tid ekte, eller er det egentlig et unaturlig overskuddsfenomen å ha mulighet til å reise på sånne eventyr?

I jakten på en nostalgisk lykke blir vi uansett nødt til å gå all in for å finne ut av det. For å avdekke om inuittlivet er den optimale måten å tilbringe sin

16

tilmålte tid på er vi nødt til å sette oss mest mulig inn i kulturen. Vil vi klare å skaffe eget hundespann og ta vare på oss selv under oppholdet i øde villmark der is og kulde vil komme til å sette oss på prøve? Vil vi lære noe mer om utstyr og klær enn det vi har erfaring med fra villmarksliv i Norge? Hva vil vi lære om oss selv på denne reisen, en reise som nok vil bli like mye en indre reise som en ytre? Kan vennskap med inuitter gi oss perspektiver på egne verdier og gjøre oss til bedre mennesker? Store spørsmål, men det er spørsmål vi håper å få besvart. Vi vil komme til et miljø som er helt ukjent for oss, og vi aner ikke helt hva vi har i vente der oppe i nord. Vi skal besøke et fremmed land og det vil bli en test på hvor flinke vi er til å tilpasse oss naturen og folket. Motgang vil gi oss mer erfaring enn om alt går på skinner, så det får vi tåle. Tre måneder på Grønland kan bli tungt hvis vi ikke trives, eller ikke klarer å knekke inuittkoden. Men vi må ha trua.

Erfaringene Jens har med lange ekspedisjoner og reiser kommer godt med nå. Han har «steintrua» på at jo lengre tid vi har, desto mer vil vi gli inn i samfunnet der. Vi er åpne for alt som måtte komme, og klare til å ta fatt på nye utfordringer. Hovedmotivasjonen til Jens er å bli mest mulig inuitt. På sine tidligere turer har han kun hatt enveisbillett og ikke reist hjem før han har oppnådd det han kom for. Drømmen vil han oppnå ved å få innpass og bli invitert med hjem til en familie eller møte ei dame som kaller ham for sønn.

Denne turen er også først og fremst en drøm Jens har. Dette har han planlagt lenge, og vi skjønner hvor mye det betyr for ham og hvor stor respekt han har for verdens urfolk. Å få være med ham på dette er noe Isak og jeg opplever som et stort privilegium, et privilegium iblandet skrekkblandet fryd for mitt vedkommende, siden jeg er den som har ansvaret for all dokumentasjon, og den jobben bør jeg gjøre uten å forstyrre de andres opplevelser for mye.

Isak elsker det uvisse og at han ikke vet helt hva han reiser til. Noe av det som trigger ham aller mest med å reise til Grønland, er at han ikke har peiling på hva han går til. Han synes alt er mer spennende når han får gjøre ting han ikke kan, og læringskurven er bratt. Det eneste Isak er forberedt på, er når livet tilsynelatende er fryd og gammen, kan alt bli snudd på hodet i løpet av et sekund.

Grønland vil by på store utfordringer og vi har alle tre ulike forventninger til hva vi vil oppleve. Livet på havisen kan være nådeløst og ekstreme situasjoner kan inntreffe når man minst aner det. Da er det godt å vite at vi har hverandre, at vi alle tre er 100 % skjerpet og vant til å håndtere utfordringer.

19

Første gang jeg møtte Jens Kvernmo var da jeg lagde en sak om ham for lokalavisa i forbindelse med en av turene hans. Saken handlet om hvordan den erfarne villmarksfyren reflekterte rundt livet tett på naturen, og hvordan han hadde funnet seg selv i friluftslivet. Fra første møte hadde vi en god kjemi og utallige temaer og prosjekter vi ville diskutere.

For meg var det to ting som var viktige da jeg skulle stake ut kurs tidlig i livet: Ha familie og leve av de tingene som jeg liker best å drive med selv, som foto og villmarksliv. Fotograf var det perfekte yrket for meg. Nå har jeg fem barn og jobber som turfotograf for store TV-produksjoner. Jeg jobbet tolv år som ansatt i VG, og reiste verden rundt som pressefotograf og var heldig å få møte veldig mange spennende mennesker i alle samfunnslag.

Jens hadde blant annet sett et gammelt album på Facebookprofilen min med bilder fra en padletur i Canada og var spesielt nysgjerrig på erfaringene derfra. I tida som fulgte ble vi bedre og bedre kjent. Det var inspirerende å møte en kar med så mange like preferanser og som interesserte seg for mye av det samme som meg. To særinger, på sett og vis, med samme nerdete interesse for jakt, fiske og naturliv. Vi hadde begge en til hørighet til villmarka, skapt fra barndommen av.

Isak Dreyer møtte jeg første gang via Jens og skjønte fort at han også var en av oss, bare i yngre og litt mer vilter utgave. De to hadde et nokså ferskt vennskap, men hadde tilbrakt stort sett hver dag siden de møttes, sammen på jakt og tur. Etter hvert blir vi enige om å gjøre et felles prosjekt ut av drømmen til Jens om Grønland og tror at vi kan bli et godt team. Vi deler den sterke kjærligheten til naturen og det vi kan høste i den, samtidig som vi er ulike og utfyller hverandre.

På den tre måneder lange turen er mitt ansvarsområde regi, foto og lyd. Regi betyr å styre og forvalte innholdet og sørge for å skaffe de opptakene vi trenger for å fortelle historien. Dette gir en sterk ansvarsfølelse til jobben, en utfordring jeg liker.

Villmarkserfaringen min kommer til nytte når det blir snakk om å se for seg hvilke utfordringer vi vil møte. Her vil det også være avgjørende å komme tett på mennesker vi møter. For å få til det bør man ha ærlige hensikter, være nysgjerrig og skape tillit. Jeg har fått den ultimate utfordringen, men ville jeg klare alt dette alene? Komme nært nok på guttene så de åpner seg foran kamera?

22 MØTET MED JENS OG ISAK
23

Isak er fisker og snekker av den hardbarkede typen. Han tar alle jobber på akkord for å tjene mest mulig på kortest mulig tid. Han er typen som slår av mobilen, pakker sekken og reiser på jakt og fisketurer når han har fri. Isak liker å leve ekstremt, og det verste han vet er å kjede seg. Livet ble snudd på hodet da han vant Norges Tøffeste og Farmen. Plutselig ble han kastet inn i en helt ny verden. Derfor ser han lyst på tre måneder borte fra mediestyret, uten dekning på mobilen. Isak vil prøve å finne tilbake til seg selv og ser lykkelig ut der han rusler mot gaten på Værnes flyplass.

Alle tre er fascinert av inuittenes liv, selv om Jens kanskje er den av oss som er mest opptatt av dette urfolket. Han er veldig betatt av måten urfolk lever på og liker måten de bare tar ting som de kommer. Selv trives han også med å ta ting på sparket og er veldig åpen for hva dagen vil bringe. Som turmann har Jens kun med seg det mest essensielle turutstyret. Min opplevelse med folk som er veldig rutinerte på tur, er at de ikke fokuserer på trender eller det beste eller dyreste utstyret. Her er Jens intet unntak. Jeg tror han verdsetter enkelheten og han blir glad i tingene sine. I tillegg til at Jens ikke lar tingene eie seg, så er det noe nomadisk over det å være på tur i villmarka som han liker. Det er befriende å vandre innover og vite at du kan klare deg lenge med å skaffe mat fra naturen og kun med de gjenstandene du har i sekken.

Vi er alle enige om at vi er født i feil tid. Vi skulle levd da det var overflod av vilt. Vi mimrer om riktig gamle dager. Tida da gammelkara med skjegg og børse, ikledd skjorte og vest, var avbildet foran ei tømmerkoie med veggen dekket av ryper. Eventyrlige beretninger i bøker om det frie jegerlivet på atten hundretallet der jegerne vasset i tiur, kjenner vi godt til. Kall det gjerne en felles fortidslengsel. Den gang gikk det an å leve av jakta, noe vi ikke får oppleve i Norge nå til dags. Før reisen til Grønland snakker vi om gamle bilder vi har sett av inuitter som jakter isbjørn med hundespann. Er det slik jegerne i Qaanaaqområdet fortsatt har det, eller vil vi bli møtt av et samfunn som er mer modernisert? Kanskje kan å leve med inuitter skape en bro mellom fortid og nåtid og gi deilig føde til urhjernen vår?

Jens, Isak og jeg har mye til felles, men ansvaret vi reiser fra, er veldig ulikt. Jeg tenker mye på hvordan det vil bli å være så lenge hjemmefra. De to andre er mye friere stilt enn meg, og det er ikke så mye som binder dem opp hjemme. Isak har en strihåret vorsteh hjemme, en jakthund som følger med på alle de mange sprellene og turene hans. Turkameraten er noe av det Isak vil savne aller mest. Jens har selvfølgelig hundene Bamse, Tarzan og den nyanskaffede gordon setter-valpen Mika. Gode hjelpere stiller opp for ham, og hundene hans er i trygge hender hjemme i Trøndelag når Jens er på reise.

Hjemme har jeg tjue hunder, og i tillegg må jeg stille meg spørsmålet om

24
25
26

det er verdt å forsake så mye tid med barna. Vil jeg få akutt hjemlengsel hvis det røyner på, og få lyst til å reise hjem? Da jeg forteller min samboer Sara Marie om tilbudet om å få bli med på turen, sier hun umiddelbart at dette må vi få til sammen. Hun mener at dette er en guttedrøm for meg, noe hun har helt rett i. Hun er villig til å styre skuta hjemme og ta vare på barna. På dette tidspunktet tenker jeg at ring må kjøpes! 21. mars 2022, dagen før avreise til Qaanaaq i nordvest-Grønland, går jeg ned på knærne på et reinskinn i gapahuken hjemme og frir. Det var ikke intensjonen å vente i seks år før jeg fridde, men dette er en passende anledning. Det er et stort øyeblikk og jeg får et solid ja!

Utfordringen på lengre turer er å ikke ha med seg for mye, men samtidig få med det viktigste. Utstyrslista er lang og todelt. I tillegg til alt turutstyret er kanskje kamerautstyret det viktigste. Det tok et par måneder med spekulering, modifisering og innkjøp av utstyr før jeg hadde kontroll på hva jeg måtte ha med. Den største utfordringen er kulda og tilgang på strøm. Jeg fikk blant annet spesialsydd et duntrekk til kameraet så skjermen ikke skulle fryse og batteriene holde seg varme. Harddisker ble polstret med gamle sitteunderlag for å tåle støt. Mange tilpasninger basert på prøving og feiling opp gjennom årene som fotograf og hundekjører.

Som strømkilde har jeg et stort solcellepanel og to store powerbanker som igjen skal lade kamerabatterier og Mac.

Det var tungt å ta farvel med familien, og jeg hadde nok ikke tatt innover meg at jeg skulle være borte i tre måneder. Men klumpen i halsen slipper da jeg ser de digre glisene til Jens og Isak på flyplassen i Trondheim. Nå kan jeg ikke annet enn å glede meg til turen mot nordvest, og fra nå av er det oss tre.

27

Dette er et offisielt lisensprodukt fra NRK, basert på NRKs programserie «Jens og Isak på tynn is».

Copyright © 2023 Story House Egmont AS

Ansvarlig utgiver: Kjell Frostrud Johnsen

Forfatter: Øyvind Nordahl Næss

Redaktør: Tiger Garté

Omslag, design og sats: Randi Holth Skarbø, rhsk.no

Foto: Øyvind Nordahl Næss

Repro: Øyvind Nordahl Næss

Korrektur: Alt Rett v/Åse S. Line

Trykk og innbinding: Egmont Printing Service

ISBN 978-82-429-7785-4

Egmont People

Nydalsveien 12, 0484 Oslo www.egmontpeople.com people.oslo@egmont.com

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det må ikke kopieres fra materialet uten særskilt avtale med Story House Egmont AS.

Sluttnote: 1 Eva Garde (2022, 21.12.)

«Østgrønlandske narhvaler er på kanten af udryddelse».

Hentet fra: https://videnskab.dk/naturvidenskab/oestgroenlandske-narhvaler-er-paa-kanten-af-udryddelse

230

Våren 2022 reiste Jens Kvernmo og Isak Dreyer til Grønland, hvor de levde med inuittene i over tre måneder. Sammen med fotograf Øyvind Nordahl Næss og NRK dokumenterte de sitt møte med urfolket, deres levesett og gamle fangstkultur.

Dette var en unik sjanse til å få et ekte innblikk i vår felles fortid som jegere og sankere, og bli kjent med et folk som lever i ett med naturen. Turen var initiert av Jens Kvernmo og inngikk i hans urfolkprosjekt, og ble en overveldende opplevelse for alle tre. Kulturen og levesettet som er bevart i det kalde Arktis, framstår på mange måter som mystisk, men er kanskje det livet mange innerst inne lengter tilbake til uten å vite det.

Boka er full av spektakulære bilder og skildringer av en livsstil langt fra vår egen. Den er for alle som ferdes i naturen og villmarka, men også for dem som vil ha et avbrekk fra vår hektiske hverdag, eller lar seg fascinere av fantastiske dyrefoto.

ISBN 978-82-429-7785-4 Varenr. 56035 egmontpeople.com

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.